Live from the news room - vol. Capello & Panucci

Av Lars Eide, Eivind Bisgaard Sundet og Bears Island.

Det kongelige norske landslaget skal ut i kamp igjen. Glemt er Stade de France-fadesen. Nå skal vi møte Russland, Capello og Panucci.

Til denne kampen har Materazzia samlet et slagkraftig mannskap. Vi stiller med Bears Island (evig realist), Lars Eide (evig sørlending) og Eivind Bisgaard Sundet (anarkist og trener for en kristen fotballklubb og evig NFF-kritiker). 

Vi møter altså Russland. I panini-albumet vårt mangler vi kun nr 612 (hyl ut hvis noen vil bytte). I tillegg sier vi ja til Dzagojev, ettersom vi limte han feil opprinnelig. Uansett, Russland har Don Fabio som trener. Det oser klasse av mannen. Bartenderen som serverte han i skybaren på SAS-hotellet så klokka til Capello og mente at Fabio kunne kjøpt hele hotellet med den klokka. Ok klokke, regner vi med.

Omkring fem til seks tusen tilskuere er forventet å møte opp hit i dag.  Det er sol, varme og grei Oslo-stemning.

En av hovedattraksjonene i dag er naturligvis André Danielsen. Den omskolerte backen med over 200 kamper for Viking får i dag sin debut. Eide i redaksjonen lover Danielsen-watch. 

Dommeren for dagen er sveitsiske Stephan Klossner. Klossner er doktorgradsstipendiat ved institutt for anatomi ved universitetet i Bern. Forskningsområde: "The effects of mechnical stress on skeletal muscle and the muscle hypertrophy response". Snakkes!

Russland skal til VM. 

Norge skal trene på blokkforflytningsdimensjonsorientering og samhandlingsrelasjonsaspekter. 

La oss tippe kampforløp.

Bears Island: 1-3. Morten Gamst Pedersen scorer for Norge i det 86. minutt. Kerzjakov med hat-trick for Russland. 

Lars Eide: 2-1. Anders Konradsen og André Danielsen (frispark) scorer for Norge. Vasili Berezutski scorer på corner for Russland. 

Eivind har ikke dukket opp ennå. Jo, vent litt.

Eivind Bisgaard Sundet: 1-3

God kamp!

VM 2014 - Portugal – det siste steget?

Av Andy Dia (@arsandbu)

Portugal er dette årtusenets komet hva landslagsfotball angår. Fra å være et stort sett relativt ubetydelig landslag før millenniumskiftet, har Portugal i løpet av svært kort tid etablert seg som en av fotballverdenens tungvektere.

Nei, jeg har ikke glemt bronsen i VM i 1966, og jeg har heller ikke glemt at de spilte semifinale i EM i 1984. Dette var imidlertid unntakene. Før år 2000 kvalifiserte Portugal seg kun til to av 16 VM-sluttspill og til to av ti EM-sluttspill. Etter år 2000 har Portugal deltatt i fire av fire EM-sluttspill, og deltar i Brasil i sitt fjerde av fire mulige VM-sluttspill på 2000-tallet.

Artistene fra vestre fløy på den iberiske halvøy har imidlertid ikke kun møtt opp for å delta i de nevnte turneringene. Én finale, tre semifinaler, en kvartfinale, en åttendedelsfinale og en gruppespill-exit er resultatene de har hatt i de sju mesterskapene de har deltatt i etter at Y2K-viruset sviktet. Det er kun Tyskland (5) som har spilt flere semifinaler i EM og VM i løpet av denne perioden enn Portugal. Det siste steget har de imidlertid ikke greid å ta.

‘Golden generation’
Etter Eusebios herjinger på 60-tallet, lå portugisisk fotball lenge brakk. De leverte noen gode resultater i klubbturneringer, med Portos Serievinnercuptriumf i 1987 som høydepunktet. Men bortsett fra semifinaleopptredenen i EM i 1984 og en sisteplass i sin gruppe i VM i 1986, deltok ikke Portugal i et eneste internasjonalt mesterskap på a-landslagsnivå mellom 1966 og 1996.

Det begynte imidlertid å skje ting i portugisisk fotball allerede før 1996, og de første spirene så man for alvor i U 20-VM i Saudi-Arabia i 1989. Portugal gikk for første gang helt til topps i turneringen, og spillere som Paulo Sousa, Fernando Couto og en 17 år gammel João Pinto – en trio som til sammen etter hvert skulle få til sammen 242 landskamper for det portugisiske landslaget – var med i troppen. Suksessen fortsatte i U 20-VM på hjemmebane to år senere, da 120.000 tilskuere overvar Portugals finaleseier mot Brasil på Estádio da Luz 30. juni 1991. Fernando Couto og Paulo Sousa hadde nå blitt for gamle for å delta, men denne gang fikk João Pinto med seg spillere som Abel Xavier (20 landskamper), Jorge Costa (50 landskamper), Luis Figo (127 landskamper) og Rui Costa (94 landskamper) på laget. Rui Costa satte den avgjørende straffen forbi Brasils keeper Roger, og grunnlaget var lagt for det som senere skulle få tilnavnet Portugals ‘Golden Generation’.

‘Golden Generation’ lyktes aldri i VM, men i EM-sammenheng nådde de kvartfinale i 1996 og semifinale i 2000. Da Portugal arrangerte EM i 2004 var brorparten av spillerne fra triumfene i U 20-mesterskapene borte, men Rui Costa og Luis Figo var fortsatt med. Det var tid for å krone fantastiske karrierer med landets første triumf på seniornivå. Portugal leverte en glimrende mesterskap, men måtte se seg slått av Hellas og Angelos Charisteas i finalen. Tidenes mesterskapsoverraskelse var et faktum, og med den røk siste mulighet for Portugals gylne generasjon til å gå til topps i et mesterskap.

Ronaldo overtar stafettpinnen
Om EM i 2004 var ‘Golden Generation’ sitt siste farvel, var det samtidig inntoget for en ny generasjon portugisiske stjerner. Med en stamme basert på Porto-spillerne José Mourinho hadde ledet til Champions League-trofé den foregående sesongen, viste Portugal at de ikke hadde noen planer om å synke tilbake i anonymitet og middelmådighet bare fordi spillere som Rui Costa og Luis Figo nærmet seg slutten av sine karrierer.

I tillegg hadde de en 19-åring som var klar for å utfordre verden.

I dag er det da 19 år gamle talentet blitt 29 og verdens beste fotballspiller, i hvert fall om man skal bruke Ballon d’Or som målestokk. Cristiano Ronaldo utfordret verden og vant. Nå er han en angrepsmaskin verden knapt har sett maken til. Etter overgangen til Real Madrid sommeren 2009 har han 252 mål på 246 klubbkamper, han har scoret over 50 mål hver sesong de siste fire sesongene og han har slått et utall rekorder hva scoringer angår. Også på landslaget har skuddfoten begynt å bli fininnstilt, og 12 mål på de siste ti landskampene er naturligvis helt fenomenalt.

Hvor langt kan Cristiano Ronaldo føre Portugal i sommerens VM-sluttspill?

Et lag uten spiss
Noen lag velger å spille uten spiss. Luciano Spalletti prøvde det i Roma, mens ballinnehav-fantaster som Pep Guardiola og Vincent Del Bosque har tatt det noen steg videre og gjør sitt for å ta livet av nierrollen. Dette har imidlertid vært bevisste valg, og det har – særlig i de to sistnevntes tilfeller – fungert meget bra. Verre er det når man setter opp et lag med en spiss på banen, men det fortsatt føles som om det ikke har vært noen spiss tilstede.

Etter at Pauleta ga seg som landslagsspiller i 2006 har ikke Portugal hatt en eneste spiller som har greid å fylle spissplassen på en tilfredsstillende måte. Nuno Gomes spilte på landslaget helt frem til 2011, men var sist sett i Nederland og Belgia sommeren 2000; Hélder Postiga skal ha for Panenka-sleiven som gikk i mål mot England, men ikke for så mye mer; Liedson blir jeg sint bare av å tenke på.

Denne sommeren har Hélder Postiga greid å snike seg med i mesterskapstroppen igjen – for femte gang siden 2004 – etter å ha levert varene med seks scoringer i kvaliken. I tillegg tar Paulo Bento med seg Hugo Almeida og Éder til Brasil. Besiktas-spiss Almeida har scoret tidenes vakreste fotballmål (for Porto mot Inter på Giuseppe Meazza 1. november 2005), og han står med respektable 17 mål på 52 landskamper. Hvis man går gjennom kampene han har scoret i begynner man imidlertid å se et noe bekymringsfullt mønster foran et mesterskap hvor Portugal skal møte de beste i verden. Almeida har, bortsett fra 4-0-scoringen hans mot Spania i privatkampen i 2010, scoret mot følgende stormakter: Albania, Armenia, Aserbajdsjan (2), Gabon, Kina, Kypros (2), Liechtenstein (2), Luxembourg (2), Malta, Mosambik (2) og Nord-Korea.

Hugo Almeida er nyttig gjennom å være stor og sterk og god i lufta, og Hélder Postigas målrate på landslaget (27 mål på 66 kamper) lar seg forsåvidt høre. Når man sammenlikner med spissalternativene de andre store nasjonene i VM kan skilte med, kommer imidlertid Portugal til kort. Hvem Bento velger som førstevalg gjenstår å se, men sannsynligvis blir de byttet mot hverandre etter en times spill i hver kamp uansett. Bragas høyreiste angriper Éder er også med i troppen, men må sannsynligvis finne seg i å stå bak både Almeida og Postiga i spisskøen.

Potensiell VM-vinner
Til tross for at Portugal mangler en spiss i ypperste verdensklasse, vil de kunne skape problemer for enhver motstander. Cristiano Ronaldo er et angrep alene, og spillere som Nani, Vieirinha, Raul Meireles og João Moutinho bidrar til at den offensive totalen potensielt er meget sterk. Defensivt styrer Pepe showet på sedvanlig måte, med plussinvolveringer sportslig og minusinvolveringer rent oppførselsmessig, og han får sannsynligvis med seg bauta Bruno Alves i midtforsvaret og Fabio Coentrão og João Pereira på backene. Miguel Veloso får sannsynligvis jobben med å balansere den portugisiske midtbanen noen meter foran backfireren, men dette er en jobb som også kan falle på lovende William Carvalho. Mellom stengene finner vi Rui Patricio.

Hvor langt kan dette Portugal-laget nå? Mye avhenger selvsagt av Cristiano Ronaldo. Uten noen annen virkelig målgarantist må portugiserne sette sin lit til at deres kaptein og ledestjerne kan holde målformen ved like. Han har scoret ti av Portugals siste 20 mål, og kommer fra en sesong i Real Madrid hvor han scoret 51 mål på 47 kamper. Kan han holde oppe dette scoringssnittet under VM kan Portugal gå hele veien. De er solide defensivt, har gode individualister offensivt og de har på gode dager en gjennombruddskraft, fart og råskap få andre land kan matche. Legg til at de har typer som er villig til å gå over lik for å vinne fotballkamper, og vi snakker om et lag som har de fleste ingredienser et mesterskapslag trenger.

Spania, Brasil, Tyskland og kanskje Argentina er mer stjernespekket enn Portugal. De fremstår også noe mer fininnstilt og jevne enn hva Portugal gjør. De regnes også som større favoritter hos bookmakerne. Jeg tror allikevel at Portugal har gode muligheter til å hamle opp med dem alle sammen. En annen faktor som kan spille inn til Portugals fordel er at de spiller i gruppe G. Gruppen i seg selv, bestående av Portugal, Tyskland, USA og Ghana, er relativt hard, men veien videre virker noe enklere enn den gjør for lagene i de fleste andre grupper. I en eventuell åttendedelsfinale venter et lag fra relativt sett svake gruppe H, som betyr enten Belgia, Algerie, Russland eller Sør-Korea, mens en eventuell kvartfinale vil bli mot Frankrike, Argentina, Sveits, Ecuador, Honduras, Nigeria, Iran eller Bosnia. Dette blir selvsagt mye hvis og om, men veien til semifinale virker noe enklere for lagene i gruppe E-H enn for lagene i gruppe A-D, og med en relativt svak gruppe H er en plassering i gruppe G fordelaktig med tanke på åttendelsfinaler.

Mye vil handle om Cristiano Ronaldo. Portugal er avhengig av at han finner toppformen om de skal ha en mulighet til å hente hjem sitt første trofé på a-landslagsnivå. Cristiano Ronaldo er imidlertid stort sett i form, og det er aldri noen tvil rundt hans vilje til å prestere og til å score mål. Kall han gjerne egosentrisk, men en spiller som er besatt av å score flest mulig mål vil aldri bli feil på en fotballbane. Portugal har vært av de beste lagene i flere av de siste sluttspillene, og var blant annet det laget som var nærmest å slå ut Spania i EM for to år siden. De ligger og vaker. Snart biter de. Jeg tror det skjer i år.

Portugal vinner VM.

Aktuell odds (Betfair):
Portugal som VM-vinner: 30.00
Cristiano Ronaldo som toppscorer: 17.50

VM 2014 - USA

Av Kronbein

”Jeg vet ikke når folk begynte å drømme om Amerika 

lenge før Columbus drømte folk om Amerika, tror jeg.”

De over there skal i år spille i sitt 10. verdensmesterskap i fotball. Som frigjorte cowboyer dro amerikanerne nedover langs stillehavskysten og tok det aller første mesterskapet med storm. Belgia og Paraguay ble begge slått 3-0 i gruppespillet før Argentina ble for sterke og de amerikanske styrkene ble senket med 6 mot 1 i semifinalen. Men grunnet målforskjell kunne USA likevel slå seg på brystet og kalle seg verdens tredje beste fotballag i 1930.

”Et sted med evige blomster og alle var frie og lykkelige og

 ingen behøvde å ta av hatten for noen, hvis de ikke ville det selv.”

I 1950 tok amerikanerne på ny veien nedover, denne gangen til Brasil. I gruppe med Spania, Chile og ikke minst fotballens hjemland, England. Første kamp mot Spania gikk som det måtte gå, med et spansk storlag - Real Madrid - i emningen var et 3-1 tap ikke annet enn hva man kunne forvente. England på sin side vant komfortabelt 2-0 over Chile og så med selvsikkerhet frem mot neste kamp, mot USA.

Men fotballverden skulle få sitt livs sjokk. Da Joe Gaetjens satte inn 1-0 til de forente stater var det likevel ikke mange som trodde på det. Men amerikanere er ikke kjent for å legge seg ned og dø. En andre omgang preget av heroisk forsvaring og sensasjonen var et faktum. England hadde tapt sin første, og ikke siste, kamp i mesterskap.

”Et smilende paradis og kjærlighet varer evig, 

og alderdommen er vakker ,et sted uten lukt.”

USA har deltatt i de siste 7 mesterskapene, men det er umulig å snakke om USA uten å komme inn på kanskje det mest komplette VM-sluttspillet som noen gang har vært. Nemlig i USA i 1994. Gloryland.

Et VM som hadde alt. En dopingtatt Maradona, en purung Ronaldo, sveisen til Romania, Flo-pasningen, tilløpet til Branco, feiringen til Kenneth Andersson og vippen til Klinsmann. Gloryland.

”Vi drømte om Amerika 

hvor vestavinden bor. 

Vi drømte om Amerika 

 hvor honningblomster gror, 

hvor himmelen er stor og blå 

med stjerner og med striper på”

Og det er nettopp Klinsmann som skal gjøre det, denne gangen for, USA. Ved å utelate alle CM-fanatikeres egen Landon Donavan fra den amerikanske VM-troppen, har han allerede tatt et leap of faith. Spørsmålet er om det er nok, for USA har kommet i en knallsterk gruppe. Ghana, Portugal og Tyskland er alle land som har noe å gjøre i Brasil. Åpningskampen vil være av stor betydning når troppene tar i mot Ghana den 16. juni. Klarer de å ta hevn på laget som slo dem ut av VM i 2010 er mulighetene tilstede før møtet med ab-flex2000 Ronaldo og Portugal, hvis ikke er nok VM-lokomotivet for lengst forlatt perrongen før mamma er kastet av toget og Klinsmann får muligheten til å møte sitt eget hjemland i en betydningsløs siste kamp.

Det er selvfølgelig verdt å nevne at Norges egen Mix er med i troppen til Klinsmann, at Sporting Kansas City har to spillere i troppen er mindre verdt å nevne. Michael Bradley blir av mange sikkert av noen sett på som en man skal følge ekstra godt med på i Brasil. Følg i vei, men jeg tror verken Bradley eller Klinsmann kommer til å utrette mye i sambaens hjemland.

”vi drømte om Amerika 

men ikke lenger nå, 

nei, ikke lenger nå”

De siterte strofene er hentet fra Odd Børretzens "Vi drømte om Amerika"

VM 2014 - Ghana - Norges afrikanske seksmenning

Skrevet av Minotti Bøhn

Norge har en slags mørk fortid som koloniherrer via det ellers skakke joint venture-prosjektet Danmark-Norge. Blant koloniene nordmenn var med på å utnytte var Ghana (daværende Gullkysten) en av de viktigste. Her kan man også argumentere for at Norge var en slags koloni under Danmark også i perioden frem til 1814, og beskrivelser som at norske penger var en sildrende bekk inn i den danske innsjøen, ja, det holder vann.

Fort Christiansborg, oppkalt etter Christian Kvart som var konge av Danmark, er i dag presidentboligen i Ghana. Han grunnla jo for øvrig Christiania (nå: Oslo) på 1600-tallet, så på et eller annet nivå deler Norge og Ghana noen felles historiske linker. Nok om bekker og bekmørk historie.

Ghana. Black Stars. Fotballaget.

Trakk seg fra kvalikken til VM i 1966 (sammen med alle andre afrikanske land (minus Sør-Afrika som var utestengt pga apartheid)) i protest mot allokeringen av plasser. Dette gjorde at Nord-Korea, som egentlig skulle møte de tre beste afrikanske lagene i en siste strid om en siste VM-plass, kom seg til VM i England. Lenge leve nekrokratiet!

Ghana trakk seg også fra VM i 1982, rettere sagt, de trakk seg fra kvalifiseringen i 1980 før andre runde tok til. På tiden de var kanskje Afrikas beste lag etter å ha vunnet African Cup of Nations på Gaddafis kunstgress i 1982. Ledet an av en ung, lovende Abedi "Pelé" Ayew, kanskje en av Afrikas beste spillere gjennom tidene. I hvert fall i følge gamle kornete YouTube-klipp.

 

Ghana. 2014-utgaven.

Slo Egypt i play off til VM, og det i en ganske imponerende stil. Hele 7-3 sto det etter to oppgjør. Laget har lenge vært blant Afrikas beste og mange håpet at laget skulle komme seg til semien i 2010 da Luis Suarez tok saken i egen hender i kvartfinalen i 2010. 

Dagens lag er basert på fysikk og ufoutsigbarhet. Og faktisk et godt snev av rutine.

En slags forventet lagoppstilling er enten i 4-1-4-1 eller 4-2-3-1, her oppstilt i sistnevnte:

Larsen Kwarasey

Opare – Mensah – Akamino – Inkoom

Essien – Muntari

En av Ayewene – Boateng – Asamoah

Gyan

Flere kjente navn for de som følger europeisk fotball. Spesielt midtbanen har sin andel av kvalitet. I maskinrommet på midtbanen er Essien og Muntari en blokk som er lei å trenge gjennom, kanskje blant de leieste. Ayews, Gyan, Asamoah, Prinsen, Waris og Agyemang-Badu gir visse muligheter offensivt og det kan jo hende motstanderne i Tyskland, USA og Portugal for seg en eller to kontringsoverraskelser. 

Gyan koser seg om dagen i Emiratene (de forente arabiske, that is) hvor han bøtter inn mål i et ganske staselig antall. Gyan er generelt en staselig type og et raskt søk på Materazzias egen fact-søkemotor @arsandbu viser at han har brunt belte i jiu-jitsu under Renzo Gracie, og en dag ønsker å gå en UFC-kamp. Først skal han prøve seg på 2 x 45 mot Pepe. I tillegg er han artisten Baby Jet sånn på si og har gitt ut den fengende African Girls.

Det "norske" innslaget i laget er Godsets keeper Adam Larsen Kwarasay som kanskje kan få muligheten mellom stengene, i hvert fall i denne previewen. Foran seg får han ikke VM sterkeste forsvar, men hvis leca-blokkene Muntari og Essien finner sammen, skal det bli vanskelig nok å komme til sjanser mot Ghana. Men igjen, når motstanderne heter Cristiano Ronaldo den ene dagen og Der Deutschen Mannschaft den andre, skal han nok få kjørt seg uansett. 

Men Ghana skal få det vrient å gjenta kvartfinalesuksessen fra Sør-Afrika. Man får 1.33 i odds på at laget ryker i gruppespillet og 250 på at de tar seg hele veien og blir stående som første VM-vinner fra Afrika.

Vi ønsker lykke til!

VM 2014 - Tyskland - Löws 39(?) kvaler

Av Eivind Bisgaard Sundet

Hadde VM blitt vunnet på antall landslagspillere i mai ville Tyskland hatt en god sjanse. 30 spillere ble kalt inn da Löw tok ut sin bruttotropp til VM den 8. mai.

Laget skulle spille sin første oppkjøringskamp til VM mot Polen 13. mai. Det var uka etter at Bundesligaen var avsluttet, men før cupfinalen i Tyskland var spilt. Siden spillerne fra Dortmund og Bayern var opptatt med cupfinale tok Löw følgelig ut 9 spillere utenom 30-mannstroppen til Polen-oppgjøret. Samlet tok Löw ut 39 tyske landsalgspillere 8. mai. For å gjøre sammensuriumet komplett valgte Löw å kutte fire spillere fra den orginale bruttotroppen (Meyer, Goretzka, Hahn og Jansen) etter Polen-matchen og erstatte dem med den defensive midtbanemannen Christoph Kramer, som egentlig kun var tatt ut til Polen-kampen. Kramer er en spiller som minner om Bender-brødrene i spillestil, og han har vært god for Gladbach denne sesongen. Spillerne som ble kuttet, var med unntak av Jansen, offensive spillere. - Det hander simpelthen om posisjon, vi har et par spillere på sentralen som har skader og har vært ute av spill. Vi ønsket å ta med en ekstra mann i den posisjonen på treingsleiren sånn at vi vet at vi har dekning. Christoph Kramer gjorde et fantastisk inntrykk i kampen mot Polen og på trening, sa Löw selv om temaet. Det er merkelig at Löw tar ut en tropp på 30 mann, og kutter 4 mann etter 5 dager. Visste han ikke hva slags spillere han hadde tatt ut? Var han i tvil om hvilke spillere han trengte? Troppen teller nå 27 mann!

Med 39 spillere på blokka, er det underlig at Löw ikke fant plass til Mario Gomez, Max Kruse og Stefan Kießling. Det er de tre spillerene som har scoret mest mål i Bundesliga de siste årene. Stefan Kissling, mannen som har en egen kokebok, har vært på feil side av Joachim Löw siden VM i 2010. Han var toppscorer i Bundesliga i 2012/2013 men de målene hjalp lite da tyskerne trengte en spiss i de avgjørende kampene i kvalikken. Kießling ble glatt oversett. Andre spillere som ville vært aktuelle for Brasil-tur, om ikke skader sto i veien, er Holger Badstuber, Sven Bender, İlkay Gündoğan og Sidney Sam.

Hiver vi inn Andreas Beck, Pierre-Michel Lasogga, Rene Adler, Dennis Aogo, Phillip Wollscheid, Aron Hunt, Stefan Reinardz, Nicolai Müller, Roman Neustäter og Heiko Westermann som alle har vært i Löws tropp det siste året er tallet oppe 57!

Det er ingen tvil om at en av Löws største utfordringer er å plukke hvilke 23 spillere som blir med til VM. Og skulle Tyskland svikte igjen, da er det ingen tvil om at uttaket vil bli dissekert og omgjort til en MediaWurst som tyske fotballjournalister kommer til å tygge en god stund på.

VM 2014 - Nigeria – Skal trenden snu?

Av Andy Dia (@arsandbu)

Tidligere VM-deltakelser - 4:
1994 – Åttendedelsfinale
1998 – Åttendedelsfinale
2002 – Gruppespill, 4. plass
2010 – Gruppespill, 4. plass

Sunday Oliseh, Ebbe Sand og at vi plutselig så Julius Aghahowa på tv sommeren 2002, etter å ha sett skriftversjonen av han på dataskjermen flere timer daglig de siste ti månedene.

Det er egentlig det jeg husker fra Nigeria i VM. Joda, selvsagt også Taribo West sine grønne fletter, men Bacary Sagna & co har på mange måter vannet ut opplevelsen av å se spillere med fargede fletter litt i løpet av de 16 årene det har gått siden Taribo var tøffeste typen mellom Alsace og Baskerland. I 1994 var jeg kun åtte år, så minnene om Yekini, Amokachi og Amuneke stammer like mye fra VM-VHS’en og YouTube-klipp som fra da mesterskapet pågikk.

Vi snakker altså et langskudd – riktig nok akkompagnert av en av tidenes norske kommentatorprestasjoner fra Kenneth Fredheim (sikkert mye å se mot i utlandet, men jeg ser stort sett fotball på norsk tv, bortsett fra en gang i blant når jeg ikke har kanalen og Ray Hudson gjør det han kan for å ødelegge en fra før rimelig elendig stream på en eller annen nettside hvor man stadig lokkes av ‘Fuck some local girls from Brøttum tonight’-annonser), et baklengsmål scoret av en danske som hadde vært på bana mot Nigeria i 16 sekunder, og - med Aghahowa - gleden av endelig å se en dataspill-legende på tv, som i tillegg scoret mål og dro en araber flikk-flakk av en annen verden som feiring.

Fine øyeblikk, men av disse tre øyeblikkene er det egentlig kun Olisehs kanon som har gitt det nigerianske fotballpublikummet noe særlig å juble for, da det fullførte snuoperasjonen mot Spania og dannet grunnlaget for avansement fra gruppespillet i 1998. Aghahowas mål førte Nigeria i ledelsen mot Sverige i andre gruppekamp i 2002, men Sverige snudde dessverre kampen, og Nigeria endte sist i gruppa med ett poeng. Ett poeng og tidlig exit ble det også ved forrige deltakelse, i Sør-Afrika i 2010.

Den afrikanske drømmen
Etter avansement fra gruppespillet i Nigerias to første forsøk i VM, i 1994 og 1998, har det altså blitt to gruppespill-exit’er og null seiere på veien i de to siste forsøkene. Nigerias bidrag til å redde noe av stumpene av Pelés spådom om at et afrikansk land ville vinne VM innen år 2000 har med andre ord vært spinkelt de siste årene. På en annen side skal vi heller ikke glemme at Pelé mente Nii Lamptey var ‘den nye Pelé’.

Vi europeere bryr oss stort sett relativt lite om det er et europeisk land som vinner VM eller om det er et land fra et annet kontinent. Vi har like gjerne Brasil eller Argentina som favorittlag som Frankrike eller Italia. I Afrika kan det virke som om dette – i hvert fall til en viss grad – er noe annerledes. Samuel Eto’o snakket foran VM i Sør-Afrika ikke bare om at han ønsket at Kamerun skulle gjøre det godt. Han snakket mer om at han ønsket at Afrika skulle gjøre det godt. Det handlet om at Afrika skulle ta ytterligere steg på fotballstigen. Med tanke på at jeg kun har vært én gang i Afrika, for 23 år siden, og da bare i Marokko, skal jeg være forsiktig med å mene altfor mye om det afrikanske samhold, men det kan i hvert fall virke som om det er et felles ønske om at et afrikansk land skal vise seg frem foran øynene på en hel fotballverden. Dessuten spiller jeg opp de følgende spørsmålene på en fin måte ved å hevde det:

Kan vi i sommer endelig få et afrikansk land som bryter kvartfinalebarrieren som har stoppet Kamerun (1990), Senegal (2002) og Ghana (2010)? Og, ikke minst, kan det være Nigeria som bryter denne barrieren? 

God form inn til VM 
I 2006 og 2010 er det Elfenbenskysten som har hatt de største forventningene knyttet til seg av de afrikanske landene. Med spillere som Drogba, Toure-brødrene, Eboue og Gervinho har forventningene vært berettigede, men det har begge ganger endt med tidlig hjemreise fra det som har vært dødens gruppe ved begge anledningene. Ghana imponerte i Sør-Afrika, og var kun en taktisk mestermanøver fra Luís Suárez og en svak straffe fra Asamoah Gyan unna semifinaleplass. I år har Ghana havnet i dødens gruppe, mens Elfenbenskysten bør ha gode muligheter til å avansere. Noe særlig mer tror jeg imidlertid ikke på. Kamerun og Algerie skal heller ikke være gode nok til noe mer enn maksimalt en åttendedelsfinale, selv om jeg tviler på at noen av dem kommer seg dit engang.

Hva så med Nigeria? Er det Super Eagles som skal redde Afrikas ære i Brasil?

Siden forrige VM har Nigeria hatt en god periode under trener Stephen Keshi. Laget kom seg ubeseiret gjennom sin kvalikgruppe med 3-3-0 og 12 poeng i kamp mot Malawi, Kenya og Namibia, noe som ga plass i play-off’en. Der stod overraskelseslaget Etiopia for tur, og etter at Etiopias 1-0-ledelse ble snudd til 2-1 på tampen av kamp 1 i Addis Abeba var grunnlaget lagt for avansement. Returoppgjøret i Calabar ble aldri dramatisk, og de to Victor’ene Moses og Obinna sørget for 2-0 og 4-1 sammenlagt. Dermed kunne Keshi og hans gutter pakke kofferten og gjøre seg klare til VM i Brasil.

I tillegg til den sterke kvaliken har Nigeria også gitt resten av kontinentet juling i Afrikamesterskapet i januar og februar 2013. Det begynte med fem poeng og knepent avansement i gruppe med Zambia, Burkina Faso og Etiopia, før Elfenbenskysten, Mali og Burkina Faso ble feid til side i sluttspillet. Dermed kunne Nigeria feire sin tredje triumf i Afrikamesterskapet, og kunne også skilte med hele fem spillere på turneringens allstar-lag. 

Stjernefattig, men ikke håpløst
Til tross for suksessen på kontinentet fremstår ikke denne Nigeria-generasjonen – i hvert fall ikke på papiret - som et lag som er på vei ut for å erobre verden. For all del, det er et knippe gode fotballspillere i Stephen Keshis bruttotropp, men de helt store stjernene er fraværende. De aller fleste spiller i habile ligaer i Europa, men bortsett fra John Obi Mikel fra Chelsea og Liverpools Victor Moses er det ingen som spiller i absolutte toppklubber. Noen tjener til livets opphold i ligaer som ligger litt bak de aller sterkeste, mens de fleste holder til hos middelhavsfarere i de store ligaene.

Det faktum at en stor andel av troppen til daglig spiller i store europeiske ligaer betyr imidlertid at de jevnlig får god matching og er forberedt på nivået som venter i VM. I tillegg virker Keshi til å ha funnet formelen med denne gjengen. Å ha et kollektiv som fungerer skal aldri undervurderes i et mesterskap. Uten å gå helt 1933 her på bloggen, er det heller ikke til å feie under en stol at nigerianerne stort sett har fantastiske fysiske forutsetninger for å spille fotball, og varmen i Brasil bør heller ikke være noe problem. Jeg har også et håp om at Eurogoals-spiller Emmanuel Emenike skal kunne få vise seg frem til flere enn Per Tore Svendsen og Espen Tvedt.

Disse faktorene, kombinert med en ikke uoverkommelig gruppe bestående av Bosnia, Iran og Argentina, gjør at det ikke ser håpløst ut med tanke på en opptur for Nigeria i sommerens VM. Et avansement fra gruppen vil ikke være noe sjokk, og en eventuell åttendedelsfinale mot Frankrike, Sveits, Honduras eller Ecuador vil heller ikke være et umulig hinder å passere.

Den afrikanske drømmen om VM-gull lar nok vente på seg, men både Elfenbenskysten og Nigeria bør ha greie muligheter til å avansere fra gruppespillet. Jeg tror imidlertid at Argentina og Bosnia blir for tøffe for Nigeria, og at det ender med en bitter tredjeplass for Stephen Keshi og hans mannskap. Forhåpentligvis kan vi få noen fine øyeblikk på veien. Oliseh, Sand og Aghahowa trenger selskap.

Aktuell odds: 
Odds på Nigeria-avansement fra gruppespillet: 2.36
Odds på Nigeria som VM-vinner: 320.00
Odds for Afrikansk VM-tittel: 70.00

VM 2014 - Iran - Laget ingen vil møte

Av Al-rhayar Abd Bhargansus (@ReierMoll)

I verdenspolitikken er Iran ofte skurken. Iran er på mange måter politikkens Pepe. Få liker dem, mange hater dem, men de greier å holde på makt og innflytelse samme hvor mye dumt de finner på. I fotballverdenen er Iran en parantes. De er et av lagene som alltid blir plassert i kategorien ubetydelighetene (ref.iPrimaPuntas innlegg), altså et av lagene ingen egentlig bryr seg om. Nå er laget som av en eller annen merkelig grunn kalles TeamMelli (jeg vet ennå ikke hvorfor) klar for sitt fjerde VM. Et mesterskap som trolig blir en repetisjon av tidligere deltagelser.

Mesterskapshistorien i VM er ganske trist lesning for Iran (selv om fotballhistorien til Iran er ganske interessant). Tre ganger har de deltatt (Argentina 1978, Frankrike 1998 og Tyskland 2006) og alle ganger har de røket ut i gruppespillet. Deres største øyeblikk i VM historien var nok trolig da de slo sin politiske erkerival USA 2-1 i VM i Frankrike i 1998. Nå skal de opp mot mesterskapsfavoritten Argentina i tillegg til Nigeria og Bosnia. Få, om ingen levner Iran en sjanse, men kvalifiseringen til VM viste at TeamMelli ikke skal avskrives.



Den asiatiske VM kvalifiseringen går over fire runder og i siste runde skulle Iran kjempe mot blant annet Sør-Korea og Qatar om VM-billett. Under ledelse av Carlos Queiroz (ja dere vet alle hvem han er) greide Iran mye takket være et godt forsvar å komme seg til Brasil, blant annet ved å slå Sør-Korea 1-0 i den avgjørende kampen. Men Iran har møtt på et litt kinkig problem. Som alle andre landslag trenger man god motstand i treningskamper for å forberede seg til mesterskap. Problemet er at det er ingen som vil spille mot dem.

Politikkens Pepe får ikke god nok matching. Ingen av fotballstormaktene ønsker å måle krefter mot Iran og dermed må landet nøye seg med treningskamper mot land som Guinea, kamper som de også taper. I følge The Telegraph lider laget såpass under dårlige treningskamper at det trolig vil ødelegge sjansene deres i Brasil. For når det kommer til Iran så er det vanskelig å skille fotball og politikk.

Diasporaspillerne
Hvem skal forsøke å redde Iran i Brasil? Queiroz har tatt frem lys og lykter, og søkt seg frem til fotballspillere der ute i verden med en tilknytning til Iran. Daniel Davari (Tysk-iraner i Eintracht Braunsweig), Ashkan Dejagah (Fulham), Reza Ghoochannejhad (Charlton), Andranik Teymourian (Tidligere Fulham og Bolton) og ikke minst kapteinen Javad Nekounam (tidligere Osasuna ). Disse «stjernespillerne» skal forsøke å få laget gjennom gruppespillet i en av gruppene som er VMs tøffeste.

Men Iran mangler en stor ting. Og det er en stor stjerne.

Laget Queiroz tar med seg til Brasil er et kollektiv som sliter med score, men som er gode til å forsvare seg. Derfor må det ikke overraske noen om de tar med seg noen poeng i gruppespillet. De mangler en spiss. Og for en spiss Iran tidligere har hatt.

Dere vet kanskje ikke det, men mannen som har scoret klart flest landslagsmål gjennom tidene (104 mål) er fra Iran og heter Ali Daei. På sitt beste var han verdens beste bartespiss (ja bedre enn Ian Rush) og dominerte i Bundesliga både for Bayern München og Hertha Berlin.



Det blir et stort savn for et anonymt og kjedelig iransk lag som mangler profiler. Men greier de å kvalifisere seg fra Gruppe G vil det skapes nye nasjonalhelter. Det er vel akkurat det Iran trenger, et par profiler som strekker seg utenfor deres egne landegrenser. For da er det mulig at noen kanskje har lyst å møte dem til en vennskapskamp igjen? Men foreløpig er det nok bare en ønskedrøm for politikkens Pepe.

VM 2014 - Hylningsljom i anlædning Bosnias første deltakelsæ i de internasjonale fotballeker

Av Giorgios Christoforos (@fjalz)

Bosnia-Herzegovina forkortes gjerne Bosnia
Fra dette landet kom ikke Steve Woznia(k)
Derimot en mann ved navn Sušić
og mange andre med navn som ender på –ic

Men la oss starte med å se nærmere på landet:
Det ligger trygt plassert mellom mange andre
tidligere stater etter Jugo-
-slavia oppløst I nitti-to

Staten er sånn sett ganske ung
men ha ei tvil, la det rung-
-e over fjell og dal i verden:
at Bosnia har tatt fatt på ferden

inn i det ypperste selskap blant fotballag
For fra å ha vært et lett lag å slå
Er ikke å vinne lenger noen sag (sørlandsk)
Spørsmålet er heller hvor langt de kan nå

Fra gruppa de har blitt plassert i:
Argentina, Nigeria og Iran
Jeg tror de kan være interessert i
Å komme på første eller aan (andre)

Gutta til Alejandro Sabella
Tar nok teten fra start
Noe annet lukter det skrell a’
Men her er mange med fart

Nigeria er ikke til å kimse av
Offensivt vel å merke
Jeg tror derimot det blir kav
I forsvarets rekker er de nemlig ikke fullt så sterke

Hva så med gutta fra Iran
Der hovedstaden er Teheran
Kan nok fort overraske
Men da må noen andre virkelig plaske

Som nevnt er det første VM for Bosnia
Og du lurer kanskje på åssen-i-a-
lle dager klarte de det (uttal den stumme t-en)
jo æren for det har Safet

Med Safet Sušić ved roret
Ser man konturene av det virkelig store
For Safet fikk virkelig orden på tinga
Etter at de røk ut I kvalifiseringa

Til EM og VM de foregående år
Men laget er bedre i dag enn i går
Kvalitet i alle ledd
Talenter med verdensstjerner ispedd

De har Pjanic sentralt på midten
Og Dzeko helt på topp
Med Ibisevic på nitten (+10)
Skal ballen raskt flyttes opp

Misimovic er ikke lenger ung,
Men er heller ikke blitt tung
I mål står Begovic og vokter
Samtidig som han vokser og vokser

Bosnia slo altså Hellas
I kvalikens siste runde
Og sikret dermed seieren
I gruppen sånn noen lunde

Men har de da det som man må kreve
For et lag å overleve
I VM- det er ingen spøk
Det kan være et ork og et øk

Det mangler en god del erfaring
Fra større mesterskap
Men jeg mener å se en klaring
Kvalitetsmessig til andre lag

Undertegnedes spådom lyder: Bosnia går videre fra gruppa
Men ryker nok fort, men de kuppa
Nok et hjerte eller to på veien
For spillet var flott, type feiend(e)

VM 2014 - Litt mindre skuffelse i monitor nå, Argentina

Av iPrimaPunta

Jeg ble født året etter Argentina sist vant VM, og syslet derfor med helt andre ting da gutta boys tapte finalen i 1990.

Min første VM-opplevelse dateres til 1994, men minnene er avgrenset til en bulgarsk venstrefot og en straffe som gikk over.

I 1998 var jeg med for alvor, men det er først og fremst Bergkamps utrolige kvartfinalemål som kommer til tankene når jeg googler hjernen etter minner om Argentinas VM-deltakelse i 1998.

I 2002 presterte de å forsvinne ut av gruppespillet, og i 2006 forsvant de på ny ut av en kvartfinale. Den gangen på straffer mot vertsnasjonen Tyskland.

Det ble et nytt tap mot Tyskland i 2010, også den gangen i en kvartfinale, men da med 0-4 og total fiasko.

Langs denne tidslinjen har Argentina hatt spillere som Redondo, Caniggia, Batistuta, Simeone, Maradona, Ayala, Ortega, Veron, Crespo, Zanetti, Samuel, Sorin, Riquelme, Tevez, Messi, Mascherano og Milito. Jeg kommer fra en tidsalder der Argentinas VM-deltakelse har vært synonymt med verdensklassespillere som uten unntak har levert til stryk.

I år er laget tilsynelatende for godt til å mislykkes. Tilsynelatende.

Laget
Argentina har turneringens beste angrep. De har Lionel Messi, som trolig er tidenes beste fotballspiller. De har Gonzalo Higuain, som regelrett stinker mål. Og de har Sergio Agüero, som har Higuains målteft og Messis eleganse. Dersom Agüeros lyske fortsetter å streike, så finnes det alltids Rodrigo Palacio eller Ezequiel Lavezzi på benken.

Gud hjelpe meg. For et angrep de har.

Lengre bak på banen er det imidlertid litt mer ugress i bedet. Sergio Romero var ikke blant Serie As beste keepere og har knapt stått for Monaco denne sesongen, samtidig er andrevalget Andujar fremfor alt en strekkeeper. Her mangler det, nær sagt som alltid, en ordentlig lederskikkelse.

Argentinas forsvar ser bedre ut enn på lenge, men de er fortsatt noen hestehoder bak erkerival Brasil. De har riktignok verdens beste høyreback i form av Pablo Zabaleta. De har også høyst akseptable midtstopperalternativer i form av Garay, Demichelis, Otamendi, Lopez og Campagnaro. Men også her mangler det, etter min oppfatning, en ordentlig lederskikkelse – den spilleren som på forhånd utkrystalliserer seg som en trygg havn.

På midtbanen finner vi Javier Mascherano og Maxi Rodriguez, som tilsynelatende deltar i VM for fjortende gang på rad. Fernando Gago og Lucas Biglia er ikke gode nok til å dominere et VM-sluttspill, og jeg er langt i fra sikker på at Ever Banega er det heller. Ricardo Alvarez har egentlig ikke så mye i en ordinær midtbanerolle å gjøre, og særlig ikke når de først og fremst mangler balanserende eller defensive spillere. Dernest har man Enzo Pérez, som kanskje er et hetere alternativ ved siden av Mascherano. Heldigvis for Argentina har de også Angel Di Maria, som ved Ancelottis ledelse har åpnet en ny dimensjon ved eget spill. Det kan bli nyttig for landslagstrener Sabella.

Så hva er egentlig konklusjonen?

Ufullstendig – som alltid
Argentina kommer rusende inn i årets VM med en uvirkelig mengde superspillere fremover på banen, men som alltid før har jeg en følelse av at laget mangler den trygge og balanserende helheten som løfter dem helt til topps. Keeperplassen er et åpenbart problem. Ikke nødvendigvis i den forstand at det vil gjøres store tabber, men i den forstand at et nykomponert forsvar virkelig trenger en solid lederskikkelse. Det har de ikke i år heller.

Midtbanen skriker også etter en taktisk lederskikkelse. Mascherano er rå på det han gjør, men hvor er Argentinas Iniesta, Xavi, Pirlo eller Schweinsteiger? Hvem skal diktere tempoet når Argentina møter lag som virkelig ønsker å dominere kampen? Vedkommende heter i alle fall ikke Fernando Gago eller Lucas Biglia.

Angrepet er utrolig sterkt, men også her finner jeg grunn til å være litt tilbakeholden. Messi har 'slitt' på landslagsnivå, og Sergio Agüero har vært halvskadet en hel sesong. Gonzalo Higuain virker skarp, men er det ikke litt typisk at han sliter, mens Miroslav Klose bøtter inn mål?

Enkel trekning
Fordelen for Argentina, er at de tilsynelatende har havnet i en av mesterskapets enkleste grupper. Åpningskampen mot Bosnia blir vrien, men den er i aller høyeste grad overkommelig. Iran skal være tre poeng, og Nigeria bør i utgangspunktet heller ikke være en umulig oppgave. Med seier i åpningskampen, kan Argentina feie over Iran og bruke Nigeria-kampen som et instrument i jakten på selvtillit.

Kanskje er det også der det ligger for Argentina. Kanskje er det nettopp dette som trengs for at Lionel Messi, Sergio Agüero og Gonzalo Higuain skal finstemme rytmen. Kanskje vil forsvaret omsider spille seg til arrogansen og tryggheten som behøves for å nå langt.

Jeg har alltid troen på Argentina i VM-sammenheng, men regner med at de skuffer meg igjen. Jeg kommer nemlig fra denne tidsalderen som er helt umulig for argentinerne. Tidsalderen der Tyskland alltid dukker opp i en kvartfinale, og der superstjernene ikke fungerer så godt som de burde.

Jeg er glad jeg ikke er fra Argentina.

VM 2014 - Frankrike

Av Marco Simone (@SimenAxel)

Noe av det aller mektigste jeg vet om er når skjeggete Sébastien Chabal (ja, det er helt sant) og resten av det franske rugbylandslaget gir alt i fremførelsen av ”Marseillaisen” . I motsatt ende av min skala finnes Franck Ribéry, som ikke rikker en mine i ansiktet når nasjonalsangen spilles. I mitt franskvennlige sinn klamrer jeg meg til troen om at han har for lav hjernekapasitet til å huske teksten.

Lillian Thuram derimot – han kunne synge han.

På grunn av utallige sommerferier i Sør-Frankrike, ble ”Les Bleus” – det franske landslaget, et naturlig ”andrelandslag” for meg. Siden den kvelden i 1998 har det vært en berg- og dalbanetur uten like. Trezeguets gyldne mål i Amsterdam i 2000. 0 scoringer og rett ut av gruppe med Danmark, Uruguay og Salif Diaos Senegal i 2002. Au revoir i kvarten mot Hellas i 2004. Italias hevn mot Trezeguet og de andre i Berlin. 2008 husker jeg faktisk ikke.

Som dere alle vet ble bunnen nådd i forrige VM, med treningsstreik og det hele. Og la det være sagt; det var veldig mange og store idioter i den stallen. Lilian Thuram hadde aldri tillatt det som skjedde å skje. Men det hadde heller aldri forekommet hvis det ikke var for én mann.

Nicolas Anelka er for meg alt som er galt med fotball samlet i ett legeme. For det første har han sjarm og utstråling som containerhavnen i Marseille. Han har null respekt for sin egen eller sine lagkameraters karriere. I tillegg har han åpenbart bekmørke rasistiske holdninger, og han brukte vår kjære fotballarena til å fronte dem. La oss håpe at vi har sett det siste av Nicolas Anelka.

For i asken og ruinene av det som ble bygget opp av 98-laget og rasert av den følgende generasjonen, har det franske forbundet funnet en liten gnist. De har ansatt Didier Deschamps som trener. Det var jo han som løftet pokalene i Paris og Amsterdam. Nå har han hatt couilles (baller) nok til å utelate Samir Nasri fra VM-troppen. Marseille-gutten med det ekle oppsynet skal ha vært det Deschamps beskrev som ”ødeleggende for miljøet i troppen” i forbindelse med EM i forfjor og playoffkampene mot Ukraina. Dere så sikkert twitter-ranten til Nasris kjæreste etter vrakingen. Like barn leker best. Det sies at Deschamps har saksøkt henne for hodemisten. Jeg håper det stemmer.

Her er uansett mine syn på den franske 23-mannstroppen. Jeg gir dere min forventede startellever, og litt om hver enkelt spiller.

Formasjon: 4-3-3/4-5-1

Hugo Lloris (k)

Bacary Sagna, Laurent Koscielny, Mamadou Sakho, Patrice Evra

Yohan Cabaye, Blaise Matuidi, Paul Pogba

Antoine Griezmann, Karim Benzema, Franck Ribéry

Målvakten
Hugo Lloris er kaptein for de blå. Det er selvsagt en formidabel oppgave, og det er ikke uten grunn at han har fått den. For selv om han har ansiktstrekk som kan minne om guttene som okkuperer trappa på Alexander Kiellands plass på varme sommerdager, og han på sitt verste har fått Tottenham-supportere til å minnes Heurelho Gomes, er Lloris en trygg og god keeper med god teknikk, rekkevidde og pondus. Jeg vil anslå at han er blant mesterskapets fem-seks beste keepere.

Midtforsvaret
Det at Arsenal av forskjellige årsaker ikke klarte å følge opp sin gode høstsesong nå i våres, var i hvert fall ikke Laurent Koscielnys feil. Mannen som ligner på Beavis eller Butthead (han lyse) har nå gjort to meget gode sesonger i Premier League. Makkeren hans er jeg mindre trygg på. Mamadou Sakho har en tendens til å ta et skritt fram i stedet for ett tilbake. Han har utvilsomt et stort potensial, både fysisk og med ballen, men han framstår for ofte som overtent. Hvis Deschamps kan gi ham en stikkpille så blir det riktig bra.

Sidebacker
På høyresiden i forsvar har det oppstått et luksusproblem for Deschamps. Både Bacary Sagna og Mathieu Debuchy har spilt mye, og begge er veldig stødige. I tillegg har de tilstrekkelig erfaring til å mestre alt fra Maynor Figueroa til Cristiano Ronaldo.

Gaël Clichy har gjort en god sesong i mesterlaget til Manuel Pellegrini, men er vraket til fordel for 20 år gamle Lucas Digne fra PSG og Patrice Evra. Sistnevnte kommer til å spille. Sammen med Ribéry skal han danne venstresiden – en side som blir like spiselig som fluesopp.

Midtbanen
Hvis Nasser Al-Khelaifi får det som han vil, så blir trioen på Frankrikes midtbane en ren PSG-troika fra høsten av. I bunnen ligger bunnsolide Blaise Matuidi. Han har traktert ”sesongens lag” hos de aller fleste eksperter og store redaksjoner.

Matuidi blir flankert av Yohan Cabaye. Jeg kalte han en gang fattigmanns Cesc Fàbregas, men nå er de omtrent jevngode. Sistemann i trekløveret er Paul Pogba. Den lange mannen med aner fra Guinea vokste opp i regionen der også osten brie kommer fra. Det finnes ingen andre likheter mellom Paul Pogba og brie. Det som er sikkert er at Pogba er et fenomen, en fotballspiller vi ikke har sett lignende til før. Måten han beveger seg på, demper ballen på, dribler og skyter på er helt unik. Det er nesten som at han er for stor for banen. Jeg ønsker han et stort VM.

Angrepet
Franck Ribéry er selvskreven på venstresiden, selv om han er en idiot. Han har nok vært Bundesligaens beste spiller de to siste sesongene. (Visste du forresten at Francks 19 år gamle lillebror Steven Ribéry spiller for Bayern München II? Nå vet du det.)

Karim Benzema kommer nok til å starte på topp. Han har gjort 24 mål i Real Madrid denne sesongen. Benzema er mer bevegelig og helt enkelt bedre enn Olivier Giroud. Loïc Remy er også en mulighet.

Borte på høyresiden håper jeg vi får se Antoine Griezmann. Unggutten var veldig god fram til jul. Vårsesongen ble så som så for både han og Real Sociedad, men likevel har han vekket oppmerksomheten til PSG, Liverpool og Manchester United. Han er uredd, kjapp, driblesterk og målfarlig.

Benken
Med Mandanda og Landreau(kanskje årets keeper i Ligue 1) er det god dekning helt bakerst. Raphaël Varane er en fantastisk midtstopper, i dag, til høsten og om ti år.

Bredden på midten er helt grei, mens gutter som Sissoko, Valbuena, Giroud og Remy har offensive fibre som kan komme godt med når det røyner på.

En ganske anerkjent Materazzia-blogger har mer enn antydet at han får innovertiss av gruppe E. Selv får jeg heller ingen ereksjon, men det kan bli brukbart likevel. Sveits kommer til å by på trøbbel for Frankrike. Jeg vet hva hovedstaden i Honduras er, og det å høre navnet Ecuador gjør meg bortenfor nostalgisk av å nynne på en Sash-sang. Men da vil jeg heller nynne på denne sangen, her nydelig fremført av en gjeng med blomkålører.



On y va!

Bisous

VM 2014 - Honduras

Av Minotti Bøhn

Luis Suárez leder troppene til Honduras i årets VM i fotball. Ja, du leste riktig, og ja, du tenker riktig. Det er ikke den Luis Suárez.

Luis Fernando Suárez er en colombianer som er født i den mer eller mindre doprelaterte byen Medellín. Og med det er det på sin plass å be alle se ESPN-dokumentaren The Two Escobars.

Suárez ledet Ecuador til VM i 2006 og kjenner gamet. Han er 54 år gammel og var forsvarsspiller da han spilte fotball i gamle dager.

Tilbake til Honduras. Landet er blant de vanskeligste å plassere blindt på et kart, der det ligger mellom Guatemala, El Salvador og Nicaragua. Ifølge FN sliter Honduras med det høyeste antallet overlagte drap i verden.

Nasjonalfuglen er en papegøye kalt Scarlet Macaw, men det er uvisst til hvilken grad den repetitive fuglen er representativt for den honduriske gemyttet.

Spillere
Navnet Honduras betyr dybde på spansk, men det er nok ikke et stikkord som betegner troppen Luis Suárez har å rutte med.

Heldigvis for lesere av denne bloggen har jeg fulgt honduriansk fotball siden dårlige streamer begynte å poppe ut av landet tidlig på 2000-tallet.

Troppen består av noe kjente navn for den europeiske fotballmannen i gata. Maynor Figueroa står med 102 landskamper, og sammen med Wilson Palacios i Stoke er vel det de mest kjente navnene. For de med litt mer dybdekontroll kan Bernárdez (San Jose Earthquake), Emilio Izaguirre (Celtic), Juan Carlos García (Wigan), Arnold Peralta (Rangers), Andy Najar (Anderlecht) og Rony Martínez (Real Sociedad) nevnes.

Keeperne holder til i hjemlig serie, og det er Noel Valladares på 1.80 på strømpelesten som er kaptein og førstekeeper.

Et erfarent og ganske solid forsvar, men også med litt artisteri innabords, se for eksempel dette fra García mot USA i kvalikken.

Midtbanen består av en del ubeskrevne blader, men med en solid ryddegutt i maskinrommet i Palacios, kan det slippe løs noen av de andre mer offensivt anlagte spillerne som Andy Najar som er spådd å bli den neste store stjernen fra Honduras.

Angrepsrekka ledes stort sett av duoen med de fengende navnene Carlo Costly og Jerry Bengtson. Begge to kraftkarer som kan være noe herk å møte. I tillegg har de Rony «Ronygol» Martinez som er kjapp og teknisk.

Av outsidere i troppen finner vi Jorge Claros med kallenavnet «pitbullen» etter at han ble truffet av et streifskudd i hodet i en bilkapring i 2011. Samt Roger Espinoza som også har amerikansk statsborgerskap, men har valgt å spille for Honduras. Han er en ivrig snowboarder i tillegg.

Gruppa
Luis Suárez og hans menn skal møte blant andre Ecuador i gruppespillet, som jo Suárez trente tidligere. I tillegg skal han se til Sveits og Frankrike for å finne muligheter for avansement. I utgangspunktet blir det tøft, men Frankrike kan implodere og Sveits er ikke proppfulle av erfaring på nivået.

Kan Honduras gå videre fra gruppa? Nei, de kan jo ikke det.

VM 2014 - Ecuador - Uten "Chucho"

Av Lars Eide 

7. juni 2013. Det er spilt 86 minutter. Ecuador ligger under 1-0 for Peru. Det ser dårlig ut. Trener Reinaldo Rueda bytter ut sin betrodde spiss. Christian Benítez, mest kjent for nordmenn fra sin tid i Birmingham, tusler av banen. Med fem kamper igjen må fortsatt Ecuador kjempe hardt for poengene for å ta seg til sitt tredje VM på fire forsøk.

27 år
Halvannen måned etter tapet mot Peru er ”Chucho” på plass i Qatar. Den lille angriperen spiller treningskamp. Han er frisk i vendingen og spiller en god kamp. Etter kampslutt blir han imidlertid kjørt til sykehuset med store magesmerter. Etter få timer dør han av hjertestans. 27 år gammel - i sin beste alder. Christian Benítez var en nøkkelspiller i Ruedas mannskap, og nyheten om hans død sjokkerte en hel nasjon.

Benítez hadde scoret i tre kamper på veien til Brasil, men nå var han borte. De resterende kampene ga fem poeng og var nok til å avansere til VM. Da kvalifiseringen var over og Ecuador var klare, dedikerte Rueda hele kvalifiseringen til Benítez. Selv med 1-2-tap mot Chile, hadde de bedre målforskjell enn Uruguay, som havnet på femteplass og måtte spille kvalifisering mot Jordan. ”Chucho” ble ropt når den fjerde og siste VM-billetten var sikret. Ecuador-kaptein Antonio Valencia tatoverte ”Chucho” og initialene hans på sin overarm like etter dødsfallet – noe vi helt sikkert får se om Manchester United-vingen banker inn en scoring fra sin høyrekant.



Hjemmebanefordel
Rueda har blitt hyllet av den ecuadorianske presidenten etter kvalifiseringen, og har gjort mye riktig med dette laget. Colombianeren hadde suksess med Honduras etter å ha tatt over laget i 2007. Han ledet dem til VM, men ga seg der og tok over Ecuador. 22 av 24 poeng er vunnet hjemme, og det er en noe spesiell hjemmebanefordel Ecuador har som ikke mange andre land har. Hjemmebanen i hovedstaden Quito ligger på snaue 2800 meter over havet!

Og for ivrige lesere som venter på quizen fra Chile-bloggen: Chile er ett av to land i Sør-Amerika som IKKE grenser til årets VM-nasjon. Hvilket land er det andre?

Svaret: Ecuador.

Uten nummer 11
I VM møter Ecuador Frankrike, Sveits og Ruedas tidligere mannskap Honduras. Det er en av de mest åpne gruppene i mesterskapet, og ifølge oddsen skal Ecuador være like bak Sveits i kampen om å ta plassen bak Frankrike i gruppa. Ruedas menn stiller som regel opp i en 4-4-2-formasjon og satser knallhardt offensivt. Det sies at et noe vaklende forsvar kan bli det som vil sende dem hjem uten avansement.

På bakkenivå i Brasil må Antonio Valencia, Felipe Caicedo og de andre Ecuador-spillerne fortsette å kjempe i hver duell for Christian Benítez – slik de har gjort for å komme seg dit. Ecuador har spilt syv VM-kamper til nå i historien. Om de tar seg videre fra gruppa, vil de spille sin 11. kamp – men uten nummer 11 på banen. Draktnummer 11 på Ecuador vil for alltid bare tilhøre én mann: Christian Benítez.

VM 2014 – Sveits – Generalens farvel

Av David Batty (@stisyv)

Mine kunnskaper om Sveits som idrettsnasjon er først og fremst dreid rundt sporter som utøves på snø, med profilene Didier Cuche og Dario Cologna som de største stjernene. Eller, det er ikke helt sant, da CM/FM har gitt mye (unødvendig?) fotballkunnskap om potensielle overgangsobjekter fra gjøkur-landet. Riktig nok var mange av disse regens, og én ble til og med verdens beste spiller i min 20. sesong som Leeds-manager (altså ikke ekte), men dere skjønner hva jeg mener. Likevel kan man kanskje si at det gir et slags bilde på hva som egentlig er i gjære i talentsatsingen i Sveits?

Mange satt pilsen i vrangstrupen da Sveits slo selveste Spania i deres åpningskamp i forrige VM. Man fikk øynene opp for at det spilles fotball ved foten av de sveitsiske alper. I tillegg, etter at Sveits havnet i Norges kvalifiseringsgruppe (heller motsatt kanskje?), fikk nok enda flere en dypere forståelse for hvilket solid og godt lag Sveits faktisk er, da de vant gruppa uten å tape en eneste kamp. Laget har utvilsomt spillere som holder høyt internasjonalt nivå. Nettopp at disse er fokuserte og uthvilte etter en lang klubbsesong blir avgjørende for om Helvetia drar seg videre fra innledende runde sammen med Les Bleu, i kamp med Ecuador og Honduras. Jeg kan nevne de tre jeg anser som viktigst og som må levere:

1. Gökhan Inler (Napoli)
Kaptein og primus midtbanemotor. Styrer alt Sveits foretar seg og skal ha mye ball.

2. Xerdan Shaquiri (Bayern München)
Har vært henvist til benken i klubblaget store deler av sesongen, men besitter avgjørende offensive kvaliteter. Bruker VM som utstillingsvindu for ny klubb neste sesong?

3. Stephan Lichtsteiner (Juventus)
Ingen personlig favoritt, men en viktig brikke som vingback i et Juve som har dominert i Italia de siste årene. Stor løpskapasitet.

For øvrig består den sveitsiske troppen av spillere stasjonert hovedsaklig utenfor egen liga. Spillerne kommer fra øverste nivå i Tyskland, samt fra Serie A og Primera Division. De har et rimelig kompakt forsvar (sett bort fra katastrofen Senderos) og en drivende midtbane med både talent og erfaring, som kan så vel forsvare som skape målsjanser og scoringer. På tross av et jevnt lag er kanskje mangelen på en målscorer lagets største problem. Etter at målgarantisten Alexander Frei la opp, har de ikke lykkes med å finne hans etterfølger. Eren Derdyiok, Haris Seferovic og Admir Mehmedi m.fl. har alle forsøkt å fylle de støvlene, men den spilleren som ser mest lovende ut er nok Mario Gavranovic (FC Zürich!) med 4 mål på 10 landskamper.

Men ærlig talt. Når alt kommer til alt, er ingenting av det overstående særlig spennende. Ei heller er Sveits som lag veldig interessant om man ser VM under ett. De har noen gode og lovende spillere, men noe mer enn en kvartfinale, med maks uttelling, kan man nok ikke regne med. Det som likevel gjør at de sveitsiske spillerne våger å tro på noe mer (går jeg ut ifra), skyldes én spesiell mann:

Ottmar Hitzfeld, eller «Generalen» som han kalles.

Han har ledet storklubber som Borussia Dortmund og Bayern München. Mannen har flere ganger blitt kåret til verdens beste trener og har en sjefs-CV det virkelig lukter fugl av:

- Sveitsisk cup: 3 seire

- Sveitsisk serie: 2 seire

- Tysk serie: 7 seire

- Tysk cup: 3 seire

- Champions League: 2 seire

- VM for klubblag: 2 seire

På tross av imponerende meritter blir han ofte omtalt som defensiv. Han ønsker å være stramt organisert og vanskelige å score på med sine lag. Dette har blitt Sveits’ varemerke under «Generalen». Nesten så organisert at det blir kjedelig – en vaskekte, tysk «ordnung muss sein»-trener, og kan minne om en annen suksesstrener fra samme generasjon, nemlig Otto Rehagel. Dette er herremenn man ikke kødder med.

Derfor er det ikke overraskende at Hitzfeld er en trener med sterkt fokus på disiplin. «Generalen» er mannen som ble hentet til Bayern München for å få skikk på stjernegalleriet og erstatte kontroversielle Giovanni Trappatoni i 1998. Her sparket han blant annet ut Super-Mario Basler etter gjentatte regelbrudd. Men det genererte resultater - såpass han fikk sitte til 2004. Dernest ble han hentet inn i varmen igjen i 2007, da de forsøkte trenerne ikke leverte biffen i mellomtiden. Tror dere det fungerte?

Eksperter og forståsegpåere mener de gode resultatene til «Generalen» skyldes eksepsjonelt gode «man-management»-ferdigheter – en egen evne til å få det beste ut av sine spillere. Ottmar Hitzfeld er derfor utvilsomt det beste, men samtidig det tristeste med Sveits i dette VM. Han slutter dessverre med å være general etter endt sluttspill (tar et lite forbehold her, da jeg ikke har fått klarhet i hvem som er familieoverhode). Derfor er det synd at han ikke leder en større nasjon med vinnersjanser. For da tror jeg sannelig han hadde løftet VM-pokalen også. Det skal nok for mye til at han utretter et Rehagel-mirakel.

En sann glede skal det likevel bli å følge ham i hans avskjed med den internasjonale fotballen. Ottmar Hitzfeld fortjener å bli takket av som én av de beste – med all den respekten det innebærer. Farvel, General.

VM 2014 - England

Av Bears Island og Kenny Koevermans (@materazzia23)

I 1966 vant Østerrike Melodi Grand Prix, Fulham rykket ned, Real vant serievinnercupen og Atletico Madrid vant Primera. Og England vant VM. (Og Liverpool vant serien i England, men den holder ikke vann lenger så den glemmer vi foreløpig). De andre er avgjort eller fortsatt i spill. Klart vi er for overtro, jinxing og annen påvirkning her på Materazzia. Men det er vel bare å se fakta i øynene og konkludere først som sist; England skal slite med i det hele tatt å komme videre fra gruppa. Eller? Nevnte vi forresten at forrige gang England var i VM-gruppe med Uruguay var i 1966?

For første gang på mange år er vel England underdogs (kanskje) også i egne fans’ øyne. Man vet at Italia og Uruguay er sterke nasjoner. Man vet at det engelske forsvaret mildt sagt er en brokete forsamling som alle må prestere utover normalen dersom England skal kunne gå videre. Man antar samtidig at man kanskje ikke kan forvente allverden av Roy Hodgson.

(Det som er deilig for oss nå, kontra de andre medbloggerne våre som har levert tidligere, er at Roy Hodgson i går offentliggjorde troppen til VM. Dette gir oss en maksimal mulighet til å dissekere.)

Troppen
Joe Hart er selvskreven i mål. De to andre keeperne er bare av interesse på papiret fordi de skal ikke stå med mindre det skjer noe uforutsett, men vi kan jo likevel nevne at de heter Ben Foster og Fraser Forster. Terningkast 4.

På backplass er det litt trist at Ashley Coles æra er over. Av backer skilter England med Luke Shaw, Leighton Baines og Glen Johnson. Noe som betyr at “læregutt” Shaw kanskje får sin mesterskapsdebut, men at de andre er førstevalg. Sentralt vil Gary Cahill og Phil Jagielka utgjøre den særs fraløpbare duoen med Unitedspillerne Smalling og Jones i bakhånd (også på backplass, forsåvidt). Er dette nok til å skremme Suarez og Balotelli? Terningkast 3.

På midten ser det egentlig ganske fint ut sånn navnemessig. Men hvordan blir komposisjonen? Hodgson er jo glad i en klassisk firer, men materialet er vitterlig ganske perfekt for en femmer. Gerrard som sittende med Wilshere og Rooney i front. Toppet med Oxlade-Chamberlain og Sterling på hver sin kant med Sturridge på topp. Oh ah, sier vi! Naisenais! Se på denne i forhold til en flat firer med Milner - Gerrard - Wilshere - Oxlade Chamberlain med Rooney og Sturridge foran. Man kan si at eneste forskjellen er Milner inn, men den ser mer defensiv ut på papiret, og den gir færre muligheter spillmessig. Samtidig har de terningkast 3 bakerst og Milner vil kanskje gi bedre balanse. I tillegg har vi ikke nevnt Lampard, Lallana, Barkley og Henderson som også er i troppen. Er dette en av de sterkeste midtbanene i VM? Vi triller uansett terningkast 5 på midtbanen til Roy fordi det spillermaterialet gir utrolig mange muligheter. Om han treffer på taktikken er en annen sak.

Foran kan Roy velge mellom Rooney, Sturridge, Lambert og Welbeck. Materazzia er veldig svake for Rickie Lambert. En mann som har scoret 34 mål på 34 straffespark for Southampton er akkurat det England trenger i et mesterskap. En som kan gå først frem i straffesparkkonkurransen og samtidig gjøre det med selvsikkerhet. Welbeck blir møtt med en anelse skepsis hos redaksjonen, men ettersom alternativene mangler er det vel greit. Et annet poeng hva angår spissene er at det vel egentlig kun er to rene spisser. Både Rooney og Welbeck har figurert flere steder enn på spissplassen i United og er mer å anse som flerbruksspillere enn Sturridge og Lambert. Skal det byttes (og det skal det) så er det vel mer naturlig at Lambert kommer innpå for a) å erstatte Sturridge eller b) å erstatte en midtbanespiller når det legges om til to foran for å pumpe langt (eller c) for å ta straffe i konk). Terningkast 4.

Roy Hodgson
Har vært trener for Halmstad, Bristol City, IK Oddervold, Ørebro, Malmø FF, Neuchatel Xamax, Sveits, Inter, Blackburn, Grasshoppers, FC København, Udinese, De Forente Arabiske Emirater, Viking, Finland, Fulham, Liverpool, West Bromwich og nå England. Han får lett terningkast seks for karrieren. Mange snakker om Hodgson som begrenset taktisk. Vi insinuerer kanskje det samme litt over her. Og vi forstår kritikerne mener at han står for en reaksjonær type fotball, men å undervurdere en mann med en slik CV i et VM-sluttspill er ikke bare dumt. Det er rett frem idiotisk. Når man legger til at England gikk ubeseiret gjennom kvalifiseringen med seks seiere og fire uavgjorte skjønner man at både Hodgson og England er kapable til å dra hjem resultater. Med Gerrards nyfunne selvtillitt på straffer og Lamberts 34 av 34, samt vanligvis så sikre Baines, er det kanskje ikke lenger noen grunn til å være nervøse for at det står uavgjort etter 120 minutters spill heller. Hodgson ser ut til å være godt likt i den engelske troppen, og han har produsert resultater og en form for ro selv etter kaoset i kjølvannet av Ferdinand/Terry-bruduljene. I et VM hvor spillerne lever tett sammen over en lang periode skal ikke de gamle flosklene som “samhold”, “arbeide for hverandre” og “god stemning i troppen” undervurderes. Terningkast 5.

Sluttvurdering
Vi er ganske positive til Englands muligheter. Det med at de slår nedenfra skal absolutt ikke undervurderes ettersom de i egne øyne stort sett alltid slår ovenfra og produserer syndebukker over en lav Copa Mundial. Hvis man ser spiller for spiller mot eksempelvis Uruguay, så har jo England et mye bedre lag. Og på tross av at Suarez utgjør en infernalsk trussel bør midtbanen og spissen(e) til England også gjøre det samme. Vi skal ikke legge hodet på blokka og tippe England som VM-vinnere, men at de kan nå en kvartfinale skal vi ikke se bort i fra. Det som venter i en eventuell åttendelsfinale er absolutt ikke avskrekkende. Vi sier videre fra pulja som nummer to bak Italia, videre fra åttendedelsfinalen på straffesparkkonkurranse og ut i kvartfinalen mot vertene Brasil.

PS: Vi må selvsagt ha med en VM-sang fra England. Problemet var bare at alt er ræl. Så kom vi over denne, den får duge. Han skalla læreren i videoen får symbolisere den latente optimismen som bor i alle engelskmenn.

 

VM 2014 - Italia - Walter Zenga og en flaske sjampo

Av Eskilona (@eskilbjo)

Ja, denne bloggen handler faktisk delvis om både Walter Zenga og en flaske sjampo. Kombinasjonen er sågar hele grunnen til denne bloggen. Mer om det senere.

For Italia handler selvsagt om mer enn den legendariske keeperen og en halvfull flaske sjampo. Italia handler også om perfekt maskerte holdinger i feltet, systematisert uthaling av tid og om å ta i bruk en akkurat passe overdreven dose kynisme for å oppnå det man vil. Noen vil sikkert hevde at Italia handler mye om dette. Litt for mye. Eventuelt alt for mye. 

Likevel er det mange som elsker Italia. Ikke bare musikken til Eros Ramazzotti, skinker fra Parma og vin fra Veneto, men også fotballandslaget Italia. Guiseppe Bergomi, Alessandro Del Piero, Gianluca Pagliuca, Paolo Maldini, Roberto Donadoni, Franco Baresi og Salvatore Schillaci. Neida, selvsagt glemte jeg ikke Andrea Pirlo. For en bukett. For noen navn.

Jeg forsøkte lenge å ikke like Italia. Nikket anerkjennende da kompiser ville være Zico eller Romario på løkka. Mens andre forbannet Christian Vieri som parkerte Dan Eggen og banket oss ut av Frankrike, satt jeg og gliste. Syv år tidligere ville nemlig tilfeldighetene det slik at jeg raskt ga blaffen i at Totto Dahlum og Lars Bohinen nærmest hadde latterliggjort Italia i EM-kvaliken på Ullevaal. Det er også her både Walter Zenga og sjampoflasken kommer inni bildet. Mer om det enda litt senere.

For dette skulle jo også handle om Italia anno 2014. Hvilke sjanser har de i sommerens mesterskap? Vel, legger vi kvaliken til grunn og plusser på en liten dose nyere historie, er det all mulig grunn til å regne med Cesare Prandellis utvalgte. Ja, hvem det nå enn blir. La oss gjette litt løst da.
Bakerst er Buffon selvskreven. Selv i en alder av 36 er han fortsatt en av verdens mest sexy beste keepere, det er ikke vits å diskutere en gang. Uavhengig om de kommer med en fin liten treer, eller en traust, men bunnsolid firer, vil Chiellini figurere. Sannsynligvis vil også Juve-kamerat Bonucci stå ved siden av ham. Går de for tre bak setter vi pengene våre på at en tredje Juve-spiller starter, altså Barzagli. Men tør de å gå for tre bak når Suarez og Cavani teamer opp på motsatt banehalvdel? Neppe, men å foreslå Italias backer er litt som å arrangere hopprenn på Stadt. Altså bingo.

På midten skal selvsagt mannen som oppfant skjegg, Andrea Pirlo, regjere. Det er nok for oss i denne bloggen. Det eneste kravet for å skrive her er et kjærlighetsforhold til den deilige, lille fyren. I kvaliken var han hyppigst flankert av Marchisio, Montolivio, Candreva og De Rossi. Slik blir det nok ikke i Brasil, men Italia har selvsagt mer enn nok midtbanekvalitet til å feie gjennom gruppa.

På topp lukter det bråk. Hva sies det for eksempel til et tospann med Balotelli og Osvaldo? Hoder vil mistes, men de leverer. Totalt stod de for ni mål i kvaliken og vi ( i alle fall jeg) blir ikke overrasket dersom Balotelli blir å finne helt i toppen på toppscorerlisten til slutt.

Men alt dette lagsnakket er jo ikke spesielt gøy. Ikke spesielt viktig heller, for Prandelli kan finne på å overraske frem mot uttaket av de 23 utvalgte. La oss heller gå tilbake til overskriften. Walter Zenga og en flaske shampo. Ja, du. Det har seg nemlig sånn at etter den nevnte kampen mot Norge 5. juni 1991 skulle Italias sisteskanse begå en feil som fikk livsvarige konsekvenser. Jeg ser det for meg. Dagen etter kamp. Walter stående i dusjhjørnet på Royal Christiania Hotel, der Italias menn bodde. Fortsatt skuffet over å ha sett stopperlegenden Franco Baresi bli fintet halvveis opp til Sognsvann. Han dusjer raskt, for det er jo lite med tid. Viktige kamper med Inter venter. Flyet på Fornebu venter ikke. Han må haste avgårde. Tilbake på dusjhylla står en halvfull sjampoflaske.

Utpå formiddagen svinser en lettbent stuepike innom rommet. Kristiansundsjenta har akkurat flyttet til storbyen Oslo og nettopp landet sin første jobb. Noen få dager tidligere hadde hun stolt ringt sin fotballfanatiske lillebror og fortalt at hun skulle jobbe på hotellet der de italienske spillerne bor. Lillebror i fistel. Misunnelsen umulig å skjule.

6. juni kimer det i fasttelefonen i Kristiansund igjen. «Eskil, Torild vil snakke med deg». Det var da ordene «Du brodern, æ har nåkka te dæ som æ trur du vil lik. Keepern te Italia har glæmt ijæn sjampoflaska si på hotellrommet. Du kainn fån hvis du vil. Det e kje så mykjy ijæn, men…» falt.

Aldri noen gang har jeg vært så glad i storesøsteren min som akkurat den dagen. Dagen hvor hun fortalte meg at jeg skulle få den halvfulle sjampoflasken til selveste Walter Zenga. (Om hun eeeeegentlig noen gang var stuepike, og ikke rent faktisk var på det rommet av andre grunner har jeg faktisk ikke stusset over før akkurat nå. Æsj, søstern og Walter Zenga…. Nei, delete delete delete)

Uansett. Shampoflasken til Walter Zenga startet et kjærlighetsforhold til italiensk landslagsfotball som aldri har falmet. Faktisk blir det bare sterkere og sterkere for hvert eneste mesterskap. Det er lenge siden 2006 nå. Det er på tide igjen Gli Azzurri.

PS: Walter Zenga har for øvrig, eller hadde i alle fall, en utrolig merkelig sjamposmak. Eventuelt ingen luktesans, for den flaska lukta så stramt at det kun var all verdens stolthet og godvilje som fikk meg til å bruke den opp.

Vel, det var historien om kjærligheten til Italia. Tilfeldig eller ikke? Jeg sier som Eros: cose della vita.

VM 2014 - Costa Rica - Laget fra Gullkysten

Av Lineker

Angivelig skal Christofer Columbus ha vært den første europeeren som besøkte Costa Rica. Han gav landet kallenavnet Costa del Oro, Gullkysten. Med tre tidligere verdensmestere i form av Uruguay, England, Italia som motstandere i gruppespillet er det vel lite som tyder på at det lukter gull av rødkledde costaricanere. Men kan Costa Rica bli det bananskallet som sørger for å ødelegge Uruguay, England eller Italias drøm å gå videre fra gruppa?

Costa Rica har et svært rikt biologisk mangfold, og rundt en fjerdedel av landets areal er vernede områder, noe som er en større andel enn i noe annet land i verden. Et område som definitivt ikke kommer til å bli vernet er Costa Ricas egen sekstenmeter. Hverken Luiz Suarez, Wayne Rooney eller Mario Balotelli kvalifiserer til å sitte UNESCOs råd for fredning av mål (områder), selv om sistnevnte har hatt måltørke i Milan.

Den avgjørende scoringen som sendte Costa Rica til VM ble satt inn av Randall Brenes. Den tidligere Kongsvinger-spilleren fikk dermed bevist at avstanden fra Gjemselunden og Shark pub (Hai Nog Thrans utested) til Copacabana er kortere enn man tror.

Norgesvenner i bøtter og spann
Laget bugner av spillere som har som spiller eller har spilt i den norske Eliteserien. Christian Gamboa (RBK), Michael Barrantes (AAFK), Diego Calvo (VIF), Bismark Acosta (Start), Giancarlo Gonzalez (Eks VIF, Roy Miller (Eks RBK og Bodø Glimt), Christian Bolanos (Start) og Brenes (KIL og Bodø Glimt). har alle forhåpninger om å bli tatt ut i VM-troppen til trener Jorge Luis Pinto.

Blackburn Rovers, Anderlecht, Palermo, Manchester City, Werder Bremen og Spartak Moskva.

Sven Bisgaard Sundet og Tete Lidbom i Heia Fotball ville sikkert bedt deg fullføre rekken over. Spilleren vi snakker om ble aldri hentet av noen av de nevnte klubbene som visstnok var interesserte. Så hva er svaret?Du ser ikke koblingen nei. Fredrikstad er svaret.

Den nye Ballack.
18. januar 2009 annonserte sportsdirektør Tor-Kristian Karlsen at FFK hadde signert Celso Borges. Folk i Costa Rica og særlig i Borges klubb Saprissa ristet på hodet av at supertalentet skulle gå til en klubb i Norge, som ikke en gang skulle spille i Europa.

Costaricaneren som ble annonsert som den nye Michael Ballack, ble en kjapt en publikumsfavoritt i Fredrikstad. For ettertiden har det vel vært Borges manglende tempo som har vært den mest korrelerende variabelen med Ballack. Uansett er det lett å la seg imponere av at Borges (nå i AIK) har spilt over 60 landskamper i en alder av 25 år, og dermed er en av bærebjelkene på landslaget til Pinto.

Hjem til Brasil
VM i Brasil betyr at Borges delvis kommer hjem. Celsos far, Alexandre Borges Guimarães er nemlig vokst opp i Rio de Janeiro, men flyttet til Costa Rica som tolvåring da hans far begynte å jobbe for WHO.

Celsos far er ingen hvem som helst i Costa Rica Den tidligere Deportivo Saprissa-spiller og -treneren førte Costa Ricas A-landslag til VM i 2006. Mesterskapet ble ingen suksess. Den mest kjente og tidenes mestscorende spiller for Costa Rica Paulo Wanchope satt i støkk vertnasjonen Tyskland med sine to scoringer i åpningskampen, men med tre strake tap i gruppespillet gjentok historien seg fra VM i Japan/Sør Korea fire år tidligere.

Sendt ut av Skuhravy
Lenge før Celso Borges ankom Sverige og AIK viste Søta Bror hva costaricanere sto for i fotballverden. Enhver fotballinteressert svenske vil huske rekken 1-2, 1-2 og 1-2. Etter tap 1-2 både mot Brasil og Skottland ble rutinerte (Hysen og Strømberg) og kommende svenske stjerner (Ingesson, Schwarz og Brolin) ydmyket av lilleputten Costa Rica som var debutanter i et VM-sluttspill. Supersub Hernan Medford (spilte også VM 2002) ble matchvinner med en scoring rett før slutt. I sitt første VM gikk Costa Rica til mellomspillet der de tapte for Tsjekkoslovakia anført av legenden Tomas Skurhravy som dunket inn et hattrick som førte han opp som nest mestscorende spiller i mesterskapet, sammen med Lineker, men bak Schilaci.

Suksessen som debutanter i VM 1990 er fortsatt landets største fotballøyeblikk, men se ikke bort fra at en av de store kan falle mot laget fra Gullkysten…

Tips: England- Costa Rica 1-1

Profiler: Bryan Ruiz og Bryan Ovideo

VM 2014 - Uruguay

Av Kronbein (@kronbein)

Det er 64 år siden sist Brasil arrangerte et VM-sluttspill. Det er 64 år siden England debuterte i et VM-sluttspill, med brask og bram. Det er 64 år siden siden Maracanã stadion stod klar til bruk, med kapasitet til nærmerere 200 000 mennesker. Det er 64 år siden Uruguay vant VM for andre gang. I år kan det skje igjen...

Uruguay har arrangert et VM-sluttspill og vunnet to. Første gang det ble arrangert et verdensmesterskap i fotball tok likeså godt Uruguay på seg jobben med å arrangere, men da skulle de sannelig vinne også. 20 år senere gjentok de bedriften i Brasil, i noe som må ha vært et av de merkeligste mesterskapene noen sinne.

Bare 13 land deltok i det første mesterskapet etter krigen, Brasil var som eneste søkerland blitt tildelt VM-sluttspillet og FIFA hadde bestemt at nå skulle trofeet bære navnet til den tidligere FIFA-presidenten Jules Rimet. Blant mange kuriositeter kan man nevne at dette mesterskapet egentlig ikke hadde noen finale. Lagene var delt inn i fire grupper hvor de fire gruppevinnerne deretter gikk videre til et seriespill hvor alle møtte alle og vinneren var det landet med flest poeng.

Mens Brasil var i gruppe 1 sammen med Mexico, Jugoslavia og Sveits var Uruguay i gruppe 4 sammen med Bolivia, ja, bare Bolivia. Uruguay vant sin gruppekamp 8-0 og var med det klare for sluttspill. De fire lagene som kvalifiserte seg for sluttspillet var Spania, Sverige, Brasil og nevnte Uruguay. Organiseringen av sluttspillet var mildt sagt ikke bra, men ved en ren tilfeldighet skulle det vise seg at siste kampen ble en regelrett finale mellom hjemmenasjonen Brasil og Uruguay.

Kampen ble spilt på mektige Maracanã med 200 000 tilskuere til stede. Den brasilianske fansen var euforiske da Friaça ga dem 1-0, men jubelen stilnet da Schiaffino utlignet etter 66 minutter. Etter 79 minutter scoret Uruguay igjen, Ghiggia ga de hvite og blå 2-1 og Uruguay kunne løfte Jules Rimet-pokalen over hodet for andre gang og ble med det den mestvinnende nasjonen i VM-sammenheng sammen med Italia som hadde vunnet både i 34 og 38. Italia vant VM igjen både i 82 og i 2006, mens skjebnen tok annen vending for Ghiggia, Schiaffino og de andre uruguyanerne.

64 år senere har VM-sluttspillet returnert til Brasil og Uruguay kan mønstre et av de mest spennende mannskapene i hele mesterskapet.

I gruppe med England, Italia og Costa Rica må det likevel klaffe for at sør-amerikanerne skal gå videre. Men med spillere som Muslera, Lugano, Cáceres, Ramírez og Cavani bør det meste være mulig. Forrige gang det var VM tok Óscar Tabárez sitt mannskap seg til en semifinale og endte til slutt opp med tap i bronsefinalen. I 2011 vant de Copa America for 15. gang.

Undertegnede har kastet hansken og begitt seg ut med følgende spådom for Uruguays kamper:

Uruguay – Costa Rica: 3-0
Uruguay – England: 2-1
Uruguay – Italia: 0-0

Med seks poeng bør det være duket for 8.delsfinale og når cupspillet er i gang kan alt skje. Og ja, forresten. Bare minner om at Uruguay også har Luis Suárez. Kanskje verdens beste spiss. Det kan bli spennende.

VM 2014 - Japan!

Av Eivind Bisgaard Sundet (@Eibisu)

Sammen med Frode Johnsen, Jan Jönsson, Tore Pedersen og Tor Hogne Aarøy er jeg landets fremste ekspert på japansk fotball. Det var derfor lett å nikke megetsigende til pampene i Materazzia da jeg ble tildelt denne oppgaven. En VM-preview om Japan. Grei skuring.

Disposjon:
- Et par ord om stjernene.
- Noe om Zaccheroni.
- Litt lengre om en ukjent spiller. (NB! La det skinne igjennom at spilleren vil bli større enn Kagawa).

Men...
Problemer med å lage sak på Japan:

1. Det er ikke J-League på Football Manager! Det blir dermed utrolig vanskelig å namedroppe nye spillere. (det går visst ann å legge til en update og noe greier, men det er for vanskelig for en småbarnsfar).
2. Det finnes ingen fotballsider på nettet tilegnet japansk fotball på et språk og med et innhold som er verdt å lese når du skal skrive en kredibel indie-sak om det japanske landslaget.

Løsningen:
Ken Matsushima!

Noen ganger er jeg bare heldig. Etter flere våkenetter med svetting, vridning og “faen blir jeg avslørt?”-tanker. Hjernen min går i ring, alt tankearbeidet sirkler rundt spørsmålet: finner bossene i Materazzia ut at jeg faktisk ikke er på nivået til Tore P og “old man” Frode Johnsen når det kommer til japansk fotball? Mitt renommè står på spill. Det går så langt at jeg lager unnskyldinger, det er mye å gjøre på jobben så jeg rekker det ikke. Sorry, sykt barn! Bob Hunds linje: Det skulle vara lätt för mig att säga att jag inte hittar hem men det gör jag, tror jag går på repeat. (Trivia: Bassisten i Bob Hund pleide å spille Championship Manager sammen med kona. De hadde et stort kart på veggen over England og merket av med knappenåler hvor de reiste på bortekamper. De startet med lag nede i divisjonene slik at de fikk oppleve endel småplasser).

Men alle teite unnskyldninger kan legges i en skuff, Ken Matsushima er på nett!
Med 197 likes på Facebook er IKKE The Rising Sun News: Soccer in Japan det første som møter deg når du logger deg på. The Rising Sun News er Ken Matsushima. Han løser ikke mitt første problem, at det ikke er J-League på Football Manager, men han er bullseye nå det gjelder mitt andre problem. Det finnes faktisk en side tilegnet japansk fotball på engelsk. Ken er heldigvis blitt oppdaget av Oneworldsports som lar han blogge uavbrutt om hva som skjer i japansk fotball. Og Ken har fornuftige ting å si. Analyser av formasjoner, den fysiske belastingen i J-League er for høy, trivia om klubbstruktur etc. Viste du eksempelvis at J-League har utarbeidet en 100-årsplan som skal sikre landet VM gull i - hold deg fast - 2054! Og at det på sikt skal være 100 profesjonelle klubber i Japan. J-League har gått fra å ha 10 klubber i en divisjon i 1993 til 52 klubber fordelt på tre divisjoner denne sesongen.

Om Zaccheroni
Japan kommer til å spille 4-2-3-1 i VM. Zaccheroni har vært en god landslagsjef siden 2010. Han har vært tro mot mange av de etablerte spillerne i J-League, som blant andre Konno og Endo, men de blir trolig droppet til VM. Ken Matsushima har spekulert i om fjorårets stjerneskudd i J-League, Kakitani, vil bli droppet fra VM. Han har ikke vært i storform denne sesongen. Zaccheroni er kreditert 3-4-3 systemet og vant Serie A med dette systemet med Milan. Nå vil han helst spille med 4 spillere bak, forstålig fordi Japan har gode sidebacker, men uforstålig da landet ikke har gode stoppere. Zaccheroni vil sannsynligvis også stille med keepere til tross for at keepersituasjonen i Japan er verre enn på stopperplassen.

Stjernene
Kagawa og Honda er stjernene. Kagawa litt større stjerne enn Honda. Manchester United-spilleren er så god i 10-er rollen at Jürgen Klopp gråter hver gang han ser Kagawa blir misbrukt på kanten.

Kred-spilleren!
Yuya Osako. (Jeg har egentlig mest lyst til å skrive om Kakitani. Det misforståtte geniet! Spilleren som var et større talent enn Kagawa i Cerzo Osaka da de to spilte sammen der. Kakitani som var rebelsk og ikke passet inn, ble lånt ut og glemt. Men som kom tilbake i rampelyse sist sesong og fikk sine første landskamper og landslagsmål. I år spiller han sammen med Diego Forlan. Dessverre tror Ken at det kan bli vanskelig for Kakitani å komme til VM.)

Yuya Osako altså. Han har spilt en halv sesong i verdens mest kredible liga, Zweite Bundseliga. Yuya Osako har spilt i 1860 München og står øverst på ønskelista i Køln før deres retur til Bundesliga neste sesong. Spilleren har en utkjøpsklausul på 1 million euro, noe som kan bli en dårlig deal for 1860 om spilleren slår til i VM.

Japan kommer til å spille fin offensiv fotball, men vil ikke vinne VM i år. Muligens kan VM gullet komme i 2054. Laget vil slippe inn enkle mål og ha fans som vinker i takt på tribunen!

VM 2014 – Elfenbenskysten – CM-Bakayoko og elefantene

Av Andy Windass (@andersvindegg)

Hvor jævla god var ikke Ibrahima Bakayoko på Championship Manager 97/98? Svaret: Han var jævla god. Og langt fra bare «luretall» (slik enkelte andre i Materazzia-redaksjonen så feilaktig hevder). Nei, Bakayoko var det man kaller en wonderkid. Se bare på statsene til denne CM-guden fra Elfenbenskysten:


(Skjermdump, privat hos noen på internett)

Men debatten har altså rast i redaksjonen om hvor vidt Ibrahima Bakayoko faktisk var CM 97/98-klasse, eller om han bare var en stor klump med haus. Har du en mening om saken? Legg igjen en kommentar!

Det som er derimot hevet over enhver tvil, er at den virkelige Ibrahima Bakayoko aldri helt nådde opp til statusen til wonderkidden og CM-legenden med samme navn. Ifølge mine kilder (Wikipedia) er den virkelige, nå 37 år gamle Ibrahima Bakayoko, fortsatt aktiv fotballspiller. Nomaden har vært innom en rekke mer eller mindre gode/dårlige (stryk det som ikke passer) klubber i Frankrike, England, Spania, Italia og Hellas, før han nå er tilbake i Frankrike og tjener (?) til livets opphold i klubben Stade Bordelais på fjerde øverste nivå. Wow. Noen landskamper fikk han også karet til seg. Faktisk 45 i tallet. Den siste i 2002, og på de kampene scoret han ikke mindre enn 30 ganger. Imponerende.

Elefantene fra Vest-Afrika
I dag er Bakayoko dessverre milevis unna en plass i Elfenbenskystens tropp til Brasil-VM, så det får være nok CM-nostalgi og Bakayoko-prat for nå. La oss heller se på noen harde fakta om Elfenbenskysten:

Republikken Elfenbenskysten (fransk: République de Côte d'Ivoire) er et land i Afrika ved Guineabukta, som grenser til Liberia, Guinea, Mali, Burkina Faso og Ghana. Hovedstaden er Yamoussoukro midt i landet, flyttet fra kystbyen Abidjan. Sammenlignet med andre land i regionen har landet en forholdsvis bra økonomi og infrastruktur, men har lidd under borgerkrig og politiske motsetninger mellom landets nord og sør. Elfenbenskysten er verdens største produsent av kakao. (Takk, Wikipedia.).

Som vi alle vet er borgerkrig og politisk uro no’ dritt, og det har med andre ord ikke vært noen dans på roser å være ivorianer. Men på tross av urolighetene har Elfenbenskysten, eller The Elephants som landslaget kalles, fostret en imponerende mengde godt-over-snittet nydelige fotballspillere de siste årene. Det har også ført til at gode spillere på løpende bånd har blitt eksportert til europeiske toppklubber.

Landslaget til Elfenbenskysten har kvalifisert seg til de tre siste sluttspillene. I 2006 i Tyskland havnet elefantene på tredjeplass i gruppe B, bak Argentina og Nederland, men foran Serbia og Montenegro. (Fun fact: Elfenbenskysten var det eneste laget i VM-sluttspillet som hadde en tropp utelukkende bestående av spillere som spilte klubbfotball utenfor hjemlandet.)

Med Sven-Göran Eriksson som coach i Sør-Afrika i 2010 ble laget på nytt nummer tre i det innledende gruppespillet. Denne gangen i gruppe G, bak Brasil og Portugal, men foran Nord-Korea.

Elefant-troppen til Brasil
Det ser ikke ut til å bli de største endringene i Elfenbenskystens tropp til mesterskapet i Brasil sammenlignet med troppen i Sør-Afrika for fire år siden. Fire år eldre har imidlertid alle blitt, og en sannsynlig tropp til Elfenbenskysten vil nok være blant troppene med høyest snittalder i Brasil-VM.

I buret har elefantene fortsatt rutinerte Boubacar Barry, som etter alle solemerker er med i sitt tredje VM. Men det blir spennende å se om Stabæks Sayouba Mandé kanskje kan utfordre ham. Mandé fikk sin landslagsdebut mot Belgia i mars i år.

I forsvaret har man den aldrende duoen Kolo Touré (Liverpool) og Didier Zokora (Trabzonspor), sammen med backer som Arthur Boka (Stuttgart) og unge Serge Aurier (Toulouse (og et spennende talent på FM 2014)).

Framover kan elefanttrener Sabri Lamouchi (et fint kjøp fra Auxerre på CM 97/98, husker du vel?) velge blant en rekke klassespillere. Cheick Tioté (Newcastle) er den stabiliserende spilleren på midten, og Yaya Touré (Man City) er uten tvil en av verdens aller beste fotballspillere. Lenger framover er spillere som Gervinho (Roma) og Salomon Kalou (Lille) veletablerte stjerner, og sist men ikke minst finner vi kaptein og målgarantist Didier Drogba helt framme. I tillegg er for eksempel Ndri Romaric (Bastia), Max Gradel (Saint-Étienne), Seydou Doumbia (CSKA Moskva) og Wilfried Bony (Swansea) spennende kort i Lamouchis tropp.

Går elefantene videre?
Elfenbenskysten har havnet i gruppe C, sammen med Colombia, Hellas og Japan. Det kan fort bli en jevn affære. Colombia er nr. 4 på FIFA-rankingen (men blir Falcao klar etter skade?), Hellas er nr. 10, Elfenbenskysten nr. 21 og Japan nr. 47.

For en med helt gjennomsnittlig peiling på landslagsfotball, ser denne gruppa vidåpen ut, og alle vil kunne slå alle. Men Elfenbenskysten har spillere med X-faktor, og det vil derfor ikke overraske meg hvis de afrikanske elefantene for første gang i historien går videre fra gruppespillet i VM – og det selv uten en 20 år gammel utgave av CM-Bakayoko på laget.

Vive les Éléphants! Vive la Côte d'Ivoire!

VM 2014 - Grekenland

Av Giorgios Christoforos (@fjalz).

I Hellas har de formodentlig spilt fotball, eller i alle fall noe som likner, i flere tusen år. I 1927 ble ligasystemet offisielt sparket (!) i gang. I 1929 spilte Hellas sin første offisielle landskamp. Da tapte de sannelig 4-1 for Italia. Jeg har ikke lest noen rapporter fra kampen, men jeg regner med at den var severdig. Hellas har rivaler overalt. Tyrkia må kunne sies å være den argeste av dem alle. Osmanerne erobret Konstantinopel i 1453, men etniske, kulturelle og religiøse skiller mellom Hellas og Tyrkia har vært til stede ever since. Jeg kunne sagt mye om dette. Og det akter jeg også å gjøre.

De vi i dag kaller bysantinere kan dog ikke kun defineres som grekere. Det bysantinske imperiet har hatt forskjellig utstrekning til forskjellige tider. Imperiet videreførte arven etter Romerriket. I Norge er undervisningen om Bysants mangelfull. Vi anser ofte Rommeriket som dødt i det den vestlige delen ble invadert på slutten 400-tallet. Den østlige delen, derimot, levde videre i full vigør. Dette skyldes blant annet at keiser Konstantin I opprettet en østlig administrativ hovedstad på grunnen av den gamle havnebyen Byzantion, som var lokalisert ved Bosporusstredet. Byen fikk etter hvert navnet Konstantinopel.

I dag heter byen Istanbul. Bysantinerne kalte seg selv romere, noe som er en potensiell kime til frustrasjon. Til det har jeg bare en ting å si: bare godta. Bysantinerne var bysantinere, men de fleste kalte seg romere. Fordi de var det. Og i dag er noen av deres etterkommere, nettopp, grekere. Og, som sagt, ble Konstantinopel erobret av osmanerne, hvis etterkommere i dag er tyrkere, i 1453. At imperiet døde med den store byen[1] er ikke riktig, verken på kort eller lang sikt. Fram til 1461 eksisterte et minikongedømme i eksil. På lang sikt levde og lever imperiets tanker videre både fysisk og metafysisk. For eksempel er Hagia Sophia i Istanbul kanskje et av de flotteste byggverkene fra den tid og et ruvende eksempel på hvordan Bysants preger oss også i dag. Jeg vil i tillegg argumentere for at statskirkeordningen, slik den praktiseres i Norge i dag, også har sine røtter i Bysants. For mer om dette anbefaler jeg denne artikkelen i Fevennen.

Nuvel, Hellas vant EM i 2004. En bragd. Særlig av trener Otto Rehagel. Mange ville ha ham ”for president”. Mon tro om det hadde blitt noen finanskrise hvis det hadde blitt slik?[2] Men det vi husker best fra finalen er da Ronaldo begynte å grine. Fordi alt lå til rette for at Portugal skulle vinne på hjemmebane det året. Men Portugal tapte og dakkar lille Cristiano måtte grine litt, han. Helles hadde på merkverdig vis klart å forsvare seg helt til finalen. Så kom corneren, Charisteas, og vips, så var det gjort.[3] Det ble for øvrig ikke en finale for historiebøkene. Seks år etter møtte Hellas opp i VM og trillet ball i forsvarsrekka i tre kamper før de røk ut i gruppespillet. Det var Otto Rehagel den gang også, men denne gangen ikke ”for president”.

Under Rehagel ble Hellas kjent for sin kyniske spillestil. Taklingsstyrke og kontringsvilje var kjerneverdier. Under den nåværende treneren Fernando Santos har Hellas bøtet noe på dette inntrykket ved å spille langt mer teknisk og offensivt orientert fotball. Lite av dette er vist på norsk tv for det brede lag av befolkningen og vi kan anta at de fleste fotballinteresserte nordmenn har en oppfatning av det greske fotballandslaget som noe mer enn fysiske og kyniske i sin spillestil. Akkurat som med undervisningen om Bysants. Historien gjentar seg. På en måte. Felles for begge spillestilene er dog at det følger en hel del gestikuelring og mer eller mindre passende følelsesutbrudd med.

I tillegg til de tre siste EM kvalifiserte Hellas seg også til turneringen 1980. To ganger har de gått videre fra gruppespillet, en gang til kvartfinale og en gang vant de altså hele dritten. I VM har det ikke vært samme spruten over Hellas. Ved sin deltakelse i 1994 og 2010 sier fasiten: 16 baklengs, en i nota, seks tap. Ikke mye å skryte av. Så da snakker man heller om EM i Hellas. Eller om glansdagene under Justinian på 500-tallet.

Hellas hadde en god kvalifisering og endte opp med like mange poeng som Bosnia-Herzegovina på topp i gruppa. Men tap mot sistnevnte i den siste kampen gjorde at våre venner fra landet omgitt av de mange hav[4] måtte ut og banke Romania i kvalik der de vant 4-2 sammenlagt. Landet med de mange øyer er i gruppe med Colombia, Elfenbenskysten og Japan. Det er muligheter for mennene fra det sydlige Balkan å avansere fra en slik gruppe, der ingen lag fremstår som uovervinnelige superlag. Men undertegnede tror Japan og Colombia trekker de lengste stråene. Til tross for den gode kvalifiseringen viser tidligere mesterskapsdeltakelse at spillerne fra landet med Athen som hovedstad trives bedre når de møter europeisk motstand. Dette til tross for det bysantinske rikets multietniske sammensetning. Jeg akter ikke å forfølge den tråden der.

Landet som tidligere hadde drakmer som myntenhet har hatt sin strie tørn med finanskrisa osv. Kanskje kan dette funke som et slags lim, en motivasjon eller liknende, slik calciopoli åpenbart fungerte for deres uvenner fra Italia, det vestlige Romerrikets etterkommere? Skal vi få se at arvtakerne etter det østlige Romerriket endelig skal få skinne igjen, som i Konstantin og Justinians glansdager? Skal Karagounis få løfte det edleste trofeet? Skal de få revansjere 1-4- tapet fra 1929? Skal de få oppreisning for år med neglisjering i norsk historieundervisning?

Nei. Mest sannsynlig ikke. Ikke noen av delene.

Profiler: Torosidis, Karagounis, Mitroglou og Papadopoulos (hvem av dem?).

Levende legende: Samaras

Kultfigur: Samaras

Man crush: Samaras

Spådom: Gruppespillet. Ikke lenger.

Fotnoter
[1] Et ordspill på vikingenes navn på Konstantinopel, som var Miklagard- ”den store byen”.
[2] Her pirrer jeg leseren med nesten å servere en kontrafaktisk hypotese.
[3] Som Roar Stokke ville sagt det.
[4] Nå er jeg så lei av å skrive ”Hellas”.