VM 2014 - Italia - Walter Zenga og en flaske sjampo

Av Eskilona (@eskilbjo)

Ja, denne bloggen handler faktisk delvis om både Walter Zenga og en flaske sjampo. Kombinasjonen er sågar hele grunnen til denne bloggen. Mer om det senere.

For Italia handler selvsagt om mer enn den legendariske keeperen og en halvfull flaske sjampo. Italia handler også om perfekt maskerte holdinger i feltet, systematisert uthaling av tid og om å ta i bruk en akkurat passe overdreven dose kynisme for å oppnå det man vil. Noen vil sikkert hevde at Italia handler mye om dette. Litt for mye. Eventuelt alt for mye. 

Likevel er det mange som elsker Italia. Ikke bare musikken til Eros Ramazzotti, skinker fra Parma og vin fra Veneto, men også fotballandslaget Italia. Guiseppe Bergomi, Alessandro Del Piero, Gianluca Pagliuca, Paolo Maldini, Roberto Donadoni, Franco Baresi og Salvatore Schillaci. Neida, selvsagt glemte jeg ikke Andrea Pirlo. For en bukett. For noen navn.

Jeg forsøkte lenge å ikke like Italia. Nikket anerkjennende da kompiser ville være Zico eller Romario på løkka. Mens andre forbannet Christian Vieri som parkerte Dan Eggen og banket oss ut av Frankrike, satt jeg og gliste. Syv år tidligere ville nemlig tilfeldighetene det slik at jeg raskt ga blaffen i at Totto Dahlum og Lars Bohinen nærmest hadde latterliggjort Italia i EM-kvaliken på Ullevaal. Det er også her både Walter Zenga og sjampoflasken kommer inni bildet. Mer om det enda litt senere.

For dette skulle jo også handle om Italia anno 2014. Hvilke sjanser har de i sommerens mesterskap? Vel, legger vi kvaliken til grunn og plusser på en liten dose nyere historie, er det all mulig grunn til å regne med Cesare Prandellis utvalgte. Ja, hvem det nå enn blir. La oss gjette litt løst da.
Bakerst er Buffon selvskreven. Selv i en alder av 36 er han fortsatt en av verdens mest sexy beste keepere, det er ikke vits å diskutere en gang. Uavhengig om de kommer med en fin liten treer, eller en traust, men bunnsolid firer, vil Chiellini figurere. Sannsynligvis vil også Juve-kamerat Bonucci stå ved siden av ham. Går de for tre bak setter vi pengene våre på at en tredje Juve-spiller starter, altså Barzagli. Men tør de å gå for tre bak når Suarez og Cavani teamer opp på motsatt banehalvdel? Neppe, men å foreslå Italias backer er litt som å arrangere hopprenn på Stadt. Altså bingo.

På midten skal selvsagt mannen som oppfant skjegg, Andrea Pirlo, regjere. Det er nok for oss i denne bloggen. Det eneste kravet for å skrive her er et kjærlighetsforhold til den deilige, lille fyren. I kvaliken var han hyppigst flankert av Marchisio, Montolivio, Candreva og De Rossi. Slik blir det nok ikke i Brasil, men Italia har selvsagt mer enn nok midtbanekvalitet til å feie gjennom gruppa.

På topp lukter det bråk. Hva sies det for eksempel til et tospann med Balotelli og Osvaldo? Hoder vil mistes, men de leverer. Totalt stod de for ni mål i kvaliken og vi ( i alle fall jeg) blir ikke overrasket dersom Balotelli blir å finne helt i toppen på toppscorerlisten til slutt.

Men alt dette lagsnakket er jo ikke spesielt gøy. Ikke spesielt viktig heller, for Prandelli kan finne på å overraske frem mot uttaket av de 23 utvalgte. La oss heller gå tilbake til overskriften. Walter Zenga og en flaske shampo. Ja, du. Det har seg nemlig sånn at etter den nevnte kampen mot Norge 5. juni 1991 skulle Italias sisteskanse begå en feil som fikk livsvarige konsekvenser. Jeg ser det for meg. Dagen etter kamp. Walter stående i dusjhjørnet på Royal Christiania Hotel, der Italias menn bodde. Fortsatt skuffet over å ha sett stopperlegenden Franco Baresi bli fintet halvveis opp til Sognsvann. Han dusjer raskt, for det er jo lite med tid. Viktige kamper med Inter venter. Flyet på Fornebu venter ikke. Han må haste avgårde. Tilbake på dusjhylla står en halvfull sjampoflaske.

Utpå formiddagen svinser en lettbent stuepike innom rommet. Kristiansundsjenta har akkurat flyttet til storbyen Oslo og nettopp landet sin første jobb. Noen få dager tidligere hadde hun stolt ringt sin fotballfanatiske lillebror og fortalt at hun skulle jobbe på hotellet der de italienske spillerne bor. Lillebror i fistel. Misunnelsen umulig å skjule.

6. juni kimer det i fasttelefonen i Kristiansund igjen. «Eskil, Torild vil snakke med deg». Det var da ordene «Du brodern, æ har nåkka te dæ som æ trur du vil lik. Keepern te Italia har glæmt ijæn sjampoflaska si på hotellrommet. Du kainn fån hvis du vil. Det e kje så mykjy ijæn, men…» falt.

Aldri noen gang har jeg vært så glad i storesøsteren min som akkurat den dagen. Dagen hvor hun fortalte meg at jeg skulle få den halvfulle sjampoflasken til selveste Walter Zenga. (Om hun eeeeegentlig noen gang var stuepike, og ikke rent faktisk var på det rommet av andre grunner har jeg faktisk ikke stusset over før akkurat nå. Æsj, søstern og Walter Zenga…. Nei, delete delete delete)

Uansett. Shampoflasken til Walter Zenga startet et kjærlighetsforhold til italiensk landslagsfotball som aldri har falmet. Faktisk blir det bare sterkere og sterkere for hvert eneste mesterskap. Det er lenge siden 2006 nå. Det er på tide igjen Gli Azzurri.

PS: Walter Zenga har for øvrig, eller hadde i alle fall, en utrolig merkelig sjamposmak. Eventuelt ingen luktesans, for den flaska lukta så stramt at det kun var all verdens stolthet og godvilje som fikk meg til å bruke den opp.

Vel, det var historien om kjærligheten til Italia. Tilfeldig eller ikke? Jeg sier som Eros: cose della vita.