VM 2014 - LA OSS KOMME I GANG!

Av Kenny Koevermans (@materazzia23)

Foran årets VM har det blitt levert over evne her på Materazzia. Alle lagene er ubønnhørlig analysert og vurdert.

Gruppe A
Brasil - Bears og Kenny
Kroatia - Heinevik
Mexico - iPrimaPunta
Kamerun - Lapskaus

Gruppe B
Spania - Freddy dog Santos
Nederland - Freddy dog Santos
Chile - Lars Eide
Australia - Andy Windass

Gruppe C
Colombia - Andy Dia
Hellas - Giorgios Christoforos
Elfenbenskysten - Andy Windass
Japan - Eivind Bisgaard Sundet

Gruppe D
Uruguay - Kronbein
Costa Rica - Lineker
England - Bears og Kenny
Italia - Eskilona

Gruppe E
Sveits - David Batty
Ecuador - Lars Eide
Frankrike - Marco Simone
Honduras - Minotti Bøhn

Gruppe F
Argentina - iPrimaPunta
Bosnia Herzegovina - Giorgios Christoforos
Iran - Al-rhayar Abd Bhargansus
Nigeria - Andy Dia

Gruppe G
Tyskland - Eivind Bisgaard Sundet
Portugal - Andy Dia
Ghana - Minotti Bøhn
USA - Kronbein

Gruppe H
Belgia - Lapskaus
Algerie - Al-rhayar Abd Bhargansus
Russland - David Batty
Sør Korea - Ehauger

Brasils økonomiske utvikling. Det er vel å ta litt hardt i - KAB
Amigo. Friends. - Kronbein
De utskjelte - dommerne - Minotti Bøhn

Vi alt annet enn ydmyke overfor denne kjemepejobben som er gjort (noe motvillig etter trusler om eksklusjon fra julebordet) av våre gjestebloggere.

Dere er Materazzia.

I upraktisk Materazzia-ånd vil Bears og Kenny komme med sinett separate bidrag kamuflert i avslutningen av denne oppsummeringsbloggen. 

Hangover IV

Av Kenny Koevermans

Det er godt mulig at man husker det siste best og at det er det som får meg til å skrive dette: men har det noen gang vært mer haus før et VM enn nå? Har noen noen gang gledet seg mer? (Noe som taler i mot dette er at jeg nesten aldri husker det siste best. At Brehme scoret vinnermålet i finalen i 1990 er lett, men hvem i huleste vant CL i 2012?). Dette leder meg til videre til neste spørsmål. Er det mulig for årets VM å leve opp til forventningene skapt i forkant? Jeg tror ikke det. I det siste har det sneket seg inn en frykt hos meg. Jeg frykter faktisk å bli seriøst skuffet. Brasil-Kroatia 0-0. "Frykten for å tape ble større enn ønsket om å vinne"...

NEYDA!

For en tullete innledning. Det er klart at dette blir the best Olympic Winter Games ever. No doubt. VM reiser tross alt hjem til Brasil. Vi fortrenger fattigdommen og ulikhetene i en måneds tid for å nyte verdens beste spillere (minus Zlatan, Bale, Ribéry, Nasri, Totti og Reus). Som Sven (eller er det Tete?) sier det; "what's not to like!". Det føles som om jeg står på dørterskelen til en drøm. Jeg sovner snart, og om noen timer sitter jeg på Arena Corinthians sammen med andre folk i gule og grønne flosshatter og blir fortalt at den brannalarmen (vekkerklokka) bare er et resultat av at konstruksjonen ikke er heeeelt ferdig enda, så jeg skal ikke tenke på den. Ikke skal jeg våkne før det endelig fløytesignalet går 13. juli. Til gjengjeld våkner jeg gjennomsvett og angstridd til en bakrus så dyp og enerverende at kun en Premier League-åpning en måned senere kan reparere den tilnærmet ubotelige skaden Cristiano, Neymar, Englands VM-gull, Messi, Drogba, Hazard, Honda (Japan kommer til å overraske) og de andre har påført mitt skjøre fotballinfiserte sinn.

Gråt jeg ikke ublygt foran mine venner da Neymar skåret sitt første mål i turneringen og man kunne se en fysisk endring i hans legeme da det kollektive presset fra 201 millioner brasilianere ble løftet av hans smale, men akk så talentfulle skuldre? Kastet jeg ikke en hundeleke i TV-en foran min tilblivende kone da Ricky Lambert av alle Englands menn brant det avgjørende straffesparket i åttendelsfinalen mot Japan (sier det igjen: Japan kommer til å overraske) slik at rammen sprakk og jeg måtte forklare at dette definitivt ikke var et ledd i en svært nøye konstruert plan for å få anledning til å kjøpe større TV? Begynte jeg ikke å snuse igjen idet Brasils Fred (hvor gammel er han egentlig?) moste inn vinnermålet i semifinalen og sendte hele karnevalet til Maracanã? Hvor mye fotball så jeg egentlig? Jeg husker ikke. Alt er bare et sammensurium i min omtåkede hjerne. Jeg må ha drømt.

Men så ser jeg at Panini-albumet er fullt og fylt ut. Pokalen er delt ut og resultatene skrevet i sten. VM har fått sin egen wikiartikkel med all informasjon trykket sammen i HTML - åpen for analyser, betraktninger og tanker. Jeg ser av datoen på VG at det er søndag 13. juli. Kleivan skriver om tomheten og har bildetekster som krever sin rettmessige plass i indie-himmelen. Kulminasjonen er et faktum. Det e over. Det e finito. Det e klart. Vi e ferdig. Heia fotball.

Ingen ble tatt i doping men en hel verden kjenner på bakrusen.

Vinnerne? Brasil selvsagt.
________________________________

Sarkasme og ironi, noe jeg forsøkte sånn bittelitt på i enkelte deler av teksten ovenfor, er ikke alltid like lett å få has på i skrevne tekster. Lettere er det da å forstå konseptene med fysisk og verbal kommunikasjon. John Olivers briljante FIFA-rant har dere sikkert sett. Dersom så ikke er tilfelle, anbefaler jeg å sette av 13 minutter.



Da gjenstår det bare en ting før åpningskampen. Det er å ønske alle sammen lykke til.

Eller vent. Vi pumper på med litt videoer til slutt. Olé!













Heeeeelt til sist. I disse VM-tider er det lett å få overtenning på grunn av alle følelsene som er i sving. Enten det er bunnløs sorg, drittsinne eller gledesgråt er det uansett ikke noe vits å gå på noen store blemmer som setter liv og helse i fare. Derfor denne siste videoen. (Lykke til med å kvitte dere med denne sangen fra hjernen).

De utskjelte - dommerne

Av Minotti Bøhn

Her følger en kort presentasjon av dommerne i årets VM. Om noen skulle ønske litt mer statistikk og slikt kan vi anbefale en blogg på Bleacher Report.

Dommerne

Ravsjan Irmatov, Usbekistan
36-åringen fra Tasjkent dømte åpningskampen i VM i 2010 da Tshabalala sendte Sør-Afrika til himmels med sin suser. I det samme mesterskapet dømte han kamper helt frem til seminfinalen mellom Uruguay og Nederland. En rutinert dommer som vil bli gitt en del tillit i årets mesterskap.

Yuichi Nishimura, Japan.
Gladgutten fra Tokyo dømte fire kamper i forrige VM, blant annet Nederland-Brasil i kvartfinalen. Samt at han var den som holdt opp lystavla med antall tilleggsminutter i finalen. Han er 42 år og har vært FIFA-dommer i ti år. I 2007 var han dommer i U-17-VM, og huskes best for å ha bli dyttet av angolske spillere uten å utviste noen av dem. I Brasil dømmer han åpningskampen (og forhåpentligvis noen til).

Nawaf Shukralla, Bahrain
Forsker innen juss i hjemlandet, men vært FIFA-dommer siden 2008.

Ben Williams, Australia.
FIFA-dommer siden 2005 og dømte under sommer-OL i 2012. Han er til vanlig gymlærer.

Noumandiez Doué, Elfenbenskysten.
43-åringen skal dømme sitt første VM, men har en rekke mesterskap under beltet fra Afrika og ungdomslandslag. Han ble årets dommer i Afrika i 2011 og har vært FIFA-dommer siden 2004.

Bakary Gassama, Gambia.
Gambisk fotballdommer som har vært FIFA-dommer siden 2007. Lekte seg som fjerdedommer under OL-finalen i 2012 mellom Mexico og Brasil.

Djamel Haimoudi, Algerie.
Han har dømt det som tikker og går av afrikanske mesterskap de siste sju årene. HAN DØMTE FINALEN I Afrikamesterskapet i 2013 da Sunday Mba og Nigeria senket Burkina Faso.

Joel Aguilar, El Salvador.
Rutinert herremann som har dømt en rekke ungdomsmesterskap, Gold Cup og kvalikker. Han var en tur i Sør-Afrika i 2010, men da i samme rolle som Svein Oddvar Moen har i Brasil, nemlig reserve.

Mark Geiger, USA
39 år gammel mattelærer fra New Jersey som begynte sin dommerkarriere helt tilbake i 1988, men ble ikke FIFA-dommer før 20 år senere. Han ble kåret til årets dommer i MLS i 2011, og er en av få som har fått Presidential Award for Excellence in Math and Science Teaching tilbake i 2009.

Marco Antonio Rodríguez, Mexico.
Dommeren fra Mexico City som går under kallenavnet Chiquidrácula på grunn av sin nogenlunde likhet med greven fra Transylvania. Han er ikke fornøyd med kallenavnet og har bedt om at folk slutter å kalle ham det på grunn av sin kristne tro. Han jobber som prest utenom fotballbanen og er også professor i sport. Han er kjent for å dele ut nok av røde kort og har delt ut 51 røde kort på 79 internasjonale kamper, flest av dommerne i årets VM. Oddstippere, følge med!

Enrique Roberto Osses Zencovich, Chile.
Dommeren mest kjent for å ha blitt slått ned under en kamp mellom San Felipe og Unión Española. Keeper González som slo ned Osses fikk femti kampers karantene, men løste det greit ved å flytte til Argentina og fortsette karrieren der.

Néstor Pitana, Argentina
River Plate-fan som har vært FIFA-dommer siden 2010. Meget tynn dommer-CV, men har utmerket seg ved å stoppe en Boca Juniors-kamp i 2009 på grunn av rasistiske rop fra tribunen, samt komme med påstanden at argentinske dommere er de beste på grunn av folklore, prestasjoner og spillere.

Wilmar Roldán, Colombia.
34-åringen gjør sitt første VM, men har OL-erfaring fra London. Han vant sølvfløyta fra nettstedet WorldReferee i 2011 og er blant de høyeste dommerne i sirkuset med sine 1.90 på strømpelesten.

Sandro Ricci, Brasil
Eneste hjemlige dommer, med lang erfaring fra hjemlig serie. Han jobber hos myndighetene på hjemstedet Brasilia med organisering av ligaen i Brasil, og ble kåret til årets dommer i Brasil 2010.

Carlos Vera, Ecuador.
37-åringen fra landet med de store størrelsene skal tøyle kjemper fra VM-landene. Han har begrenset erfring og dette er hans første VM. Vært innom Copa Libertadores og VM-kvalifisering i karrieren.

Peter O'Leary, New Zealand.
Eneste representant fra Oseania har vært FIFA-dommer siden 2003. Han har hatt en gjesteopptreden som fjerdedommer i Premier League i 2008. Også han er lærer ved siden av dømmingen, og var i VM i 2010, men fikk ikke dømme noen kamper.

Felix Brych, Tyskland
FIFA-dommer siden 2007 og har vunnet bronsefløyta fra WorldReferee. Han har vært under etterforskning for skattesvindel og fikk huset ransaket i 2011. Han har også skrevet sin egen bok med den fengende tittelen "Möglichkeiten und Grenzen der gemeindlichen Förderung des Berufssports aus rechtlicher Sicht."

Cüneyt Çakır, Tyrkia
Forsikringsagenten fra Istanbul som endelig får oppfylt drømmen om å dømme i VM som han uttalte som mål i 2008. Ble angrepet av keeper Bülent Ataman i kampen mellom Manisaspor-Sakaryaspor i 2007 og fikk drakten avrevet og et slag i ansiktet. I sin første internasjonale kamp fikk han fullstendig overtenning og ga ut ni gule og to røde kort da Vaduz og Ujpest møttes i en UEFA-cupkamp.

Jonas Eriksson, Sverige
Rutniert type, med en millionformue etter å ha vært på den selgende siden i en medierettighetssak i 2007. Han fortsetter å dømme på grunn av sin kjærlighet til spillet og det at dømming er hans favoritthobby.

Björn Kuipers, Nederland
Blant de aller mest anerkjente dommerne de siste årene som blant annet dømte årets Champions League-finale. Han er kjent i hjemlandet for å være arrogant og med høye tanker om seg selv. Eller som de sier i Nederland: "han går ved siden av skoene sine". Denne mannen er en potensiell finaledommer, men Pierluigi Collina skal ha et horn i siden til ham, noe som ikke er en fordel i VM.

Howard Webb
Webb deltar i sitt andre VM. Forrige gang dømte han sågar finalen. Tidligere har han blant annet dømt CL-finale, Euro 2008 og Euro 2012. Han er å politimann av yrke og kanskje verdens mest meritterte dommer for tiden. Vi blir ikke overrasket om han er den engelskmannen som når lengst i dette mesterskapet.

Milorad Mažić (Милорад Мажић)
Serbisk dommer som ble FIFA-dommer så sent som i 2009. Har dømt en del U-mesterskap og CL. Dette er hans første store mesterskap.

Pedro Proença
Meget merittert dommer fra Portugal. I 2012 dømte han både EM-finale og CL-finale. Dømte den ene semifinalen mellom Real og Bayern. Potensiell finaledommer om ikke Portugal skulle finne veien helt frem. Ifølge wiki er han også finansiell rådgiver. Passer sikkert greit at han er vandt til å gi folk advarsler i så henseende.

Nicola Rizzoli
I likhet med andre europeiske dommere har han også dømt CL-finale. Rizzoli dømte denne i 2013. Jobber som arkitekt når han ikke dømmer sier wiki.

Carlos Velasco Carballo
Ingeniør fra Madrid. Dømte Europa League-finalen i 2011 og to kamper i Euro 2012. Der viste han blant annet ut keeperen til Arsenal i åpningskampen mellom Hellas og Polen.

Kilder:

Til denne artikkelen ble det brukt ekstensiv tid på de respektive dommeres wikipediasider, samt worldreferee.com. Nå er det samlet for alle og en hver her hos Materazzia.

Amigo. Friends.

Av Kronbein (@kronbein)

Han smilte og kikket på meg før han strakk ut hånden ”Amigo. Friends.”. Så tok han beina fatt. Jeg skulle inn i den trygge leiligheten min, sentralt beliggende på Ipanema med 24-timers vakthold. Han skulle inn i favelaen…

Året var 2011 og jeg var på ferietur for å besøke min mor i Brasil. Karanba-bølgen hadde skylt over Norge og NRK året før. Serien om den tidligere Lyn-spissen Tommy Nilsen som hadde flyttet til Brasil etter at karrieren hadde fått en brå stopp grunnet knær som rett og slett ikke ville mer. I Brasil hadde han startet opp et fotballag for barn og ungdom som ikke er like heldige som oss hjemme i Norge. Barn og ungdom som bor i de såkalte favelaene rundt Rio de Janeiro hvor sikkerhet er et unntaksord og hvor narkobaronene regjerer. Disse ungdommene ville Tommy gjøre noe for. Han startet opp et fotballag, Karanba, som nå har utviklet seg til et stort sosialt arbeid hvor ungdommer kan komme og spille fotball, gå på skole og få muligheten til et bedre liv.

Som selverklært sofagris og fotballidiot hadde jeg selvsagt fått med meg Karanba når det gikk på TV. I serien kunne vi følge guttene på veien mot Norway Cup og på veien mot et bedre liv, i hvert fall for noen, eller i det minste et øyeblikks hvileskjær for ungdommer som lever i fattigdom og med større ansvar enn en norsk 14-15 åring noen gang kan drømme om.

Rio de Janeiro by night. Foto: Kronbein

På forhånd hadde jeg tatt kontakt med Tommy og spurt om jeg kunne komme og treffe guttene, og kanskje være med på en trening for å se hva de drev på med. Svaret var utelukkende positivt.

”Aqui, aqui!” ”Her!”, prøvde jeg febrilsk å fortelle taxisjåføren som hadde tatt meg opp fra den marmorbelagte leiligheten nede ved Ipanemas gyldene strand, opp til treningsanlegget til Karanba oppi åssiden bak den mest beryktede favelaen av dem alle, Rocinha. Jeg bladde i den norsk-portugisiske parløren min og avtale hentetid et par timer senere. For dagen hadde jeg valgt et noe provokativt og obskurt antrekk. Midt i tjukkeste Rio de Janeiro hadde jeg av alle ting valgt å ta på meg min argentinske landslagsdrakt med nummer 10, Messi, på ryggen. Men gutta bare lo, og det gjorde jeg også. For bortsett fra drakten var det vel lite som tydet på at denne gutten på 127 kilo og likblek påskehud skulle kunne provosere noen med en liten argentinsk messias på ryggen. Det var jo verdt et forsøk…

Oppe på treningsfeltet blir jeg tatt i mot med åpne armer av både Tommy og gutta hans. Spesielt er det to gutter som virker interessert i å prate. Tommy forteller meg at disse to er tvillinger og veldig læringsvillige. De elsker å få besøk av nordmenn for det betyr en ting; de får øve på engelsken sin.

Vanderson.
Foto: Vanderson

Vanderson heter den ene av de to tvillingene. Han er lang og slank, men med et stort hode og to utstående ører. ”Hello, my name is Vanderson. It is very nice to meet you.” får han stotret frem i løpet av de første 30 sekundene vi står sammen. Jeg blar, som vanlig, i parløren min, men ikke før jeg får startet på den noe brokete portugisiske setningen min stopper han meg. ”No, no… English.”. Så jeg prater i vei, på engelsk. Jeg forstår fort at han skjønner ganske lite, men øynene er som boret fast i meg og de lange ørene er spisset. Han vil lære.

Vanderson bor i favelaen som ligger like ovenfor stranden Ipanema. Han har kjæreste og en liten jente som han elsker høyere enn livet selv. 20 år gammel er han allerede ansvarlig for to andre personer i sitt liv, men han er like fullt en livsglad gutt som er enkel å bli glad i. Smilet sitter løst og praten går - selv om språket er en hindring - bemerkelsesverdig lett. Han drømmer om å kunne leve av fotballen. Han drømmer om et bedre liv, for både han selv og for sin kjæreste og datter. Han drømmer.

Treningen i seg selv, ble for min del ikke så mye å snakke om. 30 myggstikk på høyreleggen ble den store beholdningen, rent sportslig. Men det var en fantastisk opplevelse å se hvordan Tommy og de andre trenerne tok i mot og tok vare på de guttene som kom. Før hver trening var det matutdeling, så gikk noen på engelskundervisning mens andre snøret fotballstøvlene. Gleden av å være sammen, gleden av å kunne glemme, om enn bare for et øyeblikk, det faktum at man måtte slite for å forsørge seg selv og sin familie resten av dagen var uunngåelig å ta inn. Da jeg dro i den ventende taxien noen timer etter at jeg hadde ankommet var jeg ulidelig glad for at jeg hadde avtalt å komme opp igjen noen dager senere. Jeg gledet meg allerede.

Etter et par dager var jeg så igjen på vei opp til treningsanlegget. Jeg ble kjørt opp og skulle også hentes av de jeg var hos i Rio, men idet jeg stiger ut av bilen kommer Tommy mot meg og bilen. Han lener seg inn i vinduet og snakker med sjåføren. ”Ikke hent han i dag, i dag skal han ta bussen hjem med gutta.”

Jeg vet ikke om man kan kalle en busstur skummel, men hodet mitt begynte likevel å spinne. En busstur gjennom en av de mest beryktede favelaene i Rio. Gjennom et område beryktet for maskingevær og lite gjestfrihet. Et område hvor Charles Darwins teorier passer bedre enn noensinne. Survival of the fittest, eller, survival of the ones with the biggest guns…

Rocinha - Foto: Chensiyuan

Oppe på feltet ble jeg igjen tatt godt i mot av gutta. Man blir litt overveldet over det hele. Gjestfriheten og det vennlige smilet, ikke en sjel som skuler eller snakker bak ryggen din. Bare mennesker som er glade for å se deg og glade for å kunne dele nok en dag med deg og resten av gutta. Livsglede er på mange måter et uttrykk som best kommer til bruk her i Norge når man prater om eldreomsorgen, men der, blant gutta, tror jeg at jeg fikk oppleve hva ekte livsglede virkelig er.

Da det var tid for hjemturen snøret jeg sekken min ekstra godt rundt livet og holdt et jerngrep rundt Iphonen samtidig som jeg tuslet etter Vanderson som skulle ta bussen sammen med meg. Han så nok at jeg var litt nervøs, men han dro meg med. Med et smil som oset trygghet og en strofe som var godt innarbeidet. ”It´s okay…”

På bussturen hjem fant jeg på ny frem parløren. Jeg prøvde å spørre om kjæresten og den lille dattera. Jeg stotret frem noe om hvordan det var i favelaen, om hvordan han trodde fremtiden skulle bli. Jeg vet ikke hvor mye han skjønte, jeg skjønte uansett mindre. For hver dystre framtidsutsikt jeg så i det fjerne lyste Vanderson mer og mer opp. ”It`s gonna be okay, I know..” Og så smilte han. Solen begynte å gå ned over Rio de Janeiro i det vi kom ned til Ipanema og vårt felles stopp.

Det var tid for farvel. Vi hadde kjent hverandre i et par dager, jeg vet ikke hvordan han følte det, men jeg var trist. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at om et par uker er Vanderson og favelaen her i Rio et fjernt minne, mens det for Vanderson naturlig nok bare er en vanlig hverdag igjen. Det er selvfølgelig klisjefylt å snakke om hvor heldig man er som bor i Norge, men møtet med Vanderson fikk meg også til å se annerledes på ting. Jeg var misunnelig. Tenk å få leve et liv fylt av drømmer, fylt av livsglede og opportunisme. En hverdag er virkelig en dag du må gripe for at den skal bli akkurat så spesiell som du ønsker at den skal bli. Skal du få til noe, ja, skal du leve i det hele tatt, så må du gripe den muligheten som kommer.

Det var som sagt tid for farvel. Han smilte og kikket på meg før han strakk ut hånden ”Amigo. Friends.”. Så tok han beina fatt, jeg skulle inn i den trygge leiligheten min, sentralt beliggende på Ipanema med 24-timers vakthold. Han skulle inn i favelaen, der hvor drømmene hans levde og der hvor hans muligheter kun var begrenset av hans egne drømmer.. ”Amigo. Friends.”

Fire år har gått siden jeg var i Rio og traff Vanderson. Vi har holdt kontakten. Vanderson drømmer fortsatt, men ikke helt som før. Nå lever han også den drømmen han hadde. Han spiller i dag profesjonell fotball i Qatar.

Vanderson.  Foto: Vanderson

Vår siste meldingsutveksling var da jeg spurte han for noen måneder siden om han fremdeles var i Qatar og spilte fotball. Svaret jeg fikk fortalte meg at han ennå drømte.

”Yes, I am playing footbal in Qatar,
but i hope up in my life,

God bless you”

VM 2014 – Spania – De regjerende mestere

Som regjerende verdensmestere hviler det enorme forventninger på Spania og trener Vicente del Bosque González foran årets VM i Brasil. Kong Juan Carlos av Spania adlet like godt treneren i 2011, og ga ham tittelen markien av del Bosque. Noe som gjør hans kone til en markise (helt sant). Den spanske kongen har varslet at han skal abdisere – skal markien av skogen og hans disipler gjøre det samme? Eller forblir Spania på fotballtronen?

Av Freddy dog Santos (@fhunnestad) 

Aller først: Spania er gode i fotball. Veldig gode i fotball. Verdens beste landslag, både i sin verdensdel og i verden. Men jeg håper og tror, krysser tær og fingre, for at sportsjournalister som skal skrive om årets verdensmesterskap klarer å finne noe annet enn rioja, serrano, flamenco og tyrefekting å krydre tekstene sine med. Det må da for faen gå an å finne på noe litt mer kreativt! Ikke bli helt ”saftbygda Sogndal” i omtalen av Spania. Ikke skriv sånt som ”Det ble tapas-tiki-taka fra de spanske tyrefekterne i første kamp mot treskoene fra Nederland”. Da blir jeg Hulken-sint. Ellers kan dere skrive hva dere vil. 

Apropos media 

Siden Spania er et av lagene med mest fokus på seg før VM, tenkte jeg det kunne vært interessant å slå av en prat med en av de i Norge som følger spansk fotball tettest og er av de mest aktive på twitter dot com: Petter Veland i Cmore. Mannen er, i tillegg til å være en trivelig kar, et orakel hva angår spansk fotball. 

Materazzia tok en prat med veldig ferieklar Veland mens jeg selv var i Spania og nettopp hadde sett Elche berge plassen i La Liga ved å spille uagjort mot Barcelona, og Atlético de Madrid nettopp hadde blitt seriemestere. 

FdS: Hei Petter! I den foreløpige spillergruppen til del Bosque tok ut var det et par navn jeg 

ikke kan veldig mye om. Kan du si noe om Ander Iturraspe i Atheltic Bilbao? 

PV: Irurraspe ligner mest på Busquets av de andre i troppen. Jevn og stødig progresjon de siste årene - tatt over rollen til Javi Martínez. Pasningssikker og flink å bryte/forstyrre/plage, balanserer laget fint og har et godt fotballhode. 

FdS: Hva med Alberto Moreno i Sevilla, hvordan har sesongen hans vært? 

PV: Moreno har hatt en veldig bra sesong. Litt skadeplaget i vår, men har fått sitt definitive gjennombrudd. Han har hatt en kometkarriere, spilte sin første kamp for Sevilla først i januar i 12/13-sesongen. 

(Moreno har etter vi pratet sammen blitt svært kraftig linket til Liverpool, som visstnok er kun formaliteter unna å signere Sevilla-spilleren). 

FdS: Ja, og han er vel Sevillagutt som har gått hele veien gjennom deres akademier etc? 

PV: Korrekt. Tror dog at grunnen til at Iturraspe og Moreno er med i 30-mannstroppen (skal ikke til VM) er mer en "jeg ser dere" fra Vicente del Bosque enn noe annet. 

FdS: Ja, det er vel litt sånn landslagstrenere ofte gjør. Men du, vi kommer ikke utenom Diego Costa. Hva i alle dager er dette med å spille for Spania etter å ha debutert for Brasil? Og så før VM på hjemmebane da. Dette synes jeg personlig virker merkelig, for ikke å si helt idiotisk. For et opplegg! 

PV: 100% moralsk er det på ingen måte, men når reglene først er slik, og det blir mer og mer utbredt, er det (dessverre) helt naturlig at det skjer. 

FdS: Jajaja, og det kommer sikkert flere sånne. Men med VM på hjemmebane og et Brasil som er mer defensivt sterkt enn på lenge, kunne de sikkert trengt Costa på topp (selv om Tete & Sven (Heia Fotball red.anm.) mener Fred kommer til å bli toppscorer). 

PV: Ja, Brasil hadde absolutt hatt nytte av ham. Men det forteller jo også en hel del at han takker nei til det. Han velger ikke bare Spania, han velger bort Brasil. 

FdS: Torres og David Villa har vel noen gode kamper i seg enda, men er ikke spesielt unge lenger. Hvem tror du blir Spanias førstevalg på topp? Hvem blir deres toppscorer? 

PV: Hvem som blir toppscorer for Spania er veldig vanskelig å spå. De har mange gode angripere som kan score 2, 3, 4 mål - men ikke den åpenbare kandidaten til å score 6 eller 7. Diego Costa kan være den typen, men hvordan han fungerer på det spanske landslaget med nye lagkamerater er et åpent spørsmål. Debuten mot Italia i mars var alt annet enn bra. Så har man jo også muligheten for at Vicente del Bosque igjen tar i bruk Fàbregas i sin rolle i stedet for å spille med en ren spiss. 

FdS: Ramos, Piqué, Albiol, Alba, Azpilicueta, osv. Mye rutine og stødig defensivt, men også offensive kvaliteter. Et av VMs beste forsvar? Helt ut av lufta spår jeg minst 3 assists på Ramos. 

PV: Jeg er ganske sikker på at forsvarekken blir Azpilcueta - Piqué - Ramos - Alba. Da har man en venstreback i Alba som går opp og ned langs venstresiden som en shuttlebuss, som han gjorde med stort hell i EM 2012. Azpi den litt mer kloke og avventende på motsatt, og det gir egentlig mening når man ser hvilke spillere de to har foran seg. Alba har trolig Iniesta foran seg, som liker/må trekke inn - og dermed frigjør rom på utsiden. Navas/Pedro/Silva på høyre er breddeholdene i større grad (ikke like mye for Silva, men fortsatt mer enn Iniesta), som gjør at Azpi i større grad blir et supplement offensivt og ikke en pilar. 

FdS: Vilt å tenke på at omtrent samme forsvaret ble lekt med av Brasil i confederations cup i fjor sommer. Midtbanen ser jo heller ikke ille ut: Med Iniesta, Cazorla, Xavi, Fabregas, Mata, Silva, Koke osv. til å jobbe foran Alonso og Busquets, blir det mye silkeføtter og tempo. 

PV: Mot Nederland og Chile blir jeg ikke overrasket om del Bosque går ut med sine to vanlige defensive midtbanespillere i Xabi Alonso og Sergio Busquets. De går litt i veien for hverandre offensivt, men gir på den andre siden er voldsom trygghet og tilstedeværelse defensivt. Xavi får også en litt friere rolle og kan flyttes hakket opp i banen, noe som kan være lurt/nødvendig nå som han ikke makter å flytte beina i like stor fart/grad lenger. 

FdS: Ja, Xavis form var ikke allverden da jeg så ham forrige søndag da han ble byttet inn mot Elche, og fikk vel også bare et kort innhopp mot Altletico. Mulig VdB ikke bruker ham like mye som i tidligere mesterskap? Var det i november/desember han ble skadet? 

PV: Ganske trygg på at han spiller mot Nederland og Chile, hviler mot Australia - så ser man an motstander og slitasje utover i turneringen. 

FdS: Blir gøy å se om det spilles med bredde og innlegg, med Iniesta/Pedro/Silva på kantene og Costa til å duellere/posisjonere seg foran, eller litt trangere uten spiss med mange bevegelser (spesielt sannsynlig med et Barcelona-tungt lag). Jeg tenker noen ganger at Spania egentlig ønsker å angripe akkurat som Brasil da de slo Spania 3-0 i conf.cup 

PV: Ja, det viste seg jo å være veldig effektivt da. Diego Costa inn gir dem i hvert fall en ekstra dimensjon og en såkalt "plan B". 

FdS: Har du et tips til ”ditt” Spania? 

PV: Mitt Spania-tips til lineup er altså: Casillas - Azpi, Piqué, Ramos, Alba - Alonso, Busquets - Pedro/Silva, Xavi, Iniesta - Costa/Fàbregas. 

FdS: Topp! Hvis du til slutt skal tippe litt om årets VM: Hvordan går det med Spania? 

PV: Må jo være litt patriotisk og tippe at Spania vinner. For å kunne vinne VM må man ha kvalitet (check), rutine/erfaring (check), sult (Barcelona-spillerne troféløse), god trener (check) og marginer. Den siste faktoren er utenfor kontroll, men de siste årene har Spania og spansk fotball opplevd alt annet enn uflaks om man ser stort på det. Tyskland, Brasil og Argentina (urangert) blir de hardeste utfordrerne. 

FdS: Hvem flopper for Spania? 

PV: Neppe noen soleklare kandidater siden jeg tror de vinner, og at turneringen derfor blir en suksess, men det kan hende at man får et forsterket bilde av at storhetstiden til Xavi er over. 

FdS: Hvilken spansk spiller snakker alle om etter VM? 

PV: Om han blir skadefri i tide og faktisk spiller VM: Diego Costa - historien tatt i betraktning. 

FdS: Flott! Da skal ikke jeg plage deg mer. Tusen takk! 

PV: Bare hyggelig, lykke til med skrivingen! 

Veland der altså, mine damer og herrer. Fin fyr. 

Troppen 

Hele troppen finner du her: lenke til troppen. 

Det interessante om troppen

Costa del søl 

Diego Costa - den brasilianskfødte spissen som i skrivende stund er seriemester i Spania med Atlético de Madrid - har kastet sin nasjonalfølelse på båten for å kunne spille fotball for et annet land under VM i sitt hjemland. Han skal spille for Spania. Dette synes jeg er rimelig håpløst opplegg. Det er ikke lov å bytte lag. Ikke når du faktisk har debutert for Brasil først, for så å hoppe av til Spania. ”Jooo, men kanskje han vinner VM med Spania da! Er ikke det verdt det? Ville ikke du bytta sjøl, for en sjanse til å vinne VM?”, sier noen. Nei! Non. Njet. No. En kompis av meg bytta fra å være liverpoolsupporter til å heie på Chelsea da Roman Abramovitsj kom med penger til londonklubben. Har klubben han nå heier på vunnet serien i mellomtiden? Ja. Har jeg og min ”kompis” særlig kontakt? Nei. Juridisk direktør/ansvarlig i det brasilianske fotballforbundet, hr. Carlos Eugênio Lopes, har like så godt erklært Costa persona non grata i Brasil(s landslag). Så sånn er det med den saken. 

Fàbregas 

Hva skjer med den fyren? Alltid på vei et sted. Alltid linket til en eller annen klubb. Jeg håper først og fremst at han gjør et knallgodt VM, og at vi får se ham spille god fotball. Han er en gudebenådet spiller, som på sitt beste er helt på høyde med det beste fra utlandet. 

Keeper(e) 

Valdes er skada. Noe som betyr at David de Gea og Pepe Reina står nærmest i køen bak Casillas for å stå mellom stengene for tapas-tøflene fra tyrefekterland (det er teit, sant?). Casillas og De Gea er utvilsomt svært gode keepere, men også ikke ukjente med uryddig feltarbeid. Jeg blir ikke veldig overrasket om for eksempel Huntelaar (kjenner Casillas fra Real Madrid) eller Alexis Sanchez (har spilt mange ganger mot Casillas og Real Madrid) kan dra nytte av uryddig feltarbeid og utrusinger med boksing etter ball som bare lager hull i lufta. Det samme gjelder for så vidt for Robin van Persie om David de Gea spiller. 

Barcelona-tungt lag 

En kjapp telling viser 7 spillere fra Barcelona i troppen, noe som i grunn ikke er så rart med tanke på at de har vært et av verdens aller beste klubblag de siste årene. En konkurrent til den tittelen, Real Madrid, har med 3-4 spillere i troppen noe som er omtrent det samme som seriemester Atlético de Madrid. Det er ikke den tidvis kjedelige posessionorienterte fotballen som bekymrer meg med Barcelona-spillerne. Det er heller ikke ekskluderingen av andre spillere på deres bekostning. Det er den evinnelige dommer-ringen. Dere vet hva jeg mener. En situasjon oppstår på banen, og vips, så svermer det en flokk Barcelona-spillere rundt dommeren med kjeftbruk og gestikulering, som nattsvermere til en gatelykt om sommeren. Enkelte protester basert på frustrasjon og engasjement er jo bare gøy og hører etter min mening hjemme i fotballen. Men denne mansjetten av ropende spillere rundt dommeren er noe annet. Det er en resultat av en kultur hvor en har hatt noe å vinne på å gjøre det, og det har vært en fordel å omringe dommeren. Fra dommerhold håper jeg det gis flere kort på dette enn tilfellet har vært tidligere, fordi så lenge de bare kjefter og ikke slåss (det hadde i det minste vært moro å se på) er det et enormt irriterende element som de gjerne må legge fullstendig bort fra fotballbanen. 

De utelatte 

Kommer vi til å savne spillere som Alvaro Negredo og Jesus Navas m.fl.? Nja. Den som husker noenlunde godt, husker at Navas var et friskt pust for Spania da han kom innpå i det 52. minutt i finalen av Confederations Cup. Han holdt bredde og trakk på seg flere forsvarere som muliggjorde noe av spillet Spania forsøkte å få til sentralt. Med Diego Costa i troppen hadde jeg muligens latt Navas bli med på bekostning av Cazorla eller Mata, og kanskje Negredo på bekostning av Torres. Og akkurat idet jeg skriver dette, innser jeg til fulle luksusproblemet til Vicente del Bosque hva angår Spanias landslag: Hvem i all verden av rubinene laget av indrefilet må avses for å få plass til de deiligste diamanter av bacon? 

Resultat? 

Etter å ha sett Brasil herje med Spania i finalen av Confederations Cup, er det ikke gitt at Spania er like store forhåndsfavoritter som først antatt. Markien av del Bosque virker å satse på et mannskap som har vært ute en vinterdag før, har kjente samhandlingsrutiner og OK+ fotballforståelse for å si det mildt (VMs sterkeste midtbane?). Men er det godt nok til å holde unna et helt mesterskap og vinne en ny VM-tittel? Ja, om Velands nevnte marginer er på deres side. Nei, om det ikke klaffer like bra. Dette er mest sannsynlig siste VM at en kan satse all-in på mye av det samme mannskapet som vant forrige mesterskap. Neste gang må det fornyes enda mer. Ja, vi tar det for gitt at Spania kvalifiserer seg til neste mesterskap. 

Materazzia ønsker de regjerende mestere lykke til med årets VM.

VM 2014 - Sør Korea

Av Ehauger (@ehauger)

Obs: Før du fortsetter å lese er det verdt å nevne at teksten inneholder én ugyldig forutsetning (ikke flere forhåpentligvis). Det får du leve med.

Litt historikk
Det er enkelt å gjøre en fotball-hipster mo i knærne. Nonchalant nevner du Sør-Koreas landslag, og krydrer med noen enkle fakta om Son Min-Heungs overstegsfinter eller om Kwak Tae-Hwi sin vei fra Chilgok i Gyeongbuk-provinsen til hans nåværende bosted i Riyadh, der han spiller for storklubben Al-Hilal. Slenger vi inn tordenskrallet av et skudd Cha Bum-Kun brukte for å bli mestscorende og den evigunge Hong Myung-Bo så burde kvelden være komplett. Det er bare å trekke fram sin beste Hangul og ta turen til havnen i Incheon.

For det er i Incheons havn fotballeventyret startet. Til Norge og Bergen tok et engelsk handelsskip med seg byllepest; til Sør-Korea og Incheon fem århundre etterpå tok de med seg fotball. Selv om den første ballen som knuste ei rute i Sør-Korea ble sparka i 1882 så tok det mange år før fotballen virkelig fikk fotbfeste i denne stolte nasjonen. 1921 var året da den første koreanske fotballturneringen ble avholdt. Om det var Sør-Korea som ikke var klare for fotballen eller fotballen som ikke var klar for Sør-Korea vites ikke, men det tok hele syv år til før fotballforbundet deres ble dannet.

Landslagets VM-historie er lang, men den er ikke fylt av strålende resultater. Sør-Koreas første VM-deltagelse var i 1954 - som det andre landet fra Asia etter Nederlandsk Østindia. De kom, de deltok og de tapte.

Etter 1954 pekte pilen rett fram, men samtidig litt oppover. Sammen med den økonomiske boomen landet opplevde fra 60-tallet til slutten av 90-tallet så ble også fotballen stadig bedre. Det tok dog en del år før neste VM-opplevelse for Sør-Korea. Først i 1986 klarte de å kvalifisere seg til det gjeve selskap, men da ble de også slått på snuten ut av turneringen. Tap for Italia og Argentina, men uavgjort mot Bulgaria.

Fra dette VM-et har de derimot kvalifisert seg hver gang. Og den neste gangen har gått litt bedre enn den forrige. Det hittil største høydepunktet for Sør-Korea er VM på hjemmebane i 2002. Forhåpningene var ikke store; de hadde jo ikke vunnet en eneste kamp i VM tidligere. VM-ferden stoppet ikke før de var i bronsefinalen. Dessverre gikk det som det har gått i tidligere VM: Tap. Sør-Korean beseiret uansett alle odds og tok 4. plass.

I Tyskland 2006 fikk Sør-Korea sin første seier utenfor Asia da de slo Togo 2-1 på Commerzbank-Arena i Frankfurt. Det holdt dessverre ikke for videre avansement. Avansement fikk de dog i forrige VM. 2010 gikk mer deres vei og etter 2-0 mot Hellas i Port Elizabeth, 1-4 mot Argentina og 2-2 mot Nigeria kunne de ta seg videre til 8. dels-finale. Der ble det stopp. Uruguay viste seg for store og Sør-Korea tapte 1-2.

Nå skriver vi 2014. Veien ligger klar for Sør-Koreas stolte tigre i kampen for å komme enda lenger enn i 1954. Gruppa er dog nådeløs. De starter 17.06. borte mot Russland, for så å fortsette 22.06 hjemme mot Algerie. Avslutninga kommer mot et ungt Belgia 26.06. Går de videre venter enda en tung kamp mot enten vinner eller nummer to i gruppa som blant annet har Tyskland, Portugal og USA.

Troppen
Troppen er som en Twist-pose der man har fjernet alle de vonde bitene. Snittalderen er på 25,4 år (rundet oppover for syns skyld). Den yngste Abirex Niigatas Kim Jun-Su, og den eldste er fortsatt Kwak Tae-Hwi. Kwak er faktisk yngre enn Morten Berre, noe som betyr at han fortsatt har mange år igjen på toppnivå.

Troppen er krydret med spillere fra de to viktigste fotballkontintentene: Europa og Asia. Det Sør-Koreanske laget Ulsan Huyndai har flest spillere (3), og ikke overraskende er K-League den ligaen som leverer flest spillere (6) til troppen.

De største stjernene, utenom Kwak Tae-Hwi, er nok Leverkusens Son Heung-Min og nybakt Borussia Dortmund-spiller Ji Dong-Won. Begge er offensive og kan skape mye furore for motstanderen. I tillegg er Park Joo-Ho tatt ut. Og selv om Lee Dong-Gook eller Kim Dong-Sub noe overraskende er utelatt har Sør-Korea gitt oss et koldtbord av spennende spillere. Spillere vi gleder oss til å se danse rundt på den brasilianske gressmatten, slik som damene danser på stranden tidligere på dagen.

Full tropp finner du her.

Treneren
I starten så nevnte vi evigunge Hong Myung-Bo. Vi kan ikke slippe denne vakre mannen helt ut av synet. For hvem andre enn nevnte Hong er valgt ut som den største tigeren av dem alle: Tigeren som skal lede flokken til kvartfinale! I det minste 8.dels-finale.

Sør-Korea blir spennende å følge i VM. Gjør de som zerglings og klumper seg sammen, eller reiser de seg som protosser og lyser vei? Vi gleder oss, og det gjør alle dere andre også.

Foto: Nike

VM 2014 - Russland

Av David Batty

Om man kun regner Russland som Russland, og ikke tar med resultatene som Sovjetunionen presterte, har ikke laget de store merittene i det største internasjonale mesterskapet. Fasiten innebærer kun to sluttspill fra 1994 til 2010, og de ble utslått i gruppespillet begge ganger (1994 og 2002). Nå kan man dog legge et nytt sluttspill til listen. Tar man også med tiden før Sovjetunionens fall, kan de derimot vise til en sterk fjerdeplass i VM i 1966, med blant andre den sorte panteren, Lev Jasjin, som en viktig brikke.

Dagens tropp er på ingen måte like sterk som den i 1966 sammenliknet med andre lags spillerstaller. Men Russland har profiler og fargeklatter som kan være med på å farge årets mesterskap, selv om Wengers beste venn Andrej Arsjavin ikke er uttatt denne gangen. Keeperen Igor Akinfejev kan for eksempel regnes som en av mesterskapets beste keepere. Han sto samtlige minutter i kvalifiseringen og slapp kun inn fem mål – i en kvalifiseringsgruppe de vant ett poeng foran storheten Portugal.

Det er også vanskelig å komme utenom den offensive playmakeren Alan Dzagojev når man drodler om fargeklatter. CSKA Moskva-spilleren har et enormt potensial, men det ryktes at han ofte velger poker og vodka fremfor trening og hardt arbeid om han har mulighet. Likevel er den 23-år gamle wonderboyen den russiske stallens x-faktor og kan snu et matchbilde om han ønsker det selv. Han blir svært spennende å følge.



Den russiske troppen består i all hovedsak av spillere fra den øverste ligaen i Moder Russland. Dette er ikke nødvendigvis et svakhetstegn, men når de beste spillerne i denne ligaen er utenlandske, er konklusjonen klar: De russiske spillerne matcher ikke nivået til de aller beste. Det er et jevnt besatt lag, men mangler spesielt tempo på midtstopperplass til å demme opp for raske angripere. Fotrappe sør-koreanere og belgiere er ikke drømmemotstanderne til et midtstopperpar med en sammenlagt alder på 65.

I kvalifiseringen spilte laget ofte 4-3-3/4-5-1, og dette blir nok fasiten i VM også. Følgende lag er sannsynlig som startoppstilling: Igor Akinfejev – Aleksandr Anjukov, Sergej Ignasjevitsj, Vasilij Berezutskij, Dmitrij Kombarov – Roman Sjirokov, Igor Denisov, Viktor Faizulin – Aleksandr Kokorin, Aleksandr Kerzjakov, Jurij Zjirkov

I dette laget skal man særlig legge merke til midtbanespillerne Sjirokov og Faizulin som scoret tre mål hver i kvalifiseringen. De har løpskraft og ferdigheter som, sammen med ankeret Denisov, komplimenterer en svært solid midtbane. De har potensialet til å styre samtlige gruppespillkamper – selv den mot Belgia.

Målscoreren Aleksandr Kerzjakov skal man heller ikke avskrive. Selv om han har blitt 31 år og ikke er den mest hardtarbeidende spissen, vet han fortsatt hvor målet står. 5 mål i kvalifiseringen er ok pluss. Og skulle den knyte seg for den gamle ringreven kan unge, fremadstormende Aleksandr Kokorin settes inn. Han putta 4 mål i kvalifiseringen – det samme som for eksempel CR7 (hvis man ikke regner med playoff).

På trenerbenken har Russland ingen ringere enn krølltoppen don Fabio Capello. Dette er en jobb han har hatt siden 2012. Italieneren, kjent for de fleste som følger med på og heier på fotball, har uttalt at dette mesterskapet blir å regne som trening frem til Russland arrangerer VM på hjemmebane i 2018, hvor de virkelig skal slå på stortromma. Men sett i lys av at Capello nok styrer laget med samme jernhånd som Vladimir Putin styrer Moder Russland, er det ikke trening som kommer til å stå skrevet i de mange rynkene i panna hans når fløyta blåser i gang mesterskapet for Russlands del – 17. juni mot Sør-Korea. Han vil garantert sørge for at ingen sniker seg unna pålagte arbeidsoppgaver, og satser nok utvilsomt på avansement. Den autoritære og suksessfulle treneren har til gjengjeld noe å bevise som landslagssjef, da han ikke maktet å virkelig kjempe om edelt metall som engelsk landslagssjef (2008-2010). Men at han skal kunne spise belugakaviar med de store favorittene Brasil, Argentina, Tyskland og Spania i dette VM er nok like sannsynlig som at vi får se Putin og Obama kysse.

Avansement kan don Fabio fort oppnå, men Belgia må sies å være den største favoritten i gruppa – på tross av lite erfaring på nivået. Sannsynligvis står kampen om andreplassen i gruppe H mellom Russland og Sør-Korea, og derfor kan kampen 17.juni avgjøre Russlands VM-skjebne.

Helt til slutt kan man jo tenke seg at Russland blir laget som vil få minst sympati fra både tribunen og sofaen under årets mesterskap. Vinter-OL i Sotchi er sågar avsluttet, pakket ned og satt på loftet for mange måneder siden. Likevel er det vanskelig å glemme kritikken de fikk før, under og etter lekene for både behandlingen av arbeidere som gjorde lekene mulig òg for det tydelige synet russerne har på homofili. Vanskelig å glemme er også Putins fremtreden i Ukraina. Dette innlegget handler selvsagt om fotball, men slike store politiske hendelser lar seg sjelden stikke under en stol selv når det skal danses samba og drikkes Caipirinha. Godt er det da at Russland nok ikke kommer til å spille noe mer enn maks en åttendedelsfinale.

До свидания

VM 2014 - Algerie - fortellingen om en selverklært kaptein

Av Al-rhayar Abd Bhargansus

Gradestokken er allerede på vei over 40 grader celsius og ennå er ikke klokken 11. Det er på slike dager han savner det grå og regnfulle, men levelige Glasgow. Dager som dette er bare et slit, og allerede er han klam og svett. "Takk Gud for aircondition", tenker han, der han ligger i senga og drar seg. "Dette landet skal altså arrangere VM om åtte år", sier han høyt til seg selv og begynner å le.

Sola skinner fra skyfri himmel over Doha. Det er 17. mai. Og Madjid Bougherra gidder ikke stå opp.

Tankene hans er, selv for han, vanskelige å strukturere i denne varmen. Han tenker på VM og innser at dette nok blir hans siste opptreden på den internasjonale scene. For en karriere han har hatt. Madjid smiler der han ligger. Han har vært heldig. Selv de største nedturene har han vært med på å snu til seire.

14. november 2009 var en av de aller største. Algerie var klar for VM, men en dårlig markering fra hans side, på overtid av overtiden, og en av de mest elleville kvalikkampene i historien var et faktum.


Fire dager etter markerte han alt han skulle. Det var krig. Det var som om den arabiske våren startet der ute på banen den dagen. Det var hat. Han var nesten redd. Det var han sjeldent, men den dagen var det frykten som gjorde han fokusert. Og da Antar (Yahia) tok en Van Basten, skjønte han at nå skulle han også få oppleve et VM-sluttspill. Endelig. Han var en vinner!


Madjid lo for seg selv der han lå. At hans innsats på fotballbanen nesten førte til krig mellom to arabiske naboer er jo til å le av. Heldigvis rettet egypterne sin vrede mot Mubarak bare et år etterpå.

Dessverre likte nok egypterne også Algerie sin innsats i Sør-Afrika før de fylte gatene med demonstrasjoner. Til og med Madjid måtte innrømme for seg selv, der han lå og svetten rant, at han ikke var god nok. Arenaen ble for stor. VM sluttspill. Drømmen hans. Han fikk muligheten til å skape historie, og alt han greide var å bli glemt. Hvem husker Algerie fra Sør-Afrika 2010? Han dundret hånden ned på låret og traff akkurat myggen som eksploderte under hånden hans. "Faen", sa han høyt. Nå var hånden full av blod og låret svei. ”Faen”, tenkte han. "Denne gangen skal jeg bli husket."

Han stod opp og fant noe papir for å fjerne restene av myggen. Denne fuktigheten gjorde det til et myggparadis. De sugde seg så store at de så vidt kunne fly. Men han overvant dem. Han hadde egentlig overvunnet det meste det siste året. "Madjid, denne gangen kan du virkelig bli historisk", tenkte han og smilte der han stod foran speilet. Fire år etter krigen mot Egypt hadde han blitt folkehelt hjemme i Algerie. Han fikk ennå frysninger når han tenkte på det. Ja, det var kanskje det styggeste målet han hadde scoret, men pokker heller. Det var også det viktigste. Euforien den dagen kom han ikke til å glemme. "Du er bare halvveis Madjid”, sa han til seg selv. "Du er bare halvveis".


Klubbløs var han blitt. Tilbud fantes det selvfølgelig, men det var ikke fokus nå. Det var historie. Det var rykte. Det var ære. Han var mannen som fikk landet sitt til VM. Nå skulle det avsluttes med å bli mannen som fikk Algerie videre fra gruppespillet for første gang.

Fra han var liten hørte han ofte om 1982. Vest-Tyskland og Østerrike. Drittlandene fra Europa som rottet seg sammen for å få Algerie ut av VM. Ingen fair play. Ingen ærlighet. "Drittsekker," sa han høyt mens han forberedte morgenteen. 2014 derimot, da skulle historien bli historisk. 1982 skulle bli noe man lo av. 1986 og 2010 likeså. 2014 skulle bli den nye historien, den små barn lærte når de vokste opp, den de lagde rollespill etter på fotballbanene, den de skrev stiler om på skolen. 2014 i Brasil. Historien.

Han skulle styre forsvaret. Kapteinen Madjid. Kanskje Nabil (Bentaleb) allerede ville ta steget og bli en åpenbaring på midten. Og Islam (Slamini) kom til å putte. Han gjorde alltid det.

Han smilte lurt der han fylte tekoppen med altfor mye sukker. Men han orket ikke tenke på kosthold når det var så varmt. Og helte enda litt mer sukker i koppen og rørte rundt.

Underdog. Han likte å overraske. Belgia var favoritter. Men de har ikke vært med på dette før. Han taklet ikke VM første gang, men nå viste han hva som ventet. Kanskje Belgias manglende erfaring var noe de kunne utnytte. Han håpet de skulle bli undervurdert. For da skulle kapteinen vise vei. De vant krigen mot Egypt og mot Burkina Faso. Et lite europeisk land skulle de da også ta. Sør-Korea ville bli tøft. Men de var langt hjemmefra og var ikke vant til klimaet. Og så var de små. Han lo høyt. "Madjid skal vise hvorfor fysikk er viktig i fotball", sa han høyt! Han lo.

Han likte egentlig ikke Russland. Men på en annen side så oppførte Putin seg som en kaptein. Han gjorde det han ville og vant frem. Han håpet Putin skulle være til stede når han spilte mot Russland. "Hvem er han", skulle Putin spørre sidemannen og peke på Madjid. "Hvorfor i helvete vinner han alle dueller?". "Hvorfor har ikke vi slike folk på vårt lag". Ja, det skulle Putin si. Han skulle få Putin forbanna, men også imponert. Herregud som han gledet seg. Han kikket på tekoppen. Den var tom. "Faen så varmt det er". Te var ikke smart i denne varmen. Nå svettet han bare mer. Han tuslet i bokseren tilbake i senga og skrudde aircondition på full guffe. I morra skulle han begynne å trene for fullt til VM. I morra. Ja, han kunne ta det rolig i dag. Det var for varmt til slikt i dag. Han viste jo hva han gjorde, han var jo kapteinen. Han med erfaring. Han som hadde vært i mesterskap før. Han smilte, la seg ned på puta og sovnet.

VM 2014 - Belgia - talentfabrikken

Av Lapskaus

Outsideren til å vinne dette mesterskapet, sier du? Jeg tror mange vil svare Belgia. Ikke så rart med ei sentrallinje bestående av Courtois – Kompany – Hazard – Lukaku. Ispedd Verthongen, Vermaelen, Mertens, Dembele. For å nevne noen. Belgia er på vei mot noe stort, og vant kvalifiseringsgruppen i konkurranse med både Kroatia og Serbia.

Slik har det ikke alltid vært. Personlig husker jeg Luís Oliveira og Bart Goor, Francky Verlaat og Filip de Wilde. Å kalle dem world-beaters vil være løgn. La oss dykke litt ned i årsaken til Belgias suksess. Og Per-Mathias, om du leser dette nå, det kommer ingen snarveier, quick-fixes eller vidunderkurer.

Oppskriften bak Belgias framgang er systematisk arbeid over lang tid. Hazard og Kompany har også vært smårollinger uten verken spillforståelse eller fysikk. Men de ble født i Belgia, landet som tok seg selv i nakken og som nå høster fruktene.

Litt bakgrunn: Belgia har 11 millioner innbyggere, er 32 545 kvadratkilometer stort og ligger mellom Frankrike og Nederland. I Belgia er det i overkant av 2000 registrerte klubber som til sammen har 17 902 lag. Landet har i overkant av 400 000 registrerte fotballspillere.

Det er altså ikke noe å si på interessen, og nettopp interessen er grunnlaget for landets suksess. Trenere, talenter og klubber er engasjert i et prosjekt, en visjon drevet fram av det belgiske fotballforbundet. Filosofien gjennomsyrer samtlige landslag, fra aldersbestemte til stjernene på A-laget, samtlige klubber på alle nivå er involvert og bidrar. Se f.eks på dette bildet (fra det belgiske forbundet) som viser A-landslaget, og hvordan samtlige har gått gradene fra diverse aldersbestemte landslag:

Stjernene hadde ikke vært i verdens største klubber om talentet deres ikke hadde blitt oppdaget, utviklet og foredlet av belgiske trenere. Det er ikke foreldre med dugnadsånd som trener ungene i Belgia, hver år tar 2000 mennesker trenerutdannelse på UEFA C-nivå. Ikke for å trene Anderlecht eller Club Brugge, men for å trene de lokale skolebarna. Budskapet deres er at fotball skal være gøy, inkluderende og utviklende. Alvoret kommer tidsnok, i starten skal alle være med, og leke seg med ball, spillerne oppfordres til å prøve nye ting og feile. Ingen sier det bedre enn Johan Cruyff:


Ettersom spillerne vokser blir det tydeligere hvem som har viljen, interessen og treningsiveren til å satse. Men belgierne er veldig opptatt av at fysikk i ung alder ikke betyr noe. Forskjellen på en som er født i januar og desember samme år kan være enorm og Belgia er klar over det.

Fra 5-7 år skal spillerne bli vant med ballen, fra 7-17 trer grunnferdigheter og taktikk inn i hverdagen. Der normen er 7-er fotball fram til man er gammel nok til å spille ellever har Belgia tenkt nytt. Fra spillerne er 7-9 år spiller de 5 mot 5. Fra 9-11 8 mot 8, og fra 11 år og oppover trer elleverfotballen inn. Her prentes 4-3-3 med en sittende midtbanespiller inn. Spillet skal bygges opp bakfra, høyt press og man lærer å kontre på kontringen.

Kort oppsummert, hardt systematisk arbeid med vekt på å ha det gøy funker. Belgia is going places. ( Og Per-Mathias, jeg håper du har lest til øyet ble stort og vått.)

VM 2014 - Portugal – det siste steget?

Av Andy Dia (@arsandbu)

Portugal er dette årtusenets komet hva landslagsfotball angår. Fra å være et stort sett relativt ubetydelig landslag før millenniumskiftet, har Portugal i løpet av svært kort tid etablert seg som en av fotballverdenens tungvektere.

Nei, jeg har ikke glemt bronsen i VM i 1966, og jeg har heller ikke glemt at de spilte semifinale i EM i 1984. Dette var imidlertid unntakene. Før år 2000 kvalifiserte Portugal seg kun til to av 16 VM-sluttspill og til to av ti EM-sluttspill. Etter år 2000 har Portugal deltatt i fire av fire EM-sluttspill, og deltar i Brasil i sitt fjerde av fire mulige VM-sluttspill på 2000-tallet.

Artistene fra vestre fløy på den iberiske halvøy har imidlertid ikke kun møtt opp for å delta i de nevnte turneringene. Én finale, tre semifinaler, en kvartfinale, en åttendedelsfinale og en gruppespill-exit er resultatene de har hatt i de sju mesterskapene de har deltatt i etter at Y2K-viruset sviktet. Det er kun Tyskland (5) som har spilt flere semifinaler i EM og VM i løpet av denne perioden enn Portugal. Det siste steget har de imidlertid ikke greid å ta.

‘Golden generation’
Etter Eusebios herjinger på 60-tallet, lå portugisisk fotball lenge brakk. De leverte noen gode resultater i klubbturneringer, med Portos Serievinnercuptriumf i 1987 som høydepunktet. Men bortsett fra semifinaleopptredenen i EM i 1984 og en sisteplass i sin gruppe i VM i 1986, deltok ikke Portugal i et eneste internasjonalt mesterskap på a-landslagsnivå mellom 1966 og 1996.

Det begynte imidlertid å skje ting i portugisisk fotball allerede før 1996, og de første spirene så man for alvor i U 20-VM i Saudi-Arabia i 1989. Portugal gikk for første gang helt til topps i turneringen, og spillere som Paulo Sousa, Fernando Couto og en 17 år gammel João Pinto – en trio som til sammen etter hvert skulle få til sammen 242 landskamper for det portugisiske landslaget – var med i troppen. Suksessen fortsatte i U 20-VM på hjemmebane to år senere, da 120.000 tilskuere overvar Portugals finaleseier mot Brasil på Estádio da Luz 30. juni 1991. Fernando Couto og Paulo Sousa hadde nå blitt for gamle for å delta, men denne gang fikk João Pinto med seg spillere som Abel Xavier (20 landskamper), Jorge Costa (50 landskamper), Luis Figo (127 landskamper) og Rui Costa (94 landskamper) på laget. Rui Costa satte den avgjørende straffen forbi Brasils keeper Roger, og grunnlaget var lagt for det som senere skulle få tilnavnet Portugals ‘Golden Generation’.

‘Golden Generation’ lyktes aldri i VM, men i EM-sammenheng nådde de kvartfinale i 1996 og semifinale i 2000. Da Portugal arrangerte EM i 2004 var brorparten av spillerne fra triumfene i U 20-mesterskapene borte, men Rui Costa og Luis Figo var fortsatt med. Det var tid for å krone fantastiske karrierer med landets første triumf på seniornivå. Portugal leverte en glimrende mesterskap, men måtte se seg slått av Hellas og Angelos Charisteas i finalen. Tidenes mesterskapsoverraskelse var et faktum, og med den røk siste mulighet for Portugals gylne generasjon til å gå til topps i et mesterskap.

Ronaldo overtar stafettpinnen
Om EM i 2004 var ‘Golden Generation’ sitt siste farvel, var det samtidig inntoget for en ny generasjon portugisiske stjerner. Med en stamme basert på Porto-spillerne José Mourinho hadde ledet til Champions League-trofé den foregående sesongen, viste Portugal at de ikke hadde noen planer om å synke tilbake i anonymitet og middelmådighet bare fordi spillere som Rui Costa og Luis Figo nærmet seg slutten av sine karrierer.

I tillegg hadde de en 19-åring som var klar for å utfordre verden.

I dag er det da 19 år gamle talentet blitt 29 og verdens beste fotballspiller, i hvert fall om man skal bruke Ballon d’Or som målestokk. Cristiano Ronaldo utfordret verden og vant. Nå er han en angrepsmaskin verden knapt har sett maken til. Etter overgangen til Real Madrid sommeren 2009 har han 252 mål på 246 klubbkamper, han har scoret over 50 mål hver sesong de siste fire sesongene og han har slått et utall rekorder hva scoringer angår. Også på landslaget har skuddfoten begynt å bli fininnstilt, og 12 mål på de siste ti landskampene er naturligvis helt fenomenalt.

Hvor langt kan Cristiano Ronaldo føre Portugal i sommerens VM-sluttspill?

Et lag uten spiss
Noen lag velger å spille uten spiss. Luciano Spalletti prøvde det i Roma, mens ballinnehav-fantaster som Pep Guardiola og Vincent Del Bosque har tatt det noen steg videre og gjør sitt for å ta livet av nierrollen. Dette har imidlertid vært bevisste valg, og det har – særlig i de to sistnevntes tilfeller – fungert meget bra. Verre er det når man setter opp et lag med en spiss på banen, men det fortsatt føles som om det ikke har vært noen spiss tilstede.

Etter at Pauleta ga seg som landslagsspiller i 2006 har ikke Portugal hatt en eneste spiller som har greid å fylle spissplassen på en tilfredsstillende måte. Nuno Gomes spilte på landslaget helt frem til 2011, men var sist sett i Nederland og Belgia sommeren 2000; Hélder Postiga skal ha for Panenka-sleiven som gikk i mål mot England, men ikke for så mye mer; Liedson blir jeg sint bare av å tenke på.

Denne sommeren har Hélder Postiga greid å snike seg med i mesterskapstroppen igjen – for femte gang siden 2004 – etter å ha levert varene med seks scoringer i kvaliken. I tillegg tar Paulo Bento med seg Hugo Almeida og Éder til Brasil. Besiktas-spiss Almeida har scoret tidenes vakreste fotballmål (for Porto mot Inter på Giuseppe Meazza 1. november 2005), og han står med respektable 17 mål på 52 landskamper. Hvis man går gjennom kampene han har scoret i begynner man imidlertid å se et noe bekymringsfullt mønster foran et mesterskap hvor Portugal skal møte de beste i verden. Almeida har, bortsett fra 4-0-scoringen hans mot Spania i privatkampen i 2010, scoret mot følgende stormakter: Albania, Armenia, Aserbajdsjan (2), Gabon, Kina, Kypros (2), Liechtenstein (2), Luxembourg (2), Malta, Mosambik (2) og Nord-Korea.

Hugo Almeida er nyttig gjennom å være stor og sterk og god i lufta, og Hélder Postigas målrate på landslaget (27 mål på 66 kamper) lar seg forsåvidt høre. Når man sammenlikner med spissalternativene de andre store nasjonene i VM kan skilte med, kommer imidlertid Portugal til kort. Hvem Bento velger som førstevalg gjenstår å se, men sannsynligvis blir de byttet mot hverandre etter en times spill i hver kamp uansett. Bragas høyreiste angriper Éder er også med i troppen, men må sannsynligvis finne seg i å stå bak både Almeida og Postiga i spisskøen.

Potensiell VM-vinner
Til tross for at Portugal mangler en spiss i ypperste verdensklasse, vil de kunne skape problemer for enhver motstander. Cristiano Ronaldo er et angrep alene, og spillere som Nani, Vieirinha, Raul Meireles og João Moutinho bidrar til at den offensive totalen potensielt er meget sterk. Defensivt styrer Pepe showet på sedvanlig måte, med plussinvolveringer sportslig og minusinvolveringer rent oppførselsmessig, og han får sannsynligvis med seg bauta Bruno Alves i midtforsvaret og Fabio Coentrão og João Pereira på backene. Miguel Veloso får sannsynligvis jobben med å balansere den portugisiske midtbanen noen meter foran backfireren, men dette er en jobb som også kan falle på lovende William Carvalho. Mellom stengene finner vi Rui Patricio.

Hvor langt kan dette Portugal-laget nå? Mye avhenger selvsagt av Cristiano Ronaldo. Uten noen annen virkelig målgarantist må portugiserne sette sin lit til at deres kaptein og ledestjerne kan holde målformen ved like. Han har scoret ti av Portugals siste 20 mål, og kommer fra en sesong i Real Madrid hvor han scoret 51 mål på 47 kamper. Kan han holde oppe dette scoringssnittet under VM kan Portugal gå hele veien. De er solide defensivt, har gode individualister offensivt og de har på gode dager en gjennombruddskraft, fart og råskap få andre land kan matche. Legg til at de har typer som er villig til å gå over lik for å vinne fotballkamper, og vi snakker om et lag som har de fleste ingredienser et mesterskapslag trenger.

Spania, Brasil, Tyskland og kanskje Argentina er mer stjernespekket enn Portugal. De fremstår også noe mer fininnstilt og jevne enn hva Portugal gjør. De regnes også som større favoritter hos bookmakerne. Jeg tror allikevel at Portugal har gode muligheter til å hamle opp med dem alle sammen. En annen faktor som kan spille inn til Portugals fordel er at de spiller i gruppe G. Gruppen i seg selv, bestående av Portugal, Tyskland, USA og Ghana, er relativt hard, men veien videre virker noe enklere enn den gjør for lagene i de fleste andre grupper. I en eventuell åttendedelsfinale venter et lag fra relativt sett svake gruppe H, som betyr enten Belgia, Algerie, Russland eller Sør-Korea, mens en eventuell kvartfinale vil bli mot Frankrike, Argentina, Sveits, Ecuador, Honduras, Nigeria, Iran eller Bosnia. Dette blir selvsagt mye hvis og om, men veien til semifinale virker noe enklere for lagene i gruppe E-H enn for lagene i gruppe A-D, og med en relativt svak gruppe H er en plassering i gruppe G fordelaktig med tanke på åttendelsfinaler.

Mye vil handle om Cristiano Ronaldo. Portugal er avhengig av at han finner toppformen om de skal ha en mulighet til å hente hjem sitt første trofé på a-landslagsnivå. Cristiano Ronaldo er imidlertid stort sett i form, og det er aldri noen tvil rundt hans vilje til å prestere og til å score mål. Kall han gjerne egosentrisk, men en spiller som er besatt av å score flest mulig mål vil aldri bli feil på en fotballbane. Portugal har vært av de beste lagene i flere av de siste sluttspillene, og var blant annet det laget som var nærmest å slå ut Spania i EM for to år siden. De ligger og vaker. Snart biter de. Jeg tror det skjer i år.

Portugal vinner VM.

Aktuell odds (Betfair):
Portugal som VM-vinner: 30.00
Cristiano Ronaldo som toppscorer: 17.50

VM 2014 - USA

Av Kronbein

”Jeg vet ikke når folk begynte å drømme om Amerika 

lenge før Columbus drømte folk om Amerika, tror jeg.”

De over there skal i år spille i sitt 10. verdensmesterskap i fotball. Som frigjorte cowboyer dro amerikanerne nedover langs stillehavskysten og tok det aller første mesterskapet med storm. Belgia og Paraguay ble begge slått 3-0 i gruppespillet før Argentina ble for sterke og de amerikanske styrkene ble senket med 6 mot 1 i semifinalen. Men grunnet målforskjell kunne USA likevel slå seg på brystet og kalle seg verdens tredje beste fotballag i 1930.

”Et sted med evige blomster og alle var frie og lykkelige og

 ingen behøvde å ta av hatten for noen, hvis de ikke ville det selv.”

I 1950 tok amerikanerne på ny veien nedover, denne gangen til Brasil. I gruppe med Spania, Chile og ikke minst fotballens hjemland, England. Første kamp mot Spania gikk som det måtte gå, med et spansk storlag - Real Madrid - i emningen var et 3-1 tap ikke annet enn hva man kunne forvente. England på sin side vant komfortabelt 2-0 over Chile og så med selvsikkerhet frem mot neste kamp, mot USA.

Men fotballverden skulle få sitt livs sjokk. Da Joe Gaetjens satte inn 1-0 til de forente stater var det likevel ikke mange som trodde på det. Men amerikanere er ikke kjent for å legge seg ned og dø. En andre omgang preget av heroisk forsvaring og sensasjonen var et faktum. England hadde tapt sin første, og ikke siste, kamp i mesterskap.

”Et smilende paradis og kjærlighet varer evig, 

og alderdommen er vakker ,et sted uten lukt.”

USA har deltatt i de siste 7 mesterskapene, men det er umulig å snakke om USA uten å komme inn på kanskje det mest komplette VM-sluttspillet som noen gang har vært. Nemlig i USA i 1994. Gloryland.

Et VM som hadde alt. En dopingtatt Maradona, en purung Ronaldo, sveisen til Romania, Flo-pasningen, tilløpet til Branco, feiringen til Kenneth Andersson og vippen til Klinsmann. Gloryland.

”Vi drømte om Amerika 

hvor vestavinden bor. 

Vi drømte om Amerika 

 hvor honningblomster gror, 

hvor himmelen er stor og blå 

med stjerner og med striper på”

Og det er nettopp Klinsmann som skal gjøre det, denne gangen for, USA. Ved å utelate alle CM-fanatikeres egen Landon Donavan fra den amerikanske VM-troppen, har han allerede tatt et leap of faith. Spørsmålet er om det er nok, for USA har kommet i en knallsterk gruppe. Ghana, Portugal og Tyskland er alle land som har noe å gjøre i Brasil. Åpningskampen vil være av stor betydning når troppene tar i mot Ghana den 16. juni. Klarer de å ta hevn på laget som slo dem ut av VM i 2010 er mulighetene tilstede før møtet med ab-flex2000 Ronaldo og Portugal, hvis ikke er nok VM-lokomotivet for lengst forlatt perrongen før mamma er kastet av toget og Klinsmann får muligheten til å møte sitt eget hjemland i en betydningsløs siste kamp.

Det er selvfølgelig verdt å nevne at Norges egen Mix er med i troppen til Klinsmann, at Sporting Kansas City har to spillere i troppen er mindre verdt å nevne. Michael Bradley blir av mange sikkert av noen sett på som en man skal følge ekstra godt med på i Brasil. Følg i vei, men jeg tror verken Bradley eller Klinsmann kommer til å utrette mye i sambaens hjemland.

”vi drømte om Amerika 

men ikke lenger nå, 

nei, ikke lenger nå”

De siterte strofene er hentet fra Odd Børretzens "Vi drømte om Amerika"

VM 2014 - Ghana - Norges afrikanske seksmenning

Skrevet av Minotti Bøhn

Norge har en slags mørk fortid som koloniherrer via det ellers skakke joint venture-prosjektet Danmark-Norge. Blant koloniene nordmenn var med på å utnytte var Ghana (daværende Gullkysten) en av de viktigste. Her kan man også argumentere for at Norge var en slags koloni under Danmark også i perioden frem til 1814, og beskrivelser som at norske penger var en sildrende bekk inn i den danske innsjøen, ja, det holder vann.

Fort Christiansborg, oppkalt etter Christian Kvart som var konge av Danmark, er i dag presidentboligen i Ghana. Han grunnla jo for øvrig Christiania (nå: Oslo) på 1600-tallet, så på et eller annet nivå deler Norge og Ghana noen felles historiske linker. Nok om bekker og bekmørk historie.

Ghana. Black Stars. Fotballaget.

Trakk seg fra kvalikken til VM i 1966 (sammen med alle andre afrikanske land (minus Sør-Afrika som var utestengt pga apartheid)) i protest mot allokeringen av plasser. Dette gjorde at Nord-Korea, som egentlig skulle møte de tre beste afrikanske lagene i en siste strid om en siste VM-plass, kom seg til VM i England. Lenge leve nekrokratiet!

Ghana trakk seg også fra VM i 1982, rettere sagt, de trakk seg fra kvalifiseringen i 1980 før andre runde tok til. På tiden de var kanskje Afrikas beste lag etter å ha vunnet African Cup of Nations på Gaddafis kunstgress i 1982. Ledet an av en ung, lovende Abedi "Pelé" Ayew, kanskje en av Afrikas beste spillere gjennom tidene. I hvert fall i følge gamle kornete YouTube-klipp.

 

Ghana. 2014-utgaven.

Slo Egypt i play off til VM, og det i en ganske imponerende stil. Hele 7-3 sto det etter to oppgjør. Laget har lenge vært blant Afrikas beste og mange håpet at laget skulle komme seg til semien i 2010 da Luis Suarez tok saken i egen hender i kvartfinalen i 2010. 

Dagens lag er basert på fysikk og ufoutsigbarhet. Og faktisk et godt snev av rutine.

En slags forventet lagoppstilling er enten i 4-1-4-1 eller 4-2-3-1, her oppstilt i sistnevnte:

Larsen Kwarasey

Opare – Mensah – Akamino – Inkoom

Essien – Muntari

En av Ayewene – Boateng – Asamoah

Gyan

Flere kjente navn for de som følger europeisk fotball. Spesielt midtbanen har sin andel av kvalitet. I maskinrommet på midtbanen er Essien og Muntari en blokk som er lei å trenge gjennom, kanskje blant de leieste. Ayews, Gyan, Asamoah, Prinsen, Waris og Agyemang-Badu gir visse muligheter offensivt og det kan jo hende motstanderne i Tyskland, USA og Portugal for seg en eller to kontringsoverraskelser. 

Gyan koser seg om dagen i Emiratene (de forente arabiske, that is) hvor han bøtter inn mål i et ganske staselig antall. Gyan er generelt en staselig type og et raskt søk på Materazzias egen fact-søkemotor @arsandbu viser at han har brunt belte i jiu-jitsu under Renzo Gracie, og en dag ønsker å gå en UFC-kamp. Først skal han prøve seg på 2 x 45 mot Pepe. I tillegg er han artisten Baby Jet sånn på si og har gitt ut den fengende African Girls.

Det "norske" innslaget i laget er Godsets keeper Adam Larsen Kwarasay som kanskje kan få muligheten mellom stengene, i hvert fall i denne previewen. Foran seg får han ikke VM sterkeste forsvar, men hvis leca-blokkene Muntari og Essien finner sammen, skal det bli vanskelig nok å komme til sjanser mot Ghana. Men igjen, når motstanderne heter Cristiano Ronaldo den ene dagen og Der Deutschen Mannschaft den andre, skal han nok få kjørt seg uansett. 

Men Ghana skal få det vrient å gjenta kvartfinalesuksessen fra Sør-Afrika. Man får 1.33 i odds på at laget ryker i gruppespillet og 250 på at de tar seg hele veien og blir stående som første VM-vinner fra Afrika.

Vi ønsker lykke til!

VM 2014 - Tyskland - Löws 39(?) kvaler

Av Eivind Bisgaard Sundet

Hadde VM blitt vunnet på antall landslagspillere i mai ville Tyskland hatt en god sjanse. 30 spillere ble kalt inn da Löw tok ut sin bruttotropp til VM den 8. mai.

Laget skulle spille sin første oppkjøringskamp til VM mot Polen 13. mai. Det var uka etter at Bundesligaen var avsluttet, men før cupfinalen i Tyskland var spilt. Siden spillerne fra Dortmund og Bayern var opptatt med cupfinale tok Löw følgelig ut 9 spillere utenom 30-mannstroppen til Polen-oppgjøret. Samlet tok Löw ut 39 tyske landsalgspillere 8. mai. For å gjøre sammensuriumet komplett valgte Löw å kutte fire spillere fra den orginale bruttotroppen (Meyer, Goretzka, Hahn og Jansen) etter Polen-matchen og erstatte dem med den defensive midtbanemannen Christoph Kramer, som egentlig kun var tatt ut til Polen-kampen. Kramer er en spiller som minner om Bender-brødrene i spillestil, og han har vært god for Gladbach denne sesongen. Spillerne som ble kuttet, var med unntak av Jansen, offensive spillere. - Det hander simpelthen om posisjon, vi har et par spillere på sentralen som har skader og har vært ute av spill. Vi ønsket å ta med en ekstra mann i den posisjonen på treingsleiren sånn at vi vet at vi har dekning. Christoph Kramer gjorde et fantastisk inntrykk i kampen mot Polen og på trening, sa Löw selv om temaet. Det er merkelig at Löw tar ut en tropp på 30 mann, og kutter 4 mann etter 5 dager. Visste han ikke hva slags spillere han hadde tatt ut? Var han i tvil om hvilke spillere han trengte? Troppen teller nå 27 mann!

Med 39 spillere på blokka, er det underlig at Löw ikke fant plass til Mario Gomez, Max Kruse og Stefan Kießling. Det er de tre spillerene som har scoret mest mål i Bundesliga de siste årene. Stefan Kissling, mannen som har en egen kokebok, har vært på feil side av Joachim Löw siden VM i 2010. Han var toppscorer i Bundesliga i 2012/2013 men de målene hjalp lite da tyskerne trengte en spiss i de avgjørende kampene i kvalikken. Kießling ble glatt oversett. Andre spillere som ville vært aktuelle for Brasil-tur, om ikke skader sto i veien, er Holger Badstuber, Sven Bender, İlkay Gündoğan og Sidney Sam.

Hiver vi inn Andreas Beck, Pierre-Michel Lasogga, Rene Adler, Dennis Aogo, Phillip Wollscheid, Aron Hunt, Stefan Reinardz, Nicolai Müller, Roman Neustäter og Heiko Westermann som alle har vært i Löws tropp det siste året er tallet oppe 57!

Det er ingen tvil om at en av Löws største utfordringer er å plukke hvilke 23 spillere som blir med til VM. Og skulle Tyskland svikte igjen, da er det ingen tvil om at uttaket vil bli dissekert og omgjort til en MediaWurst som tyske fotballjournalister kommer til å tygge en god stund på.

VM 2014 - Nigeria – Skal trenden snu?

Av Andy Dia (@arsandbu)

Tidligere VM-deltakelser - 4:
1994 – Åttendedelsfinale
1998 – Åttendedelsfinale
2002 – Gruppespill, 4. plass
2010 – Gruppespill, 4. plass

Sunday Oliseh, Ebbe Sand og at vi plutselig så Julius Aghahowa på tv sommeren 2002, etter å ha sett skriftversjonen av han på dataskjermen flere timer daglig de siste ti månedene.

Det er egentlig det jeg husker fra Nigeria i VM. Joda, selvsagt også Taribo West sine grønne fletter, men Bacary Sagna & co har på mange måter vannet ut opplevelsen av å se spillere med fargede fletter litt i løpet av de 16 årene det har gått siden Taribo var tøffeste typen mellom Alsace og Baskerland. I 1994 var jeg kun åtte år, så minnene om Yekini, Amokachi og Amuneke stammer like mye fra VM-VHS’en og YouTube-klipp som fra da mesterskapet pågikk.

Vi snakker altså et langskudd – riktig nok akkompagnert av en av tidenes norske kommentatorprestasjoner fra Kenneth Fredheim (sikkert mye å se mot i utlandet, men jeg ser stort sett fotball på norsk tv, bortsett fra en gang i blant når jeg ikke har kanalen og Ray Hudson gjør det han kan for å ødelegge en fra før rimelig elendig stream på en eller annen nettside hvor man stadig lokkes av ‘Fuck some local girls from Brøttum tonight’-annonser), et baklengsmål scoret av en danske som hadde vært på bana mot Nigeria i 16 sekunder, og - med Aghahowa - gleden av endelig å se en dataspill-legende på tv, som i tillegg scoret mål og dro en araber flikk-flakk av en annen verden som feiring.

Fine øyeblikk, men av disse tre øyeblikkene er det egentlig kun Olisehs kanon som har gitt det nigerianske fotballpublikummet noe særlig å juble for, da det fullførte snuoperasjonen mot Spania og dannet grunnlaget for avansement fra gruppespillet i 1998. Aghahowas mål førte Nigeria i ledelsen mot Sverige i andre gruppekamp i 2002, men Sverige snudde dessverre kampen, og Nigeria endte sist i gruppa med ett poeng. Ett poeng og tidlig exit ble det også ved forrige deltakelse, i Sør-Afrika i 2010.

Den afrikanske drømmen
Etter avansement fra gruppespillet i Nigerias to første forsøk i VM, i 1994 og 1998, har det altså blitt to gruppespill-exit’er og null seiere på veien i de to siste forsøkene. Nigerias bidrag til å redde noe av stumpene av Pelés spådom om at et afrikansk land ville vinne VM innen år 2000 har med andre ord vært spinkelt de siste årene. På en annen side skal vi heller ikke glemme at Pelé mente Nii Lamptey var ‘den nye Pelé’.

Vi europeere bryr oss stort sett relativt lite om det er et europeisk land som vinner VM eller om det er et land fra et annet kontinent. Vi har like gjerne Brasil eller Argentina som favorittlag som Frankrike eller Italia. I Afrika kan det virke som om dette – i hvert fall til en viss grad – er noe annerledes. Samuel Eto’o snakket foran VM i Sør-Afrika ikke bare om at han ønsket at Kamerun skulle gjøre det godt. Han snakket mer om at han ønsket at Afrika skulle gjøre det godt. Det handlet om at Afrika skulle ta ytterligere steg på fotballstigen. Med tanke på at jeg kun har vært én gang i Afrika, for 23 år siden, og da bare i Marokko, skal jeg være forsiktig med å mene altfor mye om det afrikanske samhold, men det kan i hvert fall virke som om det er et felles ønske om at et afrikansk land skal vise seg frem foran øynene på en hel fotballverden. Dessuten spiller jeg opp de følgende spørsmålene på en fin måte ved å hevde det:

Kan vi i sommer endelig få et afrikansk land som bryter kvartfinalebarrieren som har stoppet Kamerun (1990), Senegal (2002) og Ghana (2010)? Og, ikke minst, kan det være Nigeria som bryter denne barrieren? 

God form inn til VM 
I 2006 og 2010 er det Elfenbenskysten som har hatt de største forventningene knyttet til seg av de afrikanske landene. Med spillere som Drogba, Toure-brødrene, Eboue og Gervinho har forventningene vært berettigede, men det har begge ganger endt med tidlig hjemreise fra det som har vært dødens gruppe ved begge anledningene. Ghana imponerte i Sør-Afrika, og var kun en taktisk mestermanøver fra Luís Suárez og en svak straffe fra Asamoah Gyan unna semifinaleplass. I år har Ghana havnet i dødens gruppe, mens Elfenbenskysten bør ha gode muligheter til å avansere. Noe særlig mer tror jeg imidlertid ikke på. Kamerun og Algerie skal heller ikke være gode nok til noe mer enn maksimalt en åttendedelsfinale, selv om jeg tviler på at noen av dem kommer seg dit engang.

Hva så med Nigeria? Er det Super Eagles som skal redde Afrikas ære i Brasil?

Siden forrige VM har Nigeria hatt en god periode under trener Stephen Keshi. Laget kom seg ubeseiret gjennom sin kvalikgruppe med 3-3-0 og 12 poeng i kamp mot Malawi, Kenya og Namibia, noe som ga plass i play-off’en. Der stod overraskelseslaget Etiopia for tur, og etter at Etiopias 1-0-ledelse ble snudd til 2-1 på tampen av kamp 1 i Addis Abeba var grunnlaget lagt for avansement. Returoppgjøret i Calabar ble aldri dramatisk, og de to Victor’ene Moses og Obinna sørget for 2-0 og 4-1 sammenlagt. Dermed kunne Keshi og hans gutter pakke kofferten og gjøre seg klare til VM i Brasil.

I tillegg til den sterke kvaliken har Nigeria også gitt resten av kontinentet juling i Afrikamesterskapet i januar og februar 2013. Det begynte med fem poeng og knepent avansement i gruppe med Zambia, Burkina Faso og Etiopia, før Elfenbenskysten, Mali og Burkina Faso ble feid til side i sluttspillet. Dermed kunne Nigeria feire sin tredje triumf i Afrikamesterskapet, og kunne også skilte med hele fem spillere på turneringens allstar-lag. 

Stjernefattig, men ikke håpløst
Til tross for suksessen på kontinentet fremstår ikke denne Nigeria-generasjonen – i hvert fall ikke på papiret - som et lag som er på vei ut for å erobre verden. For all del, det er et knippe gode fotballspillere i Stephen Keshis bruttotropp, men de helt store stjernene er fraværende. De aller fleste spiller i habile ligaer i Europa, men bortsett fra John Obi Mikel fra Chelsea og Liverpools Victor Moses er det ingen som spiller i absolutte toppklubber. Noen tjener til livets opphold i ligaer som ligger litt bak de aller sterkeste, mens de fleste holder til hos middelhavsfarere i de store ligaene.

Det faktum at en stor andel av troppen til daglig spiller i store europeiske ligaer betyr imidlertid at de jevnlig får god matching og er forberedt på nivået som venter i VM. I tillegg virker Keshi til å ha funnet formelen med denne gjengen. Å ha et kollektiv som fungerer skal aldri undervurderes i et mesterskap. Uten å gå helt 1933 her på bloggen, er det heller ikke til å feie under en stol at nigerianerne stort sett har fantastiske fysiske forutsetninger for å spille fotball, og varmen i Brasil bør heller ikke være noe problem. Jeg har også et håp om at Eurogoals-spiller Emmanuel Emenike skal kunne få vise seg frem til flere enn Per Tore Svendsen og Espen Tvedt.

Disse faktorene, kombinert med en ikke uoverkommelig gruppe bestående av Bosnia, Iran og Argentina, gjør at det ikke ser håpløst ut med tanke på en opptur for Nigeria i sommerens VM. Et avansement fra gruppen vil ikke være noe sjokk, og en eventuell åttendedelsfinale mot Frankrike, Sveits, Honduras eller Ecuador vil heller ikke være et umulig hinder å passere.

Den afrikanske drømmen om VM-gull lar nok vente på seg, men både Elfenbenskysten og Nigeria bør ha greie muligheter til å avansere fra gruppespillet. Jeg tror imidlertid at Argentina og Bosnia blir for tøffe for Nigeria, og at det ender med en bitter tredjeplass for Stephen Keshi og hans mannskap. Forhåpentligvis kan vi få noen fine øyeblikk på veien. Oliseh, Sand og Aghahowa trenger selskap.

Aktuell odds: 
Odds på Nigeria-avansement fra gruppespillet: 2.36
Odds på Nigeria som VM-vinner: 320.00
Odds for Afrikansk VM-tittel: 70.00

VM 2014 - Iran - Laget ingen vil møte

Av Al-rhayar Abd Bhargansus (@ReierMoll)

I verdenspolitikken er Iran ofte skurken. Iran er på mange måter politikkens Pepe. Få liker dem, mange hater dem, men de greier å holde på makt og innflytelse samme hvor mye dumt de finner på. I fotballverdenen er Iran en parantes. De er et av lagene som alltid blir plassert i kategorien ubetydelighetene (ref.iPrimaPuntas innlegg), altså et av lagene ingen egentlig bryr seg om. Nå er laget som av en eller annen merkelig grunn kalles TeamMelli (jeg vet ennå ikke hvorfor) klar for sitt fjerde VM. Et mesterskap som trolig blir en repetisjon av tidligere deltagelser.

Mesterskapshistorien i VM er ganske trist lesning for Iran (selv om fotballhistorien til Iran er ganske interessant). Tre ganger har de deltatt (Argentina 1978, Frankrike 1998 og Tyskland 2006) og alle ganger har de røket ut i gruppespillet. Deres største øyeblikk i VM historien var nok trolig da de slo sin politiske erkerival USA 2-1 i VM i Frankrike i 1998. Nå skal de opp mot mesterskapsfavoritten Argentina i tillegg til Nigeria og Bosnia. Få, om ingen levner Iran en sjanse, men kvalifiseringen til VM viste at TeamMelli ikke skal avskrives.



Den asiatiske VM kvalifiseringen går over fire runder og i siste runde skulle Iran kjempe mot blant annet Sør-Korea og Qatar om VM-billett. Under ledelse av Carlos Queiroz (ja dere vet alle hvem han er) greide Iran mye takket være et godt forsvar å komme seg til Brasil, blant annet ved å slå Sør-Korea 1-0 i den avgjørende kampen. Men Iran har møtt på et litt kinkig problem. Som alle andre landslag trenger man god motstand i treningskamper for å forberede seg til mesterskap. Problemet er at det er ingen som vil spille mot dem.

Politikkens Pepe får ikke god nok matching. Ingen av fotballstormaktene ønsker å måle krefter mot Iran og dermed må landet nøye seg med treningskamper mot land som Guinea, kamper som de også taper. I følge The Telegraph lider laget såpass under dårlige treningskamper at det trolig vil ødelegge sjansene deres i Brasil. For når det kommer til Iran så er det vanskelig å skille fotball og politikk.

Diasporaspillerne
Hvem skal forsøke å redde Iran i Brasil? Queiroz har tatt frem lys og lykter, og søkt seg frem til fotballspillere der ute i verden med en tilknytning til Iran. Daniel Davari (Tysk-iraner i Eintracht Braunsweig), Ashkan Dejagah (Fulham), Reza Ghoochannejhad (Charlton), Andranik Teymourian (Tidligere Fulham og Bolton) og ikke minst kapteinen Javad Nekounam (tidligere Osasuna ). Disse «stjernespillerne» skal forsøke å få laget gjennom gruppespillet i en av gruppene som er VMs tøffeste.

Men Iran mangler en stor ting. Og det er en stor stjerne.

Laget Queiroz tar med seg til Brasil er et kollektiv som sliter med score, men som er gode til å forsvare seg. Derfor må det ikke overraske noen om de tar med seg noen poeng i gruppespillet. De mangler en spiss. Og for en spiss Iran tidligere har hatt.

Dere vet kanskje ikke det, men mannen som har scoret klart flest landslagsmål gjennom tidene (104 mål) er fra Iran og heter Ali Daei. På sitt beste var han verdens beste bartespiss (ja bedre enn Ian Rush) og dominerte i Bundesliga både for Bayern München og Hertha Berlin.



Det blir et stort savn for et anonymt og kjedelig iransk lag som mangler profiler. Men greier de å kvalifisere seg fra Gruppe G vil det skapes nye nasjonalhelter. Det er vel akkurat det Iran trenger, et par profiler som strekker seg utenfor deres egne landegrenser. For da er det mulig at noen kanskje har lyst å møte dem til en vennskapskamp igjen? Men foreløpig er det nok bare en ønskedrøm for politikkens Pepe.