I Hellas har de formodentlig spilt fotball, eller i alle fall noe som likner, i flere tusen år. I 1927 ble ligasystemet offisielt sparket (!) i gang. I 1929 spilte Hellas sin første offisielle landskamp. Da tapte de sannelig 4-1 for Italia. Jeg har ikke lest noen rapporter fra kampen, men jeg regner med at den var severdig. Hellas har rivaler overalt. Tyrkia må kunne sies å være den argeste av dem alle. Osmanerne erobret Konstantinopel i 1453, men etniske, kulturelle og religiøse skiller mellom Hellas og Tyrkia har vært til stede ever since. Jeg kunne sagt mye om dette. Og det akter jeg også å gjøre.
De vi i dag kaller bysantinere kan dog ikke kun defineres som grekere. Det bysantinske imperiet har hatt forskjellig utstrekning til forskjellige tider. Imperiet videreførte arven etter Romerriket. I Norge er undervisningen om Bysants mangelfull. Vi anser ofte Rommeriket som dødt i det den vestlige delen ble invadert på slutten 400-tallet. Den østlige delen, derimot, levde videre i full vigør. Dette skyldes blant annet at keiser Konstantin I opprettet en østlig administrativ hovedstad på grunnen av den gamle havnebyen Byzantion, som var lokalisert ved Bosporusstredet. Byen fikk etter hvert navnet Konstantinopel.
I dag heter byen Istanbul. Bysantinerne kalte seg selv romere, noe som er en potensiell kime til frustrasjon. Til det har jeg bare en ting å si: bare godta. Bysantinerne var bysantinere, men de fleste kalte seg romere. Fordi de var det. Og i dag er noen av deres etterkommere, nettopp, grekere. Og, som sagt, ble Konstantinopel erobret av osmanerne, hvis etterkommere i dag er tyrkere, i 1453. At imperiet døde med den store byen[1] er ikke riktig, verken på kort eller lang sikt. Fram til 1461 eksisterte et minikongedømme i eksil. På lang sikt levde og lever imperiets tanker videre både fysisk og metafysisk. For eksempel er Hagia Sophia i Istanbul kanskje et av de flotteste byggverkene fra den tid og et ruvende eksempel på hvordan Bysants preger oss også i dag. Jeg vil i tillegg argumentere for at statskirkeordningen, slik den praktiseres i Norge i dag, også har sine røtter i Bysants. For mer om dette anbefaler jeg denne artikkelen i Fevennen.
Nuvel, Hellas vant EM i 2004. En bragd. Særlig av trener Otto Rehagel. Mange ville ha ham ”for president”. Mon tro om det hadde blitt noen finanskrise hvis det hadde blitt slik?[2] Men det vi husker best fra finalen er da Ronaldo begynte å grine. Fordi alt lå til rette for at Portugal skulle vinne på hjemmebane det året. Men Portugal tapte og dakkar lille Cristiano måtte grine litt, han. Helles hadde på merkverdig vis klart å forsvare seg helt til finalen. Så kom corneren, Charisteas, og vips, så var det gjort.[3] Det ble for øvrig ikke en finale for historiebøkene. Seks år etter møtte Hellas opp i VM og trillet ball i forsvarsrekka i tre kamper før de røk ut i gruppespillet. Det var Otto Rehagel den gang også, men denne gangen ikke ”for president”.
Under Rehagel ble Hellas kjent for sin kyniske spillestil. Taklingsstyrke og kontringsvilje var kjerneverdier. Under den nåværende treneren Fernando Santos har Hellas bøtet noe på dette inntrykket ved å spille langt mer teknisk og offensivt orientert fotball. Lite av dette er vist på norsk tv for det brede lag av befolkningen og vi kan anta at de fleste fotballinteresserte nordmenn har en oppfatning av det greske fotballandslaget som noe mer enn fysiske og kyniske i sin spillestil. Akkurat som med undervisningen om Bysants. Historien gjentar seg. På en måte. Felles for begge spillestilene er dog at det følger en hel del gestikuelring og mer eller mindre passende følelsesutbrudd med.
I tillegg til de tre siste EM kvalifiserte Hellas seg også til turneringen 1980. To ganger har de gått videre fra gruppespillet, en gang til kvartfinale og en gang vant de altså hele dritten. I VM har det ikke vært samme spruten over Hellas. Ved sin deltakelse i 1994 og 2010 sier fasiten: 16 baklengs, en i nota, seks tap. Ikke mye å skryte av. Så da snakker man heller om EM i Hellas. Eller om glansdagene under Justinian på 500-tallet.
Hellas hadde en god kvalifisering og endte opp med like mange poeng som Bosnia-Herzegovina på topp i gruppa. Men tap mot sistnevnte i den siste kampen gjorde at våre venner fra landet omgitt av de mange hav[4] måtte ut og banke Romania i kvalik der de vant 4-2 sammenlagt. Landet med de mange øyer er i gruppe med Colombia, Elfenbenskysten og Japan. Det er muligheter for mennene fra det sydlige Balkan å avansere fra en slik gruppe, der ingen lag fremstår som uovervinnelige superlag. Men undertegnede tror Japan og Colombia trekker de lengste stråene. Til tross for den gode kvalifiseringen viser tidligere mesterskapsdeltakelse at spillerne fra landet med Athen som hovedstad trives bedre når de møter europeisk motstand. Dette til tross for det bysantinske rikets multietniske sammensetning. Jeg akter ikke å forfølge den tråden der.
Landet som tidligere hadde drakmer som myntenhet har hatt sin strie tørn med finanskrisa osv. Kanskje kan dette funke som et slags lim, en motivasjon eller liknende, slik calciopoli åpenbart fungerte for deres uvenner fra Italia, det vestlige Romerrikets etterkommere? Skal vi få se at arvtakerne etter det østlige Romerriket endelig skal få skinne igjen, som i Konstantin og Justinians glansdager? Skal Karagounis få løfte det edleste trofeet? Skal de få revansjere 1-4- tapet fra 1929? Skal de få oppreisning for år med neglisjering i norsk historieundervisning?
Nei. Mest sannsynlig ikke. Ikke noen av delene.
Profiler: Torosidis, Karagounis, Mitroglou og Papadopoulos (hvem av dem?).
Levende legende: Samaras
Kultfigur: Samaras
Man crush: Samaras
Spådom: Gruppespillet. Ikke lenger.
Fotnoter
[1] Et ordspill på vikingenes navn på Konstantinopel, som var Miklagard- ”den store byen”.
[2] Her pirrer jeg leseren med nesten å servere en kontrafaktisk hypotese.
[3] Som Roar Stokke ville sagt det.
[4] Nå er jeg så lei av å skrive ”Hellas”.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar