Av iPrimaPunta
Jeg ble født året etter Argentina sist vant VM, og syslet derfor med helt andre ting da gutta boys tapte finalen i 1990.
Min første VM-opplevelse dateres til 1994, men minnene er avgrenset til en bulgarsk venstrefot og en straffe som gikk over.
I 1998 var jeg med for alvor, men det er først og fremst Bergkamps utrolige kvartfinalemål som kommer til tankene når jeg googler hjernen etter minner om Argentinas VM-deltakelse i 1998.
I 2002 presterte de å forsvinne ut av gruppespillet, og i 2006 forsvant de på ny ut av en kvartfinale. Den gangen på straffer mot vertsnasjonen Tyskland.
Det ble et nytt tap mot Tyskland i 2010, også den gangen i en kvartfinale, men da med 0-4 og total fiasko.
Langs denne tidslinjen har Argentina hatt spillere som Redondo, Caniggia, Batistuta, Simeone, Maradona, Ayala, Ortega, Veron, Crespo, Zanetti, Samuel, Sorin, Riquelme, Tevez, Messi, Mascherano og Milito. Jeg kommer fra en tidsalder der Argentinas VM-deltakelse har vært synonymt med verdensklassespillere som uten unntak har levert til stryk.
I år er laget tilsynelatende for godt til å mislykkes. Tilsynelatende.
Laget
Argentina har turneringens beste angrep. De har Lionel Messi, som trolig er tidenes beste fotballspiller. De har Gonzalo Higuain, som regelrett stinker mål. Og de har Sergio Agüero, som har Higuains målteft og Messis eleganse. Dersom Agüeros lyske fortsetter å streike, så finnes det alltids Rodrigo Palacio eller Ezequiel Lavezzi på benken.
Gud hjelpe meg. For et angrep de har.
Lengre bak på banen er det imidlertid litt mer ugress i bedet. Sergio Romero var ikke blant Serie As beste keepere og har knapt stått for Monaco denne sesongen, samtidig er andrevalget Andujar fremfor alt en strekkeeper. Her mangler det, nær sagt som alltid, en ordentlig lederskikkelse.
Argentinas forsvar ser bedre ut enn på lenge, men de er fortsatt noen hestehoder bak erkerival Brasil. De har riktignok verdens beste høyreback i form av Pablo Zabaleta. De har også høyst akseptable midtstopperalternativer i form av Garay, Demichelis, Otamendi, Lopez og Campagnaro. Men også her mangler det, etter min oppfatning, en ordentlig lederskikkelse – den spilleren som på forhånd utkrystalliserer seg som en trygg havn.
På midtbanen finner vi Javier Mascherano og Maxi Rodriguez, som tilsynelatende deltar i VM for fjortende gang på rad. Fernando Gago og Lucas Biglia er ikke gode nok til å dominere et VM-sluttspill, og jeg er langt i fra sikker på at Ever Banega er det heller. Ricardo Alvarez har egentlig ikke så mye i en ordinær midtbanerolle å gjøre, og særlig ikke når de først og fremst mangler balanserende eller defensive spillere. Dernest har man Enzo Pérez, som kanskje er et hetere alternativ ved siden av Mascherano. Heldigvis for Argentina har de også Angel Di Maria, som ved Ancelottis ledelse har åpnet en ny dimensjon ved eget spill. Det kan bli nyttig for landslagstrener Sabella.
Så hva er egentlig konklusjonen?
Ufullstendig – som alltid
Argentina kommer rusende inn i årets VM med en uvirkelig mengde superspillere fremover på banen, men som alltid før har jeg en følelse av at laget mangler den trygge og balanserende helheten som løfter dem helt til topps. Keeperplassen er et åpenbart problem. Ikke nødvendigvis i den forstand at det vil gjøres store tabber, men i den forstand at et nykomponert forsvar virkelig trenger en solid lederskikkelse. Det har de ikke i år heller.
Midtbanen skriker også etter en taktisk lederskikkelse. Mascherano er rå på det han gjør, men hvor er Argentinas Iniesta, Xavi, Pirlo eller Schweinsteiger? Hvem skal diktere tempoet når Argentina møter lag som virkelig ønsker å dominere kampen? Vedkommende heter i alle fall ikke Fernando Gago eller Lucas Biglia.
Angrepet er utrolig sterkt, men også her finner jeg grunn til å være litt tilbakeholden. Messi har 'slitt' på landslagsnivå, og Sergio Agüero har vært halvskadet en hel sesong. Gonzalo Higuain virker skarp, men er det ikke litt typisk at han sliter, mens Miroslav Klose bøtter inn mål?
Enkel trekning
Fordelen for Argentina, er at de tilsynelatende har havnet i en av mesterskapets enkleste grupper. Åpningskampen mot Bosnia blir vrien, men den er i aller høyeste grad overkommelig. Iran skal være tre poeng, og Nigeria bør i utgangspunktet heller ikke være en umulig oppgave. Med seier i åpningskampen, kan Argentina feie over Iran og bruke Nigeria-kampen som et instrument i jakten på selvtillit.
Kanskje er det også der det ligger for Argentina. Kanskje er det nettopp dette som trengs for at Lionel Messi, Sergio Agüero og Gonzalo Higuain skal finstemme rytmen. Kanskje vil forsvaret omsider spille seg til arrogansen og tryggheten som behøves for å nå langt.
Jeg har alltid troen på Argentina i VM-sammenheng, men regner med at de skuffer meg igjen. Jeg kommer nemlig fra denne tidsalderen som er helt umulig for argentinerne. Tidsalderen der Tyskland alltid dukker opp i en kvartfinale, og der superstjernene ikke fungerer så godt som de burde.
Jeg er glad jeg ikke er fra Argentina.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar