Er det annerledes denne gangen?

Av David Batty (@stisyv)

I Leeds United har vi de siste årene sort sett vært opptatt av fremtiden som måtte komme. Det har blitt en floskel å tenke: «Denne sesongen …», etterfulgt av: «Greit, det ser ikke så gærnt ut før neste sesong i alle fall» når sesongen vel har kommet i gang. Selv om eierne snakker om opprykk, går det sjeldent sånn. Man må liksom si det fordi vi er Leeds.

Gjennomstrømmingen av trenere og gale eiere kan vel også sies å være minst en medvirkende årsak til uteblivende resultater og rot i styre og stell. Jeg orker ikke engang gå inn på forrige italiener. Vi har egentlig vært i en konstant loop med Brian Cloughs 44 dager i sjefsstolen som styringsparameter. 

Det blir ikke opprykk og fornøyde supportere av sånt. Enkelte av oss hadde derfor nærmest gitt opp på forhånd da den nylig avsluttede sesongen startet. Ukjent danske med spansk tilknytning har ansvaret. Ja vel. Han fikk det til på Kypros. Vi gir ham en sjanse.

Oppskriften på et nokså normalt sesongforløp:

August 2017: Sesongstart med medioker og ubeskreven tropp. Thomas Christiansen skal ha fått skikk på det defensive. Håp.

September 2017: Fantastisk sesongstart. Tabelltopp og «klype seg i armen»-følelse. Stemmer dette?

Oktober 2017 - februar 2018: Neida. Korthuset har kollapset. Fritt fall på tabellen. Christiansen får fyken, ny og traust ansettelse. Paul Heckingbottom. Håp? Nei. Avventende.

Mars - mai 2018: Den avventende holdningen går langsomt over i oppgitthet. Seierne uteblir. Ingen klar endring i spillestil eller system. Ender på 13. plass. -5 i målforskjell. Nok en sesong i dvale. Eller så er det vel egentlig bare ræva. Dvale tilsier at man kan våkne.

1.juni 2018: Paul Heckingbottom sparkes. Ok. Da gjentar vi det overstående neste år.

Før denne sparkingen oppstår derimot et rykte som taler for endring. Marcelo Bielsa nevnes som mulig ny sjef. Hva f…?! Bielsa liksom. «El Loco». Pep og Pochettinos mentor til Leeds? Haha. Noen har både dopet seg på metamfetamin og drukket seg hodestups før de har satt ut forrykte sladderutsagn.

Likevel verserer det flere rykter om sportssjefens tur til Argentina for å snakke med Bielsa. Flere troverdige kilder bekrefter interessen. Man våger ikke helt å tro på det.

15.juni 2018: Marcelo Bielsa bekreftes som ny sjef i Leeds etter 14 dager med rykter, håp og forhåpninger. Dette stemmer ikke. Kan man håpe igjen?

Et eventyr av en trenersignering er altså ansatt på to år. Mannen med 3-3-1-3 og et heidundrende tempo i det høye presset. Mannen som har et enormt kontaktnett og klare meninger om hvordan ting skal være. Mannen som ser, puster, spiser og drikker fotball.[1] Struktur til Leeds.

I moderasjonens navn må det nevnes at Bielsa er en tøff nøtt. Han vil ha det som han vil. Ellers går han. Man kan jo nevne et meget kortvarig opphold i Lazio som eksempel. To dager? Da passer han jo meget godt inn i trenerrekka til Leeds…

Dette kan altså ende i katastrofe. Likevel gir ansettelsen forhåpninger om endring. Det vitner om handling bak ordene: «Vi går for opprykk!» Nå skal det stakes ut en kurs, og vi skal bruke penger. Bielsa er ikke billig. Det er heller ikke kravene hans.

Jeg er temmelig sikker på at dette blir sirkus uansett. Da har vi i alle fall kommet oss ut av dvalen, gjort et forsøk. Det skjer noe positivt. Dermed bugner det for en annerledes og mer spennende sesong enn på 20 år.

[1] Her kunne man skrevet mer om Bielsas historie, taktikk og liv, men overlater dette til bedre skrivere og mer kunnskapsrike mennesker. Denne teksten er et jubelrop. Et håp.

VM 2014 - Russland

Av David Batty

Om man kun regner Russland som Russland, og ikke tar med resultatene som Sovjetunionen presterte, har ikke laget de store merittene i det største internasjonale mesterskapet. Fasiten innebærer kun to sluttspill fra 1994 til 2010, og de ble utslått i gruppespillet begge ganger (1994 og 2002). Nå kan man dog legge et nytt sluttspill til listen. Tar man også med tiden før Sovjetunionens fall, kan de derimot vise til en sterk fjerdeplass i VM i 1966, med blant andre den sorte panteren, Lev Jasjin, som en viktig brikke.

Dagens tropp er på ingen måte like sterk som den i 1966 sammenliknet med andre lags spillerstaller. Men Russland har profiler og fargeklatter som kan være med på å farge årets mesterskap, selv om Wengers beste venn Andrej Arsjavin ikke er uttatt denne gangen. Keeperen Igor Akinfejev kan for eksempel regnes som en av mesterskapets beste keepere. Han sto samtlige minutter i kvalifiseringen og slapp kun inn fem mål – i en kvalifiseringsgruppe de vant ett poeng foran storheten Portugal.

Det er også vanskelig å komme utenom den offensive playmakeren Alan Dzagojev når man drodler om fargeklatter. CSKA Moskva-spilleren har et enormt potensial, men det ryktes at han ofte velger poker og vodka fremfor trening og hardt arbeid om han har mulighet. Likevel er den 23-år gamle wonderboyen den russiske stallens x-faktor og kan snu et matchbilde om han ønsker det selv. Han blir svært spennende å følge.



Den russiske troppen består i all hovedsak av spillere fra den øverste ligaen i Moder Russland. Dette er ikke nødvendigvis et svakhetstegn, men når de beste spillerne i denne ligaen er utenlandske, er konklusjonen klar: De russiske spillerne matcher ikke nivået til de aller beste. Det er et jevnt besatt lag, men mangler spesielt tempo på midtstopperplass til å demme opp for raske angripere. Fotrappe sør-koreanere og belgiere er ikke drømmemotstanderne til et midtstopperpar med en sammenlagt alder på 65.

I kvalifiseringen spilte laget ofte 4-3-3/4-5-1, og dette blir nok fasiten i VM også. Følgende lag er sannsynlig som startoppstilling: Igor Akinfejev – Aleksandr Anjukov, Sergej Ignasjevitsj, Vasilij Berezutskij, Dmitrij Kombarov – Roman Sjirokov, Igor Denisov, Viktor Faizulin – Aleksandr Kokorin, Aleksandr Kerzjakov, Jurij Zjirkov

I dette laget skal man særlig legge merke til midtbanespillerne Sjirokov og Faizulin som scoret tre mål hver i kvalifiseringen. De har løpskraft og ferdigheter som, sammen med ankeret Denisov, komplimenterer en svært solid midtbane. De har potensialet til å styre samtlige gruppespillkamper – selv den mot Belgia.

Målscoreren Aleksandr Kerzjakov skal man heller ikke avskrive. Selv om han har blitt 31 år og ikke er den mest hardtarbeidende spissen, vet han fortsatt hvor målet står. 5 mål i kvalifiseringen er ok pluss. Og skulle den knyte seg for den gamle ringreven kan unge, fremadstormende Aleksandr Kokorin settes inn. Han putta 4 mål i kvalifiseringen – det samme som for eksempel CR7 (hvis man ikke regner med playoff).

På trenerbenken har Russland ingen ringere enn krølltoppen don Fabio Capello. Dette er en jobb han har hatt siden 2012. Italieneren, kjent for de fleste som følger med på og heier på fotball, har uttalt at dette mesterskapet blir å regne som trening frem til Russland arrangerer VM på hjemmebane i 2018, hvor de virkelig skal slå på stortromma. Men sett i lys av at Capello nok styrer laget med samme jernhånd som Vladimir Putin styrer Moder Russland, er det ikke trening som kommer til å stå skrevet i de mange rynkene i panna hans når fløyta blåser i gang mesterskapet for Russlands del – 17. juni mot Sør-Korea. Han vil garantert sørge for at ingen sniker seg unna pålagte arbeidsoppgaver, og satser nok utvilsomt på avansement. Den autoritære og suksessfulle treneren har til gjengjeld noe å bevise som landslagssjef, da han ikke maktet å virkelig kjempe om edelt metall som engelsk landslagssjef (2008-2010). Men at han skal kunne spise belugakaviar med de store favorittene Brasil, Argentina, Tyskland og Spania i dette VM er nok like sannsynlig som at vi får se Putin og Obama kysse.

Avansement kan don Fabio fort oppnå, men Belgia må sies å være den største favoritten i gruppa – på tross av lite erfaring på nivået. Sannsynligvis står kampen om andreplassen i gruppe H mellom Russland og Sør-Korea, og derfor kan kampen 17.juni avgjøre Russlands VM-skjebne.

Helt til slutt kan man jo tenke seg at Russland blir laget som vil få minst sympati fra både tribunen og sofaen under årets mesterskap. Vinter-OL i Sotchi er sågar avsluttet, pakket ned og satt på loftet for mange måneder siden. Likevel er det vanskelig å glemme kritikken de fikk før, under og etter lekene for både behandlingen av arbeidere som gjorde lekene mulig òg for det tydelige synet russerne har på homofili. Vanskelig å glemme er også Putins fremtreden i Ukraina. Dette innlegget handler selvsagt om fotball, men slike store politiske hendelser lar seg sjelden stikke under en stol selv når det skal danses samba og drikkes Caipirinha. Godt er det da at Russland nok ikke kommer til å spille noe mer enn maks en åttendedelsfinale.

До свидания

VM 2014 – Sveits – Generalens farvel

Av David Batty (@stisyv)

Mine kunnskaper om Sveits som idrettsnasjon er først og fremst dreid rundt sporter som utøves på snø, med profilene Didier Cuche og Dario Cologna som de største stjernene. Eller, det er ikke helt sant, da CM/FM har gitt mye (unødvendig?) fotballkunnskap om potensielle overgangsobjekter fra gjøkur-landet. Riktig nok var mange av disse regens, og én ble til og med verdens beste spiller i min 20. sesong som Leeds-manager (altså ikke ekte), men dere skjønner hva jeg mener. Likevel kan man kanskje si at det gir et slags bilde på hva som egentlig er i gjære i talentsatsingen i Sveits?

Mange satt pilsen i vrangstrupen da Sveits slo selveste Spania i deres åpningskamp i forrige VM. Man fikk øynene opp for at det spilles fotball ved foten av de sveitsiske alper. I tillegg, etter at Sveits havnet i Norges kvalifiseringsgruppe (heller motsatt kanskje?), fikk nok enda flere en dypere forståelse for hvilket solid og godt lag Sveits faktisk er, da de vant gruppa uten å tape en eneste kamp. Laget har utvilsomt spillere som holder høyt internasjonalt nivå. Nettopp at disse er fokuserte og uthvilte etter en lang klubbsesong blir avgjørende for om Helvetia drar seg videre fra innledende runde sammen med Les Bleu, i kamp med Ecuador og Honduras. Jeg kan nevne de tre jeg anser som viktigst og som må levere:

1. Gökhan Inler (Napoli)
Kaptein og primus midtbanemotor. Styrer alt Sveits foretar seg og skal ha mye ball.

2. Xerdan Shaquiri (Bayern München)
Har vært henvist til benken i klubblaget store deler av sesongen, men besitter avgjørende offensive kvaliteter. Bruker VM som utstillingsvindu for ny klubb neste sesong?

3. Stephan Lichtsteiner (Juventus)
Ingen personlig favoritt, men en viktig brikke som vingback i et Juve som har dominert i Italia de siste årene. Stor løpskapasitet.

For øvrig består den sveitsiske troppen av spillere stasjonert hovedsaklig utenfor egen liga. Spillerne kommer fra øverste nivå i Tyskland, samt fra Serie A og Primera Division. De har et rimelig kompakt forsvar (sett bort fra katastrofen Senderos) og en drivende midtbane med både talent og erfaring, som kan så vel forsvare som skape målsjanser og scoringer. På tross av et jevnt lag er kanskje mangelen på en målscorer lagets største problem. Etter at målgarantisten Alexander Frei la opp, har de ikke lykkes med å finne hans etterfølger. Eren Derdyiok, Haris Seferovic og Admir Mehmedi m.fl. har alle forsøkt å fylle de støvlene, men den spilleren som ser mest lovende ut er nok Mario Gavranovic (FC Zürich!) med 4 mål på 10 landskamper.

Men ærlig talt. Når alt kommer til alt, er ingenting av det overstående særlig spennende. Ei heller er Sveits som lag veldig interessant om man ser VM under ett. De har noen gode og lovende spillere, men noe mer enn en kvartfinale, med maks uttelling, kan man nok ikke regne med. Det som likevel gjør at de sveitsiske spillerne våger å tro på noe mer (går jeg ut ifra), skyldes én spesiell mann:

Ottmar Hitzfeld, eller «Generalen» som han kalles.

Han har ledet storklubber som Borussia Dortmund og Bayern München. Mannen har flere ganger blitt kåret til verdens beste trener og har en sjefs-CV det virkelig lukter fugl av:

- Sveitsisk cup: 3 seire

- Sveitsisk serie: 2 seire

- Tysk serie: 7 seire

- Tysk cup: 3 seire

- Champions League: 2 seire

- VM for klubblag: 2 seire

På tross av imponerende meritter blir han ofte omtalt som defensiv. Han ønsker å være stramt organisert og vanskelige å score på med sine lag. Dette har blitt Sveits’ varemerke under «Generalen». Nesten så organisert at det blir kjedelig – en vaskekte, tysk «ordnung muss sein»-trener, og kan minne om en annen suksesstrener fra samme generasjon, nemlig Otto Rehagel. Dette er herremenn man ikke kødder med.

Derfor er det ikke overraskende at Hitzfeld er en trener med sterkt fokus på disiplin. «Generalen» er mannen som ble hentet til Bayern München for å få skikk på stjernegalleriet og erstatte kontroversielle Giovanni Trappatoni i 1998. Her sparket han blant annet ut Super-Mario Basler etter gjentatte regelbrudd. Men det genererte resultater - såpass han fikk sitte til 2004. Dernest ble han hentet inn i varmen igjen i 2007, da de forsøkte trenerne ikke leverte biffen i mellomtiden. Tror dere det fungerte?

Eksperter og forståsegpåere mener de gode resultatene til «Generalen» skyldes eksepsjonelt gode «man-management»-ferdigheter – en egen evne til å få det beste ut av sine spillere. Ottmar Hitzfeld er derfor utvilsomt det beste, men samtidig det tristeste med Sveits i dette VM. Han slutter dessverre med å være general etter endt sluttspill (tar et lite forbehold her, da jeg ikke har fått klarhet i hvem som er familieoverhode). Derfor er det synd at han ikke leder en større nasjon med vinnersjanser. For da tror jeg sannelig han hadde løftet VM-pokalen også. Det skal nok for mye til at han utretter et Rehagel-mirakel.

En sann glede skal det likevel bli å følge ham i hans avskjed med den internasjonale fotballen. Ottmar Hitzfeld fortjener å bli takket av som én av de beste – med all den respekten det innebærer. Farvel, General.

Preview: Sesongstart i 1. divisjon – FFK v TIL + tabelltips(!)

Fredrikstadkorrespondent David Batty (@stisyv) har fått med seg et nordnorsk vurderingsalibi med bloggpseudonymet Sigurd Rushfeldt (@Eriksha) til å vurdere årets første rysare i 1. divisjon mellom Tromsø og Fredrikstad, samt gjøre Materazzias tabelltips for året.

Tippeligaen startet opp forrige helg. Denne helgen har Norges nest øverste divisjon sin sesongstart. Og for en start. Allerede første serierunde smeller ligaen i gang med et oppgjør mellom to av divisjonens tyngste navn. Dette er lag som vi tror vil komme til å prege årets sesong, kanskje særlig Tromsø.

FFK (av David Batty)
Foran fjorårets sesong tippet undertegnede at FFK ville være med helt i toppen, og muligens opprykk dersom alt klaffet. Tipset denne sesongen er mer nøkternt. Dette er basert på klubbens unge stall og fordi Aristokraten enda ikke er 100% friskmeldt når det gjelder økonomi. Når det derimot er nevnt virker det som det blåser en positiv vind over Fredrikstad Stadion før denne sesongen. Man har innsett at det må satses på spillerutvikling og lave budsjettall. Nå skynder man seg langsomt fremfor å gamble med en storsatsing.

Laget har mistet rutinerte Hans Erik Ramberg (lagt opp) og Thomas Holm (Nordstrand). I tillegg har Andreas Landgren (Helsingborg), Khalifa Jabbie (Balikesirspor) og Ole Strømsborg (Kvik) forlatt laget. Dette er navn som figurerte hyppig i førsteoppstillingen i fjor. Derimot ser det ut til at klubben har maktet å erstatte de rutinerte gutta denne sesongen, da Christian Berg (omtalt som den smarteste signeringen i divisjonen av CMore-ekspert Joachim Jonsson) og Bjørnar Holmvik har blitt innlemmet i spillertroppen. Sistnevnte på overgangsvinduets siste dag. Særlig viktig blir nok Christian Berg, som var toneangivende på et Bodø-Glimt som sikret opprykk til Tippeligaen i fjor. Spennende er det også at man har hentet inn tidligere Valencia- og Tottenham-spiller Dag Alexander Olsen. Etter rapportene skal han ha vært god i treningskampene sammen med en annen ny-signering, tidligere Tromsø-spiller Steffen Nystrøm.

Ellers virker det som om trenerbråket rundt Lars Bakkerud, som kan sies å ha påvirket klubben i fjor, har lagt seg, og man har samtidig fått inn friskt blod i klubbens øvrige virke. Håkon Wibe Lund fortsetter der han slapp i fjor, sammen med Jan Tore Ophaug som assistent.

Klubben har en uttalt målsetning og ambisjon om topp-seks. Dette er mulig om nøkkelspillere holder seg skadefrie, samt at Fredrikstad Stadion blir et fort. De unge gutta vil få mye spilletid, og det blir spennende å se hvordan de takler dette. Blant de mange unge blir «The one to watch» midtbanespilleren Håvard Åsheim. Spilleren er utnevnt til den nye Simen Brenne av fans og lokal presse.

__________________________________________

TIL (av Sigurd Rushfeldt)
Tippeligasesongen 2013 sett med Tromsø sine øyne hadde ikke mange lyspunkter. Jeg sitter her og tenker tilbake og kommer faktisk ikke på et. Utgangspunktet før sesongen var selvsagt ikke optimalt, “Rush” hadde lagt opp, sentrale spillere var borte, Høgmo gikk som hovedtrener og økonomien var som vanlig skakkjørt. Når det er sagt, det laget skulle klart å holde seg i ligaen, til tross for salg av Ruben Yttergård Jenssen og Saliou Ciss midt i sesongen.

De fleste tipper Tromsø rett opp igjen til Tippeligaen. Oddsen på opprykk for TIL er 1.70, Sandefjord og Hønefoss er nummer 2 på lista, de har 7 i odds. De sitter på en meget sterk stall med tanke på divisjonen de er i og jeg skal ikke si at Tromsø ikke går rett opp igjen. Det burde de gjøre og jeg tror de skal klare det, men her kommet et syn på et par ting som kan gjøre at det går til h******.

Tromsø som by og fotballklubb har alltid slitt med bildet om at de er best, Tromsøværinger tror oppriktig at de kommer fra verdens beste, kuleste og hippeste by. Grunnen for at en kaller Tromsø for nordens Paris, er ikke fordi det er pent der og en kan få en god kopp kaffe, det er fordi de som bor der er som franskmenn! Arrogante, vil ikke høre hva andre har å si og langsinte. Den nordnorske kulturen kommer fra Tromsø i øynene til en Tromsøværing. Bygda har ingenting å bidra med. Overført til fotballens verden fører dette til at favorittstemplet ikke er noe TIL takler, enkelt og greit fordi de tror de er vanvittig mye bedre enn motstanderlaget. Klassisk eksempel på denne holdningen så en i cupfinalen mot Hødd. TIL slår ikke lag som de anser å være bedre enn når det gjelder. I årets førstedivisjon er TIL favoritter i hver kamp, hvis de selv tror de er favoritter og mye bedre kan det fort bli mange skuffende resultater.

Å beholde en stall som har gått på skuffelser året før kan også være en bommert. Jeg er usikker på om spillere som Ondrasek, Drage, Remi Johansen og Kind Bendiksen klarer å omstille seg til den nye hverdagen som møter dem i førstedivisjon. Er de innstilt på å gjøre en jobb for laget eller er de forsynt og lei? Dette er spillere som burde levere og skal levere kvalitet og jeg lurer på om mentaliteten er på plass etter fjorårets skuffelser. Ondrasek er en spiller som burde levere ca 20 mål i løpet av en sesong i divisjonen han er, men Ondrasek er en selvtillitsspiller, den fikk seg en knekk og det kommer til et punkt hvor kallenavn, tøff i trynet holdning og tatoveringer ikke hjelper lenger. Det er i hodet det sitter og jeg er ikke sikker på om det mentale er på plass.
__________________________________________

Generalprøva til FFK mot Hamkam forrige helg endte med en solid 3-0-seier, og man får virkelig brynt seg i sesongens første kamp. TIL har på sin side kanskje hatt litt problemer i treningskampene. Den eneste seieren av verdi er kampen mot Alta, ellers har det vært mørkt. Senest med tap i generalprøven mot Bryne (1-0). Likevel tror vi at dette skal gå for TIL, og om de ikke rykker rett opp er det egentlig en skandale. Det er rett og slett press på TYYYL. FFK kan være fornøyd med kvalikplass.

På tross av tåke og gufsevær i Plankebyen er det altså duket for sesongstart. Rammen kunne altså vært bedre, men vi får håpe spillet og selve kampen varmer.
__________________________________________

Tabelltips 1. divisjon 2014

Tabelltipset foran årets førstedivisjon er utarbeidet i all hovedsak på den velkjente «gefühlen», med fjorårsresultater og kjente forsterkninger/avganger som grunnlag. Selve tabellen ble til i bilturen fra Oslo til Fredrikstad, med kraftige diskusjoner mellom de involverte (Sigurd Rushfeldt og David Batty, samt Rushfeldts far). Her må det legges til at den eldste deltakeren på 63 år har mye gammelt hat innebygd, og at det ikke alltid er like lett å motsi en hardbarka nordlending. Man skal ha respekt for de eldre.

Vi tror særlig TIL kommer til å skille seg kraftig ut i år, med mange kvalitetsspillere som har tippeligaerfaring.

Bak Tromsø er vi sikre på at det blir en jevn affære. Problemet blir å skille ut hvilke lag det blir jevnt mellom. Vi tror i motsetning til TV2 at Mjøndalen ikke vil henge helt med i toppen, men muligens karre seg til en kvalikplass. Sandefjord skuffet med 8.plassen i fjor, vi tror med en jevn spillerstall (og ifølge eldste mann; hvalfangerkultur) at de kan karre seg til direkte opprykk. Bak disse to er det åpent, med Bryne, Hønefoss, Fredrikstad og Ranheim som andre potensielle kvaliklag.

Blant middelhavsfarerne blir nok KBK, HamKam, Strømmen, Alta og Hødd å regne. Hødd som den marginalt svakeste, og KBK som et lag som kan blande seg inn i kvalikdiskusjonen om de får samme flyt som på vårsesongen i fjor.

I bunnen virker spesielt Nest-Sotra som den åpenbare dumpekandidaten. De er et ubeskrevet blad i denne divisjonen. De øvrige som vi tror blir med ned er Ull/Kisa, Bærum og TUIL.

1. Tromsø
2. Sandefjord

3. Hønefoss
4. Bryne
5. Fredrikstad
6. Mjøndalen
7. Ranheim 

8. Kristiansund
9. Ham-Kam 

10. Strømmen 

11. Alta
12. Hødd
13. Bærum 

14. TUIL
15. Ullensaker/kisa
16. Nest-Sotra

Preview: Adeccofavoritten Fredrikstad FK

Vår patriotiske gjesteblogger David Batty har skrevet denne forhåndsomtalen av FFK sine opprykkssjanser i 2013-sesongen. 

Blir’e opprykk i år æ tru? 

26. juli, 2008: Kveldskamp mot Brann. Det summær på bryggepromenaden. Nesten 10.000 kæll har tatt seg oppte flere hallitrær i løpet av ettermiddda’n på en av sjenkeplassane langs utløpet te Glomma. Forventningane og håpet: “Blir’e mange mål i da’ æ?” “Puttær han Tarik kanskje?” “Piiroja stangær bort det som kommer vaffal!” En mild sommerbris tar tak i døm rød/hvite-vimplane som prydær gangbrua over te Kråkerøy og stadionsia av by’n. Vindpustet varslær om underholdning. Stemninga er satt. Det er på Stadion det skal skje. FFK vinner kampen 1-0 – et resultat som bidrar te sølv i Tippeligaen anno 2008.

1. april, 2013: Den idylliske stemninga før kamp virkær ente lenger sannsynlig. Fredrikstadfolk kan ente håpe på medalje i “The Gambling League” lenger. Nå er det opprykk fra Adeccoliga’n som gjelder. Igjen. Tarik har fløtta nordover, og Raijo har tatt med seg fiskestanga si tilbake te Estland. Rosenborg, Molde og Brann er bytta utt med Kristiansund, Follo og Strømmen. Ja, sjøl Særp ligger en divisjon over nå. Framtida te den flotte Fredrikstad Stadion er usikker, klubbledelsen surrær og klubben mankerer spellærprofiler som kan underholde og trekke folk te Stadion. FFK spellær 2-2 i generalprøva mot Sandefjord, riktignok borte, i en begredelig fotballkamp på en like begredelig bane.


I tillegg te nevnte Tarik, mista klubben i løpet av fjoråret profiler som Etzaz Hussein, Amin Askar, Joachim Thomassen og Martin Pusic. Stjernespellerær, sett med et aristokratisk blikk. Den enaste som i år kan likne en profil er den snart 37-år gamle Hans Erik Ramberg. I en FFK-stall med en gjennomsnittsalder på under 24 år, blir super-veteranen viktig med rutina si når det går trått. For det kan det komme te å gjøra, sett utifra treningskampane. Sist FFK var nere i Adecco (2010) var Celso Borges emminent, og han brakte døm nesten opp i Tippeligaen igjen på egenhånd. Hans kvalitet finns det ikke makan te i spellerstallen som skal ærbe for opprykk i år.

En viss kvalitet kan likevel påpekas i årets stall. Hvertfall i øvre Adeccoliga-målestokk. Kantspellær Nicolay Solberg er henta på toårskontrakt fra Lillestrøm. Han bøtta inn 14 mål på lån i Sarpsborg 08 i deres opprykkssesong i Adecco i fjor. Spissen Rozhat Shaswari er henta fra Bærum, der han putta 13 i Adecco i fjorårssesongen. Midtbanekællen Julius Adaramola er henta på lån (frem te august med opsjon på kjøp) fra den moldoviske klubben Olimpia Balti. Talentet Kevin Duré er tilbake etter en stygg kneskade som holdt’n unna spell nesten hele fjoråret, og klubben har til nå klart å beholde lynvingen Ole Jørgen Halvorsen. I tillegg kan rutinerte navn som Thomas Holm, Lars Grorud (årets kaptein), Vidar Martinsen og nevnte Ramberg bli viktige med erfaringa si.

På trenærsia har klubben også gjort en endring. Lars Bakkerud har blitt ny hovedtrenær. Han kommer fra spellærutviklingsjobben i Brann. Den tidligere Helsingborg- og Panionios-proffen har allerede klart å erte på seg den forrige sjefen sin, Rune Skarsfjord, ved å kritisere bergensernes talentsatsing. Det kan jo love godt for FFKs unge, fremadstormanes hæpperær.

Basert på treningskampane er det sannsynlig at Bakkerud stiller med 4-3-3/4-5-1, med fokus på høyt balltempo og offensivt kantspell. Sterkaste 11’er er trolig følgende:


Tankspissen Robert Stene tar nok oppstilling på topp, på bekostning av Shaswari, mens Ramberg og Holm får ansvaret for å fore duoen Solberg/Halvorsen med lissepasningær. Martinsen, med sin hodestyrke offensivt og defensivt, skyvas muligens ut på venstreback med manko på et bedre alternativ. Eventuelt spellær Martinsen høyreback, mens Haitam Aleesami flyttas over på venstresia. På benken har døm dermed forsvarsalternativer i form av Ole Strømsborg, midtbane-/kant-alternativer i ungfolane Simen Rafn og Simen Standerholen, og angrepsvåpen i Alexander Ruud Tveter og Mouhamed Gueye.

Skulle det knipe framover, kanskje særlig hjemme på grinda hvor bortelaget kommer te å legge seg lavt, kan grunnformasjonen raskt byttas ut te fordel for 4-4-2, med Stene og Shaswari på topp. Da må nok enten Holm eller Ramberg vike på midten, med tanke på Khalifa Jabbies duellstyrke.

Uten skadeproblemene som herja laget i fjor og flere salg kan stallen virke sterk nok te opprykk. Det store spørsmålet blir om den urutinerte Bakkerud og spellærstallen klarer å takle presset fra omgivelsane. Fredrikstadfolk prekær om og krever opprykk, mens fotball-Norge delvis forventær’e. For eksempel har spillselskapet Betsafe.com FFK som favoritter i Adecco, til 4.00 i odds. Én ting er derimot å spelle mot balltrillanes lag som Molde, Rosenborg og Strømsgodset, der’u er nødt til å ligge lavt og satse på kontringær for å ha håp om poeng. En helt annen pølse i vaffel blir’e når du, som favoritt, må spelle mot det lave presset som du sjøl prøvde å holde sesongen før. Da holder det ente bara med lange, flate ballær på vingane.

Allerede i første serierunde, den 8. april, møter FFK fjorårets cupvinner, Hødd, hjemme på Stadion. Da vil døm rød/hvite-vimplane igjen pryde gangbrua over te stadionsia av by’n. Riktignok vil noen færre kæll enn 10.000 ta seg en halvliter før kampen, men vi får nok klare indikasjoner på om det årnær sæ den gangen her også.

Prekæs

Kilder: fredrikstadfk.no, ffksupporter.net, betsafe.com, nordicbet.com, f-b.no

Hatten av for...

Skrevet av David Batty. (Twitter: @stisyv)

Siden Highill i løpet av sen-sommeren og høsten har flyttet grenser hva gjelder fotballblogging (mener han selv), og utvidet Materazzias horisonter, synes det passende med et enda lengre blikk bort fra den maskuline toppfotballen. Bort fra alle eksperters betraktninger, råd og tips om Premier League, Serie A og La Liga. Bort fra stjernespillernes meninger om kamper de selv har spilt. Bort fra spørsmålet om det norske laget noen gang vil delta i et VM igjen. Jeg skal selvfølgelig holde meg til temaet fotball i det følgende, men det skal dreie seg om en spesifikk gruppe som bidrar utenfor de hvite linjene en fotballbane har. Fotball-familien er nemlig svært stor.

For å sette tematikken inn i en fotball-kontekst, slår NFFs veiledningshefte om barnefotball fast at:

Fotball er den største barne- og ungdomsidretten i Norge. 370 000 gutter og jenter deltar i en eller annen form for fotballaktivitet store deler av året, og 130 000 foreldre, frivillige, trenere og ledere sørger daglig for at barna har et fotballtilbud.

Her nevnes kun tallene som driver den organiserte fotballen fremover. Det er derfor på høy tid at en sjeldent hørt røst får ytre seg til fotball-Norge. Nei, jeg tenker ikke på de små barna hvis drømmer er å entre Camp Nou, Anfield Road, Elland Road eller Stamford Bridge, ikledd et ny-strøket draktsett med nummer 10 og støvler levert fra Nike, nypussa av en lærling de ikke vet navnet på.

Ei heller gjelder denne saken fotballstjernas modell-kone, med ny-injiserte lepper og kinn. Snarere tenker jeg på de fantastiske personene som sørger for at barna kan drømme om å bli stjerner. De personene som oppdrar barna og som kjøper fotballer, og dernest sørger for at de får tid til å ”hæppe” på løkka i både sine favorittlags drakter og med fotballstøvler lik sine idolers. De personene som vasker treningstøy, som kjører til treninger og heier på og oppmuntrer podene sine fra sidelinjen - gjerne på en bortgjemt grusbane i bøttevis med nedbør og stiv kuling. Dette (hold dere fast, dere som ikke aner hvem jeg snakker om) gjøres i tillegg til egen jobb, egne gjøremål og eget velvære. Jeg mener selvfølgelig de oppofrende fotball-mødrene.

For meg er ingen bedre egnet til å representere denne tilbakeholdne yrkesgruppen enn min egen mor. Berit Lundberg Syversen (46) har tre sønner på henholdsvis 27 (undertegnede), 25 og 20 år, som alle har spilt fotball fra de var ca fem (uten å bli noe annet enn mediokre). De to eldste har flyttet ut (og ”må smøre på brødskiva si sjøl”), mens yngstemann fortsatt går hjemme i dørene. I tillegg har hun en fotballdommer som ektemann, som tidligere også var aktiv fotballspiller. Hun har derfor solid erfaring når det kommer til yrket som fotball-mor.

Hvor mange treninger/kamper deltok du på i uka?
- På det meste var det vel snakk om hver dag, gjerne flere ganger om dagen. Det bød derfor på svært store utfordringer logistikk-messig, da én hadde trening, to hadde kamp, mens far skulle dømme. Men det gikk.

Hvor mange vaskemaskiner med treningstøy tror du at du har vaska hvert år opp gjennom årene?
- Hehe... Det har selvfølgelig variert. Det vet jeg ikke om jeg har tall på.

Hvis du må si et tall da?
- Ok... (tenker etter). Jeg tror du kan regne med ca tre maskiner i uka, i gjennomsnitt, om du tar bort ferier og treninger utenfor sesongen. Så ca 150 maskiner årlig, over hvertfall 15 år.

Mye.
- Hehe. Det måtte gjøres.

Siden du har bidratt med dette må det ha vært noe ved fotballen du liker?
- Det som har betydd mest har nok vært å se på sønnene spille. Det å se idrettsgleden og mestringen. Det har gitt meg mye.

Hva vil du si at du ikke liker ved fotballen da?
- Det må være sinne hos folk som ikke ser sin egen begrensning, eller blir sinte av andre menneskers begrensning, spesielt når det gjelder barnefotball. At noen blir sinte av at barn slår en feilpasning eller bommer på et skudd. Det irriterer fortsatt. Også må jeg jo innrømme at jeg blir sint av dårlige dommere.

Du blir også sint på ektemannen din når han dømmer kanskje?
- Nei. Han har stort sett vært god. Men jeg kan nok ha vært uenig med ham noen ganger også.

Som da han ga sin egen sønn rødt kort?
- Hehe. Det kortet fortjente du.

Enig... Men noe mer som irriterer deg ved fotballen?
- Ja. Dugnadsarbeid på kampdager har jeg heller aldri vært fornøyd med. Da vil jeg se på kampen - ikke pakke varer på et lager.

I den forbindelse, hva slags fotball-mor vil du si at du er/har vært? Den støttende som møter på kamper og heier uansett vær, resultat og sønns prestasjon, den uinteresserte, som er mer opptatt av foreldre-sladder og bollebaking, eller den ihugga motivatoren som skriker på spillere, dommere og som trener sønnene hjemme i hagen?
-Der har jeg nok vært en blanding av de to første. Jeg har gjort det meste som hadde med fotballen å gjøre. Men jeg må legge til at under vintersesongene kjørte jeg rundt med termodress i bilen for å kunne følge opp så mye jeg kunne. 

Imponerende engasjement. Hvis du skal fokusere på noe spesielt som fotballen har bidratt med gjennom årene, hva vil du trekke frem da? Vasking av treningstøy og kjøring satt til side.
- Fotballen var, og er jo, blitt en livsstil for oss, der engasjementet i fotballklubben (Lisleby FK) bidro med det sosiale nettverket både for oss foreldre og ungene. Vi var også med i den allsidige barneidretten, jobbet som trenere og stilte på dugnader. Det gjorde det at vi fikk ta del i enda mer av barnas oppvekst. Da fikk vi se mye glede hos barna. Og det bidro til at vi hadde kontroll på det som skjedde. Uten at det siste var det aller viktigste for meg.

Helt til slutt, er det surt at ikke én av dine sønner ble en super-stjerne som i dag tjener masse penger, slik at du får igjen for strevet og kan slutte med jobben, og nyte late dager på et mansion?
- Hehehe... Nei, nei, nei. Jeg har vært altfor realistisk til å tenke sånn. Det har bare handlet om sunnhet, opplevelser og å bidra ekstra i oppdragelsen. Lagidrett er sunt for både foreldre og ungene. Og fotballen tror jeg forresten at jeg aldri blir ferdig med. Jeg er blitt for glad i sporten til at det skjer. Selv om det er mindre treningstøy å vaske, er ikke fotballinteressen i familien blitt noe mindre. Snarere tvert i mot.

I samfunnets stadig økende fotball-fokus er det derfor viktig at vi noen ganger stopper opp og bruker et øyeblikk på å tenke på de som står bak og støtter (evt. har støttet) opp om stjernene, så vel som de som ikke kommer gjennom det trange nåløyet (som i dag spiller fotball på lavere nivåer, eller rett og slett kun elsker spillet). Fotballen inkluderer, engasjerer og aktiverer flere enn de profesjonelle spillerne og deres støtteapparat. Den dreier seg om mer enn eksperters uttalelser og journalisters vinklinger. Den er til og med større enn en gjengse supporters syn på eget lag og motstandere. I den moderne fotballens flomlys er dette lett å glemme.

Derfor, hatten av for fotball-mødrene. Hvor hadde fotballengasjementet og stjernene vært uten dem?

Kilde
Barnefotballbrosjyren 2010

Da feil mann måtte gå?

Skrevet av David Batty (gjestebloggeren, ikke den motorsykkelinteresserte eks-fotballspilleren).

Den første februar 2012 sprakk nyheten på hjemmesiden til den hvite storheten i Yorkshire: “Leeds United have today dispensed with the services of Simon Grayson and his coaching staff”. Hva gikk galt? Var det kun resultatene denne sesongen som ikke levde opp til målsetningene? Eller var det mer bak kulissene som ikke er kommet frem? De siste dagers ståhei blant Leeds-fansen kan tilsi at styreformann Ken Bates heller enn godeste Grayson burde forlatt klubben. Jeg spør derfor: Er dette nok et eksempel på manageres utsatte posisjon i fotballklubber?

I rekken av lengst sittende managere i Leeds United, havner ikke godeste Grayson øverst på lista. Ei heller nederst. Likevel er han mannen som maktet å skape et vinnerlag, og et lag å tro på, da han fikk jobben som sjef for ”The Whites” i desember 2008. Mannen han overtok for var ingen ringere enn legenden (og én av fotballens mest skallede menn) Gary McAllister, som vant seriegull som spiller med Leeds i 91/92-sesongen. Når ikke en gang Macca evnet å skape et vinnerlag som kunne rykke opp fra sub-Wankership, hvem burde overlates til det ærefulle oppdraget? Fakkelen ble overlatt til Grayson (1969-), med managererfaring fra Blackpool.

Før denne ansettelsen var dog ikke Grayson et ubeskrevet blad i Leeds-systemet. Han startet faktisk sin aktive fotballkarriere i Yorkshire. I ungdomsårene gikk han gradene for Leeds’ ungdoms- og reservelag (1984-88), før han debuterte på seniornivå. Mannen var faktisk Leeds-spiller det året seriegullet ble innkassert, men fikk (så vidt undertegnede kunne finne ut) ingen tellende kamper det året. Han forlot derfor klubben til fordel for Leicester før 92/93-sesongen. Man kan derfor si at Grayson er en lokal mann som fikk drømmejobben.

Grayson er ikke av de mest karismatiske og underholdende sjefene Leeds har hatt ved roret. De tre årene han satt som sjef er derfor ikke preget av særlig uro og strid innad i klubben. Mange vil nok hevde at periodene med Donald George Revie (1961-74), Brian Clough (44 dager i 1974), Howard Wilkinson (1988-1996) og kanskje også David O’Leary (1998-2002) inneholdt flere lattervekkende pressekonferanser og lite flatterende mediesaker (sett fra en Leeds-supporters synsvinkel). Kanskje bør særlig lojale Revies periode fremheves i så henseende, med The Dons konstante forsvar av ”skitne triks”-Leeds. Han ville nemlig ikke lytte til kritikken som haglet fra hele England om oppførselen til Billy Bremner og hans menn på banen. I tillegg er det vanskelig å komme unna tiden med kontroversene rundt Leeds’ nedrykk i 2004 og spillerskandalene tidligere, med Lee Bowyer og Jonathan Woodgate i spissen. Da var publisiteten rundt klubben mildt sagt negativ. En sindig mann fra Ripon burde vel være akkurat det klubben trengte?

Mannen har etter mitt syn stått for stabilitet og positivitet for de hvitkledde. Riktignok har han både kjøpt og solgt spillere i relativt stor målestokk over tre år, men han har også løftet klubben et skritt nærmere der den hører hjemme – til Wankership. Nå gjenstår kun det siste trappetrinnet. I tillegg har han fått frem og gitt nye, spennende Peacock-talenter som Tom Lees og Aiden White tillitt. I en nedgangsperiode preget av hyppige managerbytter og lite skikkede sjefer fra 2004 til 2008, var Grayson faktisk mannen som brakte håp til Elland Road igjen. Han skapte entusiasme og en spillestil det luktet mål av (begge veier), og det var sjeldent verken kjedelig eller deprimerende å se Leeds spille igjen. Til forskjell fra årene før klarte Grayson å vinne flere kamper på rad og skape et lag å regne med i opprykkskampen, også i numbertwoship.

Krass kritikk av en manager hører naturlig nok med – også for Grayson. Den gjengse Leeds-supporter kan nok bifalle at både den dårlige defensive rekorden og de mange utskiftningene i spillerstallen, da særlig med salgene/slipp av nøkkelspillere som Bradley Johnson, Neil Kilkenny og kaptein Jonny Howson, samt et ukjent antall lånesigneringer som ikke slår til, tilsier et pass som bør skrives på. Likevel sitter undertegnede igjen med en sur smak i munnen. Styreformann Ken Bates hevet målsetningen til denne sesongen (opprykk som ett av to lag), men har nektet å investere de pengene som trengs til dette. Under mottoet ”Club first – team second”, har Grayson måttet vri og vende på hver eneste overgangspenny i forsøk på å nå de urealistiske målsetningene og for å unngå jobbmist i en klubb han har uttalt at han elsker. Manageren har etter Bates’ sigende fått fritt spillerom til å håndtere lønninger, men strukket strikken litt vel langt (i følge Bates selv) i forsøk på å gi enhver Leeds-supporter det han/hun fortjener. Når dyrkjøpte bosman-spillere ikke slår til, målene renner inn bak, pengene forsvinner ut og målsetningene ikke nås: Er det ikke fortjent at Grayson måtte gå?

I dette tilfellet mener jeg fotballen igjen viser sitt brutale ansikt. Manageren (tilsynelatende perfekt for Leeds United på flere måter) synes å bli nok et offer for styrets/styreformannes giljotin når resultatene uteblir. Dersom Bates blir, er jeg villig til å sette penger på at dette ikke blir sistemann med manageransvaret som forsvinner ut dørene på treningsanlegget Thorp Arch før Premier League-målet er nådd. Hadde Grayson fått rettferdige betingelser som svarte til klubbens ambisjoner, kunne jeg sagt meg enig i Leeds-styrets beslutning. Men ikke når mannen på toppen av kransekaka ikke tar sin del av ansvaret. Etter min mening burde ansvaret vært delt mellom styret, manager og spillere – og når klubben ikke leverer, bør styret som ansetter manageren forsvinne. Men slik er ikke livet i fotballen. Nå gjenstår det bare å se om det er midlertidige Neil Redfearn, kromtappen Billy Davies eller tidligere QPR-sjef Neil Warnock som overtar Graysons arv. Jeg setter Bates’ overgangsbudsjett på sistnevnte og takker Grayson for engasjementet.


Kilder: Wikipedia.org, leedsunited.com, yorkshireeveningpost.co.uk

Northug, Bjørgen & Co som fotballspillere?

Ski-VM i Kollen nærmer seg slutten, og Norge har til nå hevdet seg til 20 i stil i langrennssporet. Først og fremst har Marit Bjørgen gjort storeslem med tre strake gull, mens Petter Northug jr. leverte varene på søndagens 30 km med skibytte. I tillegg kan man nok si at laginnsatsen har vært strålende. Særlig har de norske herrene imponert med solide plasseringer.

Langrenn kommer dog, ikke overraskende, i skyggen og bakleksa av fotball når det gjelder oppslutning og popularitet i et globalt perspektiv. Det er vel strengt talt bare i Norge man camper eller møter opp i skogen flere timer før rennstart, for å få et glimt av de nasjonale skiheltene. Spørsmålet man kan stille seg, er dermed hvordan topptrente langrennsløpere hadde hevdet seg på fortballbanen. For man kan tenke seg at siden langrennsløperne er gjennomtrente og seriøse idrettsfolk, er sannsynligheten stor for at de kanskje ikke hadde gjort seg helt bort i norsk tredje eller andre divisjon.

Eldar Rønning (fotballspiller for Skogn i 5. div.) var en av landslagsløperne som fikk prøve seg på treningsfeltet til RBK i mai i fjor. Han kunne fortelle at selv om han hang greit med kondisjonsmessig, var det kanskje overraskende høy intensitet på spillsekvensene, men kanskje mer overraskende var et høyt teknisk ferdighetsnivå. Når Nils Arne Eggen atpåtil presterte å glemme navnet til godeste Rønning to ganger under økten, taler vel mye for at et av våre VM-håp ikke gjorde et overbevisende inntrykk. Han vil med all sannsynlighet ikke bli tilbudt kontrakt med det første.

Petter Northug jr. er en annen fotballinteressert og –aktiv mann fra langrennsporet. For Mosvik i 5.divisjon har han jobbet for opprykk, og deltatt på de kampene som har vært mulig i sommerhalvåret. På et lag hovedsaklig bestående av skiløpere, har taktikken vært å løpe fra og mørne motstanderen. Når Mosvik IL nå har prestert å rykke ned en divisjon istedet, tyder det meste på at langrennsløpere kanskje holder mer enn godt nok nivå på kondisjonsbiten, mens det nok skorter på andre viktige ferdigheter. Langrennsøperne behersker antakelig dobbeltak med fraspark og enkeltdans bedre enn innsidepasninger og offisdefeller.

For å konkludere ville nok videreførerne av Sondre Norheims kulturarv (les: skisport) ikke utgjort et nevneverdig godt fotballag. Undertegnede prøver seg likevel på en lagoppstilling, kun bestående av norske skiløpere

Norsk Langrenn XI (4-4-2)

Keeper: Johan Kjølstad. Smidig som en katt.

Høyreback: Øystein Pettersen. Viktig med variasjon i bakre rekker, og foretrekkes pga sin hurtighet.
Midtstopper: Marit Bjørgen. En levende bauta.
Midtstopper: Martin J. Sundby (kaptein). En leder i miljøet, samt stabilt sterk med god utholdenhet.
Venstreback: Therese Johaug. Løper opp og ned langs siden hele kampen.

Høyrekant: Eldar Rønning. Erfaring fra Rosenborg, og jevnt god til alt
Sentral, defensiv: Vibeke Skofterud. Virker alltid litt defensiv, har teperament og er duellsterk.
Sentral, offensiv: Odd-Bjørn Hjelmeseth. Alltid offensiv og kan gå på gode løp dypt i banen.
Venstrekant: Kristin Størmer Steira. Velges på grunn av sin klokskap og erfaring. God til å gjøre andre gode.

Spiss: Ola Vigen Hattestad. Gode avslutningsegenskaper, og uegoistisk.
Spiss: Petter Northug jr. Får plassen pga rykket og avslutningsegenskaper.

Kilder
Levangeravisa: http://www.levangeravisa.no/sport/siste_sportsnyheter/article1260572.ece
Aftenposten: http://fotball.aftenposten.no/incoming/article131929.ece

Skrevet av David Batty

Fredagslisten #6

Spurs-supporter Anthony Giddens’ samtidsdiagnoser forteller oss at dagens samfunn er preget av avtradisjonalisering, der mangelen på en gitt identitet fra samfunnet skaper individer som helt på egenhånd må skape og etablere sin selvbiografi. Ryktene vil ha det til at godeste Giddens også er sosiolog, faktisk en av de mest siterte i den moderne sosiologien.

Det å gå på tur, altså søndagsturen, er et fenomen som sammen med dugnad ser ut til å overleve i dette yndige land. Likevel er det viktig å være seg bevisst før man legger ut på tur. Fjellvettreglene sier dessverre ingenting om de personlige egenskapene en turkamerat bør ha. I den anledning, og med håp om å føre tradisjonen videre, anser vi det som viktig å påpeke hvilke fotballspillere med tilknytning til norsk fotball som man bør unngå å ta med seg på søndagstur.

Topp 4 fotballspillere man ikke vil gå søndagstur med

1. Rajo Piiroja
Fredrikstads bolleklipp hadde nok blitt for ivrig etter vår smak. Spilleren som valgte å løpe halvmaraton dagen etter kamp for Flora Tallin hadde rett og slett parkert en gjennomsnittlig kvapsete turgåer. De lange benene og den fysiske kapasiteten hadde dessverre gjort at en måtte gå alene – noe som bryter med fjellvettregel nr 7, i tillegg til at det er kjedelig. Når man er på tur kan man risikere at den ene viser frem spurten for å vise seg. I vårt tilfelle ville dette ført til at undertegnede måtte legges i stabilt sideleie på grunn av latterkramper etter å ha observert Piirojas løpesett. Etter å ha kommet til seg selv, tatt opp kampen og passert bolleklippen hadde esteren blitt tverr. Piiroja ville sagt: ”Nå skal det fiskes ” eller ”nüüd kala“ som det heter på estisk. Piiroja, som oppbevarer fiskene han drar opp i et akvarium, ville gnidd seg i hendene mens vi trygt kunne konkludert med at denne personen skal vi ikke gå tur med igjen.

2. Lars Kristian Eriksen
Denne her er ikke enkel. Tore Reginiussen, hyggelig kar med lite spilletid. Denne mannen bør unngås ettersom han har to eksemplar chihuahua, men vent nå litt...
Lillestrøms Lars Kristian Eriksen jo to chihuahuas han også, men her får du i tillegg bloggeren fotballfrue.no med på turen, og dermed blir det Tore som blir stemt videre.

3. Andrej Komarov
Kom fra Moskva-klubben Asmaral til FFK i 1992.Fredriksstad Blad beskrev Komarovs spill på følgende måte: som om det var i en reprise. Som turkamerat ville herr Komarov blitt motsatsen til Piiroja, men vi kan ikke risikere at vi går fra noen. Komarov presterte også å sette seg selv ut av spill etter å ha tråkket på en jordveps. Ut i fra det vi kan om søndagsturen, er det jo definitivt mulig å møte på en veps eller to. Derfor kjære Andrej, blir ikke du anbefalt som turpartner.

4. Anthony Annan
Får plusspoeng for korte bein. Her vil man ikke oppleve å bli gått i fra, som med Piiroja, men det er så mye annet som trekker ned. Søndagsturer som inkluderer klyping, spytting, stikking, holding, dytting, slåssing, sparking og beføling gidder vi ikke. Dermed basta.

Spillere som uansett ikke hadde møtt for søndagstur
Jørgen Horn (cella)
Azar Karadas og Raymond Kvisvik (travløp)
Frode Kippe (forberedelser til Supermandag)
Anders Rambekk og Espen Johnsen (kirkekaffe)
Dede Anderson (i Brasil)
Dan Eggen (på Blindern)
Alf Kåre Tveit (fikk lårstrekk på do)

Skrevet av Lineker
Assistert av David Batty - Fedme- og taklingsansvarlig