Magne Hoseth – et forhold

Stum beundring i fire akter

Av Georgios Christoforos (@fjalz)

Prolog
Har du noen gang opplevd at en av dine favorittspillere velger akkurat din klubb? Det har du kanskje hvis du heier på en av de store klubbene i Europa. Der spillere selges for hundrevis av millioner og klubbledere lever av å skaffe supporterne akkurat det de ber om. Man hva med DIN klubb, den klubben du vokste opp i, den klubben som viste deg hva Tippeliga, førstedivisjon eller Allsvenskan var for første gang?

1

Jeg var en av dem som på begynnelsen av 2000-tallet elsket å mislike Magne Hoseth. Som så mange andre. Men han var god, å ja, ingen tvil om det. Det tok mange, mange år før jeg skjønte at det var jeg som var idiot og ikke han. I ettertid føles det litt som da jeg fikk den første skiva til Fleet Foxes i julegave og skuffet, men ærlig konstaterte overfor giveren at dette ikke var noe for meg. Ett år etter var jeg på konsert med dem på Sentrum Scene. Du skjønner greia.

2

Jeg vet ikke hvilket år det var. Kanskje er det mange år siden, kanskje er det få. Jeg var på Sør Arena og så Start-Molde. Hvem er det som står der i midtsirkelen og strør de lekreste pasninger, vender spillet elegant, eller vender av en og to, før han sender av gårde en perfekt timet stikker? Det er rart å tenke tilbake på det. Jeg er ikke metodist og er følgelig ikke så opptatt av tid og sted. For meg handler det bare om at jeg var der, jeg så det, jeg fikk åpenbaringen. Magne Hoseth levde lenge i skyggen av sin egen fortid. En fortid fylt med kontroverser, hets, mote, talent, CSKA og CL, FCK, VIF og et uforløst potensial. Det var ikke det at jeg ikke visste at han var tilbake i Molde. Eller at jeg ikke visste at han var god. Det var bare det at… han var best. Jeg ble bergtatt.

3

Da Hoseth sikret Molde gullet i fjorårets cupfinale jublet jeg. For ham. Han var tross alt en av mine favorittspillere. Og jeg unnet ham det. Jeg smilte på veien hjem fra kompisen jeg hadde sett kampen hos. For Hoseth. For silkefoten, skuddfoten, pasningsfoten. Og ham, hele fyren, fortida, hetsen, familien, kreften, alt sammen. Jeg innbiller meg at jeg var på gråten. Kanskje var jeg det. Det er så lenge siden. Det er så nært.

4

I sommer kom det noen rykter i media om at Magne Hoseth var nær ved å signere for Stabæk. Det føltes uvirkelig. For meg kunne det vært Di Maria, Özil eller Ronaldo. Det hadde vært kult det. Men Magne Hoseth, til MIN klubb? Nei. Jo! Jeg rakk ikke en gang å finne fram hvilken hatt jeg skulle si jeg skulle spise før det hele var et faktum. Magne Hosth- en av mine favorittspillere, mannen med foten, hadde signert for klubben i mitt hjerte. Jeg trenger ikke fortelle dere hvor god han var i de første kampene. For meg var det en bonus. For meg var det Hoseth. Magne. I min klubb. Ufattelig.

Epilog
På onsdag spiller Magne Hoseth semifinale. Mot Molde. For Stabæk. Med silkefot. Jeg må slutte å skrive nå.

VM 2014 - Hylningsljom i anlædning Bosnias første deltakelsæ i de internasjonale fotballeker

Av Giorgios Christoforos (@fjalz)

Bosnia-Herzegovina forkortes gjerne Bosnia
Fra dette landet kom ikke Steve Woznia(k)
Derimot en mann ved navn Sušić
og mange andre med navn som ender på –ic

Men la oss starte med å se nærmere på landet:
Det ligger trygt plassert mellom mange andre
tidligere stater etter Jugo-
-slavia oppløst I nitti-to

Staten er sånn sett ganske ung
men ha ei tvil, la det rung-
-e over fjell og dal i verden:
at Bosnia har tatt fatt på ferden

inn i det ypperste selskap blant fotballag
For fra å ha vært et lett lag å slå
Er ikke å vinne lenger noen sag (sørlandsk)
Spørsmålet er heller hvor langt de kan nå

Fra gruppa de har blitt plassert i:
Argentina, Nigeria og Iran
Jeg tror de kan være interessert i
Å komme på første eller aan (andre)

Gutta til Alejandro Sabella
Tar nok teten fra start
Noe annet lukter det skrell a’
Men her er mange med fart

Nigeria er ikke til å kimse av
Offensivt vel å merke
Jeg tror derimot det blir kav
I forsvarets rekker er de nemlig ikke fullt så sterke

Hva så med gutta fra Iran
Der hovedstaden er Teheran
Kan nok fort overraske
Men da må noen andre virkelig plaske

Som nevnt er det første VM for Bosnia
Og du lurer kanskje på åssen-i-a-
lle dager klarte de det (uttal den stumme t-en)
jo æren for det har Safet

Med Safet Sušić ved roret
Ser man konturene av det virkelig store
For Safet fikk virkelig orden på tinga
Etter at de røk ut I kvalifiseringa

Til EM og VM de foregående år
Men laget er bedre i dag enn i går
Kvalitet i alle ledd
Talenter med verdensstjerner ispedd

De har Pjanic sentralt på midten
Og Dzeko helt på topp
Med Ibisevic på nitten (+10)
Skal ballen raskt flyttes opp

Misimovic er ikke lenger ung,
Men er heller ikke blitt tung
I mål står Begovic og vokter
Samtidig som han vokser og vokser

Bosnia slo altså Hellas
I kvalikens siste runde
Og sikret dermed seieren
I gruppen sånn noen lunde

Men har de da det som man må kreve
For et lag å overleve
I VM- det er ingen spøk
Det kan være et ork og et øk

Det mangler en god del erfaring
Fra større mesterskap
Men jeg mener å se en klaring
Kvalitetsmessig til andre lag

Undertegnedes spådom lyder: Bosnia går videre fra gruppa
Men ryker nok fort, men de kuppa
Nok et hjerte eller to på veien
For spillet var flott, type feiend(e)

VM 2014 - Grekenland

Av Giorgios Christoforos (@fjalz).

I Hellas har de formodentlig spilt fotball, eller i alle fall noe som likner, i flere tusen år. I 1927 ble ligasystemet offisielt sparket (!) i gang. I 1929 spilte Hellas sin første offisielle landskamp. Da tapte de sannelig 4-1 for Italia. Jeg har ikke lest noen rapporter fra kampen, men jeg regner med at den var severdig. Hellas har rivaler overalt. Tyrkia må kunne sies å være den argeste av dem alle. Osmanerne erobret Konstantinopel i 1453, men etniske, kulturelle og religiøse skiller mellom Hellas og Tyrkia har vært til stede ever since. Jeg kunne sagt mye om dette. Og det akter jeg også å gjøre.

De vi i dag kaller bysantinere kan dog ikke kun defineres som grekere. Det bysantinske imperiet har hatt forskjellig utstrekning til forskjellige tider. Imperiet videreførte arven etter Romerriket. I Norge er undervisningen om Bysants mangelfull. Vi anser ofte Rommeriket som dødt i det den vestlige delen ble invadert på slutten 400-tallet. Den østlige delen, derimot, levde videre i full vigør. Dette skyldes blant annet at keiser Konstantin I opprettet en østlig administrativ hovedstad på grunnen av den gamle havnebyen Byzantion, som var lokalisert ved Bosporusstredet. Byen fikk etter hvert navnet Konstantinopel.

I dag heter byen Istanbul. Bysantinerne kalte seg selv romere, noe som er en potensiell kime til frustrasjon. Til det har jeg bare en ting å si: bare godta. Bysantinerne var bysantinere, men de fleste kalte seg romere. Fordi de var det. Og i dag er noen av deres etterkommere, nettopp, grekere. Og, som sagt, ble Konstantinopel erobret av osmanerne, hvis etterkommere i dag er tyrkere, i 1453. At imperiet døde med den store byen[1] er ikke riktig, verken på kort eller lang sikt. Fram til 1461 eksisterte et minikongedømme i eksil. På lang sikt levde og lever imperiets tanker videre både fysisk og metafysisk. For eksempel er Hagia Sophia i Istanbul kanskje et av de flotteste byggverkene fra den tid og et ruvende eksempel på hvordan Bysants preger oss også i dag. Jeg vil i tillegg argumentere for at statskirkeordningen, slik den praktiseres i Norge i dag, også har sine røtter i Bysants. For mer om dette anbefaler jeg denne artikkelen i Fevennen.

Nuvel, Hellas vant EM i 2004. En bragd. Særlig av trener Otto Rehagel. Mange ville ha ham ”for president”. Mon tro om det hadde blitt noen finanskrise hvis det hadde blitt slik?[2] Men det vi husker best fra finalen er da Ronaldo begynte å grine. Fordi alt lå til rette for at Portugal skulle vinne på hjemmebane det året. Men Portugal tapte og dakkar lille Cristiano måtte grine litt, han. Helles hadde på merkverdig vis klart å forsvare seg helt til finalen. Så kom corneren, Charisteas, og vips, så var det gjort.[3] Det ble for øvrig ikke en finale for historiebøkene. Seks år etter møtte Hellas opp i VM og trillet ball i forsvarsrekka i tre kamper før de røk ut i gruppespillet. Det var Otto Rehagel den gang også, men denne gangen ikke ”for president”.

Under Rehagel ble Hellas kjent for sin kyniske spillestil. Taklingsstyrke og kontringsvilje var kjerneverdier. Under den nåværende treneren Fernando Santos har Hellas bøtet noe på dette inntrykket ved å spille langt mer teknisk og offensivt orientert fotball. Lite av dette er vist på norsk tv for det brede lag av befolkningen og vi kan anta at de fleste fotballinteresserte nordmenn har en oppfatning av det greske fotballandslaget som noe mer enn fysiske og kyniske i sin spillestil. Akkurat som med undervisningen om Bysants. Historien gjentar seg. På en måte. Felles for begge spillestilene er dog at det følger en hel del gestikuelring og mer eller mindre passende følelsesutbrudd med.

I tillegg til de tre siste EM kvalifiserte Hellas seg også til turneringen 1980. To ganger har de gått videre fra gruppespillet, en gang til kvartfinale og en gang vant de altså hele dritten. I VM har det ikke vært samme spruten over Hellas. Ved sin deltakelse i 1994 og 2010 sier fasiten: 16 baklengs, en i nota, seks tap. Ikke mye å skryte av. Så da snakker man heller om EM i Hellas. Eller om glansdagene under Justinian på 500-tallet.

Hellas hadde en god kvalifisering og endte opp med like mange poeng som Bosnia-Herzegovina på topp i gruppa. Men tap mot sistnevnte i den siste kampen gjorde at våre venner fra landet omgitt av de mange hav[4] måtte ut og banke Romania i kvalik der de vant 4-2 sammenlagt. Landet med de mange øyer er i gruppe med Colombia, Elfenbenskysten og Japan. Det er muligheter for mennene fra det sydlige Balkan å avansere fra en slik gruppe, der ingen lag fremstår som uovervinnelige superlag. Men undertegnede tror Japan og Colombia trekker de lengste stråene. Til tross for den gode kvalifiseringen viser tidligere mesterskapsdeltakelse at spillerne fra landet med Athen som hovedstad trives bedre når de møter europeisk motstand. Dette til tross for det bysantinske rikets multietniske sammensetning. Jeg akter ikke å forfølge den tråden der.

Landet som tidligere hadde drakmer som myntenhet har hatt sin strie tørn med finanskrisa osv. Kanskje kan dette funke som et slags lim, en motivasjon eller liknende, slik calciopoli åpenbart fungerte for deres uvenner fra Italia, det vestlige Romerrikets etterkommere? Skal vi få se at arvtakerne etter det østlige Romerriket endelig skal få skinne igjen, som i Konstantin og Justinians glansdager? Skal Karagounis få løfte det edleste trofeet? Skal de få revansjere 1-4- tapet fra 1929? Skal de få oppreisning for år med neglisjering i norsk historieundervisning?

Nei. Mest sannsynlig ikke. Ikke noen av delene.

Profiler: Torosidis, Karagounis, Mitroglou og Papadopoulos (hvem av dem?).

Levende legende: Samaras

Kultfigur: Samaras

Man crush: Samaras

Spådom: Gruppespillet. Ikke lenger.

Fotnoter
[1] Et ordspill på vikingenes navn på Konstantinopel, som var Miklagard- ”den store byen”.
[2] Her pirrer jeg leseren med nesten å servere en kontrafaktisk hypotese.
[3] Som Roar Stokke ville sagt det.
[4] Nå er jeg så lei av å skrive ”Hellas”.

Fotball og språkbruk: grøfter og feller - en ufaglærts analyse av dårlig språkføring i arbeidet med formidling av fotball i massemediene

Skrevet av Giorgios Christoforos.


I de følgende setninger kommer du forhåpentligvis til å lese noe som gjør at det å se en fotballkamp aldri blir det samme igjen. Eller, rettere sagt, å høre på det som blir sagt under en fotballkamp blir aldri det samme igjen. Jeg ønsker at du skal oppleve det jeg opplever – nemlig ekstrem irritasjon over dårlig språkbruk. Hvorfor ønsker jeg det? Fordi de som jobber i denne bransjen har språk som sitt virkeområde, og slike banale eksempler jeg nå skal servere viser at det ikke er språket disse folka jobber med. Men det burde de. Jeg er ingen fagmann, men har instinktivt bitt meg merke i en del språklig slurv og unøyaktigheter. La oss starte med det som kanskje irriterer meg mest:

1. Ord: ”Omdiskutert”
Mulig setning: ”Rødt kort til Fevang! Den er omdiskutert!”
Nei, det er den ikke. Den er ikke omdiskutert før den er omdiskutert. Og omdiskutert betyr at flere har diskutert det og at det finnes flere meninger om saken. I de fleste tilfeller brukes ordet ”omdiskutert” i stedet for ordet ”tvilsom” eller ”kontroversiell”. Som i: ”den er omdiskutert”=”den er tvilsom” eller ”den avgjørelsen er omdiskutert”=”den avgjørelsen er kontroversiell”. At noe er kontroversielt betyr at det må være kontroverser rundt det. ”Tvilsom” refererer da gjerne til situasjoner der det er tvil om hva som skjedde, eller hva som er rett, mens kontroversiell ideelt sett burde brukes der det kan sås tvil om presedens, enten bruken av den eller om dette skal skape presedens. At noe er omdiskutert er derfor heller ikke en gang i nærheten av å bety det samme som ”feil”. Det betyr  heller at det kan være feil, men at nettopp det er diskutabelt. Dermed kan det oppstå en diskusjon omkring hendelsen. Men sjansen for at situasjonen har rukket å bli omdiskutert fra det øyeblikket situasjonen skjer og til kommentatoren ser reprisen, er så latterlig lav at all kommentering i sanntid bør være kjemisk fritt for ordet ”omdiskutert”, med mindre man da skulle ønske å henvise til en omdiskutert situasjon i fortiden.

2. Ord: ”En”
Mulig setning: ”Han kan sette inn en Moa i form”
Én Moa? Finnes det flere? Noen ganger spiller en Yttergård Jensen til en Årst på løp, og så avverger en Muri. Dropp en! Dette antar jeg egentlig brukes for å understreke et poeng om sammenlikning. ”Her kommer en skadefri Henning Hauger innpå”. Altså at man stiller denne ”en” spiller/trener/dommer etc, i dagens utgave opp mot en tidligere. I dette tilfellet en skadet Hauger. Dette er i og for seg et greit utgangspunkt, men det vitner om et lite fantasifullt ordforråd, selv når det brukes riktig. Når det på ingen måte brukes riktig, men kun som et fyllord er det bare en ting å si; Petter Myhre. Dette er også i liknende kategori som bruken av uttrykket ”i forhold til”, som er et fyllord hele nasjonen lider under. ”I forhold til banespillet har RBK tatt seg opp”. En gang til: i forhold til banespillet? Hva er det som er i forhold til banespillet? Eller menes det kanskje at RBK har mer av banespillet i andre omgang sammenliknet med det de hadde i første omgang? Eller er det RBK som i forhold til VIF har mer possession? ”I forhold til” krever at noe settes i forhold til noe. Det gjør det sjelden. Dessverre.

3. Ord: ”Proff”
Mulig setning: ”Han drar til Danmark for å bli proff”
Mange fotballspillere i Norge har i de siste årene opplevd lønnskutt, eller at lønningene har blitt redusert i forhold til (!) tiden før finanskrisen. Allikevel lever mange spillere svært godt av den lønnen de hever i sine klubber. Flere av dem tjener over en million kroner i året. Det er mer enn en lærer. Det er mer enn i veldig mange andre yrker. At sportsjournalister allikevel fortsetter å skille mellom at det å spille i Norge og det å spille i utlandet er forskjellen på proff og ikke proff, er for meg hinsides ubegripelig. Å være proff er en forkortelse for å være profesjonell, som betyr at man livnærer seg av sin profesjon. I dette tilfellet er fotballspiller profesjonen. Om ikke en fotballspiller som tjener, la oss ikke ta for hardt i og si, 600.000,- i året, med arbeidsinstruks om å hvile mellom de to daglige øktene, er proff, så er det få av oss kan kalle oss profesjonelle. Ideen om utenlandsproffen stammer fra den tiden da norske fotballspillere stort sett var semi-profesjonelle. Det betyr at fotballen var én av to eller flere inntekter den respektive spilleren hadde. Å få et tilbud fra andre land betydde gjerne at lønnen var såpass god at man kunne livnære seg fullt ut på denne lønnen. Det å bli ”utenlandsproff” var derfor en helt vanlig betegnelse på en som var amatør eller semiprofesjonell i Norge, men som ble proff da han dro til utlandet. At man fortsatt snakker om ”proffeventyret” eller ”utenlandsproffen” er på grensen til søtt. Men jeg skal gjerne bytte bort den søtheten med at journalistene heller omtalte det som ”eventyret” eller ”fra-proff-til-rik-i-varme-strøk.”

4. Ord: ”Mål”
Mulig setning: ”Hadde den gått inn, så hadde det vært mål!”
Dette er kanskje et billig poeng fra min side, men det er såpass irriterende at det må nevnes. Særlig fordi jeg skal nevne flere avarter av denne Scheie-klassikeren. Problemet med disse setningene er at reporteren og/eller ekspertene og analytikerne roter seg opp i en hel del språklige, men også filosofiske problemstillinger. For å dissekere eksempelet over: Ja, selvfølgelig hadde det blitt mål hvis den hadde gått inn. Men det gjorde den ikke! Den gikk utenfor. Deal with it! Et annet eksempel er setningen ”denne kampen trenger et mål”. Selvsagt er målet med kampen for begge lag å score mål. Det er jo ikke noe tvil om det. Men når vedkommende skal uttrykke hva som kan få tilfredsstilt dennes underholdningsbehov, ved å påpeke hva som trengs for å oppnå den perfekte dramaturgi, faller bunnen ut av fotballen som konkurransesport: Vi venter for å se hva som skjer! Det er jo det som er hele poenget! Denne kampen trenger overhodet ingenting. Denne kampen er det som skjer nå. Så hold kjeft, kommentér det som skjer, og ikke det som ikke skjer eller som kan komme til å skje. Dette gjelder alle former for ”hadde den duppet før…”, ”hadde han vært litt raskere…” osv. Jeg kalte det et billig poeng i begynnelsen for å understreke at dette er en naturlig reaksjon fra menneskets side: ”hvis bare…” Dette er dog blitt en såpass stor del av pausepjatten at man snart må starte med å konstruere fiktive hendelser på den interaktive touch-screenen, Morten Langli kan få se hvordan kampen hadde gått hvis alt skjedde på hans premisser. Ideen om at kamper trenger mål henger sørgelig nært sammen med å redusere fotball til kun å være god tv og gode inntjeningsmuligheter. Men fotball er mer enn det. Det er livet. Det er spenning, og det er gjerne der hjertet overtar for hjernen. La oss håpe det fortsatt kan være sånn.

5. Ord: Sine og borger
Mulige setninger: ”Keeperen tar ballen i sine hender” og ”Dette borger for en god annen omgang”

Helt til slutt vil jeg bare kort nevne noen litt koselige gullkorn fra Olav Traaen og Arne Scheie. Du leste dem over og når du tenker deg om så har du hørt disse uttrykkene. Det er veldig koselig når keeperen bruker sine egne hender. Det er vel bare Traaen som bruker dette uttrykket slik. På samme måte er ordet ”borge” noe bare Arne Scheie kan, og får lov til å bruke. Jeg har ikke overhørt andre som bruker dette ordet i kommentering av fotball. Og godt er det. For Scheie er Scheie, ballen er rund og cup er cup. Eller er det virkelig dét?

Semiotisk hilsen Giorgios Christoforos.