Av David Batty (@stisyv)
Mine kunnskaper om Sveits som idrettsnasjon er først og fremst dreid rundt sporter som utøves på snø, med profilene Didier Cuche og Dario Cologna som de største stjernene. Eller, det er ikke helt sant, da CM/FM har gitt mye (unødvendig?) fotballkunnskap om potensielle overgangsobjekter fra gjøkur-landet. Riktig nok var mange av disse regens, og én ble til og med verdens beste spiller i min 20. sesong som Leeds-manager (altså ikke ekte), men dere skjønner hva jeg mener. Likevel kan man kanskje si at det gir et slags bilde på hva som egentlig er i gjære i talentsatsingen i Sveits?
Mange satt pilsen i vrangstrupen da Sveits slo selveste Spania i deres åpningskamp i forrige VM. Man fikk øynene opp for at det spilles fotball ved foten av de sveitsiske alper. I tillegg, etter at Sveits havnet i Norges kvalifiseringsgruppe (heller motsatt kanskje?), fikk nok enda flere en dypere forståelse for hvilket solid og godt lag Sveits faktisk er, da de vant gruppa uten å tape en eneste kamp. Laget har utvilsomt spillere som holder høyt internasjonalt nivå. Nettopp at disse er fokuserte og uthvilte etter en lang klubbsesong blir avgjørende for om Helvetia drar seg videre fra innledende runde sammen med Les Bleu, i kamp med Ecuador og Honduras. Jeg kan nevne de tre jeg anser som viktigst og som må levere:
1. Gökhan Inler (Napoli)
Kaptein og primus midtbanemotor. Styrer alt Sveits foretar seg og skal ha mye ball.
2. Xerdan Shaquiri (Bayern München)
Har vært henvist til benken i klubblaget store deler av sesongen, men besitter avgjørende offensive kvaliteter. Bruker VM som utstillingsvindu for ny klubb neste sesong?
3. Stephan Lichtsteiner (Juventus)
Ingen personlig favoritt, men en viktig brikke som vingback i et Juve som har dominert i Italia de siste årene. Stor løpskapasitet.
For øvrig består den sveitsiske troppen av spillere stasjonert hovedsaklig utenfor egen liga. Spillerne kommer fra øverste nivå i Tyskland, samt fra Serie A og Primera Division. De har et rimelig kompakt forsvar (sett bort fra katastrofen Senderos) og en drivende midtbane med både talent og erfaring, som kan så vel forsvare som skape målsjanser og scoringer. På tross av et jevnt lag er kanskje mangelen på en målscorer lagets største problem. Etter at målgarantisten Alexander Frei la opp, har de ikke lykkes med å finne hans etterfølger. Eren Derdyiok, Haris Seferovic og Admir Mehmedi m.fl. har alle forsøkt å fylle de støvlene, men den spilleren som ser mest lovende ut er nok Mario Gavranovic (FC Zürich!) med 4 mål på 10 landskamper.
Men ærlig talt. Når alt kommer til alt, er ingenting av det overstående særlig spennende. Ei heller er Sveits som lag veldig interessant om man ser VM under ett. De har noen gode og lovende spillere, men noe mer enn en kvartfinale, med maks uttelling, kan man nok ikke regne med. Det som likevel gjør at de sveitsiske spillerne våger å tro på noe mer (går jeg ut ifra), skyldes én spesiell mann:
Ottmar Hitzfeld, eller «Generalen» som han kalles.
Han har ledet storklubber som Borussia Dortmund og Bayern München. Mannen har flere ganger blitt kåret til verdens beste trener og har en sjefs-CV det virkelig lukter fugl av:
- Sveitsisk cup: 3 seire
- Sveitsisk serie: 2 seire
- Tysk serie: 7 seire
- Tysk cup: 3 seire
- Champions League: 2 seire
- VM for klubblag: 2 seire
På tross av imponerende meritter blir han ofte omtalt som defensiv. Han ønsker å være stramt organisert og vanskelige å score på med sine lag. Dette har blitt Sveits’ varemerke under «Generalen». Nesten så organisert at det blir kjedelig – en vaskekte, tysk «ordnung muss sein»-trener, og kan minne om en annen suksesstrener fra samme generasjon, nemlig Otto Rehagel. Dette er herremenn man ikke kødder med.
Derfor er det ikke overraskende at Hitzfeld er en trener med sterkt fokus på disiplin. «Generalen» er mannen som ble hentet til Bayern München for å få skikk på stjernegalleriet og erstatte kontroversielle Giovanni Trappatoni i 1998. Her sparket han blant annet ut Super-Mario Basler etter gjentatte regelbrudd. Men det genererte resultater - såpass han fikk sitte til 2004. Dernest ble han hentet inn i varmen igjen i 2007, da de forsøkte trenerne ikke leverte biffen i mellomtiden. Tror dere det fungerte?
Eksperter og forståsegpåere mener de gode resultatene til «Generalen» skyldes eksepsjonelt gode «man-management»-ferdigheter – en egen evne til å få det beste ut av sine spillere. Ottmar Hitzfeld er derfor utvilsomt det beste, men samtidig det tristeste med Sveits i dette VM. Han slutter dessverre med å være general etter endt sluttspill (tar et lite forbehold her, da jeg ikke har fått klarhet i hvem som er familieoverhode). Derfor er det synd at han ikke leder en større nasjon med vinnersjanser. For da tror jeg sannelig han hadde løftet VM-pokalen også. Det skal nok for mye til at han utretter et Rehagel-mirakel.
En sann glede skal det likevel bli å følge ham i hans avskjed med den internasjonale fotballen. Ottmar Hitzfeld fortjener å bli takket av som én av de beste – med all den respekten det innebærer. Farvel, General.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar