VM 2014 - Frankrike

Av Marco Simone (@SimenAxel)

Noe av det aller mektigste jeg vet om er når skjeggete Sébastien Chabal (ja, det er helt sant) og resten av det franske rugbylandslaget gir alt i fremførelsen av ”Marseillaisen” . I motsatt ende av min skala finnes Franck Ribéry, som ikke rikker en mine i ansiktet når nasjonalsangen spilles. I mitt franskvennlige sinn klamrer jeg meg til troen om at han har for lav hjernekapasitet til å huske teksten.

Lillian Thuram derimot – han kunne synge han.

På grunn av utallige sommerferier i Sør-Frankrike, ble ”Les Bleus” – det franske landslaget, et naturlig ”andrelandslag” for meg. Siden den kvelden i 1998 har det vært en berg- og dalbanetur uten like. Trezeguets gyldne mål i Amsterdam i 2000. 0 scoringer og rett ut av gruppe med Danmark, Uruguay og Salif Diaos Senegal i 2002. Au revoir i kvarten mot Hellas i 2004. Italias hevn mot Trezeguet og de andre i Berlin. 2008 husker jeg faktisk ikke.

Som dere alle vet ble bunnen nådd i forrige VM, med treningsstreik og det hele. Og la det være sagt; det var veldig mange og store idioter i den stallen. Lilian Thuram hadde aldri tillatt det som skjedde å skje. Men det hadde heller aldri forekommet hvis det ikke var for én mann.

Nicolas Anelka er for meg alt som er galt med fotball samlet i ett legeme. For det første har han sjarm og utstråling som containerhavnen i Marseille. Han har null respekt for sin egen eller sine lagkameraters karriere. I tillegg har han åpenbart bekmørke rasistiske holdninger, og han brukte vår kjære fotballarena til å fronte dem. La oss håpe at vi har sett det siste av Nicolas Anelka.

For i asken og ruinene av det som ble bygget opp av 98-laget og rasert av den følgende generasjonen, har det franske forbundet funnet en liten gnist. De har ansatt Didier Deschamps som trener. Det var jo han som løftet pokalene i Paris og Amsterdam. Nå har han hatt couilles (baller) nok til å utelate Samir Nasri fra VM-troppen. Marseille-gutten med det ekle oppsynet skal ha vært det Deschamps beskrev som ”ødeleggende for miljøet i troppen” i forbindelse med EM i forfjor og playoffkampene mot Ukraina. Dere så sikkert twitter-ranten til Nasris kjæreste etter vrakingen. Like barn leker best. Det sies at Deschamps har saksøkt henne for hodemisten. Jeg håper det stemmer.

Her er uansett mine syn på den franske 23-mannstroppen. Jeg gir dere min forventede startellever, og litt om hver enkelt spiller.

Formasjon: 4-3-3/4-5-1

Hugo Lloris (k)

Bacary Sagna, Laurent Koscielny, Mamadou Sakho, Patrice Evra

Yohan Cabaye, Blaise Matuidi, Paul Pogba

Antoine Griezmann, Karim Benzema, Franck Ribéry

Målvakten
Hugo Lloris er kaptein for de blå. Det er selvsagt en formidabel oppgave, og det er ikke uten grunn at han har fått den. For selv om han har ansiktstrekk som kan minne om guttene som okkuperer trappa på Alexander Kiellands plass på varme sommerdager, og han på sitt verste har fått Tottenham-supportere til å minnes Heurelho Gomes, er Lloris en trygg og god keeper med god teknikk, rekkevidde og pondus. Jeg vil anslå at han er blant mesterskapets fem-seks beste keepere.

Midtforsvaret
Det at Arsenal av forskjellige årsaker ikke klarte å følge opp sin gode høstsesong nå i våres, var i hvert fall ikke Laurent Koscielnys feil. Mannen som ligner på Beavis eller Butthead (han lyse) har nå gjort to meget gode sesonger i Premier League. Makkeren hans er jeg mindre trygg på. Mamadou Sakho har en tendens til å ta et skritt fram i stedet for ett tilbake. Han har utvilsomt et stort potensial, både fysisk og med ballen, men han framstår for ofte som overtent. Hvis Deschamps kan gi ham en stikkpille så blir det riktig bra.

Sidebacker
På høyresiden i forsvar har det oppstått et luksusproblem for Deschamps. Både Bacary Sagna og Mathieu Debuchy har spilt mye, og begge er veldig stødige. I tillegg har de tilstrekkelig erfaring til å mestre alt fra Maynor Figueroa til Cristiano Ronaldo.

Gaël Clichy har gjort en god sesong i mesterlaget til Manuel Pellegrini, men er vraket til fordel for 20 år gamle Lucas Digne fra PSG og Patrice Evra. Sistnevnte kommer til å spille. Sammen med Ribéry skal han danne venstresiden – en side som blir like spiselig som fluesopp.

Midtbanen
Hvis Nasser Al-Khelaifi får det som han vil, så blir trioen på Frankrikes midtbane en ren PSG-troika fra høsten av. I bunnen ligger bunnsolide Blaise Matuidi. Han har traktert ”sesongens lag” hos de aller fleste eksperter og store redaksjoner.

Matuidi blir flankert av Yohan Cabaye. Jeg kalte han en gang fattigmanns Cesc Fàbregas, men nå er de omtrent jevngode. Sistemann i trekløveret er Paul Pogba. Den lange mannen med aner fra Guinea vokste opp i regionen der også osten brie kommer fra. Det finnes ingen andre likheter mellom Paul Pogba og brie. Det som er sikkert er at Pogba er et fenomen, en fotballspiller vi ikke har sett lignende til før. Måten han beveger seg på, demper ballen på, dribler og skyter på er helt unik. Det er nesten som at han er for stor for banen. Jeg ønsker han et stort VM.

Angrepet
Franck Ribéry er selvskreven på venstresiden, selv om han er en idiot. Han har nok vært Bundesligaens beste spiller de to siste sesongene. (Visste du forresten at Francks 19 år gamle lillebror Steven Ribéry spiller for Bayern München II? Nå vet du det.)

Karim Benzema kommer nok til å starte på topp. Han har gjort 24 mål i Real Madrid denne sesongen. Benzema er mer bevegelig og helt enkelt bedre enn Olivier Giroud. Loïc Remy er også en mulighet.

Borte på høyresiden håper jeg vi får se Antoine Griezmann. Unggutten var veldig god fram til jul. Vårsesongen ble så som så for både han og Real Sociedad, men likevel har han vekket oppmerksomheten til PSG, Liverpool og Manchester United. Han er uredd, kjapp, driblesterk og målfarlig.

Benken
Med Mandanda og Landreau(kanskje årets keeper i Ligue 1) er det god dekning helt bakerst. Raphaël Varane er en fantastisk midtstopper, i dag, til høsten og om ti år.

Bredden på midten er helt grei, mens gutter som Sissoko, Valbuena, Giroud og Remy har offensive fibre som kan komme godt med når det røyner på.

En ganske anerkjent Materazzia-blogger har mer enn antydet at han får innovertiss av gruppe E. Selv får jeg heller ingen ereksjon, men det kan bli brukbart likevel. Sveits kommer til å by på trøbbel for Frankrike. Jeg vet hva hovedstaden i Honduras er, og det å høre navnet Ecuador gjør meg bortenfor nostalgisk av å nynne på en Sash-sang. Men da vil jeg heller nynne på denne sangen, her nydelig fremført av en gjeng med blomkålører.



On y va!

Bisous