29. apr. 2009

The Battle of the Mean and Brutal Footballers (The Battle)

Vi skjønner at denne tittelen trenger en forklaring. Først av alt presiserer vi at alle hendelser rundt spillere og dommere i dette innlegget selvsagt er fiksjon og uten rot i virkeligheten.

Det hele startet som sms-korrespondanse mellom Inno og Kenny. Vi snakker 2006, og vi snakker om to gutter/menn som kjeder seg usannsynlig fort. Ideen var at Roy Keane, som på denne tiden akkurat hadde lagt opp, instinktivt begynte å kjede seg fordi han savnet spillet, taklingene, banningen, kortene og det generelle hatet mot andre spillere, og måtte derfor finne på noe å gjøre. Vi fant da ut at han skulle lage en slags ”Invitational Tournament” i Irland, hvor de hardeste av de harde skulle samles for å nedkjempe hverandre i kamper en-mot-en.

Reglene for dette ”spillet” er noget uklare, men det finnes to dommere, og de fikk også sine invitasjoner. Hvordan invitasjonene ser ut, overlater vi til fantasien. Det de følgende historiene handler om, er hvordan de ulike spillerne reagerer når de mottar invitasjonen fra Roy Keane. Opptakten til historiene er at selv om spillerne har spilt stygt, mottatt uttallige røde kort og hatet hverandre på banen, finnes det alltid en slags gjensidig respekt mellom de hardeste av de harde. For at de skal sloss må det være på gress, en ball må være et sted innenfor hundre meter, og det må være en dommer som ser, eller aller helst ikke ser, hva som skjer. Begrensningene på historiene var at de måtte passe inn i 4-5 sms, ettersom Inno sin mobil ikke kunne skrive eller motta flere av gangen.

Følgende spillere ble invitert: Duncan Ferguson, Steffen Freund, Jürgen Kohler, Erik ”Panzer” Hagen, Colin Hendry, Nobby Stiles, Martin Keown, Igor Tudor, Peter Lorimer, Jaap Stam, Sinisa Mihaijlovic, Paul Ince, Neil Ruddock, Henning Berg, Torgeir Bjarmann, Tony Adams, Bård Borgersen, Julian Dicks, John Hartson, Terry Butcher, Stuart Pearce, Vinnie Jones, Gary Pallister, Rene Higuita, Ivan Cordoba, Rigobert Song, Phillipe Albert, Fernando Couto, Ben Thatcher, Erland Johnsen, Taribo West, Paolo Montero, Khalid Boulharouz, Marco Materazzia og Lee Bowyer. Dommere er Markus Merk fra Tyskland og Pierluigi Collina fra Italia. Alle stedsnavn er, om ikke rent oppspinn, i hvert fall tatt fritt fra fantasien.

Savner du noen? Skriv inn en kommentar!

Spillere:

I Skottlands hovedstad Glasgow hadde akkurat et hotellrom blitt rasert av en ”Scotish Punch Fist Machine Gun”. Politiet ble selvfølgelig tilkalt og ingen av hotellets personale turte å nærme seg rommet hvor en person tydeligvis hadde mistet besinnelsen. Det de ikke visste var at denne personen akkurat hadde lagt på røret etter en meget oppildnende samtale med Roy Keane. Det skulle foregå noe i Irland og hans talenter var igjen til nytte. Hotellrommet hadde blitt rasert i ren ekstase, og nå gledet Duncan Ferguson seg til møtet med tretten politimenn med køller og tåregass.

I de dype skogene i Randenburg-an-Meer, våkner en tysker av disse tankene til Dunc. Han går sporenstreks bort til en hylle, og løfter ned et par ADIDAS WORLD CUP med tvilsomt lovlige skruknotter. Hans fornavn er Steffen. Hans etternavn er, ironisk nok, Freund.

Dette setter de små grå i sving hos en viss Jürgen Kohler, som jo er kjent for å ha byttet bort lillefingeren mot et kjedelig 0-0-resultat. Mens han står i hagen og planter roser får han den distinkte følelsen av at noen, eller noe, trenger å markeres. Han informerer sin kone, og setter seg på flyet.

Utenfor St.Petersburg er en rødhåret drapsmaskin på joggetur i 35 minusgrader iført den norske landslagsshortsen og drakt nummer 5. Han løper fordi han hater det, og han elsker å gjøre ting han hater. Det gjør han om mulig enda mer forbanna. Han lukter blod, og det skal spilles om ikke så altfor lenge. Invitasjonen hadde han spist etter flybilletten var bestilt, og nå skulle han jogge til den røde huden hans ble blå. Hvorfor? Fordi han er den hardeste jævelen mellom Sibir og Oslo øst. Erik Panzer Hagen er klar for Irland.

I det skotske Highlands feller en kilt-kledd branne den ene eika etter den andre, ved hjelp av sklitaklinger og pågangsmot. I det han utbryter ”Damned english oak!” og drar fingrene gjennom den tykke, gullfargede manken, får han en sms fra Big Dunc: ”Ach, Colin! Ye `ave to come to this errengement in Eierland! Roy Keane is pleyen`!”. I rent drittsinne mot irene løper han hele veien til stadion.

På Kensington Home For Retired Footballers småløper et sendebud i gangene, til han finner riktig krøpling. Ved siden av rullestolen står et pilleglass med beroligende, og et futteral med et gebiss, bestående av begge fortenner samt jekslene 4H, 3G og 11M. Han rekker et brev over til den gamle, og drar umiddelbart for å unngå en sklitakling. Brevet er merket Nobby Stiles.

I en nedslitt hybelleilighet ved Essex-on-Sussex sitter den en sliten 40-åring med barnebidrag til langt oppover ørene og bitemerker i begge kinn. Venstre øyenbryn er borte, som følge av heftig aktivitet i boksen i forkant av et hjørnespark. Akkurat slik han liker det. Gjennom bunnen på en Jack Daniels kan han skimte nyhetene, som meddeler at alt som kan krype og gå av fotballens bødler skal spille kamp. Martin Keown takler nærmeste buss, og går ombord.

På familiens transylvanske landsted sitter to meter smerte i en lenestol, og beundrer kunsten på veggene. De portretterer alt fra kompliserte korsbåndsuhell til avrevne vristsener og uforklarlige tåbrudd. I fanget har han FIFAs regelbok, som han studerer med argusøyne for å finne smutthull. Denne idyll må avbrytes; han har en kamp å spille. Han tar en hest på skuldrene, og drar. Tilskuer, kunstner, student og reisende er èn og samme person: Igor Tudor.

En utbrent bar-eier mottar en telefon i arbeidstiden, og blank i blikket legger han røret ned. Mannen har aldri kommet tidsnok inn i en takling, og nå til dags kommer han alltid for sent på jobb, da gammel vane som kjent er vond å vende. Han jobber svart som slakter. Kyrene avlives momentant ved hjelp av tidenes mest fryktede vristspark og en Adidas River Plate fra Mexico `86. Peter Lorimer lar pub være pub, og kyr være levende, for øyeblikket. Det er kamp.

Det er ferieidyll i den lille byen Hoovelsnägg den Kürtel i syd-Holland. Den duse stemningen brytes av en maskinlignende lyd i det fjerne. I lysløypa øst for byen er nemlig en kritthvit hårløs midtstopper på joggetur. Alle på rulleski blir bønnhørlig slaktet ned av saksetaklinger etterfulgt av hissige grynt. Mannen er i hardtrening, og alt som er raskere enn han må bøte. På vei hjem punkterer han bakdekkene på en semitrailer med en tofotstakling, for denne høsten kommer ingenting forbi Jaap Stam.

I Leeds’ eneste smie dukker det opp en bestilling de ikke har hatt siden 1999. Det er bare en som bestiller skruknotter i metervare. Smed Neville Hursthouse skjønner at noe er i gjære, og han går straks i gang. En time senere står en kampklar lyslugget jævel på utsiden med brennende øyne. ”Aye, David! Break a leg for me, will ya?”, sier han, og får et annerkjennende nikk fra David Batty, før lyslugget stempler en mc-fører og stjeler sykkelen hans.

I en bakgate i Beograd høres lyden av kneskåler som knuses. En bredskuldret bulldoser av en mann setter seg inn i BMW-en mens han teller penger. Han liker torpedoyrket, men han kjenner savnet av sklitaklinger og spytteklyser. På plenen foran hans hjem står en kurer og venter med et brev. Torpedoen sniker seg opp og sklitakler kureren bakfra med dobbel ankelfraktur som resultat. Torpedoen tar opp invitasjonen som ligger på bakken. Den er merket med hans navn: Sinisa Mihajlovic

På en luguber brun bule i Southamptons minst fasjonable strøk sitter en mann bøyd over sin 17. pint for kvelden. I det en regnvåt og blodig Paul Ince kommer brasende inn døra med et sleskt smil om munnen, skjønner Neil Ruddock at det igjen er bruk for hans tjenester. Han skaller ned et par bargjester på veien ut, og sammen legger de to nå blodige udyrene på sprang mot Irland.

Fra sine kontakter på de britiske øyer hadde Henning Berg fått nyss i masseslagsmålet som skulle finne sted i Irland. Med et smil om munnen konstaterte han: ”Det lukter Torgeir og meg…”

Til hans hjem i nord-øst London var det kommet et il-brev fra Terry Butcher. Han leste og forstod umiddelbart at dette var alvor. Det sto: Få fatt i Psycho, Martin og Vinnie Jones, jeg trenger dere i Irland. God Save The Queen. –Terry-. Minnene strømmet på fra benknusertiden i Arsenal. Så med nummer seks på ryggen to par ferdigpussede copasko og 25 avskyelig lange skruknotter i bagen la Tony Adams på sprang mot Irland mens han ringte sin gode venn Martin Keown; ”It’s going down and you better fucking be ready…”

Som vikar i Timenes Flyttebyrå i Kristiansand fikk han god trening i å heade vaskemaskiner. Han var bredskuldret og knallhard, og for tiden var han lettere irritabel. Det hadde nemlig gått to dager siden hans kollega Panzer-Hagen hadde fått sin invitasjon, og dette var en event han ikke kunne gå glipp av. Flybilletten var allerede truet ut av Kjersti på Bennett i Markensgate og da brevet endelig kom med DHL ble budbilden sklitaklet i oppkjørselen av pur glede. Bård Borgersen skulle til Irland!

På familiens gård i Wales sto en solbrent og fregnete nummer 9 og hvilte seg med en Guinness etter dagens albueslakting av femten Stratford okser. Plutselig kom en gammel kamerat fra West Ham-tiden kjørende inn på eiendommen i hundre og helvete. Venstreback Julian Dicks hadde proklamert sluttnoter for mang en lovende høyrevings karriere. Nå var han kommet for å hente John Hartson. De var ventet i Irland…

Etter han la opp som aktiv fotballspiller hadde han kun jobbet om vinteren som plog for veivesenet i Manchester. Han likte jobben, men kjente savnet etter å feie med seg levende skapninger med nummer på skjorta. Da han fikk invitasjonen veide han massive 117 kilo, etter litt for mange øl og fish&chips, men han mente dette var en passende vekt for de kommende sklitaklingene i Irland. Gary Pallister sklitaklet garasjeporten før han hev seg i bilen og kjørte vestover.

Klodens raskeste dyr, geparden, sprintet over det kamerunske slettelandskapet. Med ett lener den hodet mot høyre, men det er for sent. Den kjenner bakbena brekke i det den blir grisetaklet av en kar med dreads og nummer to på ryggen. Mannen, som for øvrig er den eneste med røde kort i to påfølgende VM, er i hardtrening. Noen fra den afrikanske narkotikaligaen i England hadde tipset han om at noe var i gjerde i Irland. Rigobert Song sendte voodootrusler til arrangøren og ble omsider invitert…

Rene Higuita hadde snappet opp info under en tur i buret om at klodens sykeste menn iført skruknotter skulle møtes i Irland til en dyst kun de hardeste ville overleve. Uten å dvele for mye, hev han seg i bilen og kjørte til nærmeste telefonkiosk for å ringe en nær venn. Tidsforskjellen var stor, og mannen som tok telefonen var trøtt, men da han hørte nyhetene ble han med ett lys våken. Først gav han horen som lå ved hans side en albue, før han hev skruknotter og sko i en bag, sparket opp døra på hotellrommet, brakk lårbeinet på heismannen, og rundjulte en taxisjåfør, før han stjal taxien og kjørte mot Irland. Ivan Cordoba trengte ikke invitasjon, han hadde planer om å bare møte opp.

I Saarhaüsen an der Trüttelsnäzel, en forstad til Brüssel, ligger en gammel midtstopperkjempe og sover middagslur når det ringer på døren. Med bløtkakerester fra dagens dessert hengende i barten reiser han seg opp og tramper iltert mot døren. Brevduen som er trent opp til å ringe på dører blir drept momentant av ytterdøren som åpnes i 107 km/t. Først blir mannen lei seg over å ha drept et uskyldig vesen, men når han leser lappen festet til duens høyre ben, brer smilet seg om Phillipe Alberts munn. Han får lov til å grusetakle Roy Keane igjen, og dermed var han i fullt firsprang på vei mot Irland.

I en av Manchesters anonyme bakgårder sitter definisjonen av et frynsete rykte og surfer etter porno. Han har en sær fetisj, men til slutt finner han det endelig: http://www.vuloptious_elbows.com/. Selv har han et prakteksemplar som har stoppet mang en karriere, for raske høyrevinger så vel som lovende torpedoer. Rundt halsen dingler en lykkeamulett som han fikk laget av fortennene til Nick Summerbee. Plutselig avbrytes Ben Thatcher: ”You’ve got mail.”

Ved Portugals bredder sitter en slu ringrev i lenestolen og halvsover. Den venstre hånden holder fast på et hundebånd, som i den andre enden er forsvarlig festet til hans barn. De bruker han til å fiske med, da det ikke finnes bedre agn for hvithai, mener Fernando Couto. Den høyre hånden smeiker en slektning av Jaws, som utgjør dagens fangst. Mannen som er kjent for å spytte mer enn han svelger, plukker opp en invitasjon fra haiens gap, merket Jorge Costa…

På fergen mellom Southampton og Dublin står en glemt skuespiller og sjonglerer med testikler han har ervervet ved hjelp av personforstyrrelse og intetanende kampledere. Publikum er fascinert av forestillingen, men samtidig forferdet over sporadiske banneord som slipper billig ut av munnen på den gale. Vinnie Jones opptrer i håp om å få en klage, som vil motta rask saksbehandling. En måke er uheldig og skriker, og blir utskjelt i hjel. Jones har formen inne.

Ved Mjøsas bredder våkner en cyborg med rødt skjegg. Han er på telttur, og har lagt seg midt i bjørnens territorium, i håp om en close encounter of the third kind. Skinnjakken er fra 1985, og hodeskallens konstruksjon er prehistorisk. Erland Johnsen bryr seg ikke om slikt. Han går ned til vannet og trer fire abbor på skruknottene med en stempling av godt gammelt merke. Mens han barberer seg med motorsag lirker han frem en konvolutt merket med hans navn. Han takler en binne som prøver å lure offsidefella han har satt opp mellom to trær, hiver seg på ryggen og truer den stakkars hunnbjørnen til å legge på sprang mot Irland.

En løve nærmer seg en antilope på de nigerianske steppene. Med kløkt og evolusjonens rutine bukter den seg mellom siv og stener, stadig nærmere middagsmaten. Uheldigvis for løven er det flere rovdyr tilstede. Uten forvarsel blir den offer for en skulder-mot-skulder takling fra helvete med døden til følge. Antilopen lukter lunta, men for sent. Taribo West har nettopp mottatt invitasjonen til Irland, og han trener med naturen.

På en fotballskole i Montevideo lærer 8-åringer hvordan man slipper unna med mord. Læreren er ikke særlig høy, men han har likevel problemer med å få frivillige til å stille opp på demonstrasjoner. Tilfeldig forbipasserende lar seg blende av hans meritter, hvilket blir deres bane. Fire likposer senere høres lyden av en faks. På vei inn til kontoret holder læreren instinktivt i en trøye, men han slipper akkurat tidsnok, selvfølgelig. Han er Paolo Montero.

Selv om han selv hevder at sykehusopphold ikke er vanlige konsekvenser av hans taklinger, har nok Christiano Ronaldo blant flere, en annen versjon av den saken. Tilnavnet ”Kannibalen” gir grunnlag i seg selv for en soleklar invitasjon til årets oppgjør i Irland, og da Roy Keane så Kahlid Boulharouz utføre et perfekt eksempel på grov legemsbeskadigelse under årets VM i Tyskland, var han ikke i tvil. Denne mannen krevde en plass i det gode selskap.

”Har du ikke hørt om det engang?” sier Adriano, og angrer sporentreks på den tankeløse uttalelsen. Han klarer ikke å dodge uppercutten som følger og tar blødende telling i garderoben på San Siro. Mannen som slo, har slått før, og på vei ut av stadion blir en bårebil, to metallbarrikader og Adrianos Ferrari Enzo gjennomhullet av en dødelig presis høyre albu som har vært i krigen før. Han truer bilen sin til å starte med en språkbruk som hadde fått selv Vinnie Jones til å vaske sin egen munn med Zalo. Marco Materazzi var klar i sin sak. Dette skulle ikke foregå uten han.

Han hadde skapt trøbbel i enhver klubb han hadde satt sin fot i. Slossing var ikke forbeholdt motstandere mente han, og delte villig ut hooker i øst og vest til dem han mente måtte fortjene det. Utenfor banen gikk det mest i heftig bruk av prostituerte og rasistiske slengbemerkninger, og i den siste tiden mer av det meste som kunne gi dårlig omtale i pressen. Lee Bowyer var i gang med oppkjøringen til: “The Battle of the Mean and Brutal Footballers” forkortet ”The Battle”.

Dommere:

I Schleswig-Holstein går en nervøs kar inn på et kontor og legger seg til rette i den dype stolen. Han ser opp i to snille, men bestemte øyne, folder hendene, og ber tannlegen om å revurdere avgjørelsen. Markus Merk er dog ikke til å rikke. Mens han setter bedøvelsen gir han gult kort for protester og tenker med seg selv: ”Ich bin sehr gut preparerent führ den kampf in Irland.”

På vingården i Venezia ser man en blankpolert isse mellom druetrærne som konstant går med armen i været og signaliserer indirekte frispark. Han er lei av at trærne aldri kjefter tilbake, selv om han har gitt rødt kort et utall ganger og egenhendig røsket dem opp med roten og båret dem ut av vingården. Kona har sonet 45 karantener fra soverommet, men han trenger nye utfordringer. Etter å ha gitt postbudet gult kort for klaging på den gamle postkassen så han brevet med hans navn på. Pierluigi Collina skulle endelig tilbake i manesjen. Denne gang i Irland.

4 kommentarer:

  1. Herregud for et opplegg. Mye gåsehud og latter under lesingen av dette.

    Det er så langt og så mange gullkorn at jeg vet ikke helt hva jeg skal gi komplimenter til.

    SvarSlett
  2. Men jeg digger de små bisetningene som hinter til spillernes virkelig liv og virke, som at batty stjeler sykkel, eller at Peter driver pub.

    SvarSlett
  3. HAHA! Ja, dette er egentlig ikke en blogg, er jo altfor langt, men vi har sittet på disse "historiene" i noen år nå, og følte det var riktig å publisere...

    SvarSlett
  4. Kampreferat? What happend? Tell us more!!

    SvarSlett