Av Kronbein (@kronbein)
Jeg husker det som om det skulle vært i går. 19. Juni 1994. Hele familien satt samlet rundt stuebordet. Pizzaen stod på bordet, men det var de færreste interesserte i. Det var en duggfrisk sommerkveld i Grimstad, Sørlandets perle, og om få øyeblikk skulle jeg oppleve noe som skulle forandre meg for resten av livet.
Norge spilte sin første VM-kamp siden 1938. Drillos menn hadde brukt alle triks som ikke stod i boka. Søppelsekker, en krølltopp som assistent og helan og halvan på hver sin kant, det kunne ikke slå feil.
Kjetil Rekdal har vært den mest betrodde spilleren til Drillo under kvaliken og startet hver kamp på den sentrale midtbane, men når Mexico står på motsatt side under Norges første kamp i et VM-sluttspill på 56 år er det ballvirtuosen Erik Mykland som har fått nikket fra Egil.
Etter 78 minutter må Myggen vike for at Drillo skal ha et håp om å få siste stikk. 7 minutter senere skjer det. Jan Åge Fjørtoft har tatt den andre finten han kan og prøvd å komme seg mellom to mexicanere, han blir felt. Soleklart frispark i gunstig posisjon. Men dommeren blåser ikke. Kjetil Rekdal har tatt fram luktesaltet og våknet til live. Han steger forbi en grønnkledd og drar til.
Alt blir stille, en liten stund. Før min verden forandrer seg, drastisk.
Hjemme i Grimstad har pizzaen blitt kald, mens stemningen har steget. Pappa er oppe i halvtstående Kongsbergsknekk. Verken jeg, resten av familien eller det gamle mørke trebordet vi sitter rundt har den ringeste anelse om hva som venter oss.
Så smeller det. Det varer ikke så lenge i tid, kanskje et sekund. Kanskje to. Men lite visste jeg om at dette øyeblikket ville definere meg så mye som det har gjort i ettertid. Et sekund for evigheten.
Pappa tar sats og kyler neven i bordet, jeg kan fremdeles høre det plumpe dunket i det gamle trebordet. Kjetil Rekdal har scoret, men det kunne jeg knapt brydd meg mindre om akkurat nå. Jeg snur meg, som i slow motion, mot mannen som har gitt meg livet i gave, men som nå skal gi meg så mye mer, i ærefrykt.
Ansiktet hans er steinhardt. Det er som å se en hund i slåsskamp. Innbitt og fullstendig uten tanke for konsekvenser. Han gneldrer ut noen høye og skremmende lyder før det er over like plutselig som det begynte.
Pappa var ikke sint, han var ikke en innbitt mann som hadde stengt inne år med aggresjon som nå plutselig fikk utløp. Pappa var så glad at han ble forbanna. Og jeg elsket det…
Så du får heller unnskylde meg om jeg ikke ler og koser meg like hjertelig over alle mulige feiringer i dagens fotball. Som når man skal slå hundre forente flikk-flakker etter mål, eller kanskje ta en dans til den siste og mest populære låta på Topp 20-lista.
Jeg vet nemlig at ekte glede, den gjør deg forbanna.
Og det elsker jeg.
Viser innlegg med etiketten Rekdal. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Rekdal. Vis alle innlegg
19. juni 2014
18. nov. 2011
Fredagslisten vol. #Retorikkligaen - finale
Av Al-Rayar abd Barghansus
Obs: Fredagslisten er denne uken i tre satser og blir publisert over tre dager. Dette er tredje sats av listen. Listen er en populærvitenskaplig tilnærming til begrepene etos, patos og logos med trenerne i Tippeligaen som analyseobjekt.
Første sats kan du lese ved å trykke her: Fredagslisten vol. #Retorikkligaen – Overture
Andre sats kan du lese ved å trykke her: Fredagslisten vol. #Retorikkligaen – Intrada
Retorikkligaen i praksis
Etosligaen
4.Rune Skarsfjord
Kanskje overraskende for noen at Rune Skarsfjord plasseres i denne ligaen. Som nordlending er han fylt av følelser og i tillegg er han ganske ung noe som gjør at han ikke kan vise til mye tidligere erfaring, ergo mindre troverdig. Grunnen til at han allikevel havner i denne ligaen, er rett og slett gjennom hans prestasjoner som trener. Han leverte meget bra som førstelagstrener i Haugesund og har greid å overbevise Norges mest kravstore publikum, bergenserne, om at han er en strålende trener. Bare det å vinne troverdigheten til bergensere er nok til at hans etos styrkes betraktelig. Selv med tap i cupfinalen og medaljesjanser som nok forsvinner er han blitt kåret til årets trener og hyllet for sine gjerninger. Han har selv hatt troen på at Brann kunne lykkes i år, han har formidlet dette til spillere og media, og han har nå vunnet Bergen sin tillit etter tunge år under Steinar Nilsen. I en by som Bergen er en sterk etos hos en trener alfa omega ellers blir du spyttet på av lokalpressen og publikum. Og kan noen huske et år hvor treneren i Brann har fått mindre pes fra media enn i år? Da har du bygget troverdighet og fortjener en plass i etosligaen.
3.Per-Mathias Høgmo
Også PMH er vanskelig å plassere. Men ser vi vekk fra miseren i RBK, så har trenerkarrieren til Høgmo vært god. Han har gjennom sin karriere bygget seg opp sin troverdighet, både gjennom å være klubb- og landslagstrener. Noe som styrker hans etos betraktelig er at han arbeider med en doktorgradsavhandling om lagbygging (stipendiat ved Unvi.Tromsø, red anm.). Han har styrt Tromsø stødig i år og det lukter medalje oppe i nord. Det virker som om folk i Tromsø tror på Høgmo når han prater, de tror på hans tanker som trener og hans erfaringer er med på å støtte opp rundt denne troverdigheten. Av og til kommer det sterke følelser også fra PMH, og til og med noen fotballfilosofiske tanker. Men først og fremst er det troverdigheten til Høgmo blant spillere og media som gjør at han får en tredjeplass i etosligaen for tippeligatrenere.
2.Jan Jönsson
For noen år siden ville nok Jan Jönnson kunne toppet både etos og logosligaen. Han var den mest respekterte treneren i Norge og laget han ledet var Norges beste. Som trener for RBK har det gått litt tråere, men det er tror jeg i større grad er organisasjonen og spillermaterialet til RBK sin skyld, enn treneren. Jönsson har bygget store deler av sin trenerkarriere på logos, altså fornuftsbasert fotballfilosofi, noe han lyktes med i Stabæk. Av den grunn har han bygget en troverdighet som fotballtrener som ikke kan tas fra ham selv etter en middels sesong med RBK. Han oser fotballforståelse, han fremstår alltid som en person som vet hva han holder på med og du stoler på det Jönsson forteller. Han har også stått stødig selv når resultatene har gått i mot ham og det er vanskelig å betvile kompetansen han har. Ærligheten hans, både i motgang og medgang gjør at vi som presse og utenforstående stoler på at han forteller sannheten, noe som styrker hans etos. Det er mye pga av tidligere prestasjoner at han får andreplassen i etosligaen, for vi vet alle hva han kan og hvor troverdig han er som fotballtrener. Men obs, fortsetter RBK i samme bane til neste år, så er det fare for at Jan må ta turen nedover og kanskje ut av etosligaen.
1.Ole Gunnar Solskjær
Denne er kanskje litt kontroversiell. Solskjær er yngst, minst erfaren og har i utgangspunkt ikke troverdighet som fotballtrener, kun som spiller. Grunnen til at han allikevel er den som topper etosligaen er enkel. Han henter sin troverdighet fra den mest troverdige og respekterte fotballfilosof i verden, Sir Alex Ferguson. Han har aldri lagt skjul på at han følger råd fra sin tidligere sjef. Dette, i tillegg til at Molde vinner Tippeligaen allerede i år, gjør Solskjær til en etosvinner av rang. Han spiller sjeldent på følelser, han fokuserer i større grad på fornuftsbaserte uttalelser, noe som først og fremst er logosappeller. Men fordi alle vet hvem som er hans mentor , så overføres Fergusons troverdighet direkte over på Solskjær som fremstår som den fødte fotballtrener. Hele Molde tror på ham, hele Media-Norge tror på ham, ja til og med jeg tror det er han sin fortjeneste alene at Molde er så gode i år. Selv om hans Messiasegenskaper er lite sannsynlige, har Solskjær bygget seg opp en enorm etos allerede, en etos som er mer midlertidig enn dem han konkurrerer med i etosligaen. Den kan svekkes når motgang møtes, men foreløpig leder han etosligaen rett og slett fordi han bruker Alex Ferguson som virkemiddel. Tror du på Sir Alex og hans fotballfilosofi? Ja da må du tro på Solskjær også!
Patosligaen
4.Mons Ivar Mjelde
Patosligaen er ofte den morsomme ligaen. De trenerne man elsker å se bli intervjuet, de trenerne som er fylt av følelser og engasjement, og som enten er enormt skuffa eller utrolig glade. Som Start-trener så har MIM funnet sin plass her. I Brann varierte han mellom å plassere seg selv i logosligaen og patosligaen. I Start er det bare følelser. Det er følelser på treningsfeltet, det er følelser på kamp, det er følelser i intervjuer. Mannen har troverdighet gjennom tiden som Branntrener, men den er klart svekket. Han har nok også en fotballfilosofi, men den ser ut til å være basert på pasningsspill langs bakken og følelser. Det han skal ha skryt for, og som gjør at han får en plass i patosligaen, er at han har greid å formidle disse følelsene til spillerne. Nå løper de mer, de kjemper mer og de tror virkelig de kan vinne en fotballkamp. Men patosappellen virket dessverre veldig midlertidig, for mens Mons fremdeles prater om de samme følelsene står nedrykket for døren. Hva annet enn det å appellere til spillere og medias følelser har Mjelde dratt med seg til Start? Svaret på dette spørsmålet er det som gir Mons en plass i bunnen av patosligaen.
3.Dag-Eilev Fagermo
Fagermo er vel egentlig en logostrener. Han har en klar plan for spillefilosofien og holder på den i klubbene han trener. Men han greier ikke formidle seg uten at følelsene bobler over. Spesielt i intervjusituasjoner er han er humørbombe. Enten i kjempeslag, sur, gretten, blid, forbanna, oppgitt osv. Han er aldri bare en trener som skal forklare eller fortelle noe. Og det virker som om det er patosappellen han har hos spillerne som gjør at de også tror på fotballfilosofien til Fagermo. Ved at han virkelig tror på det han gjør og det formidles med patos både på treningsfelt, i kamp og i media, så tror spillerne på det. Og det at Fagermo trolig er den mest hatede treneren i Tippeligaen sier vel sitt, da har du truffet følelsene til mange supportere der ute. Selv om patosappellen da er litt for sterk, så er den iallefall mye brukt hos Fagermo!
2.Åge Hareide
Er egentlig Åge Hareide noe annet en følelser? Har du noen gang sett en rolig og avbalansert Hareide som kun prater fotballfilosofi og fornuftsbasert argumentasjon uten enten å le eller være gretten? Trodde ikke det nei. Mannen er jo en typisk patostrener der følelser kommer først, fornuft og tanker i andre rekke. Det er derfor han er en såpass fascinerende person, som også blir parodiert. Det er ikke uten grunn at de to mest parodierte klubbtrenerne i Norge er de to som topper patosligaen. Det er mye følelser i sving her. Ser man bort i fra tiden som landslagstrener, hvor patosappellene hans ikke ble tatt i mot hverken av spillere eller media, så har han lykkes med å være et følelsesmenneske. Han har hylt, kjeftet og ledd på sidelinjen og lagene han har styrt har gjort det relativt ok. Det er nok ikke uten grunn at Viking har satset på så mange unggutter under Hareide. Unge, uformede talenter er mye mer åpne for patosappeller enn gamle rutinerte gutter. Roper du «løp din jævel» til en unggutt, så løper han. Sier du det til en gammel rutinert en, så blir han forbanna og nekter å løpe. Derfor sitter gamlegutta på benken, mens unggutta løper i Viking.
1. Kjetil Rekdal
Det er jevnt mellom Reka og Hareide, men Rekdal er og blir patostrener nummer en. Man kan elske eller hate ham, men en kan ikke stille seg likegyldig. Og da er det mye patos i sving uansett. Mannen lever av å provosere, av å forsøke å vekke følelser hos folk og ved å bli lagt merke til. Troverdigheten hans er så som så, det samme er fotballfilosofien. Han vil ha respekt og det får han gjennom å være tøff i trynet. I tillegg så vinner han titler, nylig en til cupfinale, og da bobler Rekdal på den måten hele fotballnorge elsker. Det norske landslaget har prøvd en patostrener tidligere (se over) uten stor suksess, men kanskje Rekdal er patostreneren som kan føre Norge til sluttspill? Hvem vet.
Det kan selvfølgelig gå galt av og til med så mye patos, det er vel flere spillere som har gitt seg i klubber han har trent fordi de ikke orker Rekdal. Og det er ikke alle klubber som er like fornøyde med hvordan han opptrer i media, selv når han er ansatt av dem. Men det er Rekdal! Uten følelser, uten provokasjoner, uten patosappeller, så er han ingen! Det er gjennom å vekke følelsene hos spillere, media og publikum at han fungerer som trener, og han er en mester i å vekke de rette følelsene. Mens Tom Nordli kun greier å holde patosappellen hos spillerne sine cirka en sesong, så greier Rekdal det sesong etter sesong. Derfor topper han også patosligaen!
Logosligaen
4.Martin Andresen
Andresen var farlig nær patosligaen etter oppførselen de siste månedene. Treneren som tidligere har fremstått som rolig og med en ukuelig tro på sin egen fotballfilosofi, har i det siste vært mest kjent for å provosere motspillere og trenere. Men først og fremst så er han en trener med en visjon som han ønsker å gjennomføre, uten å blande inn for mye følelser. Siden han er en relativt ny trener har han liten troverdighet, det gjør at etosligaen er utelukket. Ved å insistere på at Enga skal være et ballbesittende lag, hvor spillet skal gå langs bakken, så fokuserer han på selve budskapet. Og han viker ikke, selv om Enga i år har skuffet. Av den grunn så får han bare en fjerdeplass i logosligaen. For en ekte logostrener, han bruker fornuften og endrer tankegang om virkeligheten endrer seg. Og han får spillerne til å akseptere endringer i filosofien. Andresen sliter både med å tilpasse seg virkeligheten og overbevise spillerne om at virkeligheten er en annen enn det den er. Det trekker ned.
3.Jostein Grindhaug
Grindhaug kunne nok også fått en god plass i patosligaen. Han er en humørspreder og ofte sett på som Norges Ian Holloway. Men det er kun i media Grindhaug spiller på patosappeller. Som trener har han en plan, en enkel sådan, men en plan som har fungert over all forventning. Laget han trener skal løpe mest, jobbe hardest og jobbe for hverandre. Selv med skader og salg av ulike nøkkelspillere, så har han greid å komponert et lag som andre året på rad kjemper på øvre halvdel av tabellen. Grindhaug har i motsetning til Andresen forstått hvilken virkelighet han lever i og tilpasset seg den. Minuset er at fotballfilosofien bare virker å fungere hjemme i Haugesund, når spillerne har publikum som støttespillere.
2.Ronny Deila
En kan ikke mislike Deila. Han har bygget opp en slagkraftig lag i Drammen, med en klar fotballfilosofi og med klare rammer. Med noen etablerte grunnpilarer og masse unggutter har Godset kanskje blitt Norges mest spennende og mest underholdende lag å se på, spesielt på Marienlyst. Deila er ærlig, klar og tydelig på hva han ønsker og forventer, og formidler dette fornuftig og klart både til spillere og media. Feiden med Keita er et godt eksempel, hvor Keita ble stående igjen som en sutrende guttunge, mens Deila sto frem som den fornuftige og gode lederen han er blitt. For å jobbe med bortskjemte guttunger, må man ha en autoritet, etos, noe Deila sakte har bygget opp. Men enda er det budskapet som er i fokus og siden Deila greier å formilde dette såpass bra som han har gjort, så er han vel den moralske vinneren av logosligaen.
1.Harald Aabrekk
Dette er kanskje et rart valg. Men jeg mener Aabrekk er en klar og verdig vinner. I motsetning til Andresen som holder fast på sin filosofi selv om ting ikke fungerer, så endret Aabrekk sin filosofi etter forholdene. Med et lag som ingen trodde ville holde seg i tippeligaen og som hadde en fryktelig sesongstart, ser det mer og mer ut til at de vil holde seg. De spiller Tippeligaens verste fotball og er så langt i fra underholdende som de kan få bli. Og det er nettopp det som er sjakktrekket til Aabrekk. Han har greid å formidle til sine spillere at eneste måten de kan holde seg i Tippeligaen er å være kjedelige. Songdal er sammen med Enga det laget som har sluppet inn minst mål i år, imponerende for et nyopprykket lag. Ved å endre til 5 i backrekken i de fleste kamper, har Aabrekk gjort det eneste fornuftige. Han har skjønt at å holde nullen og håpe på et heldig mål er muligheten til Songdal, rett og slett fordi de er et dårligere fotballag resten av Tippeligaen. Mens Sarpsborg har forsøkt å spille underholdene fotball og rykket rett ned, har Aabrekk fulgt fornuften, fokusert på logos, og det ser ut til å holde Songdal oppe i den øverste ligaen i Norge. Det i seg selv fortjener førsteplassen i Logosligaen.
Dette var Materazzia sitt forsøk på å forene Aristoteles og Tippeligaen. Er du enig eller totalt uenig? Hvilke andre trenere kunne fått plass i de ulike ligaene? Tips for Adeccoligaen, Premier League, Serie A, Primera Divisjon osv tas i mot med takk.... Mulighetene er uendelige.
Her.
På Materazzia.
Obs: Fredagslisten er denne uken i tre satser og blir publisert over tre dager. Dette er tredje sats av listen. Listen er en populærvitenskaplig tilnærming til begrepene etos, patos og logos med trenerne i Tippeligaen som analyseobjekt.
Første sats kan du lese ved å trykke her: Fredagslisten vol. #Retorikkligaen – Overture
Andre sats kan du lese ved å trykke her: Fredagslisten vol. #Retorikkligaen – Intrada
Retorikkligaen i praksis
Etosligaen
4.Rune Skarsfjord
Kanskje overraskende for noen at Rune Skarsfjord plasseres i denne ligaen. Som nordlending er han fylt av følelser og i tillegg er han ganske ung noe som gjør at han ikke kan vise til mye tidligere erfaring, ergo mindre troverdig. Grunnen til at han allikevel havner i denne ligaen, er rett og slett gjennom hans prestasjoner som trener. Han leverte meget bra som førstelagstrener i Haugesund og har greid å overbevise Norges mest kravstore publikum, bergenserne, om at han er en strålende trener. Bare det å vinne troverdigheten til bergensere er nok til at hans etos styrkes betraktelig. Selv med tap i cupfinalen og medaljesjanser som nok forsvinner er han blitt kåret til årets trener og hyllet for sine gjerninger. Han har selv hatt troen på at Brann kunne lykkes i år, han har formidlet dette til spillere og media, og han har nå vunnet Bergen sin tillit etter tunge år under Steinar Nilsen. I en by som Bergen er en sterk etos hos en trener alfa omega ellers blir du spyttet på av lokalpressen og publikum. Og kan noen huske et år hvor treneren i Brann har fått mindre pes fra media enn i år? Da har du bygget troverdighet og fortjener en plass i etosligaen.
3.Per-Mathias Høgmo
Også PMH er vanskelig å plassere. Men ser vi vekk fra miseren i RBK, så har trenerkarrieren til Høgmo vært god. Han har gjennom sin karriere bygget seg opp sin troverdighet, både gjennom å være klubb- og landslagstrener. Noe som styrker hans etos betraktelig er at han arbeider med en doktorgradsavhandling om lagbygging (stipendiat ved Unvi.Tromsø, red anm.). Han har styrt Tromsø stødig i år og det lukter medalje oppe i nord. Det virker som om folk i Tromsø tror på Høgmo når han prater, de tror på hans tanker som trener og hans erfaringer er med på å støtte opp rundt denne troverdigheten. Av og til kommer det sterke følelser også fra PMH, og til og med noen fotballfilosofiske tanker. Men først og fremst er det troverdigheten til Høgmo blant spillere og media som gjør at han får en tredjeplass i etosligaen for tippeligatrenere.
2.Jan Jönsson
For noen år siden ville nok Jan Jönnson kunne toppet både etos og logosligaen. Han var den mest respekterte treneren i Norge og laget han ledet var Norges beste. Som trener for RBK har det gått litt tråere, men det er tror jeg i større grad er organisasjonen og spillermaterialet til RBK sin skyld, enn treneren. Jönsson har bygget store deler av sin trenerkarriere på logos, altså fornuftsbasert fotballfilosofi, noe han lyktes med i Stabæk. Av den grunn har han bygget en troverdighet som fotballtrener som ikke kan tas fra ham selv etter en middels sesong med RBK. Han oser fotballforståelse, han fremstår alltid som en person som vet hva han holder på med og du stoler på det Jönsson forteller. Han har også stått stødig selv når resultatene har gått i mot ham og det er vanskelig å betvile kompetansen han har. Ærligheten hans, både i motgang og medgang gjør at vi som presse og utenforstående stoler på at han forteller sannheten, noe som styrker hans etos. Det er mye pga av tidligere prestasjoner at han får andreplassen i etosligaen, for vi vet alle hva han kan og hvor troverdig han er som fotballtrener. Men obs, fortsetter RBK i samme bane til neste år, så er det fare for at Jan må ta turen nedover og kanskje ut av etosligaen.
1.Ole Gunnar Solskjær
Denne er kanskje litt kontroversiell. Solskjær er yngst, minst erfaren og har i utgangspunkt ikke troverdighet som fotballtrener, kun som spiller. Grunnen til at han allikevel er den som topper etosligaen er enkel. Han henter sin troverdighet fra den mest troverdige og respekterte fotballfilosof i verden, Sir Alex Ferguson. Han har aldri lagt skjul på at han følger råd fra sin tidligere sjef. Dette, i tillegg til at Molde vinner Tippeligaen allerede i år, gjør Solskjær til en etosvinner av rang. Han spiller sjeldent på følelser, han fokuserer i større grad på fornuftsbaserte uttalelser, noe som først og fremst er logosappeller. Men fordi alle vet hvem som er hans mentor , så overføres Fergusons troverdighet direkte over på Solskjær som fremstår som den fødte fotballtrener. Hele Molde tror på ham, hele Media-Norge tror på ham, ja til og med jeg tror det er han sin fortjeneste alene at Molde er så gode i år. Selv om hans Messiasegenskaper er lite sannsynlige, har Solskjær bygget seg opp en enorm etos allerede, en etos som er mer midlertidig enn dem han konkurrerer med i etosligaen. Den kan svekkes når motgang møtes, men foreløpig leder han etosligaen rett og slett fordi han bruker Alex Ferguson som virkemiddel. Tror du på Sir Alex og hans fotballfilosofi? Ja da må du tro på Solskjær også!
Patosligaen
4.Mons Ivar Mjelde
Patosligaen er ofte den morsomme ligaen. De trenerne man elsker å se bli intervjuet, de trenerne som er fylt av følelser og engasjement, og som enten er enormt skuffa eller utrolig glade. Som Start-trener så har MIM funnet sin plass her. I Brann varierte han mellom å plassere seg selv i logosligaen og patosligaen. I Start er det bare følelser. Det er følelser på treningsfeltet, det er følelser på kamp, det er følelser i intervjuer. Mannen har troverdighet gjennom tiden som Branntrener, men den er klart svekket. Han har nok også en fotballfilosofi, men den ser ut til å være basert på pasningsspill langs bakken og følelser. Det han skal ha skryt for, og som gjør at han får en plass i patosligaen, er at han har greid å formidle disse følelsene til spillerne. Nå løper de mer, de kjemper mer og de tror virkelig de kan vinne en fotballkamp. Men patosappellen virket dessverre veldig midlertidig, for mens Mons fremdeles prater om de samme følelsene står nedrykket for døren. Hva annet enn det å appellere til spillere og medias følelser har Mjelde dratt med seg til Start? Svaret på dette spørsmålet er det som gir Mons en plass i bunnen av patosligaen.
3.Dag-Eilev Fagermo
Fagermo er vel egentlig en logostrener. Han har en klar plan for spillefilosofien og holder på den i klubbene han trener. Men han greier ikke formidle seg uten at følelsene bobler over. Spesielt i intervjusituasjoner er han er humørbombe. Enten i kjempeslag, sur, gretten, blid, forbanna, oppgitt osv. Han er aldri bare en trener som skal forklare eller fortelle noe. Og det virker som om det er patosappellen han har hos spillerne som gjør at de også tror på fotballfilosofien til Fagermo. Ved at han virkelig tror på det han gjør og det formidles med patos både på treningsfelt, i kamp og i media, så tror spillerne på det. Og det at Fagermo trolig er den mest hatede treneren i Tippeligaen sier vel sitt, da har du truffet følelsene til mange supportere der ute. Selv om patosappellen da er litt for sterk, så er den iallefall mye brukt hos Fagermo!
2.Åge Hareide
Er egentlig Åge Hareide noe annet en følelser? Har du noen gang sett en rolig og avbalansert Hareide som kun prater fotballfilosofi og fornuftsbasert argumentasjon uten enten å le eller være gretten? Trodde ikke det nei. Mannen er jo en typisk patostrener der følelser kommer først, fornuft og tanker i andre rekke. Det er derfor han er en såpass fascinerende person, som også blir parodiert. Det er ikke uten grunn at de to mest parodierte klubbtrenerne i Norge er de to som topper patosligaen. Det er mye følelser i sving her. Ser man bort i fra tiden som landslagstrener, hvor patosappellene hans ikke ble tatt i mot hverken av spillere eller media, så har han lykkes med å være et følelsesmenneske. Han har hylt, kjeftet og ledd på sidelinjen og lagene han har styrt har gjort det relativt ok. Det er nok ikke uten grunn at Viking har satset på så mange unggutter under Hareide. Unge, uformede talenter er mye mer åpne for patosappeller enn gamle rutinerte gutter. Roper du «løp din jævel» til en unggutt, så løper han. Sier du det til en gammel rutinert en, så blir han forbanna og nekter å løpe. Derfor sitter gamlegutta på benken, mens unggutta løper i Viking.
1. Kjetil Rekdal
Det er jevnt mellom Reka og Hareide, men Rekdal er og blir patostrener nummer en. Man kan elske eller hate ham, men en kan ikke stille seg likegyldig. Og da er det mye patos i sving uansett. Mannen lever av å provosere, av å forsøke å vekke følelser hos folk og ved å bli lagt merke til. Troverdigheten hans er så som så, det samme er fotballfilosofien. Han vil ha respekt og det får han gjennom å være tøff i trynet. I tillegg så vinner han titler, nylig en til cupfinale, og da bobler Rekdal på den måten hele fotballnorge elsker. Det norske landslaget har prøvd en patostrener tidligere (se over) uten stor suksess, men kanskje Rekdal er patostreneren som kan føre Norge til sluttspill? Hvem vet.
Det kan selvfølgelig gå galt av og til med så mye patos, det er vel flere spillere som har gitt seg i klubber han har trent fordi de ikke orker Rekdal. Og det er ikke alle klubber som er like fornøyde med hvordan han opptrer i media, selv når han er ansatt av dem. Men det er Rekdal! Uten følelser, uten provokasjoner, uten patosappeller, så er han ingen! Det er gjennom å vekke følelsene hos spillere, media og publikum at han fungerer som trener, og han er en mester i å vekke de rette følelsene. Mens Tom Nordli kun greier å holde patosappellen hos spillerne sine cirka en sesong, så greier Rekdal det sesong etter sesong. Derfor topper han også patosligaen!
Logosligaen
4.Martin Andresen
Andresen var farlig nær patosligaen etter oppførselen de siste månedene. Treneren som tidligere har fremstått som rolig og med en ukuelig tro på sin egen fotballfilosofi, har i det siste vært mest kjent for å provosere motspillere og trenere. Men først og fremst så er han en trener med en visjon som han ønsker å gjennomføre, uten å blande inn for mye følelser. Siden han er en relativt ny trener har han liten troverdighet, det gjør at etosligaen er utelukket. Ved å insistere på at Enga skal være et ballbesittende lag, hvor spillet skal gå langs bakken, så fokuserer han på selve budskapet. Og han viker ikke, selv om Enga i år har skuffet. Av den grunn så får han bare en fjerdeplass i logosligaen. For en ekte logostrener, han bruker fornuften og endrer tankegang om virkeligheten endrer seg. Og han får spillerne til å akseptere endringer i filosofien. Andresen sliter både med å tilpasse seg virkeligheten og overbevise spillerne om at virkeligheten er en annen enn det den er. Det trekker ned.
3.Jostein Grindhaug
Grindhaug kunne nok også fått en god plass i patosligaen. Han er en humørspreder og ofte sett på som Norges Ian Holloway. Men det er kun i media Grindhaug spiller på patosappeller. Som trener har han en plan, en enkel sådan, men en plan som har fungert over all forventning. Laget han trener skal løpe mest, jobbe hardest og jobbe for hverandre. Selv med skader og salg av ulike nøkkelspillere, så har han greid å komponert et lag som andre året på rad kjemper på øvre halvdel av tabellen. Grindhaug har i motsetning til Andresen forstått hvilken virkelighet han lever i og tilpasset seg den. Minuset er at fotballfilosofien bare virker å fungere hjemme i Haugesund, når spillerne har publikum som støttespillere.
2.Ronny Deila
En kan ikke mislike Deila. Han har bygget opp en slagkraftig lag i Drammen, med en klar fotballfilosofi og med klare rammer. Med noen etablerte grunnpilarer og masse unggutter har Godset kanskje blitt Norges mest spennende og mest underholdende lag å se på, spesielt på Marienlyst. Deila er ærlig, klar og tydelig på hva han ønsker og forventer, og formidler dette fornuftig og klart både til spillere og media. Feiden med Keita er et godt eksempel, hvor Keita ble stående igjen som en sutrende guttunge, mens Deila sto frem som den fornuftige og gode lederen han er blitt. For å jobbe med bortskjemte guttunger, må man ha en autoritet, etos, noe Deila sakte har bygget opp. Men enda er det budskapet som er i fokus og siden Deila greier å formilde dette såpass bra som han har gjort, så er han vel den moralske vinneren av logosligaen.
1.Harald Aabrekk
Dette er kanskje et rart valg. Men jeg mener Aabrekk er en klar og verdig vinner. I motsetning til Andresen som holder fast på sin filosofi selv om ting ikke fungerer, så endret Aabrekk sin filosofi etter forholdene. Med et lag som ingen trodde ville holde seg i tippeligaen og som hadde en fryktelig sesongstart, ser det mer og mer ut til at de vil holde seg. De spiller Tippeligaens verste fotball og er så langt i fra underholdende som de kan få bli. Og det er nettopp det som er sjakktrekket til Aabrekk. Han har greid å formidle til sine spillere at eneste måten de kan holde seg i Tippeligaen er å være kjedelige. Songdal er sammen med Enga det laget som har sluppet inn minst mål i år, imponerende for et nyopprykket lag. Ved å endre til 5 i backrekken i de fleste kamper, har Aabrekk gjort det eneste fornuftige. Han har skjønt at å holde nullen og håpe på et heldig mål er muligheten til Songdal, rett og slett fordi de er et dårligere fotballag resten av Tippeligaen. Mens Sarpsborg har forsøkt å spille underholdene fotball og rykket rett ned, har Aabrekk fulgt fornuften, fokusert på logos, og det ser ut til å holde Songdal oppe i den øverste ligaen i Norge. Det i seg selv fortjener førsteplassen i Logosligaen.
Dette var Materazzia sitt forsøk på å forene Aristoteles og Tippeligaen. Er du enig eller totalt uenig? Hvilke andre trenere kunne fått plass i de ulike ligaene? Tips for Adeccoligaen, Premier League, Serie A, Primera Divisjon osv tas i mot med takk.... Mulighetene er uendelige.
Her.
På Materazzia.
9. nov. 2011
Cupfinalen 2011 i bilder
6. nov. 2011
Gratulerer med dagen, Rekdal!
Skrevet av Bears Island, Kenny Koevermans og Highhill.
Jaja, så endte det med seier og kongepokal til Barrantes, Rekdal og Aalesund FK. Materazzia gratulerer!
På vei til pressekonferansen løp vi nedover trappene og ble stoppet i fjerde etasje. Der var det en solid samling av mennesker som måtte gjøre det samme. Vi fikk beskjed om at vi måtte stoppe fordi kongen skulle ut. Bears Island var kjapt frempå og repliserte "hva, skal Kjetil Rekdal dra allerede nå?".
Skarsfjord var meget imponert over Barrantes. "All honnør til Barrantes, som nok en gang avgjør en fotballkamp, han viser at han er på en annet nivå hva angår kreativitet", sa han og måtte svare på hvorfor ikke de klarte ta han ut: "det hadde tatt seg ut om jeg kom utpå å tackla han". Om å sette Austin på Barrantes i andre omgang kom han med gullkornet "vi var nødd til det, ellers hadde det blitt 10-0, nei 10-1". Før Skarsfjord går sjekker han innsiden av colakorken fra brusen han drakk. Der sto det: "Jeg er sjefen."
Så var det I sin tur.
"Det på er på sånne dager man faktisk merker man blir eldre", sier Rekdal før han jekker en Cola og er strålende fornøyd.
Han sitter lettere tilbakelent med armene i kors og eier pressekonferansen fra første stund. Dette er en vinner. Han har en coolness som få andre i norsk fotball kan matche. Underveis blir det gestikulering, latter og en ekstrem tydelighet. En klassisk vinnertype som har styrt Aalesundskuta til sitt andre cupgull siden 2009.
"Denne gangen her skal spillerne få all skryten", sier Rekdal med et smil og følger opp med "nei, det var ironi", til stor latter fra salen.
Vi tar med en morsom ting til fra salen:
Reporter: Hvor viktig var coachinga di?
Rekdal: En halv prosent (etterfulgt av 10 sekunder stillhet).
Reporter: Og forrige gang, i 2009?
Rekdal: En.
Presserommet: Latter!
Etter en god halvtime hooket vi opp med Rekdal i mixed-zone fordi vi lurte jo selvfølgelig på hvem som eventuelt skulle tatt straffe om det skulle bli konk. Først prøvde han å prate seg bort fra det, men så kom det til slutt et svar:
"Det får du ikke vite. Det tror jeg ikke spillerne har lyst til å vite heller".
Før han gikk i bussen fikk vi overlevert Colakorken til Skarsfjord.
Jeg er sjefen.
Jaja, så endte det med seier og kongepokal til Barrantes, Rekdal og Aalesund FK. Materazzia gratulerer!
På vei til pressekonferansen løp vi nedover trappene og ble stoppet i fjerde etasje. Der var det en solid samling av mennesker som måtte gjøre det samme. Vi fikk beskjed om at vi måtte stoppe fordi kongen skulle ut. Bears Island var kjapt frempå og repliserte "hva, skal Kjetil Rekdal dra allerede nå?".
Skarsfjord var meget imponert over Barrantes. "All honnør til Barrantes, som nok en gang avgjør en fotballkamp, han viser at han er på en annet nivå hva angår kreativitet", sa han og måtte svare på hvorfor ikke de klarte ta han ut: "det hadde tatt seg ut om jeg kom utpå å tackla han". Om å sette Austin på Barrantes i andre omgang kom han med gullkornet "vi var nødd til det, ellers hadde det blitt 10-0, nei 10-1". Før Skarsfjord går sjekker han innsiden av colakorken fra brusen han drakk. Der sto det: "Jeg er sjefen."
Så var det I sin tur.
"Det på er på sånne dager man faktisk merker man blir eldre", sier Rekdal før han jekker en Cola og er strålende fornøyd.
Han sitter lettere tilbakelent med armene i kors og eier pressekonferansen fra første stund. Dette er en vinner. Han har en coolness som få andre i norsk fotball kan matche. Underveis blir det gestikulering, latter og en ekstrem tydelighet. En klassisk vinnertype som har styrt Aalesundskuta til sitt andre cupgull siden 2009.
"Denne gangen her skal spillerne få all skryten", sier Rekdal med et smil og følger opp med "nei, det var ironi", til stor latter fra salen.
Vi tar med en morsom ting til fra salen:
Reporter: Hvor viktig var coachinga di?
Rekdal: En halv prosent (etterfulgt av 10 sekunder stillhet).
Reporter: Og forrige gang, i 2009?
Rekdal: En.
Presserommet: Latter!
Etter en god halvtime hooket vi opp med Rekdal i mixed-zone fordi vi lurte jo selvfølgelig på hvem som eventuelt skulle tatt straffe om det skulle bli konk. Først prøvde han å prate seg bort fra det, men så kom det til slutt et svar:
"Det får du ikke vite. Det tror jeg ikke spillerne har lyst til å vite heller".
Før han gikk i bussen fikk vi overlevert Colakorken til Skarsfjord.
Jeg er sjefen.
2. nov. 2011
Cupfinalen 2011: Preview Aalesund FK
Skrevet av Kenny Koevermans.
Jeg skulle starte dette innlegget med å kritisere fordi Orry Larsen har nummer 10, og ikke Barrantes. Så kom jeg på dette.
Men uansett om han har nummer 31, vil Barrantes være nøkkelen til suksess til søndag. På banen vel og merke. De har jo en ganske stor nøkkel på sidelinjen også som heter Kjetil Rekdal. Materazziafavoritt Reka har ledet Aalesund til seier i Norgesmesterskapet en gang allerede, i 2009. Nå er han antakelig ekstremt klar for å gjøre det samme igjen. Den gangen ble Molde slått etter straffekonk. Vi regner med at han har forberedt sine gutter på en batalje som igjen kan ende med den sagnomsuste, legendariske, syndebukkfremkallende straffesparkkonkurransen.
Aalesund har vel strengt tatt hatt en helt grei sesong i år. I skrivende stund ligger de på niende plass. Dette stikk i strid med tipset fra Materazzias a-lag som utrolig nok tippet dem ned i Adecco. Vi fikk en kommentar på det tipset og det var; "Aafk rykker aldri ned. Kutt ut artikkelskriving i narkorus". Hehe...
Savnet av Aarøy og Lindegaard spesielt, har ikke vært så merkbart som man kunne frykte. Grytebust har gjort det bra i målet, og ble forleden belønnet med en plass i det nye U23-landslaget. Her ble han tatt ut sammen med Orry Larsen som fortjener plassen nærmest utelukkende på grunn av det deilige målet mot Vålerenga. Jeg ser også for meg at Rekdal allerede nå har bestemt at Orry Larsen skal bli matchvinner i cupfinalen. Det la han grunnlaget for etter Vålerengakampen hvor han mente at det var på tide at Orry scoret ettersom han hadde skutt ned nok fugler fra før...
Digresjon: Jeg så for meg et herlig FM-scenario da jeg leste om intervjuet til Rekdal.
Journalist: Du må ha vært i skyene da du så målet til Orry Larsen?
Manager: Orry har skutt ned nok fugler på stadion her før. Så denne scoringa veide opp for alle bommene han har hatt.
"Orry Larsen er forvirret etter dine kommentarer etter forrige kamp"
"Orry Larsen vurderer fremtiden"
Hopper elegant videre til cupfinalelåten. Fant denne fra Terje Sporsem.
Lar den være ukommentert.
Materazzia har faktisk vært på Color Line (ikke fergene, men stadion) i år og sett Aalesund spille mot Ferencváros. Det var en litt kjølig, men ellers trivelig opplevelse. Det vi opplevde der var jo at Barrantes var soleklart den beste spilleren på banen, og vi syntes det var rart at ikke noen større klubber hadde hentet ham allerede da. Med sitt flagrende hår hadde han kommandoen gjennom hele kampen. Driblet, løp, skjøt og distribuerte. Og sånn må han spille mot Brann til søndag også, om det skal bli Aalesundseier.
Dette er en vanskelig cupfinale å spå. Men jeg tror at Brann kan få det tøft dersom Aalesund scorer først. Rekdal er kynisk nok til å ri det hele i land. Men da må han komme opp med en god plan for å tøyle Austin og pakke inn Ojo. Tror jeg han har en god plan for det? Ja.
Good Luck AAFK! I morgen skal vi tar for oss dommerne her på Materazzia. Så ses vi på Ullevaal da vet dere.
Jeg skulle starte dette innlegget med å kritisere fordi Orry Larsen har nummer 10, og ikke Barrantes. Så kom jeg på dette.
Men uansett om han har nummer 31, vil Barrantes være nøkkelen til suksess til søndag. På banen vel og merke. De har jo en ganske stor nøkkel på sidelinjen også som heter Kjetil Rekdal. Materazziafavoritt Reka har ledet Aalesund til seier i Norgesmesterskapet en gang allerede, i 2009. Nå er han antakelig ekstremt klar for å gjøre det samme igjen. Den gangen ble Molde slått etter straffekonk. Vi regner med at han har forberedt sine gutter på en batalje som igjen kan ende med den sagnomsuste, legendariske, syndebukkfremkallende straffesparkkonkurransen.
Aalesund har vel strengt tatt hatt en helt grei sesong i år. I skrivende stund ligger de på niende plass. Dette stikk i strid med tipset fra Materazzias a-lag som utrolig nok tippet dem ned i Adecco. Vi fikk en kommentar på det tipset og det var; "Aafk rykker aldri ned. Kutt ut artikkelskriving i narkorus". Hehe...
Savnet av Aarøy og Lindegaard spesielt, har ikke vært så merkbart som man kunne frykte. Grytebust har gjort det bra i målet, og ble forleden belønnet med en plass i det nye U23-landslaget. Her ble han tatt ut sammen med Orry Larsen som fortjener plassen nærmest utelukkende på grunn av det deilige målet mot Vålerenga. Jeg ser også for meg at Rekdal allerede nå har bestemt at Orry Larsen skal bli matchvinner i cupfinalen. Det la han grunnlaget for etter Vålerengakampen hvor han mente at det var på tide at Orry scoret ettersom han hadde skutt ned nok fugler fra før...
Digresjon: Jeg så for meg et herlig FM-scenario da jeg leste om intervjuet til Rekdal.
Journalist: Du må ha vært i skyene da du så målet til Orry Larsen?
Manager: Orry har skutt ned nok fugler på stadion her før. Så denne scoringa veide opp for alle bommene han har hatt.
"Orry Larsen er forvirret etter dine kommentarer etter forrige kamp"
"Orry Larsen vurderer fremtiden"
Hopper elegant videre til cupfinalelåten. Fant denne fra Terje Sporsem.
Lar den være ukommentert.
Materazzia har faktisk vært på Color Line (ikke fergene, men stadion) i år og sett Aalesund spille mot Ferencváros. Det var en litt kjølig, men ellers trivelig opplevelse. Det vi opplevde der var jo at Barrantes var soleklart den beste spilleren på banen, og vi syntes det var rart at ikke noen større klubber hadde hentet ham allerede da. Med sitt flagrende hår hadde han kommandoen gjennom hele kampen. Driblet, løp, skjøt og distribuerte. Og sånn må han spille mot Brann til søndag også, om det skal bli Aalesundseier.
Dette er en vanskelig cupfinale å spå. Men jeg tror at Brann kan få det tøft dersom Aalesund scorer først. Rekdal er kynisk nok til å ri det hele i land. Men da må han komme opp med en god plan for å tøyle Austin og pakke inn Ojo. Tror jeg han har en god plan for det? Ja.
Good Luck AAFK! I morgen skal vi tar for oss dommerne her på Materazzia. Så ses vi på Ullevaal da vet dere.
7. okt. 2011
Fredagslisten #25
Skrevet av Highhill a.k.a. @kristofferhogas
De tre hærførerne Bears, Kenny og Eivind har de foregående fredagene lagt ut lister over de tre lagene de kunne tenkt seg og spilt for, uten tanke på tid og sted. De har lagt lista på Javier Sotomayor-nivå, med en rekke fantastiske lag fra de siste tiårene. (Se Fredagslistene 22, 23 og 24.) Her kommer også mitt forsøk på å gjenskape magien fra svunne tider.
Mine tre valg skiller seg nok ganske brutalt fra de tidligere drømmelagene. Her har jeg gått for lag med ekstrem lagfølelse, som var underdogs og som overpresterte i manges øyne. All ære til lag som ER gode og er fylt opp av fantastiske individualister, men jeg har alltid hatt en forkjærlighet for lag ingen kunne tru at nokon gong kunne vinne.
Tredjeplassen er vanskelig. Som Liverpool-supporter burde jeg nok hatt med 77-83-laget eller 2005-triumfen i Istanbul. Men valget faller likevel ned på et helt annet lag i en litt annen tid. Et fryktelig personlig, nært og subjektivt valg, men desto gladere blir jeg av å skrive om det!
3. Drillos og veien til VM 1994.
Jeg har ikke tall på antallet ganger jeg har sett VHS-filmen "Veien til VM 1994" om Norges kvalifisering til VM i USA. Som oftest settes den på i en lykkerus på et nachspiel, men så fort denne bloggen er forfattet skal den settes på igjen.
En nær magisk reise for et Norge møysommlig bygget opp av Professoren selv. Et lag spekket av nostalgi for oss som vokste opp på 90-tallet, med så mange minner fra en tid der landslagsfotball på TV var synonymt med NRK og Arne Scheie. Hvem husker vel ikke denne fra Arne Ball: "Fin ball i returrommet, og der er Rekdal. Og der er skuddet, har dere sett på maken. Det er 1-1 og det er et av de flotteste, vakreste mål jeg har sett av Kjetil Rekdal."? Eller Jostein Flo sitt bandasjerte venstre håndledd? Eller Fjørtoft sin overstegsfinte og mål borte mot Polen? Eller Myggens feiring mot San Marino på stillingen 9-0? Eller Bohinens skudd over hodet på Chris Woods? Eller Gøran Sørloths gåll da vi slo Nederland 2-1 på Ullevaal?
Så mange minner, så lite tid. Uansett, et lag som det var guttedrømmen å være en del av. Det holder til en tredjeplass på min liste, utelukkende på bakgrunn av at for å nå helt opp må et lag ha vunnet noe mer enn bare hjerter.
Legger ved 6 minutter og 49 sekunder gåsehud i VHS-kvalitet.
2. Danmark EM 1992
Alle kjenner historien. Danmark kvalifiserte seg ikke til mesterskapet, men fikk en last-minute chance når Jugoslavia hadde nok problemer å stri med innad i sitt eget land. Danmark går hele veien og slår ut Frankrike og England i gruppespillet, før Nederland taper på straffer etter en van Basten-bom i semifinalen. I finalen slår de et forsterket Tyskland som to år tidligere hadde vunnet VM i Italia med bare den vestlige delen av landet.
Kanskje var VM 86-årgangen til Danmark bedre og mer fintspillende, men akkurat det spiller ingen rolle for meg her. Og kan man velge og vrake i lag man kan være en del av, velger man jo et som har suksess. For en vanvittig medgangsbølge det danske laget surfet på, selv uten en kranglevoren Michael Laudrup som ikke fikk være med i mesterskapet på grunn av en disputt med trener Møller Nielsen om spillestilen. Fra å ikke få delta til å vinne hele mesterskapet. Hva ville man ikke gjort for å få oppleve det og vært en del av det danske mesterskapslaget? Og med spillere som Kim Vilfort, Flemming Povlsen, John Faxe Jensen og Brian Laudrup rundt deg og Peter den Store bak deg, må man bare trives på et lag. Og nettopp det ville jeg også gjort i 1992. En klassisk cinderella-story som på alle måter tiltaler meg. En fugl Føniks som reiser seg fra asken. Danmark i 1992.
Selv om sangen ble laget til 1986, så må den være med i enhver sammenheng som omhandler det danske landslagshold. Kanskje verdens beste fotballsang? Se linken for "Vi er røde, vi er hvide"
Høydepunkter fra finalen.
1. Hellas EM 2004
Hellas hadde før mesterskapet aldri vunnet en kamp i et EM- eller VM-sluttspill, og de sto til 250 i odds hos bookmakerne som turneringsvinnere. Otto Rehagel hadde tre år tidligere tatt over et Hellas i fotballmessig krise og gikk fra 1-5-tap mot Finland i debuten til EM-gull samme året som OL-fakkelen vendte tilbake til Athen.
Historien om gullet er ingen historie fra gresk mytologi med greske helter som Herakles, Thesevs eller Akilles som egenhendig vinner alles respekt. Historien om Hellas i EM 2004 er en historie om et lag, ikke en samling indivier med like drakter. Om samarbeid, solidaritet, hengivenhet, samhold, struktur og jævlig hardt arbeid. Ut fra en koksgrå mølje av fotballspillere var det likevel enkeltspillere som stakk hodet og brystkassa frem, og gikk først i krigen. Hvem glemmer vel Dellas fra Hellas - Kolossen fra Rhodos - som med sine 196 cm ruvet i det bakre ledd og scoret det avgjørende silver goal(!) i semifinalen. Også Angelos Charisteas da, som scoret mot Spania, Frankrike og det eneste målet i finalen mot Portugal. Du bare visste han kom til stange inn det avgjørende målet når corneren kom utoverskrudd fra Angelos Basinas. Og du bare visste at smågretne portugisere med Deco, Figo og C-Ron i spissen ikke kom til å bryte ned den greske forsvarsmuren. For en herlig seier for det mange karakteriserte som anti-fotball, men som jeg hyller som en seier for laget Hellas.
Tenk å vært en del av det laget. Den ultimate underdog som går fra kamp til kamp med innsats som fremste våpen. Og kamp etter kamp klarer de å frustrere motstanderne og score akkurat det målet de trenger. Pisket frem av den gale tysker Rehagel. Geniet Rehagel.
De tre hærførerne Bears, Kenny og Eivind har de foregående fredagene lagt ut lister over de tre lagene de kunne tenkt seg og spilt for, uten tanke på tid og sted. De har lagt lista på Javier Sotomayor-nivå, med en rekke fantastiske lag fra de siste tiårene. (Se Fredagslistene 22, 23 og 24.) Her kommer også mitt forsøk på å gjenskape magien fra svunne tider.
Mine tre valg skiller seg nok ganske brutalt fra de tidligere drømmelagene. Her har jeg gått for lag med ekstrem lagfølelse, som var underdogs og som overpresterte i manges øyne. All ære til lag som ER gode og er fylt opp av fantastiske individualister, men jeg har alltid hatt en forkjærlighet for lag ingen kunne tru at nokon gong kunne vinne.
Tredjeplassen er vanskelig. Som Liverpool-supporter burde jeg nok hatt med 77-83-laget eller 2005-triumfen i Istanbul. Men valget faller likevel ned på et helt annet lag i en litt annen tid. Et fryktelig personlig, nært og subjektivt valg, men desto gladere blir jeg av å skrive om det!
3. Drillos og veien til VM 1994.
Jeg har ikke tall på antallet ganger jeg har sett VHS-filmen "Veien til VM 1994" om Norges kvalifisering til VM i USA. Som oftest settes den på i en lykkerus på et nachspiel, men så fort denne bloggen er forfattet skal den settes på igjen.
En nær magisk reise for et Norge møysommlig bygget opp av Professoren selv. Et lag spekket av nostalgi for oss som vokste opp på 90-tallet, med så mange minner fra en tid der landslagsfotball på TV var synonymt med NRK og Arne Scheie. Hvem husker vel ikke denne fra Arne Ball: "Fin ball i returrommet, og der er Rekdal. Og der er skuddet, har dere sett på maken. Det er 1-1 og det er et av de flotteste, vakreste mål jeg har sett av Kjetil Rekdal."? Eller Jostein Flo sitt bandasjerte venstre håndledd? Eller Fjørtoft sin overstegsfinte og mål borte mot Polen? Eller Myggens feiring mot San Marino på stillingen 9-0? Eller Bohinens skudd over hodet på Chris Woods? Eller Gøran Sørloths gåll da vi slo Nederland 2-1 på Ullevaal?
Så mange minner, så lite tid. Uansett, et lag som det var guttedrømmen å være en del av. Det holder til en tredjeplass på min liste, utelukkende på bakgrunn av at for å nå helt opp må et lag ha vunnet noe mer enn bare hjerter.
Legger ved 6 minutter og 49 sekunder gåsehud i VHS-kvalitet.
2. Danmark EM 1992
Alle kjenner historien. Danmark kvalifiserte seg ikke til mesterskapet, men fikk en last-minute chance når Jugoslavia hadde nok problemer å stri med innad i sitt eget land. Danmark går hele veien og slår ut Frankrike og England i gruppespillet, før Nederland taper på straffer etter en van Basten-bom i semifinalen. I finalen slår de et forsterket Tyskland som to år tidligere hadde vunnet VM i Italia med bare den vestlige delen av landet.
Kanskje var VM 86-årgangen til Danmark bedre og mer fintspillende, men akkurat det spiller ingen rolle for meg her. Og kan man velge og vrake i lag man kan være en del av, velger man jo et som har suksess. For en vanvittig medgangsbølge det danske laget surfet på, selv uten en kranglevoren Michael Laudrup som ikke fikk være med i mesterskapet på grunn av en disputt med trener Møller Nielsen om spillestilen. Fra å ikke få delta til å vinne hele mesterskapet. Hva ville man ikke gjort for å få oppleve det og vært en del av det danske mesterskapslaget? Og med spillere som Kim Vilfort, Flemming Povlsen, John Faxe Jensen og Brian Laudrup rundt deg og Peter den Store bak deg, må man bare trives på et lag. Og nettopp det ville jeg også gjort i 1992. En klassisk cinderella-story som på alle måter tiltaler meg. En fugl Føniks som reiser seg fra asken. Danmark i 1992.
Selv om sangen ble laget til 1986, så må den være med i enhver sammenheng som omhandler det danske landslagshold. Kanskje verdens beste fotballsang? Se linken for "Vi er røde, vi er hvide"
Høydepunkter fra finalen.
1. Hellas EM 2004
Hellas hadde før mesterskapet aldri vunnet en kamp i et EM- eller VM-sluttspill, og de sto til 250 i odds hos bookmakerne som turneringsvinnere. Otto Rehagel hadde tre år tidligere tatt over et Hellas i fotballmessig krise og gikk fra 1-5-tap mot Finland i debuten til EM-gull samme året som OL-fakkelen vendte tilbake til Athen.
Historien om gullet er ingen historie fra gresk mytologi med greske helter som Herakles, Thesevs eller Akilles som egenhendig vinner alles respekt. Historien om Hellas i EM 2004 er en historie om et lag, ikke en samling indivier med like drakter. Om samarbeid, solidaritet, hengivenhet, samhold, struktur og jævlig hardt arbeid. Ut fra en koksgrå mølje av fotballspillere var det likevel enkeltspillere som stakk hodet og brystkassa frem, og gikk først i krigen. Hvem glemmer vel Dellas fra Hellas - Kolossen fra Rhodos - som med sine 196 cm ruvet i det bakre ledd og scoret det avgjørende silver goal(!) i semifinalen. Også Angelos Charisteas da, som scoret mot Spania, Frankrike og det eneste målet i finalen mot Portugal. Du bare visste han kom til stange inn det avgjørende målet når corneren kom utoverskrudd fra Angelos Basinas. Og du bare visste at smågretne portugisere med Deco, Figo og C-Ron i spissen ikke kom til å bryte ned den greske forsvarsmuren. For en herlig seier for det mange karakteriserte som anti-fotball, men som jeg hyller som en seier for laget Hellas.
Tenk å vært en del av det laget. Den ultimate underdog som går fra kamp til kamp med innsats som fremste våpen. Og kamp etter kamp klarer de å frustrere motstanderne og score akkurat det målet de trenger. Pisket frem av den gale tysker Rehagel. Geniet Rehagel.
25. mars 2011
Fredagslisten #9,5
Skrevet av Eivind Bisgaard Sundet og Kenny Koevermans.
Vi minnes ikke dager, men øyeblikk.
Cesare Pavese
Øyeblikk er et spennende ord, og ikke minst en fin tidsenhet. Fredagslisten denne uken er en gjennomgang av noen av våre sterkeste landslagsøyeblikk. Noen ganger kan slike øyeblikk skape momentum, og andre ganger kan slike øyeblikk blåse bort alle frø og spirer til forventing og fremgang. Her er litt å legge seg på minne før morgendagen! Som sist, er dette en urangert liste, fordi den inneholder både litt kjipe og noen helt fantastiske øyeblikk.
Norske landslagsøyeblikk
Da Gunnar Halle var best i verden!
Norge – Brasil 4-2 (i seg selv sykt nok)
Året er 1997 og Norge møter Brasil på Ullevål. Vi er midt i perioden som norsk fotball aldri har vært i, før eller siden. Drillo har fått det norske folk og norske fotballspillere til å tro at alt er mulig. Og én mann skal for alvor eksemplifisere det denne mai dagen. Gunnar Halle.
Arne Scheie: -Neida, der er Ronny Johnsen, en av kampens markante figurer.
Johnsen har nettopp vunnet ballen på egen 16 meter fra Romario. Det er andre omgang på nasjonalarenaen. Gunnar Halle gjør seg spillbar fra sin posisjon på høyreback. Johnsen avanserer fremover med ballen, spiller opp til en sidevendt midtbanemann, trolig Leo, som spiller ballen i blinde ut mot høyreflanke.
Arne Scheie: -Det er en flott ball igjen.
Gunnar Halle har fortsatt opp i banen fra sin backposisjon etter at Johnsen vant ballen. Det er nå, når denne ballen treffer Halles fot at ØYEBLIKKET starter. Det ØYEBLIKKET som materialiserer Egil Drillo Olsens storhetstid. Øyeblikket som viser at alt er mulig. Et øyeblikk for evigheten.
Alf Inge Hålands reserve i denne kampen, Gunnar Halle, mottar ballen like over midtbanen på vår høyre side. Halle, som etter alle solemerker burde vært på Snekkerlista som vi presenterte for noen uker siden, må på tross av hva Scheie mener om pasningens beskaffenhet, ta ned en vanskelig ball. Og om ikke det er nok med en vrien pasning å motta, befinner Halle seg under hardt press fra Roberto Carlos.
Arne Scheie: -Det er Halleeeee, som er litt nølende der, en så går han fremover
Proppfull av selvtillit velger Gunnar Halle fra Nesjar, Larvik, og på det daværende tidspunkt Leeds, å rykke fra Carlos med sitt andre touch. Carlos blir halsende etter Gunnar Halle nedover høyre flanken. Halle kikker opp, speider inn i feltet. Han leter etter Egil Østenstad og Tore Andre Flo. Men de er ikke der. Med sitt tredje touch på ballen fortsetter Leeds backen sitt stormløp ned høyresiden. Fortsatt ingen bevegelse fra de norske spissene. De hadde kanskje ikke troa på at Halle skulle parkere den brasilianske superbacken. Gunnar Halle befinner seg isolert ute på en øde øy sammen med Roberto Carlos. Det er en klassisk en-mot-en situasjon. Et tiendels sekunds usikkerhet, og ballen er vekk. Et hundredels sekunds tvil, og situasjonen er over. Carlos er kommet i kapp med Halle. De er side om side. Roberto Carlos og Gunnar Halle. Det er stille hos Arne og Karl Petter i kommentatorboksen. Så..
Ingen kunne gjøre det Gunnar Halle gjør mer elegant enn hva Gunnar Halle faktisk gjør med sitt fjerde touch på ballen. Det er fortsatt stille fra Karl Petter Løken og Arne Scheie. Lar de kunst være kunst? Er det en bevisst handling fra de statsansatte og ikke besudle Halles fantastiske prestasjon? Gunnar Halle bruker sitt fjerde touch på en elegant Cruyff-stopp-vending-innleggs-finte variant. Den norske fotballselvtilliten når en historisk høykonjunktur. Vi leder 3-2 mot Selveste Brasil. Det blir naturlig for Gunnar Halle, en av fotballens Hard Working Men, å spe på med et Cafu løp fra backen og ren fotballfinesse. Gunnar Halle har full kontroll over situasjonen. Årets forsvarspiller i verden 2002 prøver i desperasjon å sette inn en takling på Halle, men det er for sent. Vi ser hva som er i ferd med å skje. Ballen forsvinner mellom beina på verdensstjernen Roberto Carlos. Den tidligere LSK- og Oldhamspilleren har nettopp rykket Roberto Carlos, for så med en herlig finte la Roberto Carlos bli liggende ydmyket og svimmel på ryggen i Ullevålgresset. Det er fortsatt stille fra Arne Scheie og Karl Petter Løken.
Fra 2.27 er øyeblikket!
Totalt mørke og knekt knott spiller forsvar
Norge – Uruguay 2-2
Det er år 2008 på Jorda. Det begynner å bli mange år siden Norge har vært noe å regne meg i internasjonal fotball. Nils Johan Semb har innprentet at det er umulig å vinne internasjonale fotballkamper hvis man kommer under med 1-0, og er blitt erstattet av Åge Hareide. Hareide forfekter at fremgang skal komme for norsk fotball, med mer STAKE! Det er altså mørketid.
Øyeblikket som følger står som et symbol på hva det norske landslaget var blitt under Semb og Hareide vannskjøtsel. Det er nok en fin Maidag i Oslo, og vi skal måle fotballkrefter i privatlandskamp. Norge møter @Eibisu-favorittene Uruguay på Ullevål. Uruguay stiller med sine fine himmelblå drakter og en trio vi skal bli glad i under VM i Sør-Afrika. Nemlig Cavani, Forlan og Suarez. Hareide skal demme opp for dette med våre beste menn, og Jon Inge Høiland. Vi har vært av den oppfatning at Jon Inge Høiland har hatt en fantastisk fotballkarriere. På tross av å være en relativt begrenset fotballspiller, har han vunnet Allsvenskan og Tippeligaen. Høiland har i skrivende stund 25 landskamper, og har greid å bli hentet til RBK. Men det er ikke seriegullene og de 24 andre landskampene Høiland kommer til å bli husket for. Det er fallet. The Fall from Grace.
Øyeblikket skjer, når Jon Inge Høiland like før pause, skal rydde opp i eget felt. Først opphever Høiland offside, deretter prøver han å dempe ballen på hodet inne i egen sekstenmeter, i stedet for å klarere. Så ,bokstavelig talt, faller han. Jon Inge Høiland faller inne i eget felt, og Luis Suarez kan enkelt gjøre 1-0 til blåtrøyene. Men for oss som er glad i fotball tar aldri Høilands fall slutt. Jon Inge Høiland fra Lillehammer leverer på TV og i aviser, tidens dårligste unnskyldning. Det var en knott som knakk. Det blir for dumt, sier han, at sånt skjer. Uflaks med knotten, sier Høiland. På direkte spørsmål om det var skoprodusentens skyld at Suarez scoret sier Høiland: -Nei, det var knottens!.
Men knotten opphevet jo ikke offsiden, knotten prøvde ikke å dempe ballen med hodet og det var jo helt sikkert 15 andre fine og hele knotter som kunne holdt Jon Inge Høyland i en vertikal posisjon. Det var bortforklaringer og unnskyldninger av dette kaliberet som tok Norge tilbake til skyggenes dal.
Se hele situasjonen og målet til Suarez her.
Episk intervju med Høiland her.
Miraklet i Marseille (og en liten pekepinn for hvorfor Rekdal er Materazziafavoritt)
Den ultimate dagen å være norsk fotballsupporter på, var utvilsomt St.hansaften 1998. Vi skulle møte Brasil i gruppespillet i VM, og måtte etter alle solemerker vinne for å gå videre til åttendedelsfinalen. Bebeto ville det annerledes, og sendte Brasil opp i 1-0 i det 77.minutt. Alt håp var ute. Men så. Tore Andre Flo tar ned en pasning fra Bjørnebye, frekker inn en tuttis på Baiano og smeller ballen i mål. 1-1, 82 minutter spilt. Fem minutter senere fortsetter miraklet i Marseille. Børnebye legger inn fra siden, og i samme øyeblikk starter ØYEBLIKKET. Den amerikanske dommeren ser utrolig nok at Tore Andre Flo blir dratt ned i boksen. And the rest, as they say, is history. Take it away Arne!
An evening to forget
Det startet jo så fantastisk. Endelig skulle Hareide får sin etterlengtede opptur som norsk landslagssjef. Vi trakk en helt bananas-bra kvalifiseringsgruppe med Hellas og Tyrkia som våre sterkeste utfordrere, og startet showet med 4-1-seier borte mot Ungarn. Deretter fulgte vi opp med 2-0 hjemme mot Moldova. Så ble det tap mot Hellas og Bosnia, før vi skulle til Tyskland og spille mot Tyrkia, for tomme tribuner på Commerzbank-Arena i Frankfurt. Og for en start vi fikk på kampen da dere. Simen Brenne gav oss 1-0 og Martin Andresen hamret inn 2-0, som sto seg til pause. Alt så rosenrødt ut. Meeeeeen. Vi husker vel alle hva som skjedde. Hovedrollene ble spilt av Thomas Myhre og Hamit Altintop. Det føles faktisk feil å rippe opp i dette, og Thomas Myhre var jo en staut og veldig god keeper før denne helsvarte kvelden i Frankfurt. Men øyeblikk er øyeblikk – og de to Thomas Myhre hadde i denne kampen, er to av de verste i norsk landslagshistorie.
Hvis dere virkelig vil se det, kan dere trykke HER (link).
I
Kjetil Rekdal er allerede nevnt tidligere i listen som selve symbolet på miraklet i Marseille. Men han har jo scoret flere viktigste landslagsmål i sin fortreffelige karriere som tidenes midtbaneanker i norsk fotballhistorie.
Vi hadde startet høsten 1992 med å maltraktere San Marino 10-0 på Ullevaal (med hattrick av GUNNAR HALLE!), fulgt opp med 2-1 mot Nederland på Ullevaal (sannelig var det ikke et straffespark fra Rekdal her også gitt) og slått San Marino 2-0 borte. 14. oktober skulle vi til England og møte Graham Taylors utvalgte i fotballens høyborg Wembley. Etter 55 minutter sendte David Platt England opp i 1-0. Skulle Drillos vei til VM få seg et skudd for baugen? Det kom i hvert fall et skudd. Men det kom ikke fra England, det kom fra I. Øyeblikket fant sted i det 77.minutt. Arne: -Det er et av de flotteste, vakreste målene jeg har sett!
Som om det ikke var nok at Rekdal var sterkt delaktig i å sende oss til VM i 1994, scoret han like godt vårt eneste mål i mesterskapet. I vår første kamp startet Materazziafavoritten på benken, og måtte vente helt til det 78. minutt før han kom innpå. Alt etter det er bare en lykkeruståke. 6 minutter etter at I entret banen kom ØYEBLIKKET. Fjørtoft mottar ballen, drar av en spiller og blir felt. I det Rekdal stjeler ballen og dommeren vinker spillet videre, mister Arne både munn og mæle i boksen. Jorda sto stille i to sekunder helt til Arne brøt stillheten som bare han kan: -JAAAA! Norge leder 1-0 i Washington!!!
Vi minnes ikke dager, men øyeblikk.
Cesare Pavese
Øyeblikk er et spennende ord, og ikke minst en fin tidsenhet. Fredagslisten denne uken er en gjennomgang av noen av våre sterkeste landslagsøyeblikk. Noen ganger kan slike øyeblikk skape momentum, og andre ganger kan slike øyeblikk blåse bort alle frø og spirer til forventing og fremgang. Her er litt å legge seg på minne før morgendagen! Som sist, er dette en urangert liste, fordi den inneholder både litt kjipe og noen helt fantastiske øyeblikk.
Norske landslagsøyeblikk
Da Gunnar Halle var best i verden!
Norge – Brasil 4-2 (i seg selv sykt nok)
Året er 1997 og Norge møter Brasil på Ullevål. Vi er midt i perioden som norsk fotball aldri har vært i, før eller siden. Drillo har fått det norske folk og norske fotballspillere til å tro at alt er mulig. Og én mann skal for alvor eksemplifisere det denne mai dagen. Gunnar Halle.
Arne Scheie: -Neida, der er Ronny Johnsen, en av kampens markante figurer.
Johnsen har nettopp vunnet ballen på egen 16 meter fra Romario. Det er andre omgang på nasjonalarenaen. Gunnar Halle gjør seg spillbar fra sin posisjon på høyreback. Johnsen avanserer fremover med ballen, spiller opp til en sidevendt midtbanemann, trolig Leo, som spiller ballen i blinde ut mot høyreflanke.
Arne Scheie: -Det er en flott ball igjen.
Gunnar Halle har fortsatt opp i banen fra sin backposisjon etter at Johnsen vant ballen. Det er nå, når denne ballen treffer Halles fot at ØYEBLIKKET starter. Det ØYEBLIKKET som materialiserer Egil Drillo Olsens storhetstid. Øyeblikket som viser at alt er mulig. Et øyeblikk for evigheten.
Alf Inge Hålands reserve i denne kampen, Gunnar Halle, mottar ballen like over midtbanen på vår høyre side. Halle, som etter alle solemerker burde vært på Snekkerlista som vi presenterte for noen uker siden, må på tross av hva Scheie mener om pasningens beskaffenhet, ta ned en vanskelig ball. Og om ikke det er nok med en vrien pasning å motta, befinner Halle seg under hardt press fra Roberto Carlos.
Arne Scheie: -Det er Halleeeee, som er litt nølende der, en så går han fremover
Proppfull av selvtillit velger Gunnar Halle fra Nesjar, Larvik, og på det daværende tidspunkt Leeds, å rykke fra Carlos med sitt andre touch. Carlos blir halsende etter Gunnar Halle nedover høyre flanken. Halle kikker opp, speider inn i feltet. Han leter etter Egil Østenstad og Tore Andre Flo. Men de er ikke der. Med sitt tredje touch på ballen fortsetter Leeds backen sitt stormløp ned høyresiden. Fortsatt ingen bevegelse fra de norske spissene. De hadde kanskje ikke troa på at Halle skulle parkere den brasilianske superbacken. Gunnar Halle befinner seg isolert ute på en øde øy sammen med Roberto Carlos. Det er en klassisk en-mot-en situasjon. Et tiendels sekunds usikkerhet, og ballen er vekk. Et hundredels sekunds tvil, og situasjonen er over. Carlos er kommet i kapp med Halle. De er side om side. Roberto Carlos og Gunnar Halle. Det er stille hos Arne og Karl Petter i kommentatorboksen. Så..
Ingen kunne gjøre det Gunnar Halle gjør mer elegant enn hva Gunnar Halle faktisk gjør med sitt fjerde touch på ballen. Det er fortsatt stille fra Karl Petter Løken og Arne Scheie. Lar de kunst være kunst? Er det en bevisst handling fra de statsansatte og ikke besudle Halles fantastiske prestasjon? Gunnar Halle bruker sitt fjerde touch på en elegant Cruyff-stopp-vending-innleggs-finte variant. Den norske fotballselvtilliten når en historisk høykonjunktur. Vi leder 3-2 mot Selveste Brasil. Det blir naturlig for Gunnar Halle, en av fotballens Hard Working Men, å spe på med et Cafu løp fra backen og ren fotballfinesse. Gunnar Halle har full kontroll over situasjonen. Årets forsvarspiller i verden 2002 prøver i desperasjon å sette inn en takling på Halle, men det er for sent. Vi ser hva som er i ferd med å skje. Ballen forsvinner mellom beina på verdensstjernen Roberto Carlos. Den tidligere LSK- og Oldhamspilleren har nettopp rykket Roberto Carlos, for så med en herlig finte la Roberto Carlos bli liggende ydmyket og svimmel på ryggen i Ullevålgresset. Det er fortsatt stille fra Arne Scheie og Karl Petter Løken.
Fra 2.27 er øyeblikket!
Totalt mørke og knekt knott spiller forsvar
Norge – Uruguay 2-2
Det er år 2008 på Jorda. Det begynner å bli mange år siden Norge har vært noe å regne meg i internasjonal fotball. Nils Johan Semb har innprentet at det er umulig å vinne internasjonale fotballkamper hvis man kommer under med 1-0, og er blitt erstattet av Åge Hareide. Hareide forfekter at fremgang skal komme for norsk fotball, med mer STAKE! Det er altså mørketid.
Øyeblikket som følger står som et symbol på hva det norske landslaget var blitt under Semb og Hareide vannskjøtsel. Det er nok en fin Maidag i Oslo, og vi skal måle fotballkrefter i privatlandskamp. Norge møter @Eibisu-favorittene Uruguay på Ullevål. Uruguay stiller med sine fine himmelblå drakter og en trio vi skal bli glad i under VM i Sør-Afrika. Nemlig Cavani, Forlan og Suarez. Hareide skal demme opp for dette med våre beste menn, og Jon Inge Høiland. Vi har vært av den oppfatning at Jon Inge Høiland har hatt en fantastisk fotballkarriere. På tross av å være en relativt begrenset fotballspiller, har han vunnet Allsvenskan og Tippeligaen. Høiland har i skrivende stund 25 landskamper, og har greid å bli hentet til RBK. Men det er ikke seriegullene og de 24 andre landskampene Høiland kommer til å bli husket for. Det er fallet. The Fall from Grace.
Øyeblikket skjer, når Jon Inge Høiland like før pause, skal rydde opp i eget felt. Først opphever Høiland offside, deretter prøver han å dempe ballen på hodet inne i egen sekstenmeter, i stedet for å klarere. Så ,bokstavelig talt, faller han. Jon Inge Høiland faller inne i eget felt, og Luis Suarez kan enkelt gjøre 1-0 til blåtrøyene. Men for oss som er glad i fotball tar aldri Høilands fall slutt. Jon Inge Høiland fra Lillehammer leverer på TV og i aviser, tidens dårligste unnskyldning. Det var en knott som knakk. Det blir for dumt, sier han, at sånt skjer. Uflaks med knotten, sier Høiland. På direkte spørsmål om det var skoprodusentens skyld at Suarez scoret sier Høiland: -Nei, det var knottens!.
Men knotten opphevet jo ikke offsiden, knotten prøvde ikke å dempe ballen med hodet og det var jo helt sikkert 15 andre fine og hele knotter som kunne holdt Jon Inge Høyland i en vertikal posisjon. Det var bortforklaringer og unnskyldninger av dette kaliberet som tok Norge tilbake til skyggenes dal.
Se hele situasjonen og målet til Suarez her.
Episk intervju med Høiland her.
Miraklet i Marseille (og en liten pekepinn for hvorfor Rekdal er Materazziafavoritt)
Den ultimate dagen å være norsk fotballsupporter på, var utvilsomt St.hansaften 1998. Vi skulle møte Brasil i gruppespillet i VM, og måtte etter alle solemerker vinne for å gå videre til åttendedelsfinalen. Bebeto ville det annerledes, og sendte Brasil opp i 1-0 i det 77.minutt. Alt håp var ute. Men så. Tore Andre Flo tar ned en pasning fra Bjørnebye, frekker inn en tuttis på Baiano og smeller ballen i mål. 1-1, 82 minutter spilt. Fem minutter senere fortsetter miraklet i Marseille. Børnebye legger inn fra siden, og i samme øyeblikk starter ØYEBLIKKET. Den amerikanske dommeren ser utrolig nok at Tore Andre Flo blir dratt ned i boksen. And the rest, as they say, is history. Take it away Arne!
An evening to forget
Det startet jo så fantastisk. Endelig skulle Hareide får sin etterlengtede opptur som norsk landslagssjef. Vi trakk en helt bananas-bra kvalifiseringsgruppe med Hellas og Tyrkia som våre sterkeste utfordrere, og startet showet med 4-1-seier borte mot Ungarn. Deretter fulgte vi opp med 2-0 hjemme mot Moldova. Så ble det tap mot Hellas og Bosnia, før vi skulle til Tyskland og spille mot Tyrkia, for tomme tribuner på Commerzbank-Arena i Frankfurt. Og for en start vi fikk på kampen da dere. Simen Brenne gav oss 1-0 og Martin Andresen hamret inn 2-0, som sto seg til pause. Alt så rosenrødt ut. Meeeeeen. Vi husker vel alle hva som skjedde. Hovedrollene ble spilt av Thomas Myhre og Hamit Altintop. Det føles faktisk feil å rippe opp i dette, og Thomas Myhre var jo en staut og veldig god keeper før denne helsvarte kvelden i Frankfurt. Men øyeblikk er øyeblikk – og de to Thomas Myhre hadde i denne kampen, er to av de verste i norsk landslagshistorie.
Hvis dere virkelig vil se det, kan dere trykke HER (link).
I
Kjetil Rekdal er allerede nevnt tidligere i listen som selve symbolet på miraklet i Marseille. Men han har jo scoret flere viktigste landslagsmål i sin fortreffelige karriere som tidenes midtbaneanker i norsk fotballhistorie.
Vi hadde startet høsten 1992 med å maltraktere San Marino 10-0 på Ullevaal (med hattrick av GUNNAR HALLE!), fulgt opp med 2-1 mot Nederland på Ullevaal (sannelig var det ikke et straffespark fra Rekdal her også gitt) og slått San Marino 2-0 borte. 14. oktober skulle vi til England og møte Graham Taylors utvalgte i fotballens høyborg Wembley. Etter 55 minutter sendte David Platt England opp i 1-0. Skulle Drillos vei til VM få seg et skudd for baugen? Det kom i hvert fall et skudd. Men det kom ikke fra England, det kom fra I. Øyeblikket fant sted i det 77.minutt. Arne: -Det er et av de flotteste, vakreste målene jeg har sett!
Som om det ikke var nok at Rekdal var sterkt delaktig i å sende oss til VM i 1994, scoret han like godt vårt eneste mål i mesterskapet. I vår første kamp startet Materazziafavoritten på benken, og måtte vente helt til det 78. minutt før han kom innpå. Alt etter det er bare en lykkeruståke. 6 minutter etter at I entret banen kom ØYEBLIKKET. Fjørtoft mottar ballen, drar av en spiller og blir felt. I det Rekdal stjeler ballen og dommeren vinker spillet videre, mister Arne både munn og mæle i boksen. Jorda sto stille i to sekunder helt til Arne brøt stillheten som bare han kan: -JAAAA! Norge leder 1-0 i Washington!!!
4. mars 2011
Fredagslisten #7
Tyskere enn tyskerne selv
La oss begynne med ett sitat.
Soccer is a game for 22 people that run around, play the ball, and one referee who makes a slew of mistakes, and in the end Germany always wins. - Gary Lineker
Så kjører vi på med topp 3 tyske øyeblikk for å komme i stemningen.
Det tyskeste øyeblikket noensinne var kanskje da Tyskland vant 1-0 i tidenes kjedeligste VM-Finale. Målet ble selvsagt satt inn av en back som på tysk maner hadde trent seg opp til å kunne klinke kula inn ved stolperota like godt med begge bein.
Det nest tyskeste øyeblikket var da den likbleike liberoen (libero er for øvrig det italienske ordet for fri) Mathias Sammer, ble kåret til Europas beste spiller i 1996, foran fenomenet Ronaldo som scoret tusen mål for Barcelona!
Det tredje tyskeste øyeblikket noensinne er dette målet her, av Tyskeren Michael ”Slegga fra helvete” Tarnat.
Det å være tysk er blitt en egen greie i fotballen. Det å spille tysk, er å spille fotball slik Jens Jeremies, Michael Tarnat, Thomas Struntz og Mathias Sammer gjorde det. Det viktigste er ikke hvordan du vinner, men at du vinner! Denne måten å spille fotball på har etter hvert blitt så populær at det er på tide å hylle den med en liste. En TYSK spiller bør få mange gule kort, inneha en voldsom løpskapasitet, ha mer autoritet enn dommeren på banen og helst ikke ha scoret mer en 10 mål i løpet av sin utrolig solide karriere - som gjerne strekker seg over 15 år.
Topp 5 spillere som er tyskere enn tyskerne selv
1. Didier Deschamps
Mannen som definerer midtbaneankerrolen har vunnet alt som er av trofeer. Uten å bli svett. Han har vunnet Serie A, Coppa Italia, Uefa Supercup +++ med Juve, Ligue 1 og CL med Marseille, FA Cupen for Chelsea, VM og EM for Frankrike og var den yngste kapteinen til å heve Champions League trofeet. Didier stod inne i midtsirkelen i 16 år og sendte støttepassninger og pekte. Han scoret nesten aldri mål og spilte 103 landskamper for Frankrike uten å være inne i motstanderens sekstenmeter én gang. Han klippet seg ofte, slik at han alltid hadde en ekstremt tysk og kjedelig sveis.
I den tyske ånden ble han manager etter endt karriere (ledet Monaco til CL-Finale i 2004 hvor han tapte mot The Special One), og kommer garantert til å vinne VM som manager en gang i fremtiden, før han tar den kjedelige sveisen sin inn i ledelsen av FIFA. Prøvde å finne trivia om denne mannen, men så tyske folk som Didier Deschamps driver ikke med trivia, virker det som.
2. Dunga
Dunga er av tysk/italiensk avstamming og kvalifiserer derfor ikke til førsteplassen, men…. Dunga er tidenes mest TYSKE Brasilianer og det skal han ha kred for. Spilte fotball på øverste nivå i 20 år. Var kaptein for Brasil i tusen år, selv om han aldri spillte for bedre klubber enn middelmådige Fiorentina og TYSKE Stuttgart(stort pluss). Dunga var en del av den første bølgen spillere som reiste til Japan for å tjene spenn i J. League, og spillte formidable 91 kamper for Brasil, hvor han scoret 6 mål(!), hvor jeg regner med de fleste var på dødball, da mannen stort sett stod inne i midtsirkelen og blodpiska tryllekunstnerkompisene sine.
Dunga får et enormt pluss i margen for å ha hånet Egil Drillo Olsen i VM-98 fremfor å feire Bebetos mål. Han får også pluss for å ha ledet tidenes tyskeste Brasilutgave gjennom VM-2010 i skam.
Det tyskeste Dunga har gjort, bortsett fra å ha samme hårfrisyre i 27 år i strekk, er allikevel hans beslutning om å ikke ta med Ronaldinho til VM i Sør Afrika fordi Ronaldinho hadde fintet ham ut i pølsebua under en seriekamp i Brasil helt tilbake i 1999. En tysk leder glemmer aldri å kue alle forsøk på kreative krumspring. Tenk på det du Ronaldinho.
Trivia: Dunga er oppkalt etter dvergen Dopey i Snøhvit og de syv dvergene fordi han var så liten av vekst.
3. Jean Marc Bosman
I følge wikipedia putta Jean Marc Bosman 4 mål på 98 kamper for møkkalag som Standard Liege, R.F.C De Liege og Olympique Saint-Quentin. Likevel klarte han å bli verdenskjent gjennom å ta sin sak til høyesterett og endre fotballen for evig og alltid. Bosman spilte ca 20 u-landskamper for Belgia, men nådde aldri opp på høyeste nivå. På tross av det er han blitt et av fotballens aller mest kjente navn de siste 20 årene. Han vant ingen trofer på banen - men i retten!! Det blir ikke tyskere.
4. Claude Makélélé
Tross sitt lekene navn, er Claude noe av det gråeste, mest strukturerte og mest stabile som har satt sine føtter på en fotballbane. Mannen er født i Kinshasa i Zaire,(nå Kongo) som i seg selv gir gratis Moland/French-poeng. Argumentene for plass på lista er de samme som hos Deschamps. Han har vunnet alt som er å vinne av pokaler, han har spilt fotball så lenge du kan huske, han spilte med nummer 4 (gjesp) bakpå drakta, og det beste av alt, han var så usynlig i sin spillestil at ingen skjønte hvor god han var før han ble fryst ut av Real Madrid i 2003. Real råtnet på rot og etter hvert skjønte de vel at det var den taklingsvillige ankermannen som var årsaken. Makeleles karriere er så full av suksess, men likevel så kjedelig, at det ikke er mer å fortelle om ham enn at han har putta 5 mål på de siste 318 kampene han har spilt. Lite minus helt til slutt for å ha ett grusomt skuddbein.
5. Kjetil Rekdal
Selv om den målfarlige maskinen fra Sunnmøre var i overkant flamboyant da han spilte med gule sko, er han uten tvil tidenes tyskeste nordmann. For å gjøre det tyskest mulig, tar vi det punktvis:
- Mannen er kritisk til sine egne spillere selv om de vinner 4-0 borte i serien.
- Han er opptatt av tipping, fotball og …. Tipping, nevnte jeg det?
- Kjetil Rekdal bruker spytt som hårgele og gjør narr av sine egne spillere hvis de trekker seg i en duell.
- Kjetil Rekdal mener helt oppriktig at Tor Hogne Aarøy er den råeste fotballspilleren i Norge(Tror jeg, journ. anm).
- Kjetil Rekdal senka England, Mexico og Brasil, uten å smile engang.
- Kjetil Rekdal har bare en hårfrisyre.
- Kjetil Rekdal har blitt intervjuet på TV2 som ekspert på straffespark
- Kjetil Rekdal har vært manager for ett lag i 2. Bundesliga (Klasse)
- Kjetil Rekdal har spilt Libero i Bundesliga
- Kjetil Rekdal har vært kaptein på Hertha Berlin
Minus
- Kjetil Rekdal har egentlig scoret alt for mange mål til å bli regnet som tysk.
- Kjetil Rekdal hadde nummer 10 som draktnummer og ble regna som stjerna på laget sitt(ikke bra).
Trivia: Når Rekdal spilte i Lierse så hadde han en klausul i kontrakten om at han skulle få resultatservice om hvordan det gikk med hans favortittlag Leeds i pausen på kampene.
Bobler
Tiago Motta: Vant CL med Inter kun ved bruk av grisetriks. Ekstremt kynisk.
Franco Baresi: Spilte 1.000.000 kamper for AC MILAN.
Christian Karembeu: Samme begrunnelse som Deschamps og Makelele, men altfor kjekk.
Juninho Pernambucano: Tidenes tyskeste skuddfot. Rett og slett et sykt skuddbein.
Rune Jarstein: Turte ikke ta han med på lista i tilfelle det skulle svartne for ham.
Mark Van Bommel: Eksepsjonelt grå spiller. Spilte i Tyskland. Kaptein på alle lag i hele verden.
Jan Koller: Kan heade ballen i mål fra 25 meter. Er over to meter høy. Veier 107 kilo. Ryktene sier at han er sykt glad i Biff.
Skrevet av Superfriend Straight
La oss begynne med ett sitat.
Soccer is a game for 22 people that run around, play the ball, and one referee who makes a slew of mistakes, and in the end Germany always wins. - Gary Lineker
Så kjører vi på med topp 3 tyske øyeblikk for å komme i stemningen.
Det tyskeste øyeblikket noensinne var kanskje da Tyskland vant 1-0 i tidenes kjedeligste VM-Finale. Målet ble selvsagt satt inn av en back som på tysk maner hadde trent seg opp til å kunne klinke kula inn ved stolperota like godt med begge bein.
Det nest tyskeste øyeblikket var da den likbleike liberoen (libero er for øvrig det italienske ordet for fri) Mathias Sammer, ble kåret til Europas beste spiller i 1996, foran fenomenet Ronaldo som scoret tusen mål for Barcelona!
Det tredje tyskeste øyeblikket noensinne er dette målet her, av Tyskeren Michael ”Slegga fra helvete” Tarnat.
Det å være tysk er blitt en egen greie i fotballen. Det å spille tysk, er å spille fotball slik Jens Jeremies, Michael Tarnat, Thomas Struntz og Mathias Sammer gjorde det. Det viktigste er ikke hvordan du vinner, men at du vinner! Denne måten å spille fotball på har etter hvert blitt så populær at det er på tide å hylle den med en liste. En TYSK spiller bør få mange gule kort, inneha en voldsom løpskapasitet, ha mer autoritet enn dommeren på banen og helst ikke ha scoret mer en 10 mål i løpet av sin utrolig solide karriere - som gjerne strekker seg over 15 år.
Topp 5 spillere som er tyskere enn tyskerne selv
1. Didier Deschamps
Mannen som definerer midtbaneankerrolen har vunnet alt som er av trofeer. Uten å bli svett. Han har vunnet Serie A, Coppa Italia, Uefa Supercup +++ med Juve, Ligue 1 og CL med Marseille, FA Cupen for Chelsea, VM og EM for Frankrike og var den yngste kapteinen til å heve Champions League trofeet. Didier stod inne i midtsirkelen i 16 år og sendte støttepassninger og pekte. Han scoret nesten aldri mål og spilte 103 landskamper for Frankrike uten å være inne i motstanderens sekstenmeter én gang. Han klippet seg ofte, slik at han alltid hadde en ekstremt tysk og kjedelig sveis.
I den tyske ånden ble han manager etter endt karriere (ledet Monaco til CL-Finale i 2004 hvor han tapte mot The Special One), og kommer garantert til å vinne VM som manager en gang i fremtiden, før han tar den kjedelige sveisen sin inn i ledelsen av FIFA. Prøvde å finne trivia om denne mannen, men så tyske folk som Didier Deschamps driver ikke med trivia, virker det som.
2. Dunga
Dunga er av tysk/italiensk avstamming og kvalifiserer derfor ikke til førsteplassen, men…. Dunga er tidenes mest TYSKE Brasilianer og det skal han ha kred for. Spilte fotball på øverste nivå i 20 år. Var kaptein for Brasil i tusen år, selv om han aldri spillte for bedre klubber enn middelmådige Fiorentina og TYSKE Stuttgart(stort pluss). Dunga var en del av den første bølgen spillere som reiste til Japan for å tjene spenn i J. League, og spillte formidable 91 kamper for Brasil, hvor han scoret 6 mål(!), hvor jeg regner med de fleste var på dødball, da mannen stort sett stod inne i midtsirkelen og blodpiska tryllekunstnerkompisene sine.
Dunga får et enormt pluss i margen for å ha hånet Egil Drillo Olsen i VM-98 fremfor å feire Bebetos mål. Han får også pluss for å ha ledet tidenes tyskeste Brasilutgave gjennom VM-2010 i skam.
Det tyskeste Dunga har gjort, bortsett fra å ha samme hårfrisyre i 27 år i strekk, er allikevel hans beslutning om å ikke ta med Ronaldinho til VM i Sør Afrika fordi Ronaldinho hadde fintet ham ut i pølsebua under en seriekamp i Brasil helt tilbake i 1999. En tysk leder glemmer aldri å kue alle forsøk på kreative krumspring. Tenk på det du Ronaldinho.
Trivia: Dunga er oppkalt etter dvergen Dopey i Snøhvit og de syv dvergene fordi han var så liten av vekst.
3. Jean Marc Bosman
I følge wikipedia putta Jean Marc Bosman 4 mål på 98 kamper for møkkalag som Standard Liege, R.F.C De Liege og Olympique Saint-Quentin. Likevel klarte han å bli verdenskjent gjennom å ta sin sak til høyesterett og endre fotballen for evig og alltid. Bosman spilte ca 20 u-landskamper for Belgia, men nådde aldri opp på høyeste nivå. På tross av det er han blitt et av fotballens aller mest kjente navn de siste 20 årene. Han vant ingen trofer på banen - men i retten!! Det blir ikke tyskere.
4. Claude Makélélé
Tross sitt lekene navn, er Claude noe av det gråeste, mest strukturerte og mest stabile som har satt sine føtter på en fotballbane. Mannen er født i Kinshasa i Zaire,(nå Kongo) som i seg selv gir gratis Moland/French-poeng. Argumentene for plass på lista er de samme som hos Deschamps. Han har vunnet alt som er å vinne av pokaler, han har spilt fotball så lenge du kan huske, han spilte med nummer 4 (gjesp) bakpå drakta, og det beste av alt, han var så usynlig i sin spillestil at ingen skjønte hvor god han var før han ble fryst ut av Real Madrid i 2003. Real råtnet på rot og etter hvert skjønte de vel at det var den taklingsvillige ankermannen som var årsaken. Makeleles karriere er så full av suksess, men likevel så kjedelig, at det ikke er mer å fortelle om ham enn at han har putta 5 mål på de siste 318 kampene han har spilt. Lite minus helt til slutt for å ha ett grusomt skuddbein.
5. Kjetil Rekdal
Selv om den målfarlige maskinen fra Sunnmøre var i overkant flamboyant da han spilte med gule sko, er han uten tvil tidenes tyskeste nordmann. For å gjøre det tyskest mulig, tar vi det punktvis:
- Mannen er kritisk til sine egne spillere selv om de vinner 4-0 borte i serien.
- Han er opptatt av tipping, fotball og …. Tipping, nevnte jeg det?
- Kjetil Rekdal bruker spytt som hårgele og gjør narr av sine egne spillere hvis de trekker seg i en duell.
- Kjetil Rekdal mener helt oppriktig at Tor Hogne Aarøy er den råeste fotballspilleren i Norge(Tror jeg, journ. anm).
- Kjetil Rekdal senka England, Mexico og Brasil, uten å smile engang.
- Kjetil Rekdal har bare en hårfrisyre.
- Kjetil Rekdal har blitt intervjuet på TV2 som ekspert på straffespark
- Kjetil Rekdal har vært manager for ett lag i 2. Bundesliga (Klasse)
- Kjetil Rekdal har spilt Libero i Bundesliga
- Kjetil Rekdal har vært kaptein på Hertha Berlin
Minus
- Kjetil Rekdal har egentlig scoret alt for mange mål til å bli regnet som tysk.
- Kjetil Rekdal hadde nummer 10 som draktnummer og ble regna som stjerna på laget sitt(ikke bra).
Trivia: Når Rekdal spilte i Lierse så hadde han en klausul i kontrakten om at han skulle få resultatservice om hvordan det gikk med hans favortittlag Leeds i pausen på kampene.
Bobler
Tiago Motta: Vant CL med Inter kun ved bruk av grisetriks. Ekstremt kynisk.
Franco Baresi: Spilte 1.000.000 kamper for AC MILAN.
Christian Karembeu: Samme begrunnelse som Deschamps og Makelele, men altfor kjekk.
Juninho Pernambucano: Tidenes tyskeste skuddfot. Rett og slett et sykt skuddbein.
Rune Jarstein: Turte ikke ta han med på lista i tilfelle det skulle svartne for ham.
Mark Van Bommel: Eksepsjonelt grå spiller. Spilte i Tyskland. Kaptein på alle lag i hele verden.
Jan Koller: Kan heade ballen i mål fra 25 meter. Er over to meter høy. Veier 107 kilo. Ryktene sier at han er sykt glad i Biff.
Skrevet av Superfriend Straight
21. sep. 2010
Er han Stryns neste eksport til toppfotballen?
Stryn, den lille plassen med 2140 innbyggere, har med familien Flo i spissen produsert fotballspillere som har satt sine spor i norsk fotball. Nå kan det tyde på at den lille bygda i Sogn og Fjordane nok en gang har funnet gull, men denne gangen uten at det er Flo som er etternavnet.
Flo-slekten er kjent for de fleste, med Tore Andre, Jostein og Håvard i spissen mens Jarle, Per Egil og Ulrik har måttet finne seg stå litt i bakgrunn (enn så lenge for de to siste).
Den over middels interesserte har bitt seg merke i Nettavisen sin dekning av Firdaligaen, 3 divisjon i Sogn og Fjordane. Her er det en spiller som har markert seg med en scoringsrate det er verdt å sperre opp øynene for.
Innledningen på årets sesong ga bud om noe spektakulært i det fjerne. Tretten mål på de første fire kampene mot svimle spillere fra Vik, Høyang, Sogndal 2 og Dale (som for øvrig har en hjemmebane som heter Dingemoen) er å sette seg i respekt. Mannen vi skal frem til er for det trente øyet selvfølgelig Christian Holko som med sine 31 mål på seksten kamper er Firdaligaens suverene toppscorer.
Siste nytt er at Holko måtte stå over en av Stryns siste kamper grunnet karantene. Den hurtige spissen ble dermed sendt til den tøffe bortekampen mot Haugen for Stryn 2 hvor han takket for tilliten ved å score seks mål i oppgjøret i 6.divisjon (undertegnede vet forøvrig svært lite om nivået i 6.divisjon i Sogn og Fjordane).
Allerede før årets suksessesong var 22 åringen i vinden, noe som endte med prøvespill i både Aalesund og Molde. I tillegg har Sogndal og Hønefoss vist interesse sin interesse. I årets sesong er det Hødd som har vært hissigst på grøten, men Stryn har sagt nei takk til å selge Holko.
Ifølge seg selv mener toppscoreren at han er en defensiv type, og på prøvespillet i Aalesund ble han av Kjetil Rekdal vurdert som høyreback.
Konklusjon:
Holko ser på seg selv som en ”potet”.
Kjetil Rekdal er Kjetil Rekdal.
Holko blir å se lenger opp i divisjonssystemet
To be continued...
Lineker
Disclaimer: Dette en gjesteblogg. Lineker sine meninger vil være (forhåpentligvis) full av sleivspark som Materazzia på ingen måte vil stå til ansvar for. Men selvfølgelig støtter vi hans ytringer.
Flo-slekten er kjent for de fleste, med Tore Andre, Jostein og Håvard i spissen mens Jarle, Per Egil og Ulrik har måttet finne seg stå litt i bakgrunn (enn så lenge for de to siste).
Den over middels interesserte har bitt seg merke i Nettavisen sin dekning av Firdaligaen, 3 divisjon i Sogn og Fjordane. Her er det en spiller som har markert seg med en scoringsrate det er verdt å sperre opp øynene for.
Innledningen på årets sesong ga bud om noe spektakulært i det fjerne. Tretten mål på de første fire kampene mot svimle spillere fra Vik, Høyang, Sogndal 2 og Dale (som for øvrig har en hjemmebane som heter Dingemoen) er å sette seg i respekt. Mannen vi skal frem til er for det trente øyet selvfølgelig Christian Holko som med sine 31 mål på seksten kamper er Firdaligaens suverene toppscorer.
Siste nytt er at Holko måtte stå over en av Stryns siste kamper grunnet karantene. Den hurtige spissen ble dermed sendt til den tøffe bortekampen mot Haugen for Stryn 2 hvor han takket for tilliten ved å score seks mål i oppgjøret i 6.divisjon (undertegnede vet forøvrig svært lite om nivået i 6.divisjon i Sogn og Fjordane).
Allerede før årets suksessesong var 22 åringen i vinden, noe som endte med prøvespill i både Aalesund og Molde. I tillegg har Sogndal og Hønefoss vist interesse sin interesse. I årets sesong er det Hødd som har vært hissigst på grøten, men Stryn har sagt nei takk til å selge Holko.
Ifølge seg selv mener toppscoreren at han er en defensiv type, og på prøvespillet i Aalesund ble han av Kjetil Rekdal vurdert som høyreback.
Konklusjon:
Holko ser på seg selv som en ”potet”.
Kjetil Rekdal er Kjetil Rekdal.
Holko blir å se lenger opp i divisjonssystemet
To be continued...
Lineker
Disclaimer: Dette en gjesteblogg. Lineker sine meninger vil være (forhåpentligvis) full av sleivspark som Materazzia på ingen måte vil stå til ansvar for. Men selvfølgelig støtter vi hans ytringer.
7. sep. 2010
Live from the news room
Vi skulle selvfølgelig hatt med oss et kamera, men det ble frarøvet oss på Internasjonalen etter pressetreffet på søndag. Vi er enda nye i gamet, viser det seg. Derfor blir det bare noen daffe mobilbilder.
Litt generelle inntrykk fra inngangspartiet og opp hit:
- Personalet her var veldig hyggelige og forklarte villig til førstereisgutter hvordan vi kom oss dit vi skulle.
- Bears roser Yngve Hallén for at han skriver på Ivar Aasensk i programbladet, men kritiserer mangel på subjekt i enkelte setninger.
- De som skal på TV går med skjorte (med uknyttet slips om halsen) og blazer, de andre ser ut som oss, slaskete studenter. Dog litt eldre.
- I programbladet har Drillo visstnok skrevet en innledning. Vi lurte på om Drillo faktisk hadde skrevet det. Til sist i skribleriene fikk vi svaret. "[vi] skal gjøre alt vi kan for å gi dere en god fotballopplevelse". Alle som kjenner Drillos historie vet at dét bryr han seg lite om. Resultatet er Bibelen, stram organisering er Gud.- NFF har gjort alle en tjeneste og satt fullt navn på de portugisiske spillerne i programbladet. Quiz: Hvem er Luis Carlos Almeida da Cunha? Og hvem er Daniel Miguel Alves Gomes? Og det lengste navnet da. Silvia Manuel Azevedo Ferreira Sa Pereira? Who are these people?
- Dansk TV er på plass.
- Materazziafavoritt Tom Stalsberg er på plass. Vi satser på et intervju etterhvert.
- Dommeren for kvelden er Laurent Duhamel, og en av hans flaggbærere heter Stephane Duhamel. Det lukter blodsbånd, dermed antar vi kommunikasjonen mellom dem bør være bra.
Kjetil Rekdal uttaler til VG i dag at det ville være en gigantisk skalp å slå Portugal og at de er en av de store nasjonene Norge faktisk aldri har slått! Det er jo et interessant poeng, ettersom Drillo vel har vært med å sende mange store nasjoner hjem fra Ullevaal i skam.
Nå er det straks oppvarming! 1945 står det i programmet. Vi skal ut å sjekke trøkket. Ullevaalmatta ser forresten helt fantastisk ut. Hyll banemesteren!
PS: På tampen registerer vi at Espen Ruud har draktnummer tretten...
PS: På tampen registerer vi at Espen Ruud har draktnummer tretten...
25. mai 2010
Tirsdagsspalten #4
Ukens mål
Egil Roger Olsen var nok ikke alene om å få blodtilstrømning av Diego Militos første mål i CL-finalen. Link.
Ukens mest verdifulle mål
Da Brett Ormerod satte inn matchvinnerscoringen i play-off-finalen mellom Blackpool og Cardiff økte han Blackpool sin omsetning det neste året med anslagsvis 60millioner pund...
Ukens overfall
Cruzeiros Leonardo Silva taklet så skoene til motstanderen gikk i stykker.
Ukens kamp
Glem Champions League-finalen, glem Knausgård, glem play-off-finalen, her er et allstarlag av Athletic Bilbao-spillere mot hundre baskiske barn. Vakkert!!!
Ukens frispark
Kjetil Rekdal har ikke glemt gamle kunster! Han scoret et flott frisparkmål for Fiksdal/Rekdal i en femtedivisjonskamp mot Tomrefjord...Se her: Link.
Ukens reklame
Endelig var den her. Sportsredaksjonene i forskjellige nettaviser glemmer alle journalistiske prinsipper og linker i vei. Det gjør vi også. Tre minutter nytelse er rundt hjørnet!
Egil Roger Olsen var nok ikke alene om å få blodtilstrømning av Diego Militos første mål i CL-finalen. Link.
Ukens mest verdifulle mål
Da Brett Ormerod satte inn matchvinnerscoringen i play-off-finalen mellom Blackpool og Cardiff økte han Blackpool sin omsetning det neste året med anslagsvis 60millioner pund...
Ukens overfall
Cruzeiros Leonardo Silva taklet så skoene til motstanderen gikk i stykker.
Ukens kamp
Glem Champions League-finalen, glem Knausgård, glem play-off-finalen, her er et allstarlag av Athletic Bilbao-spillere mot hundre baskiske barn. Vakkert!!!
Ukens frispark
Kjetil Rekdal har ikke glemt gamle kunster! Han scoret et flott frisparkmål for Fiksdal/Rekdal i en femtedivisjonskamp mot Tomrefjord...Se her: Link.
Ukens reklame
Endelig var den her. Sportsredaksjonene i forskjellige nettaviser glemmer alle journalistiske prinsipper og linker i vei. Det gjør vi også. Tre minutter nytelse er rundt hjørnet!
22. mars 2010
Mandagsspalten #14
Ukens assist
David Silva snurrer rundt og trer ballen gjennom til Mata. Perfekt.
Ukens "i offside, men det gjø'kke noe når Clattenburg dømmer"
John Carew puttet to med Mark Clattenburgs velsignelse. Link og link.
Ukens comeback
Fantantonio Cassano har vært droppet fra laget i lang tid og ute med skade. Nå er han tilbake, like spektakulær som alltid. Både når det gjelder scoring og feiring.
Ukens "lærer aldri"
Chimenti ble chippet på av Dempsey på torsdag, på søndag hadde han ikke lært noe av det. Bevis ligger ovenfor, under ukens comeback.
Ukens serieleder
Aalesund FK topper Tippeligaen. Rekdal klager over spillet.
Ukens mål
Felipe Mattioni med en Enerlyspesial mot Atletico Madrid.
Ukens spiller
Tett duell mellom formspiller nummer en for tida, Leo Messi og Wesley Sneijder. Men Sneijder vinner ettersom han briljerte mot selveste Chelsea på Stamford Bridge.
Ukens spontane
Moas utsøkte scoringer mot Viking fikk Alsaker til å utbryte i et spontant "oh my god" på direkten...Litt småflaut. Link.
Ukens avslutningsteknikk
Mirko "Fjellgeita" Vucinic avslutter med en utsøkt touch(sjekk tilslaget) som sender ballen opp i hjørnet. Han feirer at det ikke bare er på fotballbanen han scorer(billig den, jeg vet det).
Ukens trekninger
Vi gleder oss til kvartfinaler i både Champions League og Europa League. Lukter det en reprise av fjorårets Champions League-finale?
David Silva snurrer rundt og trer ballen gjennom til Mata. Perfekt.
Ukens "i offside, men det gjø'kke noe når Clattenburg dømmer"
John Carew puttet to med Mark Clattenburgs velsignelse. Link og link.
Ukens comeback
Fantantonio Cassano har vært droppet fra laget i lang tid og ute med skade. Nå er han tilbake, like spektakulær som alltid. Både når det gjelder scoring og feiring.
Ukens "lærer aldri"
Chimenti ble chippet på av Dempsey på torsdag, på søndag hadde han ikke lært noe av det. Bevis ligger ovenfor, under ukens comeback.
Ukens serieleder
Aalesund FK topper Tippeligaen. Rekdal klager over spillet.
Ukens mål
Felipe Mattioni med en Enerlyspesial mot Atletico Madrid.
Ukens spiller
Tett duell mellom formspiller nummer en for tida, Leo Messi og Wesley Sneijder. Men Sneijder vinner ettersom han briljerte mot selveste Chelsea på Stamford Bridge.
Ukens spontane
Moas utsøkte scoringer mot Viking fikk Alsaker til å utbryte i et spontant "oh my god" på direkten...Litt småflaut. Link.
Ukens avslutningsteknikk
Mirko "Fjellgeita" Vucinic avslutter med en utsøkt touch(sjekk tilslaget) som sender ballen opp i hjørnet. Han feirer at det ikke bare er på fotballbanen han scorer(billig den, jeg vet det).
Ukens trekninger
Vi gleder oss til kvartfinaler i både Champions League og Europa League. Lukter det en reprise av fjorårets Champions League-finale?
8. mars 2010
Mandagsspalten #12
Ukens sitat
"Ellers er det bra at det er én uke igjen til seriestart, både for linjemenn, dommere og spesielt mine spillere", sa Kjetil Rekdal til TV2-sporten. Materazzia utelukker ikke at samme mann får "ukens sitat" senere i år.
Ukens rekkebrytere
Nürnberg(uten Nordtveit i troppen) og NAC stoppet bedriftslagene Bayer Leverkusen og PSVs ubeseirede ligasesong. Nå har alle lag i en europeisk serie, av betydning, tapt denne sesongen.
Ukens innøvde
Zamaleks glimrende frisparktrekk sørget for mål. Nyt det her.
Ukens målgivende
Nasris nydelige ball til Fabregas' smarte løp gav Arsenal ledelsen mot Burnley. Se her: Link.
Ukens the show must go on
I Tyrkia forsøker de å gjennomføre cornere for en hver pris. Se her:
Ukens nordmann
John Alieu Carew var med å snu kampen for Villa med et hattrick. Ikke verst for en som er helt ute av form, jamfør Drillo i forkant av landskampen.
"Ellers er det bra at det er én uke igjen til seriestart, både for linjemenn, dommere og spesielt mine spillere", sa Kjetil Rekdal til TV2-sporten. Materazzia utelukker ikke at samme mann får "ukens sitat" senere i år.
Ukens rekkebrytere
Nürnberg(uten Nordtveit i troppen) og NAC stoppet bedriftslagene Bayer Leverkusen og PSVs ubeseirede ligasesong. Nå har alle lag i en europeisk serie, av betydning, tapt denne sesongen.
Ukens innøvde
Zamaleks glimrende frisparktrekk sørget for mål. Nyt det her.
Ukens målgivende
Nasris nydelige ball til Fabregas' smarte løp gav Arsenal ledelsen mot Burnley. Se her: Link.
Ukens the show must go on
I Tyrkia forsøker de å gjennomføre cornere for en hver pris. Se her:
Ukens nordmann
John Alieu Carew var med å snu kampen for Villa med et hattrick. Ikke verst for en som er helt ute av form, jamfør Drillo i forkant av landskampen.
4. jan. 2010
Godt Nyttår!
Da var ribba og pinnekjøttet fortært og Materazzia er klare for nye utfordringer i 2010! Vi ønsker alle våre lesere et godt nyttår og varsler ekstensiv blogging i dette herrens VM år, hvor FIFA tar med seg hele sirkuset til Afrika for første gang i historien.
Et nytt samarbeidsprosjekt står på trappene; nemlig en stor og fyldig VM blogg, hvor Inno, Bears og undertegnede skal fordele alle VMs deltakerland mellom seg og utføre en fyldig analyse av mye og mangt hos alle landslag som tar turen til Sør Afrika til sommeren. Jeg aner også en stor VM Quiz i Arne Scheies ånd, og det går friske rykter om at Materazzia muligens også knytter til seg en korrespondent som vil ta pulsen på Sør Afrika under selve mesterskapet.
Ellers går vi inn i del II av sagaene Premier League, La Liga og Serie A, for ikke å snakke om Champions League. I tillegg er det jo klart at en Liverpoolfan som meg vil holde et godt øye med den prestisjetunge Europa League..... I mars feirer Materazzia sin egen ett års dag med brask og bram og i april får vi endelig se Rekdal jevnlig på skjermen igjen når Tippeligaen drar i gang. Sender forøvrig en gratulasjon ut til Rekdal, Bears og alle andre Leedsfans for det fantastiske resultatet på Old Trafford i går! Fantasyligaen fortsetter også og vi gratulerer William Midkiff og hans teaM blodbusa med ledelse i Materazzia Open halvveis i sesongen. Materazzia setter forøvrig sin lit til Bears for å redde æren til bloggerne.
I tillegg har det jo akkurat åpnet et nytt transfervindu, og jeg antar at Chelsea vil bruke litt penger sånn i tilfelle at transferembargoen blir opprettholdt i de kommende to vinduene. Er vel ikke utenkelig at navn som Agüero og Suarez finner veien til Stamford Bridge i januar. Kanskje til og med Liverpool kommer til å handle litt også. Det hadde jo vært lettere ironisk med van Nistelrooy og Owen i feil startoppstilling på Old Trafford 20.mars!
Det som i hvert fall er helt sikkert er at 2010 vil bringe med seg utrolig mye bra fotball og mange minneverdige øyeblikk for alle som elsker dette fantastiske spillet! Materazzia ønsker alle et godt fotballår.
Et nytt samarbeidsprosjekt står på trappene; nemlig en stor og fyldig VM blogg, hvor Inno, Bears og undertegnede skal fordele alle VMs deltakerland mellom seg og utføre en fyldig analyse av mye og mangt hos alle landslag som tar turen til Sør Afrika til sommeren. Jeg aner også en stor VM Quiz i Arne Scheies ånd, og det går friske rykter om at Materazzia muligens også knytter til seg en korrespondent som vil ta pulsen på Sør Afrika under selve mesterskapet.
Ellers går vi inn i del II av sagaene Premier League, La Liga og Serie A, for ikke å snakke om Champions League. I tillegg er det jo klart at en Liverpoolfan som meg vil holde et godt øye med den prestisjetunge Europa League..... I mars feirer Materazzia sin egen ett års dag med brask og bram og i april får vi endelig se Rekdal jevnlig på skjermen igjen når Tippeligaen drar i gang. Sender forøvrig en gratulasjon ut til Rekdal, Bears og alle andre Leedsfans for det fantastiske resultatet på Old Trafford i går! Fantasyligaen fortsetter også og vi gratulerer William Midkiff og hans teaM blodbusa med ledelse i Materazzia Open halvveis i sesongen. Materazzia setter forøvrig sin lit til Bears for å redde æren til bloggerne.
I tillegg har det jo akkurat åpnet et nytt transfervindu, og jeg antar at Chelsea vil bruke litt penger sånn i tilfelle at transferembargoen blir opprettholdt i de kommende to vinduene. Er vel ikke utenkelig at navn som Agüero og Suarez finner veien til Stamford Bridge i januar. Kanskje til og med Liverpool kommer til å handle litt også. Det hadde jo vært lettere ironisk med van Nistelrooy og Owen i feil startoppstilling på Old Trafford 20.mars!
Det som i hvert fall er helt sikkert er at 2010 vil bringe med seg utrolig mye bra fotball og mange minneverdige øyeblikk for alle som elsker dette fantastiske spillet! Materazzia ønsker alle et godt fotballår.
1. des. 2009
Rosenborgs trenerjakt
Jan Jönsson
Janne er min absolutte heteste kandidat til å ta over RBK. Jeg tror at selv om han ikke vil si det offentlig, er han nok interessert i en overgang til seriemesterne. Nå som jobben som norsk landslagstrener gikk i vasken for de kommende årene, vil han vanskelig kunne fristes vekk fra RBK bortsett fra kanskje til FCK når Ståle vender hjem. Og kanskje godeste Jönsson ser på dette som en mulig fremtid dersom han tar noen år til i Stabæk. Likevel må det jo friste med den stallen RBK har, CL spill til høsten og penger til å handle for. I tillegg til at han selv sikkert blir den best betalte treneren i Norge. Spillestilmessig er han nok nærmere Eggen enn Hamrén, og vil nok være en intern favoritt hos ”den gamle RBK-skolen”, da han står for offensiv og leken angrepsfotball.
Trond Sollied
Evig aktuelle Trond Sollied har ikke skrevet under for Ankaragücü og er for tiden ledig på markedet. Han har vært i RBK før og levert varene. Samtidig tenker jeg at en med hans CV heller vil jobbe i Europa enn å reise tilbake i Norge. Og dersom han gjør en fantastisk første sesong i RBK vil vel spekulasjonene igjen ta av på Lerkendal og jeg tror at Hoftun og co for alt i verden vil unngå en ny Hamrén/Hareide situasjon. I tillegg har han vel et ganske unorsk lønnskrav.
Stuart Baxter
Det spørs om han kommer til å forlate Finland da han har kontrakt frem til 2012. Men samtidig vil han nok la seg friste av ambisiøse Rosenborg. I forhold til hans kandidatur var han også på blokka i 2007 før Rosenborg ansatte Hamrén, og det har sikkert vært noen uformelle samtaler der før, om enn ikke over en kaffekopp. Jeg er ikke helt kjent med hans filosofi, men tror at han ikke han er den heteste kandidaten for et RBK på jakt etter stabilitet og kontinuitet.
Kjetil Rekdal
Mitt absolutte førstevalg hvis jeg kunne velge ut fra hva som vil bli morsomst i årene som kommer. En vinnermentalitet få i Norge innehar, og begynner også å få såpass mye erfaring som trener at han kanskje fortjener et topplag å bryne seg på. Ser også for meg at Rekdal vil signere for x antall år og legge en god slagplan for hva som skal oppnås i løpet av den tiden. Han har dessverre en tendens til å handle relativt mye og i Vålerenga var han nesten Norges svar på Harry Redknapp. Og det spørs om Hoftun klarer å holde han i tøylene. Samtidig lukter det litt kulturkrasj mellom sindige Hoftun og crazy Rekdal. Uansett hadde dette blitt utrolig morsomt!
Ole Gunnar Solskjær
Det hadde jo vært en fantastisk situasjon og fått ”20 Legend” som trener for Norges beste lag. Tviler på at han vil forlate Man Utd så lenge Ferguson er der, men det er uansett en meget interessant tanke. Og det hadde jo blitt morsomme oppgjør mot Molde. Spørs om han er interessert i å komme hjem til Norge i det hele tatt. Og det spørs om Rosenborg vil satse på en uerfaren trener, selv om han har et av de best klingende navnene i norsk fotball gjennom tidende.
Hadde jeg vært i Erik Hoftun sine sko nå, skulle jeg brukt alle mine overtalelsesevner til å få Jan Jönsson til Trondheim. Ingebrigt har vel også sagt at de kan få drikke kaffe sammen. Den eneste grunnen til at dette ikke skjer må nesten være at Janne ikke har så mange defensive fibre i sin trenerkropp. Rosenborg har vært meget trygge bakover i år og ledelsen føler kanskje at det er nettopp det som må til for å lykkes i CL til høsten. Samtidig er han jo en herlig leder. Alle som så det da db.no festet en mikrofon til ham under en trening må jo ha fått litt gåsehud. ”Det e bra Alan! Det e bra Daniel! Veigar, de e plats üppi korset der va. Nesta gongen försöka cörla üp den rundt spelaren.”
Tipper han signerer før jul.
Tipper de går til gruppespillet i CL.
Tipper de vinner serien igjen.
Tipper han vil jobbe der lenger enn i to sesonger.
Janne er min absolutte heteste kandidat til å ta over RBK. Jeg tror at selv om han ikke vil si det offentlig, er han nok interessert i en overgang til seriemesterne. Nå som jobben som norsk landslagstrener gikk i vasken for de kommende årene, vil han vanskelig kunne fristes vekk fra RBK bortsett fra kanskje til FCK når Ståle vender hjem. Og kanskje godeste Jönsson ser på dette som en mulig fremtid dersom han tar noen år til i Stabæk. Likevel må det jo friste med den stallen RBK har, CL spill til høsten og penger til å handle for. I tillegg til at han selv sikkert blir den best betalte treneren i Norge. Spillestilmessig er han nok nærmere Eggen enn Hamrén, og vil nok være en intern favoritt hos ”den gamle RBK-skolen”, da han står for offensiv og leken angrepsfotball.
Trond Sollied
Evig aktuelle Trond Sollied har ikke skrevet under for Ankaragücü og er for tiden ledig på markedet. Han har vært i RBK før og levert varene. Samtidig tenker jeg at en med hans CV heller vil jobbe i Europa enn å reise tilbake i Norge. Og dersom han gjør en fantastisk første sesong i RBK vil vel spekulasjonene igjen ta av på Lerkendal og jeg tror at Hoftun og co for alt i verden vil unngå en ny Hamrén/Hareide situasjon. I tillegg har han vel et ganske unorsk lønnskrav.
Stuart Baxter
Det spørs om han kommer til å forlate Finland da han har kontrakt frem til 2012. Men samtidig vil han nok la seg friste av ambisiøse Rosenborg. I forhold til hans kandidatur var han også på blokka i 2007 før Rosenborg ansatte Hamrén, og det har sikkert vært noen uformelle samtaler der før, om enn ikke over en kaffekopp. Jeg er ikke helt kjent med hans filosofi, men tror at han ikke han er den heteste kandidaten for et RBK på jakt etter stabilitet og kontinuitet.
Kjetil Rekdal
Mitt absolutte førstevalg hvis jeg kunne velge ut fra hva som vil bli morsomst i årene som kommer. En vinnermentalitet få i Norge innehar, og begynner også å få såpass mye erfaring som trener at han kanskje fortjener et topplag å bryne seg på. Ser også for meg at Rekdal vil signere for x antall år og legge en god slagplan for hva som skal oppnås i løpet av den tiden. Han har dessverre en tendens til å handle relativt mye og i Vålerenga var han nesten Norges svar på Harry Redknapp. Og det spørs om Hoftun klarer å holde han i tøylene. Samtidig lukter det litt kulturkrasj mellom sindige Hoftun og crazy Rekdal. Uansett hadde dette blitt utrolig morsomt!
Ole Gunnar Solskjær
Det hadde jo vært en fantastisk situasjon og fått ”20 Legend” som trener for Norges beste lag. Tviler på at han vil forlate Man Utd så lenge Ferguson er der, men det er uansett en meget interessant tanke. Og det hadde jo blitt morsomme oppgjør mot Molde. Spørs om han er interessert i å komme hjem til Norge i det hele tatt. Og det spørs om Rosenborg vil satse på en uerfaren trener, selv om han har et av de best klingende navnene i norsk fotball gjennom tidende.
Hadde jeg vært i Erik Hoftun sine sko nå, skulle jeg brukt alle mine overtalelsesevner til å få Jan Jönsson til Trondheim. Ingebrigt har vel også sagt at de kan få drikke kaffe sammen. Den eneste grunnen til at dette ikke skjer må nesten være at Janne ikke har så mange defensive fibre i sin trenerkropp. Rosenborg har vært meget trygge bakover i år og ledelsen føler kanskje at det er nettopp det som må til for å lykkes i CL til høsten. Samtidig er han jo en herlig leder. Alle som så det da db.no festet en mikrofon til ham under en trening må jo ha fått litt gåsehud. ”Det e bra Alan! Det e bra Daniel! Veigar, de e plats üppi korset der va. Nesta gongen försöka cörla üp den rundt spelaren.”
Tipper han signerer før jul.
Tipper de går til gruppespillet i CL.
Tipper de vinner serien igjen.
Tipper han vil jobbe der lenger enn i to sesonger.
Abonner på:
Innlegg (Atom)