VM 2014 - Grekenland

Av Giorgios Christoforos (@fjalz).

I Hellas har de formodentlig spilt fotball, eller i alle fall noe som likner, i flere tusen år. I 1927 ble ligasystemet offisielt sparket (!) i gang. I 1929 spilte Hellas sin første offisielle landskamp. Da tapte de sannelig 4-1 for Italia. Jeg har ikke lest noen rapporter fra kampen, men jeg regner med at den var severdig. Hellas har rivaler overalt. Tyrkia må kunne sies å være den argeste av dem alle. Osmanerne erobret Konstantinopel i 1453, men etniske, kulturelle og religiøse skiller mellom Hellas og Tyrkia har vært til stede ever since. Jeg kunne sagt mye om dette. Og det akter jeg også å gjøre.

De vi i dag kaller bysantinere kan dog ikke kun defineres som grekere. Det bysantinske imperiet har hatt forskjellig utstrekning til forskjellige tider. Imperiet videreførte arven etter Romerriket. I Norge er undervisningen om Bysants mangelfull. Vi anser ofte Rommeriket som dødt i det den vestlige delen ble invadert på slutten 400-tallet. Den østlige delen, derimot, levde videre i full vigør. Dette skyldes blant annet at keiser Konstantin I opprettet en østlig administrativ hovedstad på grunnen av den gamle havnebyen Byzantion, som var lokalisert ved Bosporusstredet. Byen fikk etter hvert navnet Konstantinopel.

I dag heter byen Istanbul. Bysantinerne kalte seg selv romere, noe som er en potensiell kime til frustrasjon. Til det har jeg bare en ting å si: bare godta. Bysantinerne var bysantinere, men de fleste kalte seg romere. Fordi de var det. Og i dag er noen av deres etterkommere, nettopp, grekere. Og, som sagt, ble Konstantinopel erobret av osmanerne, hvis etterkommere i dag er tyrkere, i 1453. At imperiet døde med den store byen[1] er ikke riktig, verken på kort eller lang sikt. Fram til 1461 eksisterte et minikongedømme i eksil. På lang sikt levde og lever imperiets tanker videre både fysisk og metafysisk. For eksempel er Hagia Sophia i Istanbul kanskje et av de flotteste byggverkene fra den tid og et ruvende eksempel på hvordan Bysants preger oss også i dag. Jeg vil i tillegg argumentere for at statskirkeordningen, slik den praktiseres i Norge i dag, også har sine røtter i Bysants. For mer om dette anbefaler jeg denne artikkelen i Fevennen.

Nuvel, Hellas vant EM i 2004. En bragd. Særlig av trener Otto Rehagel. Mange ville ha ham ”for president”. Mon tro om det hadde blitt noen finanskrise hvis det hadde blitt slik?[2] Men det vi husker best fra finalen er da Ronaldo begynte å grine. Fordi alt lå til rette for at Portugal skulle vinne på hjemmebane det året. Men Portugal tapte og dakkar lille Cristiano måtte grine litt, han. Helles hadde på merkverdig vis klart å forsvare seg helt til finalen. Så kom corneren, Charisteas, og vips, så var det gjort.[3] Det ble for øvrig ikke en finale for historiebøkene. Seks år etter møtte Hellas opp i VM og trillet ball i forsvarsrekka i tre kamper før de røk ut i gruppespillet. Det var Otto Rehagel den gang også, men denne gangen ikke ”for president”.

Under Rehagel ble Hellas kjent for sin kyniske spillestil. Taklingsstyrke og kontringsvilje var kjerneverdier. Under den nåværende treneren Fernando Santos har Hellas bøtet noe på dette inntrykket ved å spille langt mer teknisk og offensivt orientert fotball. Lite av dette er vist på norsk tv for det brede lag av befolkningen og vi kan anta at de fleste fotballinteresserte nordmenn har en oppfatning av det greske fotballandslaget som noe mer enn fysiske og kyniske i sin spillestil. Akkurat som med undervisningen om Bysants. Historien gjentar seg. På en måte. Felles for begge spillestilene er dog at det følger en hel del gestikuelring og mer eller mindre passende følelsesutbrudd med.

I tillegg til de tre siste EM kvalifiserte Hellas seg også til turneringen 1980. To ganger har de gått videre fra gruppespillet, en gang til kvartfinale og en gang vant de altså hele dritten. I VM har det ikke vært samme spruten over Hellas. Ved sin deltakelse i 1994 og 2010 sier fasiten: 16 baklengs, en i nota, seks tap. Ikke mye å skryte av. Så da snakker man heller om EM i Hellas. Eller om glansdagene under Justinian på 500-tallet.

Hellas hadde en god kvalifisering og endte opp med like mange poeng som Bosnia-Herzegovina på topp i gruppa. Men tap mot sistnevnte i den siste kampen gjorde at våre venner fra landet omgitt av de mange hav[4] måtte ut og banke Romania i kvalik der de vant 4-2 sammenlagt. Landet med de mange øyer er i gruppe med Colombia, Elfenbenskysten og Japan. Det er muligheter for mennene fra det sydlige Balkan å avansere fra en slik gruppe, der ingen lag fremstår som uovervinnelige superlag. Men undertegnede tror Japan og Colombia trekker de lengste stråene. Til tross for den gode kvalifiseringen viser tidligere mesterskapsdeltakelse at spillerne fra landet med Athen som hovedstad trives bedre når de møter europeisk motstand. Dette til tross for det bysantinske rikets multietniske sammensetning. Jeg akter ikke å forfølge den tråden der.

Landet som tidligere hadde drakmer som myntenhet har hatt sin strie tørn med finanskrisa osv. Kanskje kan dette funke som et slags lim, en motivasjon eller liknende, slik calciopoli åpenbart fungerte for deres uvenner fra Italia, det vestlige Romerrikets etterkommere? Skal vi få se at arvtakerne etter det østlige Romerriket endelig skal få skinne igjen, som i Konstantin og Justinians glansdager? Skal Karagounis få løfte det edleste trofeet? Skal de få revansjere 1-4- tapet fra 1929? Skal de få oppreisning for år med neglisjering i norsk historieundervisning?

Nei. Mest sannsynlig ikke. Ikke noen av delene.

Profiler: Torosidis, Karagounis, Mitroglou og Papadopoulos (hvem av dem?).

Levende legende: Samaras

Kultfigur: Samaras

Man crush: Samaras

Spådom: Gruppespillet. Ikke lenger.

Fotnoter
[1] Et ordspill på vikingenes navn på Konstantinopel, som var Miklagard- ”den store byen”.
[2] Her pirrer jeg leseren med nesten å servere en kontrafaktisk hypotese.
[3] Som Roar Stokke ville sagt det.
[4] Nå er jeg så lei av å skrive ”Hellas”.

Fredagslisten #25

Skrevet av Highhill a.k.a. @kristofferhogas

De tre hærførerne Bears, Kenny og Eivind har de foregående fredagene lagt ut lister over de tre lagene de kunne tenkt seg og spilt for, uten tanke på tid og sted. De har lagt lista på Javier Sotomayor-nivå, med en rekke fantastiske lag fra de siste tiårene. (Se Fredagslistene 22, 23 og 24.) Her kommer også mitt forsøk på å gjenskape magien fra svunne tider.

Mine tre valg skiller seg nok ganske brutalt fra de tidligere drømmelagene. Her har jeg gått for lag med ekstrem lagfølelse, som var underdogs og som overpresterte i manges øyne. All ære til lag som ER gode og er fylt opp av fantastiske individualister, men jeg har alltid hatt en forkjærlighet for lag ingen kunne tru at nokon gong kunne vinne.

Tredjeplassen er vanskelig. Som Liverpool-supporter burde jeg nok hatt med 77-83-laget eller 2005-triumfen i Istanbul. Men valget faller likevel ned på et helt annet lag i en litt annen tid. Et fryktelig personlig, nært og subjektivt valg, men desto gladere blir jeg av å skrive om det!

3. Drillos og veien til VM 1994.
Jeg har ikke tall på antallet ganger jeg har sett VHS-filmen "Veien til VM 1994" om Norges kvalifisering til VM i USA. Som oftest settes den på i en lykkerus på et nachspiel, men så fort denne bloggen er forfattet skal den settes på igjen.

En nær magisk reise for et Norge møysommlig bygget opp av Professoren selv. Et lag spekket av nostalgi for oss som vokste opp på 90-tallet, med så mange minner fra en tid der landslagsfotball på TV var synonymt med NRK og Arne Scheie. Hvem husker vel ikke denne fra Arne Ball: "Fin ball i returrommet, og der er Rekdal. Og der er skuddet, har dere sett på maken. Det er 1-1 og det er et av de flotteste, vakreste mål jeg har sett av Kjetil Rekdal."? Eller Jostein Flo sitt bandasjerte venstre håndledd? Eller Fjørtoft sin overstegsfinte og mål borte mot Polen? Eller Myggens feiring mot San Marino på stillingen 9-0? Eller Bohinens skudd over hodet på Chris Woods? Eller Gøran Sørloths gåll da vi slo Nederland 2-1 på Ullevaal?

Så mange minner, så lite tid. Uansett, et lag som det var guttedrømmen å være en del av. Det holder til en tredjeplass på min liste, utelukkende på bakgrunn av at for å nå helt opp må et lag ha vunnet noe mer enn bare hjerter.

Legger ved 6 minutter og 49 sekunder gåsehud i VHS-kvalitet.


2. Danmark EM 1992
Alle kjenner historien. Danmark kvalifiserte seg ikke til mesterskapet, men fikk en last-minute chance når Jugoslavia hadde nok problemer å stri med innad i sitt eget land. Danmark går hele veien og slår ut Frankrike og England i gruppespillet, før Nederland taper på straffer etter en van Basten-bom i semifinalen. I finalen slår de et forsterket Tyskland som to år tidligere hadde vunnet VM i Italia med bare den vestlige delen av landet.

Kanskje var VM 86-årgangen til Danmark bedre og mer fintspillende, men akkurat det spiller ingen rolle for meg her. Og kan man velge og vrake i lag man kan være en del av, velger man jo et som har suksess. For en vanvittig medgangsbølge det danske laget surfet på, selv uten en kranglevoren Michael Laudrup som ikke fikk være med i mesterskapet på grunn av en disputt med trener Møller Nielsen om spillestilen. Fra å ikke få delta til å vinne hele mesterskapet. Hva ville man ikke gjort for å få oppleve det og vært en del av det danske mesterskapslaget? Og med spillere som Kim Vilfort, Flemming Povlsen, John Faxe Jensen og Brian Laudrup rundt deg og Peter den Store bak deg, må man bare trives på et lag. Og nettopp det ville jeg også gjort i 1992. En klassisk cinderella-story som på alle måter tiltaler meg. En fugl Føniks som reiser seg fra asken. Danmark i 1992.

Selv om sangen ble laget til 1986, så må den være med i enhver sammenheng som omhandler det danske landslagshold. Kanskje verdens beste fotballsang? Se linken for "Vi er røde, vi er hvide"

Høydepunkter fra finalen.


1. Hellas EM 2004
Hellas hadde før mesterskapet aldri vunnet en kamp i et EM- eller VM-sluttspill, og de sto til 250 i odds hos bookmakerne som turneringsvinnere. Otto Rehagel hadde tre år tidligere tatt over et Hellas i fotballmessig krise og gikk fra 1-5-tap mot Finland i debuten til EM-gull samme året som OL-fakkelen vendte tilbake til Athen.

Historien om gullet er ingen historie fra gresk mytologi med greske helter som Herakles, Thesevs eller Akilles som egenhendig vinner alles respekt. Historien om Hellas i EM 2004 er en historie om et lag, ikke en samling indivier med like drakter. Om samarbeid, solidaritet, hengivenhet, samhold, struktur og jævlig hardt arbeid. Ut fra en koksgrå mølje av fotballspillere var det likevel enkeltspillere som stakk hodet og brystkassa frem, og gikk først i krigen. Hvem glemmer vel Dellas fra Hellas - Kolossen fra Rhodos - som med sine 196 cm ruvet i det bakre ledd og scoret det avgjørende silver goal(!) i semifinalen. Også Angelos Charisteas da, som scoret mot Spania, Frankrike og det eneste målet i finalen mot Portugal. Du bare visste han kom til stange inn det avgjørende målet når corneren kom utoverskrudd fra Angelos Basinas. Og du bare visste at smågretne portugisere med Deco, Figo og C-Ron i spissen ikke kom til å bryte ned den greske forsvarsmuren. For en herlig seier for det mange karakteriserte som anti-fotball, men som jeg hyller som en seier for laget Hellas.

Tenk å vært en del av det laget. Den ultimate underdog som går fra kamp til kamp med innsats som fremste våpen. Og kamp etter kamp klarer de å frustrere motstanderne og score akkurat det målet de trenger. Pisket frem av den gale tysker Rehagel. Geniet Rehagel.