Av Kronbein (@kronbein)
Jeg husker det som om det skulle vært i går. 19. Juni 1994. Hele familien satt samlet rundt stuebordet. Pizzaen stod på bordet, men det var de færreste interesserte i. Det var en duggfrisk sommerkveld i Grimstad, Sørlandets perle, og om få øyeblikk skulle jeg oppleve noe som skulle forandre meg for resten av livet.
Norge spilte sin første VM-kamp siden 1938. Drillos menn hadde brukt alle triks som ikke stod i boka. Søppelsekker, en krølltopp som assistent og helan og halvan på hver sin kant, det kunne ikke slå feil.
Kjetil Rekdal har vært den mest betrodde spilleren til Drillo under kvaliken og startet hver kamp på den sentrale midtbane, men når Mexico står på motsatt side under Norges første kamp i et VM-sluttspill på 56 år er det ballvirtuosen Erik Mykland som har fått nikket fra Egil.
Etter 78 minutter må Myggen vike for at Drillo skal ha et håp om å få siste stikk. 7 minutter senere skjer det. Jan Åge Fjørtoft har tatt den andre finten han kan og prøvd å komme seg mellom to mexicanere, han blir felt. Soleklart frispark i gunstig posisjon. Men dommeren blåser ikke. Kjetil Rekdal har tatt fram luktesaltet og våknet til live. Han steger forbi en grønnkledd og drar til.
Alt blir stille, en liten stund. Før min verden forandrer seg, drastisk.
Hjemme i Grimstad har pizzaen blitt kald, mens stemningen har steget. Pappa er oppe i halvtstående Kongsbergsknekk. Verken jeg, resten av familien eller det gamle mørke trebordet vi sitter rundt har den ringeste anelse om hva som venter oss.
Så smeller det. Det varer ikke så lenge i tid, kanskje et sekund. Kanskje to. Men lite visste jeg om at dette øyeblikket ville definere meg så mye som det har gjort i ettertid. Et sekund for evigheten.
Pappa tar sats og kyler neven i bordet, jeg kan fremdeles høre det plumpe dunket i det gamle trebordet. Kjetil Rekdal har scoret, men det kunne jeg knapt brydd meg mindre om akkurat nå. Jeg snur meg, som i slow motion, mot mannen som har gitt meg livet i gave, men som nå skal gi meg så mye mer, i ærefrykt.
Ansiktet hans er steinhardt. Det er som å se en hund i slåsskamp. Innbitt og fullstendig uten tanke for konsekvenser. Han gneldrer ut noen høye og skremmende lyder før det er over like plutselig som det begynte.
Pappa var ikke sint, han var ikke en innbitt mann som hadde stengt inne år med aggresjon som nå plutselig fikk utløp. Pappa var så glad at han ble forbanna. Og jeg elsket det…
Så du får heller unnskylde meg om jeg ikke ler og koser meg like hjertelig over alle mulige feiringer i dagens fotball. Som når man skal slå hundre forente flikk-flakker etter mål, eller kanskje ta en dans til den siste og mest populære låta på Topp 20-lista.
Jeg vet nemlig at ekte glede, den gjør deg forbanna.
Og det elsker jeg.
Viser innlegg med etiketten Mexico. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Mexico. Vis alle innlegg
19. juni 2014
30. apr. 2014
VM 2014 - Mexico - Mitt eneste håp for Mexico
Av iPrimaPunta
Snart er det VM, og ingen snakker om Mexico. Ingen bryr seg om Mexico. Dette til tross for at landet rommer 100 millioner mennesker, og ved to anledninger har vært vertsnasjon for verdens flotteste fotballturnering. Vi kommer riktignok til å spise mye taco i løpet av VM, men det stopper liksom der. Personlig har jeg kun ett håp for mexicanerne; at de kan fremstå som et velorganisert lag i en turnering som ofte preges av individualisme.
Jeg skal ikke lyge. Det er en tøff oppgave å skrive om Mexico. Forkunnskapene er beskjedne og jeg hadde knapt nok reflektert over Mexicos VM-deltakelse før jeg så navnet mitt oppført ved siden av dem. Dette er en tildeling jeg skremmes av, og jeg utelukker ikke at alle betraktninger heretter er hårreisende upresise.
I så fall må dere ha meg tilgitt.
De fire typer deltakernasjoner
Foruten manglende forkunnskaper, opplever jeg det slik at Mexico har en relativt ubetydelig rolle i mesterskapet. Jeg pleier å tenke at ethvert VM-sluttspill har fire typiske deltakernasjoner, og mexicanerne havner i den minst gjeve bolken – den ingen bryr seg om.
Favorittene: Spania, Brasil, Argentina, Nederland, Tyskland, Italia og England, for å nevne noen, utgjør favorittene. Selv om flere av disse ganske åpenbart ikke kommer til å henge med når toget går, så har de en historisk tyngde som uansett vil gjøre dem til forhåndsfavoritter. De utgjør den sportslige stammen i ethvert VM-sluttspill.
Hipsterne: Chile, Colombia og Belgia peker seg ut i årets sluttspill og erstatter dermed Uruguay fra forrige mesterskap. Dessuten har jeg hørt at vi alltid må se til Sveits. Alle VM-sluttspill har en knippe lag med nye, friske talenter og en strålende kvalikrunde. Et av disse lagene pleier å nå langt. Jeg ser frem til wikipedia-tunge artikler om hvordan det gikk til.
Kasteballene: Disse deltar tilsynelatende kun for å heve nasjonens sosiale kapital. Vesten står klar til å legge hodet på skakke, og sende Honduras og de afrikanske landene et omsorgsfullt blikk når de skal gi befolkningen en pause fra hverdagen. Det er vanskelig å forstå hvor mye dette betyr for dem. Det skal vi gjenta til det kjedsommelige.
Ubetydelighetene: Her er lagene som mangler raison d'être. Hva er egentlig vitsen med Polen? For alle andre enn nordmenn selv, hva hadde vært poenget med å ha Norge i VM? Og hva er vitsen med Mexico? De er for store til at vi skal føle noen omsorg, og for små til at de skal være favoritter. De har heller ikke utviklet seg på en slik måte at vi gleder oss til å se hva de egentlig stiller opp med, og er således ikke blant VM-hipsterne. Jeg merker at jeg virkelig driter i Mexicos VM-sluttspill.
Eller gjør jeg egentlig det?
Mexicansk klubbfotball er gøyere enn du skulle tro
Det var en periode jeg så en del søramerikansk fotball for å utvide horisonten og danne meg et inntrykk av unge, fremadstormende talenter. Det var totalt sett en ganske stor skuffelse.
I Argentina og Brasil preges kampene litt for ofte av voldsom strekk, hvor lagene - avhengig av trenernes høyst varierende risikoaversjon - vil ha X spillere i forsvar, og 11-X spillere i angrep. Relasjonelt er de to bolkene, etter min oppfatning, skuffende dårlig. Ofte, ikke alltid, har jeg sett kamper der dynamikken mellom lagdelene uteblir fullstendig og det hele koker ut i en smakløs potetstappe. Det kan være ganske irriterende med mindre det faktisk er noen ordentlig spennende spillere på banen.
Litt lengre nord, i mellom-Amerika, opplever jeg at fotballen er noe annerledes. Mexicansk klubbfotbal har den frigjorte rytmen fra Sør-Amerika, og den noe mer polerte taktiske dimensjonen fra europeisk fotball. Lagene opptrer i større grad på en enhetlig måte, og mens enkeltmannsprestasjonene kanskje er noe mindre imponerende enn i Argentina og Brasil, så kan lagspillet generere noen utrolige scoringer.
Særlig frisk i minnet står Clausura-finalen i desember 2011, der UANL Tigres herjet fullstendig med Santos Laguna. Jeg er overbevist om at jeg hadde kunne gitt ørten flere gode eksempler på utrolige mexicanske fotballkamper dersom jeg faktisk fant tid til å se på fotballen deres.
Mens Premier League er en underholdende liga med mange gode spillere, vil de færreste påstå at det engelske landslaget normalt sett har vært en stor attraksjon i mesterskapssammenheng. Så hvorfor messer jeg om at mexicansk klubbfotball er spennende? Hvilken betydning har det egentlig for landslaget deres?
Samkjørte mexicanere
Fjorårets Gold Cup endte i en uforutsett fadese for mexicanerne. 81 000 mennesker var på tribunen da lille Panama slo ut store Mexico. Tidligere på sommeren hadde de levert en uinspirert innsats i Confederations Cup. De dårlige prestasjonene førte til at landslagssjef José Manuel de la Torre fikk sparken, og etterhvert (via en måned med totalt fire landslagssjefer) ble han erstattet av bælfeite Miguel Herrera.
Herreras første oppdrag kom i dobbeltoppgjøret mot New Zealand, hvor vinneren ville stikke av med en billett til VM-sluttspillet. Mexico vant sammenlagt 9-3, men det mest iøynefallende var at landslagssjefen kun hadde plukket spillere fra Liga MX. Ti av spillerne kom også fra Herreras tidligere klubb América.
Handler dette om en stor nasjon ribbet for store profiler? Med spillere som Guillermo Ochoa (Ajaccio), Hector Moréno (Espanyol), Diego Reyes (Porto), Andrés Guardado (Bayer Leverkusen), Javier Aquino (Villarreal), Javier Hernández (Manchester United) og Giovani Dos Santos (Villarreal) er jeg ikke helt sikker på om vi får et svar i den ene eller andre retningen. Mexico mangler kanskje de helt store profilene, men de har utvilsomt kvalitetsspillere utstasjonert rundt omkring i Europa.
Spørsmålet er om Herrera vil fortsette med en mexicansk stamme, eller om stadig flere spillere fra europeisk fotball vil bli dratt inn i laget. I treningskampene etter kvalifiseringen mot New Zealand har både Diego Reyes og Chicharito funnet veien tilbake i startsoppstillingen, men det virker ikke usannsynlig at etablerte spillere vil måtte kunne vike for yngre, hjemlige spillere som Carlos Peña, Isaac Brizuela og Alan Pulido (takk @gio_mx).
Blir det gøy, blir det kjedelig, blir det bra eller blir det dårlig? Jeg aner virkelig ikke, men jeg er åpen for å bli imponert av et mannskap som kjenner hverandre godt, både som medspillere og motspillere fra hjemlig liga, og som kommer til Brasil helt uten forventninger knyttet til seg.
Mexicanerne åpner mot Kamerun, og tacoskjellet kan ikke knuse her dersom de skal ha ambisjoner om å gå videre fra gruppespillet. I de to andre gruppespillkampene venter nemlig Brasil og Kroatia. Ut i fra treningskampene er det vanskelig å si hvordan Mexico ser ut inn mot verdensmesterskapet. Etter dobbeltoppgjøret mot New Zealand har Mexico knust Sør Korea 4-0, og spilt 0-0 og 2-2 mot henholdsvis Nigeria og USA. Ikke direkte imponerende, men heller ikke så dårlig at jeg føler noen omsorg for dem.
Med andre ord nøyaktig som jeg venter å se Mexico i sommerens VM. Dessverre.
Snart er det VM, og ingen snakker om Mexico. Ingen bryr seg om Mexico. Dette til tross for at landet rommer 100 millioner mennesker, og ved to anledninger har vært vertsnasjon for verdens flotteste fotballturnering. Vi kommer riktignok til å spise mye taco i løpet av VM, men det stopper liksom der. Personlig har jeg kun ett håp for mexicanerne; at de kan fremstå som et velorganisert lag i en turnering som ofte preges av individualisme.
Jeg skal ikke lyge. Det er en tøff oppgave å skrive om Mexico. Forkunnskapene er beskjedne og jeg hadde knapt nok reflektert over Mexicos VM-deltakelse før jeg så navnet mitt oppført ved siden av dem. Dette er en tildeling jeg skremmes av, og jeg utelukker ikke at alle betraktninger heretter er hårreisende upresise.
I så fall må dere ha meg tilgitt.
De fire typer deltakernasjoner
Foruten manglende forkunnskaper, opplever jeg det slik at Mexico har en relativt ubetydelig rolle i mesterskapet. Jeg pleier å tenke at ethvert VM-sluttspill har fire typiske deltakernasjoner, og mexicanerne havner i den minst gjeve bolken – den ingen bryr seg om.
Favorittene: Spania, Brasil, Argentina, Nederland, Tyskland, Italia og England, for å nevne noen, utgjør favorittene. Selv om flere av disse ganske åpenbart ikke kommer til å henge med når toget går, så har de en historisk tyngde som uansett vil gjøre dem til forhåndsfavoritter. De utgjør den sportslige stammen i ethvert VM-sluttspill.
Hipsterne: Chile, Colombia og Belgia peker seg ut i årets sluttspill og erstatter dermed Uruguay fra forrige mesterskap. Dessuten har jeg hørt at vi alltid må se til Sveits. Alle VM-sluttspill har en knippe lag med nye, friske talenter og en strålende kvalikrunde. Et av disse lagene pleier å nå langt. Jeg ser frem til wikipedia-tunge artikler om hvordan det gikk til.
Kasteballene: Disse deltar tilsynelatende kun for å heve nasjonens sosiale kapital. Vesten står klar til å legge hodet på skakke, og sende Honduras og de afrikanske landene et omsorgsfullt blikk når de skal gi befolkningen en pause fra hverdagen. Det er vanskelig å forstå hvor mye dette betyr for dem. Det skal vi gjenta til det kjedsommelige.
Ubetydelighetene: Her er lagene som mangler raison d'être. Hva er egentlig vitsen med Polen? For alle andre enn nordmenn selv, hva hadde vært poenget med å ha Norge i VM? Og hva er vitsen med Mexico? De er for store til at vi skal føle noen omsorg, og for små til at de skal være favoritter. De har heller ikke utviklet seg på en slik måte at vi gleder oss til å se hva de egentlig stiller opp med, og er således ikke blant VM-hipsterne. Jeg merker at jeg virkelig driter i Mexicos VM-sluttspill.
Eller gjør jeg egentlig det?
Mexicansk klubbfotball er gøyere enn du skulle tro
Det var en periode jeg så en del søramerikansk fotball for å utvide horisonten og danne meg et inntrykk av unge, fremadstormende talenter. Det var totalt sett en ganske stor skuffelse.
I Argentina og Brasil preges kampene litt for ofte av voldsom strekk, hvor lagene - avhengig av trenernes høyst varierende risikoaversjon - vil ha X spillere i forsvar, og 11-X spillere i angrep. Relasjonelt er de to bolkene, etter min oppfatning, skuffende dårlig. Ofte, ikke alltid, har jeg sett kamper der dynamikken mellom lagdelene uteblir fullstendig og det hele koker ut i en smakløs potetstappe. Det kan være ganske irriterende med mindre det faktisk er noen ordentlig spennende spillere på banen.
Litt lengre nord, i mellom-Amerika, opplever jeg at fotballen er noe annerledes. Mexicansk klubbfotbal har den frigjorte rytmen fra Sør-Amerika, og den noe mer polerte taktiske dimensjonen fra europeisk fotball. Lagene opptrer i større grad på en enhetlig måte, og mens enkeltmannsprestasjonene kanskje er noe mindre imponerende enn i Argentina og Brasil, så kan lagspillet generere noen utrolige scoringer.
Særlig frisk i minnet står Clausura-finalen i desember 2011, der UANL Tigres herjet fullstendig med Santos Laguna. Jeg er overbevist om at jeg hadde kunne gitt ørten flere gode eksempler på utrolige mexicanske fotballkamper dersom jeg faktisk fant tid til å se på fotballen deres.
Mens Premier League er en underholdende liga med mange gode spillere, vil de færreste påstå at det engelske landslaget normalt sett har vært en stor attraksjon i mesterskapssammenheng. Så hvorfor messer jeg om at mexicansk klubbfotball er spennende? Hvilken betydning har det egentlig for landslaget deres?
Samkjørte mexicanere
Fjorårets Gold Cup endte i en uforutsett fadese for mexicanerne. 81 000 mennesker var på tribunen da lille Panama slo ut store Mexico. Tidligere på sommeren hadde de levert en uinspirert innsats i Confederations Cup. De dårlige prestasjonene førte til at landslagssjef José Manuel de la Torre fikk sparken, og etterhvert (via en måned med totalt fire landslagssjefer) ble han erstattet av bælfeite Miguel Herrera.
Herreras første oppdrag kom i dobbeltoppgjøret mot New Zealand, hvor vinneren ville stikke av med en billett til VM-sluttspillet. Mexico vant sammenlagt 9-3, men det mest iøynefallende var at landslagssjefen kun hadde plukket spillere fra Liga MX. Ti av spillerne kom også fra Herreras tidligere klubb América.
Handler dette om en stor nasjon ribbet for store profiler? Med spillere som Guillermo Ochoa (Ajaccio), Hector Moréno (Espanyol), Diego Reyes (Porto), Andrés Guardado (Bayer Leverkusen), Javier Aquino (Villarreal), Javier Hernández (Manchester United) og Giovani Dos Santos (Villarreal) er jeg ikke helt sikker på om vi får et svar i den ene eller andre retningen. Mexico mangler kanskje de helt store profilene, men de har utvilsomt kvalitetsspillere utstasjonert rundt omkring i Europa.
Spørsmålet er om Herrera vil fortsette med en mexicansk stamme, eller om stadig flere spillere fra europeisk fotball vil bli dratt inn i laget. I treningskampene etter kvalifiseringen mot New Zealand har både Diego Reyes og Chicharito funnet veien tilbake i startsoppstillingen, men det virker ikke usannsynlig at etablerte spillere vil måtte kunne vike for yngre, hjemlige spillere som Carlos Peña, Isaac Brizuela og Alan Pulido (takk @gio_mx).
Blir det gøy, blir det kjedelig, blir det bra eller blir det dårlig? Jeg aner virkelig ikke, men jeg er åpen for å bli imponert av et mannskap som kjenner hverandre godt, både som medspillere og motspillere fra hjemlig liga, og som kommer til Brasil helt uten forventninger knyttet til seg.
Mexicanerne åpner mot Kamerun, og tacoskjellet kan ikke knuse her dersom de skal ha ambisjoner om å gå videre fra gruppespillet. I de to andre gruppespillkampene venter nemlig Brasil og Kroatia. Ut i fra treningskampene er det vanskelig å si hvordan Mexico ser ut inn mot verdensmesterskapet. Etter dobbeltoppgjøret mot New Zealand har Mexico knust Sør Korea 4-0, og spilt 0-0 og 2-2 mot henholdsvis Nigeria og USA. Ikke direkte imponerende, men heller ikke så dårlig at jeg føler noen omsorg for dem.
Med andre ord nøyaktig som jeg venter å se Mexico i sommerens VM. Dessverre.
7. mars 2010
VM - Mexico
Latinamericanstudies.org sier at man i Mexico har lettere for å bli kidnappet enn i en del andre land. Altså, ikke stedet hvor man drar på familieferie og flasher cash. Men skulle man gjøre det, burde man holde seg unna the likes of Marc Anthony og Mickey Rourke. I tillegg anbefales det å kontakte Denzel Washington for beskyttelse, og samtidig unngå Christopher Walken, hvis du ikke skal kjøpe våpen da. I så fall er han mannen å snakke med. Så til fotballen.
Mexico i VM
Kidnappingsproblemer til tross. Mexico har deltatt i hele tretten VM-sluttspill og kommet til kvartfinalen to ganger. Dette var i 70 og 86 hvor VM også ble arrangert på mexicansk grunn. Ellers vant jo laget den utrolig jevne gruppa til Norge i VM 94. Og alle husker vi vel Rekdal sin herlige scoring som gav Norge en fantastisk start på gruppespillet i USA. Men selv om det ble seier i gruppa for Mexico, ble det bråstopp i åttendedelsfinalen mot Bulgaria. Mest huskes de kanskje for deres fargerike keeper Jorge Campos. En keeperlegende som endte opp med 130 kamper for Mexico. Han måtte forøvrig avbryte en nyttårsturnering i Hong Kong i 99 fordi hans far ble kidnappet.
Javier Aguirre
Laget ble som kjent trent av Svennis frem til april 2009 før han fikk fyken og mexicaneren og tidligere Osasuna- og Atheltico Madrid-trener Javier Aguirre tok over. Godeste Aguirre kan bli en morsom karakter å følge i VM. Under en Gold Cup kamp mot Panama sparket han en spiller fra motstanderlaget, og en påfølgende håndgemeng førte til utvisning av både trener og spiller i tillegg til en utsettelse av kampen i ti minutter. Watch out Maradona!
Cuauhtémoc Blanco
Jeg har ingen som helst tro på Mexico i sommerens VM. Såpass ærlig skal jeg være. Men de har en stor stjerne som verden kunne stifte bekjentskap med i VM i 98. Da var det rett ut på løkka for å "dra en Blanco" etter Mexico sine kamper.
1. Finn to forsvarsspillere som står relativt nære hverandre og deg selv.
2. Lås ballen mellom egne føtter.
3. Hopp mellom forsvarsspillerne med ballen låst.
4. Vips, du er forbi!
En herlig nummer 10. Nå er han 37 år og fortsatt en stor stjerne i hjemlandet. I tillegg har han en av de feteste fornavnene i verden; Cuauhtémoc. Han var med i de siste kvalifiseringskampene, og jeg nekter å tro at Aguirre lar han være hjemme når laget reiser til Sør Afrika.
Tips for mesterskapet
Som allerede nevnt levner jeg ikke Mexico mange sjanser i VM. De er i en rimelig jevn gruppe sammen med Frankrike, Sør Afrika og Uruguay. Men jeg skal selvfølgelig ikke avskrive dem før kampene er spilt. Se opp for yngstebror Dos Santos. Jonathan, som er født i 1990, er for tiden i Barcelona og kan få sitt internasjonale gjennombrudd i Sør Afrika. Storebror Giovanni er også spennende, og jeg håper selvfølgelig at vi får se Blanco hoppe forbi svimle backer som ikke har sett dette på youtube.
Mexico i VM
Kidnappingsproblemer til tross. Mexico har deltatt i hele tretten VM-sluttspill og kommet til kvartfinalen to ganger. Dette var i 70 og 86 hvor VM også ble arrangert på mexicansk grunn. Ellers vant jo laget den utrolig jevne gruppa til Norge i VM 94. Og alle husker vi vel Rekdal sin herlige scoring som gav Norge en fantastisk start på gruppespillet i USA. Men selv om det ble seier i gruppa for Mexico, ble det bråstopp i åttendedelsfinalen mot Bulgaria. Mest huskes de kanskje for deres fargerike keeper Jorge Campos. En keeperlegende som endte opp med 130 kamper for Mexico. Han måtte forøvrig avbryte en nyttårsturnering i Hong Kong i 99 fordi hans far ble kidnappet.
Javier Aguirre
Laget ble som kjent trent av Svennis frem til april 2009 før han fikk fyken og mexicaneren og tidligere Osasuna- og Atheltico Madrid-trener Javier Aguirre tok over. Godeste Aguirre kan bli en morsom karakter å følge i VM. Under en Gold Cup kamp mot Panama sparket han en spiller fra motstanderlaget, og en påfølgende håndgemeng førte til utvisning av både trener og spiller i tillegg til en utsettelse av kampen i ti minutter. Watch out Maradona!
Cuauhtémoc Blanco
Jeg har ingen som helst tro på Mexico i sommerens VM. Såpass ærlig skal jeg være. Men de har en stor stjerne som verden kunne stifte bekjentskap med i VM i 98. Da var det rett ut på løkka for å "dra en Blanco" etter Mexico sine kamper.
1. Finn to forsvarsspillere som står relativt nære hverandre og deg selv.
2. Lås ballen mellom egne føtter.
3. Hopp mellom forsvarsspillerne med ballen låst.
4. Vips, du er forbi!
En herlig nummer 10. Nå er han 37 år og fortsatt en stor stjerne i hjemlandet. I tillegg har han en av de feteste fornavnene i verden; Cuauhtémoc. Han var med i de siste kvalifiseringskampene, og jeg nekter å tro at Aguirre lar han være hjemme når laget reiser til Sør Afrika.
Tips for mesterskapet
Som allerede nevnt levner jeg ikke Mexico mange sjanser i VM. De er i en rimelig jevn gruppe sammen med Frankrike, Sør Afrika og Uruguay. Men jeg skal selvfølgelig ikke avskrive dem før kampene er spilt. Se opp for yngstebror Dos Santos. Jonathan, som er født i 1990, er for tiden i Barcelona og kan få sitt internasjonale gjennombrudd i Sør Afrika. Storebror Giovanni er også spennende, og jeg håper selvfølgelig at vi får se Blanco hoppe forbi svimle backer som ikke har sett dette på youtube.
Abonner på:
Innlegg (Atom)