- Are we in the same group?

Av Sigurd Rushfeldt

Sist uke hadde jeg besøk av en av mine venner fra Tyskland (selvskryt). Han hadde endelig fått med dama på ferie til Norge, de skulle oppleve naturen, men siden han er sykt sportsinteressert hadde han passet på å få lagt turen innom Lillehammer. Da det ble påpekt at Tyskland skulle spille mot Norge i kvalifiseringsgruppa mot VM, fikk vi tilbake ”Are we in the same group?”. Etterfulgt av en forklaring om hvorfor som fan av Tyskland og Bayern München det egentlig ikke var noe å følge med på før det virkelig betydde noe. Når VM var i gang, hadde det noe å si. Og det var ikke før sluttspillet i CL at Bayern var av ordentlig interesse. Så bare så det er sagt, denne kampen er av meget liten interesse for Otto Normalverbraucher.

Onsdag kveld sjekka jeg litt rundt for å finne ut hva tyske medier tenker om kampen. Det stod selvfølgelig mest om kampen mot Finland og ZDF som kjører ”bastiecam”, men to saker fant jeg. Det er tatt ut fem spillere fra Bundesliga i den norske troppen og nyheten om at Jan Åge Fjørtoft har gitt seg som team manager hos Norge vekker oppsikt. Altså ikke veldig viktig.

Publikum kan spille en viktig rolle
Ofte blir den 12. mann nevnt – mot Tyskland tror jeg Norge kan forvente minimalt med hjelp. Litt fordi jævla få folk har trua på at Norge skal komme seg til VM, men også fordi de fleste norske fans på denne kampen ikke er der for å heie på Norge. Jeg husker da TIL kom til Salangen for å spille mot Salangen IF. Vi heia ikke på SIF i den kampen, vi var jo der for å se på stjernene, se på noen som kunne spille ordentlig fotball, og kanskje få en autograf. Et annet problem er at det er alt for tidlig for Norge å møte Tyskland – hadde vi starta dårlig, deretter gjort det litt bra med to seire på rad for så å møte Tyskland hjemme, ville publikum vært med, men første kamp hjemme mot Tyskland er katastrofe.

Jogi VS Per Mathias
Av andre interessante ting jeg har tenkt på før denne kampen er hvor mange likheter jeg kan finne mellom Jogi Löw og Per Mathias. Det viser seg at Jogi kommer fra en liten plass med ca 2000+ innbyggere i Schwarzwald. Per Mathias kommer jo fra Gratangen, en liten plass med ca 1000+ innbyggere. Dette betyr at Jogi er fra Baden og snakker Badisch, en nokså sprø dialekt som ikke er så verdsatt hverken i nærområdet eller i Tyskland generelt. Dette gjelder jo også Høgmo. Med andre ord er det liten forskjell på trenernivå mellom disse lagene.

Jeg forventer ikke at vi vinner denne kampen, jeg forventer ikke uavgjort og er innstilt på tap – det er bare det at vi husker når Drillo gjorde comeback og Daniel Braathen fikk applaus (riktignok for å ta en slags omvendt salto) av det tyske publikum.

Poetry in motion

Av Marco Simone

En søndag for 25 år siden våkner åtte år gamle Steven George Gerrard på et loft i Huyton, en kriminelt belastet arbeiderklasseforstad til Liverpool. Det hadde ikke blitt mye søvn den natten. Dagen før hadde han, mamma Julie, pappa Paul og storebror Paul sett de fryktelige bildene fra Hillsborough rulle over tv-skjermen. Dere kjenner historien. Under FA-cupsemifinalen mellom Nottingham Forest og Liverpool ble trengselen på tribuneseksjonen Leppings Lane Stand enorm etter at politiet hadde åpnet en ekstra port. 96 mennesker mistet livet den dagen. Den lille familien forsto at tragedien rammet hele byen deres, men den skulle komme enda tettere innpå dem.

Lille Steven kjapper seg ned trappen. I stua står bestefar Tony. Han var stadig innom, han bodde jo rett borti gata. Men han er aldri innom klokka halv ni søndag morgen, og i dag er fjeset hans annerledes. Steven skjønner at noe er alvorlig galt. “Familien vår kom oss ikke unna Hillsborough”, sier bestefaren.
”Jon-Paul er død.”

Jon-Paul Gilhooley ble det yngste offeret på Hillsborough den aprildagen i 1989. Han var Steven Gerrards fetter. Og akkurat som sitt søskenbarn var Jon-Paul Liverpool-supporter på sin hals. Onkelen hans hadde en billett til overs, og tiåringen gledet seg veldig til å se Liverpool i en semifinale i FA-cupen. Han kom aldri hjem igjen. Steven fikk ikke gå i fetterens begravelse. Foreldrene ville rett og slett skåne han for den påkjenningen. Men han forsto likevel alvoret, og sørget over tapet av sin jevnaldrende fetter. De to hadde spesielt én ting til felles; kjærligheten for fotball og for Liverpool FC. I sin selvbiografi fra 2007 skriver Gerrard følgende: “Jeg har aldri sagt det før, men jeg sier det nå. Jeg spiller for Jon-Paul.”

Ganske nøyaktig ett år etter hendelsene i Sheffield tok Liverpool hjem nok et ligagull. Fra tribuneplass kunne en niåring fra Huyton konstatere at han og Jon-Pauls helter fortsatt var konger av England.

What ship has never docked on Merseyside?
- The Premiership.

I årene som kom mistet Liverpool sin trone. Graeme Souness kom inn som trener, og gjorde gull til gråstein. Roy Evans tok over, men trofeene uteble. Den nye vinden som blåste over landet het Alex Ferguson og Manchester United. Da Steven Gerrard var liten fikk han husarrest av pappa Paul fordi han gikk i Manchester United-drakt. Hegemoniet til de røde fra Manchester smertet voldsomt i Liverpool.

Steven Gerrard hadde fått plass i klubbens akademi. Han ble tidlig lagt merke til og fikk spille sammen  med gutter som var mye eldre. Rett som det var møtte han tanta Jackie og onkelen Ronny. ”Jon-Paul ville vært veldig stolt av deg”, sa de alltid.

29. november 1998 ble en spesiell dag for familien Gerrard. Yngstesønnen fikk sin a-lagsdebut da han kom innpå for Vegard Heggem i kampen mot Blackburn. I forbindelse med kampen møtte Steven sin onkel og tante. “Han ser ned på meg. Jeg spiller for ham”, sa han da.

Steven Gerrard is our captain,
Steven Gerrard is a red,
Steven Gerrard plays for Liverpool,
A Scouser born and bred…

Etter et par år skjøt karrieren fart for alvor. Steven Gerrard ble beskrevet som det største talentet i England siden Paul Gascoigne. Han ble fast inventar på midtbanen til Liverpool og England. I 2001 tok han og laget en historisk “mini”-trippel, med seier i liga-, FA-, og UEFA-cup. Men til tross for Gerrards gjennombrudd og en jevn strøm av pokaler, klarte ikke Liverpool å utfordre om Premier League-tittelen. Manchester United, Arsenal og etter hvert Chelsea var langt sterkere. I 2002 lå Liverpool lenge på skuddhold til Arsenal, men Arsene Wengers gutter nektet å tape kamper.

I mai 2005 kom høydepunktet i Steven Gerrards karriere. I 84 minutter av Champions League-finalen ble Liverpool rundspilt av AC Milan. Italienerne ledet 3-0 til pause, men i det 54. minutt headet kapteinen inn reduseringen. Resten er historie.

… And then one night in Turkey,
It was 21 years since Rome,
With a Liverbird upon his chest,
He brought the cup back home.


Dream on, dream on,
With envy in your heart,
But you’ll never win the league,
You’ll never win the league.
 (Melodi: You’ll never walk alone)

På denne tiden for fem år siden lå Liverpool hakk i hæl med Manchester United i toppen av Premier League. Gerrard sto selv med 13 ligamål, og Zinedine Zidane beskrev ham som verdens beste fotballspiller. På Old Trafford ble Manchester United slått 4-1. Men den våren vippet Manchester United kampene til sin fordel, mens Andrei Arshavins fire mål i 4-4-kampen på Anfield ble selve manifestasjonen på at det ikke skulle gå. Ikke denne gangen heller.

Siden dette har man ikke vært i nærheten. Gerrards tidligere løpegutter Xabi Alonso og Javier Mascherano ble byttet ut med Christian Poulsen og Jay Spearing. På to år ble ett av europas beste lag til en middelmådighet som slet hjemme mot Wigan, Blackpool og Norwich. Liverpool ble laget ingen fryktet og alle lo av. Erkefienden Manchester United gikk omsider forbi Liverpool i antall seriemesterskap. I fjor hentet Sir Alex Ferguson og hans gutter hjem Premier League-pokal nummer 13, det 20. mesterskapet totalt.

They say our days are numbered we're not famous anymore,
But Scousers rule the country like we've always done before,
Ooooh Campione,
The one and only,
We're Liverpool.
 (Melodi: Oh Campione)

På søndag våkner 33 år gamle Steven George Gerrard i sin luksussvilla oppe i Formby. Han kysser farvel til jentene sine; døtrene Lilly-Ella (10), Lexie (7), Lourdes (2) og kona Alex. På Melwood møter han lagkameratene sine. De er Luis Suárez og Daniel Sturridge – spissduoen ingen kan stoppe. De er Joe Allen og Jordan Hederson – vaktbikkjene som river i stykker motstanderen med sin løpskraft. De er Phillippe Coutinho og Raheem Sterling – to av verdens aller største talenter. Og de er mange andre, alle med én ting til felles; de er skrubbsultne på suksess.

Nå er Liverpool det beste laget i landet. Steven Gerrard står med 13 ligamål hittil. Laget topper tabellen, men må slå Manchester City for å forbli i førersetet. I garderoben gjør en Huyton-gutt seg klar til sin kamp nummer 666 i Liverpool-drakta, den 431. som kaptein. Han løper, dirigerer, kjefter, skryter, takler, header, sentrer og skyter sitt lag mot Premier League-gull.

For lille Jon-Paul og for oss andre.

This is Euphoria

Red. anm: Klokken 5.04 tikket mailen inn, en mail fra en fan. En fan som beskriver hvordan han kjenner serieinnspurten på kroppen.

Av Lapskaus (@OyvindBerdal)

Brendan Rodgers, i skrivende stund er klokken 04.37, vanlige mennesker skal ikke på jobb før 08.00. Mitt første møte er klokken 09.00, men i sofaen sitter jeg, etter fire timers søvn. Du har akkurat slått West Ham. Vi har akkurat slått West Ham. Det er ca åtte timer siden. Og nå sitter jeg her, på Sandaker. Og du, ja du sitter sikkert og ser kampen i opptak. For tredje gang. Ser du effekten Lucas hadde på balansen i laget? Eller måten Gerrard psyket ut Adrian, Allardyce eller hva de nå enn heter? Bring'em on, sier du, så det gir gjenklang i det svære huset ditt. Så det store selvportrettet over deg blir levende.

Også tenker du på tallet 5. Vi tenker alle på tallet 5. Det gjør de i Kuala Lumpur, på Harvard, 71 grader nord og sør for ekvator. Det er som en Turing- kode, bedårende enkel, det er 5 som gjelder. Ganger 90. + overtid.

4-2-3-1, 4-3-3, 4-4-2, diamant eller gråstein? Kjært barn har mange navn, men en ting er sikkert, du må pleie din indre sjimpanse. Bite fra deg. Akkurat som Luis har gjort det, akkurat som Luis gjør det, en gang bokstavelig, nå litterært.

Så sender du kanskje en sms. Ikke så langt, akkurat langt nok, for adressaten sitter også oppe. Får ikke sove, vi får ikke sove noen av oss. Men Steven George Gerrard, MBE, kongen av Liverpool og kjempers fødelands kaptein, er ikke våken. Han er i transe. Har vært det siden Stoke-kampen. Fikk ferten da. Og nekter å slippe taket.

” Well played son” står det. Det holder. Dette er ikke Wernham & Hogg. This is Anfield.

Tippeligatips 2014

Av Eivind Hauger - @ehauger

Det er noe med våren som gjør mange av oss fotballsupportere yre, oppstemte og glade. Noen tenker på serieavslutningene i Europa eller europacupinnspurtene. Jeg er derimot mest opphisset fordi verdens vakreste fotballliga starter opp igjen. Endelig, etter flere måneders dvale, skal man endelig se den beste fotballen Norge kan tilby!

Som alle andre mediehus med mer eller mindre respekt for seg selv har også Materazzia tabelltips. I motsetning til ifjor så vil vi ikke gå inn i en dyptpløyende analyse. Etter å ha lest VGs tabelltips ført i pennen av herrene Knut Espen Svegaarden og Geir Juva så skjønner vi at det slaget er tapt. Hatten av der altså.

Jeg starter i bånn. Det er jo sånn man gjerne gjør. For meg er det fire lag som utpeker seg. Felles for alle lagene i Tippeligaen er at de utpeker seg i et område på tabellen, men ikke en konkret plass. Jeg tror vi får en firling på S i bånn. For de som husker så langt tilbake som til midten av 90-tallet så hadde Molde en fryktet treerbande med S som fellesnevner, og de som opplevde 70-tallet kan kanskje huske de fire S-ene.

Tippeligaens fire nederste S-er er derimot ikke så veldige skumle. Helt nederst så finner vi Sandnes Ulf (16), på plassen over har vi Sogndal (15) og på kvalikplassen kommer Bob Bradleys Stabæk (14). Den siste S-en er Sarpsborg 08 (13). Verken Ulf eller Sogndal har de nødvendige kvalitetene til å holde seg, og strengt talt har ikke Stabæk det heller. I dag, 28. mars, signerte de riktignok Tomas Sokolowski på lån - men er han god nok? Jeg tror grunnen til at Stabæk klarer kvalik er ene og alene på grunn av Bob Bradley. Sarpsborg på sin side har nok handlet lurt. De har hentet inn tidligere Vålerenga-helten Bojan Zajic, og vil nok gi han en rimelig fri rolle på midtbanen. Klarer Brian Deane å få sving på Aaron Samuel så kan særpingene få det sånn halvveis morsomt denne sesongen.

Flytter man seg vekk fra sumpa får man også flere bokstaver. Lillestrøm (12) sleit med å holde seg i fjor, og de skal nok slite litt i år også. Det virker som det er litt murring blant supporterne, økonomien er dårlig og Magnus Haglund skal nok få sitt å stri med om spillet ikke sitter fra første stund. På plassen over så ender Odds ballklubb (11). De hentet riktignok inn Bentley (ikke bilen) i vintervinduet, men det er ikke nok til å være blant de som ender på én-sifrede plasseringer. Det blir også spennende å se hvor lenge de får lov til å beholde Fredrik Semb Berge.

Bodø/Glimt (10) rykka opp i fjor, og blir nok den store overraskelsen i årets serie. De har, som ett av få lag, klart å få økonomien på fote. Det betyr ikke at de ikke må selge om det kommer gode bud. Og gode bud kan det fort komme om for eksempel Sané, Chatto og Richards gjør sakene sine bra. De er også avhengige av at Abdurahim "Ibba" Lajaab fortsetter scoringsformen fra forrige sesong.

Første lag ut på én-sifret plassering er Start (9). De skal spille makrellfotball, men det har vi vel egentlig ikke sett siden Myggen og Totto var der. Allikevel har de et godt lag som kan sparke fra seg mot hvem som helst. I all enkelhet betyr det at de klarer en grei plassering nesten midt på tabellen, uten å være redd for å rykke ned. Over Start finner vi Aalesunds FK (8). De blir fort årets skuffelse. Laget har mistet toppscoreren fra ifjor Hamdallah, og selv om de har flerfoldige øre å handle for har de ikke gjort noe ennå. Michael Barrantes må vise at han er kjempegod, men det tror jeg han ikke gjør.

Et lag som har både har vært skuffende og strålende i løpet av 2000-tallet er Vålerenga (7). I fjor endte de på en skuffende 11. plass, nå tar de et byks oppover på tabellen. Kjetil Rekdal har fått satt sitt preg på laget og da spesielt midtbanen. Se opp for Sivert Heltne Nilsen, han kan fort bli den nye vinen. Forsvaret mangler fortsatt en hel del. Spesielt trist for Klanen var det nok at midtstopper Gonzalés forsvant til Major League Soccer. Det holder fortsatt til en plass midt på tabellen uten fare for å rykke ned eller ta medalje.

Nå som vi beveger oss oppover finner vi de lagene som kan finne på å blande seg i medaljestriden. Brann (6), Haugesund (5) og Viking (4) er de lagene som vaker rett uttafor toppen. Brann har henta inn Rikard Norling, en svensk suksesstrener som nå skal gjøre som Martin Andresen Mons Ivar Mjelde. Han har gått høyt ut og sagt at det skal bli gull i Bergen. Det er nok litt vel overivrig, selv om han også har henta inn Vadim Demidov (som passende nok også er stor i kjeften). Haugesund tror vi fortsetter i sin gode stim. De har riktignok mista noen, men Jostein Grindhaug og gutta rundt er flinke til å utnytte de ressursene de har. Et lag som ikke har vært flinke til å utnytte ressursene sine er Viking. Det var snakk om en milliard kasta bort de siste ti åra. En milliard. Nå kan det dog se ut som de har funnet oppskriften: En fremmedlegion fra Island skal kjempe Viking mot medaljer. Det blir ikke helt medalje, men det blir det nesten. Brons, som de sier i Allsvenskan.

I toppen, det vil si de tre øverste plassene, er i stor grad gitt. På bronsen ender Molde (3). De har solgt unna en del godt, men samtidig henta inn en del ungt og lovende. Mohamed Elyo..Elyoun..Fettern til Tarik var god i Sarpsborg 08 og kan gjøre det veldig godt i Molde bare han får tillit. En annen de har henta inn er en fyr som mente han var for god for Tippeligaen: Harmeet Singh. Vi tror Molde har mistet mer kvalitet enn de har fått inn. Er for eksempel Sigurdarson god nok?

På andre plass finner vi Strømsgodset (2). De vant serien i fjor, men nå blir de nok hakket for veike. Godset har solgt unna en del spillere, henta inn noen og står tilnærma på status quo. De mest interessante nyanskaffelsene er i stor grad han nye fra Mallorca ved navn Marvin – og Kjetil Wæhler. Marvin skal være en superb belgisk spiss som har vært i flere Premier League-klubbers søkelys, og Kjetil Wæhler veit man hva står for. Uansett så holder det ikke.

For laget som troner når vi setter punktum en gang i høst er Rosenborg (1). De har ikke gjort store endringer, men de endringene som er gjort er viktige. Morten Gamst Pedersen er en spiller som kommer til å ta Tippeligaen med storm. Han er 32 år, og kunne helt sikkert levert varene i England eller Tyrkia fortsatt. I tillegg har de forsterka med den tidligere Hønefoss-spissen Riku Riski. Problemet er hvordan de skal spille. Er Gamst Pedersen tiltenkt en plass sentralt på midten, og hvordan vil Riski gjøre det på kanten? Vi tror dette kommer til å ”årne seg” som man sier på Oslo øst .

Tabellen blir dermed sånn:

1. Rosenborg 
2. Strømsgodset 
3. Molde 
4. Viking 
5. Haugesund 
6. Brann 
7. Vålerenga 
8. Aalesunds FK 
9. Start 
10. Bodø/Glimt 
11. Odd 
12. Lillestrøm 
13. Sarpsborg 08 
14. Stabæk 
15. Sogndal 
16. Sandnes Ulf

En gang manager, alltid manager

Av Eskilona

Det er overhodet ingen overraskelse at Ole Gunnar Solskjær er en av ytterst få nordmenn som livnærer seg av å være fotballmanager. Han har nemlig både tenkt og handlet som en manager i snart 30 år.

På 80- og 90-tallet var gatecuper umåtelig populært i Kristiansund. Alle nabolag med så mye som den minste antydning til en grus- eller gressflekk hadde sin egen cup med kiosksalg, feedback-utsatt høyttaleranlegg og fruktkurver som premie. Røssern Cup ble etterfulgt av avarter i Brunsvika, Vikan, Bolga, Karihola og Myra. Dette var lenge før internett og e-post, så informasjonen ble spredt på gamlemåten, altså type jungeltelegraf. Likevel hadde de et oppmøte og en prestisje ikke en Facebook-gruppe i verden kunne utkonkurrert. Vel, det er i alle fall sånn jeg husker det. Alt var som kjent bedre før.

Hva har så dette å gjøre med én av tjue managere i Premier League? Jo, og her kommer en påstand: Ole Gunnar Solskjær var en av tidenes første profesjonelt tenkende og utøvende managere i Kristiansund. På den tiden regjerte det fryktinngytende mannskapet i Samba La Palme på gatecup-tronen. Anført av en stamme av teknikere fra KFK - med en forkjærlighet for få touch - utførte de i grunn en slags tidlig tiki-taka-variant, bare uten noe særlig fokus på gjenvinning. Uansett. Iført proffe drakter med sponsormerker, sopte de med seg det meste av både heder, ære og fruktkurver. Kanskje sågar også det viktigste av alt på den tiden; de peneste jentene. Gatecup-groupiene.

Jeg husker ikke hvor interessert OGS var i jenter på den tiden, men jeg husker én ting. Han hatet KFK. OGS var flasket opp hos rivalen CFK og kunne naturlig nok ikke stå og se på rivalenes gatecup-dominans. Noen konsentrerte timer på gutterommet i Korallveien senere
 var planen klar. Brunsviken Sportsverein (BSV) var født. Spillende manager, nummer 10, først i alt og lagkaptein: Ole Gunnar Solskjær.

Først på agendaen var å bygge en slagkraftig tropp. Lagkamerater fra CFK var selvskrevne, mens søskenbarn, hans egen søster og nabogutter fikk roller som stallfyll. I retrospekt er jeg meget tilfreds med bare å ha figurert i spillerstallen til (i skrivende stund) Norges eneste PL-manager. Det er mye rart som har festet seg i hukommelsen opp gjennom, men resultatene fra gatecuper er ikke blant dette. Dog kan det umulig ha startet spesielt bra, for det gikk ikke spesielt lang tid før jeg ble kalt inn til et møte på gutterommet i nabohuset. (Jeg vil så gjerne si at han hadde teppe på det rommet, men det tror jeg ikke). Laget hadde sannsynligvis underprestert og kanskje var det murring i spillergruppa. Møtet endte i alle fall med at managerens eget søskenbarn Ove ble degradert som kaptein, og jeg utpekt som arvtager. Så vidt 10 år og kaptein på ”prestisjeprosjektet” Brunsviken Sportsverein. Nyttig idiot eller ikke, stas var det. Jeg hadde sannsynligvis ikke peiling på hva det innebar, ei heller noe ønske å bli det, men sannsynligvis, i alle fall nå i ettertid, var det der fotballkarrieren min nådde toppen. For foreløpig er vi nemlig en ganske eksklusiv gjeng Daniel Berg Hestad, Ove Johansen (den degraderte), Mark Hudson, og meg.

Det har etter hvert gått 25 år siden han styrte gatelagsskuta i havgapet med hard hånd, uten den minste frykt for mytteri i egne rekker. Majoriteten av løkkebanene har for lengst grodd igjen eller blitt til ballbinger. Ungene er inne og spiller FIFA, mens den da 10 år gamle kapteinen har blitt 36 år og feit.

Én ting er dog den samme. Ole Gunnar Solskjær er manager.

Tilfellet Berlin

Av: Andy Dia (@arsandbu)

Vinterpausen råder fortsatt i Bundesliga, og stort sett alt er som det skal være i Tysklands øverste divisjon. Selvsagt. Det er tross alt Tyskland det er snakk om. Ordnung muss sein.

Bayern-lokomotivet kommer til å cruise inn til tittelen, og har også kjøpt sin argeste konkurrents kanskje aller beste spiller i Borussia Dortmunds Robert Lewandowski; Leverkusen og Dortmund halser etter for alt de er verdt; Schalke, Wolfsburg og Mönchengladbach ser ut til å kjempe om den siste Champions League-plassen; og Braunschweig ligger sist på tabellen. Men mest selvfølgelig av alt: Bundesliga-tittelen havner ikke i Berlin denne sesongen heller.

Rik på historie, sultet på suksess. Fortellingen om Europas dårligste fotballhovedstad

Inneværende sesong

Berlin er en stor by med en svært mangefasettert innbyggermasse, så å påstå at ingen berlinere sommeren 2013 trodde at Hertha Berlin kom til å vinne Bundesliga-tittelen denne sesongen vil være for store ord å ta i sin munn. Men ingen med en viss innsikt i fotballens verden og/eller med et snev av realisme i sitt sinn ville tippet Hertha på toppen av Bundesliga-tabellen når vi skriver 10. mai 2014. Hertha Berlin har rett og slett ikke et lag som er godt nok til å kunne hamle opp med de aller beste i Tyskland over 34 kamper.

Ser man isolert på inneværende sesong er dette verken noe problem for klubben eller byen, eller noen overraskelse. 'Die Alte Dame' rykket opp fra 2. Bundesliga i vår, og ligger i skrivende stund på en sjetteplass på tabellen med 28 poeng på 17 kamper - noe som er meget bra etter halvspilt serie situasjonen tatt i betraktning. Hovedstadsklubben slo sågar Borussia Dortmund 2-1 på bortebane i siste kamp før jul, og klubbens stjernespiss Adrian Ramos er toppscorer i Bundesliga. På nivået under, i 2. Bundesliga, leverer også Union Berlin en fin sesong, og ligger i skrivende stund på en 5. plass på tabellen - fire poeng bak opprykksplass.

Det som imidlertid er et problem for Berlin som fotballby - og som rettferdiggjør påstastanden at det mest selvfølgelige denne sesongen er at Bundesliga-tittelen ikke havner i Berlin - er at ingen Berlin-lag har vunnet en tittel av betydning på over 80 år. 

Berlin, hovedstad og dobbelt så stor som Tysklands nest største by, er kort og godt en ubrukelig fotballby.

Østtysk suksess med bismak

Før man går videre på disseksjonen av Berlin som fotballby er det imidlertid på sin plass å nevne Dynamo Berlin og Vorwärts Berlin, og disse lagenes suksess i den østtyske Oberliga i årene Tyskland og Berlin var delt. Øst-Tyskland hadde sin egen nasjonale serie i årene 1949-1991, og i denne perioden var Berlin alt annet enn en ubrukelig fotballby. Vorwärts Berlin vant seriemesterskapet i DDR fem ganger mellom 1958 og 1966, mens Dynamo Berlin vant hele ti sesonger på rad mellom 1979 og 1988. Det er imidlertid et par faktorer som gjør at disse titlene ikke lenger har den helt store prestisjen når vi ser tilbake på dem i 2014. 

Den første er at den øst-tyske fotballen var langt svakere enn den vest-tyske både på klubb- og landslagsnivå - et seriemesterskap i Øst-Tyskland krevde kort og godt ikke den samme kvaliteten som et seriemesterskap i Vest-Tyskland krevde. Man fikk et godt bilde på hvordan nivået og forholdene i gamle Oberliga er sett på av tyske fotballmyndigheter i forbindelse med innføringen av mesterskapsstjerner over klubblogoene i 2004. Det tyske fotballforbundet (DFB) bestemte at klubber som hadde vunnet tre ligamesterskap kunne spille med én stjerne over logoen, fem mesterskap ga rett til to, ti mesterskap ga rett til tre og tjue ligatitler ga rett til å mønstre hele fire stjerner over logoen. Dette gjaldt imidlertid kun for titler vunnet i Bundesliga (siden opprettelsen i 1963), og ikke for østtyske titler. Dynamo Berlin henvendte seg til DFB for å få rett til å spille med tre stjerner over logoen, og da de ikke fikk noe svar fra fotballforbundet tok de saken i egne hender og la selv til de tre stjernene over klubblogoen. Forbundet ga til slutt etter for presset, og tillot i 2005 alle tidligere mestere - både fra øst og vest og fra perioden før Bundesliga ble opprettet (1903-1963) - å ha én stjerne over logoen, med antallet titler inngravert i stjernen.

Den andre faktoren er imidlertid mørkere og - i hvert fall for Dynamos del - langt mer ødeleggende for disse seriemesterskapenes ettermæle enn den kvalitetsmessige forskjellen mellom øst og vest: Fotballen i Øst-Tyskland var i stor grad preget av politiske krefter, og støtte fra politi, etterretningstjeneste og styresmakter var den beste suksessgarantien man kunne ha.  Denne politiske innflytelsen i idretten var noe begge de nevnte Øst-Berlin-lagene høstet fruktene av - om enn på noe forskjellig måte.

For Vorwärts Berlins del er historien på mange måter relativt uskyldig, i hvert fall sammenliknet med Dynamos. Klubben var opprinnelig et hær- og politilag tilhørende i Leipzig, men i 1953 og 1954 - etter at mange av de gode fotballspillerne i Berlin hadde flyttet til de vestlige sonene av byen -  ble Vorwärts Leipzig og flere av klubbens spillere gradvis omplassert til Berlin av styresmaktene fordi de mente det var uholdbart at Øst-Berlin ikke kunne stille med et topplag i den øverste divisjonen. I Berlin fikk den omplasserte klubben fart på sakene, og vant ligaen fem ganger i løpet av ni år.

I likhet med Vorvärts Berlin var også Dynamo Berlin langt på vei et resultat av en statlig omplassering. I 1954 ble spillerne på Dynamo Dresden tvunget til Berlin - også dette som et middel for å heve kvaliteten på hovedstadsfotballen. Dynamo Dresden var resultatet av at elleve klubber med tilknytning til politiet i 1950 ble slått sammen til én klubb, og den nye klubben fikk opprinnelig navnet SG Deutsche Volkspolizei Dresden, før den endret navn til Dynamo Dresden våren 1953. Klubben hadde vunnet ligaen i 1953, og kommuniststyret i Berlin anså den som en perfekt kilde for gode og regimevennlige spillere som kunne hentes til Berlin. Dynamo Berlin, som hadde blitt stiftet året før, nøt godt av de nye kreftene, og rykket opp til øverste nivå i 1957. Dynamo Dresden på sin side var robbet for spillere, og samme år som Dynamo Berlin rykket opp til Oberliga, befant seriemesterne fra 1953 seg nede på fjerde nivå.

Stasi-samarbeid

Tvangsflyttingen av spillere er imidlertid ikke Dynamo Berlins eneste skamplett, og den var heller ikke direkte avgjørende for klubbens senere suksess. Klubben rykket ned igjen etter det første opprykket, og Dynamo Dresden-spillerne hadde forlengst lagt opp da ligatitlene ble vunnet på 70- og 80-tallet. Avgjørende var derimot tilknytningen til en av hovedmennene bak tvangsflyttingen av Dresden-spillerne - den beryktede Stasi-sjefen Erich Mielke.

Stasi, eller Ministerium für Staatssicherheit, som var det fulle navnet på den østtyske etterretningstjenesten, ble opprettet av styresmaktene i Øst-Tyskland i 1950, for å kunne overvåke landets innbyggere med ambisjon om å luke ut og stoppe enhver som stilte seg kritiske til det kommunistiske regimet. Tjenesten var preget av effektivitet, korrupsjon, hensynsløshet, nøyaktighet og et enormt apparat - både av fulltidsansatte og av sivile angivere. Den tyske historikeren Jens Giseke skriver i sin bok Mielke-Konzern at Stasi ved murens fall hadde 91.000 fulltidsansatte og over 170.000 angivere i Øst-Tyskland.  Etaten for stasidokumenter (Bundesbeauftragter für die Stasi-Unterlagen) mener selv Gisekes tall er for lave, og opererer med et anslag på en halv million når det er snakk om informanter som var tilknyttet Stasi.

Som Gisekes boktittel sier, Stasi var virkelig Erich Mielkes organisasjon. Mielke rømte Berlin etter å ha skutt to politibetjenter på oppfordring fra det kommunistiske parti i 1931, og returnerte først fra eksil etter at andre verdenskrig var over. I løpet av årene i eksil studerte han kommunismen på nært hold i Sovjet og kjempet både i den spanske borgerkrigen og på Sovjets side under den andre verdenskrig. Dette ga ham gode kontakter innen de kommunistiske kretser, noe som hjalp ham å unngå rettslig forfølgelse for drapene begått i 1931 da han returnerte til det okkuperte Berlin i 1945.

Mielke jobbet seg oppover i systemet i det kommunistiske Øst-Tyskland, og ble innsatt som Stasi-sjef 11. desember 1957. Mens elleve  sjefer for den sovjetiske sikkerhetstjenesten KGB kom og gikk de neste 32 årene, holdt Mielke stand på toppen av Stasi-hierarkiet helt frem til murens fall.

I tillegg til å være sjef for Stasi var Mielke også fotballinteressert, og hans kjærlighet lå hos Dynamo Berlin. Allerede som statssekretær i den kommunistiske regjeringen var han i 1954 med på tvangsflyttingen av Dresden-spillerne til Berlin, men det var først drøye to tiår senere Berlin-klubben virkelig høstet resultater av samarbeidet med Mielke.

Mielkes tidligere melkeku, Dynamo Dresden, hadde kommet seg over sjokket av å miste sine beste spillere til Dynamo  Berlin, og var allerede i 1962 igjen å finne på øverste nivå i Øst-Tyskland. Klubben vant tittelen igjen i 1971, og fulgte opp med fire nye seriemesterskap de neste sju sesongene. Dynamo Dresden hadde, bokstavelig talt, vært kilden til Dynamo Berlins første opptur, og Dresdens suksess på 70-tallet ble også kilde til Dynamo Berlins andre store opptur - om enn på en noe annet måte. Mielke skal ha sett seg lei på Dresden-klubbens dominans, og det sies at Stasi-sjefen gikk inn i Dynamo Dresdens garderobe etter siste serierunde våren 1978, etter at klubben hadde tatt sin tredje strake ligatittel, og ytret følgende ord: "Nyt det, for neste år vinner Berlin."

Uavhengig av om denne historien er sann eller ikke, Dynamo Berlin vant ligaen sesongen etter. Og de neste ni sesongene etter det. Dynamo Berlin ble opprinnelig dannet som en politiklubb og hadde alltid hatt sterke bånd til politi og Stasi, og under vingene til fryktede og mektige Erich Mielke vant klubben nå ti strake ligatitler mellom 1979 og 1988, flere av dem vunnet under særdeles tvilsomme omstendigheter. Jukset, hjelpen fra dommerne og alle de merkelige overgangene ble etter hvert så mistenksomme at det til og med skal ha blitt murring innad i kommunistpartiet. Det ble iverksatt etterforskning etter en kamp mot Lokomotiv Leipzig i mars 1986, hvor Dynamo Berlin ble tilkjent en svært tvilsom straffe fem minutter på overtid. Utfallet ble at dommer Bernd Stumpf ble utestengt på livstid. Dynamo Berlin slapp unna enhver sanksjon.

Etter sammenslåingen av øst og vest har de østtyske lagene falt gjennom, og kun Hansa Rostock (12 sesonger), Dynamo Dresden (fire sesonger) og VfB Leipzig (én sesong) har deltatt i Bundesliga. Rostocks to sjetteplasser er de beste plasseringene et østtysk lag har oppnådd, og det har ikke vært et eneste østtysk lag i Bundesliga siden Rostock rykket ned våren 2009. Dynamo Berlin ble plassert på nivå tre da den østtyske og vesttyske ligaen ble slått sammen foran 1991/92-sesongen, og endret navn til FC Berlin i et forsøk på å ta avstand fra fortiden. I 1999 tok de tilbake Dynamo-navnet, og heter idag Berlin FC Dynamo. Etter at klubben gikk konkurs i 2002 har den nå stabilisert seg på øvre halvdel av tabellen på nivå fem i det tyske seriesystemet.

Tyngre vest for muren

Mens Dynamo og Vorwärts nøt stor suksess øst for muren, var historien en helt annen noen kilometer lenger vest. I de første årene etter andre verdenskrig lå fotballen i Tyskland, i likhet med nasjonen som sådan, i ruiner. Fra og med 1948 greide fotballmyndighetene i Vest-Tyskland imidlertid å stable på bena et nasjonalt mesterskap etter samme mønster som før og under krigen: vinnere av de regionale seriene møttes til cupspill for å avgjøre hvilket lag som var det beste.

Mens et landsdekkende seriespill ble lansert i Øst-Tyskland foran 1949/50-sesongen, måtte man i Vest-Tyskland vente helt til 1963 før man fikk tilsvarende system. Etter den skuffende VM-innsatsen i 1962, hvor det ble exit mot Jugoslavia i kvartfinalen, bestemte det tyske fotballforbundet seg for at drastiske endringer måtte gjøres, og på et møte i Dortmund 28. juli 1962 ble Bundesliga opprettet. Den nye, landsomfattende ligaen skulle sparkes i gang fra og med 1963/64-sesongen.

De 16 lagene som deltok i den første Bundesliga-sesongen ble plukket fra de ulike regionene i Vest-Tyskland, og Hertha ble Berlins representant i første sesong, etter at klubben hadde vunnet Berlin-serien både i 1961 og 1963. Bundesliga er nå inne i sin 51. sesong, og sett bort fra Hertha Berlins 31 sesonger på øverste nivå, er det kun Tennis Borussia Berlin (to sesonger), Blau-Weiß 90 Berlin og Tasmania Berlin (begge én sesong) av Berlin-lagene som har vært oppe og spist kirsebær med de store - og både sesongene i Bundesliga og historien i ettertid har vært dystre for de tre klubbene.

Blau-Weiß 90 Berlin havnet, til tross for en ung og målfarlig Karl-Heinz Riedle på spissplass, helt sist i Bundesliga i 1986/87-sesongen, gikk konkurs i 1992 og spiller idag under navnet SV Blau Weiss Berlin på 8. nivå i tysk fotball. Geir Frigårds gamle klubb, Tennis Borussia Berlin, var oppe både i 1974/75- og 1976/77-sesongen, men havnet nest sist og på nedrykk begge gangene, og spiller idag på nivå 6. Og sist, men ikke minst, Tasmania Berlin, klubben som ble tildelt en plass i Bundesliga sesongen 1965/66 på grunn av myndighetenes ønske om å ha et Berlin-lag i Bundesliga etter Herthas tvangsnedflytting på grunn av økonomisk snusk: Tasmania leverte den svakeste Bundesliga-sesongen noensinne, og innehar den dag i dag så og si alle negative rekorder man kan ta i løpet av én sesong. Klubben rykket ned med to seiere, fire uavgjort og 28 tap, og med en målforskjell på 15-108. Etter å ha trukket 81.500 tilskuere til Olympiastadion for sesongens første kamp, skjønte lagets supportere fort hvor det bar av sted, og i kampen mot Borussia Mönchengladbach 15. januar 1966 var det kun 827 trofaste og sta sjeler som orket å møte opp for å se mer elendighet. I likhet med Tennis Borussia spiller også Tasmania idag på 6. nivå i det tyske ligasystemet.

Middelmådige Hertha

Hertha er det eneste av Berlin-lagene som har forsøkt seg i Bundesliga som fortsatt er i nærheten av toppen av tysk fotball, og det mest suksessrike laget fra Berlin noensinne - i hvert fall om man ser bort fra Dynamo og Vorwärts sine gode år i den østtyske ligaen. Det betyr imidlertid ikke at Herthas historie har vært en dans på roser.

Hertha ble i 1892 dannet under navnet BFC Hertha 92, og vant det første arrangerte Berlin-mesterskapet i 1905. I 1920 slo klubben seg sammen med Berliner Sport-Club, og tok navnet den har idag: Hertha Berliner Sport-Club von 1892. Suksessen lot ikke vente på seg for den nye klubben, og Hertha nådde finalen i det tyske mesterskapet - de beste lagene fra regionale ligaer kvalifiserte seg for et nasjonalt sluttspill - seks ganger på rad mellom 1926 og 1931, hvor de stakk av med seieren i de to siste forsøkene.

Etter disse to mesterskapene på starten av 30-tallet har imidlertid ikke Hertha - i løpet av 83 år - vunnet en eneste tittel av betydning.

Klubben vant riktignok den tyske ligacupen, eller Ligapokal som den het på tysk, i 2001 og 2002, men å beskrive disse som 'titler av betydning' vil være en overdrivelse. Ligapokal var en turnering som først ble arrangert for de 32 beste tyske lagene i 1972/73-sesongen, i et format som liknet dagens Champions League-format, før den forsvant igjen etter kun denne ene sesongen. Først 24 år senere, sommeren 1997, ble det børstet støv av turneringen igjen, men det var stort sett kun navnet som var det samme. Den nye ligacupen var en utvidelse av Supercupen, som hver sommer siden 1987 hadde blitt spilt mellom serie- og cupvinner, og bestod kun av seks lag - de fem beste fra den nylig ferdigspilte Bundesliga-sesongen, samt vinneren av den tyske cupen. Ligacupen ble spilt frem til sommeren 2007, før man igjen gikk tilbake til Supercup-formatet, og Hertha vant altså to av de elleve utgavene av turneringen, begge ganger etter å ha slått Schalke 4-1 i finalen.

Før inneværende sesong hadde Hertha spilt i Bundesliga i 30 av 50 sesonger siden oppstarten i 1963, og har i løpet av disse sesongene blant annet kapret én andreplass (1975) og tre tredjeplasser, og har oppnådd en gjennomsnittlig ligaposisjon på 9,4. På maratontabellen i Bundesliga ligger klubben på en 13. plass med 1400 poeng på 1027 kamper, noe som gir et snitt på 1,36 poeng per kamp.

I løpet av årene som har gått siden andreplassen i Bundesliga i 1975, er det nærmeste Hertha har vært en stor nasjonal tittel de tre finaletapene i den tyske cupen i 1977, 1979 og 1993. Som nærmest en ertende pekefinger for å understreke klubbens problemer var det sågar Herthas amatørlag, som på dette tidspunktet spilte på nivå tre av tysk fotball, som tok seg hele veien til finalen i 1992/93-sesongen. I finalen ble Bayer Leverkusen (som forøvrig hadde slått ut Herthas førstelag i åttendedelsfinalen) for sterke for Carsten Ramelow og resten av Hertha-amatørene, og Ulf Kirsten ble dagens helt da han stanget inn kampens eneste mål et snaut kvarter før slutt.

Statistikk

Berlin er med sine 3,4 millioner innbyggere dobbelt så stor som Tysklands nest største by, Hamburg (det bodde også over to millioner i Vest-Berlin i årene byen var delt). Hovedstaden har imidlertid ikke greid å omgjøre det innbyggermessige overtaket om til suksess på fotballbanen. Av de 101 nasjonale titlene som er blitt utdelt i Tyskland/Vest-Tyskland siden 1903, har Berlin kun vunnet fem - og alle disse ble vunnet før andre verdenskrig, på en tid da det nasjonale mesterskapet ble avgjort gjennom cupspill mellom de beste lagene fra ulike regionale ligaer.

Union 92 Berlin (som senere ble Blau-Weiß 90 Berlin) vant tittelen i 1905, Viktoria Berlin vant den i 1908 og 1911, mens Hertha ble mestere i 1930 og 1931. De siste 79 tyske mesterskapene er vunnet fra lag fra andre steder enn Berlin.

I statistikken nederst i artikkelen er det samlet statistikk for hvordan lag fra hovedsteder og største byer i alle UEFA-medlemsland har gjort det siden innføringen av nasjonale mesterskap i de respektive nasjonene. Berlin, med sine 4,95 % i titteluttelling, har kun hovedstedene Roma (4,59 %), Ankara og Cardiff (begge 0,00 %), samt ikke-hovedstadene Birkirkara (4,12 %) og Dogana (3,57 %), som er de største byene i henholdsvis Malta og San Marino, bak seg på listen.

For Cardiffs del kan den magre tittelfangsten i stor grad forklares med at Cardiff City spiller i det engelske ligasystemet, og at den walisiske ligaen i all hovedsak består av semiprofesjonelle lag fra mindre byer og landsbyer. Cardiff City er imidlertid et av Wales' beste fotballag, og om den walisiske tittelen hadde blitt utdelt til det walisiske laget som gjorde det best i det engelske ligasystemet ville Cardiff hatt et rikt troféskap. Når det gjelder Ankara er det verdt å nevne at byens lag må konkurrere med lag fra tre ganger større Istanbul, noe som i hvert fall til en viss grad kan forklare mangelen på suksess. Den manglende suksessen for lag fra Birkirkara og Dogana har ingen tilsvarende forklaring, det har ei heller Romas skjebne.

Sett fra et rent uttellingsperspektiv scorer Roma enda svakere enn Berlin, med sine fem titler på 109 forsøk. Byen er også hovedstad og den største byen i Italia med sine 2,6 millioner innbyggere, og er over dobbelt så stor som Milano, som er landets nest største by. Man kunne for Roma - i likhet med for Berlin - forvente en bedre uttelling enn magre 4,59 % . Til Romas forsvar skal imidlertid sies at byens titler er vunnet i langt nyere tid enn Berlins, og i en æra hvor vinneren har blitt kåret etter et nasjonalt ligaspill, i motsetning til titlene Berlin-lagene vant etter cupsluttspill. Serie A ble dannet foran 1929/30-sesongen, og Romas triumfer er kommet ved AS Romas tre titler (1942, 1983 og 2001) og Lazios to (1974 og 2000). De to Roma-lagene har også tilsammen vunnet 15 Coppa Italia-titler og hvert sitt europeiske trofé. Alt i alt fremstår den italienske hovedstaden som langt mer konkurransedyktig enn hva den tyske gjør.

For å sette Berlin-lagenes prestasjoner ytterligere i perspektiv: totalt sett har hovedstadslag i UEFA-nasjonene vunnet 1360 av 3296 mulige nasjonale mesterskap (41,26 %), mens de største byene i de enkelte nasjonene har stått for hele 1510 av 3296 mulige (45,81 %). Hvis man kun ser på resultatene fra de største ligaene i Europa, som er en naturlig målestokk for den tyske - England, Frankrike, Spania og Italia - er den totale uttellingsprosenten for hovedstedene (som også er landenes største byer) på 19,60 %.

For byer som er av Europas 20 største, men som ikke er sitt lands største eller hovedstad, er uttellingen: St. Petersburg 14,29 %, Hamburg 5,94 %, Barcelona 27,71 % og Kharkiv 24,24 %. Alle bedre enn Berlin. 

Hvorfor?

Hva er så grunnen til at Berlin har kommet såpass til kort som fotballby de siste drøye 80 årene? Tyskerne man snakker med skylder på dårlig klubbdrift over lang tid, men heller ikke de blir helt kloke på hvorfor Berlin, og da spesielt Hertha - som spiller sine hjemmekamper på en arena med plass til nærmere 75.000 tilskuere - ikke greier å hevde seg helt i toppen av tysk fotball.

Det er nok mange årsaker til Berlin-fotballens problemer, og en fullstendig forklaring ligger langt over min evne og ambisjon å forsøke å komme med. Allikevel er det nok ikke noen særlig dristig påstand å hevde at delingen av Tyskland, kombinert med Berlins geografiske plassering må ta sin del av skylden for mangelen på suksess. Berlin gjorde det godt i årene før andre verdenskrig, og hadde frem til landet ble delt vunnet fem av 35 utdelte titler, som gir en uttelling på 14,29 % - noe som er omlag samme uttelling som Paris og London har hatt totalt. Etter delingen har det imidlertid vært titteltørke for Berlins del - om man ser bort fra titlene lagene fra Øst-Berlin tok i Oberliga, og som ikke er en del av statistikken her.

Etter at Tyskland og Berlin ble delt, ble Bonn ny hovedstad i Vest-Tyskland, og regjeringen flyttet samtidig setet sitt dit. Vest-Berlin lå nå isolert dypt inne i Øst-Tyskland, avskåret geografisk fra resten av landet, og også avsperret mot de østtyske områdene. Mens fotballen i Øst-Berlin - med noe hjelp - tidvis blomstret, beveget Hertha seg mellom første og tredje nivå i vest. Med Vest-Berlin isolert i øst bevegde det industrielle og økonomiske tyngdepunktet i Vest-Tyskland seg gradvis bort fra Berlin og over til områdene i vest. Her lå pengene og mulighetene.

Selv om øst og vest nå har vært samlet i over 20 år, er det fortsatt områdene i gamle Vest-Tyskland som er områdene hvor økonomien og industrien blomstrer, og det er klubber fra de rike og industrialiserte områdene som gjør det best. Berlin bærer fortsatt preg av å være en kunster- og bohemby, og høyst sannsynlig vil den fortsette å gjøre det i overskuelig fremtid.

Til tross for byens mange innbyggere og en stor og flott stadion å spille fotball på, vil det ikke komme som noen overraskelse om berlinerne også i årene som kommer fortsetter å klø seg i hodet og lure på hvorfor de bor i Europas dårligste fotballhovedstad.

Free Shinji

Av Superfriend Straight aka @svensundet

Når fotball er viktigere enn klubbfølelse.

Jeg kan jo begynne denne teksten med å sverge evig troskap til Manchester United. Jeg er United-supporter på min hals (og ja, ikke kom slengende med at det er Sheffield eller Leeds som er det egentlig United) og elsker klubben, spillerne, historien, (endel av) fansen ja til og med den ferske manageren David Moyes. Jeg elsker David Moyes, men allikevel må jeg ha lov til å si at han tar feil. Når det gjelder valgene han gjør rundt bruken av Shinji Kagawa, så tar han feil. Alle ser det. Alle vet at David Moyes tar feil. Alle vet at Kagawa er en lettbeint gave til alle verdens fotballbaner. Alle vet at Kagawa er fotballens ekvivalent til Sushi i Norge på nittitallet, han er helt rå, men er ikke tilgjengelig for nytelse.

Det er få ting som gjør meg tristere enn tanken på hvor lite Manchester United bruker Kagawa (innen fotballen altså, det finnes jo folkemord og sult og krig og fred og sånn). Så lite tillit gir de han, at fotballfamilien har begynt å rope om #FreeShinji på Twitter, så lite tillit gir de han at Jürgen Klöpp og Börüssia Dörtmünd prøvde å hente han tilbake til Tyskland senest i august. Det er trist. Tenk på hvor trist det er. Det er et bunnløst hull av smerte. Et slags sort hull (city tigers, neida...). Det er som mageviruset til Darren Fletcher, det er et uløselig problem.

Tenk hvor trist det må være for Kagawa å sitte på tribunen eller benken i Manchester og se på at en av de verste midtbanene i europeisk toppfotball famler rundt i mørket. Midtbanegjengen bestående av Nani, Cleverley, Antonio Valencia (som har vært ute av form i to år) eller gud forby Anderson får alle tillit i viktige posisjoner. Hvorfor dette skjer uke etter uke er forbi min fatteevne, men det skjer, og det har pågått alt for lenge.

Jeg har en drøm (les dette med stemmen til Martin Luther King jr. nå). Jeg har en drøm om at folk, en gang skal få nyte Shinji Kagawa i full blomst igjen (hvis det er lov å si). Og det må skje straks. Hvis han ikke blir behandlet som den diamanten han er i Manchester innen jul, så bør vi (altså Manchester United) gi han bort. FIFA eller UEFA eller Kjetil Siem eller Yngve Hallèn eller noen andre folk med makt bør bryte inn i saken og frigi Shinji. Fotballfamilien fortjener å se Kagawa spille hver eneste uke, akkurat slik som fotballfamilien fortjener å se Enözil, Ensuarez, Entotti, Eniniesta, Enberbatov, Enmessi, Enronaldo, Enrooney, Enrobben, Enxavi, Enreus, Enzlatan, Enhamsik, Enpirlo, Enronaldinho, Enneymar, Enbale og Enbalotteli hver eneste uke.

Det bør være et kontrollorgan der ute som nekter Moyes å sette Kagawa på benken i hver eneste kamp. (Med den tonen som jeg har brukt til nå i denne teksten så tror du kanskje at jeg tuller. Og det gjør jeg jo på en måte, men på en annen måte så gjør jeg det ikke. Skjønner?) Det blir for dumt at en gudbenådet fotballspiller som muligens bare har 10-12 år på toppnivå skal bruke store deler av karrieren sin på å sitte på benken fordi en eller annen manager roter rundt i tåka og prøver å statuere et eksempel. Fotballen er så full av maktmisbruk og store egoer allerede at det virkelig ikke kunne skade med en kontrollkomite som rett og slett kan gå inn og «Free Shjinji» til jul.

Jeg elsker Manchester United, jeg elsker klubben, spillerne, historien, (endel av) fansen ja til og med den ferske manageren David Moyes. Jeg elsker David Moyes, men allikevel må jeg ha lov til å si at han tar feil. 

Free Shinji nå!

(Mens vi først er i gang: la Cristiano Ronaldo og Zlatan og Ronaldinho få lov til å spille i Brasil i 2014, vi fortjener det.) (Og Gud, hvis du er der ute; er det mulig å få en 18 år gammel kloning av Paul Scholes under juletreet også?)

Ball AS

skrevet av iPrimaPunta

Den norske industribedriften Ball AS er en tradisjonsrik aktør i det norske markedet. Gjennom 1990-tallet var veksten stor og bedriften leverte fantastiske resultater også globalt, til stor glede for både ansatte, kunder og leverandører. I senere år har det dessverre gått trått. Konkurrenter i det internasjonalet markedet har tilegnet seg ny teknologi og produktet har blitt forbigått av de internasjonale aktørene.

Ball AS står nå ved et veiskille. Produktet må forbedres, og det må skje så fort som mulig. Innad i bedriften blir man imidlertid ikke enige om hvor problemet ligger. I materialavdelingen hevdes det at produktet settes sammen på en feil måte, mens man i monteringsavdelingen hevder at det er begrenset hva man får gjort med såpass middelmådige komponenter. 

«Vi produserer bare det monteringsavdelingen bestiller», sier de ansatte i materialavdelingen. «Vi bestiller ingenting. Vi bruker bare det vi får fra dere», svarer monteringssjef Egil. Daglig leder Yngve er ikke helt sikker på hva som må gjøres, men monteringssjef Egil er moden for pensjon, og han ansetter Per som en midlertidig løsning. Han har erfaring med monteringsarbeidet som har blitt gjort tidligere, men har også utdannelse innen prestasjonskultur. Han kan muligens virke som en brobygger mellom de ulike avdelingene, tenker Yngve, etter å ha flørtet med tanken på å implementere de nye teknikkene som har blitt utviklet sørover på kontinentet.

For det går strengt tatt ikke an å produsere samme kvalitet på produktet som utlendingene nå gjør, tenker Yngve. Til det mangler det riktige kvaliteter i komponentene. Riktignok er komponentene slitesterke og trygge, men det skorter på dynamikk og presisjon. Yngve får støtte fra ekspertene, som sier at det neppe vil være bærekraftig å endre monteringsteknikk uten at det tilvirkes mer komplette komponenter.

Ball AS møter sterk kritikk fra omverdenen. «Ball AS kommer aldri til å levere gode produkter før de monteres på en mer sofistikert måte», hevder Mats, en av de største forkjemperne for de utenlandske produktene. Mats har selvfølgelig rett. Dagens produkt er altfor primitivt og har for lengst utspilt sin rolle, men det spørs om han ikke begynner i feil ende.

Inntil videre har Yngve landet på Per, som er hakket mer nytenkende enn sin forgjenger. Hans monteringsteknikker kan få det beste ut av dagens komponenter, men også bidra til å skape en kultur der man prøver å forbedre komponentene. Han har tross alt jobbet i mange år med utvikling av uferdige komponenter, og vet hva som trengs for å løfte de opp til et produktivt nivå.

Nå starter neste trinn for Ball AS. Deres overlevelse står og faller på materialavdelingen. Yngve er usikker på om han er villig til å ofre den tradisjonsrike kulturen til fordel for en nymotens teknologi. Han er også usikker på hvordan det rent praktisk skal gjøres. Mange har anbefalt ham å dra på studietur til Belgia og Sveits, hvor de har møtt tilsvarende problemstillinger på en utmerket måte. Problemet, ifølge ekspertene, er at de to nasjonene har helt andre forutsetninger for å løse denne problemstillingen, og at Yngve må finne sin egen vei til suksess.

I kjølvannet av Yngves ansettelse av Per, raser nå debatten blant investorene. «Dette blir for kjedelig. Per monterer på samme måte som Egil», sier en analytiker. «Kanskje er det kjedelig, men noen ganger er ofte kjedelige løsninger også de beste». Debatten kommer ingen vei – til det er frontene altfor steile – men en annen analytiker bevarer fokuset på materialavdelingen. «Det er her nøkkelen ligger», sier han. «Vi må kurse de ansatte og gi dem nye impulser. Vi må satse på menneskene i denne bedriften, og inspirere dem til å tilegne seg nye teknikker. Kanskje vil Ball AS en gang i fremtiden være en teknologisk driver i markedet. Ball AS har tross alt midlene til å satse», fortsetter han.

Yngve har bestilt en ny utredning som treffer pulten hans tidlig på morgenen. Det er dyster lesning, men han får også klare råd om hva som kan gjøres.

«Ball AS står i fare for å kveles av sin primitive produksjonsteknologi. Det vil ikke hjelpe å ansette bedre montører, da problemet – i all hovedsak – ligger i materialavdelingen. For å komme ut av denne syklusen må Ball AS investere tungt i de ansatte og sette en klar strategi for hvordan komponentkvaliteten skal løftes. I fremtiden, når de første eksemplarene av forbedrede komponenter foreligger, bør det ansettes en montør som vet hvordan de skal monteres på en bedre måte.»

Yngve tar en kopp kaffe. «Det var da som faen.»

Den vårdagen på Nordby gress

Skrevet av Eskilona

En relativ klok mann skrev en gang noe sånt som at «det største var ikke å se mine barn bli født, men å få lære de å kjenne, og dele store øyeblikk med dem». I går skjønte jeg sterkere enn noen gang hva han pratet om.

For der stod vi, en gjeng forfrosne småbarnsforeldre, og skuet sånn akkurat passe mellomfornøyd utover en humpete og vårbrun gressmatte. Våre tapsvante håpefulle hadde akkurat utlignet til 1-1 mot hjemmelaget Nordby hvit, og selv om ingen av oss turte å si det, var vi garantert flere som ante konturene av lagets aller første turneringsseier. Herregud som jeg hadde unnet dem å kjenne på følelsen av å vinne, tenkte jeg mens biesvermen på banen kollektivt beveget seg fra side til side. Plutselig ble ballen tuppet ut av den sju mann store klynga og i retning den blåfrosne Nordby-keeperen.

Det var bare ett problem for den utrusende keeperen. En av spillerne våre hadde nemlig konsekvent jukset i returløpene denne formiddagen, og endelig var han i ferd med å få lønn for «strevet». «Én mot én, alle sjansers mor». Jeg så han ladet og rakk å tenke at «nå Olav, nå sitter den, sønn», før fire røde drakter lå oppå ham og ballen i en stor gjørmete haug. Den pubertale 13-åringen med fløyta nølte et øyeblikk, før han ropte «frispark til Kolbotn».

Ikke aner jeg om ungene allerede har innfunnet seg med løkkeregelen «den som blir tatt, tar det» eller om han skjønte at han i kraft av å være sønnen til treneren, antageligvis har enkelte fordeler.Uansett, der stod han klar, drøye 13 skritt unna ballen. Heldigvis, eller dessverre, alt etter øyet som ser, er det svært få sjuåringer som vet hva det betyr når ivrige foreldre roper «muuuuuuur». Olav tok i hvert fall ikke sjansen på at de skulle finne ut av det og begynte den uendelige tilfarten. Kun en blytung treerlefse og isklumpen i buret var hinder på veien mot et øyeblikk. Jeg aner ikke hva han tenkte. Sannsynligvis langt mindre enn faren i alle fall.

«Baff», sa det i det venstreskoen i størrelse 33 ga Jabulani-kopien et spark jeg aldri kommer til å glemme. For da ballen formelig suste i «Branco-mot-Nederland-i-94»-stil og forsiktig kjærtegnet den venstre aluminiumsstanga på vei inn i nettet, visste jeg at jeg akkurat hadde opplevd et far-sønn øyeblikk som høyst sannsynlig vil overgå det aller, aller meste av fremtidige øyeblikk.

Det blikket, de to hendene i været og den åpenbare stoltheten i to glade, blå øyne. Det er alle ingredienser som perfekt oppsummerer innledningen i denne teksten. Der og da glemte vi hvor kalde vi var, hvor vondt cup-pølser smaker og hvor langt det var fra parkeringsplassen til banen. Alt var glemt. Alt var perfekt.

Det ble garantert scoret både finere og viktigere mål i verden denne maihelgen, men én ting er sikkert. Jeg kommer aldri til å glemme den vårdagen på Nordby gress.

Preview: Adeccofavoritten Fredrikstad FK

Vår patriotiske gjesteblogger David Batty har skrevet denne forhåndsomtalen av FFK sine opprykkssjanser i 2013-sesongen. 

Blir’e opprykk i år æ tru? 

26. juli, 2008: Kveldskamp mot Brann. Det summær på bryggepromenaden. Nesten 10.000 kæll har tatt seg oppte flere hallitrær i løpet av ettermiddda’n på en av sjenkeplassane langs utløpet te Glomma. Forventningane og håpet: “Blir’e mange mål i da’ æ?” “Puttær han Tarik kanskje?” “Piiroja stangær bort det som kommer vaffal!” En mild sommerbris tar tak i døm rød/hvite-vimplane som prydær gangbrua over te Kråkerøy og stadionsia av by’n. Vindpustet varslær om underholdning. Stemninga er satt. Det er på Stadion det skal skje. FFK vinner kampen 1-0 – et resultat som bidrar te sølv i Tippeligaen anno 2008.

1. april, 2013: Den idylliske stemninga før kamp virkær ente lenger sannsynlig. Fredrikstadfolk kan ente håpe på medalje i “The Gambling League” lenger. Nå er det opprykk fra Adeccoliga’n som gjelder. Igjen. Tarik har fløtta nordover, og Raijo har tatt med seg fiskestanga si tilbake te Estland. Rosenborg, Molde og Brann er bytta utt med Kristiansund, Follo og Strømmen. Ja, sjøl Særp ligger en divisjon over nå. Framtida te den flotte Fredrikstad Stadion er usikker, klubbledelsen surrær og klubben mankerer spellærprofiler som kan underholde og trekke folk te Stadion. FFK spellær 2-2 i generalprøva mot Sandefjord, riktignok borte, i en begredelig fotballkamp på en like begredelig bane.


I tillegg te nevnte Tarik, mista klubben i løpet av fjoråret profiler som Etzaz Hussein, Amin Askar, Joachim Thomassen og Martin Pusic. Stjernespellerær, sett med et aristokratisk blikk. Den enaste som i år kan likne en profil er den snart 37-år gamle Hans Erik Ramberg. I en FFK-stall med en gjennomsnittsalder på under 24 år, blir super-veteranen viktig med rutina si når det går trått. For det kan det komme te å gjøra, sett utifra treningskampane. Sist FFK var nere i Adecco (2010) var Celso Borges emminent, og han brakte døm nesten opp i Tippeligaen igjen på egenhånd. Hans kvalitet finns det ikke makan te i spellerstallen som skal ærbe for opprykk i år.

En viss kvalitet kan likevel påpekas i årets stall. Hvertfall i øvre Adeccoliga-målestokk. Kantspellær Nicolay Solberg er henta på toårskontrakt fra Lillestrøm. Han bøtta inn 14 mål på lån i Sarpsborg 08 i deres opprykkssesong i Adecco i fjor. Spissen Rozhat Shaswari er henta fra Bærum, der han putta 13 i Adecco i fjorårssesongen. Midtbanekællen Julius Adaramola er henta på lån (frem te august med opsjon på kjøp) fra den moldoviske klubben Olimpia Balti. Talentet Kevin Duré er tilbake etter en stygg kneskade som holdt’n unna spell nesten hele fjoråret, og klubben har til nå klart å beholde lynvingen Ole Jørgen Halvorsen. I tillegg kan rutinerte navn som Thomas Holm, Lars Grorud (årets kaptein), Vidar Martinsen og nevnte Ramberg bli viktige med erfaringa si.

På trenærsia har klubben også gjort en endring. Lars Bakkerud har blitt ny hovedtrenær. Han kommer fra spellærutviklingsjobben i Brann. Den tidligere Helsingborg- og Panionios-proffen har allerede klart å erte på seg den forrige sjefen sin, Rune Skarsfjord, ved å kritisere bergensernes talentsatsing. Det kan jo love godt for FFKs unge, fremadstormanes hæpperær.

Basert på treningskampane er det sannsynlig at Bakkerud stiller med 4-3-3/4-5-1, med fokus på høyt balltempo og offensivt kantspell. Sterkaste 11’er er trolig følgende:


Tankspissen Robert Stene tar nok oppstilling på topp, på bekostning av Shaswari, mens Ramberg og Holm får ansvaret for å fore duoen Solberg/Halvorsen med lissepasningær. Martinsen, med sin hodestyrke offensivt og defensivt, skyvas muligens ut på venstreback med manko på et bedre alternativ. Eventuelt spellær Martinsen høyreback, mens Haitam Aleesami flyttas over på venstresia. På benken har døm dermed forsvarsalternativer i form av Ole Strømsborg, midtbane-/kant-alternativer i ungfolane Simen Rafn og Simen Standerholen, og angrepsvåpen i Alexander Ruud Tveter og Mouhamed Gueye.

Skulle det knipe framover, kanskje særlig hjemme på grinda hvor bortelaget kommer te å legge seg lavt, kan grunnformasjonen raskt byttas ut te fordel for 4-4-2, med Stene og Shaswari på topp. Da må nok enten Holm eller Ramberg vike på midten, med tanke på Khalifa Jabbies duellstyrke.

Uten skadeproblemene som herja laget i fjor og flere salg kan stallen virke sterk nok te opprykk. Det store spørsmålet blir om den urutinerte Bakkerud og spellærstallen klarer å takle presset fra omgivelsane. Fredrikstadfolk prekær om og krever opprykk, mens fotball-Norge delvis forventær’e. For eksempel har spillselskapet Betsafe.com FFK som favoritter i Adecco, til 4.00 i odds. Én ting er derimot å spelle mot balltrillanes lag som Molde, Rosenborg og Strømsgodset, der’u er nødt til å ligge lavt og satse på kontringær for å ha håp om poeng. En helt annen pølse i vaffel blir’e når du, som favoritt, må spelle mot det lave presset som du sjøl prøvde å holde sesongen før. Da holder det ente bara med lange, flate ballær på vingane.

Allerede i første serierunde, den 8. april, møter FFK fjorårets cupvinner, Hødd, hjemme på Stadion. Da vil døm rød/hvite-vimplane igjen pryde gangbrua over te stadionsia av by’n. Riktignok vil noen færre kæll enn 10.000 ta seg en halvliter før kampen, men vi får nok klare indikasjoner på om det årnær sæ den gangen her også.

Prekæs

Kilder: fredrikstadfk.no, ffksupporter.net, betsafe.com, nordicbet.com, f-b.no

Tidsmaskin i pausen Norge-Albania 22.03.13

Av Freddy dog Santos

Materazzias utsendte trøndelagskorrespondent Freddy Dog Santos kunne ikke tro sine egne øyne, da Aftenposten leverte en artikkel som var en blåkopi av Materazzias pågående prosjekt med kodenavn «TIDSMASKIN». I lang tid har Freddy reist med Materazzias tidsmaskin (befinner seg i en bortgjemt kjeller på UiO) for å på en casual måte intervjue dagens landslagsspillere da de var 5 år.

Stor var derfor skuffelsen da Freddy så at Aftenposten åpenbart har tilgang sin egen tidsmaskin, og utrolig nok har gjort akkurat det samme som Materazzia (bare Freddy ville brukt så stilig teknologi på noe SÅ teit. red.anm.) har brukt flere år på å gjennomføre. Til tross for dette velger Materazzia likevel å publisere intervjuene med de fremtidige – og nåværende – landslagsspillerne, slik at den treige trønderens arbeid (han har tross alt brukt flere år på 1 artikkel) ikke er helt forgjeves.

 Spørsmålet til alle spillerne var: Hva skal DU bidra med for at Norge skal vinne kampen mot Albania i kveld?

Rune A. Jarstein, 5 år: 

- Jeg har mistet en tann! Den hang skikkelig løst, og jeg kunne lirke på den med tunga sånn. Jeg skal prøve å holde nullen, det er vel det enkleste for meg som keeper. Ha god kommunikasjon med forsvaret og ellers gjøre mitt beste. Steinar på konglegruppa i barnehagen spytta under gulosten til Stina og la den tilbake i matpakka hennes! Det var litt slemt gjort.

Tom Høgli, 5 år: 

- Halloooooooo! Blææææææ! Jeg heter Tom. Visste du at jeg er same? Mamma sier at jeg kan lære meg å slakte rein med kniven min når jeg blir stor. Åsså kan jeg spille på samelandslaget i bordtennis. Det ville vel vært et mirakel om jeg scoret mål. Men jeg skal i hvert fall forberede meg godt, takle, være fandenivoldsk og smelle til. Jeg er revansjesugen etter å ha spilt litt lite på landslaget i det siste. Kan hamstere spise grøt? Jeg skal hjem og prøve å stappe risengrynsgrøt i hamsteren min nå.

Brede Hangeland, 5 år: 

- Du skrivemann, du må skrive at jeg er 5 og 13/6 år nå da, for det er mest riktig. Pappan min er skikkelig sterk, sterkere enn din. Serriøst, altså. I går satte han på en veldig sterk film for eksempel. Det er mange ting. Men min viktigste oppgave som spiller er å hindre at de scorer mål. I utgangspunktet er det noen andres oppgave å score målene for oss, men jeg skal prøve å hjelpe til på begge fronter. Katten min har fått 9 unger. To av de daua.

Vegard Forren, 5 år: 

- I går fanga jeg en frosk. Den sa sånn «KVEKK KVEKK», og lukta veldig rart. Jeg tror bikkja spiste den. Bidra til at vi holder nullen og eventuelt prøve å være med offensivt. Kanskje score et mål, det hadde vært kjekt. Vil du ha en kjeks? Det er bokstavkjeks altså.

John Arne Riise, 5 år: 

- Mamma sier det er viktig å ikke bruke utestemme inne. Broren min og jeg liker å vekke mamma med å spille på grytelokk før hun står opp. Da blir hun skikkelig glad på en litt rar måte. Det er en blanding av mange ting. Energi. Tempo i pasningsspillet. Se fremover. Dødballer er også viktig. Lena og jeg lekte doktor i går. Når jeg blir stor, vil jeg bli doktor.

Alexander Søderlund, 5 år: 

- Hallo?! HALLLOOOOO?! Er denne mikrofonen på? Er det ikke en mikrofon? Å, nei, ok. Jeg skal krige og løpe og stå på. Jeg vil selvfølgelig score og være med fremover, men det å krige og kjempe blir nok min viktigste oppgave. Jeg liker å slåss og sånt.

Markus Henriksen, 5 år: 

- Promp. Og bæsj. Jeg skal gjøre jobben min. Det blir viktig å gjøre en god defensiv jobb, så jeg skal jobbe knallhardt og så håper jeg å komme til en målsjanse eller to. Og fis.

Håvard Nordtveit, 5 år: 

- En gang da jeg var med barnehagen på tur, da så vi en brannbil! Jeg skal ligge godt kompakt foran stopperne våre og hjelpe dem defensivt. I tillegg skal jeg strø baller fremover - hvis jeg får noen baller å jobbe med. Noen ganger liker jeg å gjemme meg i skapet med suttekluten min.

Ruben Yttergård Jensen, 5 år: 

 - EEEEeeeeeehhhhh, jeg vet ikke helt om jeg får lov til å snakke med deg. Mamma sier jeg ikke må snakke med fremmede. Jeg håper å få være med fremover og kanskje få en målgivende pasning. Jeg tar gjerne en scoring, også, det har vel skjedd større mirakler enn det. Hade, fremmede mann.

Tarik Elyounoussi, 5 år: 

- Hvor fort tror du jeg kan løpe rundt huset? Jeg liker å hoppe ned fra trær etter å ha klatret i dem. Jeg kan klatre med 100 prosent innsats og tæl. Jeg skal være lojal mot planen vi har, og forhåpentligvis kan det bli noen mål. Jeg skal være hissig på kontringer. Jeg liker å se Tarzan-tegnefilm og spise is også.

Mohammed «Moa» Abdellaoue, 5 år: 

 - Jeg skal score mål.

Kampreferat: Roma – et eller annet annet lag

Vi presenterer herved en ny gjesteblogger. Vår første gjesteblogger som hverken er hankjønn eller fotballinteressert. To fluer i ett smekk. Hun skal gjennom denne bloggen bidra med et perspektiv som er helt ukjent og fremmed for oss.

Skrevet av Ilary Blasi

Bakgrunn
La oss begynne med det viktigste: Jeg kan ikke en dritt om fotball. Virkelig ikke en dritt. Jeg har aldri skammet meg over det, eller hatt det minste behov for å gjøre noe med det. Skjebnen humrer i skjegget og har naturligvis ført meg sammen med en ihugga fotballentusiast, et faktum som imidlertid aldri har plaget meg nevneverdig. Vi fører det jeg tror er et forholdsvis sedvanlig parforhold i våre dager: Han gjør sin greie, så gjør jeg min. Bears har full respekt for at jeg ikke bryr meg døyten om fotball, og jeg har full respekt for at han ikke forstår min barnslige glede over TLC-programmer om dverger i parforhold eller siamesiske tvillinger på college. Denne ordningen har ført til mye lykke for mitt vedkommende, fordi Bears bare bryr seg om rare fotballag og stort sett har måttet forlate huset til fordel for fotballpuber og single venner med fancy parabolabonnement, som igjen har gitt meg full makt over fjernkontrollen på hjemmebane.

I det siste har imidlertid en mørk sky truet over oss. Vi har flyttet til et borettslag med et omfattende kabeltilbud, som medfører at søndagene nå innebefatter at jeg må gi fra meg TV-en i beste sendetid. Det har ikke vært smertefritt. Jeg har låst meg inne på badet, tent duftlys og furtet. Men jeg har til slutt måttet erkjenne at der Bears gjennom årene for min skyld har pint seg gjennom diverse britiske kostymedramaer og TVNorges onsdagsfilmer om amerikanske kreftsyke barn, har jeg faktisk aldri i mitt liv sett en hel fotballkamp.

Det vil si, jeg har faktisk én gang vært til stede under en ekte fotballkamp. I mine yngre og svakere år kjøpte jeg landskampbilletter til eksen min og meg i troen på at jeg viste ekte hengivenhet, og forsøkte å tvinge fram entusiasme på et iskaldt Ullevål. Men sannheten er at jeg under den kampen tenkte på helt andre ting, fant underholdning i den tykke mannen med snurrebart ved siden av meg, kjøpte to runder med pølse i brød, gikk på do, og forsøkte å sette i gang bølgen et par ganger.

Jeg har også noen ganger vært til stede i rom der det har vært en skjerm med fotball på. Men jeg har også vært til stede i rom der det har vært torpedoer, og jeg stirret ikke på dem heller.

Jeg vet altså faktisk ikke hva det medfører å se en hel fotballkamp. Derfor bestemte jeg meg, denne Herrens søndag i mars 2013, for å se en fotballkamp sammen med Bears. Da han fikk vite dette, utfordret han meg videre til å skrive et referat av denne kampen for Materazzia, som første kvinnelige gjesteblogger.

Kennys umiddelbare reaksjon på denne informasjonen var dyp frykt for at de nå må invitere meg med på julebordet. Det kan han imidlertid ta med knusende ro, for den kurven der tror jeg ingen høner ønsker å oppsøke.

20.40: Klokken er nå kampstart. Så la oss sette i gang. Jeg garanterer at dette kommer til å gå dårlig. De som skal spille er Roma og Parma. Den siste opplysningen er ganske overraskende informasjon, for jeg trodde Parma var en skinke.

20.41: Jeg ler veldig fordi de viser en middelaldrende japansk tilskuer i boblejakke og skinnveske som åpenbart lurer veldig på hva hun gjør der. Jeg kjenner meg igjen.

20.42: Det er en nordlending som kommenterer. Jeg tar meg i å lure på hvor jeg kan plassere ham på dialektkartet, siden vi nettopp har holdt på med dialekter i norsktimene jeg underviser i. Jeg lander rundt Finnsnes, fordi min venninne Kjersti er derfra. Før jeg skriver noe mer om ham som kommenterer, informerer Bears meg om at han som kommenterer også har skrevet på bloggen og vært på julebordet til Materazzia. Derfor kan jeg ikke skrive noe kjipt om ham. Han heter Per-Jarle. Den gode nyheten er at jeg gjettet helt riktig dialekt.

20.45: Det er mange barn på fotballbanen også. De skal ikke være med og spille. Så kommer en mann som Bears sier er Gud og Jesus og alle på en gang. Han heter Totti, og jeg har internhumor med meg selv og lurer på om de har en Knolli også. Jeg tør ikke spørre.

20.46: Det er mange spillere. Det er noen burgunder og noen hvite. Det er også noen neongule. Han ene neongule burde seriøst vurdere å barbere hele hodet, for han ligner skikkelig på en italiensk munk. Jeg har aldri skjønt poenget med måne.

20.48: Dette er altså italiensk fotball. Jeg vet at Bears er veldig glad i italiensk fotball. Dette er et faktum som jeg fortsatt har store problemer med å forholde meg til, fordi Bears i mitt hode er en ålreit fyr, mens pappa har lært meg at alt som har med italiensk fotball å gjøre også har med mafia, kapitalisme, Berlusconi og onde ting å gjøre. Pappa er kommunist på sin hals, og det var han som lærte meg at grunnen til at alle rettferdige og gode mennesker fra Oslo hater Lyn er fordi Lyn var streikebrytere under den store havnestreiken i 1923. Jeg tror pappa er den eneste i Oslo som husker dette.

Her er et bilde av pappa hvor det ser ut som om han har en bløtkake på hodet:




Ok, nok om det.

20.55: Mens jeg skrev alt dette, har det skjedd andre ting på fotballbanen. Noen har ligget nede, og noen har holdt seg på sokken. Det er også noen som har scoret et mål. Bears er glad, noe som bør tilsi at det var Roma som scorte. Bears liker Roma. Det er umulig å være samboer med denne typen i flere år og ikke få med seg at han liker Roma, fordi han insisterer på å ta på seg et ordentlig stygt oransje skjerf hver søndag.

Jeg tar meg nå tid til å se ordentlig på banen. Mange av setene er tomme. For meg betyr det at folk har begynt å ta hintet og skjønt at fotball ikke er all verden. Bears begynner imidlertid på dette tidspunktet å snakke mye og lidenskapelig om italiensk tribunepolitikk. Jeg lytter interessert:



20.57: Jeg angrer så det synger på dette prosjektet. Dette er det kjedeligste jeg har vært med på i hele mitt liv, og da tar jeg med alle køene jeg har stått i gjennom tidene.

20.58: Jeg forsøker å finne ut hvem av fotballspillerne som er heitest. Jeg liker han ene gule. Jeg vet ennå ikke om gul betyr dommer eller keeper. Han ser seriøs ut, og det liker jeg. En annen som jeg vet jeg synes er kjekk, fordi Bears hadde ham som profilbilde på facebook, er Balzaretti. Men han er skada i dag. Så da så. Takk for det.

20.59: Bears får en sms av Kenny som lurer på om han skal se på Pretty Woman på kanal fem eller denne kampen. Det gjør meg veldig glad. Jeg liker Kenny. Han gir gode klemmer, og en gang ble han bitt i fingeren av min venninne Kjersti, hun som også er fra Finnsnes, sånn som Per-Jarle.

21.02: Bears sier noe om et hælspark som jeg burde ha sett.

21.04: Jeg merker at oppdateringene mine kommer saktere. Jeg gjør mitt beste for å holde meg våken, men uansett hva jeg gjør, og hvor hardt jeg stirrer på banen, ser jeg egentlig bare dette:



21.05: Bears ser veldig undrende ut:



Jeg lurer på hva vi lurer på. Jeg finner ut at jeg lurer på hva som er meningen med livet, og hva jeg har gjort for å havne i denne situasjonen.



21.07: Jeg tror Bears snakker til meg om kampen, men han snakker til Per-Jarle. Han er rimelig dust hvis han tror Per-Jarle kan høre ham.

21.10: Nå skjer det ingenting, så jeg skal skrive litt om hva jeg vet om fotball. Poenget med fotball er at det ene laget skal score ballen inn i det andre laget sitt mål. Foran målet har man en keeper. Jeg kan ikke skjønne annet enn at han er den eneste som faktisk betyr noe. De andre er mer til pynt.

21.12: Fotballkunnskapene mine er begrenset til all informasjon jeg har fått via sanger på Absolute Music. Det dreier seg nærmere bestemt om sangen om Drillo. Det jeg husker fra sangen om Drillo, er at «finta ble byttet ut med 4-5-1». Jeg spør Bears om finta er byttet ut her. Han sier at det er 3-6-0 i stedet. Jeg kommer til å lure på hva en finte er resten av livet. Eller, det siste var bare tull. Jeg kunne ikke brydd meg mindre.

21.15:



21.16: Den berømte offsideregelen har blitt forklart for meg flere ganger, stort sett i form av en visuell demonstrasjon over middagsbordet. Jeg vet at hvis vinglasset spiller korken forbi både salt- og pepperbøssen, og bort til gaffelen, er det offside. Det store problemet her er at både salt- og pepperbøssen og gaffelen er i konstant bevegelse, så det er komplett umulig å følge med på logikken i det hele.

21.18: Jeg kan et annet fotballuttrykk også. Hems. Jeg har alltid sett for meg at det betyr at alle spillerne må samles på en hems etter kampen, litt sånn leirskoleaktig. Sjokket er derfor stort når jeg informeres om at det handler om at hendene kommer borti ballen, og at min misoppfattelse skyldes nordmenns gjengse engelskuttale. Jeg gremmes. Det har hittil ikke vært hems i denne kampen.

21.20: Nå er det visstnok spennende, i følge Bears.

21.24: En av de hvite har oransje sko. Det er ikke særlig estetisk.

21.26: Bears informerer om at Per-Jarle er født på 17. mai. Det er én av spillerne på banen også. Jeg lurer på hvordan jeg kan ha levd godt liv uten denne nye informasjonen.

21.27:


21.32:


21.33: ENDELIG PAUSE. Jeg orker ikke mer. Dette har vært en stor mental påkjenning. Jeg forsøker å si til meg selv at det var gøy så lenge det varte, men da lyver jeg. Det var ikke gøy så lenge det varte.

Men jeg gjorde mitt beste. Det kan ingen ta fra meg.

Aleksander Schau - Q&A

Materazzias trøndelagskorrespondent Freddy dog Santos (aka. @fhunnestad) har ved hjelp av nymotens EDB-teknologi intervjuet vår alles kjære Aleksander Schau. Dette endte opp i en slags Boxing-Day-preview-Q&A-spessial. With a twist.

-----------------

Som et produkt av kjedsomhet og skapertrang, fikk jeg plutselig lyst til å intervjue den beste mannen jeg ikke kjenner. På grunn av geografisk avstand, forkjølelse hos intervjuobjektet og generell journalistisk udugelighet hos utfører, prestenteres dette «intervjuet» med like stor finesse som i en skoledagbok. Spørsmål og svar.

Jeg er like glad som et esel som har fått sin første stråhatt over å kunne presentere dette Materazzia-intervjuet med Aleksander Schau.

Freddy:
De, sir, er en kar jeg har hørt mye av i NRK radioens program 3. Jeg husker deg veldig godt fra et av mine favorittprogrammer gjennom tidene: Hybel, radioprogrammet du lagde bl.a. sammen med din bror. Savner du den gjønete, ansiktsløse radiotida, eller er det godt å ha kommet seg videre og inn i TV-studio? 

Aleksander:
Har vel strengt tatt aldri slutta med radio. Brodern og jeg har holdt på med programmet Kvegpels på Radio Nova i 21 år nå. Starta da jeg var 16. Hver eneste onsdag, halvannen time fra klokka 19:00.

Freddy:
Åherregud, hvordan kunne jeg glemme Kvegpels....jaja. Selv er jeg liverpoolsupporter, og la meg med en gang på vegne av tilhengere av dette deilige merseyside-laget beklage for alle ukvemsord og tyn du får fra den kanten. Men hva er den morsomste, og/eller den mest riv ruskende og rallende gale beskyldningen du har fått fra seere/lyttere?

Aleksander:
Aftenposten trykket en gang en artikkel der det sto at jeg hadde skutt en av hestene til Atle Hamre i låret. Er fortsatt overraska over at jeg ikke tok kontakt med dem for å be dem om penger for den påstanden der. Ellers er det gøy at det plutselig ble en sannhet at jeg hadde brukt fem samfulle minutter på å rakke ned på Esteban Granero, to dager etter at jeg hadde hyllet ham på grensen til seksuell nytelse. Dessuten har jeg visstnok aldri gjort annet enn å snakke dritt om Arsenal og Wenger, hetset alle fra Merseyside og vært lederen for en verdensomspennende konspirasjon mot Manchester United og Liverpool.

Freddy:
Jeg husker jeg fikk støtte fra deg, da jeg i 2011 fikk min første offentlige drapstrussel på twitter (fra en eiendomsmegler og «liverpoolfan» i Stavanger) pga. meninger om Liverpool. Du sa den gangen at dette var bortimot dagligdags for deg. Lar du deg på noen måte påvirke av slikt? Sier du akkurat det du vil, eller tenker du deg om to ganger før du kommer med en saftig karakteristikk av et lag etc?

Aleksander:
Greia er at man ikke trenger si noe kontroversielt for å få dødstrusler. Det holder å være mot filming, mene at rasisme bør straffes hardt eller hylle et lags flotte angrepsspill. Folk skal dog vite at absolutt alle dødstrusler blir tatt hånd om på ekstremt omfattende og grundig vis. Det skal ikke lønne seg å kombinere lovbrudd og generelt ufyselig oppførsel. Om jeg kvier meg? Det har hendt, men så gir det seg med en gang. Mottoet er jo: La aldri mobberne, lovbryterne eller de reint ut onde vinne. Dessuten glemmer jeg aldri. Noen mennesker har en imaginær "svartebok". Jeg har en svart bok. Den er meget svart.

Freddy:
A propos ingenting: hvis du kunne hatt en blankpolert julekuleversjon av en fotballspillers hode som pynt på ditt juletre: hvem skulle det vært, og hvorfor?

Aleksander:
Stilken på toppen av treet er så tynn, så det burde være en med lite hode. Kong Olav hadde vært perfekt pga sin overraskende slanke knoll (hattestørrelse 53. Jeg har str 63), men han var ingen spiller. Spalletti hadde vært bra pga flott shine i pæra, men av aktive spillere...Aleksandar Duric. Singapores 42 år gamle spiss som deltok i kanokonkurransen i OL i 1992 for Bosnia og Herzegovina. BØTTER inn mål for sin nye nasjon.

Freddy:
Selv om du innehar mye deilig kunnskap og funfacts om det vakre spillet og dets utøvere, oppfatter jeg deg gjennom radioen fra FK Fotball og i TV-ruta først og fremst som en supporter. En fan av fotball. En av oss. Å være en totalt objektiv formidler fra studio fremstår nesten som en totalt umulig oppgave, men desto mer befriende og forfriskende er etter min mening dine herlig subjektive synspunkter på kamper, spillere og trenere etc. Hvem er den mest engasjerte, ropende og heiende gjesten dere har hatt på besøk i TV2-studio? (Kom gjerne med eksempler)

Aleksander:
John Aldridge var det mye lyd i, men den største friskusen var kanskje kona til Norman Whiteside. Ekstremt fotballkyndig og meget engasjert. Dennis Wise laget naturlig nok mest lyd da hele studiobordet kollapset under kamp og landet oppå beina hans.

Freddy:
Den oppmerksomme seer husker da du i Premier League-studio karakteriserte Manchester Citys angrepsrekke som en deilig stor bløtkake av kjøtt. Her avslører du en forkjærlighet for flesk, og la oss drodle videre på dette. Hvis du kort skulle beskrive fotballspillere som kjøttstykker:

Aleksander:
Indrefilet: Nuno Gomes
Hvorfor: Tror han har stelt såpass godt med seg selv at han - tross alderen - er mør som en nystekt pattegris.

Syltelabb: Jay Tabb
Hvorfor: Han takler motspillerne like elegant som en syltelabb i g-streng, som har fått en urovekkende hovedrolle i en tysk blåfilm

Smalahove: Tony Pulis
Hvorfor: Må ligge i bløt over natta for å fungere optimalt. Spektakulær på en høyst uspektakulær måte. Dessuten litt for skummel. Akkurat som det svellende hodet i kjøkkenvasken.

Pinnekjøtt: Bryan Ruiz Hvorfor: Overraskende mange syns han er staselig, men han er litt for salt i spillestilen for min smak.

Ribbe: Prins Dimitar Jesus Kristus Berbatov
Hvorfor: Fordi ribbe er verdens aller beste måltid, det perfekte kjøtt, det eneste som gjør meg semi-religiøs. Kunne jeg fått barn med ribbe...

Freddy:
Google har en interessant og snedig funksjon, hvor søkeord autofullføres i et lite vindu under søkefeltet. Om en googler «Aleksander Schau» autofullføres følgende ord bak ditt navn: supporter, twitter, wiki, bok, avholds, skatt, blogg, kjæreste og TV2 (se bilde). Hvilke 5 ord hadde du helst sett at google autofullførte bak ditt navn?

Aleksander:
- diplomatisk immunitet
- mosebok
- kranfører
- sektleder
- cameltoe

Freddy:
Boxing day. 2. juledag. Dagen hvor kjøttmette og fotballglade kvinner og menn setter seg ned for å se Premier League mens de trøkker enda mer ribbe i trynet. Hvis du skulle velge deg ut 1 kamp du vil anbefale folk å se: hvilken? Hvorfor?

Aleksander:
Vanskelig å komme utenom Manchester United som tar i mot Newcastle. Fryktelig mange historisk sjuke matcher mellom dem, men for å gjøre meg litt artsy, spesiell og interessant, går jeg for Reading-Swansea. Hjemmelaget la igjen forsvarsspillet i Championship og Swansea spiller fotball som er like fin som en julaften med kun harde pakker. Blir over 4 mål i den kampen.

Freddy:
Januar byr på et nytt overgangsvindu, og med Harry Redknapp bak roret i ei Queens Park Rangers-skute med poengmessig slagside kan det bety noen morsomme kjøp (og ikke minst salg). Wengers Arsenal snuser med sin franske nese på Klaas Jan Huntelaar. QPR og Redknapp kosebiter lett i leggen på Salomon Kalou. Newcastle og Pardew slikker seg om munnen ved tanken på at Andrew Thomas Carroll og hans hestehale kan returnere til Geordie-land. Uavhengig av `Arrys krumspring: hva er din drømmeovergang mht. underholdningsverdi i kommende overgangsvindu? Fra hvilken klubb, til hvilken klubb etc.

Aleksander:
Hadde vært ok om alle overgangene fra forrige overgangsvindu ble reversert, men til dobbel pris, utbetalt i mynt fra asiatiske land. Dessuten vil jeg at Rivaldo kommer til QPR.

---------
Takk for oss, og gledelig jul!

Davids sin kamp mot Goliat

Skrevet av Superfriend Straight. (@svensundet)

Davids´ kamp mot Goliat utspilte seg i Nord-London relativt nylig, nærmere bestemt på Underhill Stadium i Barnet, der Edgar Davids av en eller annen syk grunn har tatt over et av verdens dårligste fotballag. I rollen som Goliat finner vi den overvektige, tidligere superspissen, James Beattie. Ja du leste riktig, legendene Edgar Davids og James Beattie spiller fotball på engelsk fotballs aller laveste (profesjonelle) nivå. Derfor stakk Materazzia til Barnet for å se for å se hva Edgar og James driver med i bunnen av League 2.

Det er fredag kveld og vi er en times taxitur nord for Hyde Park, på Barnets sjarmerende hjemmebane Underhill, ikke langt unna High Barnet Underground Station. Underhill Stadium er nok mest kjent for at den faktisk ligger i en slak bakke. Målet i sør-enden er betydelig nærmere havet enn målet i nord-enden, noe som er lett synlig fra vår plass på ståtribunen som ligger i øst. Om det er en fordel å spille i ned eller oppoverbakke er fortsatt uvisst, men magefølelsen sier meg at det er nedoverbakke som gjelder for James Beattie i alle fall.

På plenen bak South Stand ligger det en liten lodge der hjemmefansen møtes før kampen. Det kryr av øltørste menn der, og heldigvis selger de også dette produktet i baren. Ølet som serveres er av typen London Pride (terningkast 4(svak)), og hvis du har lyst på en liten matbit før kampen kan du gå bort i buene utenfor stadion og bestille take away mat inn i lodgen. Vi prøver oss på en toast som kun inneholder bacon… det er altså ikke noe ost eller saus eller grønsaker eller noe som helst annet på toasten, bare bacon. Heldigvis elsker jeg bacon og skylder ned siste rest av sandwichen med siste rest av ølet (Terningkast 2(sterk)). På vei bort til baren, tar jeg turen innom lodgens slående vakre toalett. Ja det må jeg si, toalettet holder høyere standard enn forventet. Ved pissoaret møter jeg en ung, lokal helt (anslår alder til å være 21). Han går selvsagt med en «Pete Doherty-hatt» og ser på meg med et overbærende blikk før han starter opp følgende dialog med stemmen full av forakt.

Han: Dutch right? You are Dutch right?
Jeg: Norway. Hehe. I am from Norway.
Han: Aaaah Norway right. One of the Scandinavian countries. You scandinavians all have the same flag, only with different colours in them. Right?
Jeg: Yes. Hehe (nervøs latter). It is a cross in the middle of all of them.
Han: Yes. Norway, let me see, that is REEEEED, WHITE and…. BLUE! Red, White and Blue, RIGHT?
Jeg: Yes. Hehe.

Han smeller igjen døra og forlater meg alene på toalettet. Det virket ikke som om han var så glad i nordmenn. Takk og pris for at jeg ikke var fra Nederland, det virket som om han mislikte dem enda mer. På grunn av Edgar Davids er det veldig mange Nederlendere her i disse dager, blir vi fortalt av et par betraktelig hyggeligere Barnet fans som vi møter senere. Så populær er Davids at det ikke går an å få kjøpt drakten hans i supportersjappa, fordi den er utsolgt! De har drakter, men er tomme for bokstaven ”S” til å ha på ryggen. Alternativet er å trykke nummer ”38 Edgar” (noe som er problematisk da deres spiller nummer 17 faktisk heter Anthony Edgar) på ryggen, eller rett og slett ta til takke med ”38 David”. Hvis du derimot ikke er så opptatt av Davids, kan du jo alltids sette ”36 John”, «9 Kabba» eller ”31 Oster” (eller Oter siden de mangler «S») på drakta. Barnet har nemlig en rekke kjente og kjære navn i stallen sin. Nummer 36 er den tjuesyv år gamle halvt liberiske nederlenderen Collins John som blant annet har scoret 20 mål på 95 kamper for Fulham i den tiden da karrieren hans gikk litt mer på skinner. Nummer 31 er John Oster kjent som et av Evertons største talenter på slutten av nittitallet. Men nok prat om drakter, nå er det klart for kamp.

Guns n Roses ”Sweet Child O Mine” ljomer ut fra stadionhøytalerne idet Barnet og Accrington Stanley løper ut på gressmatta på Underhill. Speakeren annonser at mannen inni Mr Bumble-kostymet, maskoten, er en nordmann for anledningen. På ståtribunen blir vi bæsjet på av fuglene i taket, men det gjør ingenting. Vi skal tross alt se Edgar Davids og James Beattie i en durabelig duell. Accrington Stanley stiller med sin nyærvervelse Beattie på benken. Kaptein og spillende manager for Barnet er altså Edgar Davids, mens både Collins John og John Oster er forvist til tribunen. Et par unge Barnet-fans som jeg møter i kioskkøen sier at Collins John har vært rubbish i hele år og derfor ikke får spille. De kan også informere om at pølsene i kiosken er rubbish, at paien i kiosken er rubbish, at hamburgen i kiosken er rubbish og at kaffien de selger i kiosken er rubbish. For å dra samtalen over på noe hyggeligere så spør jeg dem om hvem som er de mest kjente spillerne i Barnets historie?

Barnet boys: Linvoy Primus played here.
Jeg: Oh! Linvoy Primus. Portsmouth legend. Great Player.
Barnet boys: Barry Fry was a manager here, he is pretty famous. And Dougie Freedman played here!
Jeg: Wow, Dougie Freedman? He scored loads of goals on my football manager game!
Barnet boys: Yeah! He used to play for Barnet!! (47 kamper, 27 mål, journ anm.)
Jeg: Ok, who else?
Barnet Fansen: Paul Furlong. (38 kamper, 5 mål, journ. anm)
Jeg: And who is your best player right now?
Barnet boys: Ricky. Ricky is our best player by far.

Kampen er i gang foran ca 2200 (kapasitet: 6023) fremmøtte tilskuere og Barnet stiller i en slags 4-2-3-1 formasjon med Davids i midten av de tre som ligger fremst på midtbanen. Ute på venstrevingen finner vi lagets desidert beste spiller Ricky Holmes. Ricky kom til Barnet i 2010 etter å ha banket inn 84 mål på 208 kamper for Chelmsford City i Conference league. Holmes er en liten dribleglad ving som kommer til en rekke innlegg i løpet av kampens første halvtime, dessverre blir det aldri farlig foran mål der Barnet stiller med den fattige Sørloth-kopien Jake Hyde. Jake Hyde er ganske god som feilvendt spiss, men scorer visst aldri mål (gikk selvsagt målløs av banen denne kvelden også). Siden 2008 har han spilt for 7 forskjellige klubber uten å imponere nevneverdig. På høyrekant i denne ambisiøse formasjonen finner vi banens svakeste spiller, nummer 10 Jonathan David ”Jon” Nurse fra Barbados. Nurse har en grusom dag på jobben og er i likhet med paien i kiosken såkalt rubbish. Det er egentlig ganske mye som er rubbish i Barnet. Banen ligger i en bakke, fuglene bæsjer på oss, maten er dårlig og spillet likeså, heldigvis er publikum i fyr og flamme og fulle av one-liners i god engelsk tradisjon. Linjemannen er for eksempel ekstremt populær da han i det 71. minutt markerer at straffesparket som Barnet nettopp har bommet på må tas om igjen. Great work «lineo» ropes det fra tribunen og vi registrerer at linjemannen (the lineo) er Barnets viktigste spiller i dag. Straffen settes i mål av Mark Byrne på forsøk nummer to og Barnet utligner til 1-1 etter at Accrington på mirakuløst vis klarte å krangle til seg et ekstremt heldig mål. Det skapes dessverre ikke sjanser i denne kampen. Etter 90 minutter noterte jeg 1-1 i sjanser og 1-1 i mål. Edgar Davids har altså en lang vei å gå før laget hans er på full fart mot opprykk. Mitt tips er å spille en 4-4-2 slik at spillere som Jon Nurse skjønner hva slags formasjon det er de spiller. I denne kampen var det bare Ricky Holmes og Davids som hadde ferdigheter til til å spille i denne 4-2-3-1 varianten.

Ja, Davids ja! Det er jo Edgar Davids vi er her for å se på. Hvordan spilte egentlig han? Jo nå skal du høre. Man ser at Davids har vært en strålende spiller en gang i tiden, men denne kvelden makter han ikke å dominere kampen. Han sender noen smarte kortpasninger og fordeler baller fint fra sin sentrale rolle, men han setter ikke fyr på kampen før de siste 15 minuttene da Accrington Stanley bestemmer seg på å bytte innpå James Beattie. James Beattie var en fantastisk spiss når han banket inn mål for Southampton fra 1998-2005, (må ikke forveksles med den skotske poeten James Beattie) han har til og med spilt 5 landskamper for England. James Beattie anno 2012 er ingen fantastisk spiss, nå er han bare overvektig, og treig, og sur, og i dårlig form, og i stand til å sette Edgar Davids ut av spill. I det samme minuttet som Beattie stabler seg inn på banen, så blir Davids tildelt et billig gult kort for å sparke ned en motstander på hjørnet av 16-meteren. Få minutter senere får Davids enda et billig gult kort av dommeren. To gule resulterer som alle vet i ett rødt og den spillende manageren og kapteinen må slukøret peilie ut kursen mot dusjen. Når Davids ser det røde begynner ALLE på tribunen å klappe. Der går han av banen tenker vi, legenden Edgar Davids. Jeg kommer nok aldri til å oppleve å se Edgar Davids spille i levende live igjen. Dommeren var for øvrig, i likhet med Beattie, rubbish, og sikkert godt fornøyd med å kunne sette det røde kortet til Davids på CVen sin. Davids sin kamp mot Goliat endte altså 1-1, og fremstod nok som mye mindre dramatiske enn den i bibelen. Men sånn er livet av og til. Av og til blir det 1-1 mellom Davids og Goliat.

Ja og i tilfelle du lurte, Edgar Davids spillte selvsagt med de oransje brillene sine.