Fredagslisten #22

Skrevet av Eivind Bisgaard Sundet, a.k.a. @Eibisu.

I boka og filmen som er alle listers mormor og morfar, High Fidelity, lager hovedpersonen Rob en liste over hvilke yrker han ønsker seg. Han ser bort fra detaljer som tid og sted. Ukas liste har tatt samme utgangspunkt, men det gjelder selvfølgelig fotball. Gallagher brødrene drømmer om Manchester City. Jeg drømmer om disse tre:

3. Argentina i VM 1990
Jeg kjenner fortsatt den uimotståelige lukten av Panini fotballkort når VM i Italia dukker opp i bevisstheten. Diego Aramando Maradona, Napolis egen Jesus skal spille VM, med Argentina, i Napoli. Med seg har han den lynhurtige, langhårete og kjekke Claudio Paul Caniggia. Det var disse to det dreide seg om, og målet mot Brasil i 8-delsfinalen er jo kanskje 90-VMs beste. Dessverre får Caniggia et gult kort i semifinalen mot Italia og må stå over finalen mot Vest-Tyskland. Hadde Caniggia spilt den kampen ville Argentina vært det eneste landet som har forsvart en VM-tittel siden Brasil gjorde det i 1962.I ettertid har Maradona fått et anstrengt forhold til Caniggia, men i dette VM finner de hverandre. Før semifinalen mellom Argentina og Italia i Napoli, prøvde Maradona seg, han ville minne Napolitanerne på hvem de egentlig var; “For 364 days of the year you are considered to be foreigners in your own country. Today you must do what they want by supporting the Italian team. Instead, I am a Naepolitan for 365 days out of the year.” Fansen svarte med et banner som sa: Maradona, Napoli elsker deg, men Italia er vårt land.


2. Italia i VM 1990
Det kan jo virke litt rart at Italia som ble slått ut av Argentina får sølv plassen på denne lista, men grunnen er navnene på Italias spillere. Det er bare å si dem høy når du leser dem, de er som musikk: Roberto Donadoni, Giuseppe Giannini, De Napoli, Roberto Baggio, Salvatore Schillaci, Paolo Maldini, Walter Zenga, Gianluca Vialli, Carlo Ancelotti, Franco Baresi, Nicola Berti, Roberto Mancini, Andrea Carnavale, og stakkars Aldo Serena. Og det stopper ikke med navnene, hvem glemmer vel de asurblå draktene, superreserve Baggios krøller eller hans magiske mål mot Tsjekkoslovakia.


1. Nederland i EM 1988
Bare drakta gir meg frysninger, den var drømmen!

I semifinalen revansjerte de oransje alt hva den tyske maskinfotballen hadde stått i veien for i 1974. Arnold Mührens cross, den elegante Van Bastens usannsynlige volley. Ruud Gullits rasta fletter som pisker ballen i mål bak Rinat Dasayev. I 1988 var Ruud Gullit fortsatt sexy, det var ennå 20 år før han skulle gå til sengs med udyret Ramzan Kadyrov. Brødrene Koeman, den lille lette Erwin og Ronald med slegga! Den harde Jan Wouters, Van Breuklen - den blonde målvaktshelten, og ikke minst Frank Rijkaards ro og matchende bart! Det var Nederlands første og siste tittel, jeg har drømt mange ganger om å få spille med den gjengen.