Fredagslisten #9,5

Skrevet av Eivind Bisgaard Sundet og Kenny Koevermans.

Vi minnes ikke dager, men øyeblikk.
Cesare Pavese

Øyeblikk er et spennende ord, og ikke minst en fin tidsenhet. Fredagslisten denne uken er en gjennomgang av noen av våre sterkeste landslagsøyeblikk. Noen ganger kan slike øyeblikk skape momentum, og andre ganger kan slike øyeblikk blåse bort alle frø og spirer til forventing og fremgang. Her er litt å legge seg på minne før morgendagen! Som sist, er dette en urangert liste, fordi den inneholder både litt kjipe og noen helt fantastiske øyeblikk.

Norske landslagsøyeblikk

Da Gunnar Halle var best i verden!
Norge – Brasil 4-2 (i seg selv sykt nok)

Året er 1997 og Norge møter Brasil på Ullevål. Vi er midt i perioden som norsk fotball aldri har vært i, før eller siden. Drillo har fått det norske folk og norske fotballspillere til å tro at alt er mulig. Og én mann skal for alvor eksemplifisere det denne mai dagen. Gunnar Halle.

Arne Scheie: -Neida, der er Ronny Johnsen, en av kampens markante figurer.
Johnsen har nettopp vunnet ballen på egen 16 meter fra Romario. Det er andre omgang på nasjonalarenaen. Gunnar Halle gjør seg spillbar fra sin posisjon på høyreback. Johnsen avanserer fremover med ballen, spiller opp til en sidevendt midtbanemann, trolig Leo, som spiller ballen i blinde ut mot høyreflanke.
Arne Scheie: -Det er en flott ball igjen.
Gunnar Halle har fortsatt opp i banen fra sin backposisjon etter at Johnsen vant ballen. Det er nå, når denne ballen treffer Halles fot at ØYEBLIKKET starter. Det ØYEBLIKKET som materialiserer Egil Drillo Olsens storhetstid. Øyeblikket som viser at alt er mulig. Et øyeblikk for evigheten.

Alf Inge Hålands reserve i denne kampen, Gunnar Halle, mottar ballen like over midtbanen på vår høyre side. Halle, som etter alle solemerker burde vært på Snekkerlista som vi presenterte for noen uker siden, må på tross av hva Scheie mener om pasningens beskaffenhet, ta ned en vanskelig ball. Og om ikke det er nok med en vrien pasning å motta, befinner Halle seg under hardt press fra Roberto Carlos.
Arne Scheie: -Det er Halleeeee, som er litt nølende der, en så går han fremover

Proppfull av selvtillit velger Gunnar Halle fra Nesjar, Larvik, og på det daværende tidspunkt Leeds, å rykke fra Carlos med sitt andre touch. Carlos blir halsende etter Gunnar Halle nedover høyre flanken. Halle kikker opp, speider inn i feltet. Han leter etter Egil Østenstad og Tore Andre Flo. Men de er ikke der. Med sitt tredje touch på ballen fortsetter Leeds backen sitt stormløp ned høyresiden. Fortsatt ingen bevegelse fra de norske spissene. De hadde kanskje ikke troa på at Halle skulle parkere den brasilianske superbacken. Gunnar Halle befinner seg isolert ute på en øde øy sammen med Roberto Carlos. Det er en klassisk en-mot-en situasjon. Et tiendels sekunds usikkerhet, og ballen er vekk. Et hundredels sekunds tvil, og situasjonen er over. Carlos er kommet i kapp med Halle. De er side om side. Roberto Carlos og Gunnar Halle. Det er stille hos Arne og Karl Petter i kommentatorboksen. Så..

Ingen kunne gjøre det Gunnar Halle gjør mer elegant enn hva Gunnar Halle faktisk gjør med sitt fjerde touch på ballen. Det er fortsatt stille fra Karl Petter Løken og Arne Scheie. Lar de kunst være kunst? Er det en bevisst handling fra de statsansatte og ikke besudle Halles fantastiske prestasjon? Gunnar Halle bruker sitt fjerde touch på en elegant Cruyff-stopp-vending-innleggs-finte variant. Den norske fotballselvtilliten når en historisk høykonjunktur. Vi leder 3-2 mot Selveste Brasil. Det blir naturlig for Gunnar Halle, en av fotballens Hard Working Men, å spe på med et Cafu løp fra backen og ren fotballfinesse. Gunnar Halle har full kontroll over situasjonen. Årets forsvarspiller i verden 2002 prøver i desperasjon å sette inn en takling på Halle, men det er for sent. Vi ser hva som er i ferd med å skje. Ballen forsvinner mellom beina på verdensstjernen Roberto Carlos. Den tidligere LSK- og Oldhamspilleren har nettopp rykket Roberto Carlos, for så med en herlig finte la Roberto Carlos bli liggende ydmyket og svimmel på ryggen i Ullevålgresset. Det er fortsatt stille fra Arne Scheie og Karl Petter Løken.

Fra 2.27 er øyeblikket!


Totalt mørke og knekt knott spiller forsvar
Norge – Uruguay 2-2

Det er år 2008 på Jorda. Det begynner å bli mange år siden Norge har vært noe å regne meg i internasjonal fotball. Nils Johan Semb har innprentet at det er umulig å vinne internasjonale fotballkamper hvis man kommer under med 1-0, og er blitt erstattet av Åge Hareide. Hareide forfekter at fremgang skal komme for norsk fotball, med mer STAKE! Det er altså mørketid.

Øyeblikket som følger står som et symbol på hva det norske landslaget var blitt under Semb og Hareide vannskjøtsel. Det er nok en fin Maidag i Oslo, og vi skal måle fotballkrefter i privatlandskamp. Norge møter @Eibisu-favorittene Uruguay på Ullevål. Uruguay stiller med sine fine himmelblå drakter og en trio vi skal bli glad i under VM i Sør-Afrika. Nemlig Cavani, Forlan og Suarez. Hareide skal demme opp for dette med våre beste menn, og Jon Inge Høiland. Vi har vært av den oppfatning at Jon Inge Høiland har hatt en fantastisk fotballkarriere. På tross av å være en relativt begrenset fotballspiller, har han vunnet Allsvenskan og Tippeligaen. Høiland har i skrivende stund 25 landskamper, og har greid å bli hentet til RBK. Men det er ikke seriegullene og de 24 andre landskampene Høiland kommer til å bli husket for. Det er fallet. The Fall from Grace.

Øyeblikket skjer, når Jon Inge Høiland like før pause, skal rydde opp i eget felt. Først opphever Høiland offside, deretter prøver han å dempe ballen på hodet inne i egen sekstenmeter, i stedet for å klarere. Så ,bokstavelig talt, faller han. Jon Inge Høiland faller inne i eget felt, og Luis Suarez kan enkelt gjøre 1-0 til blåtrøyene. Men for oss som er glad i fotball tar aldri Høilands fall slutt. Jon Inge Høiland fra Lillehammer leverer på TV og i aviser, tidens dårligste unnskyldning. Det var en knott som knakk. Det blir for dumt, sier han, at sånt skjer. Uflaks med knotten, sier Høiland. På direkte spørsmål om det var skoprodusentens skyld at Suarez scoret sier Høiland: -Nei, det var knottens!.

Men knotten opphevet jo ikke offsiden, knotten prøvde ikke å dempe ballen med hodet og det var jo helt sikkert 15 andre fine og hele knotter som kunne holdt Jon Inge Høyland i en vertikal posisjon. Det var bortforklaringer og unnskyldninger av dette kaliberet som tok Norge tilbake til skyggenes dal.

Se hele situasjonen og målet til Suarez her.

Episk intervju med Høiland her.

Miraklet i Marseille (og en liten pekepinn for hvorfor Rekdal er Materazziafavoritt)

Den ultimate dagen å være norsk fotballsupporter på, var utvilsomt St.hansaften 1998. Vi skulle møte Brasil i gruppespillet i VM, og måtte etter alle solemerker vinne for å gå videre til åttendedelsfinalen. Bebeto ville det annerledes, og sendte Brasil opp i 1-0 i det 77.minutt. Alt håp var ute. Men så. Tore Andre Flo tar ned en pasning fra Bjørnebye, frekker inn en tuttis på Baiano og smeller ballen i mål. 1-1, 82 minutter spilt. Fem minutter senere fortsetter miraklet i Marseille. Børnebye legger inn fra siden, og i samme øyeblikk starter ØYEBLIKKET. Den amerikanske dommeren ser utrolig nok at Tore Andre Flo blir dratt ned i boksen. And the rest, as they say, is history. Take it away Arne!


An evening to forget
Det startet jo så fantastisk. Endelig skulle Hareide får sin etterlengtede opptur som norsk landslagssjef. Vi trakk en helt bananas-bra kvalifiseringsgruppe med Hellas og Tyrkia som våre sterkeste utfordrere, og startet showet med 4-1-seier borte mot Ungarn. Deretter fulgte vi opp med 2-0 hjemme mot Moldova. Så ble det tap mot Hellas og Bosnia, før vi skulle til Tyskland og spille mot Tyrkia, for tomme tribuner på Commerzbank-Arena i Frankfurt. Og for en start vi fikk på kampen da dere. Simen Brenne gav oss 1-0 og Martin Andresen hamret inn 2-0, som sto seg til pause. Alt så rosenrødt ut. Meeeeeen. Vi husker vel alle hva som skjedde. Hovedrollene ble spilt av Thomas Myhre og Hamit Altintop. Det føles faktisk feil å rippe opp i dette, og Thomas Myhre var jo en staut og veldig god keeper før denne helsvarte kvelden i Frankfurt. Men øyeblikk er øyeblikk – og de to Thomas Myhre hadde i denne kampen, er to av de verste i norsk landslagshistorie.

Hvis dere virkelig vil se det, kan dere trykke HER (link).

I
Kjetil Rekdal er allerede nevnt tidligere i listen som selve symbolet på miraklet i Marseille. Men han har jo scoret flere viktigste landslagsmål i sin fortreffelige karriere som tidenes midtbaneanker i norsk fotballhistorie.

Vi hadde startet høsten 1992 med å maltraktere San Marino 10-0 på Ullevaal (med hattrick av GUNNAR HALLE!), fulgt opp med 2-1 mot Nederland på Ullevaal (sannelig var det ikke et straffespark fra Rekdal her også gitt) og slått San Marino 2-0 borte. 14. oktober skulle vi til England og møte Graham Taylors utvalgte i fotballens høyborg Wembley. Etter 55 minutter sendte David Platt England opp i 1-0. Skulle Drillos vei til VM få seg et skudd for baugen? Det kom i hvert fall et skudd. Men det kom ikke fra England, det kom fra I. Øyeblikket fant sted i det 77.minutt. Arne: -Det er et av de flotteste, vakreste målene jeg har sett!


Som om det ikke var nok at Rekdal var sterkt delaktig i å sende oss til VM i 1994, scoret han like godt vårt eneste mål i mesterskapet. I vår første kamp startet Materazziafavoritten på benken, og måtte vente helt til det 78. minutt før han kom innpå. Alt etter det er bare en lykkeruståke. 6 minutter etter at I entret banen kom ØYEBLIKKET. Fjørtoft mottar ballen, drar av en spiller og blir felt. I det Rekdal stjeler ballen og dommeren vinker spillet videre, mister Arne både munn og mæle i boksen. Jorda sto stille i to sekunder helt til Arne brøt stillheten som bare han kan: -JAAAA! Norge leder 1-0 i Washington!!!