Fredagslisten #24

Skrevet av Bears Island

Eivnd Bisgaard Sundet lanserte et konsept for tre uker siden i Fredagslisten #22. Dette ble fulgt opp av Kenny i Fredagslisten #23. En liste over lag som man skulle ønske man hadde spilt for, tid og sted satt til side. Under følger mine tre valg.


3. IK Start junior 2002

Sensommeren 2002 fikk Jan Halvor Halvorsen sparken i IK Start. Mannen som skulle redde Start fra nedrykk var Guðjón Þórðarson, eller Gudjon Thordarson om du vil. Han hadde tre måneder tidligere ført Stoke til opprykk fra tredje til andre nivå i England. Likevel fikk han sparken der. Optimismen var tilstede på Sørlandet. Thordarson var en klassisk kick-and-run-fyr. Dermed var han svært begeistret for høye fotballspillere. Han var derimot ikke så begeistret for lave spillere, og mente at Fredrik Strømstad var for lav til å kunne bli en god fotballspiller. Derfor leide han Strømstad ut til Bærum SK. Terje Leonhardsen var på denne tiden en kulthelt på Sørlandet, spesielt etter at han sikret opprykk i kvaliken i 1999. Gudjohnson så ikke det store med Leo, og uttalte til media at Leonhardsen «pustet med ræva». Start rykket ned, men vi må dvele litt med juniorlaget til Start. For jeg, med mine 196 centimeter skulle gjerne spilt der.

Historien som følger er angivelig sann. Etter noen dager på Sørlandet gikk Thordarson forbi treningsfeltet til Starts juniorer. Der så han en høy blond fyr og ropte «Hey, you tall one, get over here!». 192 centimeter høye Sørensen falt umiddelbar i smak hos Thordarsson. Han ble befalt om å møte opp på trening med a-laget dagen etter. Slik gikk det til at Sørensen fikk et tosifret antall kamper for Start i 2002.

PS: Det hører med til historien at Sørensen spilte fast året etter og uten tvil var bedre enn undertegnede i fotball. Men jeg er fire centimeter høyere. Hører du, Gudjon?!

2. Real Madrid – Vicente del Bosque-perioden

Real Madrid under Vicente del Bosque, altså 99-03. Etter min smak spilte dette laget noe av den beste fotballen jeg har sett. I CL-finalen i 01/02 stilte Vicente del Bosque opp sitt Real i en 4-1-3-2 formasjon. Stopperparet var Fernando Hierro og Ivan Helguera. To stoppere jeg var i nesegrus beundring over. Ikke fordi de var så solide bakover, men grunnet deres eleganse. De løp rundt i den hvite drakten og så upåklagelige ut. Fernando Hierro scoret over 100 mål for Real Madrid. I tillegg var de balldistributører. På backene hadde de Salgado og Carlos. Carlos var alltid villig med fremover og Salgado var ikke vond å be han heller, selv om han ikke hadde alt av kvalitet. Sentralt på midten jobbet Makélélé slik at de fem foran ham hadde frie tøyler. Figo, Zidane, Solari, Raúl og Morientes.

På denne tiden brukte Real hele banen å spille på. De slo pasninger overalt. De spilte med stor distanse til medspillere, og slo lange pasninger i bredden fremover, for å skape rom. De ble oftest distribuert fra Zidane og Hierro. Morientes og Raúl var en drømmeduo, Figo driblet, Solari løp og Zidane da. Zidane, han var så grasiøs, så begavet og så uendelig skapende.

I tillegg hadde de en av de mest talentfulle spillerene verden har sett på benken. Guti.

1. Leeds United – The O'Leary era

Som ung Leeds-supporter er dette det beste Leeds-laget jeg har sett. Under denne perioden var det en giv i klubben som man ikke hadde sett på mange år før, og aldri etter. I ettertid viste det seg at denne følelsen var tildels kunstig fremdrevet av en lite pengekyndig og lite realistisk Peter Ridsdale, men det tenkte vi ikke på der og da. Vi så et Leeds som alltid kjempet. Det var en mentalitet som sa at man kunne snu det meste. Fra å ligge under 0-3 borte mot Derby til å vinne 4-3. Leeds kunne klare alt i denne perioden.

Det ble satset ungt, dyre spillere ble kjøpt inn, og ikke alle var like gode... Uansett. Smith og Viduka på topp, flankert av Kewell på venstrevingen, kunne spille fin fotball også. Kewell var en menace på vingen. Viduka hamret inn mål, hvem glemmer vel hans fire mål mot Liverpool. Sentralt på midten kriget Batty og Dacourt, og fra sin høyremidtbaneposisjon kom Lee Bowyer på sine løp. På venstrebacken sto(han beveget seg lite) den evig utrente Ian Harte som prikket sine frispark som ingen har gjort siden på balløye. På høyrebacken hadde de onkelen hans, Gary Kelly, som løp og løp. I perioder hadde de også den noe mentalt ustabile Danny Mills. Som stoppere hadde de den evige helten Lucas Radebe, sindige Dominic Matteo, Rio Ferdinand og Jonathan Woodgate, den mest talentfulle stopperen jeg har sett.

I 00/01-sesongen nådde Leeds semifinalen i Champions League, og Bowyer scoret fem mål i CL. Det var kun to mål bak toppscorer Raúl. Samme sesong pågikk en stygg rettsak mot ham. Han og Woodgate sto på tiltale for rasistisk vold. Men Bowyer har aldri hatt hjerne til å tenke, og da gjorde han det han kunne best. Spille fotball. Woodgate som også var involvert i rettsaken slet derimot så mye at han permiterte seg selv. Styreformann Peter Ridsdale kjøpte likegodt inn Rio Ferdinand som "vikar" for Woodgate.

På veien til semifinalen møtte de regjerende seriemestre i Italia, Lazio, i det andre gruppespillet. Her er det nydelige seiersmålet fra kampen på Olympico.