Av Kronbein (@kronbein)
Jeg husker det som om det skulle vært i går. 19. Juni 1994. Hele familien satt samlet rundt stuebordet. Pizzaen stod på bordet, men det var de færreste interesserte i. Det var en duggfrisk sommerkveld i Grimstad, Sørlandets perle, og om få øyeblikk skulle jeg oppleve noe som skulle forandre meg for resten av livet.
Norge spilte sin første VM-kamp siden 1938. Drillos menn hadde brukt alle triks som ikke stod i boka. Søppelsekker, en krølltopp som assistent og helan og halvan på hver sin kant, det kunne ikke slå feil.
Kjetil Rekdal har vært den mest betrodde spilleren til Drillo under kvaliken og startet hver kamp på den sentrale midtbane, men når Mexico står på motsatt side under Norges første kamp i et VM-sluttspill på 56 år er det ballvirtuosen Erik Mykland som har fått nikket fra Egil.
Etter 78 minutter må Myggen vike for at Drillo skal ha et håp om å få siste stikk. 7 minutter senere skjer det. Jan Åge Fjørtoft har tatt den andre finten han kan og prøvd å komme seg mellom to mexicanere, han blir felt. Soleklart frispark i gunstig posisjon. Men dommeren blåser ikke. Kjetil Rekdal har tatt fram luktesaltet og våknet til live. Han steger forbi en grønnkledd og drar til.
Alt blir stille, en liten stund. Før min verden forandrer seg, drastisk.
Hjemme i Grimstad har pizzaen blitt kald, mens stemningen har steget. Pappa er oppe i halvtstående Kongsbergsknekk. Verken jeg, resten av familien eller det gamle mørke trebordet vi sitter rundt har den ringeste anelse om hva som venter oss.
Så smeller det. Det varer ikke så lenge i tid, kanskje et sekund. Kanskje to. Men lite visste jeg om at dette øyeblikket ville definere meg så mye som det har gjort i ettertid. Et sekund for evigheten.
Pappa tar sats og kyler neven i bordet, jeg kan fremdeles høre det plumpe dunket i det gamle trebordet. Kjetil Rekdal har scoret, men det kunne jeg knapt brydd meg mindre om akkurat nå. Jeg snur meg, som i slow motion, mot mannen som har gitt meg livet i gave, men som nå skal gi meg så mye mer, i ærefrykt.
Ansiktet hans er steinhardt. Det er som å se en hund i slåsskamp. Innbitt og fullstendig uten tanke for konsekvenser. Han gneldrer ut noen høye og skremmende lyder før det er over like plutselig som det begynte.
Pappa var ikke sint, han var ikke en innbitt mann som hadde stengt inne år med aggresjon som nå plutselig fikk utløp. Pappa var så glad at han ble forbanna. Og jeg elsket det…
Så du får heller unnskylde meg om jeg ikke ler og koser meg like hjertelig over alle mulige feiringer i dagens fotball. Som når man skal slå hundre forente flikk-flakker etter mål, eller kanskje ta en dans til den siste og mest populære låta på Topp 20-lista.
Jeg vet nemlig at ekte glede, den gjør deg forbanna.
Og det elsker jeg.
Viser innlegg med etiketten Fotball VM. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Fotball VM. Vis alle innlegg
19. juni 2014
12. juni 2014
VM 2014 - LA OSS KOMME I GANG!
Av Kenny Koevermans (@materazzia23)
Foran årets VM har det blitt levert over evne her på Materazzia. Alle lagene er ubønnhørlig analysert og vurdert.
Gruppe A
Brasil - Bears og Kenny
Kroatia - Heinevik
Mexico - iPrimaPunta
Kamerun - Lapskaus
Gruppe B
Spania - Freddy dog Santos
Nederland - Freddy dog Santos
Chile - Lars Eide
Australia - Andy Windass
Gruppe C
Colombia - Andy Dia
Hellas - Giorgios Christoforos
Elfenbenskysten - Andy Windass
Japan - Eivind Bisgaard Sundet
Gruppe D
Uruguay - Kronbein
Costa Rica - Lineker
England - Bears og Kenny
Italia - Eskilona
Gruppe E
Sveits - David Batty
Ecuador - Lars Eide
Frankrike - Marco Simone
Honduras - Minotti Bøhn
Gruppe F
Argentina - iPrimaPunta
Bosnia Herzegovina - Giorgios Christoforos
Iran - Al-rhayar Abd Bhargansus
Nigeria - Andy Dia
Gruppe G
Tyskland - Eivind Bisgaard Sundet
Portugal - Andy Dia
Ghana - Minotti Bøhn
USA - Kronbein
Gruppe H
Belgia - Lapskaus
Algerie - Al-rhayar Abd Bhargansus
Russland - David Batty
Sør Korea - Ehauger
Brasils økonomiske utvikling. Det er vel å ta litt hardt i - KAB
Amigo. Friends. - Kronbein
De utskjelte - dommerne - Minotti Bøhn
Vi alt annet enn ydmyke overfor denne kjemepejobben som er gjort (noe motvillig etter trusler om eksklusjon fra julebordet) av våre gjestebloggere.
Dere er Materazzia.
I upraktisk Materazzia-ånd vilBears og Kenny komme med sinett separate bidrag kamuflert i avslutningen av denne oppsummeringsbloggen.
Hangover IV
Av Kenny Koevermans
Det er godt mulig at man husker det siste best og at det er det som får meg til å skrive dette: men har det noen gang vært mer haus før et VM enn nå? Har noen noen gang gledet seg mer? (Noe som taler i mot dette er at jeg nesten aldri husker det siste best. At Brehme scoret vinnermålet i finalen i 1990 er lett, men hvem i huleste vant CL i 2012?). Dette leder meg til videre til neste spørsmål. Er det mulig for årets VM å leve opp til forventningene skapt i forkant? Jeg tror ikke det. I det siste har det sneket seg inn en frykt hos meg. Jeg frykter faktisk å bli seriøst skuffet. Brasil-Kroatia 0-0. "Frykten for å tape ble større enn ønsket om å vinne"...
NEYDA!
For en tullete innledning. Det er klart at dette blir the best Olympic Winter Games ever. No doubt. VM reiser tross alt hjem til Brasil. Vi fortrenger fattigdommen og ulikhetene i en måneds tid for å nyte verdens beste spillere (minus Zlatan, Bale, Ribéry,Nasri, Totti og Reus). Som Sven (eller er det Tete?) sier det; "what's not to like!". Det føles som om jeg står på dørterskelen til en drøm. Jeg sovner snart, og om noen timer sitter jeg på Arena Corinthians sammen med andre folk i gule og grønne flosshatter og blir fortalt at den brannalarmen (vekkerklokka) bare er et resultat av at konstruksjonen ikke er heeeelt ferdig enda, så jeg skal ikke tenke på den. Ikke skal jeg våkne før det endelig fløytesignalet går 13. juli. Til gjengjeld våkner jeg gjennomsvett og angstridd til en bakrus så dyp og enerverende at kun en Premier League-åpning en måned senere kan reparere den tilnærmet ubotelige skaden Cristiano, Neymar, Englands VM-gull, Messi, Drogba, Hazard, Honda (Japan kommer til å overraske) og de andre har påført mitt skjøre fotballinfiserte sinn.
Gråt jeg ikke ublygt foran mine venner da Neymar skåret sitt første mål i turneringen og man kunne se en fysisk endring i hans legeme da det kollektive presset fra 201 millioner brasilianere ble løftet av hans smale, men akk så talentfulle skuldre? Kastet jeg ikke en hundeleke i TV-en foran min tilblivende kone da Ricky Lambert av alle Englands menn brant det avgjørende straffesparket i åttendelsfinalen mot Japan (sier det igjen: Japan kommer til å overraske) slik at rammen sprakk og jeg måtte forklare at dette definitivt ikke var et ledd i en svært nøye konstruert plan for å få anledning til å kjøpe større TV? Begynte jeg ikke å snuse igjen idet Brasils Fred (hvor gammel er han egentlig?) moste inn vinnermålet i semifinalen og sendte hele karnevalet til Maracanã? Hvor mye fotball så jeg egentlig? Jeg husker ikke. Alt er bare et sammensurium i min omtåkede hjerne. Jeg må ha drømt.
Men så ser jeg at Panini-albumet er fullt og fylt ut. Pokalen er delt ut og resultatene skrevet i sten. VM har fått sin egen wikiartikkel med all informasjon trykket sammen i HTML - åpen for analyser, betraktninger og tanker. Jeg ser av datoen på VG at det er søndag 13. juli. Kleivan skriver om tomheten og har bildetekster som krever sin rettmessige plass i indie-himmelen. Kulminasjonen er et faktum. Det e over. Det e finito. Det e klart. Vi e ferdig. Heia fotball.
Ingen ble tatt i doping men en hel verden kjenner på bakrusen.
Vinnerne? Brasil selvsagt.
________________________________
Sarkasme og ironi, noe jeg forsøkte sånn bittelitt på i enkelte deler av teksten ovenfor, er ikke alltid like lett å få has på i skrevne tekster. Lettere er det da å forstå konseptene med fysisk og verbal kommunikasjon. John Olivers briljante FIFA-rant har dere sikkert sett. Dersom så ikke er tilfelle, anbefaler jeg å sette av 13 minutter.
Da gjenstår det bare en ting før åpningskampen. Det er å ønske alle sammen lykke til.
Eller vent. Vi pumper på med litt videoer til slutt. Olé!
Heeeeelt til sist. I disse VM-tider er det lett å få overtenning på grunn av alle følelsene som er i sving. Enten det er bunnløs sorg, drittsinne eller gledesgråt er det uansett ikke noe vits å gå på noen store blemmer som setter liv og helse i fare. Derfor denne siste videoen. (Lykke til med å kvitte dere med denne sangen fra hjernen).
Foran årets VM har det blitt levert over evne her på Materazzia. Alle lagene er ubønnhørlig analysert og vurdert.
Gruppe A
Brasil - Bears og Kenny
Kroatia - Heinevik
Mexico - iPrimaPunta
Kamerun - Lapskaus
Gruppe B
Spania - Freddy dog Santos
Nederland - Freddy dog Santos
Chile - Lars Eide
Australia - Andy Windass
Gruppe C
Colombia - Andy Dia
Hellas - Giorgios Christoforos
Elfenbenskysten - Andy Windass
Japan - Eivind Bisgaard Sundet
Gruppe D
Uruguay - Kronbein
Costa Rica - Lineker
England - Bears og Kenny
Italia - Eskilona
Gruppe E
Sveits - David Batty
Ecuador - Lars Eide
Frankrike - Marco Simone
Honduras - Minotti Bøhn
Gruppe F
Argentina - iPrimaPunta
Bosnia Herzegovina - Giorgios Christoforos
Iran - Al-rhayar Abd Bhargansus
Nigeria - Andy Dia
Gruppe G
Tyskland - Eivind Bisgaard Sundet
Portugal - Andy Dia
Ghana - Minotti Bøhn
USA - Kronbein
Gruppe H
Belgia - Lapskaus
Algerie - Al-rhayar Abd Bhargansus
Russland - David Batty
Sør Korea - Ehauger
Brasils økonomiske utvikling. Det er vel å ta litt hardt i - KAB
Amigo. Friends. - Kronbein
De utskjelte - dommerne - Minotti Bøhn
Vi alt annet enn ydmyke overfor denne kjemepejobben som er gjort (noe motvillig etter trusler om eksklusjon fra julebordet) av våre gjestebloggere.
Dere er Materazzia.
I upraktisk Materazzia-ånd vil
Hangover IV
Av Kenny Koevermans
Det er godt mulig at man husker det siste best og at det er det som får meg til å skrive dette: men har det noen gang vært mer haus før et VM enn nå? Har noen noen gang gledet seg mer? (Noe som taler i mot dette er at jeg nesten aldri husker det siste best. At Brehme scoret vinnermålet i finalen i 1990 er lett, men hvem i huleste vant CL i 2012?). Dette leder meg til videre til neste spørsmål. Er det mulig for årets VM å leve opp til forventningene skapt i forkant? Jeg tror ikke det. I det siste har det sneket seg inn en frykt hos meg. Jeg frykter faktisk å bli seriøst skuffet. Brasil-Kroatia 0-0. "Frykten for å tape ble større enn ønsket om å vinne"...
NEYDA!
For en tullete innledning. Det er klart at dette blir the best Olympic Winter Games ever. No doubt. VM reiser tross alt hjem til Brasil. Vi fortrenger fattigdommen og ulikhetene i en måneds tid for å nyte verdens beste spillere (minus Zlatan, Bale, Ribéry,
Gråt jeg ikke ublygt foran mine venner da Neymar skåret sitt første mål i turneringen og man kunne se en fysisk endring i hans legeme da det kollektive presset fra 201 millioner brasilianere ble løftet av hans smale, men akk så talentfulle skuldre? Kastet jeg ikke en hundeleke i TV-en foran min tilblivende kone da Ricky Lambert av alle Englands menn brant det avgjørende straffesparket i åttendelsfinalen mot Japan (sier det igjen: Japan kommer til å overraske) slik at rammen sprakk og jeg måtte forklare at dette definitivt ikke var et ledd i en svært nøye konstruert plan for å få anledning til å kjøpe større TV? Begynte jeg ikke å snuse igjen idet Brasils Fred (hvor gammel er han egentlig?) moste inn vinnermålet i semifinalen og sendte hele karnevalet til Maracanã? Hvor mye fotball så jeg egentlig? Jeg husker ikke. Alt er bare et sammensurium i min omtåkede hjerne. Jeg må ha drømt.
Men så ser jeg at Panini-albumet er fullt og fylt ut. Pokalen er delt ut og resultatene skrevet i sten. VM har fått sin egen wikiartikkel med all informasjon trykket sammen i HTML - åpen for analyser, betraktninger og tanker. Jeg ser av datoen på VG at det er søndag 13. juli. Kleivan skriver om tomheten og har bildetekster som krever sin rettmessige plass i indie-himmelen. Kulminasjonen er et faktum. Det e over. Det e finito. Det e klart. Vi e ferdig. Heia fotball.
Ingen ble tatt i doping men en hel verden kjenner på bakrusen.
Vinnerne? Brasil selvsagt.
________________________________
Sarkasme og ironi, noe jeg forsøkte sånn bittelitt på i enkelte deler av teksten ovenfor, er ikke alltid like lett å få has på i skrevne tekster. Lettere er det da å forstå konseptene med fysisk og verbal kommunikasjon. John Olivers briljante FIFA-rant har dere sikkert sett. Dersom så ikke er tilfelle, anbefaler jeg å sette av 13 minutter.
Da gjenstår det bare en ting før åpningskampen. Det er å ønske alle sammen lykke til.
Eller vent. Vi pumper på med litt videoer til slutt. Olé!
Heeeeelt til sist. I disse VM-tider er det lett å få overtenning på grunn av alle følelsene som er i sving. Enten det er bunnløs sorg, drittsinne eller gledesgråt er det uansett ikke noe vits å gå på noen store blemmer som setter liv og helse i fare. Derfor denne siste videoen. (Lykke til med å kvitte dere med denne sangen fra hjernen).
11. juni 2014
De utskjelte - dommerne
Av Minotti Bøhn
Her følger en kort presentasjon av dommerne i årets VM. Om noen skulle ønske litt mer statistikk og slikt kan vi anbefale en blogg på Bleacher Report.
36-åringen fra Tasjkent dømte åpningskampen i VM i 2010 da Tshabalala sendte Sør-Afrika til himmels med sin suser. I det samme mesterskapet dømte han kamper helt frem til seminfinalen mellom Uruguay og Nederland. En rutinert dommer som vil bli gitt en del tillit i årets mesterskap.
Yuichi Nishimura, Japan.
Gladgutten fra Tokyo dømte fire kamper i forrige VM, blant annet Nederland-Brasil i kvartfinalen. Samt at han var den som holdt opp lystavla med antall tilleggsminutter i finalen. Han er 42 år og har vært FIFA-dommer i ti år. I 2007 var han dommer i U-17-VM, og huskes best for å ha bli dyttet av angolske spillere uten å utviste noen av dem. I Brasil dømmer han åpningskampen (og forhåpentligvis noen til).
Nawaf Shukralla, Bahrain
Forsker innen juss i hjemlandet, men vært FIFA-dommer siden 2008.
Ben Williams, Australia.
FIFA-dommer siden 2005 og dømte under sommer-OL i 2012. Han er til vanlig gymlærer.
Noumandiez Doué, Elfenbenskysten.
43-åringen skal dømme sitt første VM, men har en rekke mesterskap under beltet fra Afrika og ungdomslandslag. Han ble årets dommer i Afrika i 2011 og har vært FIFA-dommer siden 2004.
Bakary Gassama, Gambia.
Gambisk fotballdommer som har vært FIFA-dommer siden 2007. Lekte seg som fjerdedommer under OL-finalen i 2012 mellom Mexico og Brasil.
Djamel Haimoudi, Algerie.
Han har dømt det som tikker og går av afrikanske mesterskap de siste sju årene. HAN DØMTE FINALEN I Afrikamesterskapet i 2013 da Sunday Mba og Nigeria senket Burkina Faso.
Joel Aguilar, El Salvador.
Rutinert herremann som har dømt en rekke ungdomsmesterskap, Gold Cup og kvalikker. Han var en tur i Sør-Afrika i 2010, men da i samme rolle som Svein Oddvar Moen har i Brasil, nemlig reserve.
Her følger en kort presentasjon av dommerne i årets VM. Om noen skulle ønske litt mer statistikk og slikt kan vi anbefale en blogg på Bleacher Report.
Dommerne
Ravsjan Irmatov, Usbekistan36-åringen fra Tasjkent dømte åpningskampen i VM i 2010 da Tshabalala sendte Sør-Afrika til himmels med sin suser. I det samme mesterskapet dømte han kamper helt frem til seminfinalen mellom Uruguay og Nederland. En rutinert dommer som vil bli gitt en del tillit i årets mesterskap.
Yuichi Nishimura, Japan.
Gladgutten fra Tokyo dømte fire kamper i forrige VM, blant annet Nederland-Brasil i kvartfinalen. Samt at han var den som holdt opp lystavla med antall tilleggsminutter i finalen. Han er 42 år og har vært FIFA-dommer i ti år. I 2007 var han dommer i U-17-VM, og huskes best for å ha bli dyttet av angolske spillere uten å utviste noen av dem. I Brasil dømmer han åpningskampen (og forhåpentligvis noen til).
Nawaf Shukralla, Bahrain
Forsker innen juss i hjemlandet, men vært FIFA-dommer siden 2008.
Ben Williams, Australia.
FIFA-dommer siden 2005 og dømte under sommer-OL i 2012. Han er til vanlig gymlærer.
Noumandiez Doué, Elfenbenskysten.
43-åringen skal dømme sitt første VM, men har en rekke mesterskap under beltet fra Afrika og ungdomslandslag. Han ble årets dommer i Afrika i 2011 og har vært FIFA-dommer siden 2004.
Bakary Gassama, Gambia.
Gambisk fotballdommer som har vært FIFA-dommer siden 2007. Lekte seg som fjerdedommer under OL-finalen i 2012 mellom Mexico og Brasil.
Djamel Haimoudi, Algerie.
Han har dømt det som tikker og går av afrikanske mesterskap de siste sju årene. HAN DØMTE FINALEN I Afrikamesterskapet i 2013 da Sunday Mba og Nigeria senket Burkina Faso.
Joel Aguilar, El Salvador.
Rutinert herremann som har dømt en rekke ungdomsmesterskap, Gold Cup og kvalikker. Han var en tur i Sør-Afrika i 2010, men da i samme rolle som Svein Oddvar Moen har i Brasil, nemlig reserve.
Mark Geiger, USA
39 år gammel mattelærer fra New Jersey som begynte sin dommerkarriere helt tilbake i 1988, men ble ikke FIFA-dommer før 20 år senere. Han ble kåret til årets dommer i MLS i 2011, og er en av få som har fått Presidential Award for Excellence in Math and Science Teaching tilbake i 2009.
Marco Antonio Rodríguez, Mexico.
Dommeren fra Mexico City som går under kallenavnet Chiquidrácula på grunn av sin nogenlunde likhet med greven fra Transylvania. Han er ikke fornøyd med kallenavnet og har bedt om at folk slutter å kalle ham det på grunn av sin kristne tro. Han jobber som prest utenom fotballbanen og er også professor i sport. Han er kjent for å dele ut nok av røde kort og har delt ut 51 røde kort på 79 internasjonale kamper, flest av dommerne i årets VM. Oddstippere, følge med!
39 år gammel mattelærer fra New Jersey som begynte sin dommerkarriere helt tilbake i 1988, men ble ikke FIFA-dommer før 20 år senere. Han ble kåret til årets dommer i MLS i 2011, og er en av få som har fått Presidential Award for Excellence in Math and Science Teaching tilbake i 2009.
Marco Antonio Rodríguez, Mexico.
Dommeren fra Mexico City som går under kallenavnet Chiquidrácula på grunn av sin nogenlunde likhet med greven fra Transylvania. Han er ikke fornøyd med kallenavnet og har bedt om at folk slutter å kalle ham det på grunn av sin kristne tro. Han jobber som prest utenom fotballbanen og er også professor i sport. Han er kjent for å dele ut nok av røde kort og har delt ut 51 røde kort på 79 internasjonale kamper, flest av dommerne i årets VM. Oddstippere, følge med!
Enrique Roberto Osses Zencovich, Chile.
Dommeren mest kjent for å ha blitt slått ned under en kamp mellom San Felipe og Unión Española. Keeper González som slo ned Osses fikk femti kampers karantene, men løste det greit ved å flytte til Argentina og fortsette karrieren der.
Néstor Pitana, Argentina
River Plate-fan som har vært FIFA-dommer siden 2010. Meget tynn dommer-CV, men har utmerket seg ved å stoppe en Boca Juniors-kamp i 2009 på grunn av rasistiske rop fra tribunen, samt komme med påstanden at argentinske dommere er de beste på grunn av folklore, prestasjoner og spillere.
Wilmar Roldán, Colombia.
34-åringen gjør sitt første VM, men har OL-erfaring fra London. Han vant sølvfløyta fra nettstedet WorldReferee i 2011 og er blant de høyeste dommerne i sirkuset med sine 1.90 på strømpelesten.
Sandro Ricci, Brasil
Eneste hjemlige dommer, med lang erfaring fra hjemlig serie. Han jobber hos myndighetene på hjemstedet Brasilia med organisering av ligaen i Brasil, og ble kåret til årets dommer i Brasil 2010.
Carlos Vera, Ecuador.
37-åringen fra landet med de store størrelsene skal tøyle kjemper fra VM-landene. Han har begrenset erfring og dette er hans første VM. Vært innom Copa Libertadores og VM-kvalifisering i karrieren.
Peter O'Leary, New Zealand.
Eneste representant fra Oseania har vært FIFA-dommer siden 2003. Han har hatt en gjesteopptreden som fjerdedommer i Premier League i 2008. Også han er lærer ved siden av dømmingen, og var i VM i 2010, men fikk ikke dømme noen kamper.
Felix Brych, Tyskland
FIFA-dommer siden 2007 og har vunnet bronsefløyta fra WorldReferee. Han har vært under etterforskning for skattesvindel og fikk huset ransaket i 2011. Han har også skrevet sin egen bok med den fengende tittelen "Möglichkeiten und Grenzen der gemeindlichen Förderung des Berufssports aus rechtlicher Sicht."
Cüneyt Çakır, Tyrkia
Forsikringsagenten fra Istanbul som endelig får oppfylt drømmen om å dømme i VM som han uttalte som mål i 2008. Ble angrepet av keeper Bülent Ataman i kampen mellom Manisaspor-Sakaryaspor i 2007 og fikk drakten avrevet og et slag i ansiktet. I sin første internasjonale kamp fikk han fullstendig overtenning og ga ut ni gule og to røde kort da Vaduz og Ujpest møttes i en UEFA-cupkamp.
Jonas Eriksson, Sverige
Rutniert type, med en millionformue etter å ha vært på den selgende siden i en medierettighetssak i 2007. Han fortsetter å dømme på grunn av sin kjærlighet til spillet og det at dømming er hans favoritthobby.
Björn Kuipers, Nederland
Blant de aller mest anerkjente dommerne de siste årene som blant annet dømte årets Champions League-finale. Han er kjent i hjemlandet for å være arrogant og med høye tanker om seg selv. Eller som de sier i Nederland: "han går ved siden av skoene sine". Denne mannen er en potensiell finaledommer, men Pierluigi Collina skal ha et horn i siden til ham, noe som ikke er en fordel i VM.
Howard Webb
Webb deltar i sitt andre VM. Forrige gang dømte han sågar finalen. Tidligere har han blant annet dømt CL-finale, Euro 2008 og Euro 2012. Han er å politimann av yrke og kanskje verdens mest meritterte dommer for tiden. Vi blir ikke overrasket om han er den engelskmannen som når lengst i dette mesterskapet.
Dommeren mest kjent for å ha blitt slått ned under en kamp mellom San Felipe og Unión Española. Keeper González som slo ned Osses fikk femti kampers karantene, men løste det greit ved å flytte til Argentina og fortsette karrieren der.
Néstor Pitana, Argentina
River Plate-fan som har vært FIFA-dommer siden 2010. Meget tynn dommer-CV, men har utmerket seg ved å stoppe en Boca Juniors-kamp i 2009 på grunn av rasistiske rop fra tribunen, samt komme med påstanden at argentinske dommere er de beste på grunn av folklore, prestasjoner og spillere.
Wilmar Roldán, Colombia.
34-åringen gjør sitt første VM, men har OL-erfaring fra London. Han vant sølvfløyta fra nettstedet WorldReferee i 2011 og er blant de høyeste dommerne i sirkuset med sine 1.90 på strømpelesten.
Sandro Ricci, Brasil
Eneste hjemlige dommer, med lang erfaring fra hjemlig serie. Han jobber hos myndighetene på hjemstedet Brasilia med organisering av ligaen i Brasil, og ble kåret til årets dommer i Brasil 2010.
Carlos Vera, Ecuador.
37-åringen fra landet med de store størrelsene skal tøyle kjemper fra VM-landene. Han har begrenset erfring og dette er hans første VM. Vært innom Copa Libertadores og VM-kvalifisering i karrieren.
Peter O'Leary, New Zealand.
Eneste representant fra Oseania har vært FIFA-dommer siden 2003. Han har hatt en gjesteopptreden som fjerdedommer i Premier League i 2008. Også han er lærer ved siden av dømmingen, og var i VM i 2010, men fikk ikke dømme noen kamper.
Felix Brych, Tyskland
FIFA-dommer siden 2007 og har vunnet bronsefløyta fra WorldReferee. Han har vært under etterforskning for skattesvindel og fikk huset ransaket i 2011. Han har også skrevet sin egen bok med den fengende tittelen "Möglichkeiten und Grenzen der gemeindlichen Förderung des Berufssports aus rechtlicher Sicht."
Cüneyt Çakır, Tyrkia
Forsikringsagenten fra Istanbul som endelig får oppfylt drømmen om å dømme i VM som han uttalte som mål i 2008. Ble angrepet av keeper Bülent Ataman i kampen mellom Manisaspor-Sakaryaspor i 2007 og fikk drakten avrevet og et slag i ansiktet. I sin første internasjonale kamp fikk han fullstendig overtenning og ga ut ni gule og to røde kort da Vaduz og Ujpest møttes i en UEFA-cupkamp.
Jonas Eriksson, Sverige
Rutniert type, med en millionformue etter å ha vært på den selgende siden i en medierettighetssak i 2007. Han fortsetter å dømme på grunn av sin kjærlighet til spillet og det at dømming er hans favoritthobby.
Björn Kuipers, Nederland
Blant de aller mest anerkjente dommerne de siste årene som blant annet dømte årets Champions League-finale. Han er kjent i hjemlandet for å være arrogant og med høye tanker om seg selv. Eller som de sier i Nederland: "han går ved siden av skoene sine". Denne mannen er en potensiell finaledommer, men Pierluigi Collina skal ha et horn i siden til ham, noe som ikke er en fordel i VM.
Howard Webb
Webb deltar i sitt andre VM. Forrige gang dømte han sågar finalen. Tidligere har han blant annet dømt CL-finale, Euro 2008 og Euro 2012. Han er å politimann av yrke og kanskje verdens mest meritterte dommer for tiden. Vi blir ikke overrasket om han er den engelskmannen som når lengst i dette mesterskapet.
Milorad Mažić (Милорад Мажић)
Serbisk dommer som ble FIFA-dommer så sent som i 2009. Har dømt en del U-mesterskap og CL. Dette er hans første store mesterskap.
Pedro Proença
Meget merittert dommer fra Portugal. I 2012 dømte han både EM-finale og CL-finale. Dømte den ene semifinalen mellom Real og Bayern. Potensiell finaledommer om ikke Portugal skulle finne veien helt frem. Ifølge wiki er han også finansiell rådgiver. Passer sikkert greit at han er vandt til å gi folk advarsler i så henseende.
Nicola Rizzoli
I likhet med andre europeiske dommere har han også dømt CL-finale. Rizzoli dømte denne i 2013. Jobber som arkitekt når han ikke dømmer sier wiki.
Carlos Velasco Carballo
Ingeniør fra Madrid. Dømte Europa League-finalen i 2011 og to kamper i Euro 2012. Der viste han blant annet ut keeperen til Arsenal i åpningskampen mellom Hellas og Polen.
Kilder:
Serbisk dommer som ble FIFA-dommer så sent som i 2009. Har dømt en del U-mesterskap og CL. Dette er hans første store mesterskap.
Pedro Proença
Meget merittert dommer fra Portugal. I 2012 dømte han både EM-finale og CL-finale. Dømte den ene semifinalen mellom Real og Bayern. Potensiell finaledommer om ikke Portugal skulle finne veien helt frem. Ifølge wiki er han også finansiell rådgiver. Passer sikkert greit at han er vandt til å gi folk advarsler i så henseende.
Nicola Rizzoli
I likhet med andre europeiske dommere har han også dømt CL-finale. Rizzoli dømte denne i 2013. Jobber som arkitekt når han ikke dømmer sier wiki.
Carlos Velasco Carballo
Ingeniør fra Madrid. Dømte Europa League-finalen i 2011 og to kamper i Euro 2012. Der viste han blant annet ut keeperen til Arsenal i åpningskampen mellom Hellas og Polen.
Kilder:
Til denne artikkelen ble det brukt ekstensiv tid på de respektive dommeres wikipediasider, samt worldreferee.com. Nå er det samlet for alle og en hver her hos Materazzia.
5. juni 2014
VM 2014 - Sør Korea
Av Ehauger (@ehauger)
Obs: Før du fortsetter å lese er det verdt å nevne at teksten inneholder én ugyldig forutsetning (ikke flere forhåpentligvis). Det får du leve med.
Det er enkelt å gjøre en fotball-hipster mo i knærne. Nonchalant nevner du Sør-Koreas landslag, og krydrer med noen enkle fakta om Son Min-Heungs overstegsfinter eller om Kwak Tae-Hwi sin vei fra Chilgok i Gyeongbuk-provinsen til hans nåværende bosted i Riyadh, der han spiller for storklubben Al-Hilal. Slenger vi inn tordenskrallet av et skudd Cha Bum-Kun brukte for å bli mestscorende og den evigunge Hong Myung-Bo så burde kvelden være komplett. Det er bare å trekke fram sin beste Hangul og ta turen til havnen i Incheon.
For det er i Incheons havn fotballeventyret startet. Til Norge og Bergen tok et engelsk handelsskip med seg byllepest; til Sør-Korea og Incheon fem århundre etterpå tok de med seg fotball. Selv om den første ballen som knuste ei rute i Sør-Korea ble sparka i 1882 så tok det mange år før fotballen virkelig fikk fotbfeste i denne stolte nasjonen. 1921 var året da den første koreanske fotballturneringen ble avholdt. Om det var Sør-Korea som ikke var klare for fotballen eller fotballen som ikke var klar for Sør-Korea vites ikke, men det tok hele syv år til før fotballforbundet deres ble dannet.
Landslagets VM-historie er lang, men den er ikke fylt av strålende resultater. Sør-Koreas første VM-deltagelse var i 1954 - som det andre landet fra Asia etter Nederlandsk Østindia. De kom, de deltok og de tapte.
Etter 1954 pekte pilen rett fram, men samtidig litt oppover. Sammen med den økonomiske boomen landet opplevde fra 60-tallet til slutten av 90-tallet så ble også fotballen stadig bedre. Det tok dog en del år før neste VM-opplevelse for Sør-Korea. Først i 1986 klarte de å kvalifisere seg til det gjeve selskap, men da ble de også slått på snuten ut av turneringen. Tap for Italia og Argentina, men uavgjort mot Bulgaria.
Fra dette VM-et har de derimot kvalifisert seg hver gang. Og den neste gangen har gått litt bedre enn den forrige. Det hittil største høydepunktet for Sør-Korea er VM på hjemmebane i 2002. Forhåpningene var ikke store; de hadde jo ikke vunnet en eneste kamp i VM tidligere. VM-ferden stoppet ikke før de var i bronsefinalen. Dessverre gikk det som det har gått i tidligere VM: Tap. Sør-Korean beseiret uansett alle odds og tok 4. plass.
I Tyskland 2006 fikk Sør-Korea sin første seier utenfor Asia da de slo Togo 2-1 på Commerzbank-Arena i Frankfurt. Det holdt dessverre ikke for videre avansement. Avansement fikk de dog i forrige VM. 2010 gikk mer deres vei og etter 2-0 mot Hellas i Port Elizabeth, 1-4 mot Argentina og 2-2 mot Nigeria kunne de ta seg videre til 8. dels-finale. Der ble det stopp. Uruguay viste seg for store og Sør-Korea tapte 1-2.
Nå skriver vi 2014. Veien ligger klar for Sør-Koreas stolte tigre i kampen for å komme enda lenger enn i 1954. Gruppa er dog nådeløs. De starter 17.06. borte mot Russland, for så å fortsette 22.06 hjemme mot Algerie. Avslutninga kommer mot et ungt Belgia 26.06. Går de videre venter enda en tung kamp mot enten vinner eller nummer to i gruppa som blant annet har Tyskland, Portugal og USA.
Troppen
Troppen er som en Twist-pose der man har fjernet alle de vonde bitene. Snittalderen er på 25,4 år (rundet oppover for syns skyld). Den yngste Abirex Niigatas Kim Jun-Su, og den eldste er fortsatt Kwak Tae-Hwi. Kwak er faktisk yngre enn Morten Berre, noe som betyr at han fortsatt har mange år igjen på toppnivå.
Troppen er krydret med spillere fra de to viktigste fotballkontintentene: Europa og Asia. Det Sør-Koreanske laget Ulsan Huyndai har flest spillere (3), og ikke overraskende er K-League den ligaen som leverer flest spillere (6) til troppen.
De største stjernene, utenom Kwak Tae-Hwi, er nok Leverkusens Son Heung-Min og nybakt Borussia Dortmund-spiller Ji Dong-Won. Begge er offensive og kan skape mye furore for motstanderen. I tillegg er Park Joo-Ho tatt ut. Og selv om Lee Dong-Gook eller Kim Dong-Sub noe overraskende er utelatt har Sør-Korea gitt oss et koldtbord av spennende spillere. Spillere vi gleder oss til å se danse rundt på den brasilianske gressmatten, slik som damene danser på stranden tidligere på dagen.
Full tropp finner du her.
Treneren
I starten så nevnte vi evigunge Hong Myung-Bo. Vi kan ikke slippe denne vakre mannen helt ut av synet. For hvem andre enn nevnte Hong er valgt ut som den største tigeren av dem alle: Tigeren som skal lede flokken til kvartfinale! I det minste 8.dels-finale.
Sør-Korea blir spennende å følge i VM. Gjør de som zerglings og klumper seg sammen, eller reiser de seg som protosser og lyser vei? Vi gleder oss, og det gjør alle dere andre også.
4. juni 2014
VM 2014 - Russland
Av David Batty
Om man kun regner Russland som Russland, og ikke tar med resultatene som Sovjetunionen presterte, har ikke laget de store merittene i det største internasjonale mesterskapet. Fasiten innebærer kun to sluttspill fra 1994 til 2010, og de ble utslått i gruppespillet begge ganger (1994 og 2002). Nå kan man dog legge et nytt sluttspill til listen. Tar man også med tiden før Sovjetunionens fall, kan de derimot vise til en sterk fjerdeplass i VM i 1966, med blant andre den sorte panteren, Lev Jasjin, som en viktig brikke.
Dagens tropp er på ingen måte like sterk som den i 1966 sammenliknet med andre lags spillerstaller. Men Russland har profiler og fargeklatter som kan være med på å farge årets mesterskap, selv om Wengers beste venn Andrej Arsjavin ikke er uttatt denne gangen. Keeperen Igor Akinfejev kan for eksempel regnes som en av mesterskapets beste keepere. Han sto samtlige minutter i kvalifiseringen og slapp kun inn fem mål – i en kvalifiseringsgruppe de vant ett poeng foran storheten Portugal.
Det er også vanskelig å komme utenom den offensive playmakeren Alan Dzagojev når man drodler om fargeklatter. CSKA Moskva-spilleren har et enormt potensial, men det ryktes at han ofte velger poker og vodka fremfor trening og hardt arbeid om han har mulighet. Likevel er den 23-år gamle wonderboyen den russiske stallens x-faktor og kan snu et matchbilde om han ønsker det selv. Han blir svært spennende å følge.
Den russiske troppen består i all hovedsak av spillere fra den øverste ligaen i Moder Russland. Dette er ikke nødvendigvis et svakhetstegn, men når de beste spillerne i denne ligaen er utenlandske, er konklusjonen klar: De russiske spillerne matcher ikke nivået til de aller beste. Det er et jevnt besatt lag, men mangler spesielt tempo på midtstopperplass til å demme opp for raske angripere. Fotrappe sør-koreanere og belgiere er ikke drømmemotstanderne til et midtstopperpar med en sammenlagt alder på 65.
I kvalifiseringen spilte laget ofte 4-3-3/4-5-1, og dette blir nok fasiten i VM også. Følgende lag er sannsynlig som startoppstilling: Igor Akinfejev – Aleksandr Anjukov, Sergej Ignasjevitsj, Vasilij Berezutskij, Dmitrij Kombarov – Roman Sjirokov, Igor Denisov, Viktor Faizulin – Aleksandr Kokorin, Aleksandr Kerzjakov, Jurij Zjirkov
I dette laget skal man særlig legge merke til midtbanespillerne Sjirokov og Faizulin som scoret tre mål hver i kvalifiseringen. De har løpskraft og ferdigheter som, sammen med ankeret Denisov, komplimenterer en svært solid midtbane. De har potensialet til å styre samtlige gruppespillkamper – selv den mot Belgia.
Målscoreren Aleksandr Kerzjakov skal man heller ikke avskrive. Selv om han har blitt 31 år og ikke er den mest hardtarbeidende spissen, vet han fortsatt hvor målet står. 5 mål i kvalifiseringen er ok pluss. Og skulle den knyte seg for den gamle ringreven kan unge, fremadstormende Aleksandr Kokorin settes inn. Han putta 4 mål i kvalifiseringen – det samme som for eksempel CR7 (hvis man ikke regner med playoff).
På trenerbenken har Russland ingen ringere enn krølltoppen don Fabio Capello. Dette er en jobb han har hatt siden 2012. Italieneren, kjent for de fleste som følger med på og heier på fotball, har uttalt at dette mesterskapet blir å regne som trening frem til Russland arrangerer VM på hjemmebane i 2018, hvor de virkelig skal slå på stortromma. Men sett i lys av at Capello nok styrer laget med samme jernhånd som Vladimir Putin styrer Moder Russland, er det ikke trening som kommer til å stå skrevet i de mange rynkene i panna hans når fløyta blåser i gang mesterskapet for Russlands del – 17. juni mot Sør-Korea. Han vil garantert sørge for at ingen sniker seg unna pålagte arbeidsoppgaver, og satser nok utvilsomt på avansement. Den autoritære og suksessfulle treneren har til gjengjeld noe å bevise som landslagssjef, da han ikke maktet å virkelig kjempe om edelt metall som engelsk landslagssjef (2008-2010). Men at han skal kunne spise belugakaviar med de store favorittene Brasil, Argentina, Tyskland og Spania i dette VM er nok like sannsynlig som at vi får se Putin og Obama kysse.
Avansement kan don Fabio fort oppnå, men Belgia må sies å være den største favoritten i gruppa – på tross av lite erfaring på nivået. Sannsynligvis står kampen om andreplassen i gruppe H mellom Russland og Sør-Korea, og derfor kan kampen 17.juni avgjøre Russlands VM-skjebne.
Helt til slutt kan man jo tenke seg at Russland blir laget som vil få minst sympati fra både tribunen og sofaen under årets mesterskap. Vinter-OL i Sotchi er sågar avsluttet, pakket ned og satt på loftet for mange måneder siden. Likevel er det vanskelig å glemme kritikken de fikk før, under og etter lekene for både behandlingen av arbeidere som gjorde lekene mulig òg for det tydelige synet russerne har på homofili. Vanskelig å glemme er også Putins fremtreden i Ukraina. Dette innlegget handler selvsagt om fotball, men slike store politiske hendelser lar seg sjelden stikke under en stol selv når det skal danses samba og drikkes Caipirinha. Godt er det da at Russland nok ikke kommer til å spille noe mer enn maks en åttendedelsfinale.
До свидания
Om man kun regner Russland som Russland, og ikke tar med resultatene som Sovjetunionen presterte, har ikke laget de store merittene i det største internasjonale mesterskapet. Fasiten innebærer kun to sluttspill fra 1994 til 2010, og de ble utslått i gruppespillet begge ganger (1994 og 2002). Nå kan man dog legge et nytt sluttspill til listen. Tar man også med tiden før Sovjetunionens fall, kan de derimot vise til en sterk fjerdeplass i VM i 1966, med blant andre den sorte panteren, Lev Jasjin, som en viktig brikke.
Dagens tropp er på ingen måte like sterk som den i 1966 sammenliknet med andre lags spillerstaller. Men Russland har profiler og fargeklatter som kan være med på å farge årets mesterskap, selv om Wengers beste venn Andrej Arsjavin ikke er uttatt denne gangen. Keeperen Igor Akinfejev kan for eksempel regnes som en av mesterskapets beste keepere. Han sto samtlige minutter i kvalifiseringen og slapp kun inn fem mål – i en kvalifiseringsgruppe de vant ett poeng foran storheten Portugal.
Det er også vanskelig å komme utenom den offensive playmakeren Alan Dzagojev når man drodler om fargeklatter. CSKA Moskva-spilleren har et enormt potensial, men det ryktes at han ofte velger poker og vodka fremfor trening og hardt arbeid om han har mulighet. Likevel er den 23-år gamle wonderboyen den russiske stallens x-faktor og kan snu et matchbilde om han ønsker det selv. Han blir svært spennende å følge.
Den russiske troppen består i all hovedsak av spillere fra den øverste ligaen i Moder Russland. Dette er ikke nødvendigvis et svakhetstegn, men når de beste spillerne i denne ligaen er utenlandske, er konklusjonen klar: De russiske spillerne matcher ikke nivået til de aller beste. Det er et jevnt besatt lag, men mangler spesielt tempo på midtstopperplass til å demme opp for raske angripere. Fotrappe sør-koreanere og belgiere er ikke drømmemotstanderne til et midtstopperpar med en sammenlagt alder på 65.
I kvalifiseringen spilte laget ofte 4-3-3/4-5-1, og dette blir nok fasiten i VM også. Følgende lag er sannsynlig som startoppstilling: Igor Akinfejev – Aleksandr Anjukov, Sergej Ignasjevitsj, Vasilij Berezutskij, Dmitrij Kombarov – Roman Sjirokov, Igor Denisov, Viktor Faizulin – Aleksandr Kokorin, Aleksandr Kerzjakov, Jurij Zjirkov
I dette laget skal man særlig legge merke til midtbanespillerne Sjirokov og Faizulin som scoret tre mål hver i kvalifiseringen. De har løpskraft og ferdigheter som, sammen med ankeret Denisov, komplimenterer en svært solid midtbane. De har potensialet til å styre samtlige gruppespillkamper – selv den mot Belgia.
Målscoreren Aleksandr Kerzjakov skal man heller ikke avskrive. Selv om han har blitt 31 år og ikke er den mest hardtarbeidende spissen, vet han fortsatt hvor målet står. 5 mål i kvalifiseringen er ok pluss. Og skulle den knyte seg for den gamle ringreven kan unge, fremadstormende Aleksandr Kokorin settes inn. Han putta 4 mål i kvalifiseringen – det samme som for eksempel CR7 (hvis man ikke regner med playoff).
På trenerbenken har Russland ingen ringere enn krølltoppen don Fabio Capello. Dette er en jobb han har hatt siden 2012. Italieneren, kjent for de fleste som følger med på og heier på fotball, har uttalt at dette mesterskapet blir å regne som trening frem til Russland arrangerer VM på hjemmebane i 2018, hvor de virkelig skal slå på stortromma. Men sett i lys av at Capello nok styrer laget med samme jernhånd som Vladimir Putin styrer Moder Russland, er det ikke trening som kommer til å stå skrevet i de mange rynkene i panna hans når fløyta blåser i gang mesterskapet for Russlands del – 17. juni mot Sør-Korea. Han vil garantert sørge for at ingen sniker seg unna pålagte arbeidsoppgaver, og satser nok utvilsomt på avansement. Den autoritære og suksessfulle treneren har til gjengjeld noe å bevise som landslagssjef, da han ikke maktet å virkelig kjempe om edelt metall som engelsk landslagssjef (2008-2010). Men at han skal kunne spise belugakaviar med de store favorittene Brasil, Argentina, Tyskland og Spania i dette VM er nok like sannsynlig som at vi får se Putin og Obama kysse.
Avansement kan don Fabio fort oppnå, men Belgia må sies å være den største favoritten i gruppa – på tross av lite erfaring på nivået. Sannsynligvis står kampen om andreplassen i gruppe H mellom Russland og Sør-Korea, og derfor kan kampen 17.juni avgjøre Russlands VM-skjebne.
Helt til slutt kan man jo tenke seg at Russland blir laget som vil få minst sympati fra både tribunen og sofaen under årets mesterskap. Vinter-OL i Sotchi er sågar avsluttet, pakket ned og satt på loftet for mange måneder siden. Likevel er det vanskelig å glemme kritikken de fikk før, under og etter lekene for både behandlingen av arbeidere som gjorde lekene mulig òg for det tydelige synet russerne har på homofili. Vanskelig å glemme er også Putins fremtreden i Ukraina. Dette innlegget handler selvsagt om fotball, men slike store politiske hendelser lar seg sjelden stikke under en stol selv når det skal danses samba og drikkes Caipirinha. Godt er det da at Russland nok ikke kommer til å spille noe mer enn maks en åttendedelsfinale.
До свидания
3. juni 2014
VM 2014 - Algerie - fortellingen om en selverklært kaptein
Av Al-rhayar Abd Bhargansus
Gradestokken er allerede på vei over 40 grader celsius og ennå er ikke klokken 11. Det er på slike dager han savner det grå og regnfulle, men levelige Glasgow. Dager som dette er bare et slit, og allerede er han klam og svett. "Takk Gud for aircondition", tenker han, der han ligger i senga og drar seg. "Dette landet skal altså arrangere VM om åtte år", sier han høyt til seg selv og begynner å le.
Sola skinner fra skyfri himmel over Doha. Det er 17. mai. Og Madjid Bougherra gidder ikke stå opp.
Tankene hans er, selv for han, vanskelige å strukturere i denne varmen. Han tenker på VM og innser at dette nok blir hans siste opptreden på den internasjonale scene. For en karriere han har hatt. Madjid smiler der han ligger. Han har vært heldig. Selv de største nedturene har han vært med på å snu til seire.
14. november 2009 var en av de aller største. Algerie var klar for VM, men en dårlig markering fra hans side, på overtid av overtiden, og en av de mest elleville kvalikkampene i historien var et faktum.
Fire dager etter markerte han alt han skulle. Det var krig. Det var som om den arabiske våren startet der ute på banen den dagen. Det var hat. Han var nesten redd. Det var han sjeldent, men den dagen var det frykten som gjorde han fokusert. Og da Antar (Yahia) tok en Van Basten, skjønte han at nå skulle han også få oppleve et VM-sluttspill. Endelig. Han var en vinner!
Madjid lo for seg selv der han lå. At hans innsats på fotballbanen nesten førte til krig mellom to arabiske naboer er jo til å le av. Heldigvis rettet egypterne sin vrede mot Mubarak bare et år etterpå.
Dessverre likte nok egypterne også Algerie sin innsats i Sør-Afrika før de fylte gatene med demonstrasjoner. Til og med Madjid måtte innrømme for seg selv, der han lå og svetten rant, at han ikke var god nok. Arenaen ble for stor. VM sluttspill. Drømmen hans. Han fikk muligheten til å skape historie, og alt han greide var å bli glemt. Hvem husker Algerie fra Sør-Afrika 2010? Han dundret hånden ned på låret og traff akkurat myggen som eksploderte under hånden hans. "Faen", sa han høyt. Nå var hånden full av blod og låret svei. ”Faen”, tenkte han. "Denne gangen skal jeg bli husket."
Han stod opp og fant noe papir for å fjerne restene av myggen. Denne fuktigheten gjorde det til et myggparadis. De sugde seg så store at de så vidt kunne fly. Men han overvant dem. Han hadde egentlig overvunnet det meste det siste året. "Madjid, denne gangen kan du virkelig bli historisk", tenkte han og smilte der han stod foran speilet. Fire år etter krigen mot Egypt hadde han blitt folkehelt hjemme i Algerie. Han fikk ennå frysninger når han tenkte på det. Ja, det var kanskje det styggeste målet han hadde scoret, men pokker heller. Det var også det viktigste. Euforien den dagen kom han ikke til å glemme. "Du er bare halvveis Madjid”, sa han til seg selv. "Du er bare halvveis".
Klubbløs var han blitt. Tilbud fantes det selvfølgelig, men det var ikke fokus nå. Det var historie. Det var rykte. Det var ære. Han var mannen som fikk landet sitt til VM. Nå skulle det avsluttes med å bli mannen som fikk Algerie videre fra gruppespillet for første gang.
Fra han var liten hørte han ofte om 1982. Vest-Tyskland og Østerrike. Drittlandene fra Europa som rottet seg sammen for å få Algerie ut av VM. Ingen fair play. Ingen ærlighet. "Drittsekker," sa han høyt mens han forberedte morgenteen. 2014 derimot, da skulle historien bli historisk. 1982 skulle bli noe man lo av. 1986 og 2010 likeså. 2014 skulle bli den nye historien, den små barn lærte når de vokste opp, den de lagde rollespill etter på fotballbanene, den de skrev stiler om på skolen. 2014 i Brasil. Historien.
Han skulle styre forsvaret. Kapteinen Madjid. Kanskje Nabil (Bentaleb) allerede ville ta steget og bli en åpenbaring på midten. Og Islam (Slamini) kom til å putte. Han gjorde alltid det.
Han smilte lurt der han fylte tekoppen med altfor mye sukker. Men han orket ikke tenke på kosthold når det var så varmt. Og helte enda litt mer sukker i koppen og rørte rundt.
Underdog. Han likte å overraske. Belgia var favoritter. Men de har ikke vært med på dette før. Han taklet ikke VM første gang, men nå viste han hva som ventet. Kanskje Belgias manglende erfaring var noe de kunne utnytte. Han håpet de skulle bli undervurdert. For da skulle kapteinen vise vei. De vant krigen mot Egypt og mot Burkina Faso. Et lite europeisk land skulle de da også ta. Sør-Korea ville bli tøft. Men de var langt hjemmefra og var ikke vant til klimaet. Og så var de små. Han lo høyt. "Madjid skal vise hvorfor fysikk er viktig i fotball", sa han høyt! Han lo.
Han likte egentlig ikke Russland. Men på en annen side så oppførte Putin seg som en kaptein. Han gjorde det han ville og vant frem. Han håpet Putin skulle være til stede når han spilte mot Russland. "Hvem er han", skulle Putin spørre sidemannen og peke på Madjid. "Hvorfor i helvete vinner han alle dueller?". "Hvorfor har ikke vi slike folk på vårt lag". Ja, det skulle Putin si. Han skulle få Putin forbanna, men også imponert. Herregud som han gledet seg. Han kikket på tekoppen. Den var tom. "Faen så varmt det er". Te var ikke smart i denne varmen. Nå svettet han bare mer. Han tuslet i bokseren tilbake i senga og skrudde aircondition på full guffe. I morra skulle han begynne å trene for fullt til VM. I morra. Ja, han kunne ta det rolig i dag. Det var for varmt til slikt i dag. Han viste jo hva han gjorde, han var jo kapteinen. Han med erfaring. Han som hadde vært i mesterskap før. Han smilte, la seg ned på puta og sovnet.
Gradestokken er allerede på vei over 40 grader celsius og ennå er ikke klokken 11. Det er på slike dager han savner det grå og regnfulle, men levelige Glasgow. Dager som dette er bare et slit, og allerede er han klam og svett. "Takk Gud for aircondition", tenker han, der han ligger i senga og drar seg. "Dette landet skal altså arrangere VM om åtte år", sier han høyt til seg selv og begynner å le.
Sola skinner fra skyfri himmel over Doha. Det er 17. mai. Og Madjid Bougherra gidder ikke stå opp.
Tankene hans er, selv for han, vanskelige å strukturere i denne varmen. Han tenker på VM og innser at dette nok blir hans siste opptreden på den internasjonale scene. For en karriere han har hatt. Madjid smiler der han ligger. Han har vært heldig. Selv de største nedturene har han vært med på å snu til seire.
14. november 2009 var en av de aller største. Algerie var klar for VM, men en dårlig markering fra hans side, på overtid av overtiden, og en av de mest elleville kvalikkampene i historien var et faktum.
Fire dager etter markerte han alt han skulle. Det var krig. Det var som om den arabiske våren startet der ute på banen den dagen. Det var hat. Han var nesten redd. Det var han sjeldent, men den dagen var det frykten som gjorde han fokusert. Og da Antar (Yahia) tok en Van Basten, skjønte han at nå skulle han også få oppleve et VM-sluttspill. Endelig. Han var en vinner!
Madjid lo for seg selv der han lå. At hans innsats på fotballbanen nesten førte til krig mellom to arabiske naboer er jo til å le av. Heldigvis rettet egypterne sin vrede mot Mubarak bare et år etterpå.
Dessverre likte nok egypterne også Algerie sin innsats i Sør-Afrika før de fylte gatene med demonstrasjoner. Til og med Madjid måtte innrømme for seg selv, der han lå og svetten rant, at han ikke var god nok. Arenaen ble for stor. VM sluttspill. Drømmen hans. Han fikk muligheten til å skape historie, og alt han greide var å bli glemt. Hvem husker Algerie fra Sør-Afrika 2010? Han dundret hånden ned på låret og traff akkurat myggen som eksploderte under hånden hans. "Faen", sa han høyt. Nå var hånden full av blod og låret svei. ”Faen”, tenkte han. "Denne gangen skal jeg bli husket."
Han stod opp og fant noe papir for å fjerne restene av myggen. Denne fuktigheten gjorde det til et myggparadis. De sugde seg så store at de så vidt kunne fly. Men han overvant dem. Han hadde egentlig overvunnet det meste det siste året. "Madjid, denne gangen kan du virkelig bli historisk", tenkte han og smilte der han stod foran speilet. Fire år etter krigen mot Egypt hadde han blitt folkehelt hjemme i Algerie. Han fikk ennå frysninger når han tenkte på det. Ja, det var kanskje det styggeste målet han hadde scoret, men pokker heller. Det var også det viktigste. Euforien den dagen kom han ikke til å glemme. "Du er bare halvveis Madjid”, sa han til seg selv. "Du er bare halvveis".
Klubbløs var han blitt. Tilbud fantes det selvfølgelig, men det var ikke fokus nå. Det var historie. Det var rykte. Det var ære. Han var mannen som fikk landet sitt til VM. Nå skulle det avsluttes med å bli mannen som fikk Algerie videre fra gruppespillet for første gang.
Fra han var liten hørte han ofte om 1982. Vest-Tyskland og Østerrike. Drittlandene fra Europa som rottet seg sammen for å få Algerie ut av VM. Ingen fair play. Ingen ærlighet. "Drittsekker," sa han høyt mens han forberedte morgenteen. 2014 derimot, da skulle historien bli historisk. 1982 skulle bli noe man lo av. 1986 og 2010 likeså. 2014 skulle bli den nye historien, den små barn lærte når de vokste opp, den de lagde rollespill etter på fotballbanene, den de skrev stiler om på skolen. 2014 i Brasil. Historien.
Han skulle styre forsvaret. Kapteinen Madjid. Kanskje Nabil (Bentaleb) allerede ville ta steget og bli en åpenbaring på midten. Og Islam (Slamini) kom til å putte. Han gjorde alltid det.
Han smilte lurt der han fylte tekoppen med altfor mye sukker. Men han orket ikke tenke på kosthold når det var så varmt. Og helte enda litt mer sukker i koppen og rørte rundt.
Underdog. Han likte å overraske. Belgia var favoritter. Men de har ikke vært med på dette før. Han taklet ikke VM første gang, men nå viste han hva som ventet. Kanskje Belgias manglende erfaring var noe de kunne utnytte. Han håpet de skulle bli undervurdert. For da skulle kapteinen vise vei. De vant krigen mot Egypt og mot Burkina Faso. Et lite europeisk land skulle de da også ta. Sør-Korea ville bli tøft. Men de var langt hjemmefra og var ikke vant til klimaet. Og så var de små. Han lo høyt. "Madjid skal vise hvorfor fysikk er viktig i fotball", sa han høyt! Han lo.
Han likte egentlig ikke Russland. Men på en annen side så oppførte Putin seg som en kaptein. Han gjorde det han ville og vant frem. Han håpet Putin skulle være til stede når han spilte mot Russland. "Hvem er han", skulle Putin spørre sidemannen og peke på Madjid. "Hvorfor i helvete vinner han alle dueller?". "Hvorfor har ikke vi slike folk på vårt lag". Ja, det skulle Putin si. Han skulle få Putin forbanna, men også imponert. Herregud som han gledet seg. Han kikket på tekoppen. Den var tom. "Faen så varmt det er". Te var ikke smart i denne varmen. Nå svettet han bare mer. Han tuslet i bokseren tilbake i senga og skrudde aircondition på full guffe. I morra skulle han begynne å trene for fullt til VM. I morra. Ja, han kunne ta det rolig i dag. Det var for varmt til slikt i dag. Han viste jo hva han gjorde, han var jo kapteinen. Han med erfaring. Han som hadde vært i mesterskap før. Han smilte, la seg ned på puta og sovnet.
1. juni 2014
VM 2014 - Belgia - talentfabrikken
Av Lapskaus
Outsideren til å vinne dette mesterskapet, sier du? Jeg tror mange vil svare Belgia. Ikke så rart med ei sentrallinje bestående av Courtois – Kompany – Hazard – Lukaku. Ispedd Verthongen, Vermaelen, Mertens, Dembele. For å nevne noen. Belgia er på vei mot noe stort, og vant kvalifiseringsgruppen i konkurranse med både Kroatia og Serbia.
Slik har det ikke alltid vært. Personlig husker jeg Luís Oliveira og Bart Goor, Francky Verlaat og Filip de Wilde. Å kalle dem world-beaters vil være løgn. La oss dykke litt ned i årsaken til Belgias suksess. Og Per-Mathias, om du leser dette nå, det kommer ingen snarveier, quick-fixes eller vidunderkurer.
Oppskriften bak Belgias framgang er systematisk arbeid over lang tid. Hazard og Kompany har også vært smårollinger uten verken spillforståelse eller fysikk. Men de ble født i Belgia, landet som tok seg selv i nakken og som nå høster fruktene.
Litt bakgrunn: Belgia har 11 millioner innbyggere, er 32 545 kvadratkilometer stort og ligger mellom Frankrike og Nederland. I Belgia er det i overkant av 2000 registrerte klubber som til sammen har 17 902 lag. Landet har i overkant av 400 000 registrerte fotballspillere.
Det er altså ikke noe å si på interessen, og nettopp interessen er grunnlaget for landets suksess. Trenere, talenter og klubber er engasjert i et prosjekt, en visjon drevet fram av det belgiske fotballforbundet. Filosofien gjennomsyrer samtlige landslag, fra aldersbestemte til stjernene på A-laget, samtlige klubber på alle nivå er involvert og bidrar. Se f.eks på dette bildet (fra det belgiske forbundet) som viser A-landslaget, og hvordan samtlige har gått gradene fra diverse aldersbestemte landslag:
Stjernene hadde ikke vært i verdens største klubber om talentet deres ikke hadde blitt oppdaget, utviklet og foredlet av belgiske trenere. Det er ikke foreldre med dugnadsånd som trener ungene i Belgia, hver år tar 2000 mennesker trenerutdannelse på UEFA C-nivå. Ikke for å trene Anderlecht eller Club Brugge, men for å trene de lokale skolebarna. Budskapet deres er at fotball skal være gøy, inkluderende og utviklende. Alvoret kommer tidsnok, i starten skal alle være med, og leke seg med ball, spillerne oppfordres til å prøve nye ting og feile. Ingen sier det bedre enn Johan Cruyff:
Ettersom spillerne vokser blir det tydeligere hvem som har viljen, interessen og treningsiveren til å satse. Men belgierne er veldig opptatt av at fysikk i ung alder ikke betyr noe. Forskjellen på en som er født i januar og desember samme år kan være enorm og Belgia er klar over det.
Fra 5-7 år skal spillerne bli vant med ballen, fra 7-17 trer grunnferdigheter og taktikk inn i hverdagen. Der normen er 7-er fotball fram til man er gammel nok til å spille ellever har Belgia tenkt nytt. Fra spillerne er 7-9 år spiller de 5 mot 5. Fra 9-11 8 mot 8, og fra 11 år og oppover trer elleverfotballen inn. Her prentes 4-3-3 med en sittende midtbanespiller inn. Spillet skal bygges opp bakfra, høyt press og man lærer å kontre på kontringen.
Kort oppsummert, hardt systematisk arbeid med vekt på å ha det gøy funker. Belgia is going places. ( Og Per-Mathias, jeg håper du har lest til øyet ble stort og vått.)
Outsideren til å vinne dette mesterskapet, sier du? Jeg tror mange vil svare Belgia. Ikke så rart med ei sentrallinje bestående av Courtois – Kompany – Hazard – Lukaku. Ispedd Verthongen, Vermaelen, Mertens, Dembele. For å nevne noen. Belgia er på vei mot noe stort, og vant kvalifiseringsgruppen i konkurranse med både Kroatia og Serbia.
Slik har det ikke alltid vært. Personlig husker jeg Luís Oliveira og Bart Goor, Francky Verlaat og Filip de Wilde. Å kalle dem world-beaters vil være løgn. La oss dykke litt ned i årsaken til Belgias suksess. Og Per-Mathias, om du leser dette nå, det kommer ingen snarveier, quick-fixes eller vidunderkurer.
Oppskriften bak Belgias framgang er systematisk arbeid over lang tid. Hazard og Kompany har også vært smårollinger uten verken spillforståelse eller fysikk. Men de ble født i Belgia, landet som tok seg selv i nakken og som nå høster fruktene.
Litt bakgrunn: Belgia har 11 millioner innbyggere, er 32 545 kvadratkilometer stort og ligger mellom Frankrike og Nederland. I Belgia er det i overkant av 2000 registrerte klubber som til sammen har 17 902 lag. Landet har i overkant av 400 000 registrerte fotballspillere.
Det er altså ikke noe å si på interessen, og nettopp interessen er grunnlaget for landets suksess. Trenere, talenter og klubber er engasjert i et prosjekt, en visjon drevet fram av det belgiske fotballforbundet. Filosofien gjennomsyrer samtlige landslag, fra aldersbestemte til stjernene på A-laget, samtlige klubber på alle nivå er involvert og bidrar. Se f.eks på dette bildet (fra det belgiske forbundet) som viser A-landslaget, og hvordan samtlige har gått gradene fra diverse aldersbestemte landslag:
Stjernene hadde ikke vært i verdens største klubber om talentet deres ikke hadde blitt oppdaget, utviklet og foredlet av belgiske trenere. Det er ikke foreldre med dugnadsånd som trener ungene i Belgia, hver år tar 2000 mennesker trenerutdannelse på UEFA C-nivå. Ikke for å trene Anderlecht eller Club Brugge, men for å trene de lokale skolebarna. Budskapet deres er at fotball skal være gøy, inkluderende og utviklende. Alvoret kommer tidsnok, i starten skal alle være med, og leke seg med ball, spillerne oppfordres til å prøve nye ting og feile. Ingen sier det bedre enn Johan Cruyff:
Ettersom spillerne vokser blir det tydeligere hvem som har viljen, interessen og treningsiveren til å satse. Men belgierne er veldig opptatt av at fysikk i ung alder ikke betyr noe. Forskjellen på en som er født i januar og desember samme år kan være enorm og Belgia er klar over det.
Fra 5-7 år skal spillerne bli vant med ballen, fra 7-17 trer grunnferdigheter og taktikk inn i hverdagen. Der normen er 7-er fotball fram til man er gammel nok til å spille ellever har Belgia tenkt nytt. Fra spillerne er 7-9 år spiller de 5 mot 5. Fra 9-11 8 mot 8, og fra 11 år og oppover trer elleverfotballen inn. Her prentes 4-3-3 med en sittende midtbanespiller inn. Spillet skal bygges opp bakfra, høyt press og man lærer å kontre på kontringen.
Kort oppsummert, hardt systematisk arbeid med vekt på å ha det gøy funker. Belgia is going places. ( Og Per-Mathias, jeg håper du har lest til øyet ble stort og vått.)
30. mai 2014
VM 2014 - Portugal – det siste steget?
Av Andy Dia (@arsandbu)
Portugal er dette årtusenets komet hva landslagsfotball angår. Fra å være et stort sett relativt ubetydelig landslag før millenniumskiftet, har Portugal i løpet av svært kort tid etablert seg som en av fotballverdenens tungvektere.
Nei, jeg har ikke glemt bronsen i VM i 1966, og jeg har heller ikke glemt at de spilte semifinale i EM i 1984. Dette var imidlertid unntakene. Før år 2000 kvalifiserte Portugal seg kun til to av 16 VM-sluttspill og til to av ti EM-sluttspill. Etter år 2000 har Portugal deltatt i fire av fire EM-sluttspill, og deltar i Brasil i sitt fjerde av fire mulige VM-sluttspill på 2000-tallet.
Artistene fra vestre fløy på den iberiske halvøy har imidlertid ikke kun møtt opp for å delta i de nevnte turneringene. Én finale, tre semifinaler, en kvartfinale, en åttendedelsfinale og en gruppespill-exit er resultatene de har hatt i de sju mesterskapene de har deltatt i etter at Y2K-viruset sviktet. Det er kun Tyskland (5) som har spilt flere semifinaler i EM og VM i løpet av denne perioden enn Portugal. Det siste steget har de imidlertid ikke greid å ta.
‘Golden generation’
Etter Eusebios herjinger på 60-tallet, lå portugisisk fotball lenge brakk. De leverte noen gode resultater i klubbturneringer, med Portos Serievinnercuptriumf i 1987 som høydepunktet. Men bortsett fra semifinaleopptredenen i EM i 1984 og en sisteplass i sin gruppe i VM i 1986, deltok ikke Portugal i et eneste internasjonalt mesterskap på a-landslagsnivå mellom 1966 og 1996.
Det begynte imidlertid å skje ting i portugisisk fotball allerede før 1996, og de første spirene så man for alvor i U 20-VM i Saudi-Arabia i 1989. Portugal gikk for første gang helt til topps i turneringen, og spillere som Paulo Sousa, Fernando Couto og en 17 år gammel João Pinto – en trio som til sammen etter hvert skulle få til sammen 242 landskamper for det portugisiske landslaget – var med i troppen. Suksessen fortsatte i U 20-VM på hjemmebane to år senere, da 120.000 tilskuere overvar Portugals finaleseier mot Brasil på Estádio da Luz 30. juni 1991. Fernando Couto og Paulo Sousa hadde nå blitt for gamle for å delta, men denne gang fikk João Pinto med seg spillere som Abel Xavier (20 landskamper), Jorge Costa (50 landskamper), Luis Figo (127 landskamper) og Rui Costa (94 landskamper) på laget. Rui Costa satte den avgjørende straffen forbi Brasils keeper Roger, og grunnlaget var lagt for det som senere skulle få tilnavnet Portugals ‘Golden Generation’.
‘Golden Generation’ lyktes aldri i VM, men i EM-sammenheng nådde de kvartfinale i 1996 og semifinale i 2000. Da Portugal arrangerte EM i 2004 var brorparten av spillerne fra triumfene i U 20-mesterskapene borte, men Rui Costa og Luis Figo var fortsatt med. Det var tid for å krone fantastiske karrierer med landets første triumf på seniornivå. Portugal leverte en glimrende mesterskap, men måtte se seg slått av Hellas og Angelos Charisteas i finalen. Tidenes mesterskapsoverraskelse var et faktum, og med den røk siste mulighet for Portugals gylne generasjon til å gå til topps i et mesterskap.
Ronaldo overtar stafettpinnen
Om EM i 2004 var ‘Golden Generation’ sitt siste farvel, var det samtidig inntoget for en ny generasjon portugisiske stjerner. Med en stamme basert på Porto-spillerne José Mourinho hadde ledet til Champions League-trofé den foregående sesongen, viste Portugal at de ikke hadde noen planer om å synke tilbake i anonymitet og middelmådighet bare fordi spillere som Rui Costa og Luis Figo nærmet seg slutten av sine karrierer.
I tillegg hadde de en 19-åring som var klar for å utfordre verden.
I dag er det da 19 år gamle talentet blitt 29 og verdens beste fotballspiller, i hvert fall om man skal bruke Ballon d’Or som målestokk. Cristiano Ronaldo utfordret verden og vant. Nå er han en angrepsmaskin verden knapt har sett maken til. Etter overgangen til Real Madrid sommeren 2009 har han 252 mål på 246 klubbkamper, han har scoret over 50 mål hver sesong de siste fire sesongene og han har slått et utall rekorder hva scoringer angår. Også på landslaget har skuddfoten begynt å bli fininnstilt, og 12 mål på de siste ti landskampene er naturligvis helt fenomenalt.
Hvor langt kan Cristiano Ronaldo føre Portugal i sommerens VM-sluttspill?
Et lag uten spiss
Noen lag velger å spille uten spiss. Luciano Spalletti prøvde det i Roma, mens ballinnehav-fantaster som Pep Guardiola og Vincent Del Bosque har tatt det noen steg videre og gjør sitt for å ta livet av nierrollen. Dette har imidlertid vært bevisste valg, og det har – særlig i de to sistnevntes tilfeller – fungert meget bra. Verre er det når man setter opp et lag med en spiss på banen, men det fortsatt føles som om det ikke har vært noen spiss tilstede.
Etter at Pauleta ga seg som landslagsspiller i 2006 har ikke Portugal hatt en eneste spiller som har greid å fylle spissplassen på en tilfredsstillende måte. Nuno Gomes spilte på landslaget helt frem til 2011, men var sist sett i Nederland og Belgia sommeren 2000; Hélder Postiga skal ha for Panenka-sleiven som gikk i mål mot England, men ikke for så mye mer; Liedson blir jeg sint bare av å tenke på.
Denne sommeren har Hélder Postiga greid å snike seg med i mesterskapstroppen igjen – for femte gang siden 2004 – etter å ha levert varene med seks scoringer i kvaliken. I tillegg tar Paulo Bento med seg Hugo Almeida og Éder til Brasil. Besiktas-spiss Almeida har scoret tidenes vakreste fotballmål (for Porto mot Inter på Giuseppe Meazza 1. november 2005), og han står med respektable 17 mål på 52 landskamper. Hvis man går gjennom kampene han har scoret i begynner man imidlertid å se et noe bekymringsfullt mønster foran et mesterskap hvor Portugal skal møte de beste i verden. Almeida har, bortsett fra 4-0-scoringen hans mot Spania i privatkampen i 2010, scoret mot følgende stormakter: Albania, Armenia, Aserbajdsjan (2), Gabon, Kina, Kypros (2), Liechtenstein (2), Luxembourg (2), Malta, Mosambik (2) og Nord-Korea.
Hugo Almeida er nyttig gjennom å være stor og sterk og god i lufta, og Hélder Postigas målrate på landslaget (27 mål på 66 kamper) lar seg forsåvidt høre. Når man sammenlikner med spissalternativene de andre store nasjonene i VM kan skilte med, kommer imidlertid Portugal til kort. Hvem Bento velger som førstevalg gjenstår å se, men sannsynligvis blir de byttet mot hverandre etter en times spill i hver kamp uansett. Bragas høyreiste angriper Éder er også med i troppen, men må sannsynligvis finne seg i å stå bak både Almeida og Postiga i spisskøen.
Potensiell VM-vinner
Til tross for at Portugal mangler en spiss i ypperste verdensklasse, vil de kunne skape problemer for enhver motstander. Cristiano Ronaldo er et angrep alene, og spillere som Nani, Vieirinha, Raul Meireles og João Moutinho bidrar til at den offensive totalen potensielt er meget sterk. Defensivt styrer Pepe showet på sedvanlig måte, med plussinvolveringer sportslig og minusinvolveringer rent oppførselsmessig, og han får sannsynligvis med seg bauta Bruno Alves i midtforsvaret og Fabio Coentrão og João Pereira på backene. Miguel Veloso får sannsynligvis jobben med å balansere den portugisiske midtbanen noen meter foran backfireren, men dette er en jobb som også kan falle på lovende William Carvalho. Mellom stengene finner vi Rui Patricio.
Hvor langt kan dette Portugal-laget nå? Mye avhenger selvsagt av Cristiano Ronaldo. Uten noen annen virkelig målgarantist må portugiserne sette sin lit til at deres kaptein og ledestjerne kan holde målformen ved like. Han har scoret ti av Portugals siste 20 mål, og kommer fra en sesong i Real Madrid hvor han scoret 51 mål på 47 kamper. Kan han holde oppe dette scoringssnittet under VM kan Portugal gå hele veien. De er solide defensivt, har gode individualister offensivt og de har på gode dager en gjennombruddskraft, fart og råskap få andre land kan matche. Legg til at de har typer som er villig til å gå over lik for å vinne fotballkamper, og vi snakker om et lag som har de fleste ingredienser et mesterskapslag trenger.
Spania, Brasil, Tyskland og kanskje Argentina er mer stjernespekket enn Portugal. De fremstår også noe mer fininnstilt og jevne enn hva Portugal gjør. De regnes også som større favoritter hos bookmakerne. Jeg tror allikevel at Portugal har gode muligheter til å hamle opp med dem alle sammen. En annen faktor som kan spille inn til Portugals fordel er at de spiller i gruppe G. Gruppen i seg selv, bestående av Portugal, Tyskland, USA og Ghana, er relativt hard, men veien videre virker noe enklere enn den gjør for lagene i de fleste andre grupper. I en eventuell åttendedelsfinale venter et lag fra relativt sett svake gruppe H, som betyr enten Belgia, Algerie, Russland eller Sør-Korea, mens en eventuell kvartfinale vil bli mot Frankrike, Argentina, Sveits, Ecuador, Honduras, Nigeria, Iran eller Bosnia. Dette blir selvsagt mye hvis og om, men veien til semifinale virker noe enklere for lagene i gruppe E-H enn for lagene i gruppe A-D, og med en relativt svak gruppe H er en plassering i gruppe G fordelaktig med tanke på åttendelsfinaler.
Mye vil handle om Cristiano Ronaldo. Portugal er avhengig av at han finner toppformen om de skal ha en mulighet til å hente hjem sitt første trofé på a-landslagsnivå. Cristiano Ronaldo er imidlertid stort sett i form, og det er aldri noen tvil rundt hans vilje til å prestere og til å score mål. Kall han gjerne egosentrisk, men en spiller som er besatt av å score flest mulig mål vil aldri bli feil på en fotballbane. Portugal har vært av de beste lagene i flere av de siste sluttspillene, og var blant annet det laget som var nærmest å slå ut Spania i EM for to år siden. De ligger og vaker. Snart biter de. Jeg tror det skjer i år.
Portugal vinner VM.
Aktuell odds (Betfair):
Portugal som VM-vinner: 30.00
Cristiano Ronaldo som toppscorer: 17.50
Portugal er dette årtusenets komet hva landslagsfotball angår. Fra å være et stort sett relativt ubetydelig landslag før millenniumskiftet, har Portugal i løpet av svært kort tid etablert seg som en av fotballverdenens tungvektere.
Nei, jeg har ikke glemt bronsen i VM i 1966, og jeg har heller ikke glemt at de spilte semifinale i EM i 1984. Dette var imidlertid unntakene. Før år 2000 kvalifiserte Portugal seg kun til to av 16 VM-sluttspill og til to av ti EM-sluttspill. Etter år 2000 har Portugal deltatt i fire av fire EM-sluttspill, og deltar i Brasil i sitt fjerde av fire mulige VM-sluttspill på 2000-tallet.
Artistene fra vestre fløy på den iberiske halvøy har imidlertid ikke kun møtt opp for å delta i de nevnte turneringene. Én finale, tre semifinaler, en kvartfinale, en åttendedelsfinale og en gruppespill-exit er resultatene de har hatt i de sju mesterskapene de har deltatt i etter at Y2K-viruset sviktet. Det er kun Tyskland (5) som har spilt flere semifinaler i EM og VM i løpet av denne perioden enn Portugal. Det siste steget har de imidlertid ikke greid å ta.
‘Golden generation’
Etter Eusebios herjinger på 60-tallet, lå portugisisk fotball lenge brakk. De leverte noen gode resultater i klubbturneringer, med Portos Serievinnercuptriumf i 1987 som høydepunktet. Men bortsett fra semifinaleopptredenen i EM i 1984 og en sisteplass i sin gruppe i VM i 1986, deltok ikke Portugal i et eneste internasjonalt mesterskap på a-landslagsnivå mellom 1966 og 1996.
Det begynte imidlertid å skje ting i portugisisk fotball allerede før 1996, og de første spirene så man for alvor i U 20-VM i Saudi-Arabia i 1989. Portugal gikk for første gang helt til topps i turneringen, og spillere som Paulo Sousa, Fernando Couto og en 17 år gammel João Pinto – en trio som til sammen etter hvert skulle få til sammen 242 landskamper for det portugisiske landslaget – var med i troppen. Suksessen fortsatte i U 20-VM på hjemmebane to år senere, da 120.000 tilskuere overvar Portugals finaleseier mot Brasil på Estádio da Luz 30. juni 1991. Fernando Couto og Paulo Sousa hadde nå blitt for gamle for å delta, men denne gang fikk João Pinto med seg spillere som Abel Xavier (20 landskamper), Jorge Costa (50 landskamper), Luis Figo (127 landskamper) og Rui Costa (94 landskamper) på laget. Rui Costa satte den avgjørende straffen forbi Brasils keeper Roger, og grunnlaget var lagt for det som senere skulle få tilnavnet Portugals ‘Golden Generation’.
‘Golden Generation’ lyktes aldri i VM, men i EM-sammenheng nådde de kvartfinale i 1996 og semifinale i 2000. Da Portugal arrangerte EM i 2004 var brorparten av spillerne fra triumfene i U 20-mesterskapene borte, men Rui Costa og Luis Figo var fortsatt med. Det var tid for å krone fantastiske karrierer med landets første triumf på seniornivå. Portugal leverte en glimrende mesterskap, men måtte se seg slått av Hellas og Angelos Charisteas i finalen. Tidenes mesterskapsoverraskelse var et faktum, og med den røk siste mulighet for Portugals gylne generasjon til å gå til topps i et mesterskap.
Ronaldo overtar stafettpinnen
Om EM i 2004 var ‘Golden Generation’ sitt siste farvel, var det samtidig inntoget for en ny generasjon portugisiske stjerner. Med en stamme basert på Porto-spillerne José Mourinho hadde ledet til Champions League-trofé den foregående sesongen, viste Portugal at de ikke hadde noen planer om å synke tilbake i anonymitet og middelmådighet bare fordi spillere som Rui Costa og Luis Figo nærmet seg slutten av sine karrierer.
I tillegg hadde de en 19-åring som var klar for å utfordre verden.
I dag er det da 19 år gamle talentet blitt 29 og verdens beste fotballspiller, i hvert fall om man skal bruke Ballon d’Or som målestokk. Cristiano Ronaldo utfordret verden og vant. Nå er han en angrepsmaskin verden knapt har sett maken til. Etter overgangen til Real Madrid sommeren 2009 har han 252 mål på 246 klubbkamper, han har scoret over 50 mål hver sesong de siste fire sesongene og han har slått et utall rekorder hva scoringer angår. Også på landslaget har skuddfoten begynt å bli fininnstilt, og 12 mål på de siste ti landskampene er naturligvis helt fenomenalt.
Hvor langt kan Cristiano Ronaldo føre Portugal i sommerens VM-sluttspill?
Et lag uten spiss
Noen lag velger å spille uten spiss. Luciano Spalletti prøvde det i Roma, mens ballinnehav-fantaster som Pep Guardiola og Vincent Del Bosque har tatt det noen steg videre og gjør sitt for å ta livet av nierrollen. Dette har imidlertid vært bevisste valg, og det har – særlig i de to sistnevntes tilfeller – fungert meget bra. Verre er det når man setter opp et lag med en spiss på banen, men det fortsatt føles som om det ikke har vært noen spiss tilstede.
Etter at Pauleta ga seg som landslagsspiller i 2006 har ikke Portugal hatt en eneste spiller som har greid å fylle spissplassen på en tilfredsstillende måte. Nuno Gomes spilte på landslaget helt frem til 2011, men var sist sett i Nederland og Belgia sommeren 2000; Hélder Postiga skal ha for Panenka-sleiven som gikk i mål mot England, men ikke for så mye mer; Liedson blir jeg sint bare av å tenke på.
Denne sommeren har Hélder Postiga greid å snike seg med i mesterskapstroppen igjen – for femte gang siden 2004 – etter å ha levert varene med seks scoringer i kvaliken. I tillegg tar Paulo Bento med seg Hugo Almeida og Éder til Brasil. Besiktas-spiss Almeida har scoret tidenes vakreste fotballmål (for Porto mot Inter på Giuseppe Meazza 1. november 2005), og han står med respektable 17 mål på 52 landskamper. Hvis man går gjennom kampene han har scoret i begynner man imidlertid å se et noe bekymringsfullt mønster foran et mesterskap hvor Portugal skal møte de beste i verden. Almeida har, bortsett fra 4-0-scoringen hans mot Spania i privatkampen i 2010, scoret mot følgende stormakter: Albania, Armenia, Aserbajdsjan (2), Gabon, Kina, Kypros (2), Liechtenstein (2), Luxembourg (2), Malta, Mosambik (2) og Nord-Korea.
Hugo Almeida er nyttig gjennom å være stor og sterk og god i lufta, og Hélder Postigas målrate på landslaget (27 mål på 66 kamper) lar seg forsåvidt høre. Når man sammenlikner med spissalternativene de andre store nasjonene i VM kan skilte med, kommer imidlertid Portugal til kort. Hvem Bento velger som førstevalg gjenstår å se, men sannsynligvis blir de byttet mot hverandre etter en times spill i hver kamp uansett. Bragas høyreiste angriper Éder er også med i troppen, men må sannsynligvis finne seg i å stå bak både Almeida og Postiga i spisskøen.
Potensiell VM-vinner
Til tross for at Portugal mangler en spiss i ypperste verdensklasse, vil de kunne skape problemer for enhver motstander. Cristiano Ronaldo er et angrep alene, og spillere som Nani, Vieirinha, Raul Meireles og João Moutinho bidrar til at den offensive totalen potensielt er meget sterk. Defensivt styrer Pepe showet på sedvanlig måte, med plussinvolveringer sportslig og minusinvolveringer rent oppførselsmessig, og han får sannsynligvis med seg bauta Bruno Alves i midtforsvaret og Fabio Coentrão og João Pereira på backene. Miguel Veloso får sannsynligvis jobben med å balansere den portugisiske midtbanen noen meter foran backfireren, men dette er en jobb som også kan falle på lovende William Carvalho. Mellom stengene finner vi Rui Patricio.
Hvor langt kan dette Portugal-laget nå? Mye avhenger selvsagt av Cristiano Ronaldo. Uten noen annen virkelig målgarantist må portugiserne sette sin lit til at deres kaptein og ledestjerne kan holde målformen ved like. Han har scoret ti av Portugals siste 20 mål, og kommer fra en sesong i Real Madrid hvor han scoret 51 mål på 47 kamper. Kan han holde oppe dette scoringssnittet under VM kan Portugal gå hele veien. De er solide defensivt, har gode individualister offensivt og de har på gode dager en gjennombruddskraft, fart og råskap få andre land kan matche. Legg til at de har typer som er villig til å gå over lik for å vinne fotballkamper, og vi snakker om et lag som har de fleste ingredienser et mesterskapslag trenger.
Spania, Brasil, Tyskland og kanskje Argentina er mer stjernespekket enn Portugal. De fremstår også noe mer fininnstilt og jevne enn hva Portugal gjør. De regnes også som større favoritter hos bookmakerne. Jeg tror allikevel at Portugal har gode muligheter til å hamle opp med dem alle sammen. En annen faktor som kan spille inn til Portugals fordel er at de spiller i gruppe G. Gruppen i seg selv, bestående av Portugal, Tyskland, USA og Ghana, er relativt hard, men veien videre virker noe enklere enn den gjør for lagene i de fleste andre grupper. I en eventuell åttendedelsfinale venter et lag fra relativt sett svake gruppe H, som betyr enten Belgia, Algerie, Russland eller Sør-Korea, mens en eventuell kvartfinale vil bli mot Frankrike, Argentina, Sveits, Ecuador, Honduras, Nigeria, Iran eller Bosnia. Dette blir selvsagt mye hvis og om, men veien til semifinale virker noe enklere for lagene i gruppe E-H enn for lagene i gruppe A-D, og med en relativt svak gruppe H er en plassering i gruppe G fordelaktig med tanke på åttendelsfinaler.
Mye vil handle om Cristiano Ronaldo. Portugal er avhengig av at han finner toppformen om de skal ha en mulighet til å hente hjem sitt første trofé på a-landslagsnivå. Cristiano Ronaldo er imidlertid stort sett i form, og det er aldri noen tvil rundt hans vilje til å prestere og til å score mål. Kall han gjerne egosentrisk, men en spiller som er besatt av å score flest mulig mål vil aldri bli feil på en fotballbane. Portugal har vært av de beste lagene i flere av de siste sluttspillene, og var blant annet det laget som var nærmest å slå ut Spania i EM for to år siden. De ligger og vaker. Snart biter de. Jeg tror det skjer i år.
Portugal vinner VM.
Aktuell odds (Betfair):
Portugal som VM-vinner: 30.00
Cristiano Ronaldo som toppscorer: 17.50
28. mai 2014
VM 2014 - USA
Av Kronbein
”Jeg vet ikke når folk begynte å drømme om Amerika
lenge før Columbus drømte folk om Amerika, tror jeg.”
De over there skal i år spille i sitt 10. verdensmesterskap i fotball. Som frigjorte cowboyer dro amerikanerne nedover langs stillehavskysten og tok det aller første mesterskapet med storm. Belgia og Paraguay ble begge slått 3-0 i gruppespillet før Argentina ble for sterke og de amerikanske styrkene ble senket med 6 mot 1 i semifinalen. Men grunnet målforskjell kunne USA likevel slå seg på brystet og kalle seg verdens tredje beste fotballag i 1930.
”Et sted med evige blomster og alle var frie og lykkelige og
ingen behøvde å ta av hatten for noen, hvis de ikke ville det selv.”
I 1950 tok amerikanerne på ny veien nedover, denne gangen til Brasil. I gruppe med Spania, Chile og ikke minst fotballens hjemland, England. Første kamp mot Spania gikk som det måtte gå, med et spansk storlag - Real Madrid - i emningen var et 3-1 tap ikke annet enn hva man kunne forvente. England på sin side vant komfortabelt 2-0 over Chile og så med selvsikkerhet frem mot neste kamp, mot USA.
Men fotballverden skulle få sitt livs sjokk. Da Joe Gaetjens satte inn 1-0 til de forente stater var det likevel ikke mange som trodde på det. Men amerikanere er ikke kjent for å legge seg ned og dø. En andre omgang preget av heroisk forsvaring og sensasjonen var et faktum. England hadde tapt sin første, og ikke siste, kamp i mesterskap.
”Et smilende paradis og kjærlighet varer evig,
og alderdommen er vakker ,et sted uten lukt.”
USA har deltatt i de siste 7 mesterskapene, men det er umulig å snakke om USA uten å komme inn på kanskje det mest komplette VM-sluttspillet som noen gang har vært. Nemlig i USA i 1994. Gloryland.
Et VM som hadde alt. En dopingtatt Maradona, en purung Ronaldo, sveisen til Romania, Flo-pasningen, tilløpet til Branco, feiringen til Kenneth Andersson og vippen til Klinsmann. Gloryland.
”Vi drømte om Amerika
hvor vestavinden bor.
Vi drømte om Amerika
hvor honningblomster gror,
hvor himmelen er stor og blå
med stjerner og med striper på”
Og det er nettopp Klinsmann som skal gjøre det, denne gangen for, USA. Ved å utelate alle CM-fanatikeres egen Landon Donavan fra den amerikanske VM-troppen, har han allerede tatt et leap of faith. Spørsmålet er om det er nok, for USA har kommet i en knallsterk gruppe. Ghana, Portugal og Tyskland er alle land som har noe å gjøre i Brasil. Åpningskampen vil være av stor betydning når troppene tar i mot Ghana den 16. juni. Klarer de å ta hevn på laget som slo dem ut av VM i 2010 er mulighetene tilstede før møtet med
Det er selvfølgelig verdt å nevne at Norges egen Mix er med i troppen til Klinsmann, at Sporting Kansas City har to spillere i troppen er mindre verdt å nevne. Michael Bradley blir
”vi drømte om Amerika
men ikke lenger nå,
nei, ikke lenger nå”
De siterte strofene er hentet fra Odd Børretzens "Vi drømte om Amerika"
26. mai 2014
VM 2014 - Ghana - Norges afrikanske seksmenning
Skrevet av Minotti Bøhn
Norge har en slags mørk fortid som koloniherrer via det ellers skakke joint venture-prosjektet Danmark-Norge. Blant koloniene nordmenn var med på å utnytte var Ghana (daværende Gullkysten) en av de viktigste. Her kan man også argumentere for at Norge var en slags koloni under Danmark også i perioden frem til 1814, og beskrivelser som at norske penger var en sildrende bekk inn i den danske innsjøen, ja, det holder vann.
Fort Christiansborg, oppkalt etter Christian Kvart som var konge av Danmark, er i dag presidentboligen i Ghana. Han grunnla jo for øvrig Christiania (nå: Oslo) på 1600-tallet, så på et eller annet nivå deler Norge og Ghana noen felles historiske linker. Nok om bekker og bekmørk historie.
Ghana. Black Stars. Fotballaget.
Trakk seg fra kvalikken til VM i 1966 (sammen med alle andre afrikanske land (minus Sør-Afrika som var utestengt pga apartheid)) i protest mot allokeringen av plasser. Dette gjorde at Nord-Korea, som egentlig skulle møte de tre beste afrikanske lagene i en siste strid om en siste VM-plass, kom seg til VM i England. Lenge leve nekrokratiet!
Ghana trakk seg også fra VM i 1982, rettere sagt, de trakk seg fra kvalifiseringen i 1980 før andre runde tok til. På tiden de var kanskje Afrikas beste lag etter å ha vunnet African Cup of Nations på Gaddafis kunstgress i 1982. Ledet an av en ung, lovende Abedi "Pelé" Ayew, kanskje en av Afrikas beste spillere gjennom tidene. I hvert fall i følge gamle kornete YouTube-klipp.
Ghana. 2014-utgaven.
Slo Egypt i play off til VM, og det i en ganske imponerende stil. Hele 7-3 sto det etter to oppgjør. Laget har lenge vært blant Afrikas beste og mange håpet at laget skulle komme seg til semien i 2010 da Luis Suarez tok saken i egen hender i kvartfinalen i 2010.
Dagens lag er basert på fysikk og ufoutsigbarhet. Og faktisk et godt snev av rutine.
En slags forventet lagoppstilling er enten i 4-1-4-1 eller 4-2-3-1, her oppstilt i sistnevnte:
Larsen Kwarasey
Opare – Mensah – Akamino – Inkoom
Essien – Muntari
En av Ayewene – Boateng – Asamoah
Gyan
Flere kjente navn for de som følger europeisk fotball. Spesielt midtbanen har sin andel av kvalitet. I maskinrommet på midtbanen er Essien og Muntari en blokk som er lei å trenge gjennom, kanskje blant de leieste. Ayews, Gyan, Asamoah, Prinsen, Waris og Agyemang-Badu gir visse muligheter offensivt og det kan jo hende motstanderne i Tyskland, USA og Portugal for seg en eller to kontringsoverraskelser.
En slags forventet lagoppstilling er enten i 4-1-4-1 eller 4-2-3-1, her oppstilt i sistnevnte:
Larsen Kwarasey
Opare – Mensah – Akamino – Inkoom
Essien – Muntari
En av Ayewene – Boateng – Asamoah
Gyan
Flere kjente navn for de som følger europeisk fotball. Spesielt midtbanen har sin andel av kvalitet. I maskinrommet på midtbanen er Essien og Muntari en blokk som er lei å trenge gjennom, kanskje blant de leieste. Ayews, Gyan, Asamoah, Prinsen, Waris og Agyemang-Badu gir visse muligheter offensivt og det kan jo hende motstanderne i Tyskland, USA og Portugal for seg en eller to kontringsoverraskelser.
Gyan koser seg om dagen i Emiratene (de forente arabiske, that is) hvor han bøtter inn mål i et ganske staselig antall. Gyan er generelt en staselig type og et raskt søk på Materazzias egen fact-søkemotor @arsandbu viser at han har brunt belte i jiu-jitsu under Renzo Gracie, og en dag ønsker å gå en UFC-kamp. Først skal han prøve seg på 2 x 45 mot Pepe. I tillegg er han artisten Baby Jet sånn på si og har gitt ut den fengende African Girls.
Det "norske" innslaget i laget er Godsets keeper Adam Larsen Kwarasay som kanskje kan få muligheten mellom stengene, i hvert fall i denne previewen. Foran seg får han ikke VM sterkeste forsvar, men hvis leca-blokkene Muntari og Essien finner sammen, skal det bli vanskelig nok å komme til sjanser mot Ghana. Men igjen, når motstanderne heter Cristiano Ronaldo den ene dagen og Der Deutschen Mannschaft den andre, skal han nok få kjørt seg uansett.
Men Ghana skal få det vrient å gjenta kvartfinalesuksessen fra Sør-Afrika. Man får 1.33 i odds på at laget ryker i gruppespillet og 250 på at de tar seg hele veien og blir stående som første VM-vinner fra Afrika.
Vi ønsker lykke til!
23. mai 2014
VM 2014 - Nigeria – Skal trenden snu?
Av Andy Dia (@arsandbu)
Tidligere VM-deltakelser - 4:
1994 – Åttendedelsfinale
1998 – Åttendedelsfinale
2002 – Gruppespill, 4. plass
2010 – Gruppespill, 4. plass
Sunday Oliseh, Ebbe Sand og at vi plutselig så Julius Aghahowa på tv sommeren 2002, etter å ha sett skriftversjonen av han på dataskjermen flere timer daglig de siste ti månedene.
Det er egentlig det jeg husker fra Nigeria i VM. Joda, selvsagt også Taribo West sine grønne fletter, men Bacary Sagna & co har på mange måter vannet ut opplevelsen av å se spillere med fargede fletter litt i løpet av de 16 årene det har gått siden Taribo var tøffeste typen mellom Alsace og Baskerland. I 1994 var jeg kun åtte år, så minnene om Yekini, Amokachi og Amuneke stammer like mye fra VM-VHS’en og YouTube-klipp som fra da mesterskapet pågikk.
Vi snakker altså et langskudd – riktig nok akkompagnert av en av tidenes norske kommentatorprestasjoner fra Kenneth Fredheim (sikkert mye å se mot i utlandet, men jeg ser stort sett fotball på norsk tv, bortsett fra en gang i blant når jeg ikke har kanalen og Ray Hudson gjør det han kan for å ødelegge en fra før rimelig elendig stream på en eller annen nettside hvor man stadig lokkes av ‘Fuck some local girls from Brøttum tonight’-annonser), et baklengsmål scoret av en danske som hadde vært på bana mot Nigeria i 16 sekunder, og - med Aghahowa - gleden av endelig å se en dataspill-legende på tv, som i tillegg scoret mål og dro en araber flikk-flakk av en annen verden som feiring.
Fine øyeblikk, men av disse tre øyeblikkene er det egentlig kun Olisehs kanon som har gitt det nigerianske fotballpublikummet noe særlig å juble for, da det fullførte snuoperasjonen mot Spania og dannet grunnlaget for avansement fra gruppespillet i 1998. Aghahowas mål førte Nigeria i ledelsen mot Sverige i andre gruppekamp i 2002, men Sverige snudde dessverre kampen, og Nigeria endte sist i gruppa med ett poeng. Ett poeng og tidlig exit ble det også ved forrige deltakelse, i Sør-Afrika i 2010.
Den afrikanske drømmen
Etter avansement fra gruppespillet i Nigerias to første forsøk i VM, i 1994 og 1998, har det altså blitt to gruppespill-exit’er og null seiere på veien i de to siste forsøkene. Nigerias bidrag til å redde noe av stumpene av Pelés spådom om at et afrikansk land ville vinne VM innen år 2000 har med andre ord vært spinkelt de siste årene. På en annen side skal vi heller ikke glemme at Pelé mente Nii Lamptey var ‘den nye Pelé’.
Vi europeere bryr oss stort sett relativt lite om det er et europeisk land som vinner VM eller om det er et land fra et annet kontinent. Vi har like gjerne Brasil eller Argentina som favorittlag som Frankrike eller Italia. I Afrika kan det virke som om dette – i hvert fall til en viss grad – er noe annerledes. Samuel Eto’o snakket foran VM i Sør-Afrika ikke bare om at han ønsket at Kamerun skulle gjøre det godt. Han snakket mer om at han ønsket at Afrika skulle gjøre det godt. Det handlet om at Afrika skulle ta ytterligere steg på fotballstigen. Med tanke på at jeg kun har vært én gang i Afrika, for 23 år siden, og da bare i Marokko, skal jeg være forsiktig med å mene altfor mye om det afrikanske samhold, men det kan i hvert fall virke som om det er et felles ønske om at et afrikansk land skal vise seg frem foran øynene på en hel fotballverden. Dessuten spiller jeg opp de følgende spørsmålene på en fin måte ved å hevde det:
Kan vi i sommer endelig få et afrikansk land som bryter kvartfinalebarrieren som har stoppet Kamerun (1990), Senegal (2002) og Ghana (2010)? Og, ikke minst, kan det være Nigeria som bryter denne barrieren?
God form inn til VM
I 2006 og 2010 er det Elfenbenskysten som har hatt de største forventningene knyttet til seg av de afrikanske landene. Med spillere som Drogba, Toure-brødrene, Eboue og Gervinho har forventningene vært berettigede, men det har begge ganger endt med tidlig hjemreise fra det som har vært dødens gruppe ved begge anledningene. Ghana imponerte i Sør-Afrika, og var kun en taktisk mestermanøver fra Luís Suárez og en svak straffe fra Asamoah Gyan unna semifinaleplass. I år har Ghana havnet i dødens gruppe, mens Elfenbenskysten bør ha gode muligheter til å avansere. Noe særlig mer tror jeg imidlertid ikke på. Kamerun og Algerie skal heller ikke være gode nok til noe mer enn maksimalt en åttendedelsfinale, selv om jeg tviler på at noen av dem kommer seg dit engang.
Hva så med Nigeria? Er det Super Eagles som skal redde Afrikas ære i Brasil?
Siden forrige VM har Nigeria hatt en god periode under trener Stephen Keshi. Laget kom seg ubeseiret gjennom sin kvalikgruppe med 3-3-0 og 12 poeng i kamp mot Malawi, Kenya og Namibia, noe som ga plass i play-off’en. Der stod overraskelseslaget Etiopia for tur, og etter at Etiopias 1-0-ledelse ble snudd til 2-1 på tampen av kamp 1 i Addis Abeba var grunnlaget lagt for avansement. Returoppgjøret i Calabar ble aldri dramatisk, og de to Victor’ene Moses og Obinna sørget for 2-0 og 4-1 sammenlagt. Dermed kunne Keshi og hans gutter pakke kofferten og gjøre seg klare til VM i Brasil.
I tillegg til den sterke kvaliken har Nigeria også gitt resten av kontinentet juling i Afrikamesterskapet i januar og februar 2013. Det begynte med fem poeng og knepent avansement i gruppe med Zambia, Burkina Faso og Etiopia, før Elfenbenskysten, Mali og Burkina Faso ble feid til side i sluttspillet. Dermed kunne Nigeria feire sin tredje triumf i Afrikamesterskapet, og kunne også skilte med hele fem spillere på turneringens allstar-lag.
Stjernefattig, men ikke håpløst
Til tross for suksessen på kontinentet fremstår ikke denne Nigeria-generasjonen – i hvert fall ikke på papiret - som et lag som er på vei ut for å erobre verden. For all del, det er et knippe gode fotballspillere i Stephen Keshis bruttotropp, men de helt store stjernene er fraværende. De aller fleste spiller i habile ligaer i Europa, men bortsett fra John Obi Mikel fra Chelsea og Liverpools Victor Moses er det ingen som spiller i absolutte toppklubber. Noen tjener til livets opphold i ligaer som ligger litt bak de aller sterkeste, mens de fleste holder til hos middelhavsfarere i de store ligaene.
Det faktum at en stor andel av troppen til daglig spiller i store europeiske ligaer betyr imidlertid at de jevnlig får god matching og er forberedt på nivået som venter i VM. I tillegg virker Keshi til å ha funnet formelen med denne gjengen. Å ha et kollektiv som fungerer skal aldri undervurderes i et mesterskap. Uten å gå helt 1933 her på bloggen, er det heller ikke til å feie under en stol at nigerianerne stort sett har fantastiske fysiske forutsetninger for å spille fotball, og varmen i Brasil bør heller ikke være noe problem. Jeg har også et håp om at Eurogoals-spiller Emmanuel Emenike skal kunne få vise seg frem til flere enn Per Tore Svendsen og Espen Tvedt.
Disse faktorene, kombinert med en ikke uoverkommelig gruppe bestående av Bosnia, Iran og Argentina, gjør at det ikke ser håpløst ut med tanke på en opptur for Nigeria i sommerens VM. Et avansement fra gruppen vil ikke være noe sjokk, og en eventuell åttendedelsfinale mot Frankrike, Sveits, Honduras eller Ecuador vil heller ikke være et umulig hinder å passere.
Den afrikanske drømmen om VM-gull lar nok vente på seg, men både Elfenbenskysten og Nigeria bør ha greie muligheter til å avansere fra gruppespillet. Jeg tror imidlertid at Argentina og Bosnia blir for tøffe for Nigeria, og at det ender med en bitter tredjeplass for Stephen Keshi og hans mannskap. Forhåpentligvis kan vi få noen fine øyeblikk på veien. Oliseh, Sand og Aghahowa trenger selskap.
Aktuell odds:
Odds på Nigeria-avansement fra gruppespillet: 2.36
Odds på Nigeria som VM-vinner: 320.00
Odds for Afrikansk VM-tittel: 70.00
Tidligere VM-deltakelser - 4:
1994 – Åttendedelsfinale
1998 – Åttendedelsfinale
2002 – Gruppespill, 4. plass
2010 – Gruppespill, 4. plass
Sunday Oliseh, Ebbe Sand og at vi plutselig så Julius Aghahowa på tv sommeren 2002, etter å ha sett skriftversjonen av han på dataskjermen flere timer daglig de siste ti månedene.
Det er egentlig det jeg husker fra Nigeria i VM. Joda, selvsagt også Taribo West sine grønne fletter, men Bacary Sagna & co har på mange måter vannet ut opplevelsen av å se spillere med fargede fletter litt i løpet av de 16 årene det har gått siden Taribo var tøffeste typen mellom Alsace og Baskerland. I 1994 var jeg kun åtte år, så minnene om Yekini, Amokachi og Amuneke stammer like mye fra VM-VHS’en og YouTube-klipp som fra da mesterskapet pågikk.
Vi snakker altså et langskudd – riktig nok akkompagnert av en av tidenes norske kommentatorprestasjoner fra Kenneth Fredheim (sikkert mye å se mot i utlandet, men jeg ser stort sett fotball på norsk tv, bortsett fra en gang i blant når jeg ikke har kanalen og Ray Hudson gjør det han kan for å ødelegge en fra før rimelig elendig stream på en eller annen nettside hvor man stadig lokkes av ‘Fuck some local girls from Brøttum tonight’-annonser), et baklengsmål scoret av en danske som hadde vært på bana mot Nigeria i 16 sekunder, og - med Aghahowa - gleden av endelig å se en dataspill-legende på tv, som i tillegg scoret mål og dro en araber flikk-flakk av en annen verden som feiring.
Fine øyeblikk, men av disse tre øyeblikkene er det egentlig kun Olisehs kanon som har gitt det nigerianske fotballpublikummet noe særlig å juble for, da det fullførte snuoperasjonen mot Spania og dannet grunnlaget for avansement fra gruppespillet i 1998. Aghahowas mål førte Nigeria i ledelsen mot Sverige i andre gruppekamp i 2002, men Sverige snudde dessverre kampen, og Nigeria endte sist i gruppa med ett poeng. Ett poeng og tidlig exit ble det også ved forrige deltakelse, i Sør-Afrika i 2010.
Den afrikanske drømmen
Etter avansement fra gruppespillet i Nigerias to første forsøk i VM, i 1994 og 1998, har det altså blitt to gruppespill-exit’er og null seiere på veien i de to siste forsøkene. Nigerias bidrag til å redde noe av stumpene av Pelés spådom om at et afrikansk land ville vinne VM innen år 2000 har med andre ord vært spinkelt de siste årene. På en annen side skal vi heller ikke glemme at Pelé mente Nii Lamptey var ‘den nye Pelé’.
Vi europeere bryr oss stort sett relativt lite om det er et europeisk land som vinner VM eller om det er et land fra et annet kontinent. Vi har like gjerne Brasil eller Argentina som favorittlag som Frankrike eller Italia. I Afrika kan det virke som om dette – i hvert fall til en viss grad – er noe annerledes. Samuel Eto’o snakket foran VM i Sør-Afrika ikke bare om at han ønsket at Kamerun skulle gjøre det godt. Han snakket mer om at han ønsket at Afrika skulle gjøre det godt. Det handlet om at Afrika skulle ta ytterligere steg på fotballstigen. Med tanke på at jeg kun har vært én gang i Afrika, for 23 år siden, og da bare i Marokko, skal jeg være forsiktig med å mene altfor mye om det afrikanske samhold, men det kan i hvert fall virke som om det er et felles ønske om at et afrikansk land skal vise seg frem foran øynene på en hel fotballverden. Dessuten spiller jeg opp de følgende spørsmålene på en fin måte ved å hevde det:
Kan vi i sommer endelig få et afrikansk land som bryter kvartfinalebarrieren som har stoppet Kamerun (1990), Senegal (2002) og Ghana (2010)? Og, ikke minst, kan det være Nigeria som bryter denne barrieren?
God form inn til VM
I 2006 og 2010 er det Elfenbenskysten som har hatt de største forventningene knyttet til seg av de afrikanske landene. Med spillere som Drogba, Toure-brødrene, Eboue og Gervinho har forventningene vært berettigede, men det har begge ganger endt med tidlig hjemreise fra det som har vært dødens gruppe ved begge anledningene. Ghana imponerte i Sør-Afrika, og var kun en taktisk mestermanøver fra Luís Suárez og en svak straffe fra Asamoah Gyan unna semifinaleplass. I år har Ghana havnet i dødens gruppe, mens Elfenbenskysten bør ha gode muligheter til å avansere. Noe særlig mer tror jeg imidlertid ikke på. Kamerun og Algerie skal heller ikke være gode nok til noe mer enn maksimalt en åttendedelsfinale, selv om jeg tviler på at noen av dem kommer seg dit engang.
Hva så med Nigeria? Er det Super Eagles som skal redde Afrikas ære i Brasil?
Siden forrige VM har Nigeria hatt en god periode under trener Stephen Keshi. Laget kom seg ubeseiret gjennom sin kvalikgruppe med 3-3-0 og 12 poeng i kamp mot Malawi, Kenya og Namibia, noe som ga plass i play-off’en. Der stod overraskelseslaget Etiopia for tur, og etter at Etiopias 1-0-ledelse ble snudd til 2-1 på tampen av kamp 1 i Addis Abeba var grunnlaget lagt for avansement. Returoppgjøret i Calabar ble aldri dramatisk, og de to Victor’ene Moses og Obinna sørget for 2-0 og 4-1 sammenlagt. Dermed kunne Keshi og hans gutter pakke kofferten og gjøre seg klare til VM i Brasil.
I tillegg til den sterke kvaliken har Nigeria også gitt resten av kontinentet juling i Afrikamesterskapet i januar og februar 2013. Det begynte med fem poeng og knepent avansement i gruppe med Zambia, Burkina Faso og Etiopia, før Elfenbenskysten, Mali og Burkina Faso ble feid til side i sluttspillet. Dermed kunne Nigeria feire sin tredje triumf i Afrikamesterskapet, og kunne også skilte med hele fem spillere på turneringens allstar-lag.
Stjernefattig, men ikke håpløst
Til tross for suksessen på kontinentet fremstår ikke denne Nigeria-generasjonen – i hvert fall ikke på papiret - som et lag som er på vei ut for å erobre verden. For all del, det er et knippe gode fotballspillere i Stephen Keshis bruttotropp, men de helt store stjernene er fraværende. De aller fleste spiller i habile ligaer i Europa, men bortsett fra John Obi Mikel fra Chelsea og Liverpools Victor Moses er det ingen som spiller i absolutte toppklubber. Noen tjener til livets opphold i ligaer som ligger litt bak de aller sterkeste, mens de fleste holder til hos middelhavsfarere i de store ligaene.
Det faktum at en stor andel av troppen til daglig spiller i store europeiske ligaer betyr imidlertid at de jevnlig får god matching og er forberedt på nivået som venter i VM. I tillegg virker Keshi til å ha funnet formelen med denne gjengen. Å ha et kollektiv som fungerer skal aldri undervurderes i et mesterskap. Uten å gå helt 1933 her på bloggen, er det heller ikke til å feie under en stol at nigerianerne stort sett har fantastiske fysiske forutsetninger for å spille fotball, og varmen i Brasil bør heller ikke være noe problem. Jeg har også et håp om at Eurogoals-spiller Emmanuel Emenike skal kunne få vise seg frem til flere enn Per Tore Svendsen og Espen Tvedt.
Disse faktorene, kombinert med en ikke uoverkommelig gruppe bestående av Bosnia, Iran og Argentina, gjør at det ikke ser håpløst ut med tanke på en opptur for Nigeria i sommerens VM. Et avansement fra gruppen vil ikke være noe sjokk, og en eventuell åttendedelsfinale mot Frankrike, Sveits, Honduras eller Ecuador vil heller ikke være et umulig hinder å passere.
Den afrikanske drømmen om VM-gull lar nok vente på seg, men både Elfenbenskysten og Nigeria bør ha greie muligheter til å avansere fra gruppespillet. Jeg tror imidlertid at Argentina og Bosnia blir for tøffe for Nigeria, og at det ender med en bitter tredjeplass for Stephen Keshi og hans mannskap. Forhåpentligvis kan vi få noen fine øyeblikk på veien. Oliseh, Sand og Aghahowa trenger selskap.
Aktuell odds:
Odds på Nigeria-avansement fra gruppespillet: 2.36
Odds på Nigeria som VM-vinner: 320.00
Odds for Afrikansk VM-tittel: 70.00
22. mai 2014
VM 2014 - Iran - Laget ingen vil møte
Av Al-rhayar Abd Bhargansus (@ReierMoll)
I verdenspolitikken er Iran ofte skurken. Iran er på mange måter politikkens Pepe. Få liker dem, mange hater dem, men de greier å holde på makt og innflytelse samme hvor mye dumt de finner på. I fotballverdenen er Iran en parantes. De er et av lagene som alltid blir plassert i kategorien ubetydelighetene (ref.iPrimaPuntas innlegg), altså et av lagene ingen egentlig bryr seg om. Nå er laget som av en eller annen merkelig grunn kalles TeamMelli (jeg vet ennå ikke hvorfor) klar for sitt fjerde VM. Et mesterskap som trolig blir en repetisjon av tidligere deltagelser.
Mesterskapshistorien i VM er ganske trist lesning for Iran (selv om fotballhistorien til Iran er ganske interessant). Tre ganger har de deltatt (Argentina 1978, Frankrike 1998 og Tyskland 2006) og alle ganger har de røket ut i gruppespillet. Deres største øyeblikk i VM historien var nok trolig da de slo sin politiske erkerival USA 2-1 i VM i Frankrike i 1998. Nå skal de opp mot mesterskapsfavoritten Argentina i tillegg til Nigeria og Bosnia. Få, om ingen levner Iran en sjanse, men kvalifiseringen til VM viste at TeamMelli ikke skal avskrives.
Den asiatiske VM kvalifiseringen går over fire runder og i siste runde skulle Iran kjempe mot blant annet Sør-Korea og Qatar om VM-billett. Under ledelse av Carlos Queiroz (ja dere vet alle hvem han er) greide Iran mye takket være et godt forsvar å komme seg til Brasil, blant annet ved å slå Sør-Korea 1-0 i den avgjørende kampen. Men Iran har møtt på et litt kinkig problem. Som alle andre landslag trenger man god motstand i treningskamper for å forberede seg til mesterskap. Problemet er at det er ingen som vil spille mot dem.
Politikkens Pepe får ikke god nok matching. Ingen av fotballstormaktene ønsker å måle krefter mot Iran og dermed må landet nøye seg med treningskamper mot land som Guinea, kamper som de også taper. I følge The Telegraph lider laget såpass under dårlige treningskamper at det trolig vil ødelegge sjansene deres i Brasil. For når det kommer til Iran så er det vanskelig å skille fotball og politikk.
Diasporaspillerne
Hvem skal forsøke å redde Iran i Brasil? Queiroz har tatt frem lys og lykter, og søkt seg frem til fotballspillere der ute i verden med en tilknytning til Iran. Daniel Davari (Tysk-iraner i Eintracht Braunsweig), Ashkan Dejagah (Fulham), Reza Ghoochannejhad (Charlton), Andranik Teymourian (Tidligere Fulham og Bolton) og ikke minst kapteinen Javad Nekounam (tidligere Osasuna ). Disse «stjernespillerne» skal forsøke å få laget gjennom gruppespillet i en av gruppene som er VMs tøffeste.
Men Iran mangler en stor ting. Og det er en stor stjerne.
Laget Queiroz tar med seg til Brasil er et kollektiv som sliter med score, men som er gode til å forsvare seg. Derfor må det ikke overraske noen om de tar med seg noen poeng i gruppespillet. De mangler en spiss. Og for en spiss Iran tidligere har hatt.
Dere vet kanskje ikke det, men mannen som har scoret klart flest landslagsmål gjennom tidene (104 mål) er fra Iran og heter Ali Daei. På sitt beste var han verdens beste bartespiss (ja bedre enn Ian Rush) og dominerte i Bundesliga både for Bayern München og Hertha Berlin.
Det blir et stort savn for et anonymt og kjedelig iransk lag som mangler profiler. Men greier de å kvalifisere seg fra Gruppe G vil det skapes nye nasjonalhelter. Det er vel akkurat det Iran trenger, et par profiler som strekker seg utenfor deres egne landegrenser. For da er det mulig at noen kanskje har lyst å møte dem til en vennskapskamp igjen? Men foreløpig er det nok bare en ønskedrøm for politikkens Pepe.
I verdenspolitikken er Iran ofte skurken. Iran er på mange måter politikkens Pepe. Få liker dem, mange hater dem, men de greier å holde på makt og innflytelse samme hvor mye dumt de finner på. I fotballverdenen er Iran en parantes. De er et av lagene som alltid blir plassert i kategorien ubetydelighetene (ref.iPrimaPuntas innlegg), altså et av lagene ingen egentlig bryr seg om. Nå er laget som av en eller annen merkelig grunn kalles TeamMelli (jeg vet ennå ikke hvorfor) klar for sitt fjerde VM. Et mesterskap som trolig blir en repetisjon av tidligere deltagelser.
Mesterskapshistorien i VM er ganske trist lesning for Iran (selv om fotballhistorien til Iran er ganske interessant). Tre ganger har de deltatt (Argentina 1978, Frankrike 1998 og Tyskland 2006) og alle ganger har de røket ut i gruppespillet. Deres største øyeblikk i VM historien var nok trolig da de slo sin politiske erkerival USA 2-1 i VM i Frankrike i 1998. Nå skal de opp mot mesterskapsfavoritten Argentina i tillegg til Nigeria og Bosnia. Få, om ingen levner Iran en sjanse, men kvalifiseringen til VM viste at TeamMelli ikke skal avskrives.
Den asiatiske VM kvalifiseringen går over fire runder og i siste runde skulle Iran kjempe mot blant annet Sør-Korea og Qatar om VM-billett. Under ledelse av Carlos Queiroz (ja dere vet alle hvem han er) greide Iran mye takket være et godt forsvar å komme seg til Brasil, blant annet ved å slå Sør-Korea 1-0 i den avgjørende kampen. Men Iran har møtt på et litt kinkig problem. Som alle andre landslag trenger man god motstand i treningskamper for å forberede seg til mesterskap. Problemet er at det er ingen som vil spille mot dem.
Politikkens Pepe får ikke god nok matching. Ingen av fotballstormaktene ønsker å måle krefter mot Iran og dermed må landet nøye seg med treningskamper mot land som Guinea, kamper som de også taper. I følge The Telegraph lider laget såpass under dårlige treningskamper at det trolig vil ødelegge sjansene deres i Brasil. For når det kommer til Iran så er det vanskelig å skille fotball og politikk.
Diasporaspillerne
Hvem skal forsøke å redde Iran i Brasil? Queiroz har tatt frem lys og lykter, og søkt seg frem til fotballspillere der ute i verden med en tilknytning til Iran. Daniel Davari (Tysk-iraner i Eintracht Braunsweig), Ashkan Dejagah (Fulham), Reza Ghoochannejhad (Charlton), Andranik Teymourian (Tidligere Fulham og Bolton) og ikke minst kapteinen Javad Nekounam (tidligere Osasuna ). Disse «stjernespillerne» skal forsøke å få laget gjennom gruppespillet i en av gruppene som er VMs tøffeste.
Men Iran mangler en stor ting. Og det er en stor stjerne.
Laget Queiroz tar med seg til Brasil er et kollektiv som sliter med score, men som er gode til å forsvare seg. Derfor må det ikke overraske noen om de tar med seg noen poeng i gruppespillet. De mangler en spiss. Og for en spiss Iran tidligere har hatt.
Dere vet kanskje ikke det, men mannen som har scoret klart flest landslagsmål gjennom tidene (104 mål) er fra Iran og heter Ali Daei. På sitt beste var han verdens beste bartespiss (ja bedre enn Ian Rush) og dominerte i Bundesliga både for Bayern München og Hertha Berlin.
Det blir et stort savn for et anonymt og kjedelig iransk lag som mangler profiler. Men greier de å kvalifisere seg fra Gruppe G vil det skapes nye nasjonalhelter. Det er vel akkurat det Iran trenger, et par profiler som strekker seg utenfor deres egne landegrenser. For da er det mulig at noen kanskje har lyst å møte dem til en vennskapskamp igjen? Men foreløpig er det nok bare en ønskedrøm for politikkens Pepe.
21. mai 2014
VM 2014 - Hylningsljom i anlædning Bosnias første deltakelsæ i de internasjonale fotballeker
Av Giorgios Christoforos (@fjalz)
Bosnia-Herzegovina forkortes gjerne Bosnia
Fra dette landet kom ikke Steve Woznia(k)
Derimot en mann ved navn Sušić
og mange andre med navn som ender på –ic
Men la oss starte med å se nærmere på landet:
Det ligger trygt plassert mellom mange andre
tidligere stater etter Jugo-
-slavia oppløst I nitti-to
Staten er sånn sett ganske ung
men ha ei tvil, la det rung-
-e over fjell og dal i verden:
at Bosnia har tatt fatt på ferden
inn i det ypperste selskap blant fotballag
For fra å ha vært et lett lag å slå
Er ikke å vinne lenger noen sag (sørlandsk)
Spørsmålet er heller hvor langt de kan nå
Fra gruppa de har blitt plassert i:
Argentina, Nigeria og Iran
Jeg tror de kan være interessert i
Å komme på første eller aan (andre)
Gutta til Alejandro Sabella
Tar nok teten fra start
Noe annet lukter det skrell a’
Men her er mange med fart
Nigeria er ikke til å kimse av
Offensivt vel å merke
Jeg tror derimot det blir kav
I forsvarets rekker er de nemlig ikke fullt så sterke
Hva så med gutta fra Iran
Der hovedstaden er Teheran
Kan nok fort overraske
Men da må noen andre virkelig plaske
Som nevnt er det første VM for Bosnia
Og du lurer kanskje på åssen-i-a-
lle dager klarte de det (uttal den stumme t-en)
jo æren for det har Safet
Med Safet Sušić ved roret
Ser man konturene av det virkelig store
For Safet fikk virkelig orden på tinga
Etter at de røk ut I kvalifiseringa
Til EM og VM de foregående år
Men laget er bedre i dag enn i går
Kvalitet i alle ledd
Talenter med verdensstjerner ispedd
De har Pjanic sentralt på midten
Og Dzeko helt på topp
Med Ibisevic på nitten (+10)
Skal ballen raskt flyttes opp
Misimovic er ikke lenger ung,
Men er heller ikke blitt tung
I mål står Begovic og vokter
Samtidig som han vokser og vokser
Bosnia slo altså Hellas
I kvalikens siste runde
Og sikret dermed seieren
I gruppen sånn noen lunde
Men har de da det som man må kreve
For et lag å overleve
I VM- det er ingen spøk
Det kan være et ork og et øk
Det mangler en god del erfaring
Fra større mesterskap
Men jeg mener å se en klaring
Kvalitetsmessig til andre lag
Undertegnedes spådom lyder: Bosnia går videre fra gruppa
Men ryker nok fort, men de kuppa
Nok et hjerte eller to på veien
For spillet var flott, type feiend(e)
Bosnia-Herzegovina forkortes gjerne Bosnia
Fra dette landet kom ikke Steve Woznia(k)
Derimot en mann ved navn Sušić
og mange andre med navn som ender på –ic
Men la oss starte med å se nærmere på landet:
Det ligger trygt plassert mellom mange andre
tidligere stater etter Jugo-
-slavia oppløst I nitti-to
Staten er sånn sett ganske ung
men ha ei tvil, la det rung-
-e over fjell og dal i verden:
at Bosnia har tatt fatt på ferden
inn i det ypperste selskap blant fotballag
For fra å ha vært et lett lag å slå
Er ikke å vinne lenger noen sag (sørlandsk)
Spørsmålet er heller hvor langt de kan nå
Fra gruppa de har blitt plassert i:
Argentina, Nigeria og Iran
Jeg tror de kan være interessert i
Å komme på første eller aan (andre)
Gutta til Alejandro Sabella
Tar nok teten fra start
Noe annet lukter det skrell a’
Men her er mange med fart
Nigeria er ikke til å kimse av
Offensivt vel å merke
Jeg tror derimot det blir kav
I forsvarets rekker er de nemlig ikke fullt så sterke
Hva så med gutta fra Iran
Der hovedstaden er Teheran
Kan nok fort overraske
Men da må noen andre virkelig plaske
Som nevnt er det første VM for Bosnia
Og du lurer kanskje på åssen-i-a-
lle dager klarte de det (uttal den stumme t-en)
jo æren for det har Safet
Med Safet Sušić ved roret
Ser man konturene av det virkelig store
For Safet fikk virkelig orden på tinga
Etter at de røk ut I kvalifiseringa
Til EM og VM de foregående år
Men laget er bedre i dag enn i går
Kvalitet i alle ledd
Talenter med verdensstjerner ispedd
De har Pjanic sentralt på midten
Og Dzeko helt på topp
Med Ibisevic på nitten (+10)
Skal ballen raskt flyttes opp
Misimovic er ikke lenger ung,
Men er heller ikke blitt tung
I mål står Begovic og vokter
Samtidig som han vokser og vokser
Bosnia slo altså Hellas
I kvalikens siste runde
Og sikret dermed seieren
I gruppen sånn noen lunde
Men har de da det som man må kreve
For et lag å overleve
I VM- det er ingen spøk
Det kan være et ork og et øk
Det mangler en god del erfaring
Fra større mesterskap
Men jeg mener å se en klaring
Kvalitetsmessig til andre lag
Undertegnedes spådom lyder: Bosnia går videre fra gruppa
Men ryker nok fort, men de kuppa
Nok et hjerte eller to på veien
For spillet var flott, type feiend(e)
20. mai 2014
VM 2014 - Litt mindre skuffelse i monitor nå, Argentina
Av iPrimaPunta
Jeg ble født året etter Argentina sist vant VM, og syslet derfor med helt andre ting da gutta boys tapte finalen i 1990.
Min første VM-opplevelse dateres til 1994, men minnene er avgrenset til en bulgarsk venstrefot og en straffe som gikk over.
I 1998 var jeg med for alvor, men det er først og fremst Bergkamps utrolige kvartfinalemål som kommer til tankene når jeg googler hjernen etter minner om Argentinas VM-deltakelse i 1998.
I 2002 presterte de å forsvinne ut av gruppespillet, og i 2006 forsvant de på ny ut av en kvartfinale. Den gangen på straffer mot vertsnasjonen Tyskland.
Det ble et nytt tap mot Tyskland i 2010, også den gangen i en kvartfinale, men da med 0-4 og total fiasko.
Langs denne tidslinjen har Argentina hatt spillere som Redondo, Caniggia, Batistuta, Simeone, Maradona, Ayala, Ortega, Veron, Crespo, Zanetti, Samuel, Sorin, Riquelme, Tevez, Messi, Mascherano og Milito. Jeg kommer fra en tidsalder der Argentinas VM-deltakelse har vært synonymt med verdensklassespillere som uten unntak har levert til stryk.
I år er laget tilsynelatende for godt til å mislykkes. Tilsynelatende.
Laget
Argentina har turneringens beste angrep. De har Lionel Messi, som trolig er tidenes beste fotballspiller. De har Gonzalo Higuain, som regelrett stinker mål. Og de har Sergio Agüero, som har Higuains målteft og Messis eleganse. Dersom Agüeros lyske fortsetter å streike, så finnes det alltids Rodrigo Palacio eller Ezequiel Lavezzi på benken.
Gud hjelpe meg. For et angrep de har.
Lengre bak på banen er det imidlertid litt mer ugress i bedet. Sergio Romero var ikke blant Serie As beste keepere og har knapt stått for Monaco denne sesongen, samtidig er andrevalget Andujar fremfor alt en strekkeeper. Her mangler det, nær sagt som alltid, en ordentlig lederskikkelse.
Argentinas forsvar ser bedre ut enn på lenge, men de er fortsatt noen hestehoder bak erkerival Brasil. De har riktignok verdens beste høyreback i form av Pablo Zabaleta. De har også høyst akseptable midtstopperalternativer i form av Garay, Demichelis, Otamendi, Lopez og Campagnaro. Men også her mangler det, etter min oppfatning, en ordentlig lederskikkelse – den spilleren som på forhånd utkrystalliserer seg som en trygg havn.
På midtbanen finner vi Javier Mascherano og Maxi Rodriguez, som tilsynelatende deltar i VM for fjortende gang på rad. Fernando Gago og Lucas Biglia er ikke gode nok til å dominere et VM-sluttspill, og jeg er langt i fra sikker på at Ever Banega er det heller. Ricardo Alvarez har egentlig ikke så mye i en ordinær midtbanerolle å gjøre, og særlig ikke når de først og fremst mangler balanserende eller defensive spillere. Dernest har man Enzo Pérez, som kanskje er et hetere alternativ ved siden av Mascherano. Heldigvis for Argentina har de også Angel Di Maria, som ved Ancelottis ledelse har åpnet en ny dimensjon ved eget spill. Det kan bli nyttig for landslagstrener Sabella.
Så hva er egentlig konklusjonen?
Ufullstendig – som alltid
Argentina kommer rusende inn i årets VM med en uvirkelig mengde superspillere fremover på banen, men som alltid før har jeg en følelse av at laget mangler den trygge og balanserende helheten som løfter dem helt til topps. Keeperplassen er et åpenbart problem. Ikke nødvendigvis i den forstand at det vil gjøres store tabber, men i den forstand at et nykomponert forsvar virkelig trenger en solid lederskikkelse. Det har de ikke i år heller.
Midtbanen skriker også etter en taktisk lederskikkelse. Mascherano er rå på det han gjør, men hvor er Argentinas Iniesta, Xavi, Pirlo eller Schweinsteiger? Hvem skal diktere tempoet når Argentina møter lag som virkelig ønsker å dominere kampen? Vedkommende heter i alle fall ikke Fernando Gago eller Lucas Biglia.
Angrepet er utrolig sterkt, men også her finner jeg grunn til å være litt tilbakeholden. Messi har 'slitt' på landslagsnivå, og Sergio Agüero har vært halvskadet en hel sesong. Gonzalo Higuain virker skarp, men er det ikke litt typisk at han sliter, mens Miroslav Klose bøtter inn mål?
Enkel trekning
Fordelen for Argentina, er at de tilsynelatende har havnet i en av mesterskapets enkleste grupper. Åpningskampen mot Bosnia blir vrien, men den er i aller høyeste grad overkommelig. Iran skal være tre poeng, og Nigeria bør i utgangspunktet heller ikke være en umulig oppgave. Med seier i åpningskampen, kan Argentina feie over Iran og bruke Nigeria-kampen som et instrument i jakten på selvtillit.
Kanskje er det også der det ligger for Argentina. Kanskje er det nettopp dette som trengs for at Lionel Messi, Sergio Agüero og Gonzalo Higuain skal finstemme rytmen. Kanskje vil forsvaret omsider spille seg til arrogansen og tryggheten som behøves for å nå langt.
Jeg har alltid troen på Argentina i VM-sammenheng, men regner med at de skuffer meg igjen. Jeg kommer nemlig fra denne tidsalderen som er helt umulig for argentinerne. Tidsalderen der Tyskland alltid dukker opp i en kvartfinale, og der superstjernene ikke fungerer så godt som de burde.
Jeg er glad jeg ikke er fra Argentina.
Jeg ble født året etter Argentina sist vant VM, og syslet derfor med helt andre ting da gutta boys tapte finalen i 1990.
Min første VM-opplevelse dateres til 1994, men minnene er avgrenset til en bulgarsk venstrefot og en straffe som gikk over.
I 1998 var jeg med for alvor, men det er først og fremst Bergkamps utrolige kvartfinalemål som kommer til tankene når jeg googler hjernen etter minner om Argentinas VM-deltakelse i 1998.
I 2002 presterte de å forsvinne ut av gruppespillet, og i 2006 forsvant de på ny ut av en kvartfinale. Den gangen på straffer mot vertsnasjonen Tyskland.
Det ble et nytt tap mot Tyskland i 2010, også den gangen i en kvartfinale, men da med 0-4 og total fiasko.
Langs denne tidslinjen har Argentina hatt spillere som Redondo, Caniggia, Batistuta, Simeone, Maradona, Ayala, Ortega, Veron, Crespo, Zanetti, Samuel, Sorin, Riquelme, Tevez, Messi, Mascherano og Milito. Jeg kommer fra en tidsalder der Argentinas VM-deltakelse har vært synonymt med verdensklassespillere som uten unntak har levert til stryk.
I år er laget tilsynelatende for godt til å mislykkes. Tilsynelatende.
Laget
Argentina har turneringens beste angrep. De har Lionel Messi, som trolig er tidenes beste fotballspiller. De har Gonzalo Higuain, som regelrett stinker mål. Og de har Sergio Agüero, som har Higuains målteft og Messis eleganse. Dersom Agüeros lyske fortsetter å streike, så finnes det alltids Rodrigo Palacio eller Ezequiel Lavezzi på benken.
Gud hjelpe meg. For et angrep de har.
Lengre bak på banen er det imidlertid litt mer ugress i bedet. Sergio Romero var ikke blant Serie As beste keepere og har knapt stått for Monaco denne sesongen, samtidig er andrevalget Andujar fremfor alt en strekkeeper. Her mangler det, nær sagt som alltid, en ordentlig lederskikkelse.
Argentinas forsvar ser bedre ut enn på lenge, men de er fortsatt noen hestehoder bak erkerival Brasil. De har riktignok verdens beste høyreback i form av Pablo Zabaleta. De har også høyst akseptable midtstopperalternativer i form av Garay, Demichelis, Otamendi, Lopez og Campagnaro. Men også her mangler det, etter min oppfatning, en ordentlig lederskikkelse – den spilleren som på forhånd utkrystalliserer seg som en trygg havn.
På midtbanen finner vi Javier Mascherano og Maxi Rodriguez, som tilsynelatende deltar i VM for fjortende gang på rad. Fernando Gago og Lucas Biglia er ikke gode nok til å dominere et VM-sluttspill, og jeg er langt i fra sikker på at Ever Banega er det heller. Ricardo Alvarez har egentlig ikke så mye i en ordinær midtbanerolle å gjøre, og særlig ikke når de først og fremst mangler balanserende eller defensive spillere. Dernest har man Enzo Pérez, som kanskje er et hetere alternativ ved siden av Mascherano. Heldigvis for Argentina har de også Angel Di Maria, som ved Ancelottis ledelse har åpnet en ny dimensjon ved eget spill. Det kan bli nyttig for landslagstrener Sabella.
Så hva er egentlig konklusjonen?
Ufullstendig – som alltid
Argentina kommer rusende inn i årets VM med en uvirkelig mengde superspillere fremover på banen, men som alltid før har jeg en følelse av at laget mangler den trygge og balanserende helheten som løfter dem helt til topps. Keeperplassen er et åpenbart problem. Ikke nødvendigvis i den forstand at det vil gjøres store tabber, men i den forstand at et nykomponert forsvar virkelig trenger en solid lederskikkelse. Det har de ikke i år heller.
Midtbanen skriker også etter en taktisk lederskikkelse. Mascherano er rå på det han gjør, men hvor er Argentinas Iniesta, Xavi, Pirlo eller Schweinsteiger? Hvem skal diktere tempoet når Argentina møter lag som virkelig ønsker å dominere kampen? Vedkommende heter i alle fall ikke Fernando Gago eller Lucas Biglia.
Angrepet er utrolig sterkt, men også her finner jeg grunn til å være litt tilbakeholden. Messi har 'slitt' på landslagsnivå, og Sergio Agüero har vært halvskadet en hel sesong. Gonzalo Higuain virker skarp, men er det ikke litt typisk at han sliter, mens Miroslav Klose bøtter inn mål?
Enkel trekning
Fordelen for Argentina, er at de tilsynelatende har havnet i en av mesterskapets enkleste grupper. Åpningskampen mot Bosnia blir vrien, men den er i aller høyeste grad overkommelig. Iran skal være tre poeng, og Nigeria bør i utgangspunktet heller ikke være en umulig oppgave. Med seier i åpningskampen, kan Argentina feie over Iran og bruke Nigeria-kampen som et instrument i jakten på selvtillit.
Kanskje er det også der det ligger for Argentina. Kanskje er det nettopp dette som trengs for at Lionel Messi, Sergio Agüero og Gonzalo Higuain skal finstemme rytmen. Kanskje vil forsvaret omsider spille seg til arrogansen og tryggheten som behøves for å nå langt.
Jeg har alltid troen på Argentina i VM-sammenheng, men regner med at de skuffer meg igjen. Jeg kommer nemlig fra denne tidsalderen som er helt umulig for argentinerne. Tidsalderen der Tyskland alltid dukker opp i en kvartfinale, og der superstjernene ikke fungerer så godt som de burde.
Jeg er glad jeg ikke er fra Argentina.
19. mai 2014
VM 2014 - Frankrike
Av Marco Simone (@SimenAxel)
Noe av det aller mektigste jeg vet om er når skjeggete Sébastien Chabal (ja, det er helt sant) og resten av det franske rugbylandslaget gir alt i fremførelsen av ”Marseillaisen” . I motsatt ende av min skala finnes Franck Ribéry, som ikke rikker en mine i ansiktet når nasjonalsangen spilles. I mitt franskvennlige sinn klamrer jeg meg til troen om at han har for lav hjernekapasitet til å huske teksten.
Lillian Thuram derimot – han kunne synge han.
På grunn av utallige sommerferier i Sør-Frankrike, ble ”Les Bleus” – det franske landslaget, et naturlig ”andrelandslag” for meg. Siden den kvelden i 1998 har det vært en berg- og dalbanetur uten like. Trezeguets gyldne mål i Amsterdam i 2000. 0 scoringer og rett ut av gruppe med Danmark, Uruguay og Salif Diaos Senegal i 2002. Au revoir i kvarten mot Hellas i 2004. Italias hevn mot Trezeguet og de andre i Berlin. 2008 husker jeg faktisk ikke.
Som dere alle vet ble bunnen nådd i forrige VM, med treningsstreik og det hele. Og la det være sagt; det var veldig mange og store idioter i den stallen. Lilian Thuram hadde aldri tillatt det som skjedde å skje. Men det hadde heller aldri forekommet hvis det ikke var for én mann.
Nicolas Anelka er for meg alt som er galt med fotball samlet i ett legeme. For det første har han sjarm og utstråling som containerhavnen i Marseille. Han har null respekt for sin egen eller sine lagkameraters karriere. I tillegg har han åpenbart bekmørke rasistiske holdninger, og han brukte vår kjære fotballarena til å fronte dem. La oss håpe at vi har sett det siste av Nicolas Anelka.
For i asken og ruinene av det som ble bygget opp av 98-laget og rasert av den følgende generasjonen, har det franske forbundet funnet en liten gnist. De har ansatt Didier Deschamps som trener. Det var jo han som løftet pokalene i Paris og Amsterdam. Nå har han hatt couilles (baller) nok til å utelate Samir Nasri fra VM-troppen. Marseille-gutten med det ekle oppsynet skal ha vært det Deschamps beskrev som ”ødeleggende for miljøet i troppen” i forbindelse med EM i forfjor og playoffkampene mot Ukraina. Dere så sikkert twitter-ranten til Nasris kjæreste etter vrakingen. Like barn leker best. Det sies at Deschamps har saksøkt henne for hodemisten. Jeg håper det stemmer.
Her er uansett mine syn på den franske 23-mannstroppen. Jeg gir dere min forventede startellever, og litt om hver enkelt spiller.
Formasjon: 4-3-3/4-5-1
Hugo Lloris (k)
Bacary Sagna, Laurent Koscielny, Mamadou Sakho, Patrice Evra
Yohan Cabaye, Blaise Matuidi, Paul Pogba
Antoine Griezmann, Karim Benzema, Franck Ribéry
Målvakten
Hugo Lloris er kaptein for de blå. Det er selvsagt en formidabel oppgave, og det er ikke uten grunn at han har fått den. For selv om han har ansiktstrekk som kan minne om guttene som okkuperer trappa på Alexander Kiellands plass på varme sommerdager, og han på sitt verste har fått Tottenham-supportere til å minnes Heurelho Gomes, er Lloris en trygg og god keeper med god teknikk, rekkevidde og pondus. Jeg vil anslå at han er blant mesterskapets fem-seks beste keepere.
Midtforsvaret
Det at Arsenal av forskjellige årsaker ikke klarte å følge opp sin gode høstsesong nå i våres, var i hvert fall ikke Laurent Koscielnys feil. Mannen som ligner på Beavis eller Butthead (han lyse) har nå gjort to meget gode sesonger i Premier League. Makkeren hans er jeg mindre trygg på. Mamadou Sakho har en tendens til å ta et skritt fram i stedet for ett tilbake. Han har utvilsomt et stort potensial, både fysisk og med ballen, men han framstår for ofte som overtent. Hvis Deschamps kan gi ham en stikkpille så blir det riktig bra.
Sidebacker
På høyresiden i forsvar har det oppstått et luksusproblem for Deschamps. Både Bacary Sagna og Mathieu Debuchy har spilt mye, og begge er veldig stødige. I tillegg har de tilstrekkelig erfaring til å mestre alt fra Maynor Figueroa til Cristiano Ronaldo.
Gaël Clichy har gjort en god sesong i mesterlaget til Manuel Pellegrini, men er vraket til fordel for 20 år gamle Lucas Digne fra PSG og Patrice Evra. Sistnevnte kommer til å spille. Sammen med Ribéry skal han danne venstresiden – en side som blir like spiselig som fluesopp.
Midtbanen
Hvis Nasser Al-Khelaifi får det som han vil, så blir trioen på Frankrikes midtbane en ren PSG-troika fra høsten av. I bunnen ligger bunnsolide Blaise Matuidi. Han har traktert ”sesongens lag” hos de aller fleste eksperter og store redaksjoner.
Matuidi blir flankert av Yohan Cabaye. Jeg kalte han en gang fattigmanns Cesc Fàbregas, men nå er de omtrent jevngode. Sistemann i trekløveret er Paul Pogba. Den lange mannen med aner fra Guinea vokste opp i regionen der også osten brie kommer fra. Det finnes ingen andre likheter mellom Paul Pogba og brie. Det som er sikkert er at Pogba er et fenomen, en fotballspiller vi ikke har sett lignende til før. Måten han beveger seg på, demper ballen på, dribler og skyter på er helt unik. Det er nesten som at han er for stor for banen. Jeg ønsker han et stort VM.
Angrepet
Franck Ribéry er selvskreven på venstresiden, selv om han er en idiot. Han har nok vært Bundesligaens beste spiller de to siste sesongene. (Visste du forresten at Francks 19 år gamle lillebror Steven Ribéry spiller for Bayern München II? Nå vet du det.)
Karim Benzema kommer nok til å starte på topp. Han har gjort 24 mål i Real Madrid denne sesongen. Benzema er mer bevegelig og helt enkelt bedre enn Olivier Giroud. Loïc Remy er også en mulighet.
Borte på høyresiden håper jeg vi får se Antoine Griezmann. Unggutten var veldig god fram til jul. Vårsesongen ble så som så for både han og Real Sociedad, men likevel har han vekket oppmerksomheten til PSG, Liverpool og Manchester United. Han er uredd, kjapp, driblesterk og målfarlig.
Benken
Med Mandanda og Landreau(kanskje årets keeper i Ligue 1) er det god dekning helt bakerst. Raphaël Varane er en fantastisk midtstopper, i dag, til høsten og om ti år.
Bredden på midten er helt grei, mens gutter som Sissoko, Valbuena, Giroud og Remy har offensive fibre som kan komme godt med når det røyner på.
En ganske anerkjent Materazzia-blogger har mer enn antydet at han får innovertiss av gruppe E. Selv får jeg heller ingen ereksjon, men det kan bli brukbart likevel. Sveits kommer til å by på trøbbel for Frankrike. Jeg vet hva hovedstaden i Honduras er, og det å høre navnet Ecuador gjør meg bortenfor nostalgisk av å nynne på en Sash-sang. Men da vil jeg heller nynne på denne sangen, her nydelig fremført av en gjeng med blomkålører.
On y va!
Bisous
Noe av det aller mektigste jeg vet om er når skjeggete Sébastien Chabal (ja, det er helt sant) og resten av det franske rugbylandslaget gir alt i fremførelsen av ”Marseillaisen” . I motsatt ende av min skala finnes Franck Ribéry, som ikke rikker en mine i ansiktet når nasjonalsangen spilles. I mitt franskvennlige sinn klamrer jeg meg til troen om at han har for lav hjernekapasitet til å huske teksten.
Lillian Thuram derimot – han kunne synge han.
På grunn av utallige sommerferier i Sør-Frankrike, ble ”Les Bleus” – det franske landslaget, et naturlig ”andrelandslag” for meg. Siden den kvelden i 1998 har det vært en berg- og dalbanetur uten like. Trezeguets gyldne mål i Amsterdam i 2000. 0 scoringer og rett ut av gruppe med Danmark, Uruguay og Salif Diaos Senegal i 2002. Au revoir i kvarten mot Hellas i 2004. Italias hevn mot Trezeguet og de andre i Berlin. 2008 husker jeg faktisk ikke.
Som dere alle vet ble bunnen nådd i forrige VM, med treningsstreik og det hele. Og la det være sagt; det var veldig mange og store idioter i den stallen. Lilian Thuram hadde aldri tillatt det som skjedde å skje. Men det hadde heller aldri forekommet hvis det ikke var for én mann.
Nicolas Anelka er for meg alt som er galt med fotball samlet i ett legeme. For det første har han sjarm og utstråling som containerhavnen i Marseille. Han har null respekt for sin egen eller sine lagkameraters karriere. I tillegg har han åpenbart bekmørke rasistiske holdninger, og han brukte vår kjære fotballarena til å fronte dem. La oss håpe at vi har sett det siste av Nicolas Anelka.
For i asken og ruinene av det som ble bygget opp av 98-laget og rasert av den følgende generasjonen, har det franske forbundet funnet en liten gnist. De har ansatt Didier Deschamps som trener. Det var jo han som løftet pokalene i Paris og Amsterdam. Nå har han hatt couilles (baller) nok til å utelate Samir Nasri fra VM-troppen. Marseille-gutten med det ekle oppsynet skal ha vært det Deschamps beskrev som ”ødeleggende for miljøet i troppen” i forbindelse med EM i forfjor og playoffkampene mot Ukraina. Dere så sikkert twitter-ranten til Nasris kjæreste etter vrakingen. Like barn leker best. Det sies at Deschamps har saksøkt henne for hodemisten. Jeg håper det stemmer.
Her er uansett mine syn på den franske 23-mannstroppen. Jeg gir dere min forventede startellever, og litt om hver enkelt spiller.
Formasjon: 4-3-3/4-5-1
Hugo Lloris (k)
Bacary Sagna, Laurent Koscielny, Mamadou Sakho, Patrice Evra
Yohan Cabaye, Blaise Matuidi, Paul Pogba
Antoine Griezmann, Karim Benzema, Franck Ribéry
Målvakten
Hugo Lloris er kaptein for de blå. Det er selvsagt en formidabel oppgave, og det er ikke uten grunn at han har fått den. For selv om han har ansiktstrekk som kan minne om guttene som okkuperer trappa på Alexander Kiellands plass på varme sommerdager, og han på sitt verste har fått Tottenham-supportere til å minnes Heurelho Gomes, er Lloris en trygg og god keeper med god teknikk, rekkevidde og pondus. Jeg vil anslå at han er blant mesterskapets fem-seks beste keepere.
Midtforsvaret
Det at Arsenal av forskjellige årsaker ikke klarte å følge opp sin gode høstsesong nå i våres, var i hvert fall ikke Laurent Koscielnys feil. Mannen som ligner på Beavis eller Butthead (han lyse) har nå gjort to meget gode sesonger i Premier League. Makkeren hans er jeg mindre trygg på. Mamadou Sakho har en tendens til å ta et skritt fram i stedet for ett tilbake. Han har utvilsomt et stort potensial, både fysisk og med ballen, men han framstår for ofte som overtent. Hvis Deschamps kan gi ham en stikkpille så blir det riktig bra.
Sidebacker
På høyresiden i forsvar har det oppstått et luksusproblem for Deschamps. Både Bacary Sagna og Mathieu Debuchy har spilt mye, og begge er veldig stødige. I tillegg har de tilstrekkelig erfaring til å mestre alt fra Maynor Figueroa til Cristiano Ronaldo.
Gaël Clichy har gjort en god sesong i mesterlaget til Manuel Pellegrini, men er vraket til fordel for 20 år gamle Lucas Digne fra PSG og Patrice Evra. Sistnevnte kommer til å spille. Sammen med Ribéry skal han danne venstresiden – en side som blir like spiselig som fluesopp.
Midtbanen
Hvis Nasser Al-Khelaifi får det som han vil, så blir trioen på Frankrikes midtbane en ren PSG-troika fra høsten av. I bunnen ligger bunnsolide Blaise Matuidi. Han har traktert ”sesongens lag” hos de aller fleste eksperter og store redaksjoner.
Matuidi blir flankert av Yohan Cabaye. Jeg kalte han en gang fattigmanns Cesc Fàbregas, men nå er de omtrent jevngode. Sistemann i trekløveret er Paul Pogba. Den lange mannen med aner fra Guinea vokste opp i regionen der også osten brie kommer fra. Det finnes ingen andre likheter mellom Paul Pogba og brie. Det som er sikkert er at Pogba er et fenomen, en fotballspiller vi ikke har sett lignende til før. Måten han beveger seg på, demper ballen på, dribler og skyter på er helt unik. Det er nesten som at han er for stor for banen. Jeg ønsker han et stort VM.
Angrepet
Franck Ribéry er selvskreven på venstresiden, selv om han er en idiot. Han har nok vært Bundesligaens beste spiller de to siste sesongene. (Visste du forresten at Francks 19 år gamle lillebror Steven Ribéry spiller for Bayern München II? Nå vet du det.)
Karim Benzema kommer nok til å starte på topp. Han har gjort 24 mål i Real Madrid denne sesongen. Benzema er mer bevegelig og helt enkelt bedre enn Olivier Giroud. Loïc Remy er også en mulighet.
Borte på høyresiden håper jeg vi får se Antoine Griezmann. Unggutten var veldig god fram til jul. Vårsesongen ble så som så for både han og Real Sociedad, men likevel har han vekket oppmerksomheten til PSG, Liverpool og Manchester United. Han er uredd, kjapp, driblesterk og målfarlig.
Benken
Med Mandanda og Landreau(kanskje årets keeper i Ligue 1) er det god dekning helt bakerst. Raphaël Varane er en fantastisk midtstopper, i dag, til høsten og om ti år.
Bredden på midten er helt grei, mens gutter som Sissoko, Valbuena, Giroud og Remy har offensive fibre som kan komme godt med når det røyner på.
En ganske anerkjent Materazzia-blogger har mer enn antydet at han får innovertiss av gruppe E. Selv får jeg heller ingen ereksjon, men det kan bli brukbart likevel. Sveits kommer til å by på trøbbel for Frankrike. Jeg vet hva hovedstaden i Honduras er, og det å høre navnet Ecuador gjør meg bortenfor nostalgisk av å nynne på en Sash-sang. Men da vil jeg heller nynne på denne sangen, her nydelig fremført av en gjeng med blomkålører.
On y va!
Bisous
13. mai 2014
VM 2014 - England
Av Bears Island og Kenny Koevermans (@materazzia23)
For første gang på mange år er vel England underdogs (kanskje) også i egne fans’ øyne. Man vet at Italia og Uruguay er sterke nasjoner. Man vet at det engelske forsvaret mildt sagt er en brokete forsamling som alle må prestere utover normalen dersom England skal kunne gå videre. Man antar samtidig at man kanskje ikke kan forvente allverden av Roy Hodgson.
(Det som er deilig for oss nå, kontra de andre medbloggerne våre som har levert tidligere, er at Roy Hodgson i går offentliggjorde troppen til VM. Dette gir oss en maksimal mulighet til å dissekere.)
Troppen
Joe Hart er selvskreven i mål. De to andre keeperne er bare av interesse på papiret fordi de skal ikke stå med mindre det skjer noe uforutsett, men vi kan jo likevel nevne at de heter Ben Foster og Fraser Forster. Terningkast 4.
På backplass er det litt trist at Ashley Coles æra er over. Av backer skilter England med Luke Shaw, Leighton Baines og Glen Johnson. Noe som betyr at “læregutt” Shaw kanskje får sin mesterskapsdebut, men at de andre er førstevalg. Sentralt vil Gary Cahill og Phil Jagielka utgjøre den særs fraløpbare duoen med Unitedspillerne Smalling og Jones i bakhånd (også på backplass, forsåvidt). Er dette nok til å skremme Suarez og Balotelli? Terningkast 3.
På midten ser det egentlig ganske fint ut sånn navnemessig. Men hvordan blir komposisjonen? Hodgson er jo glad i en klassisk firer, men materialet er vitterlig ganske perfekt for en femmer. Gerrard som sittende med Wilshere og Rooney i front. Toppet med Oxlade-Chamberlain og Sterling på hver sin kant med Sturridge på topp. Oh ah, sier vi! Naisenais! Se på denne i forhold til en flat firer med Milner - Gerrard - Wilshere - Oxlade Chamberlain med Rooney og Sturridge foran. Man kan si at eneste forskjellen er Milner inn, men den ser mer defensiv ut på papiret, og den gir færre muligheter spillmessig. Samtidig har de terningkast 3 bakerst og Milner vil kanskje gi bedre balanse. I tillegg har vi ikke nevnt Lampard, Lallana, Barkley og Henderson som også er i troppen. Er dette en av de sterkeste midtbanene i VM? Vi triller uansett terningkast 5 på midtbanen til Roy fordi det spillermaterialet gir utrolig mange muligheter. Om han treffer på taktikken er en annen sak.
Foran kan Roy velge mellom Rooney, Sturridge, Lambert og Welbeck. Materazzia er veldig svake for Rickie Lambert. En mann som har scoret 34 mål på 34 straffespark for Southampton er akkurat det England trenger i et mesterskap. En som kan gå først frem i straffesparkkonkurransen og samtidig gjøre det med selvsikkerhet. Welbeck blir møtt med en anelse skepsis hos redaksjonen, men ettersom alternativene mangler er det vel greit. Et annet poeng hva angår spissene er at det vel egentlig kun er to rene spisser. Både Rooney og Welbeck har figurert flere steder enn på spissplassen i United og er mer å anse som flerbruksspillere enn Sturridge og Lambert. Skal det byttes (og det skal det) så er det vel mer naturlig at Lambert kommer innpå for a) å erstatte Sturridge eller b) å erstatte en midtbanespiller når det legges om til to foran for å pumpe langt (eller c) for å ta straffe i konk). Terningkast 4.
Roy Hodgson
Har vært trener for Halmstad, Bristol City, IK Oddervold, Ørebro, Malmø FF, Neuchatel Xamax, Sveits, Inter, Blackburn, Grasshoppers, FC København, Udinese, De Forente Arabiske Emirater, Viking, Finland, Fulham, Liverpool, West Bromwich og nå England. Han får lett terningkast seks for karrieren. Mange snakker om Hodgson som begrenset taktisk. Vi insinuerer kanskje det samme litt over her. Og vi forstår kritikerne mener at han står for en reaksjonær type fotball, men å undervurdere en mann med en slik CV i et VM-sluttspill er ikke bare dumt. Det er rett frem idiotisk. Når man legger til at England gikk ubeseiret gjennom kvalifiseringen med seks seiere og fire uavgjorte skjønner man at både Hodgson og England er kapable til å dra hjem resultater. Med Gerrards nyfunne selvtillitt på straffer og Lamberts 34 av 34, samt vanligvis så sikre Baines, er det kanskje ikke lenger noen grunn til å være nervøse for at det står uavgjort etter 120 minutters spill heller. Hodgson ser ut til å være godt likt i den engelske troppen, og han har produsert resultater og en form for ro selv etter kaoset i kjølvannet av Ferdinand/Terry-bruduljene. I et VM hvor spillerne lever tett sammen over en lang periode skal ikke de gamle flosklene som “samhold”, “arbeide for hverandre” og “god stemning i troppen” undervurderes. Terningkast 5.
Sluttvurdering
Vi er ganske positive til Englands muligheter. Det med at de slår nedenfra skal absolutt ikke undervurderes ettersom de i egne øyne stort sett alltid slår ovenfra og produserer syndebukker over en lav Copa Mundial. Hvis man ser spiller for spiller mot eksempelvis Uruguay, så har jo England et mye bedre lag. Og på tross av at Suarez utgjør en infernalsk trussel bør midtbanen og spissen(e) til England også gjøre det samme. Vi skal ikke legge hodet på blokka og tippe England som VM-vinnere, men at de kan nå en kvartfinale skal vi ikke se bort i fra. Det som venter i en eventuell åttendelsfinale er absolutt ikke avskrekkende. Vi sier videre fra pulja som nummer to bak Italia, videre fra åttendedelsfinalen på straffesparkkonkurranse og ut i kvartfinalen mot vertene Brasil.
PS: Vi må selvsagt ha med en VM-sang fra England. Problemet var bare at alt er ræl. Så kom vi over denne, den får duge. Han skalla læreren i videoen får symbolisere den latente optimismen som bor i alle engelskmenn.
12. mai 2014
VM 2014 - Italia - Walter Zenga og en flaske sjampo
Av Eskilona (@eskilbjo)
Ja, denne bloggen handler faktisk delvis om både Walter Zenga og en flaske sjampo. Kombinasjonen er sågar hele grunnen til denne bloggen. Mer om det senere.
For Italia handler selvsagt om mer enn den legendariske keeperen og en halvfull flaske sjampo. Italia handler også om perfekt maskerte holdinger i feltet, systematisert uthaling av tid og om å ta i bruk en akkurat passe overdreven dose kynisme for å oppnå det man vil. Noen vil sikkert hevde at Italia handler mye om dette. Litt for mye. Eventuelt alt for mye.
Likevel er det mange som elsker Italia. Ikke bare musikken til Eros Ramazzotti, skinker fra Parma og vin fra Veneto, men også fotballandslaget Italia. Guiseppe Bergomi, Alessandro Del Piero, Gianluca Pagliuca, Paolo Maldini, Roberto Donadoni, Franco Baresi og Salvatore Schillaci. Neida, selvsagt glemte jeg ikke Andrea Pirlo. For en bukett. For noen navn.
Jeg forsøkte lenge å ikke like Italia. Nikket anerkjennende da kompiser ville være Zico eller Romario på løkka. Mens andre forbannet Christian Vieri som parkerte Dan Eggen og banket oss ut av Frankrike, satt jeg og gliste. Syv år tidligere ville nemlig tilfeldighetene det slik at jeg raskt ga blaffen i at Totto Dahlum og Lars Bohinen nærmest hadde latterliggjort Italia i EM-kvaliken på Ullevaal. Det er også her både Walter Zenga og sjampoflasken kommer inni bildet. Mer om det enda litt senere.
For dette skulle jo også handle om Italia anno 2014. Hvilke sjanser har de i sommerens mesterskap? Vel, legger vi kvaliken til grunn og plusser på en liten dose nyere historie, er det all mulig grunn til å regne med Cesare Prandellis utvalgte. Ja, hvem det nå enn blir. La oss gjette litt løst da.
Bakerst er Buffon selvskreven. Selv i en alder av 36 er han fortsatt en av verdensmest sexy beste keepere, det er ikke vits å diskutere en gang. Uavhengig om de kommer med en fin liten treer, eller en traust, men bunnsolid firer, vil Chiellini figurere. Sannsynligvis vil også Juve-kamerat Bonucci stå ved siden av ham. Går de for tre bak setter vi pengene våre på at en tredje Juve-spiller starter, altså Barzagli. Men tør de å gå for tre bak når Suarez og Cavani teamer opp på motsatt banehalvdel? Neppe, men å foreslå Italias backer er litt som å arrangere hopprenn på Stadt. Altså bingo.
På midten skal selvsagt mannen som oppfant skjegg, Andrea Pirlo, regjere. Det er nok for oss i denne bloggen. Det eneste kravet for å skrive her er et kjærlighetsforhold til den deilige, lille fyren. I kvaliken var han hyppigst flankert av Marchisio, Montolivio, Candreva og De Rossi. Slik blir det nok ikke i Brasil, men Italia har selvsagt mer enn nok midtbanekvalitet til å feie gjennom gruppa.
På topp lukter det bråk. Hva sies det for eksempel til et tospann med Balotelli og Osvaldo? Hoder vil mistes, men de leverer. Totalt stod de for ni mål i kvaliken og vi ( i alle fall jeg) blir ikke overrasket dersom Balotelli blir å finne helt i toppen på toppscorerlisten til slutt.
Men alt dette lagsnakket er jo ikke spesielt gøy. Ikke spesielt viktig heller, for Prandelli kan finne på å overraske frem mot uttaket av de 23 utvalgte. La oss heller gå tilbake til overskriften. Walter Zenga og en flaske shampo. Ja, du. Det har seg nemlig sånn at etter den nevnte kampen mot Norge 5. juni 1991 skulle Italias sisteskanse begå en feil som fikk livsvarige konsekvenser. Jeg ser det for meg. Dagen etter kamp. Walter stående i dusjhjørnet på Royal Christiania Hotel, der Italias menn bodde. Fortsatt skuffet over å ha sett stopperlegenden Franco Baresi bli fintet halvveis opp til Sognsvann. Han dusjer raskt, for det er jo lite med tid. Viktige kamper med Inter venter. Flyet på Fornebu venter ikke. Han må haste avgårde. Tilbake på dusjhylla står en halvfull sjampoflaske.
Utpå formiddagen svinser en lettbent stuepike innom rommet. Kristiansundsjenta har akkurat flyttet til storbyen Oslo og nettopp landet sin første jobb. Noen få dager tidligere hadde hun stolt ringt sin fotballfanatiske lillebror og fortalt at hun skulle jobbe på hotellet der de italienske spillerne bor. Lillebror i fistel. Misunnelsen umulig å skjule.
6. juni kimer det i fasttelefonen i Kristiansund igjen. «Eskil, Torild vil snakke med deg». Det var da ordene «Du brodern, æ har nåkka te dæ som æ trur du vil lik. Keepern te Italia har glæmt ijæn sjampoflaska si på hotellrommet. Du kainn fån hvis du vil. Det e kje så mykjy ijæn, men…» falt.
Aldri noen gang har jeg vært så glad i storesøsteren min som akkurat den dagen. Dagen hvor hun fortalte meg at jeg skulle få den halvfulle sjampoflasken til selveste Walter Zenga. (Om hun eeeeegentlig noen gang var stuepike, og ikke rent faktisk var på det rommet av andre grunner har jeg faktisk ikke stusset over før akkurat nå. Æsj, søstern og Walter Zenga…. Nei, delete delete delete)
Uansett. Shampoflasken til Walter Zenga startet et kjærlighetsforhold til italiensk landslagsfotball som aldri har falmet. Faktisk blir det bare sterkere og sterkere for hvert eneste mesterskap. Det er lenge siden 2006 nå. Det er på tide igjen Gli Azzurri.
PS: Walter Zenga har for øvrig, eller hadde i alle fall, en utrolig merkelig sjamposmak. Eventuelt ingen luktesans, for den flaska lukta så stramt at det kun var all verdens stolthet og godvilje som fikk meg til å bruke den opp.
Vel, det var historien om kjærligheten til Italia. Tilfeldig eller ikke? Jeg sier som Eros: cose della vita.
Ja, denne bloggen handler faktisk delvis om både Walter Zenga og en flaske sjampo. Kombinasjonen er sågar hele grunnen til denne bloggen. Mer om det senere.
For Italia handler selvsagt om mer enn den legendariske keeperen og en halvfull flaske sjampo. Italia handler også om perfekt maskerte holdinger i feltet, systematisert uthaling av tid og om å ta i bruk en akkurat passe overdreven dose kynisme for å oppnå det man vil. Noen vil sikkert hevde at Italia handler mye om dette. Litt for mye. Eventuelt alt for mye.
Likevel er det mange som elsker Italia. Ikke bare musikken til Eros Ramazzotti, skinker fra Parma og vin fra Veneto, men også fotballandslaget Italia. Guiseppe Bergomi, Alessandro Del Piero, Gianluca Pagliuca, Paolo Maldini, Roberto Donadoni, Franco Baresi og Salvatore Schillaci. Neida, selvsagt glemte jeg ikke Andrea Pirlo. For en bukett. For noen navn.
Jeg forsøkte lenge å ikke like Italia. Nikket anerkjennende da kompiser ville være Zico eller Romario på løkka. Mens andre forbannet Christian Vieri som parkerte Dan Eggen og banket oss ut av Frankrike, satt jeg og gliste. Syv år tidligere ville nemlig tilfeldighetene det slik at jeg raskt ga blaffen i at Totto Dahlum og Lars Bohinen nærmest hadde latterliggjort Italia i EM-kvaliken på Ullevaal. Det er også her både Walter Zenga og sjampoflasken kommer inni bildet. Mer om det enda litt senere.
For dette skulle jo også handle om Italia anno 2014. Hvilke sjanser har de i sommerens mesterskap? Vel, legger vi kvaliken til grunn og plusser på en liten dose nyere historie, er det all mulig grunn til å regne med Cesare Prandellis utvalgte. Ja, hvem det nå enn blir. La oss gjette litt løst da.
Bakerst er Buffon selvskreven. Selv i en alder av 36 er han fortsatt en av verdens
På midten skal selvsagt mannen som oppfant skjegg, Andrea Pirlo, regjere. Det er nok for oss i denne bloggen. Det eneste kravet for å skrive her er et kjærlighetsforhold til den deilige, lille fyren. I kvaliken var han hyppigst flankert av Marchisio, Montolivio, Candreva og De Rossi. Slik blir det nok ikke i Brasil, men Italia har selvsagt mer enn nok midtbanekvalitet til å feie gjennom gruppa.
På topp lukter det bråk. Hva sies det for eksempel til et tospann med Balotelli og Osvaldo? Hoder vil mistes, men de leverer. Totalt stod de for ni mål i kvaliken og vi ( i alle fall jeg) blir ikke overrasket dersom Balotelli blir å finne helt i toppen på toppscorerlisten til slutt.
Men alt dette lagsnakket er jo ikke spesielt gøy. Ikke spesielt viktig heller, for Prandelli kan finne på å overraske frem mot uttaket av de 23 utvalgte. La oss heller gå tilbake til overskriften. Walter Zenga og en flaske shampo. Ja, du. Det har seg nemlig sånn at etter den nevnte kampen mot Norge 5. juni 1991 skulle Italias sisteskanse begå en feil som fikk livsvarige konsekvenser. Jeg ser det for meg. Dagen etter kamp. Walter stående i dusjhjørnet på Royal Christiania Hotel, der Italias menn bodde. Fortsatt skuffet over å ha sett stopperlegenden Franco Baresi bli fintet halvveis opp til Sognsvann. Han dusjer raskt, for det er jo lite med tid. Viktige kamper med Inter venter. Flyet på Fornebu venter ikke. Han må haste avgårde. Tilbake på dusjhylla står en halvfull sjampoflaske.
Utpå formiddagen svinser en lettbent stuepike innom rommet. Kristiansundsjenta har akkurat flyttet til storbyen Oslo og nettopp landet sin første jobb. Noen få dager tidligere hadde hun stolt ringt sin fotballfanatiske lillebror og fortalt at hun skulle jobbe på hotellet der de italienske spillerne bor. Lillebror i fistel. Misunnelsen umulig å skjule.
6. juni kimer det i fasttelefonen i Kristiansund igjen. «Eskil, Torild vil snakke med deg». Det var da ordene «Du brodern, æ har nåkka te dæ som æ trur du vil lik. Keepern te Italia har glæmt ijæn sjampoflaska si på hotellrommet. Du kainn fån hvis du vil. Det e kje så mykjy ijæn, men…» falt.
Aldri noen gang har jeg vært så glad i storesøsteren min som akkurat den dagen. Dagen hvor hun fortalte meg at jeg skulle få den halvfulle sjampoflasken til selveste Walter Zenga. (Om hun eeeeegentlig noen gang var stuepike, og ikke rent faktisk var på det rommet av andre grunner har jeg faktisk ikke stusset over før akkurat nå. Æsj, søstern og Walter Zenga…. Nei, delete delete delete)
Uansett. Shampoflasken til Walter Zenga startet et kjærlighetsforhold til italiensk landslagsfotball som aldri har falmet. Faktisk blir det bare sterkere og sterkere for hvert eneste mesterskap. Det er lenge siden 2006 nå. Det er på tide igjen Gli Azzurri.
PS: Walter Zenga har for øvrig, eller hadde i alle fall, en utrolig merkelig sjamposmak. Eventuelt ingen luktesans, for den flaska lukta så stramt at det kun var all verdens stolthet og godvilje som fikk meg til å bruke den opp.
Vel, det var historien om kjærligheten til Italia. Tilfeldig eller ikke? Jeg sier som Eros: cose della vita.
Abonner på:
Innlegg (Atom)