De syv beste ikke-norske spillere som har spilt i Tippeligaen.
”Man skal ikke plage andre,
man skal være grei og snill,
og for øvrig kan man gjøre hva man vil”
- Politimester Bastian
”Tenk om de kunne leke sammen alle sammen
Da fikk vi en rekke fra Afrika til Drammen
Noen ville le og noen ville skrike
Meget ble forskjellig, men inni var de like”
- Jo Tenfjord
I skyggen av Marie Amelie-saken har jeg bestemt meg for at ukens liste skal være i det politiske korrekte hjørnet. Jeg har tenkt å blande masse diskusjoner og tanker jeg har hatt til noe skikkelig rot, for så å lage en liste. Om du ikke orker tompratet og er enig i med Politimester Bastian, kan du egentlig hoppe ned til listen og lese den.
Personlig er jeg motstander av begreper og konsepter som nasjonalstat, statsborgerskap og nasjon. I bunn og grunn er dette konstruerte begreper som har vokst frem de siste hundreårene. Statsborgerskap er i seg selv vel og bra da det ligger noen forventninger om gjensidige rettigheter og plikter mellom stat og individ. Men når man blander dette sammen med nasjonalitet blir det litt for søkt for min smak. Nasjonalitet er jo egentlig bare hult begrep som bygger på en fellesoppfatning av at vi skal føle et samhold, gjerne bygget på etnisitet, språk og kulturell og geografisk tilknytting. Som statsborger får du et medlemskap i nasjonalstaten som da er et geografisk område hvor dine likemenn bor. Vi som er av samme nasjon er mer like hverandre og i praksis betyr det et skille mellom oss og dem. Oss som er på innsiden og dem som er på utsiden. Vi har også innrettet det slik at noen av dem på utsiden er litt likere oss, jf. EU, enn noen av de andre, ikke vestlige, på utsiden av gjerdet. Oppfyller man ikke de krav vi på innsiden har satt, da hører du ikke hjemme her, og du kan da ikke være her om du ikke oppfyller andre og mer spesifikke krav som inntekt og arbeid eksempelvis.
Grov generalisering følger: Det mest URNORSKE jeg kjenner til er den norske fotballspilleren. Roar Strand-typen, LEO-typen, Espen Søgård-typen, Kristoffer Vatshaug Paulsen-typen. Jon Inge Høiland-typen. Basma-typen. Du skjønner hva jeg mener! Den trauste, arbeidsomme middelmådigheten, som er seig som tilårskommen tyggegummi tråkket ned i fortauet. De kleber seg fast overalt i norsk fotball – spillere som ikke bringer annet til det vakre spillet enn hårdt arbeid og humørløshet. Aldri finesse, aldri skandaler, aldri humor, aldri hvite sko, aldri eufori, aldri villskap, ingen skarpe kanter, alltid innarbeidet i systemet, aldri kritisk, aldri stikke seg frem, alltid forutsigbar, aldri uventet.
Men hva med et tankeeksperiment? Et eksperiment som går på hvilke krav som skal settes til de menneskene som skal kunne få lov å oppholde seg her mellom bakkar og berg. Hva om det å få opphold innebar at man måtte ha disse egenskapene og verdiene som den URNORSKE fotballspilleren innehar? Er det noe forskjell på å legge tilgrunn det å ha det verdigrunnlaget og de personlige egenskapene til den urnorske fotballspilleren, enn det er å bo innenfor samme geografiske området, snakke samme språk og ha samme etniske bakgrunn? Hadde vi på innsiden blitt enige om at det var sånn, ja så kunne det like gjerne ha vært sånn. Etter å ha vært i fotball-Norge noen år, vil jeg si at ledere og spillere rundt omkring helst kunne ønske at det var et krav til spillere om at de måtte være URNORSKE istedenfor kravet om norsk arbeidstillatelse.
Helst ville nok norsk fotball at alle spillere gikk gjennom en slags LEO-test før de ble spilleklare. Tenk deg at spillerne måtte sitte humørløse i timevis å se på togene som ruller forbi, mens de grublet på soneforsvar og lavt press i 4-5-1. Selvfølgelig måtte spilleren også kunne gå i takt og hoppe når man ble fortalt at man skulle det. Nistepakken skulle bestå av grovbrød og brunost. Og janteloven skulle siteres. Disse testene ville jo da også diskvalifisere spillere med norsk pass i dag, om de ikke oppfylte de nye kravene til arbeids og oppholdstillatelse, evt. statsborgerskap.
Heldigvis er det ikke sånn, det er fortsatt plass til folk fra utsiden i norsk fotball.
Her er listen med de beste, ikke norske, som har beriket min fotballopplevelse på norsk jord.
De syv
1. Erik Mykland
Jo da han er født og oppvokst her, men har ikke et norsk fotballgen i kroppen. Langhåret og beskjegget bar han bohemfanen med stil og eleganse. Myggen burde spilt på dagens Barcelona lag. Spedbygd, teknisk, skapende, karismatisk, vannvittig en mot en og alltid med et skråblikk på begivenhetene. Særlig defensivt var Myggen papirløs i stilen. At den URNORSKE fotballspilleren er god defensivt er en sannhet med modifikasjoner, for den URNORSKE fotballspilleren er ofte god kollektivt defensivt. God til å ligge i leddet sitt og innordne seg. Myggen brukte sitt fotballhode og sin intuisjon til å ligge i forkant av situasjonen også i den defensive delen av spillet. Det gjorde ham en enorm ballvinner. På privaten var Myggen også særdeles papirløs. Allerede som 16 åring kunne karrieren vært over da Bryne ikke ville satse på han, da han var for useriøs. Gratulerer med den Bryne. Myggen hadde en annen innstilling til fotballen: Det var lek, fest og moro.
2. John Obi Mikel
Det er klart det er et snev av outsider i deg når folk aldri blir helt sikker på hva du heter. Det var tilfelle for Mikel John Obi, Obi John Mikel, John Obi Mikel.
Ryktene om denne forsvunne diamant gikk i fotball-Norge lenge før Mikel spilte sin første kamp for Lyn. Testresulter fra toppidrettsenteret ble sagt å være helt beyond. Han var den heteste spilleren i verden, The Special One, Jose Mourinho, utalte sågar at han hadde funnet gullet i John Obi. Mikel var virkelig papirløs han, omgikk alt nasjonal og internasjonalt regelverk for å komme hit. Fortsatt såes det tvil om Mikels fødselsdag. Det ble med seks kamper for Lyn i eliteserien, før det ble bortføring, skandale og overgangsrot. Den roen, det blikket og det steget Mikel fremviste i sine få spilte kamper gjør han fortjent til en høy plassering. Jeg husker særlig Morten Fevang etter Odd – Lyn, da han mente Obi Mikel ikke var noe særlig god, fordi han ikke leverte på samme nivå etter at Fevang på simpelt vis prøvde å skade Mikel med en stygg stempling et stykke ut i 2. omgang. Jon Obi du får godkjent i min bok etter at trege, feite og litt enkle Fevang ser det som eneste løsning å stemple deg.
3. Claus Lundkvam
Tilfeldighetene gjorde det til at Lundekvam fikk spille noe kamper for Brann i 1993, selv om historien forteller at oppfatningen i Sportsklubben var at Claus var en juniorspiller som ikke var verdt å satse på da han ble sett på som useriøs. Lundekvam ble fast på laget og rakk 53 kamper for Brann før ferden gikk til Southampton hvor han ble den nordmann som har spilt flest kamper i Premier League. Lundekvam var lite norsk i spillestilen og ble kalt ”Silky” i Southampton. Spillende stopper med skapende evner og en herlig ro i spillet sitt. Var også ganske fargerik utenfor banen.
4. Alanzinho
Den første brassen i norsk fotball. Den lille magikeren satt grå hår i hodet på en del norske spillere – særlig i Stabæks jublesesong i 08. Han løp, han driblet, en og to og tre mann både to og tre ganger før han spilte skjulte pasninger til en sinna Nannskog. Alanzinho smilte og scoret. Var irritert når han ikke spilte like godt i hver kamp og fikk kjeft av Nannskog hver gang han ikke sentret. Kan vi håpe på retur til RBK i år?
5. Robert Koren
Kom til LSK i før 2004-sesongen. Var såpass uheldig at han fikk Arne Erlandsen som trener. Den kreative spilleren mistrivdes i sin dype rolle på midtbanen. Etter den første sesongen fant Koren ut at det var bedre om han spilte fotball på sin måte. Espen Søgård og Kasey Wehrman kunne heller gampe hjem å prøve å vinne ballen. Koren så rett og slett vekk fra instrukser fra daværende LSK-trener Uwe Røsler. Det sies at Røsler sto og skrek seg hes på Koren både på trening og i kamp da han ønsket den lille virtuosen lenger ned i banen. Robert Koren lot seg ikke affisere av Der Uwe, og var involvert i så og si alle LSK sine mål de neste to sesongene, før ferden gikk videre til England.
6. Somen A. Tchoyi
Somen var først i Odd Grenland men fikk ikke godkjent LEO-testen der, og klubben valgte å satse på den nesten 40 år gamle Tommy Svindal Larsen istedenfor. Løsningen ble en overgang til Stabæk hvor han var meget god, den lange mannen med det fantastiske drivet var en berikelse for norsk fotball den tiden han var her. Dro videre til Østerrike og rotet seg opp i en fyllekjøringskandale der. Er nå en fast bidragsyter for WBA i Premier League.
7. Mamadou Diallo
Spilleren som var elsket av kanarifansen for sin enorme hurtighet og målfarlighet. Opprinnelig hentet til LSK for å erstatte Frank Strandli og endte opp med å redde erkerivalen Vålerenga året etterpå. Diallos skyhøye lønnskrav satt en stopper for mer spill i Norge. Var han tidens raskeste eliteseriespiller? Spilte siden i Tampa Bay i USA sammen med Carlos Valderrama. Var innblandet i flere skandaler med publikum i MLS og reiste etter hvert tilbake til Europa. Har siden spilt i Malaysia, Mali og Saudi Arabia.
Skrevet av
Evind Bisgaard Sundet
