Amigo. Friends.

Av Kronbein (@kronbein)

Han smilte og kikket på meg før han strakk ut hånden ”Amigo. Friends.”. Så tok han beina fatt. Jeg skulle inn i den trygge leiligheten min, sentralt beliggende på Ipanema med 24-timers vakthold. Han skulle inn i favelaen…

Året var 2011 og jeg var på ferietur for å besøke min mor i Brasil. Karanba-bølgen hadde skylt over Norge og NRK året før. Serien om den tidligere Lyn-spissen Tommy Nilsen som hadde flyttet til Brasil etter at karrieren hadde fått en brå stopp grunnet knær som rett og slett ikke ville mer. I Brasil hadde han startet opp et fotballag for barn og ungdom som ikke er like heldige som oss hjemme i Norge. Barn og ungdom som bor i de såkalte favelaene rundt Rio de Janeiro hvor sikkerhet er et unntaksord og hvor narkobaronene regjerer. Disse ungdommene ville Tommy gjøre noe for. Han startet opp et fotballag, Karanba, som nå har utviklet seg til et stort sosialt arbeid hvor ungdommer kan komme og spille fotball, gå på skole og få muligheten til et bedre liv.

Som selverklært sofagris og fotballidiot hadde jeg selvsagt fått med meg Karanba når det gikk på TV. I serien kunne vi følge guttene på veien mot Norway Cup og på veien mot et bedre liv, i hvert fall for noen, eller i det minste et øyeblikks hvileskjær for ungdommer som lever i fattigdom og med større ansvar enn en norsk 14-15 åring noen gang kan drømme om.

Rio de Janeiro by night. Foto: Kronbein

På forhånd hadde jeg tatt kontakt med Tommy og spurt om jeg kunne komme og treffe guttene, og kanskje være med på en trening for å se hva de drev på med. Svaret var utelukkende positivt.

”Aqui, aqui!” ”Her!”, prøvde jeg febrilsk å fortelle taxisjåføren som hadde tatt meg opp fra den marmorbelagte leiligheten nede ved Ipanemas gyldene strand, opp til treningsanlegget til Karanba oppi åssiden bak den mest beryktede favelaen av dem alle, Rocinha. Jeg bladde i den norsk-portugisiske parløren min og avtale hentetid et par timer senere. For dagen hadde jeg valgt et noe provokativt og obskurt antrekk. Midt i tjukkeste Rio de Janeiro hadde jeg av alle ting valgt å ta på meg min argentinske landslagsdrakt med nummer 10, Messi, på ryggen. Men gutta bare lo, og det gjorde jeg også. For bortsett fra drakten var det vel lite som tydet på at denne gutten på 127 kilo og likblek påskehud skulle kunne provosere noen med en liten argentinsk messias på ryggen. Det var jo verdt et forsøk…

Oppe på treningsfeltet blir jeg tatt i mot med åpne armer av både Tommy og gutta hans. Spesielt er det to gutter som virker interessert i å prate. Tommy forteller meg at disse to er tvillinger og veldig læringsvillige. De elsker å få besøk av nordmenn for det betyr en ting; de får øve på engelsken sin.

Vanderson.
Foto: Vanderson

Vanderson heter den ene av de to tvillingene. Han er lang og slank, men med et stort hode og to utstående ører. ”Hello, my name is Vanderson. It is very nice to meet you.” får han stotret frem i løpet av de første 30 sekundene vi står sammen. Jeg blar, som vanlig, i parløren min, men ikke før jeg får startet på den noe brokete portugisiske setningen min stopper han meg. ”No, no… English.”. Så jeg prater i vei, på engelsk. Jeg forstår fort at han skjønner ganske lite, men øynene er som boret fast i meg og de lange ørene er spisset. Han vil lære.

Vanderson bor i favelaen som ligger like ovenfor stranden Ipanema. Han har kjæreste og en liten jente som han elsker høyere enn livet selv. 20 år gammel er han allerede ansvarlig for to andre personer i sitt liv, men han er like fullt en livsglad gutt som er enkel å bli glad i. Smilet sitter løst og praten går - selv om språket er en hindring - bemerkelsesverdig lett. Han drømmer om å kunne leve av fotballen. Han drømmer om et bedre liv, for både han selv og for sin kjæreste og datter. Han drømmer.

Treningen i seg selv, ble for min del ikke så mye å snakke om. 30 myggstikk på høyreleggen ble den store beholdningen, rent sportslig. Men det var en fantastisk opplevelse å se hvordan Tommy og de andre trenerne tok i mot og tok vare på de guttene som kom. Før hver trening var det matutdeling, så gikk noen på engelskundervisning mens andre snøret fotballstøvlene. Gleden av å være sammen, gleden av å kunne glemme, om enn bare for et øyeblikk, det faktum at man måtte slite for å forsørge seg selv og sin familie resten av dagen var uunngåelig å ta inn. Da jeg dro i den ventende taxien noen timer etter at jeg hadde ankommet var jeg ulidelig glad for at jeg hadde avtalt å komme opp igjen noen dager senere. Jeg gledet meg allerede.

Etter et par dager var jeg så igjen på vei opp til treningsanlegget. Jeg ble kjørt opp og skulle også hentes av de jeg var hos i Rio, men idet jeg stiger ut av bilen kommer Tommy mot meg og bilen. Han lener seg inn i vinduet og snakker med sjåføren. ”Ikke hent han i dag, i dag skal han ta bussen hjem med gutta.”

Jeg vet ikke om man kan kalle en busstur skummel, men hodet mitt begynte likevel å spinne. En busstur gjennom en av de mest beryktede favelaene i Rio. Gjennom et område beryktet for maskingevær og lite gjestfrihet. Et område hvor Charles Darwins teorier passer bedre enn noensinne. Survival of the fittest, eller, survival of the ones with the biggest guns…

Rocinha - Foto: Chensiyuan

Oppe på feltet ble jeg igjen tatt godt i mot av gutta. Man blir litt overveldet over det hele. Gjestfriheten og det vennlige smilet, ikke en sjel som skuler eller snakker bak ryggen din. Bare mennesker som er glade for å se deg og glade for å kunne dele nok en dag med deg og resten av gutta. Livsglede er på mange måter et uttrykk som best kommer til bruk her i Norge når man prater om eldreomsorgen, men der, blant gutta, tror jeg at jeg fikk oppleve hva ekte livsglede virkelig er.

Da det var tid for hjemturen snøret jeg sekken min ekstra godt rundt livet og holdt et jerngrep rundt Iphonen samtidig som jeg tuslet etter Vanderson som skulle ta bussen sammen med meg. Han så nok at jeg var litt nervøs, men han dro meg med. Med et smil som oset trygghet og en strofe som var godt innarbeidet. ”It´s okay…”

På bussturen hjem fant jeg på ny frem parløren. Jeg prøvde å spørre om kjæresten og den lille dattera. Jeg stotret frem noe om hvordan det var i favelaen, om hvordan han trodde fremtiden skulle bli. Jeg vet ikke hvor mye han skjønte, jeg skjønte uansett mindre. For hver dystre framtidsutsikt jeg så i det fjerne lyste Vanderson mer og mer opp. ”It`s gonna be okay, I know..” Og så smilte han. Solen begynte å gå ned over Rio de Janeiro i det vi kom ned til Ipanema og vårt felles stopp.

Det var tid for farvel. Vi hadde kjent hverandre i et par dager, jeg vet ikke hvordan han følte det, men jeg var trist. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at om et par uker er Vanderson og favelaen her i Rio et fjernt minne, mens det for Vanderson naturlig nok bare er en vanlig hverdag igjen. Det er selvfølgelig klisjefylt å snakke om hvor heldig man er som bor i Norge, men møtet med Vanderson fikk meg også til å se annerledes på ting. Jeg var misunnelig. Tenk å få leve et liv fylt av drømmer, fylt av livsglede og opportunisme. En hverdag er virkelig en dag du må gripe for at den skal bli akkurat så spesiell som du ønsker at den skal bli. Skal du få til noe, ja, skal du leve i det hele tatt, så må du gripe den muligheten som kommer.

Det var som sagt tid for farvel. Han smilte og kikket på meg før han strakk ut hånden ”Amigo. Friends.”. Så tok han beina fatt, jeg skulle inn i den trygge leiligheten min, sentralt beliggende på Ipanema med 24-timers vakthold. Han skulle inn i favelaen, der hvor drømmene hans levde og der hvor hans muligheter kun var begrenset av hans egne drømmer.. ”Amigo. Friends.”

Fire år har gått siden jeg var i Rio og traff Vanderson. Vi har holdt kontakten. Vanderson drømmer fortsatt, men ikke helt som før. Nå lever han også den drømmen han hadde. Han spiller i dag profesjonell fotball i Qatar.

Vanderson.  Foto: Vanderson

Vår siste meldingsutveksling var da jeg spurte han for noen måneder siden om han fremdeles var i Qatar og spilte fotball. Svaret jeg fikk fortalte meg at han ennå drømte.

”Yes, I am playing footbal in Qatar,
but i hope up in my life,

God bless you”