Av Al-rhayar Abd Bhargansus
Gradestokken er allerede på vei over 40 grader celsius og ennå er ikke klokken 11. Det er på slike dager han savner det grå og regnfulle, men levelige Glasgow. Dager som dette er bare et slit, og allerede er han klam og svett. "Takk Gud for aircondition", tenker han, der han ligger i senga og drar seg. "Dette landet skal altså arrangere VM om åtte år", sier han høyt til seg selv og begynner å le.
Sola skinner fra skyfri himmel over Doha. Det er 17. mai. Og Madjid Bougherra gidder ikke stå opp.
Tankene hans er, selv for han, vanskelige å strukturere i denne varmen. Han tenker på VM og innser at dette nok blir hans siste opptreden på den internasjonale scene. For en karriere han har hatt. Madjid smiler der han ligger. Han har vært heldig. Selv de største nedturene har han vært med på å snu til seire.
14. november 2009 var en av de aller største. Algerie var klar for VM, men en dårlig markering fra hans side, på overtid av overtiden, og en av de mest elleville kvalikkampene i historien var et faktum.
Fire dager etter markerte han alt han skulle. Det var krig. Det var som om den arabiske våren startet der ute på banen den dagen. Det var hat. Han var nesten redd. Det var han sjeldent, men den dagen var det frykten som gjorde han fokusert. Og da Antar (Yahia) tok en Van Basten, skjønte han at nå skulle han også få oppleve et VM-sluttspill. Endelig. Han var en vinner!
Madjid lo for seg selv der han lå. At hans innsats på fotballbanen nesten førte til krig mellom to arabiske naboer er jo til å le av. Heldigvis rettet egypterne sin vrede mot Mubarak bare et år etterpå.
Dessverre likte nok egypterne også Algerie sin innsats i Sør-Afrika før de fylte gatene med demonstrasjoner. Til og med Madjid måtte innrømme for seg selv, der han lå og svetten rant, at han ikke var god nok. Arenaen ble for stor. VM sluttspill. Drømmen hans. Han fikk muligheten til å skape historie, og alt han greide var å bli glemt. Hvem husker Algerie fra Sør-Afrika 2010? Han dundret hånden ned på låret og traff akkurat myggen som eksploderte under hånden hans. "Faen", sa han høyt. Nå var hånden full av blod og låret svei. ”Faen”, tenkte han. "Denne gangen skal jeg bli husket."
Han stod opp og fant noe papir for å fjerne restene av myggen. Denne fuktigheten gjorde det til et myggparadis. De sugde seg så store at de så vidt kunne fly. Men han overvant dem. Han hadde egentlig overvunnet det meste det siste året. "Madjid, denne gangen kan du virkelig bli historisk", tenkte han og smilte der han stod foran speilet. Fire år etter krigen mot Egypt hadde han blitt folkehelt hjemme i Algerie. Han fikk ennå frysninger når han tenkte på det. Ja, det var kanskje det styggeste målet han hadde scoret, men pokker heller. Det var også det viktigste. Euforien den dagen kom han ikke til å glemme. "Du er bare halvveis Madjid”, sa han til seg selv. "Du er bare halvveis".
Klubbløs var han blitt. Tilbud fantes det selvfølgelig, men det var ikke fokus nå. Det var historie. Det var rykte. Det var ære. Han var mannen som fikk landet sitt til VM. Nå skulle det avsluttes med å bli mannen som fikk Algerie videre fra gruppespillet for første gang.
Fra han var liten hørte han ofte om 1982. Vest-Tyskland og Østerrike. Drittlandene fra Europa som rottet seg sammen for å få Algerie ut av VM. Ingen fair play. Ingen ærlighet. "Drittsekker," sa han høyt mens han forberedte morgenteen. 2014 derimot, da skulle historien bli historisk. 1982 skulle bli noe man lo av. 1986 og 2010 likeså. 2014 skulle bli den nye historien, den små barn lærte når de vokste opp, den de lagde rollespill etter på fotballbanene, den de skrev stiler om på skolen. 2014 i Brasil. Historien.
Han skulle styre forsvaret. Kapteinen Madjid. Kanskje Nabil (Bentaleb) allerede ville ta steget og bli en åpenbaring på midten. Og Islam (Slamini) kom til å putte. Han gjorde alltid det.
Han smilte lurt der han fylte tekoppen med altfor mye sukker. Men han orket ikke tenke på kosthold når det var så varmt. Og helte enda litt mer sukker i koppen og rørte rundt.
Underdog. Han likte å overraske. Belgia var favoritter. Men de har ikke vært med på dette før. Han taklet ikke VM første gang, men nå viste han hva som ventet. Kanskje Belgias manglende erfaring var noe de kunne utnytte. Han håpet de skulle bli undervurdert. For da skulle kapteinen vise vei. De vant krigen mot Egypt og mot Burkina Faso. Et lite europeisk land skulle de da også ta. Sør-Korea ville bli tøft. Men de var langt hjemmefra og var ikke vant til klimaet. Og så var de små. Han lo høyt. "Madjid skal vise hvorfor fysikk er viktig i fotball", sa han høyt! Han lo.
Han likte egentlig ikke Russland. Men på en annen side så oppførte Putin seg som en kaptein. Han gjorde det han ville og vant frem. Han håpet Putin skulle være til stede når han spilte mot Russland. "Hvem er han", skulle Putin spørre sidemannen og peke på Madjid. "Hvorfor i helvete vinner han alle dueller?". "Hvorfor har ikke vi slike folk på vårt lag". Ja, det skulle Putin si. Han skulle få Putin forbanna, men også imponert. Herregud som han gledet seg. Han kikket på tekoppen. Den var tom. "Faen så varmt det er". Te var ikke smart i denne varmen. Nå svettet han bare mer. Han tuslet i bokseren tilbake i senga og skrudde aircondition på full guffe. I morra skulle han begynne å trene for fullt til VM. I morra. Ja, han kunne ta det rolig i dag. Det var for varmt til slikt i dag. Han viste jo hva han gjorde, han var jo kapteinen. Han med erfaring. Han som hadde vært i mesterskap før. Han smilte, la seg ned på puta og sovnet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar