Norge-Italia - Forhåndsomtale

Av Marco Simone (@SimenAxel)

For drøyt to år siden var Italia EM-finalister. Med den unisone hyllesten av sommerens tyske verdensmestere friskt i minne, er det greit å huske på at italienerne tok seg greit av Tyskland i semifinalen i Kiev i 2012. I finalen ble Spania alt for sterke. Sommerens VM ble en fiasko for Gli Azzurri. Men tirsdagens kamp er som kjent en kvalifiseringskamp. I europeiske kvalifiseringsgrupper har Italia vært utilnærmelige de siste årene. 8-2-0 ble deres statistikk i den forrige EM-kvalifiseringen.

6-4-0 ble fasit på veien til VM i 2014, og 7-3-0 til VM i 2010. 41 kamper har gått siden Italias forrige tap i kvalifiseringskamp. Det kom 6. september 2006, da Frankrike fikk en slags revansje etter tapet i VM-finalen tidligere det året. Vi må tilbake til 2004 for å finne forrige italienske kvalifiseringstap mot antatt svakere motstand. Da ble det 1-0 tap for Slovenia. De Rossi og Buffon er de to eneste igjen fra den utgaven av Italia.

Våre gutter har en formidabel oppgave foran seg. La oss uansett se om vi finner noen gode nyheter før tirsdagens kamp.

Jo da. For hva publikumsvennlighet angår er Italia uten sine to største. Andrea Pirlo er selve motoren, hjertet i det offensive spillet. Han er skadet og spiller ikke kampen på Ullevaal. Det gjør heller ikke Mario Balotelli. I tillegg mangler Barzagli, Chiellini, Cerci, Rossi, Marchisio og Montolivo. Selv om dette er mange og til dels store navn, viste man i forrige ukes treningskamp mot Nederland få tegn på savn av disse. 2-0-seieren over VM-medaljørene var akkurat den starten Antonio Conte behøvde i trenerstolen.

Det kom jo som et aldri så lite sjokk da Antonio Conte plutselig gikk av som Juventus-manager midt i juli. Fra sjefsstolen har han hentet tre av tre seriemesterskap for Juventus. På 151 kamper har det bare blitt 15 tap, mens 102 kamper er vunnet. Apropos tallet 102; det var også antall poeng Juventus skrapte sammen på forrige sesongs 38 kamper – og det var ny rekord i italiensk fotball.

Et kjennetegn for denne Conte-fotballen er enorm energi og vilje, spesielt i starten av kampene. Før publikum rekker å finne plassene sine er ofte lagene hans oppe med ett eller to mål. Det var også tilfelle mot Nederland. Store, sterke midtstoppere og masse løpskraft på sidene. Unge De Sciglio og Darmian har mange av de samme kvalitetene som norske Linnes og Elabdellaoui. På midten vil Romas Daniele De Rossi få mye ball, og fungere som en slags tilbaketrukket playmaker. Spissene er bevegelige og stinker mål.

Innbyrdes kamper
Italia har gitt oss herligheter som pizza, Benito Mussolini, Marco Materazzi, kampfiksing, tiramisu, Luciano Pavarotti og Paolo Maldini. Sistnevnte og landets fotballag har også gitt oss nordmenn noen jevne og minneverdige fotballkamper. Da jeg og bestemor var småjenter og Mjøsa brant så var det italienerne som slo oss ut i semifinalen av Berlin-OL. Tull og tøys lagt til side var jeg fem år gammel da de blå på ny sendte oss ut av et mesterskap. Jeg fikk en sånn avskjedsbok av barnehagetantene mine da jeg sluttet der sommeren 1994. Én av dem skrev: “Simen er en glad gutt, men han hater Dino Baggio.” Fire år senere var det duket for 1/8-finale i VM mellom Norge og Italia. Brum brum, Christian Vieri, 1-0, takk og hei.

Sannsynlig lag mot Norge på tirsdag
Formasjon 3-5-2

Buffon (Juventus);

Ranocchia (Inter), Bonucci (Juventus), Astori (Roma);

De Sciglio (Milan), Florenzi (Roma), De Rossi (Roma), Giaccherini (Sunderland), Darmian (Torino);

Immobile (Dortmund), Zaza (Sassuolo)

Se opp for:
Ciro Immobile og Simone Zaza.

Dette er virkelig den nye italienske vinen. Ciro Immobile ble toppscorer i Serie A forrige sesong, med 22 mål på 33 kamper for Torino. To sesonger tidligere sprutet han inn 28 på 37 kamper for Pescara i divisjonen under. Dette fikk Jürgen Klopp til å bla opp nærmere 200 millioner kroner for spissens tjenester. Immobile er særdeles god i bevegelsene, og liker å operere i midtstoppernes blindsoner, hvor de ikke har kontroll på ham. Avslutningsferdighetene er det ingenting å si på, og han er alltid bestemt når sjansene oppstår.

Noe overraskende er det Simone Zaza fra lille Sassoulo som akkompagnerer Immobile på topp. I seriepremieren scoret Zaza et aldeles utsøkt volleymål, og i landslagsdebuten ordnet han Italia både straffe og fordel av å spille 80 minutter med én mann mer på banen. Zaza er deleid av Juventus, og dersom han fortsetter utviklingen, kan 23-åringen bli å se i sort og hvitt allerede fra januar 2015.

Hvor ligger mulighetene for Norge?
Hvis guttene våre er veldig ærlige, ydmyke og oppofrende i et stramt og godt soneforsvar så har vi fundamentet for et godt resultat mot Italia. Uten Pirlos silkefot er det, selv for Italia, vanskelig å finne bakrom mot et konsentrert forsvar som ligger lavt. Å la dem komme rundt på kantene vil trolig ikke være veldig dramatisk med sterke hodespillere som Forren/Semb Berge/Nordtveit inne i boksen. Personlig vil jeg gjerne se Jone Samuelsen, Omar Elabdellaoui og Martin Linnes i startelleveren til han Per. Løpsstyrke på flankene kan være gunstig for å utnytte rommene som oppstår mot presumptivt bedre lag med tre mann bak. Hvis Joshua King spiller på topp, så kan han lage trøbbel for en noe temposvak backtreer. Spesielt Andrea Ranocchia trives aller best når spillet foregår foran ham. Løpsdueller mellom han og King er ønskelig.

Også trenger vi selvsagt flaks - i hvert fall for å vinne.

FIFA-ranking
Norge på 53. plass
Italia på 14. plass

Resultattips: 0-2 (Mål av Immobile og Giaccherini)

VM 2014 - Italia - Walter Zenga og en flaske sjampo

Av Eskilona (@eskilbjo)

Ja, denne bloggen handler faktisk delvis om både Walter Zenga og en flaske sjampo. Kombinasjonen er sågar hele grunnen til denne bloggen. Mer om det senere.

For Italia handler selvsagt om mer enn den legendariske keeperen og en halvfull flaske sjampo. Italia handler også om perfekt maskerte holdinger i feltet, systematisert uthaling av tid og om å ta i bruk en akkurat passe overdreven dose kynisme for å oppnå det man vil. Noen vil sikkert hevde at Italia handler mye om dette. Litt for mye. Eventuelt alt for mye. 

Likevel er det mange som elsker Italia. Ikke bare musikken til Eros Ramazzotti, skinker fra Parma og vin fra Veneto, men også fotballandslaget Italia. Guiseppe Bergomi, Alessandro Del Piero, Gianluca Pagliuca, Paolo Maldini, Roberto Donadoni, Franco Baresi og Salvatore Schillaci. Neida, selvsagt glemte jeg ikke Andrea Pirlo. For en bukett. For noen navn.

Jeg forsøkte lenge å ikke like Italia. Nikket anerkjennende da kompiser ville være Zico eller Romario på løkka. Mens andre forbannet Christian Vieri som parkerte Dan Eggen og banket oss ut av Frankrike, satt jeg og gliste. Syv år tidligere ville nemlig tilfeldighetene det slik at jeg raskt ga blaffen i at Totto Dahlum og Lars Bohinen nærmest hadde latterliggjort Italia i EM-kvaliken på Ullevaal. Det er også her både Walter Zenga og sjampoflasken kommer inni bildet. Mer om det enda litt senere.

For dette skulle jo også handle om Italia anno 2014. Hvilke sjanser har de i sommerens mesterskap? Vel, legger vi kvaliken til grunn og plusser på en liten dose nyere historie, er det all mulig grunn til å regne med Cesare Prandellis utvalgte. Ja, hvem det nå enn blir. La oss gjette litt løst da.
Bakerst er Buffon selvskreven. Selv i en alder av 36 er han fortsatt en av verdens mest sexy beste keepere, det er ikke vits å diskutere en gang. Uavhengig om de kommer med en fin liten treer, eller en traust, men bunnsolid firer, vil Chiellini figurere. Sannsynligvis vil også Juve-kamerat Bonucci stå ved siden av ham. Går de for tre bak setter vi pengene våre på at en tredje Juve-spiller starter, altså Barzagli. Men tør de å gå for tre bak når Suarez og Cavani teamer opp på motsatt banehalvdel? Neppe, men å foreslå Italias backer er litt som å arrangere hopprenn på Stadt. Altså bingo.

På midten skal selvsagt mannen som oppfant skjegg, Andrea Pirlo, regjere. Det er nok for oss i denne bloggen. Det eneste kravet for å skrive her er et kjærlighetsforhold til den deilige, lille fyren. I kvaliken var han hyppigst flankert av Marchisio, Montolivio, Candreva og De Rossi. Slik blir det nok ikke i Brasil, men Italia har selvsagt mer enn nok midtbanekvalitet til å feie gjennom gruppa.

På topp lukter det bråk. Hva sies det for eksempel til et tospann med Balotelli og Osvaldo? Hoder vil mistes, men de leverer. Totalt stod de for ni mål i kvaliken og vi ( i alle fall jeg) blir ikke overrasket dersom Balotelli blir å finne helt i toppen på toppscorerlisten til slutt.

Men alt dette lagsnakket er jo ikke spesielt gøy. Ikke spesielt viktig heller, for Prandelli kan finne på å overraske frem mot uttaket av de 23 utvalgte. La oss heller gå tilbake til overskriften. Walter Zenga og en flaske shampo. Ja, du. Det har seg nemlig sånn at etter den nevnte kampen mot Norge 5. juni 1991 skulle Italias sisteskanse begå en feil som fikk livsvarige konsekvenser. Jeg ser det for meg. Dagen etter kamp. Walter stående i dusjhjørnet på Royal Christiania Hotel, der Italias menn bodde. Fortsatt skuffet over å ha sett stopperlegenden Franco Baresi bli fintet halvveis opp til Sognsvann. Han dusjer raskt, for det er jo lite med tid. Viktige kamper med Inter venter. Flyet på Fornebu venter ikke. Han må haste avgårde. Tilbake på dusjhylla står en halvfull sjampoflaske.

Utpå formiddagen svinser en lettbent stuepike innom rommet. Kristiansundsjenta har akkurat flyttet til storbyen Oslo og nettopp landet sin første jobb. Noen få dager tidligere hadde hun stolt ringt sin fotballfanatiske lillebror og fortalt at hun skulle jobbe på hotellet der de italienske spillerne bor. Lillebror i fistel. Misunnelsen umulig å skjule.

6. juni kimer det i fasttelefonen i Kristiansund igjen. «Eskil, Torild vil snakke med deg». Det var da ordene «Du brodern, æ har nåkka te dæ som æ trur du vil lik. Keepern te Italia har glæmt ijæn sjampoflaska si på hotellrommet. Du kainn fån hvis du vil. Det e kje så mykjy ijæn, men…» falt.

Aldri noen gang har jeg vært så glad i storesøsteren min som akkurat den dagen. Dagen hvor hun fortalte meg at jeg skulle få den halvfulle sjampoflasken til selveste Walter Zenga. (Om hun eeeeegentlig noen gang var stuepike, og ikke rent faktisk var på det rommet av andre grunner har jeg faktisk ikke stusset over før akkurat nå. Æsj, søstern og Walter Zenga…. Nei, delete delete delete)

Uansett. Shampoflasken til Walter Zenga startet et kjærlighetsforhold til italiensk landslagsfotball som aldri har falmet. Faktisk blir det bare sterkere og sterkere for hvert eneste mesterskap. Det er lenge siden 2006 nå. Det er på tide igjen Gli Azzurri.

PS: Walter Zenga har for øvrig, eller hadde i alle fall, en utrolig merkelig sjamposmak. Eventuelt ingen luktesans, for den flaska lukta så stramt at det kun var all verdens stolthet og godvilje som fikk meg til å bruke den opp.

Vel, det var historien om kjærligheten til Italia. Tilfeldig eller ikke? Jeg sier som Eros: cose della vita.

Fredagslisten #22

Skrevet av Eivind Bisgaard Sundet, a.k.a. @Eibisu.

I boka og filmen som er alle listers mormor og morfar, High Fidelity, lager hovedpersonen Rob en liste over hvilke yrker han ønsker seg. Han ser bort fra detaljer som tid og sted. Ukas liste har tatt samme utgangspunkt, men det gjelder selvfølgelig fotball. Gallagher brødrene drømmer om Manchester City. Jeg drømmer om disse tre:

3. Argentina i VM 1990
Jeg kjenner fortsatt den uimotståelige lukten av Panini fotballkort når VM i Italia dukker opp i bevisstheten. Diego Aramando Maradona, Napolis egen Jesus skal spille VM, med Argentina, i Napoli. Med seg har han den lynhurtige, langhårete og kjekke Claudio Paul Caniggia. Det var disse to det dreide seg om, og målet mot Brasil i 8-delsfinalen er jo kanskje 90-VMs beste. Dessverre får Caniggia et gult kort i semifinalen mot Italia og må stå over finalen mot Vest-Tyskland. Hadde Caniggia spilt den kampen ville Argentina vært det eneste landet som har forsvart en VM-tittel siden Brasil gjorde det i 1962.I ettertid har Maradona fått et anstrengt forhold til Caniggia, men i dette VM finner de hverandre. Før semifinalen mellom Argentina og Italia i Napoli, prøvde Maradona seg, han ville minne Napolitanerne på hvem de egentlig var; “For 364 days of the year you are considered to be foreigners in your own country. Today you must do what they want by supporting the Italian team. Instead, I am a Naepolitan for 365 days out of the year.” Fansen svarte med et banner som sa: Maradona, Napoli elsker deg, men Italia er vårt land.


2. Italia i VM 1990
Det kan jo virke litt rart at Italia som ble slått ut av Argentina får sølv plassen på denne lista, men grunnen er navnene på Italias spillere. Det er bare å si dem høy når du leser dem, de er som musikk: Roberto Donadoni, Giuseppe Giannini, De Napoli, Roberto Baggio, Salvatore Schillaci, Paolo Maldini, Walter Zenga, Gianluca Vialli, Carlo Ancelotti, Franco Baresi, Nicola Berti, Roberto Mancini, Andrea Carnavale, og stakkars Aldo Serena. Og det stopper ikke med navnene, hvem glemmer vel de asurblå draktene, superreserve Baggios krøller eller hans magiske mål mot Tsjekkoslovakia.


1. Nederland i EM 1988
Bare drakta gir meg frysninger, den var drømmen!

I semifinalen revansjerte de oransje alt hva den tyske maskinfotballen hadde stått i veien for i 1974. Arnold Mührens cross, den elegante Van Bastens usannsynlige volley. Ruud Gullits rasta fletter som pisker ballen i mål bak Rinat Dasayev. I 1988 var Ruud Gullit fortsatt sexy, det var ennå 20 år før han skulle gå til sengs med udyret Ramzan Kadyrov. Brødrene Koeman, den lille lette Erwin og Ronald med slegga! Den harde Jan Wouters, Van Breuklen - den blonde målvaktshelten, og ikke minst Frank Rijkaards ro og matchende bart! Det var Nederlands første og siste tittel, jeg har drømt mange ganger om å få spille med den gjengen.

Serie A - preview 2010/2011

Det nærmer seg seriestart i den mest spektakulære ligaen, på alle tenkelige og utenkelige måter, i verden, nemlig Serie A. Materazzia både gleder og gruer seg til dette. Gruer seg fordi AS Roma (undertegnedes lag) og Juventus (Inno di Mamelis lag) skal i ilden igjen, og gleder seg fordi Serie A produserer de mest vannvittige innslagene til mandagsspalten vår.

Jeg skal forsøke å gjøre en liten preview på de som utfordrer de øverste plasseringene. I god tabloid ånd styrer jeg unna de mindre klubbene.

Vinner

Inter har mistet en trener med den største vinnerviljen i fotballverden, og erstattet ham med en rar og surrete en. Likheten strekker seg vel til at ingen av dem er kjent for såkalt sexy fotball og at de ikke går av veien for å stille med 5 backer i startoppstillingen(jamfør Aurelio og Chivu som sentrale midtbanespillere). Bortsett fra at Balotelli har tatt turen til England er det lite nytt som har skjedd på Guizeppe Meazza, og med den spillertroppen burde de ta Scudettoen i år igjen.

Utfordrerne

Juventus har handlet i sommer. To dager etter serieslutt skaffet de seg ny styreformann/president, sportsdirektør og trener. Så satte sportsdirektøren i gang med å skreddersy et lag for en ustabil Delneri, hvis formann Agnelli håper i det lengste blir lenger i Torino enn han var i Porto. Inn har Krasic, Motta (Marco), Aquilani, Storari, Martinez, Pepe (Simone) og Bonucci kommet. Det bør nevnes at det ble brukt seks timer på mandag av den medisinske testen til Aquilani, alikevel måtte det kjøres nye tester på tirsdag. I tillegg ryktes det fremdeles at Diego er på vei tilbake til  Tyskland.

Di Natale er også forsøkt kjøpt, men foreløpig sier hovedpersonen at han ikke ønsker seg bort fra Udinese. Delneri betyr 442 og derfor er det hentet inn tre vinger. Vingspill og Amauri/Trezeguet/Iaquinta lukter det mål av. Så gjenstår det å se om eksentriske Delneri klarer å få tillit hos de etablerte som Del Piero, Buffon og Chiellini, noe han ikke klarte i AS Roma der Totti sendte han ut av døra på Trigoria. Juve har i hvert fall satset i sommer og bør derfor anses (i år igjen) som utfordrere til Scudettoen.

Noen som ikke har satset, grunnet elendige strukturelle forhold, er AS Roma. Roma klarte på merkverdig vis å kjempe til the bitter end i fjor om tittelen mot Inter. Men har man en evig toer som trener hjelper det lite at han tok flest poeng per kamper han styrte laget sitt i Serie A i fjor. Roma er i en kinkig situasjon. De har en forholdsvis sunn økonomi, men ettersom de er eid av et konkurstruet selskap så er det lite midler å spytte inn til spillerkjøp. Dermed har man hentet Adriano og Fabio Simplicio på free transfer. Roma har mistet forsvarsbautaen Burdisso som de lånte fra Inter i fjor, men låner inn lillebroren fra en obskur argentinsk klubb. Storerbror Burdisso har stått i fokus for den største overgangsfarsen (for spesielt interesserte vel å merke) i sommer. Hver evige dag har det gått rykter om at han er klar for Roma, og hver evige dag har kontraryktene kommet. Burdisso er den siste brikken i puslespillet, får Roma hentet han inn på nytt tror jeg de kan komme blant de fire beste, hvis ikke frykter jeg det verste.

AC Milan følger sin sedvanlige overgangspolitikk og har hentet inn Mario Yepes på 34 år. I tillegg har de skaffet seg en ny trener. Massimiliano Allegri ble kåret til årets trener i Serie A i januar(for andre år på rad) for så å få sparken i april. Vakkert! Dømt til å mislykkes i det han tar over en av europas to største klubber? Vi får se... Ellers har Milan hentet inn Papastathopoulos, en stopper, og Kevin-Prince Boateng. Sistnevnte i en avtale som kun skjer i Italia. Genoa kjøpte han for å låne han ut til Milan. Vakkert? Ja, evig vakkert! Har jeg troa på at Milan kjemper om Scudettoen? Nei, men de kommer på topp 4.

Utfordrergruppe 2, kan klare 3.-10.plass...

Fiorentina har erstattet av-en-eller-annen-grunn-genierklærte Prandelli med den ikke fullt så genierklærte Sinisa Mihajlovic. Mihajlovic erfaring som hovedtrener strekker seg til to vårsesongen i henholdsvis Bologna og Catania. Han gjorde tilstrekkelig bra nok med Catania i fjor til at de har troen på han i Firenze. Gøy blir det uansett!

Lazio burde strengt tatt ikke nevnes her. Men de har hentet Hernanes, en brasilianer som har figurert med jevne mellomrom i landslaget. Kan også lande Roque Santa Cruz. Lotito er den galeste presidenten i Serie A.

Tett etterfulgt av Palermos president, Zamparini. Palermo har solgt seg ut av utfordrergruppa, men de har to genier i Pastore og Miccoli som gjør at de kan klare en respektabel posisjon.

Sampdoria misset Champions League med et mål av Marcus Rosenberg i det 93. spilleminutt. Kjipt for Cassano og Pazzini. Sampdoria må stole på at den duoen fikser målene, for bak dem er det kun et hardarbeidende lag bestående av en eksellent herfører i Palombo. Spennende å se om Andrea Poli kan ta steget i år. Lite nytt i Sampdoria.

Genoas andre lag, nemlig Genoa Cricket and Football Club har derimot handlet litt i sommer. Inn med Eduardo (Portugals solide keeper), Luca Toni, Miguel Veloso og Rafinha. Criscito er også blitt Genoas eiendom i løpet av sommeren. Det lukter svidd av disse forsterkningene, så spørs det om Gasperini får sving på sitt deilige 3-4-3 system igjen.

Napoli ser ikke så veldig spennende ut, men de har Italias mest spennende trener i mine øyne. Walter Mazzari må stoles på for at Napoli skal klare seg bra i år.

Da gjenstår det bare å si lykke til!

Serie A - unico grande amore!

VM - Italia

Jeg holdt på å begynne denne teksten med ”det går bare ikke an å mislike Italia”. Så erindret jeg at av en eller annen grunn er det mange som misliker Italia, og calcio spesielt. Hvordan er det mulig, lurer jeg? Et land som har fostret opp spillere som Zenga, Maldini, Costacurta, Zola, Baresi, Bergomi, Baggio, Del Piero, Delvecchio, Inzaghi, Albertini, Pessotto, Ferrara, Conte, Albertini, Signori, Donadoni, Di Canio, Montella, Nesta og Totti. Et land som har kroppsligjort vinnerkultur og fotball gjennom et kroppspråk til å dø for. Et land med verdens største sirkus av en liga, gjennom gale presidenter og andre morsomme utenomsportslige begivenheter. Det er for meg et under at det går an å mislike calcio.

Il Canto degli Italiani
VM er et nasjonalfølelsebyggende prosjekt, ergo er man nødt til å verdsette nasjonalfølelsen disse gutta viser når de synger nasjonalsangen. Det er nesten grunn alene til å ha Gattuso i førsteelleveren, det finnes vel ingen andre grunner for tida. Jeg gleder meg til å se det i Sør-Afrika(Marchisio, du holder kjeft!). Man kan bare elske dette synet:


Den gang da
Vi snakker altså om Campione del mondo, verdensmesterne. I 2006 var det ikke noe spesiell ellever som vant VM for Italia, det var en helt tropp med spillere. Kun reservekeeperne Peruzzi og Amelia glimtet med fravær av spilleminutter. Etter hvert som VM skred frem, og gjennom en blanding av tilfeldigheter, skader, suspensjoner og taktiske vurderinger, vokste Italias landslagstropp sammen til å bli den beste i verden. Jeg husker fremdeles semifinalen da Italia rakte tunge til verden og Pirlo, og Grande Grosso, skapte et av de flotteste mål i min VM-historie(for å lese min tidligere tekst om dette øyeblikket, trykk her).

Italia var outsidere i 2006, italia er outsidere i 2010. Lippi var ved roret da, og er det igjen. Jeg er ikke noe Lippifantast. Jeg mener han har tatt ut feil tropp og alt som hører til. Likevel er jeg ydmyk og sier: Lippi vet nok best, han er tross alt verdensmester.


Nå da?
Men det var den gang. Pirlo er meldt skadet, kanskje hele VM, kanskje bare gruppepillet. Cannavaro har knapt spilt en god kamp siden juli 2006. Borte er Nesta, borte er Materazzi, borte er Totti, borte er Toni, borte er Del Piero, borte er Perotta og borte er Grande Grosso.

Skal Italia vinne VM er midtbanen og forsvaret nødt til å fungere. Målene kommer for Italia om det fungerer, slik er det bare. Om Pirlo er ute av VM må Lippi legge om hele midtbanen, det finnes ingen som kan dekke hans rolle. Det finnes ingen med hans evner til å ligge bakerst i leddet, fange opp og sette regi i troppen. Den eneste med snev av kreativitet sentralt på midten ved siden av Pirlo er Montolivo, men han er ingen dyptliggende spillertype. Ergo må Lippi finne en midtbanekonstellasjon som gjør at vingene blir satt til å ha regi, eller så må Montolivo ta steget. Det generelle ankepunktet til Italias tropp er nettopp dette, at det mangler kreativitet, eller evner til å gjøre det uventede. Ettersom de mangler en Totti, en Del Piero eller en Cassano for den saks skyld. Men i 2006 var det ikke de magiske spillerne som sto frem, der var de utenfor spotlighten som gjorde det. Perotta, Materazzi og Grande Grosso er blant de største heltene fra den triumfen, ikke akkurat fantasistaer.

For å få forsvaret til å fungere trengs det en sjef. Cannavaro har ikke vært på VM-06-nivået siden VM-06. Chiellini var sjef sammen Panucci i EM-08. Det blir antakelig Cannavaro og Chiellini i tospann, fra begynnelsen av i hvert fall. Klarer de å finne nivået sitt så kan det bli vanskelig å score mål på Italia, i hvert fall når vi vet at verdens beste keeper står helt bakerst på banen.

Italia har ikke gode nok spisser. På topp ser vi antagelig Iaquinta, Gilardino og Di Natale. Det lukter ikke gullstøvelkandidat av dem, akkurat. Middelmådigheter kan man også si.

Konklusjon
Paraguay, New Zealand og Slovakia er de andre landene i gruppe F. Hva kan man si? Italia burde etter alle solemerker gå videre. Ja, jeg tipper at Italia slår alle lagene i gruppa og møter Japan i åttendelsfinalen, etter straffesparkkonkurranse hangler de seg til kvartfinalen. I kvartfinalen møter de Spania i en kamp hvor de taper 2-0. Det er for mange faktorer/spillere som må inntreffe/opp på sitt beste for at Italia skal gjøre det bra, dermed blir det et verdensmesterskap i glemmeboka for Italia.
______________________________
OBS: Italia spilte 1-1 mot Sveits i generalprøven til VM, det samme skjedde i foran VM i 82 og 06.

Tyskland vs Italia

Tittelen henspiller ikke til et eventuelt møte mellom landene i sommerens kommende verdensmesterskap, men til kampen dem i mellom på UEFA-coefficientrankingen.

Gjennom en del sesonger har vi forsont oss med at England, Spania og Italia har 4 plasser i Champions League(CL), medregnet kvalifisering. I år har Tyskland, Frankrike og Russland 3 lag med. Det som styrer hvor mange lag hver nasjon har med i europacupspill er UEFA-coefficienten. Den består av et poengsystem som ser på lagene, fra hver nasjon, sin prestasjon i Europa de seneste 5 sesongene.

Beregningen av UEFA-coefficienten er selvfølgelig deilig komplisert, som seg hør og bør. Kort fortalt går det ut på at klubbene får poeng for seirer og uavgjort i enkeltkamper, samt hvor langt de når i hver turnering(Champions League og Europa League(Uefa Cup)). Dette divideres på antall kamper som er spilt og antall lag en nasjon stiller med i Europa. Hvilket igjen betyr at det er mulig med klassereiser, som vi jo alle liker!

Ettersom Italia har gjort det temmelig dårlig ute i Europa de seneste sesongen kan denne firelagskonstellasjonen endre seg snart, jeg understreker kan. Den kan endre seg til sommeren, eller i løpet av en treårsperiode. Eller ikke i det hele tatt. Alt avhenger av Italias prestasjoner kontra Tysklands i første omgang (dårlig metafor, ettersom det er hele kamper som ligger til grunn for poengberegningene og ikke førsteomganger).

Foran årets sesong var beregningen de to landene i mellom slik:

	04/05	05/06	06/07	07/08	08/09	SUM
Italia	14.000	15.357	11.928	10.250	11.375	62.910
Tyskland	10.571	10.437	9.500	13.500	12.687	56.695

Om vi fjerner poengene for 04/05-sesongen ender vi opp med denne summen:

Italia	48.910
Tyskland	46.124

Differansen foran denne sesongen, om vi tar bort 04/05-sesongen, var altså på 2.786 poeng. Om vi ser på de to seneste sesongene, har Tyskland har tatt 4.562 poeng mer enn Italia. Om dette fortsetter vil vi se 4 lag fra Tyskland fra og med 11/12-sesongen i CL.

Italienske lag har gjennom en årrekke nedprioritert Uefa-cupen og har hovedsaklig levd på topp 3 i UEFA-coefficienten grunnet topplagenes prestasjoner i CL. Da disse lagene har slitt i CL gjennom noen sesonger har Tyskland nærmet seg. I år kan det se ut som Italienske lag prioriterer den nyoppstartede Europa League(EL) noe høyere enn den gamle UEFA-cupen. UEFA-cup/EL-kamper teller like mye på coefficienten som CL-kamper. Hvilket betyr at i forhold til landets plassering på UEFA-coefficienten er det viktig for klubbene å prioritere EL også.

Foreløpig denne sesongen har Italia tatt denne trusselen på alvor, og så langt har Italia 12.000 og Tyskland 11.583. Det er fremdeles en halv sesong igjen og mye kan skje. Jeg ser ikke konturene av store endringer til sommeren, men fremtiden vil vise hva vi har i vente.

Dagen Italia rakte tunge til verden

Den fjerde juli 2006 var vi kommet til den første semifinalen i VM i Tyskland. Så langt hadde vi vært vitne til mye flott fotball. Spesielt Tyskland var skrytt opp i skyene for sin feiende flotte fotball, vel fortjent også. Selv var jeg enig i at Tyskland hadde spilt den flotteste fotballen inntil semifinalen.

Etter calciopoli gjorde et samlet Italia alt de kunne for å riste av seg de negative stemplene fotballkulturen deres hadde fått de senere årene. Italia hadde spilt fin fotball hele mesterskapet. I mine øyne nesten like flott som Tyskland.

Italia har dette kynikerstemplet fra en samlet fotballverden. Antifotball, kjedelig fotball, skuespill, drøying av tid og et cetera. Historisk sett har ikke Tyskland noe bedre stempel. Resultatfotball og maskinfotball er blant karakteristikkene. I dette mesterskapet snudde dette stempelet, kun for Tyskland av en eller annen grunn.

Det måtte selvfølgelig ende med en semifinale mellom de to landene. Om Tyskland ikke maktet presset eller om Italia bare var meget bedre er vanskelig å fåstslå. Etter 120 minutter viser skudd-på-mål statistikken til FIFAs ofisielle kamprapport 10-2 i favør Italia. Samme rapport viser 57-43 i possession i favør Italia.

Italia stilte i en 4-4-2 med Totti og Toni på topp. Etter 74 minutter av kampen byttet Lippi ut Toni og satte innpå Gilardino, et rent spissbytte. Da første ekstraomgang begynte byttet Lippi ut Camoranesi(midtbane) med Iaquinta(spiss), dermed var vi i gang med 4-3-3, med to rene strikere og en hengende spiss. Rett før første ekstraomgang går mot slutten satser Lippi enda hardere på seier. Ut med Perrotta og inn med Del Piero. 4-2-4 var nå formasjonen. Lippi gikk for seier. Italia gikk for seier. Italia hadde fire spisser på banen i et desperat forsøk på å vinne en kamp som de ikke en gang lå under i.

Etter dette kommer noen magiske fotballminutter. Andrea Pirlo slår en magisk pasning. Grosso avslutter som han aldri har gjort før eller etter. En null.

Tyskland går i angrep. Cannavaro, som var mesterskapets store spiller, bryter på 25 meter. Cannavaro gir ballen til Totti som sender til Gilardino på løp, Gilardino går med ballen noen meter, trekker innover og slipper ballen ut hvor han kom fra. Der kommer Del Piero på et perfekt timet løp. Del Piero gir ballen et touch. Ballen går i bane rundt lehmann og ender i vinkelen.

Ingen kunne avsluttet showet på en slik måte, kun Del Piero.

Dette var dagen Italia, ved hjelp av blendende teknikk og flott offensiv fotball, rakte tunge til verden.

Klikk her, for to magiske minutter