Av Andy Dia (@arsandbu)
Tidligere VM-deltakelser - 4:
1994 – Åttendedelsfinale
1998 – Åttendedelsfinale
2002 – Gruppespill, 4. plass
2010 – Gruppespill, 4. plass
Sunday Oliseh, Ebbe Sand og at vi plutselig så Julius Aghahowa på tv sommeren 2002, etter å ha sett skriftversjonen av han på dataskjermen flere timer daglig de siste ti månedene.
Det er egentlig det jeg husker fra Nigeria i VM. Joda, selvsagt også Taribo West sine grønne fletter, men Bacary Sagna & co har på mange måter vannet ut opplevelsen av å se spillere med fargede fletter litt i løpet av de 16 årene det har gått siden Taribo var tøffeste typen mellom Alsace og Baskerland. I 1994 var jeg kun åtte år, så minnene om Yekini, Amokachi og Amuneke stammer like mye fra VM-VHS’en og YouTube-klipp som fra da mesterskapet pågikk.
Vi snakker altså et langskudd – riktig nok akkompagnert av en av tidenes norske kommentatorprestasjoner fra Kenneth Fredheim (sikkert mye å se mot i utlandet, men jeg ser stort sett fotball på norsk tv, bortsett fra en gang i blant når jeg ikke har kanalen og Ray Hudson gjør det han kan for å ødelegge en fra før rimelig elendig stream på en eller annen nettside hvor man stadig lokkes av ‘Fuck some local girls from Brøttum tonight’-annonser), et baklengsmål scoret av en danske som hadde vært på bana mot Nigeria i 16 sekunder, og - med Aghahowa - gleden av endelig å se en dataspill-legende på tv, som i tillegg scoret mål og dro en araber flikk-flakk av en annen verden som feiring.
Fine øyeblikk, men av disse tre øyeblikkene er det egentlig kun Olisehs kanon som har gitt det nigerianske fotballpublikummet noe særlig å juble for, da det fullførte snuoperasjonen mot Spania og dannet grunnlaget for avansement fra gruppespillet i 1998. Aghahowas mål førte Nigeria i ledelsen mot Sverige i andre gruppekamp i 2002, men Sverige snudde dessverre kampen, og Nigeria endte sist i gruppa med ett poeng. Ett poeng og tidlig exit ble det også ved forrige deltakelse, i Sør-Afrika i 2010.
Den afrikanske drømmen
Etter avansement fra gruppespillet i Nigerias to første forsøk i VM, i 1994 og 1998, har det altså blitt to gruppespill-exit’er og null seiere på veien i de to siste forsøkene. Nigerias bidrag til å redde noe av stumpene av Pelés spådom om at et afrikansk land ville vinne VM innen år 2000 har med andre ord vært spinkelt de siste årene. På en annen side skal vi heller ikke glemme at Pelé mente Nii Lamptey var ‘den nye Pelé’.
Vi europeere bryr oss stort sett relativt lite om det er et europeisk land som vinner VM eller om det er et land fra et annet kontinent. Vi har like gjerne Brasil eller Argentina som favorittlag som Frankrike eller Italia. I Afrika kan det virke som om dette – i hvert fall til en viss grad – er noe annerledes. Samuel Eto’o snakket foran VM i Sør-Afrika ikke bare om at han ønsket at Kamerun skulle gjøre det godt. Han snakket mer om at han ønsket at Afrika skulle gjøre det godt. Det handlet om at Afrika skulle ta ytterligere steg på fotballstigen. Med tanke på at jeg kun har vært én gang i Afrika, for 23 år siden, og da bare i Marokko, skal jeg være forsiktig med å mene altfor mye om det afrikanske samhold, men det kan i hvert fall virke som om det er et felles ønske om at et afrikansk land skal vise seg frem foran øynene på en hel fotballverden. Dessuten spiller jeg opp de følgende spørsmålene på en fin måte ved å hevde det:
Kan vi i sommer endelig få et afrikansk land som bryter kvartfinalebarrieren som har stoppet Kamerun (1990), Senegal (2002) og Ghana (2010)? Og, ikke minst, kan det være Nigeria som bryter denne barrieren?
God form inn til VM
I 2006 og 2010 er det Elfenbenskysten som har hatt de største forventningene knyttet til seg av de afrikanske landene. Med spillere som Drogba, Toure-brødrene, Eboue og Gervinho har forventningene vært berettigede, men det har begge ganger endt med tidlig hjemreise fra det som har vært dødens gruppe ved begge anledningene. Ghana imponerte i Sør-Afrika, og var kun en taktisk mestermanøver fra Luís Suárez og en svak straffe fra Asamoah Gyan unna semifinaleplass. I år har Ghana havnet i dødens gruppe, mens Elfenbenskysten bør ha gode muligheter til å avansere. Noe særlig mer tror jeg imidlertid ikke på. Kamerun og Algerie skal heller ikke være gode nok til noe mer enn maksimalt en åttendedelsfinale, selv om jeg tviler på at noen av dem kommer seg dit engang.
Hva så med Nigeria? Er det Super Eagles som skal redde Afrikas ære i Brasil?
Siden forrige VM har Nigeria hatt en god periode under trener Stephen Keshi. Laget kom seg ubeseiret gjennom sin kvalikgruppe med 3-3-0 og 12 poeng i kamp mot Malawi, Kenya og Namibia, noe som ga plass i play-off’en. Der stod overraskelseslaget Etiopia for tur, og etter at Etiopias 1-0-ledelse ble snudd til 2-1 på tampen av kamp 1 i Addis Abeba var grunnlaget lagt for avansement. Returoppgjøret i Calabar ble aldri dramatisk, og de to Victor’ene Moses og Obinna sørget for 2-0 og 4-1 sammenlagt. Dermed kunne Keshi og hans gutter pakke kofferten og gjøre seg klare til VM i Brasil.
I tillegg til den sterke kvaliken har Nigeria også gitt resten av kontinentet juling i Afrikamesterskapet i januar og februar 2013. Det begynte med fem poeng og knepent avansement i gruppe med Zambia, Burkina Faso og Etiopia, før Elfenbenskysten, Mali og Burkina Faso ble feid til side i sluttspillet. Dermed kunne Nigeria feire sin tredje triumf i Afrikamesterskapet, og kunne også skilte med hele fem spillere på turneringens allstar-lag.
Stjernefattig, men ikke håpløst
Til tross for suksessen på kontinentet fremstår ikke denne Nigeria-generasjonen – i hvert fall ikke på papiret - som et lag som er på vei ut for å erobre verden. For all del, det er et knippe gode fotballspillere i Stephen Keshis bruttotropp, men de helt store stjernene er fraværende. De aller fleste spiller i habile ligaer i Europa, men bortsett fra John Obi Mikel fra Chelsea og Liverpools Victor Moses er det ingen som spiller i absolutte toppklubber. Noen tjener til livets opphold i ligaer som ligger litt bak de aller sterkeste, mens de fleste holder til hos middelhavsfarere i de store ligaene.
Det faktum at en stor andel av troppen til daglig spiller i store europeiske ligaer betyr imidlertid at de jevnlig får god matching og er forberedt på nivået som venter i VM. I tillegg virker Keshi til å ha funnet formelen med denne gjengen. Å ha et kollektiv som fungerer skal aldri undervurderes i et mesterskap. Uten å gå helt 1933 her på bloggen, er det heller ikke til å feie under en stol at nigerianerne stort sett har fantastiske fysiske forutsetninger for å spille fotball, og varmen i Brasil bør heller ikke være noe problem. Jeg har også et håp om at Eurogoals-spiller Emmanuel Emenike skal kunne få vise seg frem til flere enn Per Tore Svendsen og Espen Tvedt.
Disse faktorene, kombinert med en ikke uoverkommelig gruppe bestående av Bosnia, Iran og Argentina, gjør at det ikke ser håpløst ut med tanke på en opptur for Nigeria i sommerens VM. Et avansement fra gruppen vil ikke være noe sjokk, og en eventuell åttendedelsfinale mot Frankrike, Sveits, Honduras eller Ecuador vil heller ikke være et umulig hinder å passere.
Den afrikanske drømmen om VM-gull lar nok vente på seg, men både Elfenbenskysten og Nigeria bør ha greie muligheter til å avansere fra gruppespillet. Jeg tror imidlertid at Argentina og Bosnia blir for tøffe for Nigeria, og at det ender med en bitter tredjeplass for Stephen Keshi og hans mannskap. Forhåpentligvis kan vi få noen fine øyeblikk på veien. Oliseh, Sand og Aghahowa trenger selskap.
Aktuell odds:
Odds på Nigeria-avansement fra gruppespillet: 2.36
Odds på Nigeria som VM-vinner: 320.00
Odds for Afrikansk VM-tittel: 70.00
Viser innlegg med etiketten Andy Dia. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Andy Dia. Vis alle innlegg
23. mai 2014
6. mai 2014
VM 2014 - Colombia - Forventningene er tilbake
Av Andy Dia (@arsandbu)
Forrige gang noen hadde forventninger til Colombia foran et VM-sluttspill var i 1994, og da endte de helt sist i sin gruppe etter tap mot USA og Romania, samt en seier mot Sveits i siste kamp. Takket være at midtstopper Andrés Escobar ble skutt og drept i kjølvannet av mesterskapet, husker folk i det minste at de deltok.
Siden den gang har de kun deltatt ved én anledning, i 1998, og da endte det også med exit i gruppespillet, etter en turnering hvor det egentlig ikke er noe som helst å huske dem for. I år, 20 år etter 1994-årgangen feilet, er forventningene til det colombianske landslaget nok en gang relativt høye, og denne gangen kan de forhåpentligvis bli husket for prestasjonene på gressmatta og ikke for drap på en av landets fotballhelter.
Rekordmannen
Profilene heter ikke lenger Escobar, Valderrama, Asprilla og Rincón, men Yepes, Guarín, Falcao og Cuadrado. Ett navn vil allikevel med all sannsynlighet være det samme i VM-troppen 2014 som det var i 1994: Faryd Mondragón. Før vi tar en videre titt på det colombianske laget, synes jeg gode gamle Faryd fortjener noen linjer.
Den nå 42 år gamle keeperen ble født i Cali, Colombias idrettshovedstad og landets tredje største by, helt tilbake i 1971. Han rakk såvidt å debutere mellom stengene for sin fødebys lag, Deportivo Cali, i 1991, før han gjorde fotballnomade av seg de neste 21 årene. Mondragóns fotballreise bestod av 13 stoppesteder i Colombia, Paraguay, Argentina, Spania, Frankrike, Tyrkia, Tyskland og USA, før han i 2012 vendte snuten hjemover og signerte for Deportivo Cali igjen.
21. april, etter drøye to år i Los Verdiblancos, annonserte imidlertid den hjemvendte sønn via Twitter at han la klubbstøvlene på hylla. Tornea Apertura var over i Colombia, og Deportivo Cali havnet godt utenfor sluttspillplassene. Vårsesongen var dermed over for Mondragón og Cali, og alt fokus kan dermed rettes mot VM for superveteranen, som regner med å få en plass i José Pékermans 23-mannstropp.
- Jeg fortsetter å trene og forberede meg, og venter på samtalen med professor Pékerman. (...) Jeg er nå 100 % fokusert på VM, skrev Mondragón på Twitter i forbindelse med annonseringen av at han hadde spilt sin siste klubbkamp.
Hvis Pékerman gjør som Mondragón forventer, og tar ut keeperen i VM-troppen, har Mondragón muligheten til å knuse Roger Millas rekord som eldste spiller i et VM-sluttspill. Milla var 42 år og 39 dager da han spilte i Kameruns 1-6-tap mot Russland i VM '94. Mondragón fyller 43 år 21. juni, midt i sommerens mesterskap. Samtidig vil Mondragón med en plass i troppen bli den første spiller som deltar i to VM-sluttspill med 20 års mellomrom. Vi krysser selvsagt fingrene for at Mondragón tas ut og at førstekeeper David Ospina må stå over en kamp.
For å sette Mondragóns alder litt i perspektiv: Han deltok i OL 1992 for Colombia. I den samme turneringen spilte de spennende ungguttene Pep Guardiola, Luis Enrique og Albert Ferrer for gullvinner Spania, mens bronsevinner Ghanas Nii Lamptey fortsatt var ansett som et av verdens største talenter. For bronsevinner Ghana spilte forøvrig også en 15 (!) år gammel Samuel Kuffour.
Falcao i trøbbel…
Mondragóns historie er flott krydder foran sommerens VM, men hva annet har egentlig Colombia å by på? De slapp inn færrest mål i den søramerikanske VM-kvaliken med 13 på 16 kamper, og kan stille med habile forsvarsspillere som veteran og kaptein Mario Yepes, samt spillere som Luis Perea, Juan Zuniga og Cristian Zapata, som alle har eller har hatt bra karrierer i store ligaer i Europa. Elches Carlos Sanchez vil sannsynligvis få en plass defensivt på midten hvor han vil bidra til den defensive stabiliteten. Det er imidlertid offensivt i banen Colombia har sine største navn.
Den største av dem alle, Radamel Falcao, har de siste sesongene vært av de desidert beste spissene i verden, og har vært målgarantist for både klubb- og landslag. Siden overgangen til Europeisk fotball sommeren 2009 har Falcao dunket inn fantastiske 153 mål på 197 kamper for Porto, Atletico Madrid og Monaco, noe som gir et målsnitt på 0,78 mål per kamp. Legg til ni mål på 13 kamper i VM-kvalifiseringen, og man forstår at Falcao var en av spillerne fotballpublikumet hadde størst forventninger til foran sommerens turnering i Brasil.
Problemet er imidlertid at Falcao pådro seg en skade i korsbåndet så sent som 22. januar, en skade som vanligvis holder en spiller borte fra banen i seks til ni måneder. Falcao har allikevel ikke gitt opp en VM-deltakelse, og har ved flere anledninger uttalt at rekonvalesensen går etter planen. Det blir, for å bruke uttrykket kommentatorlegende Kjell-Erik Kristiansen pleide å benytte seg av idet Løvekongen Mario Cipollini satte opp Domina Vacanze-toget de siste kilometerne for å ta igjen et utbrudd som var på randen til å holde unna inn til mål: Det blir en cliffhanger!
…men allikevel mye offensivt skyts
Det er dog ikke kun Falcao som kan skape problemer for Colombias motstanderes forsvar. Den colombianske troppen er spekket med offensivt talent. Falcaos lagkamerat i Monaco, James Rodriguez, ble forrige sommer solgt fra Porto til fyrstedømmeklubben for hele 45 millioner Euro, men har levd opp til forventningene med ni mål og 12 assist på 33 kamper så langt denne sesongen, og er mannen som skal kreere fra sin posisjon bak spissen eller kanskje mest sannsynlig ute på kanten.
Legg til fantastiske Juan Cuadrado, som tidvis har gjort som han vil rundt omkring på italienske baner denne sesongen; Inters Freddy Guarín, som - til tross for at han må ha Serie As dårligste samsvar mellom tro på egne evner og faktiske evner hva presisjon på langskudd angår - er et uromoment fra sin midtbaneposisjon; en formsterk Carlos Bacca og målgeit Jackson Martinez, og det er ikke vanskelig å forestille seg et Colombia-lag som kan by på sin andel underholdning i løpet av den måneden fotball-VM pågår.
Jeg må også nevne en personlig favoritt, som jeg virkelig håper å få se i Brasil. Jeg har vært så heldig å få sett Hertha et tosifret antall ganger live denne sesongen, og til tross for at hovedstadslaget ikke er av Tysklands mest spennende lag offensivt, har spydspiss Adrián Ramos tidivs herjet med motstanderne i Bundesliga. Han står i skrivende stund med 16 ligamål, og ligger kun bak Mario Mandžukić og Robert Lewandowski (begge 18) på toppscorerlisten. Ta med i beregningen at Hertha kun har scoret 40 ligamål på 33 kamper, mens Bayern og Dortmund har scoret henholdsvis 93 og 76, og det er ikke vanskelig å forstå at Borussia Dortmund bestemte seg for å sikre seg hans tjenester fra og med 1. juli 2014 som et ledd i jobben med å erstatte Lewandowski. Ramos er et beist i lufta på dødballer, god med mann i rygg og har bra tempo i beina. Den siste tiden har 28-åringen opplevd en liten måltørke i takt med Herthas formsvikt, men det kan allikevel hende at hans fantastiske form tidligere i sesongen er nok til at Colombia-boss José Pékerman tar han med i sin VM-tropp.
Argentinsk ringrev bak roret
I god søramerikansk ånd var Colombia innom hele tre landslagssjefer mellom august og desember 2011. Den originale planen var at Hernán Darío Gómez skulle gjenreise laget etter at de ikke kom til VM i 2010, men den planen krasjlandet allerede før kvaliken begynte, da El Bolillo i august 2011 trakk seg som sjef etter å ha angrepet en kvinne på en pub i Bogotá. Hans arvtager, Leonel Álvarez, oppførte seg etter hva jeg vet bra utenfor banen, men fikk allikevel sparken etter kun tre kamper av kvaliken.
Inn ble da meritterte José Pékerman hentet. Pékerman røk i kvartfinalen med Argentina i VM 2006, men har tidligere blant annet ledet det argentinske U 20-laget til tre VM-titler (selv om man sikkert kan argumentere for at 1997-laget til Argentina ville vunnet U 20-VM også med Diego Maradona som trener), og fikk også raskt skikk på det colombianske laget. Med fem seiere på de seks første kampene under hans ledelse, og en total på 8-2-3 på 13 kvalikkamper, endte det med en relativt komfortabel VM-plass til Colombia - den første siden 1998.
Hva kan vi forvente av Colombia?
Som nevnt innledningsvis er det foran sommeren visse forventninger til Colombia, og i en gruppe med Japan, Elfenbenskysten og Hellas skal søramerikanerne ha en bra sjanse til å gå videre. Gruppen inneholder ikke noen av de absolutte topplagene, men helller ingen kasteballer - selv om Hellas av en eller annen grunn virker å trives bedre i EM enn VM. Colombia må tåle å ha et knapt favorittstempel i gruppen, og en exit allerede her vil være en stor skuffelse.
Colombia har spillere som på en god dag kan hamle opp med de fleste motstandere, de har en solid VM-kvalifisering bak seg og de har en trener som har opplevd å delta i et VM-sluttspill tidligere. En stor andel av nøkkelspillerne i troppen befinner seg også i alderssegmentet mellom 25 og 30, noe man gjerne omtaler som en fotballspillers beste alder.
Om det er nok til å innfri forventningene laget etterhvert har måttet finne seg i at stilles til dem gjenstår å se, men om Pékerman tar Colombia like langt som han tok Argentina i 2006 vil ikke dette komme som noen stor overraskelse. Bookmakerne tror Colombia ryker i åttendedelsfinalen, jeg legger hodet på blokka og tipper de vinner gruppen og slår ut England i åttendedelsfinalen, før Brasil blir for sterke i kvarten!
Forrige gang noen hadde forventninger til Colombia foran et VM-sluttspill var i 1994, og da endte de helt sist i sin gruppe etter tap mot USA og Romania, samt en seier mot Sveits i siste kamp. Takket være at midtstopper Andrés Escobar ble skutt og drept i kjølvannet av mesterskapet, husker folk i det minste at de deltok.
Siden den gang har de kun deltatt ved én anledning, i 1998, og da endte det også med exit i gruppespillet, etter en turnering hvor det egentlig ikke er noe som helst å huske dem for. I år, 20 år etter 1994-årgangen feilet, er forventningene til det colombianske landslaget nok en gang relativt høye, og denne gangen kan de forhåpentligvis bli husket for prestasjonene på gressmatta og ikke for drap på en av landets fotballhelter.
Rekordmannen
Profilene heter ikke lenger Escobar, Valderrama, Asprilla og Rincón, men Yepes, Guarín, Falcao og Cuadrado. Ett navn vil allikevel med all sannsynlighet være det samme i VM-troppen 2014 som det var i 1994: Faryd Mondragón. Før vi tar en videre titt på det colombianske laget, synes jeg gode gamle Faryd fortjener noen linjer.
Den nå 42 år gamle keeperen ble født i Cali, Colombias idrettshovedstad og landets tredje største by, helt tilbake i 1971. Han rakk såvidt å debutere mellom stengene for sin fødebys lag, Deportivo Cali, i 1991, før han gjorde fotballnomade av seg de neste 21 årene. Mondragóns fotballreise bestod av 13 stoppesteder i Colombia, Paraguay, Argentina, Spania, Frankrike, Tyrkia, Tyskland og USA, før han i 2012 vendte snuten hjemover og signerte for Deportivo Cali igjen.
21. april, etter drøye to år i Los Verdiblancos, annonserte imidlertid den hjemvendte sønn via Twitter at han la klubbstøvlene på hylla. Tornea Apertura var over i Colombia, og Deportivo Cali havnet godt utenfor sluttspillplassene. Vårsesongen var dermed over for Mondragón og Cali, og alt fokus kan dermed rettes mot VM for superveteranen, som regner med å få en plass i José Pékermans 23-mannstropp.
- Jeg fortsetter å trene og forberede meg, og venter på samtalen med professor Pékerman. (...) Jeg er nå 100 % fokusert på VM, skrev Mondragón på Twitter i forbindelse med annonseringen av at han hadde spilt sin siste klubbkamp.
Hvis Pékerman gjør som Mondragón forventer, og tar ut keeperen i VM-troppen, har Mondragón muligheten til å knuse Roger Millas rekord som eldste spiller i et VM-sluttspill. Milla var 42 år og 39 dager da han spilte i Kameruns 1-6-tap mot Russland i VM '94. Mondragón fyller 43 år 21. juni, midt i sommerens mesterskap. Samtidig vil Mondragón med en plass i troppen bli den første spiller som deltar i to VM-sluttspill med 20 års mellomrom. Vi krysser selvsagt fingrene for at Mondragón tas ut og at førstekeeper David Ospina må stå over en kamp.
For å sette Mondragóns alder litt i perspektiv: Han deltok i OL 1992 for Colombia. I den samme turneringen spilte de spennende ungguttene Pep Guardiola, Luis Enrique og Albert Ferrer for gullvinner Spania, mens bronsevinner Ghanas Nii Lamptey fortsatt var ansett som et av verdens største talenter. For bronsevinner Ghana spilte forøvrig også en 15 (!) år gammel Samuel Kuffour.
Falcao i trøbbel…
Mondragóns historie er flott krydder foran sommerens VM, men hva annet har egentlig Colombia å by på? De slapp inn færrest mål i den søramerikanske VM-kvaliken med 13 på 16 kamper, og kan stille med habile forsvarsspillere som veteran og kaptein Mario Yepes, samt spillere som Luis Perea, Juan Zuniga og Cristian Zapata, som alle har eller har hatt bra karrierer i store ligaer i Europa. Elches Carlos Sanchez vil sannsynligvis få en plass defensivt på midten hvor han vil bidra til den defensive stabiliteten. Det er imidlertid offensivt i banen Colombia har sine største navn.
Den største av dem alle, Radamel Falcao, har de siste sesongene vært av de desidert beste spissene i verden, og har vært målgarantist for både klubb- og landslag. Siden overgangen til Europeisk fotball sommeren 2009 har Falcao dunket inn fantastiske 153 mål på 197 kamper for Porto, Atletico Madrid og Monaco, noe som gir et målsnitt på 0,78 mål per kamp. Legg til ni mål på 13 kamper i VM-kvalifiseringen, og man forstår at Falcao var en av spillerne fotballpublikumet hadde størst forventninger til foran sommerens turnering i Brasil.
Problemet er imidlertid at Falcao pådro seg en skade i korsbåndet så sent som 22. januar, en skade som vanligvis holder en spiller borte fra banen i seks til ni måneder. Falcao har allikevel ikke gitt opp en VM-deltakelse, og har ved flere anledninger uttalt at rekonvalesensen går etter planen. Det blir, for å bruke uttrykket kommentatorlegende Kjell-Erik Kristiansen pleide å benytte seg av idet Løvekongen Mario Cipollini satte opp Domina Vacanze-toget de siste kilometerne for å ta igjen et utbrudd som var på randen til å holde unna inn til mål: Det blir en cliffhanger!
…men allikevel mye offensivt skyts
Det er dog ikke kun Falcao som kan skape problemer for Colombias motstanderes forsvar. Den colombianske troppen er spekket med offensivt talent. Falcaos lagkamerat i Monaco, James Rodriguez, ble forrige sommer solgt fra Porto til fyrstedømmeklubben for hele 45 millioner Euro, men har levd opp til forventningene med ni mål og 12 assist på 33 kamper så langt denne sesongen, og er mannen som skal kreere fra sin posisjon bak spissen eller kanskje mest sannsynlig ute på kanten.
Legg til fantastiske Juan Cuadrado, som tidvis har gjort som han vil rundt omkring på italienske baner denne sesongen; Inters Freddy Guarín, som - til tross for at han må ha Serie As dårligste samsvar mellom tro på egne evner og faktiske evner hva presisjon på langskudd angår - er et uromoment fra sin midtbaneposisjon; en formsterk Carlos Bacca og målgeit Jackson Martinez, og det er ikke vanskelig å forestille seg et Colombia-lag som kan by på sin andel underholdning i løpet av den måneden fotball-VM pågår.
Jeg må også nevne en personlig favoritt, som jeg virkelig håper å få se i Brasil. Jeg har vært så heldig å få sett Hertha et tosifret antall ganger live denne sesongen, og til tross for at hovedstadslaget ikke er av Tysklands mest spennende lag offensivt, har spydspiss Adrián Ramos tidivs herjet med motstanderne i Bundesliga. Han står i skrivende stund med 16 ligamål, og ligger kun bak Mario Mandžukić og Robert Lewandowski (begge 18) på toppscorerlisten. Ta med i beregningen at Hertha kun har scoret 40 ligamål på 33 kamper, mens Bayern og Dortmund har scoret henholdsvis 93 og 76, og det er ikke vanskelig å forstå at Borussia Dortmund bestemte seg for å sikre seg hans tjenester fra og med 1. juli 2014 som et ledd i jobben med å erstatte Lewandowski. Ramos er et beist i lufta på dødballer, god med mann i rygg og har bra tempo i beina. Den siste tiden har 28-åringen opplevd en liten måltørke i takt med Herthas formsvikt, men det kan allikevel hende at hans fantastiske form tidligere i sesongen er nok til at Colombia-boss José Pékerman tar han med i sin VM-tropp.
Argentinsk ringrev bak roret
I god søramerikansk ånd var Colombia innom hele tre landslagssjefer mellom august og desember 2011. Den originale planen var at Hernán Darío Gómez skulle gjenreise laget etter at de ikke kom til VM i 2010, men den planen krasjlandet allerede før kvaliken begynte, da El Bolillo i august 2011 trakk seg som sjef etter å ha angrepet en kvinne på en pub i Bogotá. Hans arvtager, Leonel Álvarez, oppførte seg etter hva jeg vet bra utenfor banen, men fikk allikevel sparken etter kun tre kamper av kvaliken.
Inn ble da meritterte José Pékerman hentet. Pékerman røk i kvartfinalen med Argentina i VM 2006, men har tidligere blant annet ledet det argentinske U 20-laget til tre VM-titler (selv om man sikkert kan argumentere for at 1997-laget til Argentina ville vunnet U 20-VM også med Diego Maradona som trener), og fikk også raskt skikk på det colombianske laget. Med fem seiere på de seks første kampene under hans ledelse, og en total på 8-2-3 på 13 kvalikkamper, endte det med en relativt komfortabel VM-plass til Colombia - den første siden 1998.
Hva kan vi forvente av Colombia?
Som nevnt innledningsvis er det foran sommeren visse forventninger til Colombia, og i en gruppe med Japan, Elfenbenskysten og Hellas skal søramerikanerne ha en bra sjanse til å gå videre. Gruppen inneholder ikke noen av de absolutte topplagene, men helller ingen kasteballer - selv om Hellas av en eller annen grunn virker å trives bedre i EM enn VM. Colombia må tåle å ha et knapt favorittstempel i gruppen, og en exit allerede her vil være en stor skuffelse.
Colombia har spillere som på en god dag kan hamle opp med de fleste motstandere, de har en solid VM-kvalifisering bak seg og de har en trener som har opplevd å delta i et VM-sluttspill tidligere. En stor andel av nøkkelspillerne i troppen befinner seg også i alderssegmentet mellom 25 og 30, noe man gjerne omtaler som en fotballspillers beste alder.
Om det er nok til å innfri forventningene laget etterhvert har måttet finne seg i at stilles til dem gjenstår å se, men om Pékerman tar Colombia like langt som han tok Argentina i 2006 vil ikke dette komme som noen stor overraskelse. Bookmakerne tror Colombia ryker i åttendedelsfinalen, jeg legger hodet på blokka og tipper de vinner gruppen og slår ut England i åttendedelsfinalen, før Brasil blir for sterke i kvarten!
22. jan. 2014
Tilfellet Berlin
Av: Andy Dia (@arsandbu)
Vinterpausen råder fortsatt i Bundesliga, og stort sett alt er som det skal være i Tysklands øverste divisjon. Selvsagt. Det er tross alt Tyskland det er snakk om. Ordnung muss sein.
Bayern-lokomotivet kommer til å cruise inn til tittelen, og har også kjøpt sin argeste konkurrents kanskje aller beste spiller i Borussia Dortmunds Robert Lewandowski; Leverkusen og Dortmund halser etter for alt de er verdt; Schalke, Wolfsburg og Mönchengladbach ser ut til å kjempe om den siste Champions League-plassen; og Braunschweig ligger sist på tabellen. Men mest selvfølgelig av alt: Bundesliga-tittelen havner ikke i Berlin denne sesongen heller.
Rik på historie, sultet på suksess. Fortellingen om Europas dårligste fotballhovedstad
Inneværende sesong
Berlin er en stor by med en svært mangefasettert
innbyggermasse, så å påstå at ingen berlinere sommeren 2013 trodde at Hertha
Berlin kom til å vinne Bundesliga-tittelen denne sesongen vil være for store
ord å ta i sin munn. Men ingen med en viss innsikt i fotballens verden og/eller
med et snev av realisme i sitt sinn ville tippet Hertha på toppen av
Bundesliga-tabellen når vi skriver 10. mai 2014. Hertha Berlin har rett og slett
ikke et lag som er godt nok til å kunne hamle opp med de aller beste i Tyskland
over 34 kamper.
Ser man isolert på inneværende sesong er dette verken noe
problem for klubben eller byen, eller noen overraskelse. 'Die Alte Dame' rykket
opp fra 2. Bundesliga i vår, og ligger i skrivende stund på en sjetteplass på
tabellen med 28 poeng på 17 kamper - noe som er meget bra etter halvspilt serie
situasjonen tatt i betraktning. Hovedstadsklubben slo sågar Borussia Dortmund
2-1 på bortebane i siste kamp før jul, og klubbens stjernespiss Adrian Ramos er
toppscorer i Bundesliga. På nivået under, i 2. Bundesliga, leverer også Union Berlin en fin sesong, og ligger i skrivende stund på en 5. plass på tabellen - fire poeng bak opprykksplass.
Det som imidlertid er et problem for Berlin som fotballby -
og som rettferdiggjør påstastanden at det mest selvfølgelige denne sesongen er
at Bundesliga-tittelen ikke havner i Berlin - er at ingen Berlin-lag har
vunnet en tittel av betydning på over 80 år.
Berlin, hovedstad og dobbelt så stor som Tysklands nest største by, er kort og godt en
ubrukelig fotballby.
Østtysk suksess med bismak
Før man går videre på disseksjonen av Berlin som fotballby
er det imidlertid på sin plass å nevne Dynamo Berlin og Vorwärts Berlin, og
disse lagenes suksess i den østtyske Oberliga i årene Tyskland og Berlin var delt. Øst-Tyskland hadde sin egen nasjonale serie i årene 1949-1991, og i denne perioden var Berlin alt annet enn en ubrukelig fotballby. Vorwärts Berlin
vant seriemesterskapet i DDR fem ganger mellom 1958 og 1966, mens Dynamo Berlin
vant hele ti sesonger på rad mellom 1979 og 1988. Det er imidlertid et par faktorer som gjør at disse titlene
ikke lenger har den helt store prestisjen når vi ser tilbake på dem i 2014.
Den
første er at den øst-tyske fotballen var langt svakere enn den vest-tyske både
på klubb- og landslagsnivå - et seriemesterskap i Øst-Tyskland krevde kort og
godt ikke den samme kvaliteten som et seriemesterskap i Vest-Tyskland krevde. Man fikk et godt bilde på hvordan nivået og forholdene i gamle Oberliga er sett på av tyske fotballmyndigheter i forbindelse med innføringen av mesterskapsstjerner over klubblogoene i 2004. Det tyske fotballforbundet (DFB) bestemte at klubber som hadde vunnet tre ligamesterskap kunne spille med én stjerne over logoen, fem mesterskap ga rett til to, ti mesterskap ga rett til tre og tjue ligatitler ga rett til å mønstre hele fire stjerner over logoen. Dette gjaldt imidlertid kun for titler vunnet i Bundesliga (siden opprettelsen i 1963), og ikke for østtyske titler. Dynamo Berlin henvendte seg til DFB for å få rett til å spille med tre stjerner over logoen, og da de ikke fikk noe svar fra fotballforbundet tok de saken i egne hender og la selv til de tre stjernene over klubblogoen. Forbundet ga til slutt etter for presset, og tillot i 2005 alle tidligere mestere - både fra øst og vest og fra perioden før Bundesliga ble opprettet (1903-1963) - å ha én stjerne over logoen, med antallet titler inngravert i stjernen.
Den andre faktoren er imidlertid mørkere og - i hvert fall
for Dynamos del - langt mer ødeleggende for disse seriemesterskapenes ettermæle
enn den kvalitetsmessige forskjellen mellom øst og vest: Fotballen i
Øst-Tyskland var i stor grad preget av politiske krefter, og støtte fra politi,
etterretningstjeneste og styresmakter var den beste suksessgarantien man kunne
ha. Denne politiske innflytelsen i
idretten var noe begge de nevnte Øst-Berlin-lagene høstet fruktene av - om enn på noe forskjellig
måte.
For Vorwärts Berlins del er historien på mange måter
relativt uskyldig, i hvert fall sammenliknet med Dynamos. Klubben var opprinnelig et hær- og politilag tilhørende i
Leipzig, men i 1953 og 1954 - etter at mange av de gode fotballspillerne i
Berlin hadde flyttet til de vestlige sonene av byen - ble Vorwärts Leipzig og flere av klubbens
spillere gradvis omplassert til Berlin av styresmaktene fordi de mente det var
uholdbart at Øst-Berlin ikke kunne stille med et topplag i den øverste
divisjonen. I Berlin fikk den omplasserte klubben fart på sakene, og vant ligaen fem ganger i løpet av ni år.
I likhet med Vorvärts Berlin var også Dynamo Berlin langt på vei et
resultat av en statlig omplassering. I 1954 ble spillerne på Dynamo Dresden tvunget til Berlin - også dette som et middel for å heve kvaliteten på hovedstadsfotballen. Dynamo Dresden var resultatet av at elleve klubber med tilknytning til politiet i 1950 ble slått sammen til én klubb, og den nye klubben fikk opprinnelig navnet SG Deutsche Volkspolizei Dresden, før den endret navn til Dynamo Dresden våren 1953. Klubben hadde vunnet ligaen i 1953, og kommuniststyret i Berlin anså den som en perfekt kilde for gode og regimevennlige spillere som kunne hentes til Berlin. Dynamo Berlin, som
hadde blitt stiftet året før, nøt godt av de nye kreftene, og rykket opp til
øverste nivå i 1957. Dynamo Dresden på sin side var robbet for spillere, og samme år som Dynamo Berlin rykket opp til Oberliga, befant seriemesterne fra 1953 seg nede på fjerde nivå.
Tvangsflyttingen av spillere er imidlertid ikke Dynamo Berlins eneste skamplett, og den var heller ikke direkte avgjørende for klubbens senere suksess. Klubben rykket ned igjen etter det første
opprykket, og Dynamo Dresden-spillerne hadde forlengst lagt opp da ligatitlene ble vunnet på 70- og 80-tallet. Avgjørende var derimot tilknytningen til en av hovedmennene bak tvangsflyttingen av Dresden-spillerne - den beryktede Stasi-sjefen Erich Mielke.
Stasi, eller
Som Gisekes boktittel sier, Stasi var virkelig Erich Mielkes organisasjon. Mielke rømte Berlin etter å ha skutt to politibetjenter på oppfordring fra det kommunistiske parti i 1931, og returnerte først fra eksil etter at andre verdenskrig var over. I løpet av årene i eksil studerte han kommunismen på nært hold i Sovjet og kjempet både i den spanske borgerkrigen og på Sovjets side under den andre verdenskrig. Dette ga ham gode kontakter innen de kommunistiske kretser, noe som hjalp ham å unngå rettslig forfølgelse for drapene begått i 1931 da han returnerte til det okkuperte Berlin i 1945.
Mielke jobbet seg oppover i systemet i det kommunistiske Øst-Tyskland, og ble innsatt som Stasi-sjef 11. desember 1957. Mens elleve sjefer for den sovjetiske sikkerhetstjenesten KGB kom og gikk de neste 32 årene, holdt Mielke stand på toppen av Stasi-hierarkiet helt frem til murens fall.
I tillegg til å være sjef for Stasi var Mielke også fotballinteressert, og hans kjærlighet lå hos Dynamo Berlin. Allerede som statssekretær i den kommunistiske regjeringen var han i 1954 med på tvangsflyttingen av Dresden-spillerne til Berlin, men det var først drøye to tiår senere Berlin-klubben virkelig høstet resultater av samarbeidet med Mielke.
Mielkes tidligere melkeku, Dynamo Dresden, hadde kommet seg over sjokket av å miste sine beste spillere til Dynamo Berlin, og var allerede i 1962 igjen å finne på øverste nivå i Øst-Tyskland. Klubben vant tittelen igjen i 1971, og fulgte opp med fire nye seriemesterskap de neste sju sesongene. Dynamo Dresden hadde, bokstavelig talt, vært kilden til Dynamo Berlins første opptur, og Dresdens suksess på 70-tallet ble også kilde til Dynamo Berlins andre store opptur - om enn på en noe annet måte. Mielke skal ha sett seg lei på Dresden-klubbens dominans, og det sies at Stasi-sjefen gikk inn i Dynamo Dresdens garderobe etter siste serierunde våren 1978, etter at klubben hadde tatt sin tredje strake ligatittel, og ytret følgende ord: "Nyt det, for neste år vinner Berlin."
Uavhengig av om denne historien er sann eller ikke, Dynamo Berlin vant ligaen sesongen etter. Og de neste ni sesongene etter det. Dynamo Berlin ble opprinnelig dannet som en politiklubb og hadde alltid hatt sterke bånd til politi og Stasi, og under vingene til fryktede og mektige Erich Mielke vant klubben nå ti strake ligatitler mellom 1979 og 1988, flere av dem vunnet under særdeles tvilsomme omstendigheter. Jukset, hjelpen fra dommerne og alle de merkelige overgangene ble etter hvert så mistenksomme at det til og med skal ha blitt murring innad i kommunistpartiet. Det ble iverksatt etterforskning etter en kamp mot Lokomotiv Leipzig i mars 1986, hvor Dynamo Berlin ble tilkjent en svært tvilsom straffe fem minutter på overtid. Utfallet ble at dommer Bernd Stumpf ble utestengt på livstid. Dynamo Berlin slapp unna enhver sanksjon.
Etter sammenslåingen av øst og vest har de østtyske lagene falt gjennom, og kun Hansa Rostock (12 sesonger), Dynamo Dresden (fire sesonger) og VfB Leipzig (én sesong) har deltatt i Bundesliga. Rostocks to sjetteplasser er de beste plasseringene et østtysk lag har oppnådd, og det har ikke vært et eneste østtysk lag i Bundesliga siden Rostock rykket ned våren 2009. Dynamo Berlin ble plassert på nivå tre da den østtyske og vesttyske ligaen ble slått sammen foran 1991/92-sesongen, og endret navn til FC Berlin i et forsøk på å ta avstand fra fortiden. I 1999 tok de tilbake Dynamo-navnet, og heter idag Berlin FC Dynamo. Etter at klubben gikk konkurs i 2002 har den nå stabilisert seg på øvre halvdel av tabellen på nivå fem i det tyske seriesystemet.
Tyngre vest for muren
Mens Dynamo og Vorwärts nøt stor suksess øst for muren, var historien en helt annen noen kilometer lenger vest. I de første årene etter andre verdenskrig lå fotballen i Tyskland, i likhet med nasjonen som sådan, i ruiner. Fra og med 1948 greide fotballmyndighetene i Vest-Tyskland imidlertid å stable på bena et nasjonalt mesterskap etter samme mønster som før og under krigen: vinnere av de regionale seriene møttes til cupspill for å avgjøre hvilket lag som var det beste.
Mens et landsdekkende seriespill ble lansert i Øst-Tyskland foran 1949/50-sesongen, måtte man i Vest-Tyskland vente helt til 1963 før man fikk tilsvarende system. Etter den skuffende VM-innsatsen i 1962, hvor det ble exit mot Jugoslavia i kvartfinalen, bestemte det tyske fotballforbundet seg for at drastiske endringer måtte gjøres, og på et møte i Dortmund 28. juli 1962 ble Bundesliga opprettet. Den nye, landsomfattende ligaen skulle sparkes i gang fra og med 1963/64-sesongen.
De 16 lagene som deltok i den første Bundesliga-sesongen ble plukket fra de ulike regionene i Vest-Tyskland, og Hertha ble Berlins representant i første sesong, etter at klubben hadde vunnet Berlin-serien både i 1961 og 1963. Bundesliga er nå inne i sin 51. sesong, og sett bort fra Hertha Berlins 31 sesonger på øverste nivå, er det kun Tennis Borussia Berlin (to sesonger), Blau-Weiß 90 Berlin og Tasmania Berlin (begge én sesong) av Berlin-lagene som har vært oppe og spist kirsebær med de store - og både sesongene i Bundesliga og historien i ettertid har vært dystre for de tre klubbene.
Blau-Weiß 90 Berlin havnet, til tross for en ung og målfarlig Karl-Heinz Riedle på spissplass, helt sist i Bundesliga i 1986/87-sesongen, gikk konkurs i 1992 og spiller idag under navnet SV Blau Weiss Berlin på 8. nivå i tysk fotball. Geir Frigårds gamle klubb, Tennis Borussia Berlin, var oppe både i 1974/75- og 1976/77-sesongen, men havnet nest sist og på nedrykk begge gangene, og spiller idag på nivå 6. Og sist, men ikke minst, Tasmania Berlin, klubben som ble tildelt en plass i Bundesliga sesongen 1965/66 på grunn av myndighetenes ønske om å ha et Berlin-lag i Bundesliga etter Herthas tvangsnedflytting på grunn av økonomisk snusk: Tasmania leverte den svakeste Bundesliga-sesongen noensinne, og innehar den dag i dag så og si alle negative rekorder man kan ta i løpet av én sesong. Klubben rykket ned med to seiere, fire uavgjort og 28 tap, og med en målforskjell på 15-108. Etter å ha trukket 81.500 tilskuere til Olympiastadion for sesongens første kamp, skjønte lagets supportere fort hvor det bar av sted, og i kampen mot Borussia Mönchengladbach 15. januar 1966 var det kun 827 trofaste og sta sjeler som orket å møte opp for å se mer elendighet. I likhet med Tennis Borussia spiller også Tasmania idag på 6. nivå i det tyske ligasystemet.
Som Gisekes boktittel sier, Stasi var virkelig Erich Mielkes organisasjon. Mielke rømte Berlin etter å ha skutt to politibetjenter på oppfordring fra det kommunistiske parti i 1931, og returnerte først fra eksil etter at andre verdenskrig var over. I løpet av årene i eksil studerte han kommunismen på nært hold i Sovjet og kjempet både i den spanske borgerkrigen og på Sovjets side under den andre verdenskrig. Dette ga ham gode kontakter innen de kommunistiske kretser, noe som hjalp ham å unngå rettslig forfølgelse for drapene begått i 1931 da han returnerte til det okkuperte Berlin i 1945.
Mielke jobbet seg oppover i systemet i det kommunistiske Øst-Tyskland, og ble innsatt som Stasi-sjef 11. desember 1957. Mens elleve sjefer for den sovjetiske sikkerhetstjenesten KGB kom og gikk de neste 32 årene, holdt Mielke stand på toppen av Stasi-hierarkiet helt frem til murens fall.
I tillegg til å være sjef for Stasi var Mielke også fotballinteressert, og hans kjærlighet lå hos Dynamo Berlin. Allerede som statssekretær i den kommunistiske regjeringen var han i 1954 med på tvangsflyttingen av Dresden-spillerne til Berlin, men det var først drøye to tiår senere Berlin-klubben virkelig høstet resultater av samarbeidet med Mielke.
Mielkes tidligere melkeku, Dynamo Dresden, hadde kommet seg over sjokket av å miste sine beste spillere til Dynamo Berlin, og var allerede i 1962 igjen å finne på øverste nivå i Øst-Tyskland. Klubben vant tittelen igjen i 1971, og fulgte opp med fire nye seriemesterskap de neste sju sesongene. Dynamo Dresden hadde, bokstavelig talt, vært kilden til Dynamo Berlins første opptur, og Dresdens suksess på 70-tallet ble også kilde til Dynamo Berlins andre store opptur - om enn på en noe annet måte. Mielke skal ha sett seg lei på Dresden-klubbens dominans, og det sies at Stasi-sjefen gikk inn i Dynamo Dresdens garderobe etter siste serierunde våren 1978, etter at klubben hadde tatt sin tredje strake ligatittel, og ytret følgende ord: "Nyt det, for neste år vinner Berlin."
Uavhengig av om denne historien er sann eller ikke, Dynamo Berlin vant ligaen sesongen etter. Og de neste ni sesongene etter det. Dynamo Berlin ble opprinnelig dannet som en politiklubb og hadde alltid hatt sterke bånd til politi og Stasi, og under vingene til fryktede og mektige Erich Mielke vant klubben nå ti strake ligatitler mellom 1979 og 1988, flere av dem vunnet under særdeles tvilsomme omstendigheter. Jukset, hjelpen fra dommerne og alle de merkelige overgangene ble etter hvert så mistenksomme at det til og med skal ha blitt murring innad i kommunistpartiet. Det ble iverksatt etterforskning etter en kamp mot Lokomotiv Leipzig i mars 1986, hvor Dynamo Berlin ble tilkjent en svært tvilsom straffe fem minutter på overtid. Utfallet ble at dommer Bernd Stumpf ble utestengt på livstid. Dynamo Berlin slapp unna enhver sanksjon.
Etter sammenslåingen av øst og vest har de østtyske lagene falt gjennom, og kun Hansa Rostock (12 sesonger), Dynamo Dresden (fire sesonger) og VfB Leipzig (én sesong) har deltatt i Bundesliga. Rostocks to sjetteplasser er de beste plasseringene et østtysk lag har oppnådd, og det har ikke vært et eneste østtysk lag i Bundesliga siden Rostock rykket ned våren 2009. Dynamo Berlin ble plassert på nivå tre da den østtyske og vesttyske ligaen ble slått sammen foran 1991/92-sesongen, og endret navn til FC Berlin i et forsøk på å ta avstand fra fortiden. I 1999 tok de tilbake Dynamo-navnet, og heter idag Berlin FC Dynamo. Etter at klubben gikk konkurs i 2002 har den nå stabilisert seg på øvre halvdel av tabellen på nivå fem i det tyske seriesystemet.
Tyngre vest for muren
Mens Dynamo og Vorwärts nøt stor suksess øst for muren, var historien en helt annen noen kilometer lenger vest. I de første årene etter andre verdenskrig lå fotballen i Tyskland, i likhet med nasjonen som sådan, i ruiner. Fra og med 1948 greide fotballmyndighetene i Vest-Tyskland imidlertid å stable på bena et nasjonalt mesterskap etter samme mønster som før og under krigen: vinnere av de regionale seriene møttes til cupspill for å avgjøre hvilket lag som var det beste.
Mens et landsdekkende seriespill ble lansert i Øst-Tyskland foran 1949/50-sesongen, måtte man i Vest-Tyskland vente helt til 1963 før man fikk tilsvarende system. Etter den skuffende VM-innsatsen i 1962, hvor det ble exit mot Jugoslavia i kvartfinalen, bestemte det tyske fotballforbundet seg for at drastiske endringer måtte gjøres, og på et møte i Dortmund 28. juli 1962 ble Bundesliga opprettet. Den nye, landsomfattende ligaen skulle sparkes i gang fra og med 1963/64-sesongen.
De 16 lagene som deltok i den første Bundesliga-sesongen ble plukket fra de ulike regionene i Vest-Tyskland, og Hertha ble Berlins representant i første sesong, etter at klubben hadde vunnet Berlin-serien både i 1961 og 1963. Bundesliga er nå inne i sin 51. sesong, og sett bort fra Hertha Berlins 31 sesonger på øverste nivå, er det kun Tennis Borussia Berlin (to sesonger), Blau-Weiß 90 Berlin og Tasmania Berlin (begge én sesong) av Berlin-lagene som har vært oppe og spist kirsebær med de store - og både sesongene i Bundesliga og historien i ettertid har vært dystre for de tre klubbene.
Blau-Weiß 90 Berlin havnet, til tross for en ung og målfarlig Karl-Heinz Riedle på spissplass, helt sist i Bundesliga i 1986/87-sesongen, gikk konkurs i 1992 og spiller idag under navnet SV Blau Weiss Berlin på 8. nivå i tysk fotball. Geir Frigårds gamle klubb, Tennis Borussia Berlin, var oppe både i 1974/75- og 1976/77-sesongen, men havnet nest sist og på nedrykk begge gangene, og spiller idag på nivå 6. Og sist, men ikke minst, Tasmania Berlin, klubben som ble tildelt en plass i Bundesliga sesongen 1965/66 på grunn av myndighetenes ønske om å ha et Berlin-lag i Bundesliga etter Herthas tvangsnedflytting på grunn av økonomisk snusk: Tasmania leverte den svakeste Bundesliga-sesongen noensinne, og innehar den dag i dag så og si alle negative rekorder man kan ta i løpet av én sesong. Klubben rykket ned med to seiere, fire uavgjort og 28 tap, og med en målforskjell på 15-108. Etter å ha trukket 81.500 tilskuere til Olympiastadion for sesongens første kamp, skjønte lagets supportere fort hvor det bar av sted, og i kampen mot Borussia Mönchengladbach 15. januar 1966 var det kun 827 trofaste og sta sjeler som orket å møte opp for å se mer elendighet. I likhet med Tennis Borussia spiller også Tasmania idag på 6. nivå i det tyske ligasystemet.
Middelmådige Hertha
Hertha er det eneste av Berlin-lagene som har forsøkt seg i Bundesliga som fortsatt er i nærheten av toppen av tysk fotball, og det mest suksessrike laget fra Berlin noensinne - i hvert fall om man ser bort fra Dynamo og Vorwärts sine gode år i den østtyske ligaen. Det betyr imidlertid ikke at Herthas historie har vært en dans på roser.
Hertha ble i 1892 dannet under navnet BFC Hertha 92, og vant det første arrangerte Berlin-mesterskapet i 1905. I 1920 slo klubben seg sammen med Berliner Sport-Club, og tok navnet den har idag: Hertha Berliner Sport-Club von 1892. Suksessen lot ikke vente på seg for den nye klubben, og Hertha nådde finalen i det tyske mesterskapet - de beste lagene fra regionale ligaer kvalifiserte seg for et nasjonalt sluttspill - seks ganger på rad mellom 1926 og 1931, hvor de stakk av med seieren i de to siste forsøkene.
Etter disse to mesterskapene på starten av 30-tallet har imidlertid ikke Hertha - i løpet av 83 år - vunnet en eneste tittel av betydning.
Klubben vant riktignok den tyske ligacupen, eller Ligapokal som den het på tysk, i 2001 og 2002, men å beskrive disse som 'titler av betydning' vil være en overdrivelse. Ligapokal var en turnering som først ble arrangert for de 32 beste tyske lagene i 1972/73-sesongen, i et format som liknet dagens Champions League-format, før den forsvant igjen etter kun denne ene sesongen. Først 24 år senere, sommeren 1997, ble det børstet støv av turneringen igjen, men det var stort sett kun navnet som var det samme. Den nye ligacupen var en utvidelse av Supercupen, som hver sommer siden 1987 hadde blitt spilt mellom serie- og cupvinner, og bestod kun av seks lag - de fem beste fra den nylig ferdigspilte Bundesliga-sesongen, samt vinneren av den tyske cupen. Ligacupen ble spilt frem til sommeren 2007, før man igjen gikk tilbake til Supercup-formatet, og Hertha vant altså to av de elleve utgavene av turneringen, begge ganger etter å ha slått Schalke 4-1 i finalen.
Før inneværende sesong hadde Hertha spilt i Bundesliga i 30 av 50 sesonger siden oppstarten i 1963, og har i løpet av disse sesongene blant annet kapret én andreplass (1975) og tre tredjeplasser, og har oppnådd en gjennomsnittlig ligaposisjon på 9,4. På maratontabellen i Bundesliga ligger klubben på en 13. plass med 1400 poeng på 1027 kamper, noe som gir et snitt på 1,36 poeng per kamp.
I løpet av årene som har gått siden andreplassen i Bundesliga i 1975, er det nærmeste Hertha har vært en stor nasjonal tittel de tre finaletapene i den tyske cupen i 1977, 1979 og 1993. Som nærmest en ertende pekefinger for å understreke klubbens problemer var det sågar Herthas amatørlag, som på dette tidspunktet spilte på nivå tre av tysk fotball, som tok seg hele veien til finalen i 1992/93-sesongen. I finalen ble Bayer Leverkusen (som forøvrig hadde slått ut Herthas førstelag i åttendedelsfinalen) for sterke for Carsten Ramelow og resten av Hertha-amatørene, og Ulf Kirsten ble dagens helt da han stanget inn kampens eneste mål et snaut kvarter før slutt.
Hertha ble i 1892 dannet under navnet BFC Hertha 92, og vant det første arrangerte Berlin-mesterskapet i 1905. I 1920 slo klubben seg sammen med Berliner Sport-Club, og tok navnet den har idag: Hertha Berliner Sport-Club von 1892. Suksessen lot ikke vente på seg for den nye klubben, og Hertha nådde finalen i det tyske mesterskapet - de beste lagene fra regionale ligaer kvalifiserte seg for et nasjonalt sluttspill - seks ganger på rad mellom 1926 og 1931, hvor de stakk av med seieren i de to siste forsøkene.
Etter disse to mesterskapene på starten av 30-tallet har imidlertid ikke Hertha - i løpet av 83 år - vunnet en eneste tittel av betydning.
Klubben vant riktignok den tyske ligacupen, eller Ligapokal som den het på tysk, i 2001 og 2002, men å beskrive disse som 'titler av betydning' vil være en overdrivelse. Ligapokal var en turnering som først ble arrangert for de 32 beste tyske lagene i 1972/73-sesongen, i et format som liknet dagens Champions League-format, før den forsvant igjen etter kun denne ene sesongen. Først 24 år senere, sommeren 1997, ble det børstet støv av turneringen igjen, men det var stort sett kun navnet som var det samme. Den nye ligacupen var en utvidelse av Supercupen, som hver sommer siden 1987 hadde blitt spilt mellom serie- og cupvinner, og bestod kun av seks lag - de fem beste fra den nylig ferdigspilte Bundesliga-sesongen, samt vinneren av den tyske cupen. Ligacupen ble spilt frem til sommeren 2007, før man igjen gikk tilbake til Supercup-formatet, og Hertha vant altså to av de elleve utgavene av turneringen, begge ganger etter å ha slått Schalke 4-1 i finalen.
Før inneværende sesong hadde Hertha spilt i Bundesliga i 30 av 50 sesonger siden oppstarten i 1963, og har i løpet av disse sesongene blant annet kapret én andreplass (1975) og tre tredjeplasser, og har oppnådd en gjennomsnittlig ligaposisjon på 9,4. På maratontabellen i Bundesliga ligger klubben på en 13. plass med 1400 poeng på 1027 kamper, noe som gir et snitt på 1,36 poeng per kamp.
I løpet av årene som har gått siden andreplassen i Bundesliga i 1975, er det nærmeste Hertha har vært en stor nasjonal tittel de tre finaletapene i den tyske cupen i 1977, 1979 og 1993. Som nærmest en ertende pekefinger for å understreke klubbens problemer var det sågar Herthas amatørlag, som på dette tidspunktet spilte på nivå tre av tysk fotball, som tok seg hele veien til finalen i 1992/93-sesongen. I finalen ble Bayer Leverkusen (som forøvrig hadde slått ut Herthas førstelag i åttendedelsfinalen) for sterke for Carsten Ramelow og resten av Hertha-amatørene, og Ulf Kirsten ble dagens helt da han stanget inn kampens eneste mål et snaut kvarter før slutt.
Statistikk
Berlin er med sine 3,4 millioner innbyggere dobbelt så stor som Tysklands nest største by, Hamburg (det bodde også over to millioner i Vest-Berlin i årene byen var delt). Hovedstaden har imidlertid ikke greid å omgjøre det innbyggermessige overtaket om til suksess på fotballbanen. Av de 101 nasjonale titlene som er blitt utdelt i Tyskland/Vest-Tyskland siden 1903, har Berlin kun vunnet fem - og alle disse ble vunnet før andre verdenskrig, på en tid da det nasjonale mesterskapet ble avgjort gjennom cupspill mellom de beste lagene fra ulike regionale ligaer.
Union 92 Berlin (som senere ble Blau-Weiß 90 Berlin) vant tittelen i 1905, Viktoria Berlin vant den i 1908 og 1911, mens Hertha ble mestere i 1930 og 1931. De siste 79 tyske mesterskapene er vunnet fra lag fra andre steder enn Berlin.
I statistikken nederst i artikkelen er det samlet statistikk for hvordan lag fra hovedsteder og største byer i alle UEFA-medlemsland har gjort det siden innføringen av nasjonale mesterskap i de respektive nasjonene. Berlin, med sine 4,95 % i titteluttelling, har kun hovedstedene Roma (4,59 %), Ankara og Cardiff (begge 0,00 %), samt ikke-hovedstadene Birkirkara (4,12 %) og Dogana (3,57 %), som er de største byene i henholdsvis Malta og San Marino, bak seg på listen.
For Cardiffs del kan den magre tittelfangsten i stor grad forklares med at Cardiff City spiller i det engelske ligasystemet, og at den walisiske ligaen i all hovedsak består av semiprofesjonelle lag fra mindre byer og landsbyer. Cardiff City er imidlertid et av Wales' beste fotballag, og om den walisiske tittelen hadde blitt utdelt til det walisiske laget som gjorde det best i det engelske ligasystemet ville Cardiff hatt et rikt troféskap. Når det gjelder Ankara er det verdt å nevne at byens lag må konkurrere med lag fra tre ganger større Istanbul, noe som i hvert fall til en viss grad kan forklare mangelen på suksess. Den manglende suksessen for lag fra Birkirkara og Dogana har ingen tilsvarende forklaring, det har ei heller Romas skjebne.
Sett fra et rent uttellingsperspektiv scorer Roma enda svakere enn Berlin, med sine fem titler på 109 forsøk. Byen er også hovedstad og den største byen i Italia med sine 2,6 millioner innbyggere, og er over dobbelt så stor som Milano, som er landets nest største by. Man kunne for Roma - i likhet med for Berlin - forvente en bedre uttelling enn magre 4,59 % . Til Romas forsvar skal imidlertid sies at byens titler er vunnet i langt nyere tid enn Berlins, og i en æra hvor vinneren har blitt kåret etter et nasjonalt ligaspill, i motsetning til titlene Berlin-lagene vant etter cupsluttspill. Serie A ble dannet foran 1929/30-sesongen, og Romas triumfer er kommet ved AS Romas tre titler (1942, 1983 og 2001) og Lazios to (1974 og 2000). De to Roma-lagene har også tilsammen vunnet 15 Coppa Italia-titler og hvert sitt europeiske trofé. Alt i alt fremstår den italienske hovedstaden som langt mer konkurransedyktig enn hva den tyske gjør.
For å sette Berlin-lagenes prestasjoner ytterligere i perspektiv: totalt sett har hovedstadslag i UEFA-nasjonene vunnet 1360 av 3296 mulige nasjonale mesterskap (41,26 %), mens de største byene i de enkelte nasjonene har stått for hele 1510 av 3296 mulige (45,81 %). Hvis man kun ser på resultatene fra de største ligaene i Europa, som er en naturlig målestokk for den tyske - England, Frankrike, Spania og Italia - er den totale uttellingsprosenten for hovedstedene (som også er landenes største byer) på 19,60 %.
For byer som er av Europas 20 største, men som ikke er sitt lands største eller hovedstad, er uttellingen: St. Petersburg 14,29 %, Hamburg 5,94 %, Barcelona 27,71 % og Kharkiv 24,24 %. Alle bedre enn Berlin.
Hvorfor?
Hva er så grunnen til at Berlin har kommet såpass til kort som fotballby de siste drøye 80 årene? Tyskerne man snakker med skylder på dårlig klubbdrift over lang tid, men heller ikke de blir helt kloke på hvorfor Berlin, og da spesielt Hertha - som spiller sine hjemmekamper på en arena med plass til nærmere 75.000 tilskuere - ikke greier å hevde seg helt i toppen av tysk fotball.
Det er nok mange årsaker til Berlin-fotballens problemer, og en fullstendig forklaring ligger langt over min evne og ambisjon å forsøke å komme med. Allikevel er det nok ikke noen særlig dristig påstand å hevde at delingen av Tyskland, kombinert med Berlins geografiske plassering må ta sin del av skylden for mangelen på suksess. Berlin gjorde det godt i årene før andre verdenskrig, og hadde frem til landet ble delt vunnet fem av 35 utdelte titler, som gir en uttelling på 14,29 % - noe som er omlag samme uttelling som Paris og London har hatt totalt. Etter delingen har det imidlertid vært titteltørke for Berlins del - om man ser bort fra titlene lagene fra Øst-Berlin tok i Oberliga, og som ikke er en del av statistikken her.
Etter at Tyskland og Berlin ble delt, ble Bonn ny hovedstad i Vest-Tyskland, og regjeringen flyttet samtidig setet sitt dit. Vest-Berlin lå nå isolert dypt inne i Øst-Tyskland, avskåret geografisk fra resten av landet, og også avsperret mot de østtyske områdene. Mens fotballen i Øst-Berlin - med noe hjelp - tidvis blomstret, beveget Hertha seg mellom første og tredje nivå i vest. Med Vest-Berlin isolert i øst bevegde det industrielle og økonomiske tyngdepunktet i Vest-Tyskland seg gradvis bort fra Berlin og over til områdene i vest. Her lå pengene og mulighetene.
Selv om øst og vest nå har vært samlet i over 20 år, er det fortsatt områdene i gamle Vest-Tyskland som er områdene hvor økonomien og industrien blomstrer, og det er klubber fra de rike og industrialiserte områdene som gjør det best. Berlin bærer fortsatt preg av å være en kunster- og bohemby, og høyst sannsynlig vil den fortsette å gjøre det i overskuelig fremtid.
Til tross for byens mange innbyggere og en stor og flott stadion å spille fotball på, vil det ikke komme som noen overraskelse om berlinerne også i årene som kommer fortsetter å klø seg i hodet og lure på hvorfor de bor i Europas dårligste fotballhovedstad.
16. aug. 2013
Tanker om fotballsesongen 2013-14
Av Andy Dia, Bears Island og Eivind Bisgaard Sundet
Den eneste kampen jeg bryr meg om denne høsten er Etiopia borte mot Den sentralafrikanske republikk. Vinner Etiopia den er de klar for play-off til VM.
Eivind Bisgaard Sundet setter tonen med denne åpningsreplikken da han ønsker Andy Dia og Bears Island velkommen inn i stua på Tøyen. Vi er samlet for å diskutere europeisk klubbfotballsesong 2013-14, ikke den afrikanske VM-kvalikken.
Champions League
Bears Island prøver å pensle inn samtalen på Champions League. "Kan vi ikke bare begynne med det største, så er vi ferdig med det?"
Eivind skyter raskest, men har trolig tenkt på dette. Juventus. Han er sikker i sin sak. Laget har god aldersmiks, flest i sin beste alder, ledere og vinnere, Antonio Conte, og i tillegg er troppen komplett med to nye spisser. Carlos Tevez blir avgjørende.
Bears kontrer med Real Madrid. Carlo Ancelotti og et lag i helhvite drakter, renere kan det ikke bli. Så rent, så pent, så purt. Ancelotti skal finne frem hjertet i Madrid-spillerne etter at Mourinho har forsøplet det med oss-mot-verden-mentalitet og krigerretorikk. Den stallen og Carlo Ancelotti. Det er bare å glede seg!
Andy Dia mumler i skjegget. Han tror også på Real Madrid. "Men det har jeg gjort de 3 siste åra, så det trenger ikke bety en dritt".
Barcelona da? Eivind mener de ikke kan vinne uten stoppere. Andy og Bears mener de har klart kunstykket å vinne CL i 2009 og 2011 med en stopper i finalen begge gangene. Det googles litt. Riktig. Pique er den eneste de trenger. Tja. Det blir morsomt å se hvordan Messi og Neymar går sammen uansett.
PSG da? Kan de klare noe? Fra bordet kommer det noen ytringer om at Cavani og Zlatan blir minst like morsomt som Neymar/Messi. Likevel kan se ut som om PSG har litt lite kvalitet sentralt på banen. Verratti er god, men kan han alene styre en CL-midtbane dit allerede? Og sidebackene? Digne er kjøpt inn. Men PSG mangler litt kvalitet der.
Kan noen i England vinne? Chelsea? Mangler litt stoppere og balansespillere på midtbanen, kanskje. Den offensive slagkraften ser bra ut. Gode sidebacker. Cech hevet seg litt forrige sesong. City nevnes ikke. Kanskje Pellegrinis nesten-stempel har nådd redaksjonen. Dog enes det om at de har fått noen gode tilvekster iløpet av sommeren.
Bayern har ingen troa på. To år på rad går ikke.
Østover da? Anzji sparket Meulensteen etter to kamper og skal nå avvikle den elleville satsingen. Ok.
Sjakhtar har mistet Henrikh Mkhthkkhkrhkerian og Fernandinho, men kjøpt noen nye brasser. Lite nytt der i gården. Stabilitet og kul trener. Blir som ofte før spennende.
Til slutt setter alle opp sine semifinalelag.
Eivind: Bayern, Juventus, Real Madrid og Barcelona (Juventus)
Andy: Bayern, Chelsea, Real Madrid, Barcelona ( Real Madrid)
Bears: Real Madrid, Juventus, City, Dortmund (Real Madrid)
Intermission
Eivind sitter fordypet i en wiki-artikkel og utbryter at "QPR bare må kjøpe en spiller på Chelseas reservelag, Ruben Loftus-Cheek". Okei nå er det kaffepause for alvor. Wienerbrød og kaffe, samt en liten euforisk samtale om Avram Grants tridente i Maccabi Haifa-tiden. Oluwasegun Abiodoun og Yakubu på topp med Yossi Benayoun like bak. Etter litt googling finner vi ut at de ikke spilte noe særlig sammen. De var der på samme tid, okkesom.
Gleden er tilbake da det oppdages at Yossi Benayoun tilbringte åtte måneder i Ajax som 15-16-åring. Wiki melder at han var ungdomslagets toppscorer og beste spiller, og at han ble tilbudt 4-årskontrakt, men at han og familien ikke trivdes i Amsterdam og flyttet hjem. Ny info for oss. Digg.
Beste kjøp i sommer
Vi får summet oss litt og prøver å gå gjennom overganger denne sommeren. Etter litt brainstorming har vi fått en personlig favorittovergang denne sommeren.
Andy: Carlos Tevez. Viser år etter år at han er en fantastisk god spiss. 12 millioner pund. Bra pris. Bedre enn mange til dobbel pris. Vinnertype. Ofrer alt. Kriger. Scorer. Blir viktig for Juventus.
Eivind: Mario Gomez. Han scorer mål, mange. God spiss som har mange år igjen. Førstevalg for Tyskland i VM til sommeren. Det var litt tilfeldig at Mandzukic ble førstevalg i fjor, da Gomez var skadet i begynnelsen. Av andre nevner jeg Luiz Gustavo. Hvem enn som ender opp med han, så blir det en knallsignering.
Bears: Fabrizio Ravanelli til Ajaccio. Han er ny trener der, det er så bra det. Ok da, Paulinho til Tottenham. Han ser så bra ut. Eivind mumler noe om flopp i bakgrunnen.
Intermission II Andy og Eivind begynner å snakke inngående om Bærum og Oddsenligaen (også kjent som andredivisjon). Bears begynner å kikke litt på utsikten fra kjøkkenvinduet.
Årets Michu
Forutsetningen er at spilleren ikke var såååå viden kjent før sesongen, men blir toneangivende gjennom 13/14-sesongen.
Etter litt diskusjon er disse navnene blitt nevnt:
Ravel Morisson
Adnan Januzaj
Son Heung-Min
Dries Mertens
Morgan Schneiderlin
M'Baye Niang
Jesé
Yoichiro Kakitani
Ismaël Fofana (Neida)
Julian Draxler
Morata
Paul Pogba
Geodion Zelalem
Dmitri Payet
Geoffrey Kondogbia
Eivind: Son Heung-Min. Spilte i HSV ifjor. Var god. Scoret noen skikkelige fine mål. Linket til mange klubber. Gikk til Leverkusen, får spilt CL: Tror at siden Bundesliga har fått så positivt rykte gikk han til Leverkusen og ikke andre. BL er blitt mer attraktivt og kan holde på talentene. Sørkoreansk landslagsspiller.
Bears: Banner litt over at Eivind klarte å trekker Son Heung-Min opp av hatten før han. Morgan Schneiderlin er mitt valg. Ok kjent for PL-øyne, og blir jo ikke akkurat å se på de europeiske jaktmarker i år. Men jeg tror han blir virkelig en hit i år. En nytelse å se Schneiderlin spille fotball, klok spiller som det er en nytelse å se i form.
Andy: Adnan Januzaj. Speninngsmomentet er hvorvidt han får noe særlig med spilletid. Trenger nok et år på seg, men jeg håper at han får spilletid og får et gjennombrudd slik at han blir regnet som et av europas største talenter. Så god er han! Ellers må jeg også nevne Geoffrey Kondogbia (Eivind nikker annerkjennende). Et beist av en midtbanespiller på over 190 centimeter. God i U20-VM og fast på Sevilla i fjor.
Outro
Eivind snakker varmt om Yoichiro Kakitani som visstnok spiller i Cerezo Osaka i J-League. Bears begynner å google og finner ut at mange av lagene eies av sinnsyke firmaer som Yanmar, Mazda, Toyota, Hitachi, Fujitsu og lignende. Vi er alle enige om at dette kan være starten på en annen blogg.
Materazzia ønsker alle en underholdende og rik fotballsesong!
Den eneste kampen jeg bryr meg om denne høsten er Etiopia borte mot Den sentralafrikanske republikk. Vinner Etiopia den er de klar for play-off til VM.
Eivind Bisgaard Sundet setter tonen med denne åpningsreplikken da han ønsker Andy Dia og Bears Island velkommen inn i stua på Tøyen. Vi er samlet for å diskutere europeisk klubbfotballsesong 2013-14, ikke den afrikanske VM-kvalikken.
Champions League
Bears Island prøver å pensle inn samtalen på Champions League. "Kan vi ikke bare begynne med det største, så er vi ferdig med det?"
Eivind skyter raskest, men har trolig tenkt på dette. Juventus. Han er sikker i sin sak. Laget har god aldersmiks, flest i sin beste alder, ledere og vinnere, Antonio Conte, og i tillegg er troppen komplett med to nye spisser. Carlos Tevez blir avgjørende.
Bears kontrer med Real Madrid. Carlo Ancelotti og et lag i helhvite drakter, renere kan det ikke bli. Så rent, så pent, så purt. Ancelotti skal finne frem hjertet i Madrid-spillerne etter at Mourinho har forsøplet det med oss-mot-verden-mentalitet og krigerretorikk. Den stallen og Carlo Ancelotti. Det er bare å glede seg!
Andy Dia mumler i skjegget. Han tror også på Real Madrid. "Men det har jeg gjort de 3 siste åra, så det trenger ikke bety en dritt".
Barcelona da? Eivind mener de ikke kan vinne uten stoppere. Andy og Bears mener de har klart kunstykket å vinne CL i 2009 og 2011 med en stopper i finalen begge gangene. Det googles litt. Riktig. Pique er den eneste de trenger. Tja. Det blir morsomt å se hvordan Messi og Neymar går sammen uansett.
PSG da? Kan de klare noe? Fra bordet kommer det noen ytringer om at Cavani og Zlatan blir minst like morsomt som Neymar/Messi. Likevel kan se ut som om PSG har litt lite kvalitet sentralt på banen. Verratti er god, men kan han alene styre en CL-midtbane dit allerede? Og sidebackene? Digne er kjøpt inn. Men PSG mangler litt kvalitet der.
Kan noen i England vinne? Chelsea? Mangler litt stoppere og balansespillere på midtbanen, kanskje. Den offensive slagkraften ser bra ut. Gode sidebacker. Cech hevet seg litt forrige sesong. City nevnes ikke. Kanskje Pellegrinis nesten-stempel har nådd redaksjonen. Dog enes det om at de har fått noen gode tilvekster iløpet av sommeren.
Bayern har ingen troa på. To år på rad går ikke.
Østover da? Anzji sparket Meulensteen etter to kamper og skal nå avvikle den elleville satsingen. Ok.
Sjakhtar har mistet Henrikh Mkhthkkhkrhkerian og Fernandinho, men kjøpt noen nye brasser. Lite nytt der i gården. Stabilitet og kul trener. Blir som ofte før spennende.
Til slutt setter alle opp sine semifinalelag.
Eivind: Bayern, Juventus, Real Madrid og Barcelona (Juventus)
Andy: Bayern, Chelsea, Real Madrid, Barcelona ( Real Madrid)
Bears: Real Madrid, Juventus, City, Dortmund (Real Madrid)
Intermission
Eivind sitter fordypet i en wiki-artikkel og utbryter at "QPR bare må kjøpe en spiller på Chelseas reservelag, Ruben Loftus-Cheek". Okei nå er det kaffepause for alvor. Wienerbrød og kaffe, samt en liten euforisk samtale om Avram Grants tridente i Maccabi Haifa-tiden. Oluwasegun Abiodoun og Yakubu på topp med Yossi Benayoun like bak. Etter litt googling finner vi ut at de ikke spilte noe særlig sammen. De var der på samme tid, okkesom.
Gleden er tilbake da det oppdages at Yossi Benayoun tilbringte åtte måneder i Ajax som 15-16-åring. Wiki melder at han var ungdomslagets toppscorer og beste spiller, og at han ble tilbudt 4-årskontrakt, men at han og familien ikke trivdes i Amsterdam og flyttet hjem. Ny info for oss. Digg.
Beste kjøp i sommer
Vi får summet oss litt og prøver å gå gjennom overganger denne sommeren. Etter litt brainstorming har vi fått en personlig favorittovergang denne sommeren.
Andy: Carlos Tevez. Viser år etter år at han er en fantastisk god spiss. 12 millioner pund. Bra pris. Bedre enn mange til dobbel pris. Vinnertype. Ofrer alt. Kriger. Scorer. Blir viktig for Juventus.
Eivind: Mario Gomez. Han scorer mål, mange. God spiss som har mange år igjen. Førstevalg for Tyskland i VM til sommeren. Det var litt tilfeldig at Mandzukic ble førstevalg i fjor, da Gomez var skadet i begynnelsen. Av andre nevner jeg Luiz Gustavo. Hvem enn som ender opp med han, så blir det en knallsignering.
Bears: Fabrizio Ravanelli til Ajaccio. Han er ny trener der, det er så bra det. Ok da, Paulinho til Tottenham. Han ser så bra ut. Eivind mumler noe om flopp i bakgrunnen.
Intermission II Andy og Eivind begynner å snakke inngående om Bærum og Oddsenligaen (også kjent som andredivisjon). Bears begynner å kikke litt på utsikten fra kjøkkenvinduet.
Årets Michu
Forutsetningen er at spilleren ikke var såååå viden kjent før sesongen, men blir toneangivende gjennom 13/14-sesongen.
Etter litt diskusjon er disse navnene blitt nevnt:
Ravel Morisson
Adnan Januzaj
Son Heung-Min
Dries Mertens
Morgan Schneiderlin
M'Baye Niang
Jesé
Yoichiro Kakitani
Ismaël Fofana (Neida)
Julian Draxler
Morata
Paul Pogba
Geodion Zelalem
Dmitri Payet
Geoffrey Kondogbia
Eivind: Son Heung-Min. Spilte i HSV ifjor. Var god. Scoret noen skikkelige fine mål. Linket til mange klubber. Gikk til Leverkusen, får spilt CL: Tror at siden Bundesliga har fått så positivt rykte gikk han til Leverkusen og ikke andre. BL er blitt mer attraktivt og kan holde på talentene. Sørkoreansk landslagsspiller.
Bears: Banner litt over at Eivind klarte å trekker Son Heung-Min opp av hatten før han. Morgan Schneiderlin er mitt valg. Ok kjent for PL-øyne, og blir jo ikke akkurat å se på de europeiske jaktmarker i år. Men jeg tror han blir virkelig en hit i år. En nytelse å se Schneiderlin spille fotball, klok spiller som det er en nytelse å se i form.
Andy: Adnan Januzaj. Speninngsmomentet er hvorvidt han får noe særlig med spilletid. Trenger nok et år på seg, men jeg håper at han får spilletid og får et gjennombrudd slik at han blir regnet som et av europas største talenter. Så god er han! Ellers må jeg også nevne Geoffrey Kondogbia (Eivind nikker annerkjennende). Et beist av en midtbanespiller på over 190 centimeter. God i U20-VM og fast på Sevilla i fjor.
Outro
Eivind snakker varmt om Yoichiro Kakitani som visstnok spiller i Cerezo Osaka i J-League. Bears begynner å google og finner ut at mange av lagene eies av sinnsyke firmaer som Yanmar, Mazda, Toyota, Hitachi, Fujitsu og lignende. Vi er alle enige om at dette kan være starten på en annen blogg.
Materazzia ønsker alle en underholdende og rik fotballsesong!
Abonner på:
Innlegg (Atom)