Norge-Italia - Forhåndsomtale

Av Marco Simone (@SimenAxel)

For drøyt to år siden var Italia EM-finalister. Med den unisone hyllesten av sommerens tyske verdensmestere friskt i minne, er det greit å huske på at italienerne tok seg greit av Tyskland i semifinalen i Kiev i 2012. I finalen ble Spania alt for sterke. Sommerens VM ble en fiasko for Gli Azzurri. Men tirsdagens kamp er som kjent en kvalifiseringskamp. I europeiske kvalifiseringsgrupper har Italia vært utilnærmelige de siste årene. 8-2-0 ble deres statistikk i den forrige EM-kvalifiseringen.

6-4-0 ble fasit på veien til VM i 2014, og 7-3-0 til VM i 2010. 41 kamper har gått siden Italias forrige tap i kvalifiseringskamp. Det kom 6. september 2006, da Frankrike fikk en slags revansje etter tapet i VM-finalen tidligere det året. Vi må tilbake til 2004 for å finne forrige italienske kvalifiseringstap mot antatt svakere motstand. Da ble det 1-0 tap for Slovenia. De Rossi og Buffon er de to eneste igjen fra den utgaven av Italia.

Våre gutter har en formidabel oppgave foran seg. La oss uansett se om vi finner noen gode nyheter før tirsdagens kamp.

Jo da. For hva publikumsvennlighet angår er Italia uten sine to største. Andrea Pirlo er selve motoren, hjertet i det offensive spillet. Han er skadet og spiller ikke kampen på Ullevaal. Det gjør heller ikke Mario Balotelli. I tillegg mangler Barzagli, Chiellini, Cerci, Rossi, Marchisio og Montolivo. Selv om dette er mange og til dels store navn, viste man i forrige ukes treningskamp mot Nederland få tegn på savn av disse. 2-0-seieren over VM-medaljørene var akkurat den starten Antonio Conte behøvde i trenerstolen.

Det kom jo som et aldri så lite sjokk da Antonio Conte plutselig gikk av som Juventus-manager midt i juli. Fra sjefsstolen har han hentet tre av tre seriemesterskap for Juventus. På 151 kamper har det bare blitt 15 tap, mens 102 kamper er vunnet. Apropos tallet 102; det var også antall poeng Juventus skrapte sammen på forrige sesongs 38 kamper – og det var ny rekord i italiensk fotball.

Et kjennetegn for denne Conte-fotballen er enorm energi og vilje, spesielt i starten av kampene. Før publikum rekker å finne plassene sine er ofte lagene hans oppe med ett eller to mål. Det var også tilfelle mot Nederland. Store, sterke midtstoppere og masse løpskraft på sidene. Unge De Sciglio og Darmian har mange av de samme kvalitetene som norske Linnes og Elabdellaoui. På midten vil Romas Daniele De Rossi få mye ball, og fungere som en slags tilbaketrukket playmaker. Spissene er bevegelige og stinker mål.

Innbyrdes kamper
Italia har gitt oss herligheter som pizza, Benito Mussolini, Marco Materazzi, kampfiksing, tiramisu, Luciano Pavarotti og Paolo Maldini. Sistnevnte og landets fotballag har også gitt oss nordmenn noen jevne og minneverdige fotballkamper. Da jeg og bestemor var småjenter og Mjøsa brant så var det italienerne som slo oss ut i semifinalen av Berlin-OL. Tull og tøys lagt til side var jeg fem år gammel da de blå på ny sendte oss ut av et mesterskap. Jeg fikk en sånn avskjedsbok av barnehagetantene mine da jeg sluttet der sommeren 1994. Én av dem skrev: “Simen er en glad gutt, men han hater Dino Baggio.” Fire år senere var det duket for 1/8-finale i VM mellom Norge og Italia. Brum brum, Christian Vieri, 1-0, takk og hei.

Sannsynlig lag mot Norge på tirsdag
Formasjon 3-5-2

Buffon (Juventus);

Ranocchia (Inter), Bonucci (Juventus), Astori (Roma);

De Sciglio (Milan), Florenzi (Roma), De Rossi (Roma), Giaccherini (Sunderland), Darmian (Torino);

Immobile (Dortmund), Zaza (Sassuolo)

Se opp for:
Ciro Immobile og Simone Zaza.

Dette er virkelig den nye italienske vinen. Ciro Immobile ble toppscorer i Serie A forrige sesong, med 22 mål på 33 kamper for Torino. To sesonger tidligere sprutet han inn 28 på 37 kamper for Pescara i divisjonen under. Dette fikk Jürgen Klopp til å bla opp nærmere 200 millioner kroner for spissens tjenester. Immobile er særdeles god i bevegelsene, og liker å operere i midtstoppernes blindsoner, hvor de ikke har kontroll på ham. Avslutningsferdighetene er det ingenting å si på, og han er alltid bestemt når sjansene oppstår.

Noe overraskende er det Simone Zaza fra lille Sassoulo som akkompagnerer Immobile på topp. I seriepremieren scoret Zaza et aldeles utsøkt volleymål, og i landslagsdebuten ordnet han Italia både straffe og fordel av å spille 80 minutter med én mann mer på banen. Zaza er deleid av Juventus, og dersom han fortsetter utviklingen, kan 23-åringen bli å se i sort og hvitt allerede fra januar 2015.

Hvor ligger mulighetene for Norge?
Hvis guttene våre er veldig ærlige, ydmyke og oppofrende i et stramt og godt soneforsvar så har vi fundamentet for et godt resultat mot Italia. Uten Pirlos silkefot er det, selv for Italia, vanskelig å finne bakrom mot et konsentrert forsvar som ligger lavt. Å la dem komme rundt på kantene vil trolig ikke være veldig dramatisk med sterke hodespillere som Forren/Semb Berge/Nordtveit inne i boksen. Personlig vil jeg gjerne se Jone Samuelsen, Omar Elabdellaoui og Martin Linnes i startelleveren til han Per. Løpsstyrke på flankene kan være gunstig for å utnytte rommene som oppstår mot presumptivt bedre lag med tre mann bak. Hvis Joshua King spiller på topp, så kan han lage trøbbel for en noe temposvak backtreer. Spesielt Andrea Ranocchia trives aller best når spillet foregår foran ham. Løpsdueller mellom han og King er ønskelig.

Også trenger vi selvsagt flaks - i hvert fall for å vinne.

FIFA-ranking
Norge på 53. plass
Italia på 14. plass

Resultattips: 0-2 (Mål av Immobile og Giaccherini)

VM 2014 - Frankrike

Av Marco Simone (@SimenAxel)

Noe av det aller mektigste jeg vet om er når skjeggete Sébastien Chabal (ja, det er helt sant) og resten av det franske rugbylandslaget gir alt i fremførelsen av ”Marseillaisen” . I motsatt ende av min skala finnes Franck Ribéry, som ikke rikker en mine i ansiktet når nasjonalsangen spilles. I mitt franskvennlige sinn klamrer jeg meg til troen om at han har for lav hjernekapasitet til å huske teksten.

Lillian Thuram derimot – han kunne synge han.

På grunn av utallige sommerferier i Sør-Frankrike, ble ”Les Bleus” – det franske landslaget, et naturlig ”andrelandslag” for meg. Siden den kvelden i 1998 har det vært en berg- og dalbanetur uten like. Trezeguets gyldne mål i Amsterdam i 2000. 0 scoringer og rett ut av gruppe med Danmark, Uruguay og Salif Diaos Senegal i 2002. Au revoir i kvarten mot Hellas i 2004. Italias hevn mot Trezeguet og de andre i Berlin. 2008 husker jeg faktisk ikke.

Som dere alle vet ble bunnen nådd i forrige VM, med treningsstreik og det hele. Og la det være sagt; det var veldig mange og store idioter i den stallen. Lilian Thuram hadde aldri tillatt det som skjedde å skje. Men det hadde heller aldri forekommet hvis det ikke var for én mann.

Nicolas Anelka er for meg alt som er galt med fotball samlet i ett legeme. For det første har han sjarm og utstråling som containerhavnen i Marseille. Han har null respekt for sin egen eller sine lagkameraters karriere. I tillegg har han åpenbart bekmørke rasistiske holdninger, og han brukte vår kjære fotballarena til å fronte dem. La oss håpe at vi har sett det siste av Nicolas Anelka.

For i asken og ruinene av det som ble bygget opp av 98-laget og rasert av den følgende generasjonen, har det franske forbundet funnet en liten gnist. De har ansatt Didier Deschamps som trener. Det var jo han som løftet pokalene i Paris og Amsterdam. Nå har han hatt couilles (baller) nok til å utelate Samir Nasri fra VM-troppen. Marseille-gutten med det ekle oppsynet skal ha vært det Deschamps beskrev som ”ødeleggende for miljøet i troppen” i forbindelse med EM i forfjor og playoffkampene mot Ukraina. Dere så sikkert twitter-ranten til Nasris kjæreste etter vrakingen. Like barn leker best. Det sies at Deschamps har saksøkt henne for hodemisten. Jeg håper det stemmer.

Her er uansett mine syn på den franske 23-mannstroppen. Jeg gir dere min forventede startellever, og litt om hver enkelt spiller.

Formasjon: 4-3-3/4-5-1

Hugo Lloris (k)

Bacary Sagna, Laurent Koscielny, Mamadou Sakho, Patrice Evra

Yohan Cabaye, Blaise Matuidi, Paul Pogba

Antoine Griezmann, Karim Benzema, Franck Ribéry

Målvakten
Hugo Lloris er kaptein for de blå. Det er selvsagt en formidabel oppgave, og det er ikke uten grunn at han har fått den. For selv om han har ansiktstrekk som kan minne om guttene som okkuperer trappa på Alexander Kiellands plass på varme sommerdager, og han på sitt verste har fått Tottenham-supportere til å minnes Heurelho Gomes, er Lloris en trygg og god keeper med god teknikk, rekkevidde og pondus. Jeg vil anslå at han er blant mesterskapets fem-seks beste keepere.

Midtforsvaret
Det at Arsenal av forskjellige årsaker ikke klarte å følge opp sin gode høstsesong nå i våres, var i hvert fall ikke Laurent Koscielnys feil. Mannen som ligner på Beavis eller Butthead (han lyse) har nå gjort to meget gode sesonger i Premier League. Makkeren hans er jeg mindre trygg på. Mamadou Sakho har en tendens til å ta et skritt fram i stedet for ett tilbake. Han har utvilsomt et stort potensial, både fysisk og med ballen, men han framstår for ofte som overtent. Hvis Deschamps kan gi ham en stikkpille så blir det riktig bra.

Sidebacker
På høyresiden i forsvar har det oppstått et luksusproblem for Deschamps. Både Bacary Sagna og Mathieu Debuchy har spilt mye, og begge er veldig stødige. I tillegg har de tilstrekkelig erfaring til å mestre alt fra Maynor Figueroa til Cristiano Ronaldo.

Gaël Clichy har gjort en god sesong i mesterlaget til Manuel Pellegrini, men er vraket til fordel for 20 år gamle Lucas Digne fra PSG og Patrice Evra. Sistnevnte kommer til å spille. Sammen med Ribéry skal han danne venstresiden – en side som blir like spiselig som fluesopp.

Midtbanen
Hvis Nasser Al-Khelaifi får det som han vil, så blir trioen på Frankrikes midtbane en ren PSG-troika fra høsten av. I bunnen ligger bunnsolide Blaise Matuidi. Han har traktert ”sesongens lag” hos de aller fleste eksperter og store redaksjoner.

Matuidi blir flankert av Yohan Cabaye. Jeg kalte han en gang fattigmanns Cesc Fàbregas, men nå er de omtrent jevngode. Sistemann i trekløveret er Paul Pogba. Den lange mannen med aner fra Guinea vokste opp i regionen der også osten brie kommer fra. Det finnes ingen andre likheter mellom Paul Pogba og brie. Det som er sikkert er at Pogba er et fenomen, en fotballspiller vi ikke har sett lignende til før. Måten han beveger seg på, demper ballen på, dribler og skyter på er helt unik. Det er nesten som at han er for stor for banen. Jeg ønsker han et stort VM.

Angrepet
Franck Ribéry er selvskreven på venstresiden, selv om han er en idiot. Han har nok vært Bundesligaens beste spiller de to siste sesongene. (Visste du forresten at Francks 19 år gamle lillebror Steven Ribéry spiller for Bayern München II? Nå vet du det.)

Karim Benzema kommer nok til å starte på topp. Han har gjort 24 mål i Real Madrid denne sesongen. Benzema er mer bevegelig og helt enkelt bedre enn Olivier Giroud. Loïc Remy er også en mulighet.

Borte på høyresiden håper jeg vi får se Antoine Griezmann. Unggutten var veldig god fram til jul. Vårsesongen ble så som så for både han og Real Sociedad, men likevel har han vekket oppmerksomheten til PSG, Liverpool og Manchester United. Han er uredd, kjapp, driblesterk og målfarlig.

Benken
Med Mandanda og Landreau(kanskje årets keeper i Ligue 1) er det god dekning helt bakerst. Raphaël Varane er en fantastisk midtstopper, i dag, til høsten og om ti år.

Bredden på midten er helt grei, mens gutter som Sissoko, Valbuena, Giroud og Remy har offensive fibre som kan komme godt med når det røyner på.

En ganske anerkjent Materazzia-blogger har mer enn antydet at han får innovertiss av gruppe E. Selv får jeg heller ingen ereksjon, men det kan bli brukbart likevel. Sveits kommer til å by på trøbbel for Frankrike. Jeg vet hva hovedstaden i Honduras er, og det å høre navnet Ecuador gjør meg bortenfor nostalgisk av å nynne på en Sash-sang. Men da vil jeg heller nynne på denne sangen, her nydelig fremført av en gjeng med blomkålører.



On y va!

Bisous

Poetry in motion

Av Marco Simone

En søndag for 25 år siden våkner åtte år gamle Steven George Gerrard på et loft i Huyton, en kriminelt belastet arbeiderklasseforstad til Liverpool. Det hadde ikke blitt mye søvn den natten. Dagen før hadde han, mamma Julie, pappa Paul og storebror Paul sett de fryktelige bildene fra Hillsborough rulle over tv-skjermen. Dere kjenner historien. Under FA-cupsemifinalen mellom Nottingham Forest og Liverpool ble trengselen på tribuneseksjonen Leppings Lane Stand enorm etter at politiet hadde åpnet en ekstra port. 96 mennesker mistet livet den dagen. Den lille familien forsto at tragedien rammet hele byen deres, men den skulle komme enda tettere innpå dem.

Lille Steven kjapper seg ned trappen. I stua står bestefar Tony. Han var stadig innom, han bodde jo rett borti gata. Men han er aldri innom klokka halv ni søndag morgen, og i dag er fjeset hans annerledes. Steven skjønner at noe er alvorlig galt. “Familien vår kom oss ikke unna Hillsborough”, sier bestefaren.
”Jon-Paul er død.”

Jon-Paul Gilhooley ble det yngste offeret på Hillsborough den aprildagen i 1989. Han var Steven Gerrards fetter. Og akkurat som sitt søskenbarn var Jon-Paul Liverpool-supporter på sin hals. Onkelen hans hadde en billett til overs, og tiåringen gledet seg veldig til å se Liverpool i en semifinale i FA-cupen. Han kom aldri hjem igjen. Steven fikk ikke gå i fetterens begravelse. Foreldrene ville rett og slett skåne han for den påkjenningen. Men han forsto likevel alvoret, og sørget over tapet av sin jevnaldrende fetter. De to hadde spesielt én ting til felles; kjærligheten for fotball og for Liverpool FC. I sin selvbiografi fra 2007 skriver Gerrard følgende: “Jeg har aldri sagt det før, men jeg sier det nå. Jeg spiller for Jon-Paul.”

Ganske nøyaktig ett år etter hendelsene i Sheffield tok Liverpool hjem nok et ligagull. Fra tribuneplass kunne en niåring fra Huyton konstatere at han og Jon-Pauls helter fortsatt var konger av England.

What ship has never docked on Merseyside?
- The Premiership.

I årene som kom mistet Liverpool sin trone. Graeme Souness kom inn som trener, og gjorde gull til gråstein. Roy Evans tok over, men trofeene uteble. Den nye vinden som blåste over landet het Alex Ferguson og Manchester United. Da Steven Gerrard var liten fikk han husarrest av pappa Paul fordi han gikk i Manchester United-drakt. Hegemoniet til de røde fra Manchester smertet voldsomt i Liverpool.

Steven Gerrard hadde fått plass i klubbens akademi. Han ble tidlig lagt merke til og fikk spille sammen  med gutter som var mye eldre. Rett som det var møtte han tanta Jackie og onkelen Ronny. ”Jon-Paul ville vært veldig stolt av deg”, sa de alltid.

29. november 1998 ble en spesiell dag for familien Gerrard. Yngstesønnen fikk sin a-lagsdebut da han kom innpå for Vegard Heggem i kampen mot Blackburn. I forbindelse med kampen møtte Steven sin onkel og tante. “Han ser ned på meg. Jeg spiller for ham”, sa han da.

Steven Gerrard is our captain,
Steven Gerrard is a red,
Steven Gerrard plays for Liverpool,
A Scouser born and bred…

Etter et par år skjøt karrieren fart for alvor. Steven Gerrard ble beskrevet som det største talentet i England siden Paul Gascoigne. Han ble fast inventar på midtbanen til Liverpool og England. I 2001 tok han og laget en historisk “mini”-trippel, med seier i liga-, FA-, og UEFA-cup. Men til tross for Gerrards gjennombrudd og en jevn strøm av pokaler, klarte ikke Liverpool å utfordre om Premier League-tittelen. Manchester United, Arsenal og etter hvert Chelsea var langt sterkere. I 2002 lå Liverpool lenge på skuddhold til Arsenal, men Arsene Wengers gutter nektet å tape kamper.

I mai 2005 kom høydepunktet i Steven Gerrards karriere. I 84 minutter av Champions League-finalen ble Liverpool rundspilt av AC Milan. Italienerne ledet 3-0 til pause, men i det 54. minutt headet kapteinen inn reduseringen. Resten er historie.

… And then one night in Turkey,
It was 21 years since Rome,
With a Liverbird upon his chest,
He brought the cup back home.


Dream on, dream on,
With envy in your heart,
But you’ll never win the league,
You’ll never win the league.
 (Melodi: You’ll never walk alone)

På denne tiden for fem år siden lå Liverpool hakk i hæl med Manchester United i toppen av Premier League. Gerrard sto selv med 13 ligamål, og Zinedine Zidane beskrev ham som verdens beste fotballspiller. På Old Trafford ble Manchester United slått 4-1. Men den våren vippet Manchester United kampene til sin fordel, mens Andrei Arshavins fire mål i 4-4-kampen på Anfield ble selve manifestasjonen på at det ikke skulle gå. Ikke denne gangen heller.

Siden dette har man ikke vært i nærheten. Gerrards tidligere løpegutter Xabi Alonso og Javier Mascherano ble byttet ut med Christian Poulsen og Jay Spearing. På to år ble ett av europas beste lag til en middelmådighet som slet hjemme mot Wigan, Blackpool og Norwich. Liverpool ble laget ingen fryktet og alle lo av. Erkefienden Manchester United gikk omsider forbi Liverpool i antall seriemesterskap. I fjor hentet Sir Alex Ferguson og hans gutter hjem Premier League-pokal nummer 13, det 20. mesterskapet totalt.

They say our days are numbered we're not famous anymore,
But Scousers rule the country like we've always done before,
Ooooh Campione,
The one and only,
We're Liverpool.
 (Melodi: Oh Campione)

På søndag våkner 33 år gamle Steven George Gerrard i sin luksussvilla oppe i Formby. Han kysser farvel til jentene sine; døtrene Lilly-Ella (10), Lexie (7), Lourdes (2) og kona Alex. På Melwood møter han lagkameratene sine. De er Luis Suárez og Daniel Sturridge – spissduoen ingen kan stoppe. De er Joe Allen og Jordan Hederson – vaktbikkjene som river i stykker motstanderen med sin løpskraft. De er Phillippe Coutinho og Raheem Sterling – to av verdens aller største talenter. Og de er mange andre, alle med én ting til felles; de er skrubbsultne på suksess.

Nå er Liverpool det beste laget i landet. Steven Gerrard står med 13 ligamål hittil. Laget topper tabellen, men må slå Manchester City for å forbli i førersetet. I garderoben gjør en Huyton-gutt seg klar til sin kamp nummer 666 i Liverpool-drakta, den 431. som kaptein. Han løper, dirigerer, kjefter, skryter, takler, header, sentrer og skyter sitt lag mot Premier League-gull.

For lille Jon-Paul og for oss andre.

Ode til Jamie

Av Marco Simone (@SimenAxel)

Da Jamie Carragher tidlig i 2005 fikk spørsmål om hvilken som var hans favorittsang av The Beatles, svarte han “In My Life” fra albumet Rubber Soul. Ingenting spesielt med det, selv om det også er min favoritt.

Her er noen fakta fra Jamie Carraghers Liverpool-karriere: (1997-2013)

- 737 offisielle kamper for LFC, 508 av dem i Premier League.

- Flest europacupkamper for Liverpool med 150.

- Tre Premier League-scoringer, ett av dem i debuten fra start, mot Aston Villa i 1997 (som sentral midtbanespiller). Scoret ikke i løpet av sine siste 202 kamper i Premier League.

- Syv selvmål i Premier League og ett i FA Cup-finalen i 2006. (Tre av disse kom mot Tottenham).

- 38 landskamper – 0 mål. Én straffemiss, av det fatale slaget. Den kom i straffesparkkonkurransen mot Portugal i VM-kvartfinalen i 2006.

De mørke 90-årene var passert. Franskmannen Gérard Houllier hadde tatt over Liverpool etter Roy Evans. Og nå hadde han tatt klubben til deres første finale på seks år. 1-1 sto det til full tid mellom Birmingham og Liverpool. Etter målløse ekstraomganger hadde McAllister, Barmby, Ziege og Fowler scoret på sine straffespark, mens Hamann hadde misset. Birmingham hadde også bommet på én. Opp fra midtsirkelen gikk hverken trygge Markus Babbel eller spissen Emile Heskey. Uten leggskinn og med nedrullede strømper, i reneste Baresi-stil, ruslet James Lee Duncan Carragher mot sitt viktigste spark i sin foreløpig korte karriere. Og da vi ventet på en straffe a la Baresi i 94, prikket Carragher ballen helt oppe i den høyre vinkelen. Sander Westerveld reddet den påfølgende straffen fra unge Andy Johnson, og Liverpool vant Worthington (ikke worth nothing) Cup 2001. Halvannen måned senere sørget Carragher og co. for å holde nullen over 180 minutter i UEFA Cup-semifinalen mot Guardiola, Enrique, Rivaldo og resten av Barcelona. I mai var trippelen et faktum.

I 2003 ruslet Jamie av banen for egen maskin da Lucas Neill brakk leggen hans. (Carragher møtte faktisk den daværende Blackburn-spilleren på byen en stund senere, og vennene lurte på om de skulle åpne en kanne med juling. Jamie ba dem la være.) To år senere, på det velkjente bildet av Liverpool-spillerne på podiet etter Champions League-finalen er ikke Carragher å se. Han skulle løfte pokalen sammen med Steven Gerrard, men ved kapteinens side står i stedet backreserven Josemí. Utenfor bildekanten tøyer Carragher ut sin femte krampe på kvelden. Og der trives han godt; borte fra glitter og glamour. Dette fikk Liverpool-fansen til å drømme om et “team of Carraghers”.

Om Steven Gerrard er Liverpools pumpende hjerte representerer Jamie Carragher klubbens sjel. Gerrard har tidligere vært på vei til Chelsea, og er veldig entusiastisk på landslagets vegne. Da Carragher bommet på sitt straffespark i VM 2006, uttalte han i etterkant at det var godt det skjedde for England og ikke for Liverpool. Mens medspillerne lå strødd i en pøl av gråt og fortvilelse, var Carraghers tanke “fuck it, it’s just England.” Det var under det samme mesterskapet at Jamies far, Gary, og Neville-brødrenes far, Neville Neville, helte en bøtte vann fra hotellbalkongen og ned på noen journalister som satt på balkongen under. De samme journalistene hadde nemlig dagen i forveien skrevet ufordelaktig om Jamie.

19. mai i år stappet Liverpools nummer 23 drakta ned i shortsen, og entret Anfield-matta for aller siste gang. Spillere og ledere hos Liverpool og Queens Park Rangers står æresvakt for Jamie Carragher, som har med seg sønnen James jr. og datteren Mia. Bildet av de tre som løper mot et The Kop pyntet med JC23 blir for evig tatovert på netthinna til oss Liverpool-folk. Selve kampen ender 1-0. I det 63. spilleminuttet hamrer Carragher til fra 30 meter, og ballen synger i krysstangen og ut. Tre minutter før slutt byttes han ut.

John Lennon skrev “In My Life” til sin tante Mimi, som måtte ta seg av nevøen da søsterens midler ikke strakk til. Min mor klarte fint å forsørge meg, men ingen fotballspillere har betydd mer for meg i oppveksten enn Jamie Carragher. Og derfor tenker jeg alltid på #23 når jeg hører Lennon på scouser-vis synge:

“There is no one compares with you.”

Takk for minnene.

Being: Strømmen

Vi har gleden av å presentere vår første blogg fra en fotballspiller på toppnivå. Etter intens nettverksbygging, en del mas og lovnader om et morsomt julebord har vi fått Simen Stamsø Møller, spiss på Strømmen IF og eks Tromsø, Kjelsås, Skeid og Lille Tøyen til å blogge for oss. Simen er også kjent for sine eminente livedekninger av fotballkamper for ANB og som kommentator på C More (tidl. Canal +). 

Skrevet av Marco Simone

Jeg spiller fotball for et lag som heter Strømmen IF. For andre året på rad har vi havnet i bunnstriden i Adeccoligaen. Vi står på kanten av stupet, og avgrunnen der nede heter 2. divisjon. I år har vi spilt på Sør Arena. Neste år kan Skedsmo Stadion være destinasjon for bortekamp.

Vi har som sagt hentet fram overlevelsesinstinktet før. I fjor lå vi tre poeng og fem mål bak Asker før siste kamp. Asker tapte 5-1 borte mot Sandefjord. Vår kamp mot Nybergsund endte slik:



Den siste uka har vi spilt tre kamper, i kategorien cupfinale hva viktighet for klubben angår. Her er min lille dagbok fra noen svært hektiske dager.

Søndag 28.10: Kongsvinger (b)
Høsten er den beste årstiden, spesielt for fotball. De store ligaene sparkes i gang, og våres egne sesonger skal defineres og avgjøres. Det beste som finnes er en viktig flomlyskamp på et vått underlag, hvor frostrøyken flommer ut av kjeften og bare fingre er kledde med vanter. Vi har tatt turen til de dype skoger for å møte et Kongsvinger på randen av konkurs. Tidligere på dagen har en elendig linjedommer frarøvet mitt kjære Liverpool to poeng på Goodison Park. Litt hånlig fliring fra et par United-fans er intet mindre enn forventet.

Før en kamp har alle spillere noen rutiner man må igjennom. Selv bruker jeg ofte YouTube-klipp for å motivere meg og drømme meg bort. Før bussen stanser på iskalde Gjemselund, sørger jeg for å la min fotballgud Zinedine Zidane ta meg med til drømmeland.



”Vi skal vinne dueller og andreballer. Vi ligger kompakt når de har ballen, og varierer mellom å være gjennombruddshissige og ballbesittende når vi har den". Coach Erland Johnsens ord ser ikke ut til å nå fram. Vi starter kampen brukbart, men havner under 0-1 etter selvmål. Like etter header jeg et innlegg fra Kim André Brandtzæg (eks. Levante og Rachel Nordtømmes nye flamme) i stolpen. Godkjent minus er trenerens dom i garderoben ved halvtid.


Keeperen blir reddet av sin beste venn.

Like etter pause serverer vi Olav Tuelo Johannesen ballen, og spissen gjør 2-0. Kampen går inn i dvalemodus helt til jeg legger ballen til vår toppscorer Kristoffer Tokstad, som leker Steven Gerrard anno 2005, og hamrer inn reduseringen. Minuttet etter er Armin Sistek alene med keeper, men bommer. Armin var en ”bomber” i vår, med bl.a. to kandidater til årets mål, men nå opplever han måltørke. Dermed taper vi 2-1, og ligger fortsatt ett poeng under streken.

Onsdag 31.10: Mjøndalen (b)
Ettersom vår eminente jamaicanske burvokter Duwayne Kerr var opptatt med VM-kvalifisering for et par uker siden, fikk vi utsatt vår kamp den helgen, og må spille nok en tøff bortekamp bare tre dager etter tapet på Gjemselund. Som alltid sørger jeg for å spise MASSE ris, litt kylling, og drikke minst tre liter vann tre timer før kampstart.

Vi blir enige om å først og fremst bryte ned deres spill ved et kompakt og godt soneforsvarsspill, for så å være dødelig effektive på kontringer.

Ingenting stemmer for oss i 1. omgang. Det er rett og slett flatterende at disse Tippeliga-jagende brunskjortene kun leder 1-0 etter 45 minutter. I garderoben forsøker vi å motivere hverandre ved å minne oss på at dette er en bonuskamp, og at vi kan klare minst ett poeng.

Vi ser hverandre dypt i øynene, og kommer ut med en helt annen gnist og tilstedeværelse etter pause. Bevegelsene er der, og jaggu sitter pasningene plutselig. Derfor føles det som et vaskekte ballespark når Anders Karlsen på vakkert vis dobler Mjøndalens ledelse etter syv minutter av 2. omgang. Så slår vi tilbake. I løpet av to minutter blir 2-0 til 2-2. Jeg assisterer både reduseringen til nevnte Brandtzæg, og utlikningen til Espen Olsen. Det likner kanskje ikke en spiss å si dette, men jeg er faktisk mer glad i være tilrettelegger enn målscorer. Ikke fordi jeg er så snill og ålreit og sånn, men fordi jeg alltid har satt sinnsykt stor pris på å bli servert selv. Selvfølgelig gir det ikke den samme orgasmiske følelsen som å score selv, men det gir en helt egen tilfredstillelse å slå en assist.


2-2. Jeg i servitørrollen. Min gode venn Espen i konsumentrollen. En rolle han på alle måter trives i.

Vi har plutselig tatt over initiativet i kampen. Mjøndalen fremstår som Adeccoligaens svar på Zdeněk Zemans Roma. Armin Sistek får en stor sjanse, men keeper Forn redder flott. Så kommer episoden som jeg håper jeg slipper å tenke på utover vinteren. Kim Brandtzæg slår et innlegg som spretter i bakken inne i hjemmelagets felt. Jeg kommer meg foran midtstopperen deres, og får satt hodet på ballen. 2-3? Neida, stolpe ut. Igjen!


Close, but no cigar. Nok en heading i det loddrette metallet.

Det lakker og det lir. Minuttene går, Mjøndalen overtar banespillet. 90 minutter rundes. Det legges til tre minutter. Så – et frispark ute ved cornerflagget, en klarering, et nytt innlegg, litt klabb og litt babb – og 3-2! Kamp slutt.

Å si at stemningen i garderoben etter kampen er dårlig vil være sjælve Understatement Of The Year. Men samtidig kan vi ikke annet enn å bli enige om å ikke la oss knekke fullstendig.


Som den elendige taperen jeg er, var jeg nedbrutt etter kampen. Her ble jeg sittende i flere minutter, før keepertreneren vår nærmest måtte bære meg inn i garderoben.

Søndag 4.11: Alta (h) 
Vi har rukket et par treninger siden Mjøndalen-kampen. Men heldigvis har vi ikke Felix Magath som trener, så belastningen har vært minimal. I tillegg har våre fysioterapauter fått selskap av en massøse, så sykestua har til tider vært overbefolket. Før kampen teller jeg syv mann som sliter med skavanker og småskader etter de to siste kampene. Årets siste hjemmekamp står for tur. Jeg er sjef for musikken i garderoben, og rekker gjennom følgende spilleliste mellom oppmøtetiden og spillermøtet.

1. Guns N’ Roses – Sweet Child O’ Mine
2. REO Speedwagon – Roll With The Changes
3. Oasis – Acquiesce
4. Steve Harley & Cockney Rebel – Make Me Smile
5. Dirty Pretty Things – Blood Thirsty Bastards

I dag møter vi et allerede nedrykksklart Alta, og da er det selvsagt vi som skal regjere med hurtig angrepsspill og påfølgende målsjanser. Lagene rundt oss skal alle ut i tøffe hjemmekamper. Hødd møter Sandefjord, Tromsdalen får Bodø/Glimt på besøk, og Bryne skal bryne seg på våre banemenn fra Nedre Eiker. Så litt hjelp bør det være mulig å få.

Passende nok fikk jeg nye sko i posten to dager før denne kampen. Jeg bruker størrelse 47 ½, så skoene må spesialbestilles per eBay. Skoene er hvite, og det trives jeg med. Av en eller annen grunn føler jeg meg bedre med hvite sko på føttene.


Nye Marco Simone-sko. Haters gonna hate.

Vi går ut i et forrykende tempo. Kampen har ikke vart i ett minutt før Tokstad får alle sjansers svigermor når han header ballen rett på keeper fra seks-syv meters hold. Deretter må keeper gi retur på Brandtzægs harde skudd. Returen setter jeg i mål, men linjemannen er tross den tidlige kampstarten (kl.12.30) våken, og annullerer korrekt for offside. Jeg spiller Armin alene med keeper, men måltørken hans vedvarer.

De gul- og blåstripede finnmarkingene er ganske tannløse, og sprer verken eder eller galle på vår banehalvdel. Likevel står det 0-0 til pause. Vår trener forklarer at vi må vri spillet kjappere, komme til innlegg, og skape action i deres boks. Med 59 minutter på klokken bærer pausepraten frukter. Høyreback Fredrik Nilsen slår et godt innlegg, som jeg møter ved første stolpe. Headingen er (som jeg lærte av Sigurd Rushfeldt i Tromsø at den alltid skal være) i bakken før den går i mål. 1-0. Det føles så befriende, som om 200 kg er tatt av mine og lagets skuldre.


Alle gode ting er tre. Petr Čech må kapitulere.

Forrige sesongs siste hjemmekamp var også mot Alta. Da ledet vi 1-0 til det gjensto ti minutter, men kampen endte 1-2. Heldigvis er vi nærmere 2-0 enn nordlendingene er utlikning i år.

ELEKTRISK stemning på tribunen når STRØMMEN går opp i LEDNINGEN 1-0. Her ved supporterne i Greyhounds.

Etter kampen tar vi imot fortjent hyllest fra 368 (minus de åtte fra Alta), men vi må dessverre registrere at alle våre argeste konkurrenter har fått med seg poeng – Hødd og Tromsdalen har til og med slått Sandefjord og Bodø/Glimt. Faen! Visst hørte jeg speakeren si at Hødd ledet mot Sandefjord underveis, men dette var nesten for drøyt. For min del snus jubelen til fortvilelse - seiersropet stopper i halsen. Det føles ikke lenges som en seier, men kun en videre billett til kampen om overlevelse.

Tabellen før siste serierunde:
.

Kampene:


Here we go again. Jeg har vært i nedrykksstrid tre ganger, og aldri rykket ned. Men det har aldri sett så tøft ut som nå. Til helgen reiser 15 spreke, uthvilte og jævlig gode fotballspillere til Trondheim for å bestemme Strømmen IFs skjebne. Til da synger vi, på vaskekte trøndersk, med på refrenget til Bjarne Brøndbo.

Hilsen
Simen Stamsø Møller
Strømmen IF

Alle kampfoto: Kristin Daly.