Av David Batty
Om man kun regner Russland som Russland, og ikke tar med resultatene som Sovjetunionen presterte, har ikke laget de store merittene i det største internasjonale mesterskapet. Fasiten innebærer kun to sluttspill fra 1994 til 2010, og de ble utslått i gruppespillet begge ganger (1994 og 2002). Nå kan man dog legge et nytt sluttspill til listen. Tar man også med tiden før Sovjetunionens fall, kan de derimot vise til en sterk fjerdeplass i VM i 1966, med blant andre den sorte panteren, Lev Jasjin, som en viktig brikke.
Dagens tropp er på ingen måte like sterk som den i 1966 sammenliknet med andre lags spillerstaller. Men Russland har profiler og fargeklatter som kan være med på å farge årets mesterskap, selv om Wengers beste venn Andrej Arsjavin ikke er uttatt denne gangen. Keeperen Igor Akinfejev kan for eksempel regnes som en av mesterskapets beste keepere. Han sto samtlige minutter i kvalifiseringen og slapp kun inn fem mål – i en kvalifiseringsgruppe de vant ett poeng foran storheten Portugal.
Det er også vanskelig å komme utenom den offensive playmakeren Alan Dzagojev når man drodler om fargeklatter. CSKA Moskva-spilleren har et enormt potensial, men det ryktes at han ofte velger poker og vodka fremfor trening og hardt arbeid om han har mulighet. Likevel er den 23-år gamle wonderboyen den russiske stallens x-faktor og kan snu et matchbilde om han ønsker det selv. Han blir svært spennende å følge.
Den russiske troppen består i all hovedsak av spillere fra den øverste ligaen i Moder Russland. Dette er ikke nødvendigvis et svakhetstegn, men når de beste spillerne i denne ligaen er utenlandske, er konklusjonen klar: De russiske spillerne matcher ikke nivået til de aller beste. Det er et jevnt besatt lag, men mangler spesielt tempo på midtstopperplass til å demme opp for raske angripere. Fotrappe sør-koreanere og belgiere er ikke drømmemotstanderne til et midtstopperpar med en sammenlagt alder på 65.
I kvalifiseringen spilte laget ofte 4-3-3/4-5-1, og dette blir nok fasiten i VM også. Følgende lag er sannsynlig som startoppstilling:
Igor Akinfejev – Aleksandr Anjukov, Sergej Ignasjevitsj, Vasilij Berezutskij, Dmitrij Kombarov – Roman Sjirokov, Igor Denisov, Viktor Faizulin – Aleksandr Kokorin, Aleksandr Kerzjakov, Jurij Zjirkov
I dette laget skal man særlig legge merke til midtbanespillerne Sjirokov og Faizulin som scoret tre mål hver i kvalifiseringen. De har løpskraft og ferdigheter som, sammen med ankeret Denisov, komplimenterer en svært solid midtbane. De har potensialet til å styre samtlige gruppespillkamper – selv den mot Belgia.
Målscoreren Aleksandr Kerzjakov skal man heller ikke avskrive. Selv om han har blitt 31 år og ikke er den mest hardtarbeidende spissen, vet han fortsatt hvor målet står. 5 mål i kvalifiseringen er ok pluss. Og skulle den knyte seg for den gamle ringreven kan unge, fremadstormende Aleksandr Kokorin settes inn. Han putta 4 mål i kvalifiseringen – det samme som for eksempel CR7 (hvis man ikke regner med playoff).
På trenerbenken har Russland ingen ringere enn krølltoppen don Fabio Capello. Dette er en jobb han har hatt siden 2012. Italieneren, kjent for de fleste som følger med på og heier på fotball, har uttalt at dette mesterskapet blir å regne som trening frem til Russland arrangerer VM på hjemmebane i 2018, hvor de virkelig skal slå på stortromma. Men sett i lys av at Capello nok styrer laget med samme jernhånd som Vladimir Putin styrer Moder Russland, er det ikke trening som kommer til å stå skrevet i de mange rynkene i panna hans når fløyta blåser i gang mesterskapet for Russlands del – 17. juni mot Sør-Korea. Han vil garantert sørge for at ingen sniker seg unna pålagte arbeidsoppgaver, og satser nok utvilsomt på avansement. Den autoritære og suksessfulle treneren har til gjengjeld noe å bevise som landslagssjef, da han ikke maktet å virkelig kjempe om edelt metall som engelsk landslagssjef (2008-2010). Men at han skal kunne spise belugakaviar med de store favorittene Brasil, Argentina, Tyskland og Spania i dette VM er nok like sannsynlig som at vi får se Putin og Obama kysse.
Avansement kan don Fabio fort oppnå, men Belgia må sies å være den største favoritten i gruppa – på tross av lite erfaring på nivået. Sannsynligvis står kampen om andreplassen i gruppe H mellom Russland og Sør-Korea, og derfor kan kampen 17.juni avgjøre Russlands VM-skjebne.
Helt til slutt kan man jo tenke seg at Russland blir laget som vil få minst sympati fra både tribunen og sofaen under årets mesterskap. Vinter-OL i Sotchi er sågar avsluttet, pakket ned og satt på loftet for mange måneder siden. Likevel er det vanskelig å glemme kritikken de fikk før, under og etter lekene for både behandlingen av arbeidere som gjorde lekene mulig òg for det tydelige synet russerne har på homofili. Vanskelig å glemme er også Putins fremtreden i Ukraina. Dette innlegget handler selvsagt om fotball, men slike store politiske hendelser lar seg sjelden stikke under en stol selv når det skal danses samba og drikkes Caipirinha. Godt er det da at Russland nok ikke kommer til å spille noe mer enn maks en åttendedelsfinale.
До свидания
Viser innlegg med etiketten Brasil 2014. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Brasil 2014. Vis alle innlegg
4. juni 2014
3. juni 2014
VM 2014 - Algerie - fortellingen om en selverklært kaptein
Av Al-rhayar Abd Bhargansus
Gradestokken er allerede på vei over 40 grader celsius og ennå er ikke klokken 11. Det er på slike dager han savner det grå og regnfulle, men levelige Glasgow. Dager som dette er bare et slit, og allerede er han klam og svett. "Takk Gud for aircondition", tenker han, der han ligger i senga og drar seg. "Dette landet skal altså arrangere VM om åtte år", sier han høyt til seg selv og begynner å le.
Sola skinner fra skyfri himmel over Doha. Det er 17. mai. Og Madjid Bougherra gidder ikke stå opp.
Tankene hans er, selv for han, vanskelige å strukturere i denne varmen. Han tenker på VM og innser at dette nok blir hans siste opptreden på den internasjonale scene. For en karriere han har hatt. Madjid smiler der han ligger. Han har vært heldig. Selv de største nedturene har han vært med på å snu til seire.
14. november 2009 var en av de aller største. Algerie var klar for VM, men en dårlig markering fra hans side, på overtid av overtiden, og en av de mest elleville kvalikkampene i historien var et faktum.
Fire dager etter markerte han alt han skulle. Det var krig. Det var som om den arabiske våren startet der ute på banen den dagen. Det var hat. Han var nesten redd. Det var han sjeldent, men den dagen var det frykten som gjorde han fokusert. Og da Antar (Yahia) tok en Van Basten, skjønte han at nå skulle han også få oppleve et VM-sluttspill. Endelig. Han var en vinner!
Madjid lo for seg selv der han lå. At hans innsats på fotballbanen nesten førte til krig mellom to arabiske naboer er jo til å le av. Heldigvis rettet egypterne sin vrede mot Mubarak bare et år etterpå.
Dessverre likte nok egypterne også Algerie sin innsats i Sør-Afrika før de fylte gatene med demonstrasjoner. Til og med Madjid måtte innrømme for seg selv, der han lå og svetten rant, at han ikke var god nok. Arenaen ble for stor. VM sluttspill. Drømmen hans. Han fikk muligheten til å skape historie, og alt han greide var å bli glemt. Hvem husker Algerie fra Sør-Afrika 2010? Han dundret hånden ned på låret og traff akkurat myggen som eksploderte under hånden hans. "Faen", sa han høyt. Nå var hånden full av blod og låret svei. ”Faen”, tenkte han. "Denne gangen skal jeg bli husket."
Han stod opp og fant noe papir for å fjerne restene av myggen. Denne fuktigheten gjorde det til et myggparadis. De sugde seg så store at de så vidt kunne fly. Men han overvant dem. Han hadde egentlig overvunnet det meste det siste året. "Madjid, denne gangen kan du virkelig bli historisk", tenkte han og smilte der han stod foran speilet. Fire år etter krigen mot Egypt hadde han blitt folkehelt hjemme i Algerie. Han fikk ennå frysninger når han tenkte på det. Ja, det var kanskje det styggeste målet han hadde scoret, men pokker heller. Det var også det viktigste. Euforien den dagen kom han ikke til å glemme. "Du er bare halvveis Madjid”, sa han til seg selv. "Du er bare halvveis".
Klubbløs var han blitt. Tilbud fantes det selvfølgelig, men det var ikke fokus nå. Det var historie. Det var rykte. Det var ære. Han var mannen som fikk landet sitt til VM. Nå skulle det avsluttes med å bli mannen som fikk Algerie videre fra gruppespillet for første gang.
Fra han var liten hørte han ofte om 1982. Vest-Tyskland og Østerrike. Drittlandene fra Europa som rottet seg sammen for å få Algerie ut av VM. Ingen fair play. Ingen ærlighet. "Drittsekker," sa han høyt mens han forberedte morgenteen. 2014 derimot, da skulle historien bli historisk. 1982 skulle bli noe man lo av. 1986 og 2010 likeså. 2014 skulle bli den nye historien, den små barn lærte når de vokste opp, den de lagde rollespill etter på fotballbanene, den de skrev stiler om på skolen. 2014 i Brasil. Historien.
Han skulle styre forsvaret. Kapteinen Madjid. Kanskje Nabil (Bentaleb) allerede ville ta steget og bli en åpenbaring på midten. Og Islam (Slamini) kom til å putte. Han gjorde alltid det.
Han smilte lurt der han fylte tekoppen med altfor mye sukker. Men han orket ikke tenke på kosthold når det var så varmt. Og helte enda litt mer sukker i koppen og rørte rundt.
Underdog. Han likte å overraske. Belgia var favoritter. Men de har ikke vært med på dette før. Han taklet ikke VM første gang, men nå viste han hva som ventet. Kanskje Belgias manglende erfaring var noe de kunne utnytte. Han håpet de skulle bli undervurdert. For da skulle kapteinen vise vei. De vant krigen mot Egypt og mot Burkina Faso. Et lite europeisk land skulle de da også ta. Sør-Korea ville bli tøft. Men de var langt hjemmefra og var ikke vant til klimaet. Og så var de små. Han lo høyt. "Madjid skal vise hvorfor fysikk er viktig i fotball", sa han høyt! Han lo.
Han likte egentlig ikke Russland. Men på en annen side så oppførte Putin seg som en kaptein. Han gjorde det han ville og vant frem. Han håpet Putin skulle være til stede når han spilte mot Russland. "Hvem er han", skulle Putin spørre sidemannen og peke på Madjid. "Hvorfor i helvete vinner han alle dueller?". "Hvorfor har ikke vi slike folk på vårt lag". Ja, det skulle Putin si. Han skulle få Putin forbanna, men også imponert. Herregud som han gledet seg. Han kikket på tekoppen. Den var tom. "Faen så varmt det er". Te var ikke smart i denne varmen. Nå svettet han bare mer. Han tuslet i bokseren tilbake i senga og skrudde aircondition på full guffe. I morra skulle han begynne å trene for fullt til VM. I morra. Ja, han kunne ta det rolig i dag. Det var for varmt til slikt i dag. Han viste jo hva han gjorde, han var jo kapteinen. Han med erfaring. Han som hadde vært i mesterskap før. Han smilte, la seg ned på puta og sovnet.
Gradestokken er allerede på vei over 40 grader celsius og ennå er ikke klokken 11. Det er på slike dager han savner det grå og regnfulle, men levelige Glasgow. Dager som dette er bare et slit, og allerede er han klam og svett. "Takk Gud for aircondition", tenker han, der han ligger i senga og drar seg. "Dette landet skal altså arrangere VM om åtte år", sier han høyt til seg selv og begynner å le.
Sola skinner fra skyfri himmel over Doha. Det er 17. mai. Og Madjid Bougherra gidder ikke stå opp.
Tankene hans er, selv for han, vanskelige å strukturere i denne varmen. Han tenker på VM og innser at dette nok blir hans siste opptreden på den internasjonale scene. For en karriere han har hatt. Madjid smiler der han ligger. Han har vært heldig. Selv de største nedturene har han vært med på å snu til seire.
14. november 2009 var en av de aller største. Algerie var klar for VM, men en dårlig markering fra hans side, på overtid av overtiden, og en av de mest elleville kvalikkampene i historien var et faktum.
Fire dager etter markerte han alt han skulle. Det var krig. Det var som om den arabiske våren startet der ute på banen den dagen. Det var hat. Han var nesten redd. Det var han sjeldent, men den dagen var det frykten som gjorde han fokusert. Og da Antar (Yahia) tok en Van Basten, skjønte han at nå skulle han også få oppleve et VM-sluttspill. Endelig. Han var en vinner!
Madjid lo for seg selv der han lå. At hans innsats på fotballbanen nesten førte til krig mellom to arabiske naboer er jo til å le av. Heldigvis rettet egypterne sin vrede mot Mubarak bare et år etterpå.
Dessverre likte nok egypterne også Algerie sin innsats i Sør-Afrika før de fylte gatene med demonstrasjoner. Til og med Madjid måtte innrømme for seg selv, der han lå og svetten rant, at han ikke var god nok. Arenaen ble for stor. VM sluttspill. Drømmen hans. Han fikk muligheten til å skape historie, og alt han greide var å bli glemt. Hvem husker Algerie fra Sør-Afrika 2010? Han dundret hånden ned på låret og traff akkurat myggen som eksploderte under hånden hans. "Faen", sa han høyt. Nå var hånden full av blod og låret svei. ”Faen”, tenkte han. "Denne gangen skal jeg bli husket."
Han stod opp og fant noe papir for å fjerne restene av myggen. Denne fuktigheten gjorde det til et myggparadis. De sugde seg så store at de så vidt kunne fly. Men han overvant dem. Han hadde egentlig overvunnet det meste det siste året. "Madjid, denne gangen kan du virkelig bli historisk", tenkte han og smilte der han stod foran speilet. Fire år etter krigen mot Egypt hadde han blitt folkehelt hjemme i Algerie. Han fikk ennå frysninger når han tenkte på det. Ja, det var kanskje det styggeste målet han hadde scoret, men pokker heller. Det var også det viktigste. Euforien den dagen kom han ikke til å glemme. "Du er bare halvveis Madjid”, sa han til seg selv. "Du er bare halvveis".
Klubbløs var han blitt. Tilbud fantes det selvfølgelig, men det var ikke fokus nå. Det var historie. Det var rykte. Det var ære. Han var mannen som fikk landet sitt til VM. Nå skulle det avsluttes med å bli mannen som fikk Algerie videre fra gruppespillet for første gang.
Fra han var liten hørte han ofte om 1982. Vest-Tyskland og Østerrike. Drittlandene fra Europa som rottet seg sammen for å få Algerie ut av VM. Ingen fair play. Ingen ærlighet. "Drittsekker," sa han høyt mens han forberedte morgenteen. 2014 derimot, da skulle historien bli historisk. 1982 skulle bli noe man lo av. 1986 og 2010 likeså. 2014 skulle bli den nye historien, den små barn lærte når de vokste opp, den de lagde rollespill etter på fotballbanene, den de skrev stiler om på skolen. 2014 i Brasil. Historien.
Han skulle styre forsvaret. Kapteinen Madjid. Kanskje Nabil (Bentaleb) allerede ville ta steget og bli en åpenbaring på midten. Og Islam (Slamini) kom til å putte. Han gjorde alltid det.
Han smilte lurt der han fylte tekoppen med altfor mye sukker. Men han orket ikke tenke på kosthold når det var så varmt. Og helte enda litt mer sukker i koppen og rørte rundt.
Underdog. Han likte å overraske. Belgia var favoritter. Men de har ikke vært med på dette før. Han taklet ikke VM første gang, men nå viste han hva som ventet. Kanskje Belgias manglende erfaring var noe de kunne utnytte. Han håpet de skulle bli undervurdert. For da skulle kapteinen vise vei. De vant krigen mot Egypt og mot Burkina Faso. Et lite europeisk land skulle de da også ta. Sør-Korea ville bli tøft. Men de var langt hjemmefra og var ikke vant til klimaet. Og så var de små. Han lo høyt. "Madjid skal vise hvorfor fysikk er viktig i fotball", sa han høyt! Han lo.
Han likte egentlig ikke Russland. Men på en annen side så oppførte Putin seg som en kaptein. Han gjorde det han ville og vant frem. Han håpet Putin skulle være til stede når han spilte mot Russland. "Hvem er han", skulle Putin spørre sidemannen og peke på Madjid. "Hvorfor i helvete vinner han alle dueller?". "Hvorfor har ikke vi slike folk på vårt lag". Ja, det skulle Putin si. Han skulle få Putin forbanna, men også imponert. Herregud som han gledet seg. Han kikket på tekoppen. Den var tom. "Faen så varmt det er". Te var ikke smart i denne varmen. Nå svettet han bare mer. Han tuslet i bokseren tilbake i senga og skrudde aircondition på full guffe. I morra skulle han begynne å trene for fullt til VM. I morra. Ja, han kunne ta det rolig i dag. Det var for varmt til slikt i dag. Han viste jo hva han gjorde, han var jo kapteinen. Han med erfaring. Han som hadde vært i mesterskap før. Han smilte, la seg ned på puta og sovnet.
1. juni 2014
VM 2014 - Belgia - talentfabrikken
Av Lapskaus
Outsideren til å vinne dette mesterskapet, sier du? Jeg tror mange vil svare Belgia. Ikke så rart med ei sentrallinje bestående av Courtois – Kompany – Hazard – Lukaku. Ispedd Verthongen, Vermaelen, Mertens, Dembele. For å nevne noen. Belgia er på vei mot noe stort, og vant kvalifiseringsgruppen i konkurranse med både Kroatia og Serbia.
Slik har det ikke alltid vært. Personlig husker jeg Luís Oliveira og Bart Goor, Francky Verlaat og Filip de Wilde. Å kalle dem world-beaters vil være løgn. La oss dykke litt ned i årsaken til Belgias suksess. Og Per-Mathias, om du leser dette nå, det kommer ingen snarveier, quick-fixes eller vidunderkurer.
Oppskriften bak Belgias framgang er systematisk arbeid over lang tid. Hazard og Kompany har også vært smårollinger uten verken spillforståelse eller fysikk. Men de ble født i Belgia, landet som tok seg selv i nakken og som nå høster fruktene.
Litt bakgrunn: Belgia har 11 millioner innbyggere, er 32 545 kvadratkilometer stort og ligger mellom Frankrike og Nederland. I Belgia er det i overkant av 2000 registrerte klubber som til sammen har 17 902 lag. Landet har i overkant av 400 000 registrerte fotballspillere.
Det er altså ikke noe å si på interessen, og nettopp interessen er grunnlaget for landets suksess. Trenere, talenter og klubber er engasjert i et prosjekt, en visjon drevet fram av det belgiske fotballforbundet. Filosofien gjennomsyrer samtlige landslag, fra aldersbestemte til stjernene på A-laget, samtlige klubber på alle nivå er involvert og bidrar. Se f.eks på dette bildet (fra det belgiske forbundet) som viser A-landslaget, og hvordan samtlige har gått gradene fra diverse aldersbestemte landslag:
Stjernene hadde ikke vært i verdens største klubber om talentet deres ikke hadde blitt oppdaget, utviklet og foredlet av belgiske trenere. Det er ikke foreldre med dugnadsånd som trener ungene i Belgia, hver år tar 2000 mennesker trenerutdannelse på UEFA C-nivå. Ikke for å trene Anderlecht eller Club Brugge, men for å trene de lokale skolebarna. Budskapet deres er at fotball skal være gøy, inkluderende og utviklende. Alvoret kommer tidsnok, i starten skal alle være med, og leke seg med ball, spillerne oppfordres til å prøve nye ting og feile. Ingen sier det bedre enn Johan Cruyff:
Ettersom spillerne vokser blir det tydeligere hvem som har viljen, interessen og treningsiveren til å satse. Men belgierne er veldig opptatt av at fysikk i ung alder ikke betyr noe. Forskjellen på en som er født i januar og desember samme år kan være enorm og Belgia er klar over det.
Fra 5-7 år skal spillerne bli vant med ballen, fra 7-17 trer grunnferdigheter og taktikk inn i hverdagen. Der normen er 7-er fotball fram til man er gammel nok til å spille ellever har Belgia tenkt nytt. Fra spillerne er 7-9 år spiller de 5 mot 5. Fra 9-11 8 mot 8, og fra 11 år og oppover trer elleverfotballen inn. Her prentes 4-3-3 med en sittende midtbanespiller inn. Spillet skal bygges opp bakfra, høyt press og man lærer å kontre på kontringen.
Kort oppsummert, hardt systematisk arbeid med vekt på å ha det gøy funker. Belgia is going places. ( Og Per-Mathias, jeg håper du har lest til øyet ble stort og vått.)
Outsideren til å vinne dette mesterskapet, sier du? Jeg tror mange vil svare Belgia. Ikke så rart med ei sentrallinje bestående av Courtois – Kompany – Hazard – Lukaku. Ispedd Verthongen, Vermaelen, Mertens, Dembele. For å nevne noen. Belgia er på vei mot noe stort, og vant kvalifiseringsgruppen i konkurranse med både Kroatia og Serbia.
Slik har det ikke alltid vært. Personlig husker jeg Luís Oliveira og Bart Goor, Francky Verlaat og Filip de Wilde. Å kalle dem world-beaters vil være løgn. La oss dykke litt ned i årsaken til Belgias suksess. Og Per-Mathias, om du leser dette nå, det kommer ingen snarveier, quick-fixes eller vidunderkurer.
Oppskriften bak Belgias framgang er systematisk arbeid over lang tid. Hazard og Kompany har også vært smårollinger uten verken spillforståelse eller fysikk. Men de ble født i Belgia, landet som tok seg selv i nakken og som nå høster fruktene.
Litt bakgrunn: Belgia har 11 millioner innbyggere, er 32 545 kvadratkilometer stort og ligger mellom Frankrike og Nederland. I Belgia er det i overkant av 2000 registrerte klubber som til sammen har 17 902 lag. Landet har i overkant av 400 000 registrerte fotballspillere.
Det er altså ikke noe å si på interessen, og nettopp interessen er grunnlaget for landets suksess. Trenere, talenter og klubber er engasjert i et prosjekt, en visjon drevet fram av det belgiske fotballforbundet. Filosofien gjennomsyrer samtlige landslag, fra aldersbestemte til stjernene på A-laget, samtlige klubber på alle nivå er involvert og bidrar. Se f.eks på dette bildet (fra det belgiske forbundet) som viser A-landslaget, og hvordan samtlige har gått gradene fra diverse aldersbestemte landslag:
Stjernene hadde ikke vært i verdens største klubber om talentet deres ikke hadde blitt oppdaget, utviklet og foredlet av belgiske trenere. Det er ikke foreldre med dugnadsånd som trener ungene i Belgia, hver år tar 2000 mennesker trenerutdannelse på UEFA C-nivå. Ikke for å trene Anderlecht eller Club Brugge, men for å trene de lokale skolebarna. Budskapet deres er at fotball skal være gøy, inkluderende og utviklende. Alvoret kommer tidsnok, i starten skal alle være med, og leke seg med ball, spillerne oppfordres til å prøve nye ting og feile. Ingen sier det bedre enn Johan Cruyff:
Ettersom spillerne vokser blir det tydeligere hvem som har viljen, interessen og treningsiveren til å satse. Men belgierne er veldig opptatt av at fysikk i ung alder ikke betyr noe. Forskjellen på en som er født i januar og desember samme år kan være enorm og Belgia er klar over det.
Fra 5-7 år skal spillerne bli vant med ballen, fra 7-17 trer grunnferdigheter og taktikk inn i hverdagen. Der normen er 7-er fotball fram til man er gammel nok til å spille ellever har Belgia tenkt nytt. Fra spillerne er 7-9 år spiller de 5 mot 5. Fra 9-11 8 mot 8, og fra 11 år og oppover trer elleverfotballen inn. Her prentes 4-3-3 med en sittende midtbanespiller inn. Spillet skal bygges opp bakfra, høyt press og man lærer å kontre på kontringen.
Kort oppsummert, hardt systematisk arbeid med vekt på å ha det gøy funker. Belgia is going places. ( Og Per-Mathias, jeg håper du har lest til øyet ble stort og vått.)
30. mai 2014
VM 2014 - Portugal – det siste steget?
Av Andy Dia (@arsandbu)
Portugal er dette årtusenets komet hva landslagsfotball angår. Fra å være et stort sett relativt ubetydelig landslag før millenniumskiftet, har Portugal i løpet av svært kort tid etablert seg som en av fotballverdenens tungvektere.
Nei, jeg har ikke glemt bronsen i VM i 1966, og jeg har heller ikke glemt at de spilte semifinale i EM i 1984. Dette var imidlertid unntakene. Før år 2000 kvalifiserte Portugal seg kun til to av 16 VM-sluttspill og til to av ti EM-sluttspill. Etter år 2000 har Portugal deltatt i fire av fire EM-sluttspill, og deltar i Brasil i sitt fjerde av fire mulige VM-sluttspill på 2000-tallet.
Artistene fra vestre fløy på den iberiske halvøy har imidlertid ikke kun møtt opp for å delta i de nevnte turneringene. Én finale, tre semifinaler, en kvartfinale, en åttendedelsfinale og en gruppespill-exit er resultatene de har hatt i de sju mesterskapene de har deltatt i etter at Y2K-viruset sviktet. Det er kun Tyskland (5) som har spilt flere semifinaler i EM og VM i løpet av denne perioden enn Portugal. Det siste steget har de imidlertid ikke greid å ta.
‘Golden generation’
Etter Eusebios herjinger på 60-tallet, lå portugisisk fotball lenge brakk. De leverte noen gode resultater i klubbturneringer, med Portos Serievinnercuptriumf i 1987 som høydepunktet. Men bortsett fra semifinaleopptredenen i EM i 1984 og en sisteplass i sin gruppe i VM i 1986, deltok ikke Portugal i et eneste internasjonalt mesterskap på a-landslagsnivå mellom 1966 og 1996.
Det begynte imidlertid å skje ting i portugisisk fotball allerede før 1996, og de første spirene så man for alvor i U 20-VM i Saudi-Arabia i 1989. Portugal gikk for første gang helt til topps i turneringen, og spillere som Paulo Sousa, Fernando Couto og en 17 år gammel João Pinto – en trio som til sammen etter hvert skulle få til sammen 242 landskamper for det portugisiske landslaget – var med i troppen. Suksessen fortsatte i U 20-VM på hjemmebane to år senere, da 120.000 tilskuere overvar Portugals finaleseier mot Brasil på Estádio da Luz 30. juni 1991. Fernando Couto og Paulo Sousa hadde nå blitt for gamle for å delta, men denne gang fikk João Pinto med seg spillere som Abel Xavier (20 landskamper), Jorge Costa (50 landskamper), Luis Figo (127 landskamper) og Rui Costa (94 landskamper) på laget. Rui Costa satte den avgjørende straffen forbi Brasils keeper Roger, og grunnlaget var lagt for det som senere skulle få tilnavnet Portugals ‘Golden Generation’.
‘Golden Generation’ lyktes aldri i VM, men i EM-sammenheng nådde de kvartfinale i 1996 og semifinale i 2000. Da Portugal arrangerte EM i 2004 var brorparten av spillerne fra triumfene i U 20-mesterskapene borte, men Rui Costa og Luis Figo var fortsatt med. Det var tid for å krone fantastiske karrierer med landets første triumf på seniornivå. Portugal leverte en glimrende mesterskap, men måtte se seg slått av Hellas og Angelos Charisteas i finalen. Tidenes mesterskapsoverraskelse var et faktum, og med den røk siste mulighet for Portugals gylne generasjon til å gå til topps i et mesterskap.
Ronaldo overtar stafettpinnen
Om EM i 2004 var ‘Golden Generation’ sitt siste farvel, var det samtidig inntoget for en ny generasjon portugisiske stjerner. Med en stamme basert på Porto-spillerne José Mourinho hadde ledet til Champions League-trofé den foregående sesongen, viste Portugal at de ikke hadde noen planer om å synke tilbake i anonymitet og middelmådighet bare fordi spillere som Rui Costa og Luis Figo nærmet seg slutten av sine karrierer.
I tillegg hadde de en 19-åring som var klar for å utfordre verden.
I dag er det da 19 år gamle talentet blitt 29 og verdens beste fotballspiller, i hvert fall om man skal bruke Ballon d’Or som målestokk. Cristiano Ronaldo utfordret verden og vant. Nå er han en angrepsmaskin verden knapt har sett maken til. Etter overgangen til Real Madrid sommeren 2009 har han 252 mål på 246 klubbkamper, han har scoret over 50 mål hver sesong de siste fire sesongene og han har slått et utall rekorder hva scoringer angår. Også på landslaget har skuddfoten begynt å bli fininnstilt, og 12 mål på de siste ti landskampene er naturligvis helt fenomenalt.
Hvor langt kan Cristiano Ronaldo føre Portugal i sommerens VM-sluttspill?
Et lag uten spiss
Noen lag velger å spille uten spiss. Luciano Spalletti prøvde det i Roma, mens ballinnehav-fantaster som Pep Guardiola og Vincent Del Bosque har tatt det noen steg videre og gjør sitt for å ta livet av nierrollen. Dette har imidlertid vært bevisste valg, og det har – særlig i de to sistnevntes tilfeller – fungert meget bra. Verre er det når man setter opp et lag med en spiss på banen, men det fortsatt føles som om det ikke har vært noen spiss tilstede.
Etter at Pauleta ga seg som landslagsspiller i 2006 har ikke Portugal hatt en eneste spiller som har greid å fylle spissplassen på en tilfredsstillende måte. Nuno Gomes spilte på landslaget helt frem til 2011, men var sist sett i Nederland og Belgia sommeren 2000; Hélder Postiga skal ha for Panenka-sleiven som gikk i mål mot England, men ikke for så mye mer; Liedson blir jeg sint bare av å tenke på.
Denne sommeren har Hélder Postiga greid å snike seg med i mesterskapstroppen igjen – for femte gang siden 2004 – etter å ha levert varene med seks scoringer i kvaliken. I tillegg tar Paulo Bento med seg Hugo Almeida og Éder til Brasil. Besiktas-spiss Almeida har scoret tidenes vakreste fotballmål (for Porto mot Inter på Giuseppe Meazza 1. november 2005), og han står med respektable 17 mål på 52 landskamper. Hvis man går gjennom kampene han har scoret i begynner man imidlertid å se et noe bekymringsfullt mønster foran et mesterskap hvor Portugal skal møte de beste i verden. Almeida har, bortsett fra 4-0-scoringen hans mot Spania i privatkampen i 2010, scoret mot følgende stormakter: Albania, Armenia, Aserbajdsjan (2), Gabon, Kina, Kypros (2), Liechtenstein (2), Luxembourg (2), Malta, Mosambik (2) og Nord-Korea.
Hugo Almeida er nyttig gjennom å være stor og sterk og god i lufta, og Hélder Postigas målrate på landslaget (27 mål på 66 kamper) lar seg forsåvidt høre. Når man sammenlikner med spissalternativene de andre store nasjonene i VM kan skilte med, kommer imidlertid Portugal til kort. Hvem Bento velger som førstevalg gjenstår å se, men sannsynligvis blir de byttet mot hverandre etter en times spill i hver kamp uansett. Bragas høyreiste angriper Éder er også med i troppen, men må sannsynligvis finne seg i å stå bak både Almeida og Postiga i spisskøen.
Potensiell VM-vinner
Til tross for at Portugal mangler en spiss i ypperste verdensklasse, vil de kunne skape problemer for enhver motstander. Cristiano Ronaldo er et angrep alene, og spillere som Nani, Vieirinha, Raul Meireles og João Moutinho bidrar til at den offensive totalen potensielt er meget sterk. Defensivt styrer Pepe showet på sedvanlig måte, med plussinvolveringer sportslig og minusinvolveringer rent oppførselsmessig, og han får sannsynligvis med seg bauta Bruno Alves i midtforsvaret og Fabio Coentrão og João Pereira på backene. Miguel Veloso får sannsynligvis jobben med å balansere den portugisiske midtbanen noen meter foran backfireren, men dette er en jobb som også kan falle på lovende William Carvalho. Mellom stengene finner vi Rui Patricio.
Hvor langt kan dette Portugal-laget nå? Mye avhenger selvsagt av Cristiano Ronaldo. Uten noen annen virkelig målgarantist må portugiserne sette sin lit til at deres kaptein og ledestjerne kan holde målformen ved like. Han har scoret ti av Portugals siste 20 mål, og kommer fra en sesong i Real Madrid hvor han scoret 51 mål på 47 kamper. Kan han holde oppe dette scoringssnittet under VM kan Portugal gå hele veien. De er solide defensivt, har gode individualister offensivt og de har på gode dager en gjennombruddskraft, fart og råskap få andre land kan matche. Legg til at de har typer som er villig til å gå over lik for å vinne fotballkamper, og vi snakker om et lag som har de fleste ingredienser et mesterskapslag trenger.
Spania, Brasil, Tyskland og kanskje Argentina er mer stjernespekket enn Portugal. De fremstår også noe mer fininnstilt og jevne enn hva Portugal gjør. De regnes også som større favoritter hos bookmakerne. Jeg tror allikevel at Portugal har gode muligheter til å hamle opp med dem alle sammen. En annen faktor som kan spille inn til Portugals fordel er at de spiller i gruppe G. Gruppen i seg selv, bestående av Portugal, Tyskland, USA og Ghana, er relativt hard, men veien videre virker noe enklere enn den gjør for lagene i de fleste andre grupper. I en eventuell åttendedelsfinale venter et lag fra relativt sett svake gruppe H, som betyr enten Belgia, Algerie, Russland eller Sør-Korea, mens en eventuell kvartfinale vil bli mot Frankrike, Argentina, Sveits, Ecuador, Honduras, Nigeria, Iran eller Bosnia. Dette blir selvsagt mye hvis og om, men veien til semifinale virker noe enklere for lagene i gruppe E-H enn for lagene i gruppe A-D, og med en relativt svak gruppe H er en plassering i gruppe G fordelaktig med tanke på åttendelsfinaler.
Mye vil handle om Cristiano Ronaldo. Portugal er avhengig av at han finner toppformen om de skal ha en mulighet til å hente hjem sitt første trofé på a-landslagsnivå. Cristiano Ronaldo er imidlertid stort sett i form, og det er aldri noen tvil rundt hans vilje til å prestere og til å score mål. Kall han gjerne egosentrisk, men en spiller som er besatt av å score flest mulig mål vil aldri bli feil på en fotballbane. Portugal har vært av de beste lagene i flere av de siste sluttspillene, og var blant annet det laget som var nærmest å slå ut Spania i EM for to år siden. De ligger og vaker. Snart biter de. Jeg tror det skjer i år.
Portugal vinner VM.
Aktuell odds (Betfair):
Portugal som VM-vinner: 30.00
Cristiano Ronaldo som toppscorer: 17.50
Portugal er dette årtusenets komet hva landslagsfotball angår. Fra å være et stort sett relativt ubetydelig landslag før millenniumskiftet, har Portugal i løpet av svært kort tid etablert seg som en av fotballverdenens tungvektere.
Nei, jeg har ikke glemt bronsen i VM i 1966, og jeg har heller ikke glemt at de spilte semifinale i EM i 1984. Dette var imidlertid unntakene. Før år 2000 kvalifiserte Portugal seg kun til to av 16 VM-sluttspill og til to av ti EM-sluttspill. Etter år 2000 har Portugal deltatt i fire av fire EM-sluttspill, og deltar i Brasil i sitt fjerde av fire mulige VM-sluttspill på 2000-tallet.
Artistene fra vestre fløy på den iberiske halvøy har imidlertid ikke kun møtt opp for å delta i de nevnte turneringene. Én finale, tre semifinaler, en kvartfinale, en åttendedelsfinale og en gruppespill-exit er resultatene de har hatt i de sju mesterskapene de har deltatt i etter at Y2K-viruset sviktet. Det er kun Tyskland (5) som har spilt flere semifinaler i EM og VM i løpet av denne perioden enn Portugal. Det siste steget har de imidlertid ikke greid å ta.
‘Golden generation’
Etter Eusebios herjinger på 60-tallet, lå portugisisk fotball lenge brakk. De leverte noen gode resultater i klubbturneringer, med Portos Serievinnercuptriumf i 1987 som høydepunktet. Men bortsett fra semifinaleopptredenen i EM i 1984 og en sisteplass i sin gruppe i VM i 1986, deltok ikke Portugal i et eneste internasjonalt mesterskap på a-landslagsnivå mellom 1966 og 1996.
Det begynte imidlertid å skje ting i portugisisk fotball allerede før 1996, og de første spirene så man for alvor i U 20-VM i Saudi-Arabia i 1989. Portugal gikk for første gang helt til topps i turneringen, og spillere som Paulo Sousa, Fernando Couto og en 17 år gammel João Pinto – en trio som til sammen etter hvert skulle få til sammen 242 landskamper for det portugisiske landslaget – var med i troppen. Suksessen fortsatte i U 20-VM på hjemmebane to år senere, da 120.000 tilskuere overvar Portugals finaleseier mot Brasil på Estádio da Luz 30. juni 1991. Fernando Couto og Paulo Sousa hadde nå blitt for gamle for å delta, men denne gang fikk João Pinto med seg spillere som Abel Xavier (20 landskamper), Jorge Costa (50 landskamper), Luis Figo (127 landskamper) og Rui Costa (94 landskamper) på laget. Rui Costa satte den avgjørende straffen forbi Brasils keeper Roger, og grunnlaget var lagt for det som senere skulle få tilnavnet Portugals ‘Golden Generation’.
‘Golden Generation’ lyktes aldri i VM, men i EM-sammenheng nådde de kvartfinale i 1996 og semifinale i 2000. Da Portugal arrangerte EM i 2004 var brorparten av spillerne fra triumfene i U 20-mesterskapene borte, men Rui Costa og Luis Figo var fortsatt med. Det var tid for å krone fantastiske karrierer med landets første triumf på seniornivå. Portugal leverte en glimrende mesterskap, men måtte se seg slått av Hellas og Angelos Charisteas i finalen. Tidenes mesterskapsoverraskelse var et faktum, og med den røk siste mulighet for Portugals gylne generasjon til å gå til topps i et mesterskap.
Ronaldo overtar stafettpinnen
Om EM i 2004 var ‘Golden Generation’ sitt siste farvel, var det samtidig inntoget for en ny generasjon portugisiske stjerner. Med en stamme basert på Porto-spillerne José Mourinho hadde ledet til Champions League-trofé den foregående sesongen, viste Portugal at de ikke hadde noen planer om å synke tilbake i anonymitet og middelmådighet bare fordi spillere som Rui Costa og Luis Figo nærmet seg slutten av sine karrierer.
I tillegg hadde de en 19-åring som var klar for å utfordre verden.
I dag er det da 19 år gamle talentet blitt 29 og verdens beste fotballspiller, i hvert fall om man skal bruke Ballon d’Or som målestokk. Cristiano Ronaldo utfordret verden og vant. Nå er han en angrepsmaskin verden knapt har sett maken til. Etter overgangen til Real Madrid sommeren 2009 har han 252 mål på 246 klubbkamper, han har scoret over 50 mål hver sesong de siste fire sesongene og han har slått et utall rekorder hva scoringer angår. Også på landslaget har skuddfoten begynt å bli fininnstilt, og 12 mål på de siste ti landskampene er naturligvis helt fenomenalt.
Hvor langt kan Cristiano Ronaldo føre Portugal i sommerens VM-sluttspill?
Et lag uten spiss
Noen lag velger å spille uten spiss. Luciano Spalletti prøvde det i Roma, mens ballinnehav-fantaster som Pep Guardiola og Vincent Del Bosque har tatt det noen steg videre og gjør sitt for å ta livet av nierrollen. Dette har imidlertid vært bevisste valg, og det har – særlig i de to sistnevntes tilfeller – fungert meget bra. Verre er det når man setter opp et lag med en spiss på banen, men det fortsatt føles som om det ikke har vært noen spiss tilstede.
Etter at Pauleta ga seg som landslagsspiller i 2006 har ikke Portugal hatt en eneste spiller som har greid å fylle spissplassen på en tilfredsstillende måte. Nuno Gomes spilte på landslaget helt frem til 2011, men var sist sett i Nederland og Belgia sommeren 2000; Hélder Postiga skal ha for Panenka-sleiven som gikk i mål mot England, men ikke for så mye mer; Liedson blir jeg sint bare av å tenke på.
Denne sommeren har Hélder Postiga greid å snike seg med i mesterskapstroppen igjen – for femte gang siden 2004 – etter å ha levert varene med seks scoringer i kvaliken. I tillegg tar Paulo Bento med seg Hugo Almeida og Éder til Brasil. Besiktas-spiss Almeida har scoret tidenes vakreste fotballmål (for Porto mot Inter på Giuseppe Meazza 1. november 2005), og han står med respektable 17 mål på 52 landskamper. Hvis man går gjennom kampene han har scoret i begynner man imidlertid å se et noe bekymringsfullt mønster foran et mesterskap hvor Portugal skal møte de beste i verden. Almeida har, bortsett fra 4-0-scoringen hans mot Spania i privatkampen i 2010, scoret mot følgende stormakter: Albania, Armenia, Aserbajdsjan (2), Gabon, Kina, Kypros (2), Liechtenstein (2), Luxembourg (2), Malta, Mosambik (2) og Nord-Korea.
Hugo Almeida er nyttig gjennom å være stor og sterk og god i lufta, og Hélder Postigas målrate på landslaget (27 mål på 66 kamper) lar seg forsåvidt høre. Når man sammenlikner med spissalternativene de andre store nasjonene i VM kan skilte med, kommer imidlertid Portugal til kort. Hvem Bento velger som førstevalg gjenstår å se, men sannsynligvis blir de byttet mot hverandre etter en times spill i hver kamp uansett. Bragas høyreiste angriper Éder er også med i troppen, men må sannsynligvis finne seg i å stå bak både Almeida og Postiga i spisskøen.
Potensiell VM-vinner
Til tross for at Portugal mangler en spiss i ypperste verdensklasse, vil de kunne skape problemer for enhver motstander. Cristiano Ronaldo er et angrep alene, og spillere som Nani, Vieirinha, Raul Meireles og João Moutinho bidrar til at den offensive totalen potensielt er meget sterk. Defensivt styrer Pepe showet på sedvanlig måte, med plussinvolveringer sportslig og minusinvolveringer rent oppførselsmessig, og han får sannsynligvis med seg bauta Bruno Alves i midtforsvaret og Fabio Coentrão og João Pereira på backene. Miguel Veloso får sannsynligvis jobben med å balansere den portugisiske midtbanen noen meter foran backfireren, men dette er en jobb som også kan falle på lovende William Carvalho. Mellom stengene finner vi Rui Patricio.
Hvor langt kan dette Portugal-laget nå? Mye avhenger selvsagt av Cristiano Ronaldo. Uten noen annen virkelig målgarantist må portugiserne sette sin lit til at deres kaptein og ledestjerne kan holde målformen ved like. Han har scoret ti av Portugals siste 20 mål, og kommer fra en sesong i Real Madrid hvor han scoret 51 mål på 47 kamper. Kan han holde oppe dette scoringssnittet under VM kan Portugal gå hele veien. De er solide defensivt, har gode individualister offensivt og de har på gode dager en gjennombruddskraft, fart og råskap få andre land kan matche. Legg til at de har typer som er villig til å gå over lik for å vinne fotballkamper, og vi snakker om et lag som har de fleste ingredienser et mesterskapslag trenger.
Spania, Brasil, Tyskland og kanskje Argentina er mer stjernespekket enn Portugal. De fremstår også noe mer fininnstilt og jevne enn hva Portugal gjør. De regnes også som større favoritter hos bookmakerne. Jeg tror allikevel at Portugal har gode muligheter til å hamle opp med dem alle sammen. En annen faktor som kan spille inn til Portugals fordel er at de spiller i gruppe G. Gruppen i seg selv, bestående av Portugal, Tyskland, USA og Ghana, er relativt hard, men veien videre virker noe enklere enn den gjør for lagene i de fleste andre grupper. I en eventuell åttendedelsfinale venter et lag fra relativt sett svake gruppe H, som betyr enten Belgia, Algerie, Russland eller Sør-Korea, mens en eventuell kvartfinale vil bli mot Frankrike, Argentina, Sveits, Ecuador, Honduras, Nigeria, Iran eller Bosnia. Dette blir selvsagt mye hvis og om, men veien til semifinale virker noe enklere for lagene i gruppe E-H enn for lagene i gruppe A-D, og med en relativt svak gruppe H er en plassering i gruppe G fordelaktig med tanke på åttendelsfinaler.
Mye vil handle om Cristiano Ronaldo. Portugal er avhengig av at han finner toppformen om de skal ha en mulighet til å hente hjem sitt første trofé på a-landslagsnivå. Cristiano Ronaldo er imidlertid stort sett i form, og det er aldri noen tvil rundt hans vilje til å prestere og til å score mål. Kall han gjerne egosentrisk, men en spiller som er besatt av å score flest mulig mål vil aldri bli feil på en fotballbane. Portugal har vært av de beste lagene i flere av de siste sluttspillene, og var blant annet det laget som var nærmest å slå ut Spania i EM for to år siden. De ligger og vaker. Snart biter de. Jeg tror det skjer i år.
Portugal vinner VM.
Aktuell odds (Betfair):
Portugal som VM-vinner: 30.00
Cristiano Ronaldo som toppscorer: 17.50
28. mai 2014
VM 2014 - USA
Av Kronbein
”Jeg vet ikke når folk begynte å drømme om Amerika
lenge før Columbus drømte folk om Amerika, tror jeg.”
De over there skal i år spille i sitt 10. verdensmesterskap i fotball. Som frigjorte cowboyer dro amerikanerne nedover langs stillehavskysten og tok det aller første mesterskapet med storm. Belgia og Paraguay ble begge slått 3-0 i gruppespillet før Argentina ble for sterke og de amerikanske styrkene ble senket med 6 mot 1 i semifinalen. Men grunnet målforskjell kunne USA likevel slå seg på brystet og kalle seg verdens tredje beste fotballag i 1930.
”Et sted med evige blomster og alle var frie og lykkelige og
ingen behøvde å ta av hatten for noen, hvis de ikke ville det selv.”
I 1950 tok amerikanerne på ny veien nedover, denne gangen til Brasil. I gruppe med Spania, Chile og ikke minst fotballens hjemland, England. Første kamp mot Spania gikk som det måtte gå, med et spansk storlag - Real Madrid - i emningen var et 3-1 tap ikke annet enn hva man kunne forvente. England på sin side vant komfortabelt 2-0 over Chile og så med selvsikkerhet frem mot neste kamp, mot USA.
Men fotballverden skulle få sitt livs sjokk. Da Joe Gaetjens satte inn 1-0 til de forente stater var det likevel ikke mange som trodde på det. Men amerikanere er ikke kjent for å legge seg ned og dø. En andre omgang preget av heroisk forsvaring og sensasjonen var et faktum. England hadde tapt sin første, og ikke siste, kamp i mesterskap.
”Et smilende paradis og kjærlighet varer evig,
og alderdommen er vakker ,et sted uten lukt.”
USA har deltatt i de siste 7 mesterskapene, men det er umulig å snakke om USA uten å komme inn på kanskje det mest komplette VM-sluttspillet som noen gang har vært. Nemlig i USA i 1994. Gloryland.
Et VM som hadde alt. En dopingtatt Maradona, en purung Ronaldo, sveisen til Romania, Flo-pasningen, tilløpet til Branco, feiringen til Kenneth Andersson og vippen til Klinsmann. Gloryland.
”Vi drømte om Amerika
hvor vestavinden bor.
Vi drømte om Amerika
hvor honningblomster gror,
hvor himmelen er stor og blå
med stjerner og med striper på”
Og det er nettopp Klinsmann som skal gjøre det, denne gangen for, USA. Ved å utelate alle CM-fanatikeres egen Landon Donavan fra den amerikanske VM-troppen, har han allerede tatt et leap of faith. Spørsmålet er om det er nok, for USA har kommet i en knallsterk gruppe. Ghana, Portugal og Tyskland er alle land som har noe å gjøre i Brasil. Åpningskampen vil være av stor betydning når troppene tar i mot Ghana den 16. juni. Klarer de å ta hevn på laget som slo dem ut av VM i 2010 er mulighetene tilstede før møtet med
Det er selvfølgelig verdt å nevne at Norges egen Mix er med i troppen til Klinsmann, at Sporting Kansas City har to spillere i troppen er mindre verdt å nevne. Michael Bradley blir
”vi drømte om Amerika
men ikke lenger nå,
nei, ikke lenger nå”
De siterte strofene er hentet fra Odd Børretzens "Vi drømte om Amerika"
15. okt. 2013
Live from the news room vol Samba de Janeirur
Av Highhill, Bears Island og Eskilona
Vi ønsker alle våre islandske lesere velkommen til Ullevaal stadion. Sjelden har en landskamp vært mindre interessant for det norske folk og da tar vi med privatkampen mot Makedonia for noen uker tilbake.
Island kan nå play-off som dere helt sikkert har fått med dere. Det er enkelt, de må minimum tangere Slovenias utfall mot Sveits for å nå play-off.
Norge da? Hva er interessant? Jo, laget vårt er jo litt interessant. Det er en del uerfarne spillere som får mer erfaring og minutter sammen før neste kvalifisering begynner. Det er jo ingen tvil om at Høgmo begynner å spisse det som vil være hans foretrukne XI når Frankrike 2016 skal nåes. Tettey inn sentralt vil forhåpentligvis gi større defensiv trygghet enn vi så i Maribor. I tillegg er det spennende å se at en tidligere untouchable Moa vrakes til fordel for Ola Kamara, som det jo er skrevet i stjernene at kommer til å score. Reginiussen inn som makker med Hangeland er siste endring fra Slovenia-kampen. Der stiller vi oss litt lett gjespende på sidelinjen. Han har fortjent det gjennom spillet i Rosenborg, men det er litt kjedelig. Han er ingen Lædre Bjørdal. Eller noe sånt.
Island stiller med sønnene til Halldor, Sævar, Sigurd, Gudmund, Bjarna, Sigthor, Sigurd II, Arna, Gunnar, Gudjohn og Skula. Avskrekkende som alltid.
Norge beste hårmanke har kommet inn i rommet. Oisann. Det må være symbolet på hva slags fallitterklæring fotball-Norge har vært gjennom den siste uka, for dette var bedrøvelige greier ut fra normal standard. Jaja, fremdeles den beste i fotballmedianorge.
Men! Han har ikke den beste manken her i kveld. For frisøren Paolo Tagliavento dømmer nemlig kampen. Okei da, han har ikke så fint hår, men frisør er han.
Tips:
Eskilona: 2-2, Kamara og Johansen
Highhill: 1-1, Kamara
Bears Island: 0-0, rødt kort til Lagerbäck
Lars Johnsen fra Josimar får også ordet: 1-2, Omar. Sigthorsson og Eidur Gudjohnsen for Island.
OBS: Følg Eskilona sin live Høgmo-watch her hos oss!
Vi ønsker alle våre islandske lesere velkommen til Ullevaal stadion. Sjelden har en landskamp vært mindre interessant for det norske folk og da tar vi med privatkampen mot Makedonia for noen uker tilbake.
Island kan nå play-off som dere helt sikkert har fått med dere. Det er enkelt, de må minimum tangere Slovenias utfall mot Sveits for å nå play-off.
Norge da? Hva er interessant? Jo, laget vårt er jo litt interessant. Det er en del uerfarne spillere som får mer erfaring og minutter sammen før neste kvalifisering begynner. Det er jo ingen tvil om at Høgmo begynner å spisse det som vil være hans foretrukne XI når Frankrike 2016 skal nåes. Tettey inn sentralt vil forhåpentligvis gi større defensiv trygghet enn vi så i Maribor. I tillegg er det spennende å se at en tidligere untouchable Moa vrakes til fordel for Ola Kamara, som det jo er skrevet i stjernene at kommer til å score. Reginiussen inn som makker med Hangeland er siste endring fra Slovenia-kampen. Der stiller vi oss litt lett gjespende på sidelinjen. Han har fortjent det gjennom spillet i Rosenborg, men det er litt kjedelig. Han er ingen Lædre Bjørdal. Eller noe sånt.
Island stiller med sønnene til Halldor, Sævar, Sigurd, Gudmund, Bjarna, Sigthor, Sigurd II, Arna, Gunnar, Gudjohn og Skula. Avskrekkende som alltid.
Norge beste hårmanke har kommet inn i rommet. Oisann. Det må være symbolet på hva slags fallitterklæring fotball-Norge har vært gjennom den siste uka, for dette var bedrøvelige greier ut fra normal standard. Jaja, fremdeles den beste i fotballmedianorge.
Men! Han har ikke den beste manken her i kveld. For frisøren Paolo Tagliavento dømmer nemlig kampen. Okei da, han har ikke så fint hår, men frisør er han.
Tips:
Eskilona: 2-2, Kamara og Johansen
Highhill: 1-1, Kamara
Bears Island: 0-0, rødt kort til Lagerbäck
Lars Johnsen fra Josimar får også ordet: 1-2, Omar. Sigthorsson og Eidur Gudjohnsen for Island.
OBS: Følg Eskilona sin live Høgmo-watch her hos oss!
12. okt. 2013
Pre-camp Etiopia
av Lasse Rønningen og Eivind Bisgaard Sundet
Materazzia er som eneste vestlige mediehus på pre-campen til Etiopias landslag i forkant av den historiske play-off kampen mot Nigeria. Det er de to mest folkerike landene på kontinentet som kjemper om en billett til VM i Brasil. Etiopia har aldri tidligere spilt i et VM-sluttspill.
- Hvorfor skulle jeg være nervøs, it´s only football! sier Etipoias trener Sewnet Bishaw. Det er en aura av autoritet rundt mannen som har æren for Etiopias plutselige inntog i toppen av afrikansk fotball. Etiopia hadde ikke kvalifisert seg til Afrikamesterskapet på over 30 år før trener Bishaw tok over. Med sin tikitaka inspirerte fotball kvalifiserte de seg til årets Afrikamesterskap. De spilte seg også inn i hjerte til befolkningen i hjemlandet og fotballelskere verden over. Nå har laget vunnet VM-kvalifiseringsgruppen sin foran Sør Afrika, og det er bare Nigeria mellom dem og en plass i VM i Brasil.
Etiopia lader opp til den første av to kamper mot Nigeria i hjerte av Addis. - Vi samlet troppen to uker før kampen, vi trener lette økter hver dag og lar spillerene få lade opp i ro og fred. Sewnet Bishaw er en hands on manager. Med et støtteapperat bestående av en oppmann, en fysio og en assistenttrener må det nesten bli sånn. En av Bishaws forgjenger er briten Iffy Onura. Han mente at en av de viktigste egenskapene en etiopisk landslagstrener måtte ha, var å være god til å gjete kyr. Det ble selvfølgelig bråk av den uttalelsen. Iffy Onura prøvde å si at det ikke var en nedsettende kommentar, men en reell observasjon. Flere ganger under hans tid som trener for Etiopias landslag måtte han bokstavelig talt rydde treningsfeltet for beitende kuer før laget skulle trene.
- Nice too meet you, good luck to you too! sier en av Sewnet Bishaw mest betrodde menn, den solide stopperen og lagets kaptein Degu Debebe. Det er en avslappet stemming rundt det etiopiske laget. Addis sto på hodet når playoff-plassen ble sikret i høst. Men spilleren kan allikevel sitte i fred i hotellets lobby og nyte bunna (etiopisk kaffe) etter treningene.
- Etter første oppgjøret mot Nigeria, vil spillerene få ei uke fri, slik at de kan få tid med familien sin. Familie er viktig! Så møtes vi igjen to uker før returkampen i Lagos, sier den tidligere gymlæreren Bishaw. Det er kanskje derfor Etiopia fremstår så samspilte. De har mange økter sammen og en pedagog på trenerbenken. Det er ikke hverdagskost for et landslag å kunne ha spillerene samlet i ukesvis. Etipoia har i øyeblikket kun 4 spillere i troppen som ikke spiller i hjemlandet. Første oppgjør mellom Walia Antelopes og Nigeria går i morgen, søndag 13. oktober i Addis.
Materazzia er som eneste vestlige mediehus på pre-campen til Etiopias landslag i forkant av den historiske play-off kampen mot Nigeria. Det er de to mest folkerike landene på kontinentet som kjemper om en billett til VM i Brasil. Etiopia har aldri tidligere spilt i et VM-sluttspill.
- Hvorfor skulle jeg være nervøs, it´s only football! sier Etipoias trener Sewnet Bishaw. Det er en aura av autoritet rundt mannen som har æren for Etiopias plutselige inntog i toppen av afrikansk fotball. Etiopia hadde ikke kvalifisert seg til Afrikamesterskapet på over 30 år før trener Bishaw tok over. Med sin tikitaka inspirerte fotball kvalifiserte de seg til årets Afrikamesterskap. De spilte seg også inn i hjerte til befolkningen i hjemlandet og fotballelskere verden over. Nå har laget vunnet VM-kvalifiseringsgruppen sin foran Sør Afrika, og det er bare Nigeria mellom dem og en plass i VM i Brasil.
Etiopia lader opp til den første av to kamper mot Nigeria i hjerte av Addis. - Vi samlet troppen to uker før kampen, vi trener lette økter hver dag og lar spillerene få lade opp i ro og fred. Sewnet Bishaw er en hands on manager. Med et støtteapperat bestående av en oppmann, en fysio og en assistenttrener må det nesten bli sånn. En av Bishaws forgjenger er briten Iffy Onura. Han mente at en av de viktigste egenskapene en etiopisk landslagstrener måtte ha, var å være god til å gjete kyr. Det ble selvfølgelig bråk av den uttalelsen. Iffy Onura prøvde å si at det ikke var en nedsettende kommentar, men en reell observasjon. Flere ganger under hans tid som trener for Etiopias landslag måtte han bokstavelig talt rydde treningsfeltet for beitende kuer før laget skulle trene.
- Nice too meet you, good luck to you too! sier en av Sewnet Bishaw mest betrodde menn, den solide stopperen og lagets kaptein Degu Debebe. Det er en avslappet stemming rundt det etiopiske laget. Addis sto på hodet når playoff-plassen ble sikret i høst. Men spilleren kan allikevel sitte i fred i hotellets lobby og nyte bunna (etiopisk kaffe) etter treningene.
- Etter første oppgjøret mot Nigeria, vil spillerene få ei uke fri, slik at de kan få tid med familien sin. Familie er viktig! Så møtes vi igjen to uker før returkampen i Lagos, sier den tidligere gymlæreren Bishaw. Det er kanskje derfor Etiopia fremstår så samspilte. De har mange økter sammen og en pedagog på trenerbenken. Det er ikke hverdagskost for et landslag å kunne ha spillerene samlet i ukesvis. Etipoia har i øyeblikket kun 4 spillere i troppen som ikke spiller i hjemlandet. Første oppgjør mellom Walia Antelopes og Nigeria går i morgen, søndag 13. oktober i Addis.
7. juni 2013
På jakt etter Igli Tare
I Tirana: El Sverre
Etter å ha speidet på og rundt stadion i Tirana kan jeg konstatere følgende: Den gamle kraftspissen fra Lazio er ingen sted å se. Husker dere da den hvithårete hodespesialisten med den jordbærfargede issen stanget Albania opp i 2-0 på Ullevaal i 98? Da så det faktisk litt svart ut for Grodås, Rekdal og resten av gjengen. Men sene mål fra I og Berg ordnet et ikke altfor sterkt uavgjort. Og borte slo vi dem 2-1, forøvrig med Tare som Albanias målscorer. Som alle vet avsluttet vi det gruppespillet knallsterkt med sju strake seiere og fikk reise til EM i Nederland og Belgia. Der startet jo forøvrig nedturen til det norske herrelandslaget i fotball. En nedtur som ikke er over ennå…
På stadion i Tirana har det vært kaos i to dager. Norge har æren av å møte Albania i deres siste landskamp på ærverdige Qmal Stafa stadion fra 1946. Den er oppkalt etter krigshelten og grunnleggeren av kommunistpartiet. Ryktene vil ha det til at han ble forrådt av kommunistlederen Enver Hoxha og drept av italienske fascister. Nå bygger albanerne ny stadion, og de vil sikkert gjøre sitt aller ytterste for at avskjeden med Qmal Stafa blir en høydare.
Etter en kjapp telling og dobbeltsjekking med diverse kilder anslår jeg at det er ca 350 nordmenn på plass i Tirana. Vi er ikke akkurat synlige i bybildet. Det er som kjent ganske mange albanske innvandrere i Norge og Sverige. Det ble godt synliggjort av den store albanske kontingenten som var å finne på Ullevaal tidligere i vinter. En av disse er Ardian fra Malmø som jeg traff i går. Han hadde kjørt ned i Mercedesen sin ene og alene for dette oppgjøret.
Etter sigende har rundt 80.000 forsøkt å få tak i billett til matchen. Det er et ganske enormt tall når man vet at stadionet bare har en kapasitet på 18.500. Dette har medført at svartebørsprisen for en billet er oppe i svimlende 1.000 kr. Til sammenligning koster en øl på byen sju kroner i Albania.
I dag fikk jeg faktisk komme inn på stadion. Garderoben, som du ser over, er som hentet ut fra kulissene til Gymnaslærer Pedersen. Jeg fikk også trille litt ball på gresset. Det var en aldeles nydelig matte som innbyr til leken og fin fotball. Kanskje ikke akkurat noe som noen av de to lagene i dagens kamp er kjent for. Tenk om vi hadde hatt Tore Andre Flo på sitt beste til å leke her.
Grunnen til at jeg drømmer om nettopp Flo er fordi det faktisk er han som er vår mest kjente profil i Albania. Ikke svigermorsdrømavslutteriverdensklasse20Legend Sunny Solskjær. Albanerne følger nemlig italiensk fotball mye tettere enn engelsk og spansk, og vår alles kjære Tore Andre har jo som kjent en fortid i Siena.
Det folk lurer på her i Albania er hvor gode Berisha og Gashi er. Jeg forklarer dem at Berisha er mannen som kommer til å senke dem, mens Gashi nok ikke får spille så mye i morgen. Vi får vel for øvrig ta det som et godt tegn at albanerene ikke er store optimister for morgendagen.
Igli Tare har jeg enda ikke fått øye på. Kanskje får vi se luggen til den albanske legenden i morgen. Men kan det bli Lazio-sportssjefen som åndelig fører albanerne til sin siste seier i dette døende kommunistmonumentetmot en avtroppende kommunistisk landslagssjef?
Vi får se. Jeg har trua på norsk seier, og håper også dere har det!
Deres mann i Tirana, El sverre
Etter å ha speidet på og rundt stadion i Tirana kan jeg konstatere følgende: Den gamle kraftspissen fra Lazio er ingen sted å se. Husker dere da den hvithårete hodespesialisten med den jordbærfargede issen stanget Albania opp i 2-0 på Ullevaal i 98? Da så det faktisk litt svart ut for Grodås, Rekdal og resten av gjengen. Men sene mål fra I og Berg ordnet et ikke altfor sterkt uavgjort. Og borte slo vi dem 2-1, forøvrig med Tare som Albanias målscorer. Som alle vet avsluttet vi det gruppespillet knallsterkt med sju strake seiere og fikk reise til EM i Nederland og Belgia. Der startet jo forøvrig nedturen til det norske herrelandslaget i fotball. En nedtur som ikke er over ennå…
På stadion i Tirana har det vært kaos i to dager. Norge har æren av å møte Albania i deres siste landskamp på ærverdige Qmal Stafa stadion fra 1946. Den er oppkalt etter krigshelten og grunnleggeren av kommunistpartiet. Ryktene vil ha det til at han ble forrådt av kommunistlederen Enver Hoxha og drept av italienske fascister. Nå bygger albanerne ny stadion, og de vil sikkert gjøre sitt aller ytterste for at avskjeden med Qmal Stafa blir en høydare.
Etter en kjapp telling og dobbeltsjekking med diverse kilder anslår jeg at det er ca 350 nordmenn på plass i Tirana. Vi er ikke akkurat synlige i bybildet. Det er som kjent ganske mange albanske innvandrere i Norge og Sverige. Det ble godt synliggjort av den store albanske kontingenten som var å finne på Ullevaal tidligere i vinter. En av disse er Ardian fra Malmø som jeg traff i går. Han hadde kjørt ned i Mercedesen sin ene og alene for dette oppgjøret.
Etter sigende har rundt 80.000 forsøkt å få tak i billett til matchen. Det er et ganske enormt tall når man vet at stadionet bare har en kapasitet på 18.500. Dette har medført at svartebørsprisen for en billet er oppe i svimlende 1.000 kr. Til sammenligning koster en øl på byen sju kroner i Albania.
I dag fikk jeg faktisk komme inn på stadion. Garderoben, som du ser over, er som hentet ut fra kulissene til Gymnaslærer Pedersen. Jeg fikk også trille litt ball på gresset. Det var en aldeles nydelig matte som innbyr til leken og fin fotball. Kanskje ikke akkurat noe som noen av de to lagene i dagens kamp er kjent for. Tenk om vi hadde hatt Tore Andre Flo på sitt beste til å leke her.
Grunnen til at jeg drømmer om nettopp Flo er fordi det faktisk er han som er vår mest kjente profil i Albania. Ikke svigermorsdrømavslutteriverdensklasse20Legend Sunny Solskjær. Albanerne følger nemlig italiensk fotball mye tettere enn engelsk og spansk, og vår alles kjære Tore Andre har jo som kjent en fortid i Siena.
Det folk lurer på her i Albania er hvor gode Berisha og Gashi er. Jeg forklarer dem at Berisha er mannen som kommer til å senke dem, mens Gashi nok ikke får spille så mye i morgen. Vi får vel for øvrig ta det som et godt tegn at albanerene ikke er store optimister for morgendagen.
Igli Tare har jeg enda ikke fått øye på. Kanskje får vi se luggen til den albanske legenden i morgen. Men kan det bli Lazio-sportssjefen som åndelig fører albanerne til sin siste seier i dette døende kommunistmonumentet
Vi får se. Jeg har trua på norsk seier, og håper også dere har det!
Deres mann i Tirana, El sverre
22. mars 2013
Live from the newsroom vol. Lyn
Skrevet av Kenny Koevermans & Bears Island feat. special guest star Freddy dog Santos (welcome to the south!).
Frode kommer direkte fra St. Olavs hjemby via Norwegian, Gardermoen, Flytoget, Oslo S og T-banen, og møter et intenst lurveleven. Lurvelevenet startet allerede på T-banen hvor festklare Albanske fans hoppet såpass mye at vognen gynget til takten.
Kenny kommer direkte fra G-Town og møter også Albanske fans akkompagnert av "Vi gräver guld i USA" på et provisorisk anlegg utenfor stadion. Alt er jo helt feil! Heldigvis møter han også @Kronbein som er på vei inn til Oljeberget. Han vil ikke love Tom Høgli sangen til Volare, men er blid og virker full av tro på seier.
Bears kommer direkte fra Grefsen og har fortsatt langt hår.
Vi setter likegodt over til Bears som har gjort sin nynorsklærerplikt og tatt for seg Halléns innledning i kampprogrammet.
"Han skriver forsåvidt greit nok, men jeg undrer meg over et par av valgene hans. Den eneste graverende feilen er at determinativet står feil i forhold til substantivets kjønn en plass. Lite å plukke på ellers. En klar 5'er, mangler substans for å nå opp til sekseren. I tillegg er teksten kort og dekker for få kompetansemål til å skaffe en helhetlig vurdering av ferdighetene hans."
Sportsjournalistlaugets beste hårmanke er tilstede.
Over til dommeren. Han er fra Nederland og hans fulle navn er Bernie Raymond Blom, men går under navnet Kevin Blom. Kevin? Hvor plukket han det fra? Han er født i fiskenes tegn og er fra Gouda. I 2005 ble han kåret til årets sportsprofil i wait for it... Gouda. I 2007 fikk han prisen Gouden Kaart, det gyldne kort. Altså årets beste dommer. Det var da. Etter den tid har det gått nedover for Goudas store sønn. I 2011 ble han slaktet av den nederlandske dommerlegenden Mario van der Ende. Van der Ende hevdet angivelig at Blom burde oppsøke psykolog etter en rekke dårlige avgjørelser. I tillegg ble han vraket til EM 2012.
På de fire siste æresdivisjonskampene har han gitt tre røde kort. Han er i siget med andre ord. Landskamphistorikken hans bærer derimot ikke preg av rødhet. Skottland har derimot et torn i siden til Blom etter han gikk på en tsjekkisk filming på Hampden Park. Ok, film i vei gutta!
Som en postnotis på Blom bør det nevnes at hans utkårede scorer høyt på dommerWAGS-skalaen. Google it.
Så over til Norges lag. Søderlund starter. Ellers som forventet kanskje.
Resultattips:
Freddy: 3-1 (Hangeland (på hodet), Tarik (fra skrå vinkel), Høgli eller Y.Jenssen (klabbemål: ingen vet helt hvem som scoret av de to). Albania får straffe etter en unødvendig miss av Forren som Cana (eller hvem det nå er som tar straffen) setter.
Kenny: 1-0 (Henriksen i det 88. minutt. En suser)
Bears: 1-1
Ok. Here we go! 7 minutter til kampstart!
Frode kommer direkte fra St. Olavs hjemby via Norwegian, Gardermoen, Flytoget, Oslo S og T-banen, og møter et intenst lurveleven. Lurvelevenet startet allerede på T-banen hvor festklare Albanske fans hoppet såpass mye at vognen gynget til takten.
Kenny kommer direkte fra G-Town og møter også Albanske fans akkompagnert av "Vi gräver guld i USA" på et provisorisk anlegg utenfor stadion. Alt er jo helt feil! Heldigvis møter han også @Kronbein som er på vei inn til Oljeberget. Han vil ikke love Tom Høgli sangen til Volare, men er blid og virker full av tro på seier.
Bears kommer direkte fra Grefsen og har fortsatt langt hår.
Vi setter likegodt over til Bears som har gjort sin nynorsklærerplikt og tatt for seg Halléns innledning i kampprogrammet.
"Han skriver forsåvidt greit nok, men jeg undrer meg over et par av valgene hans. Den eneste graverende feilen er at determinativet står feil i forhold til substantivets kjønn en plass. Lite å plukke på ellers. En klar 5'er, mangler substans for å nå opp til sekseren. I tillegg er teksten kort og dekker for få kompetansemål til å skaffe en helhetlig vurdering av ferdighetene hans."
Sportsjournalistlaugets beste hårmanke er tilstede.
Over til dommeren. Han er fra Nederland og hans fulle navn er Bernie Raymond Blom, men går under navnet Kevin Blom. Kevin? Hvor plukket han det fra? Han er født i fiskenes tegn og er fra Gouda. I 2005 ble han kåret til årets sportsprofil i wait for it... Gouda. I 2007 fikk han prisen Gouden Kaart, det gyldne kort. Altså årets beste dommer. Det var da. Etter den tid har det gått nedover for Goudas store sønn. I 2011 ble han slaktet av den nederlandske dommerlegenden Mario van der Ende. Van der Ende hevdet angivelig at Blom burde oppsøke psykolog etter en rekke dårlige avgjørelser. I tillegg ble han vraket til EM 2012.
På de fire siste æresdivisjonskampene har han gitt tre røde kort. Han er i siget med andre ord. Landskamphistorikken hans bærer derimot ikke preg av rødhet. Skottland har derimot et torn i siden til Blom etter han gikk på en tsjekkisk filming på Hampden Park. Ok, film i vei gutta!
Som en postnotis på Blom bør det nevnes at hans utkårede scorer høyt på dommerWAGS-skalaen. Google it.
Så over til Norges lag. Søderlund starter. Ellers som forventet kanskje.
Resultattips:
Freddy: 3-1 (Hangeland (på hodet), Tarik (fra skrå vinkel), Høgli eller Y.Jenssen (klabbemål: ingen vet helt hvem som scoret av de to). Albania får straffe etter en unødvendig miss av Forren som Cana (eller hvem det nå er som tar straffen) setter.
Kenny: 1-0 (Henriksen i det 88. minutt. En suser)
Bears: 1-1
Ok. Here we go! 7 minutter til kampstart!
21. mars 2013
Balkan og Tare - en preview av Albania
Av Bears Island
Jeg hadde en drøm. Det kom en 191 centimeter likblek fyr mot meg. Jeg var Rune Jarstein. Innlegget kom fra venstre for meg. Lorik Cana hadde tacklet en ball ut på høyrekanten. Som en eller annen random albaner hadde plukket opp og pælma inn mot den svære hvite kjempen med blodskutte øyne som nå kom stupende inn mot meg. Kommentatoren på TV hevdet han prøvde å treffe ballen. Vel. Han traff meg.
Jeg ramlet i en bylt på bakken og så Lorik Cana kom sklitacklende inn i feltet i sidesynet mitt. Han traff ballen. Ballen gikk i mål. Den høye mannen som nær hadde gjort meg snøblind, Igli Tare, kom seg opp i en fei, satte knottene på leggene mine og løp jublende rundt som om han hadde scoret. Igli Tare?
Jeg våknet. Et øyeblikks klarhet. Jeg er da ikke Rune Jarstein! Og Igli Tare? Han har da lagt opp, og handler nå spillere ved å bruke Claudio Lotitos Visa Electron-kort.
Jepp, Igli Tare har lagt opp. Og om Rune Jarstein hadde visst hvem Tare var, da ville han vært glad for det. Uansett, Norge møter Albania i morgen.
Albania har to seire og to tap så langt i kvaliken, men av de fire kampene er tre hjemmekamper. Island og Sveits har slått dem. Norge bør da slå Albania, eller?
Helt ærlig vet jeg ingenting om Albania, derfor skal jeg nå slå fast noen fakta som er åpenbare for de som gidder å google litt lenger enn sin egen nese. Det blir ingenting om spillestil. Men det åpenbare er at de spiller gjerrig fotball. Treneren er jo italiensk. Ja, da spiller de gjerrig fotball. Ferdig snakka.
Treneren, Gianni De Biasi, har spilt fotball for en rekke klubber, blant annet Inter, Palermo og Brescia. Sistnevnte hadde han over 150 kamper for. I trenerkarrieren har han vært innom Torino tre ganger og har blant annet trent Levante og Udinese i tillegg.
Albanias tropp har mye større variasjon enn Norges hva angår ligaer som spillerne spiller i, men albanerne representerer mange middelmådige klubber og ligaer de også. Lazio og Torino er de største klubbene representert på det albanske landslaget, mot Borussia Mönchengladbach og Fulham på det norske.
Men hva har Albania å by på? Edgar Çani har trøye nummer ni, og har scoret to mål så langt i kvaliken. Han trener til daglig i Catania ogkommer innpå noeng ganger, av og til, en sjelden gang har blitt byttet inn to ganger denne sesongen. Bogdani er en annen som spiller i Italia. 191 centimeter, som Tare. Like dårlig målratio som Tare. Jeg avskriver han. Ellers stiller de med tidligere Rosenborg-spiller Jahmir Hyka, og noen til.
Lorik Cana fra Lazio er kaptein. Han er kjekk og har en sterk interesse for arkeologi og historie, og ønsker å ta en univsersitetsgrad i dette med fokus på Albania og tidlig middelalder. Kan noen fra det norske landslaget høyne dette? Det nærmeste er tidligere informasjonssjef i UD, Jon Mørland, med sine to mastergrader i så fall.
Tidligere har Cana spilt i PSG, Marseille, Sunderland og Galatasaray. Han har vært ute en vinterkveld før, for å si det sånn. Og Cana gir ikke ved dørene. Le Guerrier var tilnavnet i Frankrike – krigeren.
Det lukter vinterkrig på Ullevaal i morgen. Vinterkrig i ti blå. En tacklende albansk kriger med kapteinsbindet rundt armen kan ødelegge Norge. Og jeg er ikke overbevist om at Norge har det som skal til for å stå opp mot dem. Alt vi kan er å håpe at Cana & co faller som soldatene i denne videoen.
Jeg hadde en drøm. Det kom en 191 centimeter likblek fyr mot meg. Jeg var Rune Jarstein. Innlegget kom fra venstre for meg. Lorik Cana hadde tacklet en ball ut på høyrekanten. Som en eller annen random albaner hadde plukket opp og pælma inn mot den svære hvite kjempen med blodskutte øyne som nå kom stupende inn mot meg. Kommentatoren på TV hevdet han prøvde å treffe ballen. Vel. Han traff meg.
Jeg ramlet i en bylt på bakken og så Lorik Cana kom sklitacklende inn i feltet i sidesynet mitt. Han traff ballen. Ballen gikk i mål. Den høye mannen som nær hadde gjort meg snøblind, Igli Tare, kom seg opp i en fei, satte knottene på leggene mine og løp jublende rundt som om han hadde scoret. Igli Tare?
Jeg våknet. Et øyeblikks klarhet. Jeg er da ikke Rune Jarstein! Og Igli Tare? Han har da lagt opp, og handler nå spillere ved å bruke Claudio Lotitos Visa Electron-kort.
Jepp, Igli Tare har lagt opp. Og om Rune Jarstein hadde visst hvem Tare var, da ville han vært glad for det. Uansett, Norge møter Albania i morgen.
Albania har to seire og to tap så langt i kvaliken, men av de fire kampene er tre hjemmekamper. Island og Sveits har slått dem. Norge bør da slå Albania, eller?
Helt ærlig vet jeg ingenting om Albania, derfor skal jeg nå slå fast noen fakta som er åpenbare for de som gidder å google litt lenger enn sin egen nese. Det blir ingenting om spillestil. Men det åpenbare er at de spiller gjerrig fotball. Treneren er jo italiensk. Ja, da spiller de gjerrig fotball. Ferdig snakka.
Treneren, Gianni De Biasi, har spilt fotball for en rekke klubber, blant annet Inter, Palermo og Brescia. Sistnevnte hadde han over 150 kamper for. I trenerkarrieren har han vært innom Torino tre ganger og har blant annet trent Levante og Udinese i tillegg.
Albanias tropp har mye større variasjon enn Norges hva angår ligaer som spillerne spiller i, men albanerne representerer mange middelmådige klubber og ligaer de også. Lazio og Torino er de største klubbene representert på det albanske landslaget, mot Borussia Mönchengladbach og Fulham på det norske.
Men hva har Albania å by på? Edgar Çani har trøye nummer ni, og har scoret to mål så langt i kvaliken. Han trener til daglig i Catania og
Lorik Cana fra Lazio er kaptein. Han er kjekk og har en sterk interesse for arkeologi og historie, og ønsker å ta en univsersitetsgrad i dette med fokus på Albania og tidlig middelalder. Kan noen fra det norske landslaget høyne dette? Det nærmeste er tidligere informasjonssjef i UD, Jon Mørland, med sine to mastergrader i så fall.
Tidligere har Cana spilt i PSG, Marseille, Sunderland og Galatasaray. Han har vært ute en vinterkveld før, for å si det sånn. Og Cana gir ikke ved dørene. Le Guerrier var tilnavnet i Frankrike – krigeren.
Det lukter vinterkrig på Ullevaal i morgen. Vinterkrig i ti blå. En tacklende albansk kriger med kapteinsbindet rundt armen kan ødelegge Norge. Og jeg er ikke overbevist om at Norge har det som skal til for å stå opp mot dem. Alt vi kan er å håpe at Cana & co faller som soldatene i denne videoen.
11. sep. 2012
Pauseblogg (Norge-Slovenia)
Skrevet av Bears Island og Kenny Koevermans.
Aller først denne. (Bytt ut Lyn med Norge. (Vi vet at det ikke vil passe med stavelsene))
Vi tipper at de som har satt ut 25.000 flagg her er relativt bitre på at kanskje 15.000 av dem kunne blitt i eskene.
Betraktninger fra tribunen
Fra vår posisjon så det gule kortet til Nordtveit helt greit ut. (Husk at vi ikke har tilgang til repriser).
9 min: En fyr reiser seg en fyr seks rader foran oss. Han var utkledd som et spøkelse.
16 min: Slovenia oppskriftsmessig opp i ledelsen. En eller annen slår et halvbra frispark som Jarstein gir en klønete retur på. Selvfølgelig er det ingen som følger folk i feltet og Suler sender ballen i mål med kneet via Wæhler. Utsagnet "ER DET MULIG???" comes to mind...
23 min: Frispark til Norge fra 20 meter. Stemningen steg. Kanon fra Riise, men keeper var kjapt nede. Returen klarert til corner.
26 min: KANOOOOON fra Tarik. I korset og ned. Henriksen på retur og header ballen i mål. Håpet. Lyset. Gleden. Tenninga. Spenninga. Rocky.
28 min. Norge snytt for straffe. (Husk vi har ikke tilgang til repriser).
34 min: Daniel Braaten bare gliiiiiiiiiiir forbiiiiiii.
45 min: Pause.
Norges beste så langt: Daniel Braaten.
Konklusjon. Vi vinner dette. Og vi kommer ikke til å få sett opptakten til vinnermålet fordi vi sitter bak en stolpe.
Nå er det tid for pølser.
Aller først denne. (Bytt ut Lyn med Norge. (Vi vet at det ikke vil passe med stavelsene))
Vi tipper at de som har satt ut 25.000 flagg her er relativt bitre på at kanskje 15.000 av dem kunne blitt i eskene.
Betraktninger fra tribunen
Fra vår posisjon så det gule kortet til Nordtveit helt greit ut. (Husk at vi ikke har tilgang til repriser).
9 min: En fyr reiser seg en fyr seks rader foran oss. Han var utkledd som et spøkelse.
16 min: Slovenia oppskriftsmessig opp i ledelsen. En eller annen slår et halvbra frispark som Jarstein gir en klønete retur på. Selvfølgelig er det ingen som følger folk i feltet og Suler sender ballen i mål med kneet via Wæhler. Utsagnet "ER DET MULIG???" comes to mind...
23 min: Frispark til Norge fra 20 meter. Stemningen steg. Kanon fra Riise, men keeper var kjapt nede. Returen klarert til corner.
26 min: KANOOOOON fra Tarik. I korset og ned. Henriksen på retur og header ballen i mål. Håpet. Lyset. Gleden. Tenninga. Spenninga. Rocky.
28 min. Norge snytt for straffe. (Husk vi har ikke tilgang til repriser).
34 min: Daniel Braaten bare gliiiiiiiiiiir forbiiiiiii.
45 min: Pause.
Norges beste så langt: Daniel Braaten.
Konklusjon. Vi vinner dette. Og vi kommer ikke til å få sett opptakten til vinnermålet fordi vi sitter bak en stolpe.
Nå er det tid for pølser.
Live from the news room vol. Rocky
Skrevet av Bears Island og Kenny Koevermans
Da er gutta på plass i presserommet på ærverdige Ullevaal stadion. Etter en lang diskusjon om fettere fra små byer som blir fotballspillere med @arsandbu og @kristofferhogas på utsiden var vi selvfølgelig forsinket. Lagoppstillingene lå på bordene og diskusjonene om Yttergård Jenssen vs Bjørn Helge Riise var allerede godt i gang. Bears Island kommenterer at han aldri har sett Yttergård Jenssens lange shorts fra start på Ullevaal før. Har han i det hele tatt startet en landskamp som ikke har vært av treningskarakter? Vi satte med det i gang en lang leting via kampprogram, google og sportsjournalisters hukommelse. Alltid tilgjengelige Øyvind Herrebrøden fra VG opplyser om at så ikke er tilfelle. Dette er første "ordentlige" kamp fra start. Vi ønsker lykke til.
Vi kan forøvrig opplyse om at fotballpresse-Norges viktigste hårmanke er picture-perfect som vanlig.
I dag er en skjebnedag for det norske herrelandslaget i fotball. DET er ikke til å komme utenom. Med tap i dag vil det kanskje presse seg frem en forandring allerede tidlig i denne kvalifiseringen. Med ett eller null poeng mot Island og Slovenia i de to første kampene går det mot en meget tung høst når vi vet at Sveits venter i oktober. Vi synes at Drillo har virket usikker i mediene, ikke slik vi kjenner han fra tidligere. Og det kan jo selvfølgelig komme av at Drillos 2.0 ikke har de samme kvalitetene som versjon 1.0 hadde - hvis man ser det i forhold til motstanderne - noe vi gjør (Floskel. Sorry). Vi kan ikke si annet enn at vi er svært spente på hva denne kampen vil bringe.
Dommeren i dag er Firat Aydinus, han er 38 år og fra Tyrkia. Vi har funnet lite juice på unge Aydinus, men han er geological engineer. Det er jo noe. Ellers ble han den første profesjonelle dommeren i Tyrkia for litt tid tilbake. Det tyrkiske fotballforbundet fant vel ut at det var greiere at de betalte lønningene til dommerne enn singaporske bettinghaier. Den ene assistentdommeren heter Serkan Ok. Vi regner med han gjør en helt grei jobb.
Yngve Hallèn har som vanlig skrevet i kampbladet. Det kan se ut som om Hallèn allerede har implementert den nye nynorskreformen. Det er noe å melde til dere nynorskforkjempere i hvert fall.
Norge: Jarstein; Ruud, Wæhler, Hangeland, Riise; Tarik, Henriksen, Nordtveit, Yttergård Jenssen, Braaten; Moa.
Ja, hva kan vi si. Hardt å vrake Bugge, men vi mener jo Jarstein burde stått mot Island også. Alt annet er helt greit, sikkert. Vi merker plutselig at antipatien over landslaget er over oss. Neida.
Som Rocky sa det. "It aint over 'til its over."
Ti minutter til kamp og vi skal finne Sector 620, rad 31 og setene 734 og 735. Høres ut som det er langt unna...
Da er gutta på plass i presserommet på ærverdige Ullevaal stadion. Etter en lang diskusjon om fettere fra små byer som blir fotballspillere med @arsandbu og @kristofferhogas på utsiden var vi selvfølgelig forsinket. Lagoppstillingene lå på bordene og diskusjonene om Yttergård Jenssen vs Bjørn Helge Riise var allerede godt i gang. Bears Island kommenterer at han aldri har sett Yttergård Jenssens lange shorts fra start på Ullevaal før. Har han i det hele tatt startet en landskamp som ikke har vært av treningskarakter? Vi satte med det i gang en lang leting via kampprogram, google og sportsjournalisters hukommelse. Alltid tilgjengelige Øyvind Herrebrøden fra VG opplyser om at så ikke er tilfelle. Dette er første "ordentlige" kamp fra start. Vi ønsker lykke til.
Vi kan forøvrig opplyse om at fotballpresse-Norges viktigste hårmanke er picture-perfect som vanlig.
I dag er en skjebnedag for det norske herrelandslaget i fotball. DET er ikke til å komme utenom. Med tap i dag vil det kanskje presse seg frem en forandring allerede tidlig i denne kvalifiseringen. Med ett eller null poeng mot Island og Slovenia i de to første kampene går det mot en meget tung høst når vi vet at Sveits venter i oktober. Vi synes at Drillo har virket usikker i mediene, ikke slik vi kjenner han fra tidligere. Og det kan jo selvfølgelig komme av at Drillos 2.0 ikke har de samme kvalitetene som versjon 1.0 hadde - hvis man ser det i forhold til motstanderne - noe vi gjør (Floskel. Sorry). Vi kan ikke si annet enn at vi er svært spente på hva denne kampen vil bringe.
Dommeren i dag er Firat Aydinus, han er 38 år og fra Tyrkia. Vi har funnet lite juice på unge Aydinus, men han er geological engineer. Det er jo noe. Ellers ble han den første profesjonelle dommeren i Tyrkia for litt tid tilbake. Det tyrkiske fotballforbundet fant vel ut at det var greiere at de betalte lønningene til dommerne enn singaporske bettinghaier. Den ene assistentdommeren heter Serkan Ok. Vi regner med han gjør en helt grei jobb.
Yngve Hallèn har som vanlig skrevet i kampbladet. Det kan se ut som om Hallèn allerede har implementert den nye nynorskreformen. Det er noe å melde til dere nynorskforkjempere i hvert fall.
Norge: Jarstein; Ruud, Wæhler, Hangeland, Riise; Tarik, Henriksen, Nordtveit, Yttergård Jenssen, Braaten; Moa.
Ja, hva kan vi si. Hardt å vrake Bugge, men vi mener jo Jarstein burde stått mot Island også. Alt annet er helt greit, sikkert. Vi merker plutselig at antipatien over landslaget er over oss. Neida.
Som Rocky sa det. "It aint over 'til its over."
Ti minutter til kamp og vi skal finne Sector 620, rad 31 og setene 734 og 735. Høres ut som det er langt unna...
10. sep. 2012
Jeg er en idiot
Skrevet av vår nye gjesteblogger Kronbein (@Kronbein).
(Materazzia-redaksjonen ønsker deg velkommen og ser frem til mange lange utkast!)
Det er ikke alltid like lett å motivere seg for å stå og hoppe og synge i 2 * 45 minutter på Ullevaal stadion. Været er en ting. Det er ofte kaldt, det kan regne og vinden kan også få rotfeste inne på Fort Ullevaal. Spillet er en annen ting. Det er ikke alltid like givende å rope og synge når ballen konstant flyr fra den ene siden til den andre. Pluss på unødvendige ballmist og noen slepphendte keepere, så får du en suppe som skal slite med å få spiker å stå på…
Men hva med resultatene da? Nei, ikke der heller. Vi har ikke vært i et sluttspill siden EM i 2000. Vi har vært nære, jada, men igjen ble det keepertabber mot Tyrkia og Spania, og noen hederlige og mindre hederlige sluttplasseringer i de diverse kvalikkgruppene vi har vært med i.
Jeg er ikke alene. Vi er mange idioter i dette landet - mange. For leser du dette så er sannsynligheten stor for at også du er en idiot i minst like stor skala som undertegnede. Du, som jeg, bruker tid, krefter og penger på landslaget. Og hva får vi igjen? Aggresjon og en tendens mot nervøse rykninger. Personlig tror jeg at jeg har utviklet tiks utelukkende på grunn av at jeg har fulgt landslaget svært tett de siste 6 årene.
Men jeg mener det er verdt det. Jeg mener det er verdt å være en idiot i to ganger 45 minutter en gang i ny og ne. For jeg er en visjonær type. Akkurat som dere.
For det må vi være. Vi må være fylt av drømmer og håp om at en dag, en vakker dag, da skal vi få oppleve Norge i et sluttspill igjen. Det må vi, for vår egen skyld og for Norges skyld. Og når den dagen kommer, når dagen endelig kommer og Norge atter en gang står på terskelen til verdensherredømme i fotball, da..
Da skal jeg stolt stå og si ”Nei, jeg mistet aldri troa, jeg sto den gamle dame bi da det så som verst ut. Jeg er ingen medgangssupporter." Jeg var der da Espen Johnsen slo ballen i hodet på Exteberria i 2003, jeg var der da 4000 feststemte nederlendere gjorde oss nordmenn til statister på vår egen hjemmearena. Jeg var der da Simen Brenne brant den ene 100% sjansen i kamp etter kamp. Jeg har vært med når det har regnet. Jeg har stått i bar overkropp på Ullevaal i midten av november og pådratt meg en lett lungebetennelse…
Men jeg var der også da John Carew taklet Portugals keeper og Erik Huseklepp sikret 1-0 seieren som ga oss store forventninger i møte med en tøff kvalikk. Jeg var der også da den samme Carew skadet Italias førstekeeper i oppkjøringen til i Nederland & Belgia, og Norge vant 1-0 hjemme på Ullevaal over de italienske sleikene. Jeg var der da Ullevaal var på sitt aller beste da Norge slo Skottland 4-0, og noen av verdens beste supportere, Tartan Army, ble ydmyket av det norske publikum.
Jeg var der.
Det å være en supporter på tross av og ikke på grunn av er en stor dåd. Det å være en idiot, ikke fordi du bare er det, men fordi du rett og slett føler du må være det - det er en kjærlighetserklæring så stor at Riises meldinger til den kvinnelige kjendiseliten på midten av forrige tiår fremstår som tørre sandkaker i forhold. Jeg håper jeg får se mange idioter på stadion i morgen og utover kvalikken. Jeg håper og drømmer om at dere skal stå, hoppe, synge og miste alle hemninger. Ikke på grunn av det gode været, spillet eller resultatene, men fordi du er en idiot som rett og slett ikke vet bedre.
Jeg håper på og drømmer om et sluttspill i Brasil. Samba på Copacabana. Et norsk landslag som atter en gang skal vise verden hva vi nordmenn er laget av.
Men hva vet vel jeg, jeg er jo bare en idiot…
(Materazzia-redaksjonen ønsker deg velkommen og ser frem til mange lange utkast!)
Det er ikke alltid like lett å motivere seg for å stå og hoppe og synge i 2 * 45 minutter på Ullevaal stadion. Været er en ting. Det er ofte kaldt, det kan regne og vinden kan også få rotfeste inne på Fort Ullevaal. Spillet er en annen ting. Det er ikke alltid like givende å rope og synge når ballen konstant flyr fra den ene siden til den andre. Pluss på unødvendige ballmist og noen slepphendte keepere, så får du en suppe som skal slite med å få spiker å stå på…
Men hva med resultatene da? Nei, ikke der heller. Vi har ikke vært i et sluttspill siden EM i 2000. Vi har vært nære, jada, men igjen ble det keepertabber mot Tyrkia og Spania, og noen hederlige og mindre hederlige sluttplasseringer i de diverse kvalikkgruppene vi har vært med i.
Jeg er ikke alene. Vi er mange idioter i dette landet - mange. For leser du dette så er sannsynligheten stor for at også du er en idiot i minst like stor skala som undertegnede. Du, som jeg, bruker tid, krefter og penger på landslaget. Og hva får vi igjen? Aggresjon og en tendens mot nervøse rykninger. Personlig tror jeg at jeg har utviklet tiks utelukkende på grunn av at jeg har fulgt landslaget svært tett de siste 6 årene.
Men jeg mener det er verdt det. Jeg mener det er verdt å være en idiot i to ganger 45 minutter en gang i ny og ne. For jeg er en visjonær type. Akkurat som dere.
For det må vi være. Vi må være fylt av drømmer og håp om at en dag, en vakker dag, da skal vi få oppleve Norge i et sluttspill igjen. Det må vi, for vår egen skyld og for Norges skyld. Og når den dagen kommer, når dagen endelig kommer og Norge atter en gang står på terskelen til verdensherredømme i fotball, da..
Da skal jeg stolt stå og si ”Nei, jeg mistet aldri troa, jeg sto den gamle dame bi da det så som verst ut. Jeg er ingen medgangssupporter." Jeg var der da Espen Johnsen slo ballen i hodet på Exteberria i 2003, jeg var der da 4000 feststemte nederlendere gjorde oss nordmenn til statister på vår egen hjemmearena. Jeg var der da Simen Brenne brant den ene 100% sjansen i kamp etter kamp. Jeg har vært med når det har regnet. Jeg har stått i bar overkropp på Ullevaal i midten av november og pådratt meg en lett lungebetennelse…
Men jeg var der også da John Carew taklet Portugals keeper og Erik Huseklepp sikret 1-0 seieren som ga oss store forventninger i møte med en tøff kvalikk. Jeg var der også da den samme Carew skadet Italias førstekeeper i oppkjøringen til i Nederland & Belgia, og Norge vant 1-0 hjemme på Ullevaal over de italienske sleikene. Jeg var der da Ullevaal var på sitt aller beste da Norge slo Skottland 4-0, og noen av verdens beste supportere, Tartan Army, ble ydmyket av det norske publikum.
Jeg var der.
Det å være en supporter på tross av og ikke på grunn av er en stor dåd. Det å være en idiot, ikke fordi du bare er det, men fordi du rett og slett føler du må være det - det er en kjærlighetserklæring så stor at Riises meldinger til den kvinnelige kjendiseliten på midten av forrige tiår fremstår som tørre sandkaker i forhold. Jeg håper jeg får se mange idioter på stadion i morgen og utover kvalikken. Jeg håper og drømmer om at dere skal stå, hoppe, synge og miste alle hemninger. Ikke på grunn av det gode været, spillet eller resultatene, men fordi du er en idiot som rett og slett ikke vet bedre.
Jeg håper på og drømmer om et sluttspill i Brasil. Samba på Copacabana. Et norsk landslag som atter en gang skal vise verden hva vi nordmenn er laget av.
Men hva vet vel jeg, jeg er jo bare en idiot…
Abonner på:
Innlegg (Atom)