Når fotball er viktigere enn klubbfølelse.
Jeg kan jo begynne denne teksten med å sverge evig troskap til Manchester United. Jeg er United-supporter på min hals (og ja, ikke kom slengende med at det er Sheffield eller Leeds som er det egentlig United) og elsker klubben, spillerne, historien, (endel av) fansen ja til og med den ferske manageren David Moyes. Jeg elsker David Moyes, men allikevel må jeg ha lov til å si at han tar feil. Når det gjelder valgene han gjør rundt bruken av Shinji Kagawa, så tar han feil. Alle ser det. Alle vet at David Moyes tar feil. Alle vet at Kagawa er en lettbeint gave til alle verdens fotballbaner. Alle vet at Kagawa er fotballens ekvivalent til Sushi i Norge på nittitallet, han er helt rå, men er ikke tilgjengelig for nytelse.
Det er få ting som gjør meg tristere enn tanken på hvor lite Manchester United bruker Kagawa (innen fotballen altså, det finnes jo folkemord og sult og krig og fred og sånn). Så lite tillit gir de han, at fotballfamilien har begynt å rope om #FreeShinji på Twitter, så lite tillit gir de han at Jürgen Klöpp og Börüssia Dörtmünd prøvde å hente han tilbake til Tyskland senest i august. Det er trist. Tenk på hvor trist det er. Det er et bunnløst hull av smerte. Et slags sort hull (city tigers, neida...). Det er som mageviruset til Darren Fletcher, det er et uløselig problem.
Tenk hvor trist det må være for Kagawa å sitte på tribunen eller benken i Manchester og se på at en av de verste midtbanene i europeisk toppfotball famler rundt i mørket. Midtbanegjengen bestående av Nani, Cleverley, Antonio Valencia (som har vært ute av form i to år) eller gud forby Anderson får alle tillit i viktige posisjoner. Hvorfor dette skjer uke etter uke er forbi min fatteevne, men det skjer, og det har pågått alt for lenge.
Jeg har en drøm (les dette med stemmen til Martin Luther King jr. nå). Jeg har en drøm om at folk, en gang skal få nyte Shinji Kagawa i full blomst igjen (hvis det er lov å si). Og det må skje straks. Hvis han ikke blir behandlet som den diamanten han er i Manchester innen jul, så bør vi (altså Manchester United) gi han bort. FIFA eller UEFA eller Kjetil Siem eller Yngve Hallèn eller noen andre folk med makt bør bryte inn i saken og frigi Shinji. Fotballfamilien fortjener å se Kagawa spille hver eneste uke, akkurat slik som fotballfamilien fortjener å se Enözil, Ensuarez, Entotti, Eniniesta, Enberbatov, Enmessi, Enronaldo, Enrooney, Enrobben, Enxavi, Enreus, Enzlatan, Enhamsik, Enpirlo, Enronaldinho, Enneymar, Enbale og Enbalotteli hver eneste uke.
Det bør være et kontrollorgan der ute som nekter Moyes å sette Kagawa på benken i hver eneste kamp. (Med den tonen som jeg har brukt til nå i denne teksten så tror du kanskje at jeg tuller. Og det gjør jeg jo på en måte, men på en annen måte så gjør jeg det ikke. Skjønner?) Det blir for dumt at en gudbenådet fotballspiller som muligens bare har 10-12 år på toppnivå skal bruke store deler av karrieren sin på å sitte på benken fordi en eller annen manager roter rundt i tåka og prøver å statuere et eksempel. Fotballen er så full av maktmisbruk og store egoer allerede at det virkelig ikke kunne skade med en kontrollkomite som rett og slett kan gå inn og «Free Shjinji» til jul.
Jeg elsker Manchester United, jeg elsker klubben, spillerne, historien, (endel av) fansen ja til og med den ferske manageren David Moyes. Jeg elsker David Moyes, men allikevel må jeg ha lov til å si at han tar feil.
Free Shinji nå!
(Mens vi først er i gang: la Cristiano Ronaldo og Zlatan og Ronaldinho få lov til å spille i Brasil i 2014, vi fortjener det.) (Og Gud, hvis du er der ute; er det mulig å få en 18 år gammel kloning av Paul Scholes under juletreet også?)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar