This is Oldenborg - lite edition

Oldenborg Idrætsselskab er - hvis man ser på ressurser og treningsmengde - en femtedivisjonsklubb.

Men vi holder til i tredjedivisjon. Vi rykket opp før forrige sesong og klarte oss bra. Med Materazzia-medlem @Eibisu i spissen spilte vi 3-6-1 og gjorde vår helt egen greie i avdelingen. For man må gjøre det til noe ekstra når man holder på i en sånn fotballklubb.

Det blir en slags kamp mellom tid og glede. All tiden man investerer bør gjøre at man får noe igjen får det. For man får ingen penger for det. Tvert imot. Man bruker tid, krefter og egne ressurser.

Med kun to (!) økter i uka kan vi ikke bruke tiden vår på løpetrening. For det er jo ikke noe gøy. Da oppfordres det selvfølgelig at man bruker egen tid på å trene kondisjonen. Det betyr at man må bruke mer tid. Det er ikke rasende festlig, men det er heller ikke noe artig å være i dårlig form. For det er jo ikke gøy å tape fotballkamper.

Men hvordan er det å spille for Oldenborg og hvordan er det egentlig å trene en slik klubb? Kjenner klubben på spenningen mellom bredde og satsing? Spenningen mellom hobby og ramme alvor? For å gi et lite dypdykk i overnevnte spørsmål har vi bedt Oldenborgs faste visekaptein Lars Eide og Oldenborgs svar på Ola By, Ørjan Kronheim, om å gi et lite referat fra en dag i klubben med de små ressursene.

Eide sitt bidrag får du i vanlig skrift, mens du, selvsagt, finner Ola By´s tanker i kursiv.

Vi gir deg: This is Oldenborg – lite edition

Den evinnelige drakampen.

Det var mandag morgen. Jeg måtte komme meg på jobb, som de aller fleste må. Det ble en helt vanlig arbeidsdag, bortsett fra små minutter i tide og utide der tankene gikk rundt om kveldens treningskamp mot Jørgen Horns Teisen.

Skal jeg spille midtstopper? Jeg lurer på hvordan kunstgresset er der borte på Bryn. Har jeg husket å pakke begge draktsettene? Jeg må sjekke i bagen.

En ny dag reiser seg over hovedstadens mulm og mørke. Laget jeg trener, Oldenborg, skal reise seg fra siste treningskamp med 1-8-tap mot noen guttespillere fra Fredrikstad. Små marginer, stang ut i stedet for stang inn. Nei da, vi var ræva. Nå må trenden snu, slik at vi kan komme inn i det rette sinnelaget frem mot cup-kvaliken mot Grei. Selv skal jeg bare sitte på benken, men forberedelsene starter nå. Kampen har allerede startet, i hodet. Regner med resten av gutta er like klare som meg!

Jobben var over klokken 16 og oppmøte til kampen var klokken 18, men jeg manglet en hel del kamprelaterte artikler, så jeg hadde ikke rukket å dra hjem for å spise middag. Så med kampbagen rundt skulderen bar det til Jernbanetorget. G-Max har vel noen ålreite leggbeskyttere? Det hadde de. Men den blåtåa jeg pådro meg forrige uke var ikke helt fin, men det kunne apoteket fikse. Paracet, sportsteip og tigerbalsam. Ok, nå begynner det å nærme seg oppmøte, men jeg har jo ennå ikke spist middag.

Jeg liker å ha god tid, så jeg passer på å være klar til avreise 17.15. Jeg har allerede tegnet opp alt jeg skal si på taktikktavlen jeg har med meg og har notert garderobetalen i stikkordsform på mobilen. Jeg er heldigvis så privilegert at jeg får trene en gjeng med dyktige og dedikerte fotballspillere, da er det minste jeg kan gjøre å være klar på tiden jeg selv har satt. Kroppen har kriblet i hele dag, nå begynner også hjertet å dunke…

Jeg hiver i meg en pasta i Østbanehallen før jeg peiler meg inn mot t-banen og retning Hellerud. På t-banen finner jeg ut at jeg har glemt sokketeip, men konkluderer med at det alltid er noen som har det. Det er som å glemme ketchup når man skal grille pølser. Det er alltid han ene som har tenkt på det. For ikke å tenke på sprøstekt løk, som i dette tilfellet kan sammenlignes med tigerbalsam. Og det har jo JEG! Så en eventuell byttehandel der bør gå rimelig smertefritt.

Det er mulig at jeg blir noen minutter for sein, men det kan jo ikke gjøre noe. Er jo bare en treningskamp, sender en melding til assistenttreneren allikevel, bare for å ha mitt på det rene. Jeg går av på Hellerud og skriver inn adressen på Apple-konsernets karttjeneste. En hyggelig dame på øre avbryter Georg Kristoffer Fjalsetts nydelige toner og forteller om jeg skal gå til høyre eller venstre.

Ok, en time til kampstart. Fremdeles er ikke alle kommet, men jeg er sikker på at de er på vei, alle sammen. Må være trafikkork over hele fjøla, hvis ikke hadde de alle vært her. Den akk så trofaste visekapteinen sender i det minste en melding. ”Blir noen minutter for sen”, ah, jeg kan kjenne på spenningen i meldingen hans. Han har sikkert sittet hjemme i hele dag og ladet opp, kanskje tatt seg en gåtur gjennom byen på formiddagen, bare for å få beina i gang og hodet på andre tanker. Nå er det timen snart kommet, kanskje ikke vår siste, men utvilsomt vår viktigste, i hvert fall i dag. Oss mot dem. Oldenborg - Teisen. Liv og død. Fotball. Bloody Hell…

---

Red.anm: Oldenborg har allerede startet sin sesong med seier over Grei i første kvalifiseringsrunde til NM. Det måtte straffesparkkonkurranse til for å kåre en vinner. For øvrig gikk lyset etter 110 minutter spill, så lagene måtte møte opp i Vallhall klokken 23.05 to dager senere for å spille de resterende 10 minuttene pluss straffer. Nå venter Rælingen i andre kvalifiseringsrunde. Oldenborg spiller i 3. divisjon avdeling 3 og sesongåpner lørdag 11. april mot Korsvoll på Tørteberg Kunstgress - som er årets hjemmebane for de blå.

---

Les også resten av innleggene fra Materazzias norske måned:

• Be Kind, Rewind – norsk fotball anno 1915
• Produktet som ble plassert på feil hylle
• Kokt grill
• Viking
• Norges Automobile Fotballforbunds XI
• Derfor gleder jeg meg til seriestart

En gang manager, alltid manager

Av Eskilona

Det er overhodet ingen overraskelse at Ole Gunnar Solskjær er en av ytterst få nordmenn som livnærer seg av å være fotballmanager. Han har nemlig både tenkt og handlet som en manager i snart 30 år.

På 80- og 90-tallet var gatecuper umåtelig populært i Kristiansund. Alle nabolag med så mye som den minste antydning til en grus- eller gressflekk hadde sin egen cup med kiosksalg, feedback-utsatt høyttaleranlegg og fruktkurver som premie. Røssern Cup ble etterfulgt av avarter i Brunsvika, Vikan, Bolga, Karihola og Myra. Dette var lenge før internett og e-post, så informasjonen ble spredt på gamlemåten, altså type jungeltelegraf. Likevel hadde de et oppmøte og en prestisje ikke en Facebook-gruppe i verden kunne utkonkurrert. Vel, det er i alle fall sånn jeg husker det. Alt var som kjent bedre før.

Hva har så dette å gjøre med én av tjue managere i Premier League? Jo, og her kommer en påstand: Ole Gunnar Solskjær var en av tidenes første profesjonelt tenkende og utøvende managere i Kristiansund. På den tiden regjerte det fryktinngytende mannskapet i Samba La Palme på gatecup-tronen. Anført av en stamme av teknikere fra KFK - med en forkjærlighet for få touch - utførte de i grunn en slags tidlig tiki-taka-variant, bare uten noe særlig fokus på gjenvinning. Uansett. Iført proffe drakter med sponsormerker, sopte de med seg det meste av både heder, ære og fruktkurver. Kanskje sågar også det viktigste av alt på den tiden; de peneste jentene. Gatecup-groupiene.

Jeg husker ikke hvor interessert OGS var i jenter på den tiden, men jeg husker én ting. Han hatet KFK. OGS var flasket opp hos rivalen CFK og kunne naturlig nok ikke stå og se på rivalenes gatecup-dominans. Noen konsentrerte timer på gutterommet i Korallveien senere
 var planen klar. Brunsviken Sportsverein (BSV) var født. Spillende manager, nummer 10, først i alt og lagkaptein: Ole Gunnar Solskjær.

Først på agendaen var å bygge en slagkraftig tropp. Lagkamerater fra CFK var selvskrevne, mens søskenbarn, hans egen søster og nabogutter fikk roller som stallfyll. I retrospekt er jeg meget tilfreds med bare å ha figurert i spillerstallen til (i skrivende stund) Norges eneste PL-manager. Det er mye rart som har festet seg i hukommelsen opp gjennom, men resultatene fra gatecuper er ikke blant dette. Dog kan det umulig ha startet spesielt bra, for det gikk ikke spesielt lang tid før jeg ble kalt inn til et møte på gutterommet i nabohuset. (Jeg vil så gjerne si at han hadde teppe på det rommet, men det tror jeg ikke). Laget hadde sannsynligvis underprestert og kanskje var det murring i spillergruppa. Møtet endte i alle fall med at managerens eget søskenbarn Ove ble degradert som kaptein, og jeg utpekt som arvtager. Så vidt 10 år og kaptein på ”prestisjeprosjektet” Brunsviken Sportsverein. Nyttig idiot eller ikke, stas var det. Jeg hadde sannsynligvis ikke peiling på hva det innebar, ei heller noe ønske å bli det, men sannsynligvis, i alle fall nå i ettertid, var det der fotballkarrieren min nådde toppen. For foreløpig er vi nemlig en ganske eksklusiv gjeng Daniel Berg Hestad, Ove Johansen (den degraderte), Mark Hudson, og meg.

Det har etter hvert gått 25 år siden han styrte gatelagsskuta i havgapet med hard hånd, uten den minste frykt for mytteri i egne rekker. Majoriteten av løkkebanene har for lengst grodd igjen eller blitt til ballbinger. Ungene er inne og spiller FIFA, mens den da 10 år gamle kapteinen har blitt 36 år og feit.

Én ting er dog den samme. Ole Gunnar Solskjær er manager.

Den vårdagen på Nordby gress

Skrevet av Eskilona

En relativ klok mann skrev en gang noe sånt som at «det største var ikke å se mine barn bli født, men å få lære de å kjenne, og dele store øyeblikk med dem». I går skjønte jeg sterkere enn noen gang hva han pratet om.

For der stod vi, en gjeng forfrosne småbarnsforeldre, og skuet sånn akkurat passe mellomfornøyd utover en humpete og vårbrun gressmatte. Våre tapsvante håpefulle hadde akkurat utlignet til 1-1 mot hjemmelaget Nordby hvit, og selv om ingen av oss turte å si det, var vi garantert flere som ante konturene av lagets aller første turneringsseier. Herregud som jeg hadde unnet dem å kjenne på følelsen av å vinne, tenkte jeg mens biesvermen på banen kollektivt beveget seg fra side til side. Plutselig ble ballen tuppet ut av den sju mann store klynga og i retning den blåfrosne Nordby-keeperen.

Det var bare ett problem for den utrusende keeperen. En av spillerne våre hadde nemlig konsekvent jukset i returløpene denne formiddagen, og endelig var han i ferd med å få lønn for «strevet». «Én mot én, alle sjansers mor». Jeg så han ladet og rakk å tenke at «nå Olav, nå sitter den, sønn», før fire røde drakter lå oppå ham og ballen i en stor gjørmete haug. Den pubertale 13-åringen med fløyta nølte et øyeblikk, før han ropte «frispark til Kolbotn».

Ikke aner jeg om ungene allerede har innfunnet seg med løkkeregelen «den som blir tatt, tar det» eller om han skjønte at han i kraft av å være sønnen til treneren, antageligvis har enkelte fordeler.Uansett, der stod han klar, drøye 13 skritt unna ballen. Heldigvis, eller dessverre, alt etter øyet som ser, er det svært få sjuåringer som vet hva det betyr når ivrige foreldre roper «muuuuuuur». Olav tok i hvert fall ikke sjansen på at de skulle finne ut av det og begynte den uendelige tilfarten. Kun en blytung treerlefse og isklumpen i buret var hinder på veien mot et øyeblikk. Jeg aner ikke hva han tenkte. Sannsynligvis langt mindre enn faren i alle fall.

«Baff», sa det i det venstreskoen i størrelse 33 ga Jabulani-kopien et spark jeg aldri kommer til å glemme. For da ballen formelig suste i «Branco-mot-Nederland-i-94»-stil og forsiktig kjærtegnet den venstre aluminiumsstanga på vei inn i nettet, visste jeg at jeg akkurat hadde opplevd et far-sønn øyeblikk som høyst sannsynlig vil overgå det aller, aller meste av fremtidige øyeblikk.

Det blikket, de to hendene i været og den åpenbare stoltheten i to glade, blå øyne. Det er alle ingredienser som perfekt oppsummerer innledningen i denne teksten. Der og da glemte vi hvor kalde vi var, hvor vondt cup-pølser smaker og hvor langt det var fra parkeringsplassen til banen. Alt var glemt. Alt var perfekt.

Det ble garantert scoret både finere og viktigere mål i verden denne maihelgen, men én ting er sikkert. Jeg kommer aldri til å glemme den vårdagen på Nordby gress.

Jerv klare for 2. divisjon

Skrevet av Kenny Koevermans.

Mens andre fotballinteresserte i dag nøt en Bojan Zajic spesial og en Petter Orry Rivaldo Larsen på TV befant Materazzia seg på Levermyr Stadion i Grimstad for å følge Jervs vei mot 2. divisjon. Utgangspunktet var relativt greit. Skade (ja, laget heter Skade) kom på besøk med fiffige 21-131 i målforskjell så langt i sesongen. Jerv måtte minst ha uavgjort for å sikre seg opprykket.

Etter fire minutter var det vel strengt tatt over. Aidin Sohrabi gikk høyt på bakerste da corneren ble slått inn og stanget inn 1-0. Dette var Jervs mål nummer 100 i årets serie. Da elleve minutter var spilt ekspederte Steven Cardoso et innlegg fra en god Steinar Berås i mål med pannebrasken. Og etter sytten minutter sto det 3-0 da Jan Jenssen kunne løpe ballen i tomt bur etter å ha blitt spilt på blank goal av Wilhem Pepa. En skikkelig FIFA-scoring.

Noen minutter før pause kom trøstemålet til Skade da deres nummer 10 løp fra halve Jerv nedover venstresiden og satte ballen i mål. Eks Fredrikstad- og Startspiller Tommy Runar var på ballen, men kunne ikke forhindre at den snek seg ned i hjørnet. 3-1 sto seg til pause og Jerv hadde stø kurs mot 2. divisjon.

Etter pause fortsatte enveiskjøringen og Tobias Olsvik la på til 4-1 med sitt mål nummer 29 i årets serie. Aidin Sohrabi ble deretter tomålsscorer da han satte inn 5-1 på en ny corner. Erik Christopher Pedersen fastsatte sluttresultatet til 6-1 da han ikke gjorde noen feil alene med keeper.

En lokal jury kåret Aidin Sohrabi til BB, og det var nok på grunn av de to målene. Materazzias utskremte heller mot Steinar Berås som den beste, som sammen med både Pepa og Olsvik var konstante trusler mot et Skadeforsvar som tross alt ikke hadde allverdens å spille for.

Materazzia noterte også at eks Skeidspiller Andreas Hagen spilte midtstopper med et kledelig nummer 10 på ryggen og at kaffe- og vaffelprisene på Levermyr Stadion har holdt seg stabile i mange år. Jervkeeper Runar hadde ikke mye å gjøre i løpet av kampen og hadde kledd seg i stilongs for anledningen. Etter kampen var han lettet og glad for at de hadde klart det.
-Nå er jeg en glad mann. Det var deilig å kunne avgjøre det selv og ikke være avhengig av andre, sa han til Materazzia etter en obligatorisk ”We are the champions”.

Vi gratulerer Jerv med opprykket og Aust-Agder med et lag i 2. divisjon fra og med neste sesong!

Nei til bingo i Fair Play-ligaen

En gjesteblogg skrevet av Andy Windass (@andersvindegg).

Det må bli slutt på at klubbene i Tippeligaen får ødelegge Fair Play-ligaen med vilkårlig bruk av spillere på sine reservelag. Kast dem ut.

Bingo-Rosenborg, Bingo-Vålerenga, Bingo-Godset, Bingo-Tromsø, Bingo-Molde, Bingo-Stabæk, Bingo-Aalesund, Bingo-Odd og Bingo-Viking. Disse lagene er alle en del av norsk 2.-divisjon, populært kalt Fair Play-ligaen. Det burde de ikke være. Dagens 2.-divisjon ødelegges av Tippeliga-klubbenes reservelag.

Årsaken er enkel. Vi som følger Fair Play-ligaen tett ser det runde etter runde, år etter år: Klubbene i Tippeligaen stiller med reine juniorlag og taper med 6-7 mål mot avdelingens bunnlag i en kamp, for så å stille med et halvt lag fra A-lagsstallen i den neste, og ta poeng mot topplagene. De bidrar dermed til en skjevhet i konkurransen mellom klubbene i divisjonen, som på sikt ikke gagner verken topp- eller breddefotballen.

En «kokkosliga»
Årsaken til bingo-troppene som sendes på banen av toppklubbenes reservelag skyldes en rekke faktorer, som tett kampprogram, slitasje på klubbens beste spillere, skadesituasjonen, reiselengde osv. Utover i sesongen, når kampprogrammet blir tettere og skadesituasjonen verre i Tippeligaen, sier det seg selv at A-lagene ikke kan frigi like mange spillere til å spille reservelagskamper som de kanskje kunne i starten av samme sesong. Fordi det er rein bingo hva slags tropp reservelagene fra Tippeligaen stiller fra kamp til kamp, skaper det for det store flertallet av klubbene i Fair Play-ligaen en unødvendig vanskelig situasjon. Det gir en konkurransevridning som er uheldig for 2.-divisjon, og til syvende og sist norsk fotball som helhet. For så viktig er 2.-divisjon som utviklingsarena for unge spillere. Det må NFF (og toppklubbene selv) ta på alvor. Det gjør de ikke i dag, ved å tillate at reservelagene gjør Fair Play-ligaen til en dårlig vits. Det er bare å se på resultatene i kampene der reservelagene er representert. Sjelden har vel betegnelsen «kokkosliga» passet bedre enn om dagens ordning i 2.-divisjon.

Et eksempel er hentet fra klubben som står meg nærmest, Skeid. I midten av mai kom Tromsøs andrelag på besøk til Bislett stadion. TIL 2 stilte med et lag som Skeids jenter13-lag sannsynligvis ville spilt jevnt med, og Skeid moste Tromsø – uten å anstrenge seg – med 6-0. (Resultatet i denne kampen ble riktig nok endret på skrivebordet til NFF i ettertid). I det motsatte oppgjøret på Alfheim stadion i slutten av august stilte Tromsø 2 et betydelig sterkere mannskap. TIL startet kampen med seks spillere fra A-stallen. Skeid fikk en langt tøffere oppgave, og det endte med poengdeling og 1-1. Dette er bare et av mange, mange eksempler der andrelagene stiller med lag som ikke er til å kjenne igjen fra kamp til kamp i løpet av en og samme sesong. På hjemmebane stiller Tippeliga-klubbenes andrelag ofte (men ikke alltid) med et sterkt mannskap, mens de på bortebane (og særlig gjelder det når kampen spilles langt hjemmefra) sender unggutter på banen som knapt har begynt å spille 11’er-fotball.

La oss se på noen eksempler fra inneværende sesong i 2.-divisjons avdeling 4.

Bingo-Vålerenga:
Runde 9: Vålerenga 2 – Fram Larvik 3-0
Runde 10: Tromsdalen – Vålerenga 2 9-0
Runde 13: Vålerenga 2 – Hasle-Løren 6-0
Runde 14: Vålerenga 2 – Harstad 0-1
Runde 15: Ørn Horten – Vålerenga 2 2-2
Runde 16: Vålerenga 2 – Skarp 11-0
Runde 17: Skeid – Vålerenga 2 6-1

Bingo-Strømsgodset:
Runde 6: Strømsgodset 2 – Vålerenga 2 6-1
Runde 7: Senja – Strømsgodset 2 6-1
Runde 10: Mjølner – Strømsgodset 2 8-1
Runde 11: Strømsgodset 2 – Fram Larvik 6-1

Som man ser av oversikten går VIF 2 altså fra 13. til 17. serierunde fra å knuse lille Hasle-Løren 6-0 hjemme, for så å tape 0-1 for bunnlaget Harstad (også hjemme). Deretter spiller de 2-2 borte mot hjemmesterke Ørn, før de maltrakterer Skarp med 11-0 på eget gress. Uka etter taper så VIF 2 hele 6-1 for Skeid. VIFs reservelag er ikke alene om å levere pinlig varierende resultater. Eksemplene fra resultatene til Godset 2 viser det samme. Og det ser likedan ut i de tre andre avdelingene.

Åpenbart fører andrelagenes tilstedeværelse i divisjonen altså til bisarre resultater i løpet av en sesong. Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at slike resultater svekker verdien av nivå 3 i det norske seriesystemet. Det er lite heldig for attraktiviteten på Fair Play-ligaen, både kommersielt og blant publikum.

Regelendringer til ingen nytte
Diskusjonen rundt andrelagenes tilstedeværelse i 2. divisjon har pågått lenge, og rett skal være rett: NFF har forsøkt å stramme inn regelverket flere ganger. Seinest i 2010. Da vedtok forbundstinget en regelendring som gjorde at andrelagene til klubbene i Tippeligaen bare kan stille med tre «overårige» spillere på banen samtidig. All ære til tinget og NFF for det. Og selv om man kanskje kan argumentere for at situasjonen tross alt er blitt bedre enn den var for noen sesonger siden, er det likevel helt åpenbart at ordningen med andrelag i 2.-divisjon ikke fungerer.

Tippeliga-klubbens reservelag makter rett og slett ikke å stille med noenlunde jevne tropper i 26 serierunder på rad. Det er ikke fair play ovenfor konkurrentene i divisjonen, noe som mildt sagt er ironisk i en divisjon som i 2009 ble døpt om til nettopp «Fair Play-ligaen». Det grenser til det latterlige at Norges Fotballforbund lar de store klubbene rasere en hel divisjon, som forbundet på sine egne nettsider attpåtil selv definerer som «toppfotball». Tippeliga-lagenes andrelag må derfor ut, bort og vekk fra seriesystemet, og det litt faderlig kvikt.

Noen vil ha det til at reiseutgiftene til Tippeliga-lagenes andrelag da vil gå i taket, fordi de da vil måtte reise rundt og spille mot andre reservelag landet rundt for å få nødvendig matching. Den argumentasjonen holder imidlertid ikke, all den tid reservelagenes tilstedeværelse i divisjonssystemet åpenbart går utover verdien av dagens 2.-divisjon og kvaliteten på fotballen. Egne «rekruttserier» for de beste klubbene fantes på 70- og 80-tallet. Det fungerte da, og det vil fungere nå. Da vil også terminlistene kunne settes opp og tilpasses førstelagenes kampprogram på en helt annen måte. I dag er det ofte slik at 2.-divisjonslagenes kamper flyttes til mandag dersom reservenes førstelag spiller kamp i løpet av helga. Det er en kjent sak at lørdagskamper er å foretrekke med tanke på tilskuere og stemning på kamp, heller enn kveldskamp på en trøtt mandag.

Til det beste for norsk fotball
Misforstå meg rett: Jeg forstår godt at lagene i Tippeligaen gjør som de gjør. De utnytter bare regelverket til det fulle. Og det har de all rett til. Problemet er at regelverket er som det er. Ved neste fotball-ting (i mars 2012?) bør det derfor fremmes forslag om å kaste andrelagene ut av divisjonssystemet. La dem leke i sin egen, betydningsløse reserveliga. Det vil være til det beste for norsk fotball.

Det vil sannsynligvis også føre til at Tippeliga-lagene, for å gi unge lovende spiller matching på høyest mulig nivå, leier ut flere spillere til lagene i sjiktet under Tippe- og Adeccoligaen. Det vil igjen - på sikt - bidra til å heve nivået på norsk fotball, tror jeg. I England, der man riktignok har noe bedre ressurser og enklere logistiske forhold, fungerer et system med egne reserveligaer helt utmerket. Hvorfor skulle det ikke også gå bra i Norge?

Britney og breddefotball (#comeback)

Etter å ha emigrert fra Tigerstaden og hjem til Grimstad etter seks år på Blindern var det tid for å gjøre noe med kriblingen i frisparkfoten. I det lå det jo selvfølgelig et ønske om å føre Jerv opp fra tredje til andre divisjon med tanksenteregenskaper en Koevermans verdig. Men akk. Snart 30 og litt lite keen på fem seks treninger i uken, samt (la oss være ærlige), det var vel heller en benketilværelse som sto på trappene om jeg i det hele tatt skulle fått lov til å være med. Dermed blir jeg nok stående med fire kamper for Jerv til evig tid, alle spilt så tidlig som i år 2000. Etter å ha trådt mine barndomsår i Jerv spilte jeg så ett år for Imås (en annen Grimstadklubb), før ferden bar ut i det grønne element. Og i løpet av det ene året klarte jeg på merksnodig vis å skrive meg inn i en liten fotnote i klubbens historiebøker.

Imås har alltid vært nummer 2-klubben i Grimstad. Det har vært noen sammenslåinger mellom a-laget til Imås og b-laget til Jerv gjennom historien, og klubben har stort sett vært i 4. og 5. divisjon så lenge jeg har fulgt med og vært aktiv. For de virkelige kjennerne av norsk fotball må det nevnes at tidligere Startkeeper og seriesølvvinner med Fredrikstad, Tommy Runar, spilte her til han ble småguttspiller og byttet til Jerv.

Anyhow. Det var denne fotnoten. Her er historien, som var det aller første som ble bragt opp da jeg, litt eldre og litt tyngre enn forrige gang, snøret på meg skoene for en Imåstrening for et par uker siden. Keeperlegende Tommy Iglebæk, med vel 400 kamper for Imås, lurte på om jeg var klar for å score litt fra midtbanen. Ohoi!

Det skjedde i de hine håre dager i 2001 og vi var på treningsleir i Danmark. Jeg spilte midtstopper og hadde året før vært på Britney Spears-konsert med nevnte Tommy Runar og verdens beste fotballspiller fra Grimstad, Glenn Andersen. Hvordan henger de to setningsleddene sammen, lurer dere kanskje? Vel, jeg hadde kjøpt en t-skjorte på konserten og gjort det til en vane å spille med denne under drakten. Uti kampen fikk vi frispark på midtbanestreken, og som midtstopper var jeg designated taker. Jeg jaget folk opp, men det var så lite vilje i Imåsguttene(mennene) (hva? Trodde de ikke at jeg rakk frem?). Dermed sa jeg halvhøyt: “Jeg skyter”. Hvorpå en annen repliserte: “Gi faen da, Kenneth”. And the rest, as they say, is history. Ballen gikk i en vakker bue og seilet ned i mål bak en antakelig ikke altfor god keeper. Dermed var det bare å brette drakten over hodet, løpe seiersrunden, og vise frem Britney som var avbildet på t-skjorten jeg hadde under.

På torsdag gjorde jeg comeback for Imås. I toppoppgjøret mot et Milanesque Øyestad. Som het potet ble det hverken som Koevermansk tanksenter eller spillende midtstopper, men heller som høyreback. På laget var det i tillegg til undertegnede (Kenneth Karlsen), også en Kenneth Larsen med over 500 kamper for Imås og en Kenneth Hansen med over 400 kamper! I tillegg har spillende manager Glenn Løite også over 400 kamper. Ingenting å si på rutinen. Øyestad ble slått 3-1 borte etter mål av Jostein Fallås (2) og Knut Hortemo som forøvrig scoret på en perle av et frispark. Egenvurdering: Spilte bra i 5 minutter, deretter totalt søppel i 25, og så tok det seg opp til jeg måtte ut etter 88 minutter med kramper i leggene. Jeg tror ikke en høyreback har vært mer feilplassert noen gang enn det jeg var i tjue minutter i første omgang der. Selv ikke i 5.divisjon. Det kom til og med latter fra tribunen, hvor det faktisk var et par stykker. Og med et par stykker så mener jeg et par stykker. Moro var det uansett, og det blir spill i 5.divisjon ut sesongen. Forhåpentligvis kan det bare gå oppover både med plasseringsevnen og formen. For ikke å snakke om med målteften fra midtbanen. Også verdt å merke seg at jeg snek meg til nummer 10. Hoho!