Davids sin kamp mot Goliat

Skrevet av Superfriend Straight. (@svensundet)

Davids´ kamp mot Goliat utspilte seg i Nord-London relativt nylig, nærmere bestemt på Underhill Stadium i Barnet, der Edgar Davids av en eller annen syk grunn har tatt over et av verdens dårligste fotballag. I rollen som Goliat finner vi den overvektige, tidligere superspissen, James Beattie. Ja du leste riktig, legendene Edgar Davids og James Beattie spiller fotball på engelsk fotballs aller laveste (profesjonelle) nivå. Derfor stakk Materazzia til Barnet for å se for å se hva Edgar og James driver med i bunnen av League 2.

Det er fredag kveld og vi er en times taxitur nord for Hyde Park, på Barnets sjarmerende hjemmebane Underhill, ikke langt unna High Barnet Underground Station. Underhill Stadium er nok mest kjent for at den faktisk ligger i en slak bakke. Målet i sør-enden er betydelig nærmere havet enn målet i nord-enden, noe som er lett synlig fra vår plass på ståtribunen som ligger i øst. Om det er en fordel å spille i ned eller oppoverbakke er fortsatt uvisst, men magefølelsen sier meg at det er nedoverbakke som gjelder for James Beattie i alle fall.

På plenen bak South Stand ligger det en liten lodge der hjemmefansen møtes før kampen. Det kryr av øltørste menn der, og heldigvis selger de også dette produktet i baren. Ølet som serveres er av typen London Pride (terningkast 4(svak)), og hvis du har lyst på en liten matbit før kampen kan du gå bort i buene utenfor stadion og bestille take away mat inn i lodgen. Vi prøver oss på en toast som kun inneholder bacon… det er altså ikke noe ost eller saus eller grønsaker eller noe som helst annet på toasten, bare bacon. Heldigvis elsker jeg bacon og skylder ned siste rest av sandwichen med siste rest av ølet (Terningkast 2(sterk)). På vei bort til baren, tar jeg turen innom lodgens slående vakre toalett. Ja det må jeg si, toalettet holder høyere standard enn forventet. Ved pissoaret møter jeg en ung, lokal helt (anslår alder til å være 21). Han går selvsagt med en «Pete Doherty-hatt» og ser på meg med et overbærende blikk før han starter opp følgende dialog med stemmen full av forakt.

Han: Dutch right? You are Dutch right?
Jeg: Norway. Hehe. I am from Norway.
Han: Aaaah Norway right. One of the Scandinavian countries. You scandinavians all have the same flag, only with different colours in them. Right?
Jeg: Yes. Hehe (nervøs latter). It is a cross in the middle of all of them.
Han: Yes. Norway, let me see, that is REEEEED, WHITE and…. BLUE! Red, White and Blue, RIGHT?
Jeg: Yes. Hehe.

Han smeller igjen døra og forlater meg alene på toalettet. Det virket ikke som om han var så glad i nordmenn. Takk og pris for at jeg ikke var fra Nederland, det virket som om han mislikte dem enda mer. På grunn av Edgar Davids er det veldig mange Nederlendere her i disse dager, blir vi fortalt av et par betraktelig hyggeligere Barnet fans som vi møter senere. Så populær er Davids at det ikke går an å få kjøpt drakten hans i supportersjappa, fordi den er utsolgt! De har drakter, men er tomme for bokstaven ”S” til å ha på ryggen. Alternativet er å trykke nummer ”38 Edgar” (noe som er problematisk da deres spiller nummer 17 faktisk heter Anthony Edgar) på ryggen, eller rett og slett ta til takke med ”38 David”. Hvis du derimot ikke er så opptatt av Davids, kan du jo alltids sette ”36 John”, «9 Kabba» eller ”31 Oster” (eller Oter siden de mangler «S») på drakta. Barnet har nemlig en rekke kjente og kjære navn i stallen sin. Nummer 36 er den tjuesyv år gamle halvt liberiske nederlenderen Collins John som blant annet har scoret 20 mål på 95 kamper for Fulham i den tiden da karrieren hans gikk litt mer på skinner. Nummer 31 er John Oster kjent som et av Evertons største talenter på slutten av nittitallet. Men nok prat om drakter, nå er det klart for kamp.

Guns n Roses ”Sweet Child O Mine” ljomer ut fra stadionhøytalerne idet Barnet og Accrington Stanley løper ut på gressmatta på Underhill. Speakeren annonser at mannen inni Mr Bumble-kostymet, maskoten, er en nordmann for anledningen. På ståtribunen blir vi bæsjet på av fuglene i taket, men det gjør ingenting. Vi skal tross alt se Edgar Davids og James Beattie i en durabelig duell. Accrington Stanley stiller med sin nyærvervelse Beattie på benken. Kaptein og spillende manager for Barnet er altså Edgar Davids, mens både Collins John og John Oster er forvist til tribunen. Et par unge Barnet-fans som jeg møter i kioskkøen sier at Collins John har vært rubbish i hele år og derfor ikke får spille. De kan også informere om at pølsene i kiosken er rubbish, at paien i kiosken er rubbish, at hamburgen i kiosken er rubbish og at kaffien de selger i kiosken er rubbish. For å dra samtalen over på noe hyggeligere så spør jeg dem om hvem som er de mest kjente spillerne i Barnets historie?

Barnet boys: Linvoy Primus played here.
Jeg: Oh! Linvoy Primus. Portsmouth legend. Great Player.
Barnet boys: Barry Fry was a manager here, he is pretty famous. And Dougie Freedman played here!
Jeg: Wow, Dougie Freedman? He scored loads of goals on my football manager game!
Barnet boys: Yeah! He used to play for Barnet!! (47 kamper, 27 mål, journ anm.)
Jeg: Ok, who else?
Barnet Fansen: Paul Furlong. (38 kamper, 5 mål, journ. anm)
Jeg: And who is your best player right now?
Barnet boys: Ricky. Ricky is our best player by far.

Kampen er i gang foran ca 2200 (kapasitet: 6023) fremmøtte tilskuere og Barnet stiller i en slags 4-2-3-1 formasjon med Davids i midten av de tre som ligger fremst på midtbanen. Ute på venstrevingen finner vi lagets desidert beste spiller Ricky Holmes. Ricky kom til Barnet i 2010 etter å ha banket inn 84 mål på 208 kamper for Chelmsford City i Conference league. Holmes er en liten dribleglad ving som kommer til en rekke innlegg i løpet av kampens første halvtime, dessverre blir det aldri farlig foran mål der Barnet stiller med den fattige Sørloth-kopien Jake Hyde. Jake Hyde er ganske god som feilvendt spiss, men scorer visst aldri mål (gikk selvsagt målløs av banen denne kvelden også). Siden 2008 har han spilt for 7 forskjellige klubber uten å imponere nevneverdig. På høyrekant i denne ambisiøse formasjonen finner vi banens svakeste spiller, nummer 10 Jonathan David ”Jon” Nurse fra Barbados. Nurse har en grusom dag på jobben og er i likhet med paien i kiosken såkalt rubbish. Det er egentlig ganske mye som er rubbish i Barnet. Banen ligger i en bakke, fuglene bæsjer på oss, maten er dårlig og spillet likeså, heldigvis er publikum i fyr og flamme og fulle av one-liners i god engelsk tradisjon. Linjemannen er for eksempel ekstremt populær da han i det 71. minutt markerer at straffesparket som Barnet nettopp har bommet på må tas om igjen. Great work «lineo» ropes det fra tribunen og vi registrerer at linjemannen (the lineo) er Barnets viktigste spiller i dag. Straffen settes i mål av Mark Byrne på forsøk nummer to og Barnet utligner til 1-1 etter at Accrington på mirakuløst vis klarte å krangle til seg et ekstremt heldig mål. Det skapes dessverre ikke sjanser i denne kampen. Etter 90 minutter noterte jeg 1-1 i sjanser og 1-1 i mål. Edgar Davids har altså en lang vei å gå før laget hans er på full fart mot opprykk. Mitt tips er å spille en 4-4-2 slik at spillere som Jon Nurse skjønner hva slags formasjon det er de spiller. I denne kampen var det bare Ricky Holmes og Davids som hadde ferdigheter til til å spille i denne 4-2-3-1 varianten.

Ja, Davids ja! Det er jo Edgar Davids vi er her for å se på. Hvordan spilte egentlig han? Jo nå skal du høre. Man ser at Davids har vært en strålende spiller en gang i tiden, men denne kvelden makter han ikke å dominere kampen. Han sender noen smarte kortpasninger og fordeler baller fint fra sin sentrale rolle, men han setter ikke fyr på kampen før de siste 15 minuttene da Accrington Stanley bestemmer seg på å bytte innpå James Beattie. James Beattie var en fantastisk spiss når han banket inn mål for Southampton fra 1998-2005, (må ikke forveksles med den skotske poeten James Beattie) han har til og med spilt 5 landskamper for England. James Beattie anno 2012 er ingen fantastisk spiss, nå er han bare overvektig, og treig, og sur, og i dårlig form, og i stand til å sette Edgar Davids ut av spill. I det samme minuttet som Beattie stabler seg inn på banen, så blir Davids tildelt et billig gult kort for å sparke ned en motstander på hjørnet av 16-meteren. Få minutter senere får Davids enda et billig gult kort av dommeren. To gule resulterer som alle vet i ett rødt og den spillende manageren og kapteinen må slukøret peilie ut kursen mot dusjen. Når Davids ser det røde begynner ALLE på tribunen å klappe. Der går han av banen tenker vi, legenden Edgar Davids. Jeg kommer nok aldri til å oppleve å se Edgar Davids spille i levende live igjen. Dommeren var for øvrig, i likhet med Beattie, rubbish, og sikkert godt fornøyd med å kunne sette det røde kortet til Davids på CVen sin. Davids sin kamp mot Goliat endte altså 1-1, og fremstod nok som mye mindre dramatiske enn den i bibelen. Men sånn er livet av og til. Av og til blir det 1-1 mellom Davids og Goliat.

Ja og i tilfelle du lurte, Edgar Davids spillte selvsagt med de oransje brillene sine.