Kampreferat: Roma – et eller annet annet lag

Vi presenterer herved en ny gjesteblogger. Vår første gjesteblogger som hverken er hankjønn eller fotballinteressert. To fluer i ett smekk. Hun skal gjennom denne bloggen bidra med et perspektiv som er helt ukjent og fremmed for oss.

Skrevet av Ilary Blasi

Bakgrunn
La oss begynne med det viktigste: Jeg kan ikke en dritt om fotball. Virkelig ikke en dritt. Jeg har aldri skammet meg over det, eller hatt det minste behov for å gjøre noe med det. Skjebnen humrer i skjegget og har naturligvis ført meg sammen med en ihugga fotballentusiast, et faktum som imidlertid aldri har plaget meg nevneverdig. Vi fører det jeg tror er et forholdsvis sedvanlig parforhold i våre dager: Han gjør sin greie, så gjør jeg min. Bears har full respekt for at jeg ikke bryr meg døyten om fotball, og jeg har full respekt for at han ikke forstår min barnslige glede over TLC-programmer om dverger i parforhold eller siamesiske tvillinger på college. Denne ordningen har ført til mye lykke for mitt vedkommende, fordi Bears bare bryr seg om rare fotballag og stort sett har måttet forlate huset til fordel for fotballpuber og single venner med fancy parabolabonnement, som igjen har gitt meg full makt over fjernkontrollen på hjemmebane.

I det siste har imidlertid en mørk sky truet over oss. Vi har flyttet til et borettslag med et omfattende kabeltilbud, som medfører at søndagene nå innebefatter at jeg må gi fra meg TV-en i beste sendetid. Det har ikke vært smertefritt. Jeg har låst meg inne på badet, tent duftlys og furtet. Men jeg har til slutt måttet erkjenne at der Bears gjennom årene for min skyld har pint seg gjennom diverse britiske kostymedramaer og TVNorges onsdagsfilmer om amerikanske kreftsyke barn, har jeg faktisk aldri i mitt liv sett en hel fotballkamp.

Det vil si, jeg har faktisk én gang vært til stede under en ekte fotballkamp. I mine yngre og svakere år kjøpte jeg landskampbilletter til eksen min og meg i troen på at jeg viste ekte hengivenhet, og forsøkte å tvinge fram entusiasme på et iskaldt Ullevål. Men sannheten er at jeg under den kampen tenkte på helt andre ting, fant underholdning i den tykke mannen med snurrebart ved siden av meg, kjøpte to runder med pølse i brød, gikk på do, og forsøkte å sette i gang bølgen et par ganger.

Jeg har også noen ganger vært til stede i rom der det har vært en skjerm med fotball på. Men jeg har også vært til stede i rom der det har vært torpedoer, og jeg stirret ikke på dem heller.

Jeg vet altså faktisk ikke hva det medfører å se en hel fotballkamp. Derfor bestemte jeg meg, denne Herrens søndag i mars 2013, for å se en fotballkamp sammen med Bears. Da han fikk vite dette, utfordret han meg videre til å skrive et referat av denne kampen for Materazzia, som første kvinnelige gjesteblogger.

Kennys umiddelbare reaksjon på denne informasjonen var dyp frykt for at de nå må invitere meg med på julebordet. Det kan han imidlertid ta med knusende ro, for den kurven der tror jeg ingen høner ønsker å oppsøke.

20.40: Klokken er nå kampstart. Så la oss sette i gang. Jeg garanterer at dette kommer til å gå dårlig. De som skal spille er Roma og Parma. Den siste opplysningen er ganske overraskende informasjon, for jeg trodde Parma var en skinke.

20.41: Jeg ler veldig fordi de viser en middelaldrende japansk tilskuer i boblejakke og skinnveske som åpenbart lurer veldig på hva hun gjør der. Jeg kjenner meg igjen.

20.42: Det er en nordlending som kommenterer. Jeg tar meg i å lure på hvor jeg kan plassere ham på dialektkartet, siden vi nettopp har holdt på med dialekter i norsktimene jeg underviser i. Jeg lander rundt Finnsnes, fordi min venninne Kjersti er derfra. Før jeg skriver noe mer om ham som kommenterer, informerer Bears meg om at han som kommenterer også har skrevet på bloggen og vært på julebordet til Materazzia. Derfor kan jeg ikke skrive noe kjipt om ham. Han heter Per-Jarle. Den gode nyheten er at jeg gjettet helt riktig dialekt.

20.45: Det er mange barn på fotballbanen også. De skal ikke være med og spille. Så kommer en mann som Bears sier er Gud og Jesus og alle på en gang. Han heter Totti, og jeg har internhumor med meg selv og lurer på om de har en Knolli også. Jeg tør ikke spørre.

20.46: Det er mange spillere. Det er noen burgunder og noen hvite. Det er også noen neongule. Han ene neongule burde seriøst vurdere å barbere hele hodet, for han ligner skikkelig på en italiensk munk. Jeg har aldri skjønt poenget med måne.

20.48: Dette er altså italiensk fotball. Jeg vet at Bears er veldig glad i italiensk fotball. Dette er et faktum som jeg fortsatt har store problemer med å forholde meg til, fordi Bears i mitt hode er en ålreit fyr, mens pappa har lært meg at alt som har med italiensk fotball å gjøre også har med mafia, kapitalisme, Berlusconi og onde ting å gjøre. Pappa er kommunist på sin hals, og det var han som lærte meg at grunnen til at alle rettferdige og gode mennesker fra Oslo hater Lyn er fordi Lyn var streikebrytere under den store havnestreiken i 1923. Jeg tror pappa er den eneste i Oslo som husker dette.

Her er et bilde av pappa hvor det ser ut som om han har en bløtkake på hodet:




Ok, nok om det.

20.55: Mens jeg skrev alt dette, har det skjedd andre ting på fotballbanen. Noen har ligget nede, og noen har holdt seg på sokken. Det er også noen som har scoret et mål. Bears er glad, noe som bør tilsi at det var Roma som scorte. Bears liker Roma. Det er umulig å være samboer med denne typen i flere år og ikke få med seg at han liker Roma, fordi han insisterer på å ta på seg et ordentlig stygt oransje skjerf hver søndag.

Jeg tar meg nå tid til å se ordentlig på banen. Mange av setene er tomme. For meg betyr det at folk har begynt å ta hintet og skjønt at fotball ikke er all verden. Bears begynner imidlertid på dette tidspunktet å snakke mye og lidenskapelig om italiensk tribunepolitikk. Jeg lytter interessert:



20.57: Jeg angrer så det synger på dette prosjektet. Dette er det kjedeligste jeg har vært med på i hele mitt liv, og da tar jeg med alle køene jeg har stått i gjennom tidene.

20.58: Jeg forsøker å finne ut hvem av fotballspillerne som er heitest. Jeg liker han ene gule. Jeg vet ennå ikke om gul betyr dommer eller keeper. Han ser seriøs ut, og det liker jeg. En annen som jeg vet jeg synes er kjekk, fordi Bears hadde ham som profilbilde på facebook, er Balzaretti. Men han er skada i dag. Så da så. Takk for det.

20.59: Bears får en sms av Kenny som lurer på om han skal se på Pretty Woman på kanal fem eller denne kampen. Det gjør meg veldig glad. Jeg liker Kenny. Han gir gode klemmer, og en gang ble han bitt i fingeren av min venninne Kjersti, hun som også er fra Finnsnes, sånn som Per-Jarle.

21.02: Bears sier noe om et hælspark som jeg burde ha sett.

21.04: Jeg merker at oppdateringene mine kommer saktere. Jeg gjør mitt beste for å holde meg våken, men uansett hva jeg gjør, og hvor hardt jeg stirrer på banen, ser jeg egentlig bare dette:



21.05: Bears ser veldig undrende ut:



Jeg lurer på hva vi lurer på. Jeg finner ut at jeg lurer på hva som er meningen med livet, og hva jeg har gjort for å havne i denne situasjonen.



21.07: Jeg tror Bears snakker til meg om kampen, men han snakker til Per-Jarle. Han er rimelig dust hvis han tror Per-Jarle kan høre ham.

21.10: Nå skjer det ingenting, så jeg skal skrive litt om hva jeg vet om fotball. Poenget med fotball er at det ene laget skal score ballen inn i det andre laget sitt mål. Foran målet har man en keeper. Jeg kan ikke skjønne annet enn at han er den eneste som faktisk betyr noe. De andre er mer til pynt.

21.12: Fotballkunnskapene mine er begrenset til all informasjon jeg har fått via sanger på Absolute Music. Det dreier seg nærmere bestemt om sangen om Drillo. Det jeg husker fra sangen om Drillo, er at «finta ble byttet ut med 4-5-1». Jeg spør Bears om finta er byttet ut her. Han sier at det er 3-6-0 i stedet. Jeg kommer til å lure på hva en finte er resten av livet. Eller, det siste var bare tull. Jeg kunne ikke brydd meg mindre.

21.15:



21.16: Den berømte offsideregelen har blitt forklart for meg flere ganger, stort sett i form av en visuell demonstrasjon over middagsbordet. Jeg vet at hvis vinglasset spiller korken forbi både salt- og pepperbøssen, og bort til gaffelen, er det offside. Det store problemet her er at både salt- og pepperbøssen og gaffelen er i konstant bevegelse, så det er komplett umulig å følge med på logikken i det hele.

21.18: Jeg kan et annet fotballuttrykk også. Hems. Jeg har alltid sett for meg at det betyr at alle spillerne må samles på en hems etter kampen, litt sånn leirskoleaktig. Sjokket er derfor stort når jeg informeres om at det handler om at hendene kommer borti ballen, og at min misoppfattelse skyldes nordmenns gjengse engelskuttale. Jeg gremmes. Det har hittil ikke vært hems i denne kampen.

21.20: Nå er det visstnok spennende, i følge Bears.

21.24: En av de hvite har oransje sko. Det er ikke særlig estetisk.

21.26: Bears informerer om at Per-Jarle er født på 17. mai. Det er én av spillerne på banen også. Jeg lurer på hvordan jeg kan ha levd godt liv uten denne nye informasjonen.

21.27:


21.32:


21.33: ENDELIG PAUSE. Jeg orker ikke mer. Dette har vært en stor mental påkjenning. Jeg forsøker å si til meg selv at det var gøy så lenge det varte, men da lyver jeg. Det var ikke gøy så lenge det varte.

Men jeg gjorde mitt beste. Det kan ingen ta fra meg.