En helt vanlig dag i (det ikke fullt så glamorøse) livet til en fotballkommentator

Skrevet av Caressa. (Twitter: @heggelund7)

LØRDAG 20. oktober 2012
Først som sist; endelig har jeg karret meg ombord på Materazzia-skuten. Her er jeg førstereisgutt, skårunge og knapt lettmatros når man ser på de ulike tastaturkunstnerne som befinner seg her. Jeg funderte lenge og vel på hva mitt første innlegg skulle handle om, og kom frem til at en ukritisk hjemme-hos-variant kunne passe. En dag i en kommentators liv, på matchdag vel og merke. Om dette ble supplert med bilder så kunne det kanskje male frem et bilde av hvordan det ser ut for oss bak mikrofonen. Nå skal det påpekes at jeg ikke har en ringeste anelse hvordan dagene er for Espen Ween, Kasper Wikestad eller Jon Champion. Dette er min versjon, her jeg lever i min egen lille satellitt i Stockholms skjærgård med familien som består av sjefen sjøl; min kone Mari (som ikke vet hvilket land hun kommer fra, hun er født i Sverige, men har finsk pass, hun heier på Sverige i fotball og Finland i hockey), samt Nikolaj (snart 4) og Julian (en plass mellom 1 og 2). For sånn er det, jeg har ikke bodd i Norge siden august 2000 da jeg dro til Australia for å studere film & TV. Deretter dro jeg til Stockholm i mai 2002, hvor jeg nå har grodd fast. I august 2003 startet jeg hos CANAL+ etter 15 måneders intens mailbombing, og etter alle disse årene så bretter jeg nå ut en hemmelighet eller to om kommentatoryrket. Her blir det ikke høy sigarføring og fjonge barer, dette blir ikke rosa av noe som helst slag og det blir definitivt ikke i boblebadet. Derimot et aldri så lite innblikk i det noe spesielle yrket til en småbarnspappa som meg.

Det er lørdag og Napoli skal møte Juventus oppe i Torino kl. 18.00. Nu kör vi.


08.30. Nå blir jeg bokstavelig talt tatt på senga. Får by på den. Har stående avtale med Mari om at jeg skal få sove litt lengre de dagene jeg kommenterer kveldskamper. Det er fair. Men vent, jeg er jo hjemme i min egen seng! Allerede her kan jeg altså rive ned en illusjon om fotballkommentering. Nei, vi er ikke alltid på plass på arenaen til kampene vi kommenterer, med mindre du ikke heter Øyvind Alsaker, eller muligens Roar Stokke. Regelen er ganske grei; Ser du kommentatoren i kamera før avspark, i en såkalt stand-up, ja da er han på plass. Ser du han ikke, da sitter han off tube, altså i et studio i Oslo, Bergen eller i mitt tilfelle i Stockholm. Før var det alfa & omega for meg å komme meg ned til Italia, det å være på plass var alt som det handlet om. Etter jeg ble pappa så smerter det ikke like mye å ikke få dra avgårde. Ofte kan det være at man er borte onsdag til mandag om det skal lages reportasjer osv. Det er lang tid vekk fra familien. Men på den andre siden så har vi kombinert min tilstedeværelse i Italia med ferier der nede. Da har Mari fått ta hånd om barna på hotellet og når kampen er ferdig så har vi reist rundt noen uker. Det har vært fint. Men jeg er sjelden på plass. Dessverre. Før var det Premier League som fikk mesteparten av ressursene, nå er det La Liga og Europa League. Det er ikke reisen og oppholdet som koster, men det å leie et sete på en stadion fullt utstyrt for TV-kommentering. Vi snakker femsifrede beløp. Så det er mest bunkers. En gang måtte jeg attpåtil dra til studioet som ligger nord i Stockholm for å kommentere Hammarby i Royal League i stedet for å sitte på Söderstadion i Stockholm hvor jeg bodde på den tiden. Det er også ganske ensomt. Jeg har på alle disse årene aldri hatt med meg en ekspertkommentator. Men hei, jeg klager ikke!


09.00. Står opp og blir møtt av Wilshere og Oxlade-Chamberlain utkledd som små kopier av meg selv som for lengst er i gang med dagens matcher. Lett frokost.


09.30. Ut å trimme hekken. Etter vi flyttet til skjærgården har vi nå både egen hekk og epletre. For en nordlending er det eksotisk og stor stas. Hekken og treet er mine ansvarsområder. Samt brødbakst og husvask. En hekksaks er forøvrig regelrett livsfarlig. Som å bære rundt på Marco Materazzi.


09.45. Nå er det slik at det som er en vanlig helg for andre er hverdag for meg. Lørdag og søndag er egentlig mandag og tirsdag om du skjønner. Jeg jobber i helgene og har fri mandag til fredag. Eller fri og fri, denne tiden skal jeg disponere til research for kommende kamper. Så her kan man jo nesten velge selv. Ligge på sofaen, være lat og komme dårlig forberedt, eller legge flid og yrkesstolthet i det hele. Jeg har uansett jobbet med Juventus vs. Napoli hele uken og alt jeg egentlig behøver nå er lagoppstillingene. Derfor kan jeg ta med meg hele familien til Värmdövallen. Nikolaj skal på gymnastikktrening. Jeg gikk selv på turn i over 10 år og mener bestemt at det er hovedårsaken til at jeg aldri noensinne har hatt en strekkskade eller kramper på fotballbanen, selv ikke nå som 36-åring. Jeg spiller fortsatt fotball i seriesystemet i en utpreget Litmanen-rolle. Sist gang jeg headet var i 1998. Så (eller ”allora”, som et kvinnelig italiensk studioanker ville sagt det): Mens mamma Mari passer Nikolaj så tar jeg selv med Julian ut i skogen for et barnevognsrally hvor jeg helt enkelt løper med vognen. Suveren trening og barna elsker den type fartslek.


10.30. Tankene kretser rundt mulige scenarios for Edinson Cavani i kveld, og vi kommer ned fra skogen hvor det gledelig nok pågår en fotballturnering. Jeg elsker barneidrett. Har vært trener for både senior- og puttelag, men det er noe eget med de små. Ekte idrettsglede. Kan knapt vente til mine barn blir store nok slik at de kan spille og jeg kan trene dem. Värmdö IF, som spiller i 2. divisjon i Sverige og har en gedigen ungdomsvirksomhet, blir vår klubb.


11.00. Tilbake i heimen og Nikolaj jubler over posten som er kommet. Han har fått nok et brev fra en av mange snille nordmenn som har sendt bilder vi mangler til Panini-albumet fra sommerens EM. Tenke seg til at Zlatan skulle bli siste spiller på plass i vårt album. Og ja, det er en Torino-lue som Nikolaj bruker.


11.10. Vi setter på oss litt Finnsnes IL-klær og tar en liten fotoseanse på terrassen for å vise vår støtte på twitter og Facebook til vårt kjære FIL som 13.00 skal ut i skjebnekamp i 2. divisjon.

11.20. Tar en dusj og en kjapp badstu, hverdagsluksus. Mari tryller frem en italiensk ragù til lunch. Får lillebror til å sove. Plukker frem lørdagsfilm til Nikolaj.


12.15. Siste finpuss hjemme på kontoret. Her sitter jeg mandag til fredag i all min ensomhet og pusler med mitt. Jeg er ikke i stand til å jobbe uten dobbeltskjerm. Det vises ikke, men det står faktisk et portrettbilde av Dennis Bergkamp på rammen her.


12.30. På tide å komme seg avgårde og panservognen tar både meg og oss trygt rundt omkring. Før miljøvernere går bananas så vil jeg bare fortelle at dette er en piggfri sak som er snillere mot sine omgivelser enn alskens skrothauger som fiser rundt i trafikken. Bruker dessuten bare 0.8 på blandet kjøring. Altså like mye som Javier Zanetti.


12.45. På vei inn mot byen så stopper jeg og henter ny leveranse av fotballbøker. Jeg humrer for meg selv da jeg ser at det på mange måter er mitt eget fotballiv som oppsummeres denne gang. Empati, idioti, Arsenal, italiensk fotball og CM/FM. Jeg leser (altfor) mye bøker og alskens utgivelser om fotball som det unike svenske magasinet Offside og etterhvert Josimar. På nettet var Football Italia liksom bibelen, men dem er helt ærlig blitt så dårlig at jeg har gitt dem opp. Twitter har overtatt mye av researchrollen. Om man følger de rette folkene så får man tilgang på gode artikler, fine historier og rett type vinkler for sine egne matcher. For statistikk er det https://www.soccerassociation.com som er sheriff. Koster en tusenlapp i året, men det er det verdt. Av rene kommentatortekniske hjelpemidler så er det matnyttig å høre igjennom sine egne kamper og motta feedback fra venner og kolleger. Ta hand om halsen, det er jo stemmen man lever av. Jeg går jevnlig til en logoped. Det er en smule overkill, men å få hjelp til å finne rett type pusteteknikk og kroppsholdning gir kanskje det lille ekstra når Maicon plutselig bestemmer seg for å avgjøre en hel sesong.


13.00. På plass i TV4-huset. Her finnes kontorene til Canal Digital, C More, Hego (grafikkkongen) og Ericsson hvor sendingskontrollen til både TV4 og C More ligger. Altså selve hjertet, blodpumpen. I Norge kommenteres det på Mediatec oppe på Økern i standsmessige lokaler som deles med Viasat. De fleste av våre kamper sendes ut fra Sverige så derfor lar det seg ordne at jeg har sittet i Sverige og kommentert for norsk TV i snart ti år. Men nå handler det om Finnsnes vs. Mo, siste serierunde i 2. divisjon hjemme i Norge. Jeg har 18 sesonger bak meg som spiller i FIL, på alle nivåer, og er født og oppvokst ved Finnsnes stadion. I dag er jeg supporter og økonomisk bidragsyter. Samtidig som jeg følger med på liverapporteringer fra Finnsnes stadion pusler jeg litt med Juve vs. Napoli, som nå ikke er så mange timene unna. Holder også et lite øye på Tottenham vs. Chelsea på Viaplay.

15.30. Skuffelsen gir en følelse av tomhet du bare finner i et nedlagt lager. Nedrykk fra allnorsk fotball på målforskjell. Tankene går til kampen mot Nesodden i august hvor vi ledet 4-0 etter en times spill, men det endte 4-4. Tar en lang samtale på telefon med min beste venn og Mr. FIL, Yngve Waller Nilsen, mens jeg trøstespiser en steak sandwich. Samtidig kommer meldingen om at klubben jeg grunnla og var spillende trener for i fem år, FC Andrea Doria, taper sin kvalik til svensk divisjon 3. Det er en sånn dag, ja.


16.00. Nå er Rolle på plass. Rolle er det nærmeste jeg kommer en kollega. Arve og Espen og Petter og hva alle heter er mine egentlige kolleger, men jeg ser dem jo nesten aldri. Så Rolle er min mann i krigen. Av de 486 kampene (ja, jeg fører statistikk, jeg har f.eks. kommentert Milan 111 ganger, Chievo 22, Portsmouth 8 og Peru 1, Ibra har scoret 49 mål i mine kamper, Pato 22, Adriano 12 og Wayne Rooney 4, Felipe Melo har blitt utvist 3 ganger, mens det bare har blitt scoret 14 selvmål på alle disse kampene, ok jeg behøver hjelp, ser den) jeg har kommentert så har Rolle vært tekniker på minst 400 av dem. Du kan trygt si at vi kjenner hverandre. Han kan ikke så mye om fotball, men er en jævel på ledninger, knapper og elektronikk. Han synes Atalantas trener (Stefano Colantuono) er den tøffeste, han savner den lille bjørnen (Pavel Nedved) og han kjører Harley Davidson. Man kødder ikke med Rolle. Jeg prater ganske mye med Rolle underveis i kampene på det som heter talk-back-knappen. Da går jeg ikke ut på luften, men kan kommunisere bare med han. Når jeg tenker meg om så prater vi om mye rart underveis.


16.30. Siste forberedelser gjennomføres og dette er min utsikt. På tavlen henger lagoppstillingene til Juventus og Napoli i forrige serierunde. Der henger også databaser, dvs. informasjon om hele sesongen for begge lag som jeg gjør manuelt. Man kan printe ut slikt på nettet, men skriver man det ned selv så husker man det. Rundt 2007 kunne jeg draktnummeret til samtlige spillere i Serie A. Jeg tar ikke så hardt i lengre. Tabellen henger også der, den er fin å ha. På bordet ligger spillerprofiler for begge lag som jeg jevnlig oppdaterer, du finner lagoppstillinger og arket med mine egne stikk. Altså det som jeg føler er verdt å nevne under kveldens kamp. Den store skjermen er der den internasjonale feeden kommer inn. Vi har ingen ekstravagante skjermer som du ser. Det er faktisk ganske nylig at jeg fikk flatskjerm med HD. Inntil forrige sesong satt jeg på en 32-tommers tjukk-TV med bildekvaliteten fra helvete. Vi har ingen ekstra vinkler eller noe slikt. Vi ser eksakt det du ser, samtidig som du ser det. Å melde offside er ren tombola. Derimot har vi tilgang til det som heter guide. Altså en kommentator med et annet språk som du kan ha på øret. Å prate selv mens du har noen på øret er ganske vanskelig og når det kommer en engelskmann som attpåtil sitter i et studio i London for Serie A så er det meningsløst. Derimot om du er heldig så kan du få en italiensk kommentator som er på plass på arenaen og derav litt hjelp med uttalelse om det kreves. Om man henger med bare, for italienske kommentatorer prater uhorvelig fort. Tro meg, her har de som jobber med Premier League et stort fortinn. Fra Premier League får man også lagoppstillinger. For Italia så er det få klubber som tar seg bryet å levere offisielle lagoppstillinger før avspark på sine hjemmesider. Liverapporteringen Tempo Reale til Gazzettaen er ofte bare tull og XI som kommer i grafikken på den internasjonale feeden er ren bingo. Jeg stoler ikke på lagoppstillinger før jeg ser spillerne selv komme ut på banen. De andre skjermene er min egen Mac, som jeg naturligvis kobler til en tredje skjerm. Det er ikke mange årene siden vi ikke hadde internett underveis i kampene. Nå kan jeg følge med på twitter og se hva andre mener og kanskje plukke opp ting jeg selv ikke har notert. Snus, vann og ordbok – check.


17.53. To minutter til sendingsstart. Lydsjekk er gjennomført. Jeg har også justert opp mitt nye elektriske bord slik at jeg kan stå å kommentere. Det frigjør mye luft og gir et mer levende språk. Bruker ofte å tenke når jeg har nedtelling på øret fra Rolle (10, 9, 8 osv.) hvor utrolig nervøs jeg var de første årene. Klarte knapt å puste da. Nå er det bare kos.


20.30. Vel hjemme. Juventus er sterke og slår Napoli med 2-0. Arsenal, som jeg fulgte på iPhonen med et 1/16-dels øye underveis tapte og gjorde fotballdagen for mine egne lag komplett bedriten. Men Mari har laget en god indisk rett, vi unner oss en duggfrisk pilsner og ser Lazio mot Milan. Det er ikke røde løpere, dress, fiffige passiarer med tidligere spillere, god mat på Giannino, prosecco og stjerneglans i øynene slik man faktisk har fått oppleve en og annen gang når man har vært der nede. Men jeg rekker akkurat å si godt natt og gi et ømt kyss til mine sønner. Det er, når alt kommer til alt, det viktigste. ”Wilshere er med igjen nå, hva pappa?”, spør Nikolaj på ren stockholmsnordnorsk. ”Ja, han er det, gutten min”. Så sovner han med et smil om munnen.

23.00. I morgen venter en ny dag, en ny kamp. Heia fotball. God natt.

Akademia XI

Skrevet av Al-rhayar Abd Bhargansus. (Twitter: @ReierMoll)


For et drøyt år siden tok jeg turen inn i akademia og forsøkte å mikse retorikk og fotball til en tredelt bloggpost kalt «retorikkligaen». Utgangspunktet for denne bloggen er også innenfor akademia, og sterkt inspirert av @fhunnestad sine karakterbeskrivelser i et innbilt festlokale.

Akademia og fotball hører ikke sammen. Et unntak finnes i Danmark hvor de har Akademisk Boldklubb (AB), som ble startet av akademikere som ønsket å spille fotball og hvor Nobelprisvinner Nils Bohr var målmann. Broren Harald Bohr var stjernen på laget. Men fotball og akademia funker dårlig sammen noe denne anekdoten om Nils Bohr viser:

AB var rimelig overlegen i en kamp mod et udvalgt tysk hold – 'Mittweida' – og Niels Bohr fik tiden til at gå ved at stå og læne sig op ad den ene målstolpe. Pludselig blev der sparket en lang bold mod ABs mål. Alle forventede, at Niels ville gå ud og tage bolden, men han gjorde ingenting. Efter kampen måtte han erkende, at hans tanker var omkring et matematisk problem, som optog ham mere end kampen. (Wikipedia).

Det er få fotballspillere som både tar utdannelse og spiller fotball. Fotballspillere har antydning til å være lavt utdannet, med noen unntak. Fredrik Winsnes er utdannet lege. Graham Le Saux ble mobbet og kalt homo fordi han leste aviser, noe som sier det meste om utdanningsnivået i engelsk fotball. Det er få engelske fotballspillere som kan skilte med mastergrader. Utrolig nok er Ian Dowie et hederlig unntak, med en mastergrad i ingeniørfag. Ellers kan man nevne en gammel kjenning, Seyi Olofinjana (Hull) som nå har tatt en mastergrad i kjemiteknikk. Men dette er unntakene.

Derfor har jeg valgt å skrive en blogg hvor utgangpunktet er at fotballspillerne ikke ble fotballspillere. De fant ut i tidlig alder at de i stedet for fotball ville satse like hardt innenfor akademia, og alle er blitt professorer innenfor sitt felt. Så hvilken vei ville de valgt og hvilke fagområder er de spesialister i? Dette er med andre ord «det akademiske drømmelaget» satt opp i en offensiv 3-4-3 formasjon.

Som alltid kom med egne forslag til professoremner i kommentarfeltet under.

Keeper Jens Lehmann – jusprofessor (spesialisering i strafferett og straffeprosess)
Jens var en luring helt fra han var en liten gutt. Allerede på barneskolen lærte han seg triksene man trengte for å vinne krangler. Om disse triksene var etter boken eller ikke det var ikke så viktig. I et Tyskland som var veldig fokusert på regler og orden, så var Jens en av dem som alltid ønsket å utfordre autoriteter og establishmentet, og tok alltid på seg rollen som klassens tillitsmann. Han fant sin nisje når han startet på jusstudiet, der kunne han lære seg enda flere triks på hvordan man kunne vinne krangler og terge autoriteter. Doktorgraden til Jens omhandlet strafferett og straffeprosess, og han ble raskt en ekspert i slue forsvarsstrategier i strafferett. Jens har den seneste tid blitt beskyldt for plagiat og at han jukset til seg til både en Ph.D.- og professortittel. Det er trolig korrekt, men Jens har tatt alle som beskyldte han for retten og har vunnet (selvfølgelig) disse rettsakene med sine tjuvtriks.

Midtstopper Jamie Carragher – professor i engelsk lingvistikk
Jamie ble født i Bootle, en forstad til Liverpool, og skjønte tidlig at dialekten som ble pratet i området var meget spesiell. Den var såpass spesiell at resten av England hadde store problemer med å forstå hva som ble sagt. I tidlig alder, allerede som 6 åring ble lille Jamie med faren på pub for å se Liverpoolkamper, men fotballen ble etterhvert uinteressant. Jamie ble sittende å lytte på de rare lydene som kom ut av munnen på de forskjellige bargjestene og forsøkte å forstå hva de sa. Han forstod raskt han hadde en unik mulighet, med sin innsidekunnskap, til å bidra til at Scouser-engelsken ble forstått. Jamie ble den yngste professoren i lingvistikk i Storbritannia noen gang i en alder av 30. Avhandlingen omhandlet selvfølgelig Scouser-dialekten. For tiden veileder han den meste talentfulle språkviter siden han selv gikk på universitetet, et språkgeni med samme bakgrunn som han selv, Wayne Rooney.

Back – John Arne Riise – professor i medievitenskap
Historiene om John Arne, helt fra han var en liten pjokk, handler som oftest om at han var glad i oppmerksomhet. Han var i lokalavisen allerede som fireåring etter å ha samlet inn penger til Redd Barna (pengene ble brukt på snop, men han kom iallefall i avisen). Det å se seg selv på trykk gav John Arne mersmak og opp gjennom ungdomstiden forsøkte han å melde seg på alle typer konkurranser som kunne resultere i å komme på TV. Etter myndighetsalder slo John Arnes stadig økende kunnskaper om media inn, og han ble kjent som «reality John-Arne» fordi han var den eneste nordmannen som greide å delta i alle realityshow på norsk fjernsyn. Det ledet etterhvert til et studieløp innenfor medievitenskap, hvor han brukte alle sine erfaringer i en avhandling om «realitysjangeren». De siste årene har han i større grad seilet opp som Norges fremste ekspert på sosiale medier og han har et eget forskningsprosjekt støttet av Forskningsrådet som omhandler Twitter! Han er den dag i dag den klart mest siterte professor i norsk offentlighet i en hard kamp mot Trond Blindheim og Elisabeth Hartmann.

Back – Charles Puyol – professor i statsvitenskap
Charles ble født i det lille katalanske tettstedet La Pobla de Segur. Helt fra han var gammel nok til å gå fikk han servert historier om Josep Tarradellas sin tilbakekomst til Barcelona året før han ble født etter Francos regime. Den katalanske nasjonalismen fikk tidlig en sentral plass i Charles sitt liv. Foreldrene ønsket han skulle forsøke å spille fotball på den katalanske storheten Barcelona, men etter å ha ødelagt skulderen i ung alder, så ble det studier i stedet. Charles var aldri noe skolelys, men han jobbet hardere og var mer fokusert enn alle andre studenter. I sin avhandling så han på katalansk nasjonalisme og undersøkte Jordi Pujol sin karriere som leder for det katalanske frihetspartiet. Charles selv er overbevist om at han er oppkalt etter Pujol og at det er et tegn på at han skal ta over stafettpinnen som leder for det katalanske folk. Han går av og til på Barcelona-kamper, men da mer av politiske årsaker enn fordi han er interessert i fotball.

Defensiv midtbane Andrea Pirlo – professor i matematikk
Man skjønte tidlig at lille Andrea var noe utenom det vanlige. Som liten fant han alltid rom i huset ingen viste en gang fantes, og hadde nesten en overnaturlig evne til å vite hva som fantes rundt ham til en hver tid. Interessen for verden rundt ham bare økte med årene og hans evne til å orientere seg i nye omgivelser var imponerende. Denne interessen for rom førte han inn mot matematikken, hvor han kunne regne ut alle typer rom og da alltid vite hvordan omgivelsene rundt ham oppførte seg. Pirlo ble sett på som en uhyre talentfull matematiker og når han oppdaget topologien så var det ingen tvil om hva han skulle dedikere livet sitt til. I avhandlingen som gjorde han verdenskjent så fant han et nytt topologisk rom, mellomrommet, som ble hans varemerke også som professor.

Venstre Midtbane Ryan Giggs – psykologiprofessor
At Ryan Giggs var en familiemann skjønte man tidlig. Under sin oppvekst i Wales observerte han mange skilsmisser blant foreldrene til sine venner, og bestemte seg for at hans oppgave i livet var å hjelpe folk å holde sammen. Han fant tidlig en interesse i psykologi, og når Giggs gikk inn for noe så gjorde han det ordentlig. Doktorgraden om familieterapi ble levert før han ble grå i håret, og han startet en praksis som den dag i dag er Englands best besøkte. Han har rekorden i flest terapisamtaler for en engelsk psykolog, foreløpig 643. Grunnen til hans suksess er teorien om «keep it in the familiy», at alle familiære krangler bør holdes i familien. Dessverre har denne teorien fått noen skudd på baugen det siste året, men Giggs er ennå en meget velrenommert psykologiprofessor.

Høye midtbane – Frank Ribery – professor i islamske studier
Som liten gutt så ble Frank rammet av en fryktelig ulykke. Bilen han og familien satt i kræsjet, og Frank overlevde så vidt. Han fikk mange synlige arr i ansiktet, men dette har Frank i ettertid sagt at er Guds (Allahs) påminnelse om at han lever. Som ungdom var Frank fattig og jobbet sammen med sin far på en byggeplass. Der ble han introdusert for sin kone Wahiba, ei fransk dame med algeriske røtter. Wahiba var muslim og Frank ble så interessert i hennes religion at han startet å studere Islam på universitetet, og i tillegg valgte han å konvertere for å få mulighet til å gifte seg med Wahiba og få reise til Mekka. Dessverre har det i den senere tid vist seg at når Frank blir virkelig interessert i noe, så går han hundre prosent inn i materien. Det har derfor versert rykter om at hans interesse, kun akademisk selvfølgelig, i det mindreårige prostitusjonsmiljøet i Paris har vært litt for intens. Frank har selv sagt han kun undersøkte den religiøse tilhørigheten til disse jentene, men det er usikkert hvor mye sannhet det egentlig ligger i det utsagnet.

Offensiv Midtbane Lionel Messi -  filosofiprofessor
Lionel var fra han var født et helt eksepsjonelt barn. Han kunne skrive når han var ett år og kom med logiske tankerekker som var en professor verdig allerede som 8-åring. Et geni som man bare fant en gang hvert årtusen. Han startet på universitetet i Argentina allerede som 15-åring, men flyttet kjapt til Europa for få større utfordringer. Allerede som 20-åring holdt han foredrag som gav nye perspektiver på Kant, Heidegger, Platon og Aristoteles. Han var grunnpilaren for et nytt paradigme i filosofien «Messianisme» som er blitt det styrende tankesettet i filosofien de siste 10 år. I motsetning til andre store filosofer nekter Messi å anlegge skjegg og han har beholdt sin ungdommelige frisyre. De siste årene har han vært i en stadig økende akademisk filosofidiskusjon mot en annen nytenkende playboy-filosof som hevder at Messianismen bør erstattes av «Ronaldisme»,men foreløpig er Messianisme det ledende tankesettet innenfor filosofien.

Spiss Adrian Mutu – professor i kjemi
Det var liten fremtidsoptimisme i Romania når Adrian ble født. Han lærte tidlig at skulle han ha en lys fremtid, så måtte han lære seg et yrke som resten av Europa kunne ha bruk for. Heldigvis var Adrian dyktig i naturfag og spesielt i kjemi. Han elsket å eksperimentere med ulike stoffer og se hva han kunne greie å lage. Veien inn til universitetet var kort og han ble kjent i akademiske kretser fordi han «uoffisielt» blandet akademia og business. Avhandlingen hans omhandlet et nytt narkotisk stoff, et stoff han selv hadde testet og laget (Mutus). Dette er et stoff som etterhvert også ble populært på gata. Adrian sitt enorme talent innenfor kjemi gjorde han til professor, men han var ikke veldig populær blant sine kolleger. Han har flere ganger blitt sparket fra ulike universiteter, men han alltid funnet et nytt sted å jobbe. I disse dager har han nettopp avsluttet et meget omdiskutert tverrfaglig forskningsprosjekt med farmasøyten Kolo Toure. Spør du han på tomannshånd så er han selv overbevist om at Breaking Bad er basert på hans eget liv.

Spiss Luis Alberto Suárez – professor i teatervitenskap
Da Luis ble født i Salto (Uruguay), på grensen til Argentina, så snurret såpeserier fra nabolandet på  tv'en hele dagen. Luis ble fascinert av disse skuespillerne og hvor flinke de var til å være troverdige karakterer som folk fikk sympati for. Luis skjønte tidlig at det var skuespiller han ønsket å bli og gikk på flere ulike skoler for å lære seg skuespillerkunsten. Men Luis hadde et problem. Han var utrolig flink til å forstå teorien bak alle typer rolletolkninger, og kunne alle skuespillerteknikker på rams. Men han greide ikke å spille en troverdig rolle. Alle rolleprestasjoner ble slaktet av lærere og andre medelever, rett og slett fordi Luis ikke greide å overbevise andre enn seg selv om sin egen skuespillerprestasjon. Etter et uendelig utall av dårlige rolleprestasjoner, så valgte Luis heller å satse på det teoretiske som lå bak. Han reiste til Amsterdam og begynte på universitetet der. Han ble raskt sett på som det største akademiske talentet innenfor teatervitenskapen på mange tiår, siden han kunne all teori om skuespill fra før. Han spesialiserte seg innenfor dramatiske såpeserier og analyserte hvordan disse seriene greide å få mange seere selv om rollefigurene til stadighet overspilte og overtolket rollene sine.

Spiss John Carew– professor i sosialantropologi
Lille John, som han ble kalt som barn, var tidlig opptatt av andre kulturer. Mye av grunnen var nok fordi hans far kom fra Gambia, og John fikk smaken på andre kulturer etter flere reiser til Gambia som ung. Denne interessen for kulturer bare økte gjennom tenårene, spesielt etter en interrailtur i Europa. Etter et stopp i Valencia, som ble lengre enn planlagt, så forstod han at den seksuelle kulturen i Spania var annerledes enn i Norge. Dette interesserte John så mye at han valgte å studere sosialantropologi, med fokus på ulike seksuelle kulturer i Europa. Etter feltarbeid både i Spania, Frankrike, Italia, Tyrkia og England hadde han nok datamateriale til en avhandling som ennå er ansett som noe av det bedre innen feltarbeid med fokus på sex og kultur. Han har blitt kritisert av noen for å «go native» siden han personlig har testet ut de ulike sex-kulturene og preferansene i sitt feltarbeid, men Carew har avvist dette som misunnelse mot hans grundige arbeid og hans metodevalg.


Benken

Edgar Davids – Professor  i eksperimentell fysikk. Ble født med lab-briller. Valget ble dermed enkelt.

Kim Ojo – Professor i teologi. Kjent som den eneste teologen som har direkte tilgang til Gud. Det mener han iallefall selv.

Carlton Cole -  Professor i informatikk. Ble kjent som det største talentet innenfor informatikken, men  lager til stadighet ubrukelige, men morsomme apper som aldri oppdateres. Har stagnert som informatiker.

Cristiano Ronaldo – Professor i fysiologi. Vokste opp med et mål om å se ut som en gresk olympiastatue og alle triksene endte i en karriere innen fysiologi.

Trifin Ivanov – Mislykket ernæringsfysiolog. Trifin forsøkte seg som ernæringsfysiolog, men når han bikket førtiårene så hadde han glemt alle teoriene som holdt han slank og troverdig. Endte opp som fotballtrener allikevel.

Norge-Frankrike. Nesten-livedekning fra Materazzia

Matchen dekkes av @arsandbu og @kristofferhogas og skrives underveis i kampen mellom Norge og Frankrike. Dette vil ikke være et fullverdig substitutt til kampen, mer et supplement ved siden av TV-sendingene. Kan også leses i etterkant for å følge skribentenes følelsmessige berg-og-dalbane.

Peter Kovac observert på tribunen. Stakk seg ut.

Meget frisk start fra Norge de første 5 minuttene: stolpeskudd, fine kombinasjoner, dobling på kant. Læreboka på mange måter, men uten målet. Frankrike tar litt og litt over.

STRAFFE!!

Singh går frem. Sniker'n inn i hjørnet, hvis det er lov å si. Løper resolutt frem mot langsiden og oppildner/slakter publikum. Alt etter øyet som ser.

Lukter det straffekonk?

Frankrike tar gradvis over og for første gang hører vi de franske kommentatorene.

De blir fort stilnet når Håvard Nielsen setter inn 2-0. Det blir ikke straffekonk.

Det blir viktig nå og fortsette og ikke slippe Frankrike til. VI VIL TIL ISRAEL.... eller.... dere skjønner hva vi mener.

Det så veldig alvorlig ut med Jo Inge Berget etter scoringen. Alle spillerne vinket febrilsk. Heldigvis er han tilbake på banen. Rutinert å starte drøying allerede. Det har'n lært i Ittalia, som vi sier i Østfold.

Takk til @arsandbu som satte penger på at hjemmelaget ikke skulle score i dag. Klassisk positiv jinx der, altså. Han har også et spill inne på under 2.5, den vil vi derimot ha inn.

Idet vi skriver det scorer Rogne til 3-0. Ok, greit at den røyk også!

Stanken av urin ligger over Marienlyst.

Jinx. 3-1. Jeg merker meg at hele Twitter også jinxet den der. Skammekroken venter.

Guilavoguie som puttet. Fransk moteblad.

Vi merker oss at Kasper Wikestad tvitret "Uff da - den kom litt tidlig". Beklager Kasper, det er ikke lov å si.

Det ble sagt før avreise at Marienlyst er kaldt, kle dere godt. Sålangt varmer spillet til Norge mer enn ti lag med Ulvang-sokker.

Nå har både publikum og Asbjørn Myhre våket i Drammen. Hører stadige utbrudd fra TV2-kommentatoren som sitter på balkongen oppunder taket på Marienlyst. Engasjement som vi liker!

Mer jevnspilt nå, men det er MYE rom begge veier på kontringer. Kan vi bytte trener til Drillo i pausen og drille defensiv organisering?

Pause. 3-1. Dette er lovende. Meget lovende.

Da er vi tilbake etter kaffe og kake i pausen i varmen. Klesvalg blir heftig diskutert på Twitter i pausen. Vi kjører uten lange undikker, for spesielt interesserte. Intet problem.

For å sikre oss har Materazzias utsendte spilt på UB i pausen til 5.35 i odds. Da er det nevnt, for som Bears skrev på SMS i pausen: Vi snakker om en sjelden evne til å svikte under press (norsk lagidrett, menn)

Frankrike med et overtak de første minuttene. Opp i ringa, nå gutter! (sjelden er "gutter" brukt mer riktig)

ALLEZ LES BLEUS *kremt* runger urover stadion. Helt i takt med spillutviklingen dessverre.

Perry roper ut til Håvard Nielsen at han må roe ned. Uvisst hvorfor.

4-1!!!!!! Fantastisk overgang. Griper overgangen. Konradsen på et herlig løp. Var det den franske ballongen som sprakk? "AAAHHHH DET ER SÅ DEILIG", hører vi fra Myhre. Ja, det er det!

Henri Saivet inn. FM-entusiasten i Sandbu og Høgås koser seg!

Det er en umiskjennelig lukt av Israel over dette norske laget nå. Vi kan da ikke rote bort to mål?

Franskmennene må spørre seg selv: Hvem er dette laget og hvor har de gjort av det Norge vi kjenner? "Space Jam - Soccer edition"?

Den franske benken gir et et oransje kort til sekretariatet (4. dommeren). Spiller de time out-kortet så tidlig? Risikabelt, er dommen fra Sandbu.

Jo Inge Berget. Stoisk ro. 5-1.

Pressetribunen er i sjokk. Hva er det som skjer? Dette franske laget har altså holdt nullen i 8 av de 9 foregående kvalikkmatchene!

Er det for sent å fly ned dette laget til Larnaca? Hvor er dere Røkke og Gjeldsten?

2150 tilskuere. Skuffende. Hadde fortjent et fullsatt Olympiastadion i Berlin dette laget!

Frankrike legger igjen tre spillere når Norge har corner. Elabdellaoui som en av 3 norske forvarere tar et kjempeløp for å ta møte til kort corner. Det sier sitt. Perry har ikke spredd defensiv tankegang i dette laget.

Det hæppes, det danses, det lekes. Det norske u-landslaget der, altså.

Og Marcus Pedersen må være forferdelig å møte. Ikke en duell uten at han gir alt og er oppe trynet på motstanderen like etterpå hvis det blir frispark. Uansett vei.

5-2, Rødt, 5-3, match. Ting skjer mens nettet er nede her...

Dette liker vi svært dårlig, vi kan da ikke choke nå!!!

Dette er så typisk hvis ryker... Gå til cornerflagget nå, gutter!

2 minutter lagt til. Det er raust i vår favør.

Rutinert bytte av Perry. Han kler å ta over landslaget etter Egil Roger.

VI ER I EM!!!!

Takk for oss. Nå venter pub i Drammen og kypriotisk bank. Dette er kvelden.

Live from the news room vol. Drammen

Skrevet av Highhill (@kristofferhogas) og nyeste tilskudd til bloggstammen Andy Dia (@arsandbu).

Materazzia debuterer på pressetribunen til en U-21 landskamp, og det er ikke hvilken som helst landskamp som har blitt blinket ut. Norge-Frankrike. Avgjørende playoff-kamp for å komme til fotball-EM i Israel (sic!) neste sommer.

Statistisk sett vil det si at hvis vi slår ut Frankrike om litt og kommer til EM, kommer Norge til å ta en medalje i neste års mesterskap. Norge U-21 har kun deltatt i ett mesterskap og det var EM i 1998, og der tok vi bronse. Med andre ord: HVER gang Norge U-21 er i et mesterskap tar de medalje. Tviler på Spania har lignende stats, til tross for at de vant i 1998.

1998 må vel også være historiens beste år for norsk herrefotball? Sammen med 1936, selvsagt.

I 1998 slo Norge Sverige i kvarten, før turneringsvinner Spania slo oss i semien. I bronsefinalen slo vi Nederland komfortabelt 2-0. Noen av spillerne fra dette mesterskapet var Baardsen, Skjeldestad Heggem, Kippe, Høiland, Bakke, Lunde Aarsheim, Berg Hestad, Helstad, Iversen, Nevland og utestedskongen Hai Ngoc Tran. Det kan også være verdt å nevne at Nederland frontet spissparet van Nistelrooy og Makaay i dette mesterskapet. Oppfordrer alle  til å sjekke ut denne wiki-siden med alle troppene. Sjekk Hellas, stammen til 2004-gullet!

Så, tilbake til slaget i Drammen. Denne gangen er det ikke Riise og Carew som som utveklser slag, men Norge U-21 og Frankrike U-21.

Utgangspunktet er enkelt nok. Frankrike har 1-0 å gå på, Norge MÅ vinne.

Lagoppstillingene er som følger:

Norge (4-3-3): Nyland; Hedenstad, Strandberg, Rogne, Elabdellaoui; Konradsen, Nordtveit, Singh; Nielsen, Pedersen, Berget.

Frankrike (4-2-3-1): Barthez; Thuram, Blanc Ahamada; Mavinga, Varane, Mangala, Corchia; M'Vila, Pajot; Knockaert, Guilavogui, Cabella; Lacazette.

Siden dette på grunn av rushtrafikk ble en mer roadtripblogg enn news room-blogg tar vi med noen tanker om de to lagene fra de tilreisende fra hovedstaden: I tillegg til Materazzias utsendte er Bærum-spiller @larsrsandbu, @ulrikmoen,@reistan og @simenoien på vei til Marienlyst.

"-Ben Yidder høres jo egentlig mer ut som en Star Wars-figur enn en fotballspiller, synd han ikke spiller.
-@larsrsandbu melder at vi må gjøre et poeng ut av ex-Liverpoolspiller Mavinga på venstrebacken.
-Frankrike har jo mange småfrekke navn FM-messig.
-Hvor god er M'Vila er han egentlig?
-Litt synd for Johansen som ikke får spille på grunn av Nordtveit.
-Ideelt vær for Norge i Drammen, høljregn og surt."

Etter endelig å ha ankommet pressedelen av Marienlyst, som forøvrig ser helt smashing ut, blir vi meget skuffet over å ikke bli møtt av presse-Norges fineste hårmanke. Vi kommer oss raskt fra skuffelsen når vi ser ut på et flomlysbelagt kunstgress som regnet drysser vakkert ned over. Det er nydelig.

Vi får heller intet kampprogram med en Yngve Hallén-kommentar å betrakte, noe som er like greit, siden språkkritiker Bears ikke er med oss.

Dommer er den italienske Paolo Valeri. Paolo Valeri. Han kommer til å mistrives i et surt og regnvått Drammen. Han er jo som skapt for stranda på Rimini. Han dømmer Serie A til daglig og har gjort det siden 2007. Svært lite å finne om han på internettet, dessverre.

Hatten av for...

Skrevet av David Batty. (Twitter: @stisyv)

Siden Highill i løpet av sen-sommeren og høsten har flyttet grenser hva gjelder fotballblogging (mener han selv), og utvidet Materazzias horisonter, synes det passende med et enda lengre blikk bort fra den maskuline toppfotballen. Bort fra alle eksperters betraktninger, råd og tips om Premier League, Serie A og La Liga. Bort fra stjernespillernes meninger om kamper de selv har spilt. Bort fra spørsmålet om det norske laget noen gang vil delta i et VM igjen. Jeg skal selvfølgelig holde meg til temaet fotball i det følgende, men det skal dreie seg om en spesifikk gruppe som bidrar utenfor de hvite linjene en fotballbane har. Fotball-familien er nemlig svært stor.

For å sette tematikken inn i en fotball-kontekst, slår NFFs veiledningshefte om barnefotball fast at:

Fotball er den største barne- og ungdomsidretten i Norge. 370 000 gutter og jenter deltar i en eller annen form for fotballaktivitet store deler av året, og 130 000 foreldre, frivillige, trenere og ledere sørger daglig for at barna har et fotballtilbud.

Her nevnes kun tallene som driver den organiserte fotballen fremover. Det er derfor på høy tid at en sjeldent hørt røst får ytre seg til fotball-Norge. Nei, jeg tenker ikke på de små barna hvis drømmer er å entre Camp Nou, Anfield Road, Elland Road eller Stamford Bridge, ikledd et ny-strøket draktsett med nummer 10 og støvler levert fra Nike, nypussa av en lærling de ikke vet navnet på.

Ei heller gjelder denne saken fotballstjernas modell-kone, med ny-injiserte lepper og kinn. Snarere tenker jeg på de fantastiske personene som sørger for at barna kan drømme om å bli stjerner. De personene som oppdrar barna og som kjøper fotballer, og dernest sørger for at de får tid til å ”hæppe” på løkka i både sine favorittlags drakter og med fotballstøvler lik sine idolers. De personene som vasker treningstøy, som kjører til treninger og heier på og oppmuntrer podene sine fra sidelinjen - gjerne på en bortgjemt grusbane i bøttevis med nedbør og stiv kuling. Dette (hold dere fast, dere som ikke aner hvem jeg snakker om) gjøres i tillegg til egen jobb, egne gjøremål og eget velvære. Jeg mener selvfølgelig de oppofrende fotball-mødrene.

For meg er ingen bedre egnet til å representere denne tilbakeholdne yrkesgruppen enn min egen mor. Berit Lundberg Syversen (46) har tre sønner på henholdsvis 27 (undertegnede), 25 og 20 år, som alle har spilt fotball fra de var ca fem (uten å bli noe annet enn mediokre). De to eldste har flyttet ut (og ”må smøre på brødskiva si sjøl”), mens yngstemann fortsatt går hjemme i dørene. I tillegg har hun en fotballdommer som ektemann, som tidligere også var aktiv fotballspiller. Hun har derfor solid erfaring når det kommer til yrket som fotball-mor.

Hvor mange treninger/kamper deltok du på i uka?
- På det meste var det vel snakk om hver dag, gjerne flere ganger om dagen. Det bød derfor på svært store utfordringer logistikk-messig, da én hadde trening, to hadde kamp, mens far skulle dømme. Men det gikk.

Hvor mange vaskemaskiner med treningstøy tror du at du har vaska hvert år opp gjennom årene?
- Hehe... Det har selvfølgelig variert. Det vet jeg ikke om jeg har tall på.

Hvis du må si et tall da?
- Ok... (tenker etter). Jeg tror du kan regne med ca tre maskiner i uka, i gjennomsnitt, om du tar bort ferier og treninger utenfor sesongen. Så ca 150 maskiner årlig, over hvertfall 15 år.

Mye.
- Hehe. Det måtte gjøres.

Siden du har bidratt med dette må det ha vært noe ved fotballen du liker?
- Det som har betydd mest har nok vært å se på sønnene spille. Det å se idrettsgleden og mestringen. Det har gitt meg mye.

Hva vil du si at du ikke liker ved fotballen da?
- Det må være sinne hos folk som ikke ser sin egen begrensning, eller blir sinte av andre menneskers begrensning, spesielt når det gjelder barnefotball. At noen blir sinte av at barn slår en feilpasning eller bommer på et skudd. Det irriterer fortsatt. Også må jeg jo innrømme at jeg blir sint av dårlige dommere.

Du blir også sint på ektemannen din når han dømmer kanskje?
- Nei. Han har stort sett vært god. Men jeg kan nok ha vært uenig med ham noen ganger også.

Som da han ga sin egen sønn rødt kort?
- Hehe. Det kortet fortjente du.

Enig... Men noe mer som irriterer deg ved fotballen?
- Ja. Dugnadsarbeid på kampdager har jeg heller aldri vært fornøyd med. Da vil jeg se på kampen - ikke pakke varer på et lager.

I den forbindelse, hva slags fotball-mor vil du si at du er/har vært? Den støttende som møter på kamper og heier uansett vær, resultat og sønns prestasjon, den uinteresserte, som er mer opptatt av foreldre-sladder og bollebaking, eller den ihugga motivatoren som skriker på spillere, dommere og som trener sønnene hjemme i hagen?
-Der har jeg nok vært en blanding av de to første. Jeg har gjort det meste som hadde med fotballen å gjøre. Men jeg må legge til at under vintersesongene kjørte jeg rundt med termodress i bilen for å kunne følge opp så mye jeg kunne. 

Imponerende engasjement. Hvis du skal fokusere på noe spesielt som fotballen har bidratt med gjennom årene, hva vil du trekke frem da? Vasking av treningstøy og kjøring satt til side.
- Fotballen var, og er jo, blitt en livsstil for oss, der engasjementet i fotballklubben (Lisleby FK) bidro med det sosiale nettverket både for oss foreldre og ungene. Vi var også med i den allsidige barneidretten, jobbet som trenere og stilte på dugnader. Det gjorde det at vi fikk ta del i enda mer av barnas oppvekst. Da fikk vi se mye glede hos barna. Og det bidro til at vi hadde kontroll på det som skjedde. Uten at det siste var det aller viktigste for meg.

Helt til slutt, er det surt at ikke én av dine sønner ble en super-stjerne som i dag tjener masse penger, slik at du får igjen for strevet og kan slutte med jobben, og nyte late dager på et mansion?
- Hehehe... Nei, nei, nei. Jeg har vært altfor realistisk til å tenke sånn. Det har bare handlet om sunnhet, opplevelser og å bidra ekstra i oppdragelsen. Lagidrett er sunt for både foreldre og ungene. Og fotballen tror jeg forresten at jeg aldri blir ferdig med. Jeg er blitt for glad i sporten til at det skjer. Selv om det er mindre treningstøy å vaske, er ikke fotballinteressen i familien blitt noe mindre. Snarere tvert i mot.

I samfunnets stadig økende fotball-fokus er det derfor viktig at vi noen ganger stopper opp og bruker et øyeblikk på å tenke på de som står bak og støtter (evt. har støttet) opp om stjernene, så vel som de som ikke kommer gjennom det trange nåløyet (som i dag spiller fotball på lavere nivåer, eller rett og slett kun elsker spillet). Fotballen inkluderer, engasjerer og aktiverer flere enn de profesjonelle spillerne og deres støtteapparat. Den dreier seg om mer enn eksperters uttalelser og journalisters vinklinger. Den er til og med større enn en gjengse supporters syn på eget lag og motstandere. I den moderne fotballens flomlys er dette lett å glemme.

Derfor, hatten av for fotball-mødrene. Hvor hadde fotballengasjementet og stjernene vært uten dem?

Kilde
Barnefotballbrosjyren 2010

Team left

Skrevet av Eskilona (@eskilbjo)

Tenkt påstand: Setter du sammen et lag med bare venstrebeinte spillere, vil du få både et fetere og bedre lag enn om du gjør det samme med høyrebeinte spillere.

Tja, tesen måtte prøves og de siste kveldene har derfor gått med til å spore opp og vurdere fantastiske venstrebeinte spillere fra nyere historie. Nyere historie i denne sammenheng er fra rundt 1986 og fremover, for før den tid har jeg både særdeles få egne referanser, i tillegg til at det er vanskelig å finne dokumentasjon for hvor gode spillerne egentlig var. De 11 utvalgte, pluss en deilig bunke reserver, er ikke plukket ut fra hvor gode venstreføtter de hadde, men ut fra en tanke om å lage et så komplett lag som mulig av venstrebeinte spillere. Og herregud, for et deilig lag det har blitt.
Som formasjon har jeg valgt en tidsriktig 4-2-3-1. Skandale med tanke på hvor mange fantastiske offensive bidragsytere det egentlig finnes, men de får finne heller finne seg i å sutre på benken. Den benken stinker det for øvrig bråk av…

Takk for alle gode og dårlige bidrag på Twitter. Enkelte gikk faktisk rett inn på laget, mens andre rett og slett ble ledd av. For eksempel da Rune Nilsen, Stig Inge Bjørnebye, Hatem Ben Arfa, Justin Edinburgh, Steve Guppy og Daniel Agger ble lansert.

Vel, sjekk dette laget og kveruler gjerne i kommentarfeltet eller til @eskilbjo på Twitter.

Keeper: Iker Casillas
Mannen har stått fast hos Real Madrid siden han ble kastet innpå i Champions League-finalen i 2002 fordi det daværende førstevalget  César Sánchez ble skadet. Han leverte et praktinnhopp og beholdt plassen. Samme år fikk han like tilfeldig taket i startplassen på landslaget. Hårbleke-legenden  Santiago Cañizares havnet nemlig i kraftige tumulter med en aftershave-flaske og ble så skadet at VM i Japan og Sør Korea gikk uten det daværende førstevalget. Det utnyttet den da 22 år gamle Casillas og siden har plassen vært hans. Få andre enn Cañizares´næmeste krets synes nok det er synd.

Venstreback: Roberto Carlos
På sitt beste for Real Madrid og Brasil var han udiskutabelt verdens beste venstreback. Kanskje sågar gjennom tidene. Var med å revolusjonere backrollen med sine offensive bidrag og har også scoret to av fotballhistoriens mest spektakulære mål. Med Carlos på venstresiden er det fristende å droppe venstrekant og heller dytte en ekstra mann opp på topp, men mannen som er plassert på kanten er uansett så bevegelig at han ikke kommer til å stå i veien når Carlos-toget kommer dundrende oppover krittet.

Høyreback: Andreas Brehme
Kan du skyte straffe i en VM-finale med “feil” fot, så kan du jaggu spille høyreback på dette laget også. Det løser Brehme med tysk eleganse, hva nå enn det er. Er han for øvrig den eneste spilleren i VM-historien som har scoret på straffe med begge bein. Uansett, få andre kledde den tyske krøllehockey-sveisen bedre enn Brehme, og det pluss hans ferdigheter på banen, gjør ham selvskreven på laget.

Stopper: Paolo Maldini
I tillegg til å bli kåret til den hotteste i diverse sexy-kåringer figurerer han også helt i toppen når tidenes forsvarsspillere skal kåres. Også hvis du tar med høyrebeinte spillere. Maldini spilte totalt 647 kamper for AC Milan i perioden mellom 1985-2009 og det er bare så inderlig synd at han ikke var en del av Italia-troppen som tok VM-gull i 2006. Maldini spilte nemlig sin siste landskamp i 2002. Han var også kjent for sjelden å kaste seg ned for å takle. Ingen med 20 i positioning trenger det. På dette laget trenger han i alle fall ikke å takle. Det tar makkeren seg av.

Stopper: Walter Samuel
En grusomt slu jævel som vil benytte seg av absolutt alle triks for å stoppe enhver med baller til å nærme seg. Varierte mellom å nøytralisere motstandere med å dra drakta over hodet på dem, eventuelt sette inn nådeløse tofotstaklinger. Har til dags dato ikke vært enig i ett eneste av de mange tildelte gulkortene han har fått. Eneste riper i den beinharde stopperlakken er det lite vellykkede oppholdet i Real Madrid og ikke minst da Kaka fintet ham ut så monumentalt at han lå igjen med en alvorlig korsbåndskade som holdt ham ute i 10 måneder.

Defensiv midtbane: Fernando Redondo
Opprinnelig var denne plassen tiltenkt en langhåret franskmann, men rett før påmeldingsfristen for troppen gikk ut ble jeg plutselig gjort oppmerksom på denne godbiten. Kanskje ville det vært tidenes forbigåelse i moderne tid, kanskje kunne jeg gjemt meg bak et eller annet. Nei, det ville vært en skandale å utelate kanskje den beste defensive playmakeren Sør Amerika noen gang har fostret. Redondo kunne gjerne gjøre ting enkelt han, men du verden så vakkert det var når han bød opp til dans. Hvem kan vel glemme hans legendariske utdriting av vår egen Henning Berg.



Det gjorde vondt der og da, men det er deilig nå. Han var på ingen måte noen stor målscorer, men siden stort sett resten av laget har den formen for kompetanse gjør det ingen verdens ting.

Defensiv midtbane: Bryan Robson
Få klubber har en like sterk historie knyttet til ett draktnummer som Manchester United. Bærer du nummer sju for de røde djevlene er du en spesiell spiller - en spiller med spesielle ferdigheter. Ja, i hvert fall om vi ser bort fra den skandaløse tildelingen til Michael Owen. Det formelig oser kvalitet av tidligere bærere. Duncan Edwards, George Best, Eric Cantona, David Beckham og Cristiano Ronaldo har alle gjort drakten til sin, men vårt valg står ikke tilbake for noen av disse. Bryan Robson er nemlig en av de aller, aller beste sentrale midtbanespillerne i britisk fotballhistorie og er som skapt for dette laget. Robson var en typisk box-to-box spiller, men krydret den hardtarbeidende stilen med en deilig venstrelabb som hadde både kraft og presisjon. Se bare selv: LINK!

Venstre kant: Alvaro Recoba
Lagets desidert vanskeligste posisjon å bekle, for her er historien så stinn av kvalitetsspillere at man nesten kunne laget et eget lag i seg selv. Stoichkov, Barnes, Giggs, Silva, Waddle, Ginola, Signori, Rivaldo, Pires, ja selv Hagi kunne bekledd denne rollen. Plassen går likevel til den lille, men akk så fantastiske Alvaro Recoba. Den uruguayanske magikeren tilbrakte brorparten av sine mest produktive år i Inter Milan, hvor han ifølge Wiki scoret 53 mål på 175 kamper. Trolig hadde han nesten like mange assist. Det er sagt om Recoba at hadde noen gitt ham en liten dose ekstra seriøsitet, pluss fjernet noen av de kjipeste skadene, så ville han i mye større grad blitt nevnt i diverse ”tidenes beste-spiller” kåringer. Du får i hvert fall et ørlite plaster på såret her Alvaro, for på dette laget er du blodfast.



Høyre kant: Lionel Messi
Verdens beste spiller gjennom tidene (kjør debatt) må dessverre ta til takke med en kjip høyrekant-rolle på dette laget. Ikke fordi han ikke kvalitetsmessig forsvarer en plass sentralt, men fordi han rett og slett er mye mer bevegelig enn landsmannen vi har satt til å bekle denne rollen. Er nå så god at det nesten er kjedelig å ta han med på laget, men med må han.

Support: Diego Armando Maradona
Trenger overhodet ingen beskrivelse eller forsvarstale. Verdens nest beste fotballspiller gjennom tidene. Så god var han.....

Spiss: Raul
Legenden kunne én ting bedre enn de aller fleste andre, nemlig å score mål. Ikke var han sterkest, ikke raskest, ikke den mest tekniske, ikke skjøt han hardest og ikke var han spesielt god på hodet (sånn norsk god på hodet). Raul gjorde i stedet det som 99 % av andre spiller burde konsentrere seg mer om, altså å score. Der var han en ener. Ja, kanskje den aller beste gjennom tidene. I løpet av 16 sesonger i Real Madrid, eller nærmere bestemt 550 spilte kamper, scoret han fantastiske 228 mål. I 2010 gikk han til Schalke, men han opprettholdt også der scoringsprosenten med 28 mål på 66 kamper.

Enig? Nei, tenkte meg det. Men før du sender tomme drapstrusler, brevbomber, eller Gud forby, trykker unfollow på Twitter, så ta en titt på listen over reserver.

Reserver i 22-manns troppen
Petr Cech
Sinisa Mihajlovic
Branco
Emmanuel Petit
Edgar Davids
Gheorge Hagi
David Ginola
Ryan Giggs
Hristo Stoichlov
Davor Suker
Robin Van Persie

Hjemmesittende reserver
Fabien Barthez
Edgar Davids
Esteban Cambiasso
John Barnes
Guiseppe Signori
David Silva
Christian Vieri

Så tilbake til tesen i første setning av denne saken. Prøv deg gjerne med et lag med bare høyrebeinte spillere. Du kommer ikke i nærheten av denne gjengen!

Slips rundt hodet XI

Skrevet av Freddy dog Santos (@fhunnestad)


Alle har vi sett dem, disse ulike karakterene en kan kjenne igjen på fester. De dukker alltid opp, og har sine forskjellige personligheter som etterhvert blir veldig tydelige. Kim Hiortøy beskriver forøvrig dette ganske så godt i Erlend Loes bok L, og kaller det «festens dramaturgi».

Her har jeg forsøkt å kombinere noen klare festpersonligheter jeg husker fra min ungdoms- og studietid, med kjente fotballspillere og hvordan jeg tenker at de ville passet inn på denne imaginære festen. Festen som her beskrives finner sted i et mindre tettsted, og finner sted på sommeren etter russetida. Festdeltakerne har gjerne en tilgjort verdensvanthet i denne brytningstida mellom videregående og studier, og har etter å ha festet jevnt hele våren opparbeidet seg en relativt fersk – men massiv – erfaring i bratt flaskeføring. De fleste skal straks flytte til en universitetsby for å begynne å studere, mens noen blir igjen i bygda fordi de skal jobbe hjemme på gården eller ikke har gode nok karakterer.

Har du andre forslag til «festkarakterer» som passer til en fotballspiller? La debatten gå i kommentarfeltet.

Keeper - Petr Čech
Etter en hodeskade i barndommen har Petr alltid vært sett på som litt «treig», men er en ulv i fåreklær og ble medlem av MENSA allerede i barnehagen. Sitter stort sett tilbakelent i et hjørne, smiler og nipper forsiktig til en lettøl han har fått med seg fra mamman sin. Om han får påspandert litt sterkere saker og er i riktig humør kan det hende han forteller en skikkelig drøy svensken, dansken og nordmannen-vits. Totalt håpløs i kontakt med jenter, men dristet seg til å dra ei jente i BH-strikken etter litt for mye lettøl i russetida.

Venstreback – Ashley Cole
Kommer utelukkende «fashionably late» til fester og nikker avmålt og cocky til kjentfolk – overser resten. Har en entourage av ryggslikkende undersotter som varter ham opp og forteller siste sladder fra periferien. Er skolens rundbrenner, og mener alltid at gresset er grønnere på den andre siden. Presterte å feie over vaktmesterens kone mens han var sammen med den fineste jenta i klassen. Pådro seg klamydia allerede som 12-åring.

Midtstopper - John Terry
Er stort sett alltid invitert, mest av gammel tradisjon fordi han er en av gutta som tidlig fikk fjonbart og kunne kjøpe øl til klassekamerater som betalte godt. Han tar umiddelbart kontrollen, gjør seg selv til festens midtpunkt og tar æren for alt verten har stelt istand. Er fæl til å sette seg ved stereoanlegget for å styre musikken, og setter gjerne på Toto – Hold The Line for så å skru ned volumet litt uti låta og si «hør! Hør...hør nå. Hør på synthen nå...detta er mussikk!!» Kan komme med ufine kommentarer til Maicon, men vil benekte dette i ettertid.

Midtstopper – Jamie Carragher
Flytta til bygda fra ei enda mindre bygd litt nordøst og oppover. Har en nesten uforståelig dialekt som er et stort handicap i sosiale sammenhenger. Ved et tilfelle fortalte han en vits til en kompis, hvor kompisen skjønte poenget først 2 uker seinere – etter litt hjelp fra nynorsklæreren. Jamie er stille og rolig i hverdagen, men danser gjerne på bordet på festen. Har alltid med hjemmebrent, og kjører moped til og fra fest.

Høyreback - Maicon Douglas Sisenando
Maicon ble adoptert fra Sør-Amerika, men har vokst opp i Trøndelag og har på grunn av erting for hudfargen sin alltid måttet slåss for tilværelsen. Denne delen av hans personlighet kommer tilsyne litt utpå festen, når han benytter enhver anledning til å forsøke å yppe til slåsskamp. Dessverre er han alltid så håpløst full at han ender opp med å selv få bank, og noen andre må ringe etter taxi for å få ham hjem. Lyder kallenavnet «hold brillan».

Midtbaneanker - Sergio Busquets Burgos
Sergio er han fyren som vil dra igang sære drikkeleker hvor bare han kan reglene. Er god til å posisjonere seg i sofaen, og utløser om nødvendig brannalarmen hvis han ser at jenta han er keen på prater for lenge med en konkurrent. Blir gjerne furten og sur når andre går lei av hans intense korrigering og pirking på fakta når andre forteller historier. Klarer alltid å skylde på andre hvis det mangler øl i kjøleskapet, og får backing av kompis Iniesta. Sniker konsekvent i dasskø.

Venstrekant - Cristianita Ronaldo dos Santos Aveiro
Christianita er hun jenta som er dritfin, og veit det sjøl. Veldig opptatt av å rette på kløfta, «poute» og kaste på håret når det tas mobilbilder som umiddelbart legges ut på facebook. Har alltid med seg lavkarbo-rusbrus, og lager et massivt helvete om noen skulle være så uheldige å ta feil flaske fra kjøleskapet. Får aldri støtte fra kjøleskapets hersker Iniesta, som stort sett alltid står bak «feiltakelsen». Begynner å gråte 2-3 ganger i løpet av festen for å få sympati fra begge kjønn, men har bestandig en bitende og syrlig kommentar på lager. Har selvfølgelig vært bortpå Ashley Cole.

Høyrekant - Luís «Nani» Carlos Almeida da Cunha 
Festens ubestridte dramaqueen, som en halvtime ut i festen låser seg inne på dass hvor hun skriker og hyler. Der inne forblir hun til noen får overtalt henne til å låse opp, eller noen dirker opp låsen. Drikker alltid bacardi razz med sprite, og blir brutalt selvutleverende i fylla. Forteller gjerne historier om en «vanskelig» barndom, der de største problemene var å få skrapt sammen nok penger til hair-extensions for å ligne på Christianita.

Fremre midtbane - Andres Iniesta
Befinner seg stort sett på kjøkkenet med en duggfrisk fancy importøl i hånda, hvor han kan diskutere og løse verdensproblemer med likesinnede. Plasseringen på kjøkkenet gjør at han til enhver tid står nært kjøleskapet, og har utviklet en nærmest telepatisk evne til å vite hva de andre festdeltakerne skal ha. Står gjerne klar til å servere akkurat riktig øl til riktig tid idet noen kommer inn kjøkkendøra. Dette bidrar selvfølgelig også til at trafikken inn på kjøkkenet begrenses til et minimum. På et microanlegg i vinduskarmen spiller Andres gjerne sløy progrock som aldri ville fått gjennomslag ute i stua. Ender alltid opp med en av Christianitas smartere venninner.

Angrep - Lionel Andrés Messi
Festens store klovn. Varter alltid opp med fiffige korttriks og fingerferdig magi som får jentene til å måpe og gutta til å juble. Lionels naturlige evne til å gjøgle og få folk til å le er gjenstand for intens misunnelse fra Terry og Cole, som kun ser ham som en konkurrent om oppmerksomheten. (Terry har tatt flere tryllekurs, men ender alltid opp med å kløne det til). Går tilsynelatende aldri tom for tryllekunster, men viser sjelden samme triks to ganger og trekker etterhvert ut på kjøkkenet hvor Iniesta står klar med øl som Messi på kunstferdig vis åpner med en binders. Han har aldri havnet i slåsskamp, fordi han rett og slett er umulig å få tak i.

Angrep - Andrew Thomas "Andy" Carroll
Andy er en svær, høy, mørk og kjekk branne av en fyr, som på mange måter er en anakronisme. (Med sin friluftsinteresse og enorme fysikk hører han hjemme i steinalderen.) Kommer på fest med en 6-pack Newcastle Brown Ale, som er kylt ned før noen rekker å si «eplekake». Får alltid beundrende blikk fra jentene, men får aldri napp av den enkle grunn at han – når han er ferdig med ølen – drikker seg sveiseblind på hjemmebrenten han får fra kompis Jamie. Banker Terry og Cole til støv med bind for øya og den ene armen på ryggen.

Myggen og meg

Skrevet av Kenny Koevermans.

I forrige uke spilte jeg mot den beste spilleren i Norsk 5. divisjon. Skal jeg tippe så tror jeg at det finnes godt over 20 avdelinger. Hvordan kan jeg da hevde at han er den beste? Fordi jeg snakker om Erik Mykland selvfølgelig. For tiden spiller han for Risør i 5. divisjon avdeling 1 i Agder Fotballkrets. Når lagkameratene ropte på ballen brukte de Erik. Fra min plassering som angriper for Imås i samme avdeling så jeg ingen Erik. Jeg så bare Myggen. Den samme posituren som før med venstrearmen i en lett feminin knekk mens han strødde baller med kirurgisk presisjon. Lei å ha med å gjøre med ball i beina, kjip å møte i dueller. Langt hår og skjegg.

La meg sette dette i perspektiv.

23. september 1992 spilte Myggen mot Nederland. Spiss for Nederland var Marco van Basten.

14. oktober 1992 spilte Myggen mot England. Spiss for England var Alan Shearer.

19. juni 1994 spilte Myggen mot Mexico. Spiss for Mexico var Hugo Sanchez.

23. juni 1994 spilte Myggen mot Italia. Spiss for Italia var Roberto Baggio.

23. juni 1998 spilte Myggen mot Brasil. Spiss for Brasil var Ronaldo.

3. juni 2000 spilte Myggen mot Italia. Spisser for Italia var Filippo Inzaghi og Francesco Totti.

13. juni 2000 spilte Myggen mot Spania. Spiss for Spania var Raul.

27. september 2012 spilte Myggen mot Imås. Spiss for Imås var Kenneth Karlsen.

For en som har fulgt fotball siden slutten av åtti-tallet og som i tillegg har vokst opp med den norske gullalderen på landslaget, gidder jeg ikke prøve å legge skjul på at det var stort å spille mot Myggen. Ja, han er 41 år, men hva betyr det? Han har aldri spilt en dårlig landskamp og var en av våre STØRSTE helter. Vår egen bohem. En som nesten ikke kunne være norsk. Gikk det an å røyke og spille på landslaget samtidig? Gikk det an å spille fotball uten å ha et sinnsykt O2-opptak? Jeg leste boka til Håvard Rem og jeg spiste Myggen-is. Jeg gråt av glede da vi slo Brasil i 98. 

Jeg var en av dem som selvfølgelig ikke var god nok til å lykkes med fotball. 

Jeg var og er først og fremst en fan. 

Men nå. 

Nå i 2012 har jeg spilt mot Myggen.

Hegemoni i europeisk fotball - en rekap og revurdering

Av Bears Island

I mars 2009 skrev jeg en blogg på Materazzia som handlet om hegemoni i europeisk klubbfotball, og om hvordan ligaer periodevis har dominert den gjeveste europeiske klubbturneringen. Etter det har fire trofé blitt utdelt. Det er litt kort tidsperspektiv å gjøre en revurdering på det jeg skrev da, men jeg vil forsøke å se litt på tendenser.

Semifinaler 2009:
3 lag fra Premier League
1 lag fra La Liga (vinner)

Semifinaler 2010:
Ligue 1, La Liga, Serie A (vinner) og Bundesliga hadde alle ett lag hver.

Semifinaler 2011:
2 fra La Liga (vinner), og ett fra Bundesliga og Premier League.

Semifinaler 2012:
2 fra La Liga, og ett fra Bundesliga og Premier League (vinner).

Bakgrunnen for bloggen i 2009 var at Premier League to år på rad (2007 og 2008) hadde hatt tre lag i CL-semifinalene, og folk skrek om at PL var den beste ligaen i verden. På det tidspunktet var nok dette tilfellet, og samme vår som bloggen ble skrevet skjedde det igjen. 3 år på rad med tre PL-klubber i semien. Ganske utrolig, og ganske sterkt.

Etter dette skjedde det mye i europeisk klubbfotball.

Barcelona må kunne sies å være hegemon i dagens europeiske klubbfotball. Få kan være uenig i det. Real Madrid har også vært viktig bidragsyter til å forandre fotball-europa de siste årene, i hvert fall med tanke på hvordan de har destruert Man Utd, som aldri helt har hevdet seg etter C-Rons overgang på tross av finale i 2011. Men det er ikke bare C-Ron Real Madrid har kjøpt. Özil, Alonso, Benzema, Ángel di Maria, Modrić, Kaká, Khedira og Coentrão har alle vært spillere som har vært i gode lag, eller aktuelle for andre gode lag. Dette har bidratt til en svekkelse av konkurrentene. Barcelona har også vært ivrig på overgangsmarkedet og svekket sine konkurrenter, både i hjemlig liga og andre.

Chelsea famlet lenge (og gjør det fortsatt?) etter Mourinho, ja, jeg husker at de vant i fjor. Arsenal har solgt og solgt. Gjennom flere år var de veldig nære, men blant annet forsvant Henry og Fàbregas. Liverpool forsvant fra europakartet post-Benítez. Premier League står tilbake som taperen de siste årene, men den totale dominansen kunne ikke vare. Kunne den?

Italia er fremdeles i krise, lite nytt der de seneste årene, rent bortsett fra Mourinhos supersesong i 2009/10 (og Juve, se under). I Bundesliga har Bayern forsterket kraftig uten å vinne noe, men de har vært nære. I Ligue 1 har Lyon steget ned fra tronen som toneangivende uten at de andre lagene har slått til i europeisk sammenheng.

Nettopp i Frankrike finner man en av klubbene som forsøker å slå seg oppover. PSG har svekket andre lag, men har de klart å styrke sitt eget nok til å hindre Ligue 1s fall etter Lyons fall? City har støvsugd markedet i England og resten av verden på sin ferd oppover rangstigen. Dortmund har tatt store steg og vunnet Bundesliga to år på rad. Dette er tre klubber fra tre ligaer som forsøker på ulike måter å drikke Heineken med de store. Foreløpig har de ikke hevdet seg nok til å hjelpe sin liga mot et nytt hegemoni. I Serie A har Juventus tråkket vann et par år før det smalt i fjor. Laget ser veldig spennende ut. En del spennende spillere, men viktigst er det at de ser ut som et lag, et Juventus som vi kjenner igjen fra gammelt av; en nærmest ikke-nedbrytbar organisme. Klarer de å ta dette med seg fra Serie A og ut i Europa, da kan de kanskje være ledestjernen som får Italia opp av dvalen.

Jeg er fristet til å si at La Liga har tatt over hegemoniet, men det er tross alt bare to lag. Kan noen andre lag fra La Liga ta steget under ekstremt vanskelige lokale forutsetninger. Valencia? De får ihvertfall prøve seg i CL, år etter år. Det hjelper noe. Det hjelper muligens tyske klubber også, at de har fire lag i CL, men når den økonomiske situasjonen er som den er, skal det bygges forsiktig for å skape noe langsiktig for lag fra Tyskland og Spania.

Russland og Ukraina begynte å bevege på seg, tidvis har de hevdet seg, spesielt i Uefa-cupen/Europa League. I CL har de en vei å gå, men det satses der også.

Ligue 1, Serie A og Bundesliga har ikke tatt opp kampen om hegemoni. Premier League har trukket seg litt tilbake, men slår de tilbake?

Det skal noe til at en liga de kommende tre sesongene har tre lag hvert år i semifinalen. Det er vel strengt tatt like greit.

I dag sparkes andre runde av gruppespillet i gang. Det regner ute og flomlysene skal skinne utover de europeiske arenaer. Få ting er vakrere enn det!

Aaaa...høsten er her!