Av Marco Simone (@SimenAxel)
Da Jamie Carragher tidlig i 2005 fikk spørsmål om hvilken som var hans favorittsang av The Beatles, svarte han “In My Life” fra albumet Rubber Soul. Ingenting spesielt med det, selv om det også er min favoritt.
Her er noen fakta fra Jamie Carraghers Liverpool-karriere: (1997-2013)
- 737 offisielle kamper for LFC, 508 av dem i Premier League.
- Flest europacupkamper for Liverpool med 150.
- Tre Premier League-scoringer, ett av dem i debuten fra start, mot Aston Villa i 1997 (som sentral midtbanespiller). Scoret ikke i løpet av sine siste 202 kamper i Premier League.
- Syv selvmål i Premier League og ett i FA Cup-finalen i 2006. (Tre av disse kom mot Tottenham).
- 38 landskamper – 0 mål. Én straffemiss, av det fatale slaget. Den kom i straffesparkkonkurransen mot Portugal i VM-kvartfinalen i 2006.
De mørke 90-årene var passert. Franskmannen Gérard Houllier hadde tatt over Liverpool etter Roy Evans. Og nå hadde han tatt klubben til deres første finale på seks år. 1-1 sto det til full tid mellom Birmingham og Liverpool. Etter målløse ekstraomganger hadde McAllister, Barmby, Ziege og Fowler scoret på sine straffespark, mens Hamann hadde misset. Birmingham hadde også bommet på én. Opp fra midtsirkelen gikk hverken trygge Markus Babbel eller spissen Emile Heskey. Uten leggskinn og med nedrullede strømper, i reneste Baresi-stil, ruslet James Lee Duncan Carragher mot sitt viktigste spark i sin foreløpig korte karriere. Og da vi ventet på en straffe a la Baresi i 94, prikket Carragher ballen helt oppe i den høyre vinkelen. Sander Westerveld reddet den påfølgende straffen fra unge Andy Johnson, og Liverpool vant Worthington (ikke worth nothing) Cup 2001. Halvannen måned senere sørget Carragher og co. for å holde nullen over 180 minutter i UEFA Cup-semifinalen mot Guardiola, Enrique, Rivaldo og resten av Barcelona. I mai var trippelen et faktum.
I 2003 ruslet Jamie av banen for egen maskin da Lucas Neill brakk leggen hans. (Carragher møtte faktisk den daværende Blackburn-spilleren på byen en stund senere, og vennene lurte på om de skulle åpne en kanne med juling. Jamie ba dem la være.) To år senere, på det velkjente bildet av Liverpool-spillerne på podiet etter Champions League-finalen er ikke Carragher å se. Han skulle løfte pokalen sammen med Steven Gerrard, men ved kapteinens side står i stedet backreserven Josemí. Utenfor bildekanten tøyer Carragher ut sin femte krampe på kvelden. Og der trives han godt; borte fra glitter og glamour. Dette fikk Liverpool-fansen til å drømme om et “team of Carraghers”.
Om Steven Gerrard er Liverpools pumpende hjerte representerer Jamie Carragher klubbens sjel. Gerrard har tidligere vært på vei til Chelsea, og er veldig entusiastisk på landslagets vegne. Da Carragher bommet på sitt straffespark i VM 2006, uttalte han i etterkant at det var godt det skjedde for England og ikke for Liverpool. Mens medspillerne lå strødd i en pøl av gråt og fortvilelse, var Carraghers tanke “fuck it, it’s just England.” Det var under det samme mesterskapet at Jamies far, Gary, og Neville-brødrenes far, Neville Neville, helte en bøtte vann fra hotellbalkongen og ned på noen journalister som satt på balkongen under. De samme journalistene hadde nemlig dagen i forveien skrevet ufordelaktig om Jamie.
19. mai i år stappet Liverpools nummer 23 drakta ned i shortsen, og entret Anfield-matta for aller siste gang. Spillere og ledere hos Liverpool og Queens Park Rangers står æresvakt for Jamie Carragher, som har med seg sønnen James jr. og datteren Mia. Bildet av de tre som løper mot et The Kop pyntet med JC23 blir for evig tatovert på netthinna til oss Liverpool-folk. Selve kampen ender 1-0. I det 63. spilleminuttet hamrer Carragher til fra 30 meter, og ballen synger i krysstangen og ut. Tre minutter før slutt byttes han ut.
John Lennon skrev “In My Life” til sin tante Mimi, som måtte ta seg av nevøen da søsterens midler ikke strakk til. Min mor klarte fint å forsørge meg, men ingen fotballspillere har betydd mer for meg i oppveksten enn Jamie Carragher. Og derfor tenker jeg alltid på #23 når jeg hører Lennon på scouser-vis synge:
“There is no one compares with you.”
Takk for minnene.
Viser innlegg med etiketten Carragher. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Carragher. Vis alle innlegg
18. des. 2013
2. nov. 2012
En brokete forsamling Liverpool-spillere anno 1995 - 2012
Materazzia-redaksjonen ønsker en ny gjesteblogger velkommen! Hans etternavn er Gogstad-Anfield, og det i seg selv er nesten nok til å bidra i vår lille fiskedam av en fotballblogg. Han bor i Southampton og følger i rekken av excellente korrespondenter vi har tilknyttet oss gjennom årene. Enjoy, sier vi bare!
Skrevet av Axel With Gogstad-Anfield
PS: Dette er mitt virkelige navn. (Twitter: @AxelGogstad)
Det er en stor ære og ikke så rent lite fornøyelig å få lov til å bidra på denne bloggen, som holder et så høyt nivå at dette føles virkelig som å hoppe etter Wirkola/Bredesen/Weissflog/ - take your pick.
I min søken etter tema til mitt første gjesteinnlegg, tenkte jeg det ville vært det beste å skrive noe jeg faktisk kan (i mine øyne) en god del om. Liverpool og jeg har i år 17-årsjubileum. Et kjærlighetsforhold av typen berg og dalbane, som har gitt mange oppturer, så vel som nedturer. Utrolig mye rart har kommet og gått inn og ut av portene av på Anfield disse årene. Noen har hatt fotballegenskapene til en trofast benkesliter på et 7. divisjonslag, men som jeg allikevel av en eller annen grunn har klamret til mitt bryst, og forsvart med mitt eget liv i mang en opphetet diskusjon.
Da tenkte jeg det ville være passende å plukke ut min startellever, bestående av mine personlige kulthelter/favoritter de siste 17 årene, med tilhørende benk. Jeg vil ikke på noen måte påstå at dette laget ville kjempet i toppen av Premier League sesong etter sesong – det gjør vi jo strengt tatt ikke nå heller. Men dette laget ville i hvert fall gitt meg voldsomt hodebry når jeg skulle plukket ut navn og nummer på ryggen til min neste drakt. For de av oss som mener det ikke er tøv å gå med spillernavn på ryggen.
Dette laget er meget begrenset når det kommer til fart, med få men hederlige unntak. Her er det knallhardt arbeid som er nøkkelen til suksess, med et lite hint av teknikk og finesse i noen lagdeler. Formasjonen er en leken 4-3-3, uten sammenligning med Brendan Rodgers´ mannskap forøvrig.
Noen vil helt sikkert gå av skaftet for at jeg har utelatt Steven Gerrard. Captain Fantastic er en av mine absolutte favorittspillere gjennom alle tider, men her er det viktig å få frem at Gerrard er en ekte helt, en legende, først og fremst på grunn av sine fremragende kvaliteter som fotballspiller, så vel som hans lokale tilhørighet. På dette laget er det kultheltene som får sin rettmessige hyllest.
I mål: Jerzy Dudek – 186 kamper 0 mål (2001 – 2007)
Mange mener at Jerzy var en veldig god keeper hvis man så bort fra at han ikke kunne stå i mål. Og det var absolutt kamper han hadde lagt igjen keepertalentene sine igjen i hjembyen hans Rybnik, men ikke 25. mai 2005. Den redningen mot Schevchenko i andre ekstraomgang, står igjen som en av de beste redningene i Champions Leagues historie, og etterligningen hans av Bruce Grobbelaars klovnestreker i 1984, gjør den godeste Dudek til en soleklar ener i kassa. Kan dog få trøbbel med å få den nødvendige autoriteten og respekten til stopperparet på dette oppsettet.
Høyreback: Steve Finnan – 217 kamper 1 mål (2003 - 2008)
Det var denne posisjonen jeg fant aller vanskeligst å plukke ut. Jeg kunne kanskje (og burde, i noens øyne) jukset litt og dyttet Jamie Carragher ut her – av åpenbare årsaker. Allikevel havnet Finnan et hestehode foran Carra. Selve Mr. Consistent og herr Unsung Hero in persona. Gjorde så å si aldri en blemme og likte seg aller best på jobb når ingen la spesielt merke til ham. Dessuten er løpskapasiteten hans et absolutt must på dette laget, de gangene Stephane Henchoz står igjen i teknisk sone for å hente seg inn.
Høyre midtstopper: Stephane Henchoz – 205 kamper 0 mål (1999 – 2005)
Sveitseren bar konstant et ansiktsuttrykk som bar bud om at denne mannen kom til å segne om av utmattelse når som helst. Hadde ikke målteft for fem flate øre, og i likhet med Jamie Carragher, skjønte han etterhvert sitt eget beste og holdt seg nede i forsvar på offensive dødballer, sannsynligvis for å få igjen pusten. Allikevel dannet han et av Premier Leagues mest solide stopperpar på den tiden, i tospann med Sami Hyypiä, og la ingenting igjen ved dørene.
Venstre midtstopper: Neil Ruddock – 152 kamper 12 mål (1993 – 1998)
Razor Ruddock er en mann det var umulig å ikke bli glad i. Matchvekten hans ble aldri offentliggjort, men jeg kan vanskelig se for meg at den var under 100 kilo. Med fett- og muskelmassen jevnt fordelt, brukte han beinknusende taklinger til å kompensere for hans manglende fart for alt det var verdt. Legendarisk øyeblikk da han, drevet av vilje og pur faenskap, stanget inn 2-2 mot Manchester United, uten helt å være klar over hva han nettopp hadde gjort dagen etterpå. Godt egnet som Jerzy Dudeks personlige livvakt.
Venstreback: Djimi Traore – 141 kamper 1 mål (1999 – 2006)
Plukkes ut på laget ene og alene på grunn av 3. rundekampen i FA-cupen mot Burnley i 2005. Måten han ballettdanset inn selvmålet som sendte Liverpool hodestups ut av cupen, ville trolig gitt ham hovedrollen i Tsjajkovskijs mesterverk Svanesjøen. Sannsynligvis en av de minst begavede fotballspillerne som har en Champions League vinnermedalje på gutterommet.
Høyre midtbane: Danny Murphy – 249 kamper 44 mål (1997 - 2004)
Vanskelig å utelate Old Trafford-dødaren. Selv den dag i dag er han en spiller som ikke får nok kreditt for hans ytelser på banen, i mine øyne. Hvis jeg ikke husker helt feil, ble han matchvinner på Old Trafford ikke mindre enn tre ganger i løpet av hans Liverpool-karriere. Gjorde alltid som han ble bedt om, jobbet knallhardt for lagkameratene sine og er en sann gentleman. Ekstra gøy å se ham med kapteinsbindet i Blackburn nå om dagen.
Sentral midtbane: Igor Biscan 118 kamper 3 mål (2000 – 2005)
Igor Biscan er kanskje selve definisjonen på kulthelt. Den høyreiste kroaten hadde de første sesongene ingen verdens ting å bidra med på Anfield, og fikk et slags gjennombrudd først under Rafa Benitez, i den forstand at han endelig begynte å spille i det minste brukbart. Deler sammen med Djimi Traore førsteplassen som den minst begavede spilleren som har vunnet Champions League. Supportersangen hans er også udødelig: Igor Biscan. He was a giant of a man. He should be playing for Milan, Igor Biscan.
Venstre midtbane: Patrik Berger - 196 kamper 35 mål (1996 – 2003)
Sammen med blant andre Jamie Redknapp og David James (!), bidro Patrik Berger voldsomt til at den kvinnelige andelen av Liverpools supporterskare vokste på midten av 90-tallet. Regnes som en av Liverpools kjekkeste spillere gjennom tidende, og det var ikke bare jentene som falt pladask for ham. Venstrebenet hans var vel så dødelig som utseendet, og har bidratt med flere kandidater til årets mål. Hans kremmerhus av et frispark mot United på Old Trafford, er en avgjørende faktor til hans plass i startelleveren.
Høyre angriper: Luis Suarez 65 kamper 29 mål (2011 - )
Var lenge i tvil om jeg kunne ta med en såpass fersk spiller med på laget, men etter feiringen hans mot Everton sist søndag, fantes det ikke et fnugg av tvil i mitt hjerte. Spesielt festlig er det at absolutt bortimot alle, som er så uheldige å ikke holde med Liverpool, kan ikke fordra vår herlige, uruguayanske dramaqueen. Spiller som han konstant er besatt av Gamle Erik, og har en vinnervilje som er gull verdt. Slår tunneler på motspillere like ofte som jeg vasker ørene mine, og har en teknikk, temperament og personlighet som det er umulig å ikke elske. Hvis du har ham på din side, vel å merke.
Sentral spiss: Andy Carroll 58 kamper 11 mål (2011 - )
Big Andy er, til tross for undertegnede sin heterofile legning, én av tre mann som hadde fått meg på rygg. Mannen med den hestehalen er så elegant og stilfull der han galopperer bortover det grønne teppet. Hans nese, glede og teft for alkoholholdige drikker, er bare med på å øke min uendelige begeistring for geordien. At han etter alle solemerker er tapt for Liverpool (kan ikke tenke meg at han har en fremtid under Brendan Rodgers,) er for meg en større tragedie enn da den lysluggede, platinablonde, uspiselige spanjolen, hvis navn vi ikke nevner, forlot klubben.
Venstre angriper: Titi Camara 33 kamper 9 mål (1999 – 2000)
Titi Aboubacar Camara var ikke lett å bli klok på. Jeg har ennå ikke sett en Liverpool-spiller mer ujevn i prestasjonene enn Titi. Fra det helt fantastiske til noe av det mest hjelpeløse du kan se på en fotballbane. De sistnevnte prestasjonene tilgis raskere enn du kan si Aboubacar på grunn av én eneste hendelse: I oktober 99 tok Liverpool i mot West Ham på Anfield. Camaras far hadde kvelden før på tragisk vis gått bort. Alt lå til rette for at guineaneren ville score til ære for sin far, og skjebnen skuffet ikke. Foran Anfield Road End scoret han, og sank deretter strigråtende ned på sine knær. Husker det øyeblikket som det var i går der jeg satt hjemme i stua, 13 år gammel, og hulket med. (Ca 1:20 ut i denne videoen)
Benken:
Jamie Carragher – 709 kamper 5 mål (1996 - )
Riktignok har Carra «hele» fem mål på samvittigheten, men man må aldri glemme at han har syv gærne veien. At to av dem kom i en og samme kamp mot Man Utd, gjør det hele litt tragikomisk. Hans teft for selvmål til tross, er han ikke bare en spillerlegende, men også en kulthelt i mine øyne. Utkonkurrerer hans kollega Steven Gerrard i temperament og scouseaksent. Hinket rundt på slutten av finalen i Istanbul etter å ha gått ned for telling to ganger i løpet av kampen på grunn av krampe. Gjorde et siste desperat forsøk på å pådra seg en langvarig skade i jubelscenene som fulgte etter at seieren var et faktum. Har alltid gitt 110% for klubben og vil bli husket. Lenge.
David James – 277 kamper 0 mål (1992 – 1999)
Jeg lyver ikke når jeg sier jeg har noen gode minner av David James som målvakt. Mer skal sannelig ikke til for at han får en plass i troppen, og henvises korrekt til benken, i håp om at Jerzy Dudek aldri vil pådra seg skader eller suspensjoner. Først etter karrieren hans på Anfield var over, valgte James å vise seg som en skikkelig burvokter. Typisk.
Gary McAllister – 87 kamper 9 mål (2000 – 2002)
Hva gikk denne mannen på i vårsesongen 2000/01-sesongen? Husker godt min bror spøkte om at han forlangte rullator og kamferdrops i sign-on-fee da han signerte for Liverpool. Ord han senere skulle få spise i seg. Var en katalysator i treble-sesongen, og målene formelig haglet inn fra skotten, hvis isse bar bud om en hard oppvekst i Newarthill. Og alle husker vel det frisparkmålet mot Everton?
Dirk Kuyt – 285 kamper 71 mål (2006 – 2012)
Nederlenderen var ofte inspirert av hans hjemlands tresko når det kom til mottak, og tok ofte i mot kula på en måte som ikke lignet grisen. En blanding av kulthelt og legende, dette. Bidro i løpet av sin Liverpool-karriere med utallige viktige scoringer, og en innsats og løpskapasitet selv ti Duracellkaniner ikke klarer å etterligne. Fortjener en plass på benken.
Erik Meijer – 27 kamper 2 mål (1999 – 2001)
Kaprer den siste plassen på grunn av sin ubrukelighet. Evnet ikke å score ett eneste ligamål for Liverpool, til tross for at hans eneste oppgave var å holde seg inne i boksen og dytte den i nettet. Forsvarer sin plass på benken ved å aldri komme innpå, og derfor holde den god og varm til enten Neil Ruddock eller Stephane Henchoz ikke orker mer.
Disse 16 utvalgte har i løpet av sine Liverpool-karrierer dekket hele følelsesregisteret mitt, og ført til at alderdommen nok kommer vel tidlig. Samtidig har de gitt meg uforglemmelige høydepunkter, noen har til og med maktet å bidra med trofeer. Kom gjerne med ris og ros i kommentarfeltet! Tilgjengelig på twitter er jeg også: @AxelGogstad.
Takk for meg!
Skrevet av Axel With Gogstad-Anfield
PS: Dette er mitt virkelige navn. (Twitter: @AxelGogstad)
Det er en stor ære og ikke så rent lite fornøyelig å få lov til å bidra på denne bloggen, som holder et så høyt nivå at dette føles virkelig som å hoppe etter Wirkola/Bredesen/Weissflog/ - take your pick.
I min søken etter tema til mitt første gjesteinnlegg, tenkte jeg det ville vært det beste å skrive noe jeg faktisk kan (i mine øyne) en god del om. Liverpool og jeg har i år 17-årsjubileum. Et kjærlighetsforhold av typen berg og dalbane, som har gitt mange oppturer, så vel som nedturer. Utrolig mye rart har kommet og gått inn og ut av portene av på Anfield disse årene. Noen har hatt fotballegenskapene til en trofast benkesliter på et 7. divisjonslag, men som jeg allikevel av en eller annen grunn har klamret til mitt bryst, og forsvart med mitt eget liv i mang en opphetet diskusjon.
Da tenkte jeg det ville være passende å plukke ut min startellever, bestående av mine personlige kulthelter/favoritter de siste 17 årene, med tilhørende benk. Jeg vil ikke på noen måte påstå at dette laget ville kjempet i toppen av Premier League sesong etter sesong – det gjør vi jo strengt tatt ikke nå heller. Men dette laget ville i hvert fall gitt meg voldsomt hodebry når jeg skulle plukket ut navn og nummer på ryggen til min neste drakt. For de av oss som mener det ikke er tøv å gå med spillernavn på ryggen.
Dette laget er meget begrenset når det kommer til fart, med få men hederlige unntak. Her er det knallhardt arbeid som er nøkkelen til suksess, med et lite hint av teknikk og finesse i noen lagdeler. Formasjonen er en leken 4-3-3, uten sammenligning med Brendan Rodgers´ mannskap forøvrig.
Noen vil helt sikkert gå av skaftet for at jeg har utelatt Steven Gerrard. Captain Fantastic er en av mine absolutte favorittspillere gjennom alle tider, men her er det viktig å få frem at Gerrard er en ekte helt, en legende, først og fremst på grunn av sine fremragende kvaliteter som fotballspiller, så vel som hans lokale tilhørighet. På dette laget er det kultheltene som får sin rettmessige hyllest.
I mål: Jerzy Dudek – 186 kamper 0 mål (2001 – 2007)
Mange mener at Jerzy var en veldig god keeper hvis man så bort fra at han ikke kunne stå i mål. Og det var absolutt kamper han hadde lagt igjen keepertalentene sine igjen i hjembyen hans Rybnik, men ikke 25. mai 2005. Den redningen mot Schevchenko i andre ekstraomgang, står igjen som en av de beste redningene i Champions Leagues historie, og etterligningen hans av Bruce Grobbelaars klovnestreker i 1984, gjør den godeste Dudek til en soleklar ener i kassa. Kan dog få trøbbel med å få den nødvendige autoriteten og respekten til stopperparet på dette oppsettet.
Høyreback: Steve Finnan – 217 kamper 1 mål (2003 - 2008)
Det var denne posisjonen jeg fant aller vanskeligst å plukke ut. Jeg kunne kanskje (og burde, i noens øyne) jukset litt og dyttet Jamie Carragher ut her – av åpenbare årsaker. Allikevel havnet Finnan et hestehode foran Carra. Selve Mr. Consistent og herr Unsung Hero in persona. Gjorde så å si aldri en blemme og likte seg aller best på jobb når ingen la spesielt merke til ham. Dessuten er løpskapasiteten hans et absolutt must på dette laget, de gangene Stephane Henchoz står igjen i teknisk sone for å hente seg inn.
Høyre midtstopper: Stephane Henchoz – 205 kamper 0 mål (1999 – 2005)
Sveitseren bar konstant et ansiktsuttrykk som bar bud om at denne mannen kom til å segne om av utmattelse når som helst. Hadde ikke målteft for fem flate øre, og i likhet med Jamie Carragher, skjønte han etterhvert sitt eget beste og holdt seg nede i forsvar på offensive dødballer, sannsynligvis for å få igjen pusten. Allikevel dannet han et av Premier Leagues mest solide stopperpar på den tiden, i tospann med Sami Hyypiä, og la ingenting igjen ved dørene.
Venstre midtstopper: Neil Ruddock – 152 kamper 12 mål (1993 – 1998)
Razor Ruddock er en mann det var umulig å ikke bli glad i. Matchvekten hans ble aldri offentliggjort, men jeg kan vanskelig se for meg at den var under 100 kilo. Med fett- og muskelmassen jevnt fordelt, brukte han beinknusende taklinger til å kompensere for hans manglende fart for alt det var verdt. Legendarisk øyeblikk da han, drevet av vilje og pur faenskap, stanget inn 2-2 mot Manchester United, uten helt å være klar over hva han nettopp hadde gjort dagen etterpå. Godt egnet som Jerzy Dudeks personlige livvakt.
Venstreback: Djimi Traore – 141 kamper 1 mål (1999 – 2006)
Plukkes ut på laget ene og alene på grunn av 3. rundekampen i FA-cupen mot Burnley i 2005. Måten han ballettdanset inn selvmålet som sendte Liverpool hodestups ut av cupen, ville trolig gitt ham hovedrollen i Tsjajkovskijs mesterverk Svanesjøen. Sannsynligvis en av de minst begavede fotballspillerne som har en Champions League vinnermedalje på gutterommet.
Høyre midtbane: Danny Murphy – 249 kamper 44 mål (1997 - 2004)
Vanskelig å utelate Old Trafford-dødaren. Selv den dag i dag er han en spiller som ikke får nok kreditt for hans ytelser på banen, i mine øyne. Hvis jeg ikke husker helt feil, ble han matchvinner på Old Trafford ikke mindre enn tre ganger i løpet av hans Liverpool-karriere. Gjorde alltid som han ble bedt om, jobbet knallhardt for lagkameratene sine og er en sann gentleman. Ekstra gøy å se ham med kapteinsbindet i Blackburn nå om dagen.
Sentral midtbane: Igor Biscan 118 kamper 3 mål (2000 – 2005)
Igor Biscan er kanskje selve definisjonen på kulthelt. Den høyreiste kroaten hadde de første sesongene ingen verdens ting å bidra med på Anfield, og fikk et slags gjennombrudd først under Rafa Benitez, i den forstand at han endelig begynte å spille i det minste brukbart. Deler sammen med Djimi Traore førsteplassen som den minst begavede spilleren som har vunnet Champions League. Supportersangen hans er også udødelig: Igor Biscan. He was a giant of a man. He should be playing for Milan, Igor Biscan.
Venstre midtbane: Patrik Berger - 196 kamper 35 mål (1996 – 2003)
Sammen med blant andre Jamie Redknapp og David James (!), bidro Patrik Berger voldsomt til at den kvinnelige andelen av Liverpools supporterskare vokste på midten av 90-tallet. Regnes som en av Liverpools kjekkeste spillere gjennom tidende, og det var ikke bare jentene som falt pladask for ham. Venstrebenet hans var vel så dødelig som utseendet, og har bidratt med flere kandidater til årets mål. Hans kremmerhus av et frispark mot United på Old Trafford, er en avgjørende faktor til hans plass i startelleveren.
Høyre angriper: Luis Suarez 65 kamper 29 mål (2011 - )
Var lenge i tvil om jeg kunne ta med en såpass fersk spiller med på laget, men etter feiringen hans mot Everton sist søndag, fantes det ikke et fnugg av tvil i mitt hjerte. Spesielt festlig er det at absolutt bortimot alle, som er så uheldige å ikke holde med Liverpool, kan ikke fordra vår herlige, uruguayanske dramaqueen. Spiller som han konstant er besatt av Gamle Erik, og har en vinnervilje som er gull verdt. Slår tunneler på motspillere like ofte som jeg vasker ørene mine, og har en teknikk, temperament og personlighet som det er umulig å ikke elske. Hvis du har ham på din side, vel å merke.
Sentral spiss: Andy Carroll 58 kamper 11 mål (2011 - )
Big Andy er, til tross for undertegnede sin heterofile legning, én av tre mann som hadde fått meg på rygg. Mannen med den hestehalen er så elegant og stilfull der han galopperer bortover det grønne teppet. Hans nese, glede og teft for alkoholholdige drikker, er bare med på å øke min uendelige begeistring for geordien. At han etter alle solemerker er tapt for Liverpool (kan ikke tenke meg at han har en fremtid under Brendan Rodgers,) er for meg en større tragedie enn da den lysluggede, platinablonde, uspiselige spanjolen, hvis navn vi ikke nevner, forlot klubben.
Venstre angriper: Titi Camara 33 kamper 9 mål (1999 – 2000)
Titi Aboubacar Camara var ikke lett å bli klok på. Jeg har ennå ikke sett en Liverpool-spiller mer ujevn i prestasjonene enn Titi. Fra det helt fantastiske til noe av det mest hjelpeløse du kan se på en fotballbane. De sistnevnte prestasjonene tilgis raskere enn du kan si Aboubacar på grunn av én eneste hendelse: I oktober 99 tok Liverpool i mot West Ham på Anfield. Camaras far hadde kvelden før på tragisk vis gått bort. Alt lå til rette for at guineaneren ville score til ære for sin far, og skjebnen skuffet ikke. Foran Anfield Road End scoret han, og sank deretter strigråtende ned på sine knær. Husker det øyeblikket som det var i går der jeg satt hjemme i stua, 13 år gammel, og hulket med. (Ca 1:20 ut i denne videoen)
Benken:
Jamie Carragher – 709 kamper 5 mål (1996 - )
Riktignok har Carra «hele» fem mål på samvittigheten, men man må aldri glemme at han har syv gærne veien. At to av dem kom i en og samme kamp mot Man Utd, gjør det hele litt tragikomisk. Hans teft for selvmål til tross, er han ikke bare en spillerlegende, men også en kulthelt i mine øyne. Utkonkurrerer hans kollega Steven Gerrard i temperament og scouseaksent. Hinket rundt på slutten av finalen i Istanbul etter å ha gått ned for telling to ganger i løpet av kampen på grunn av krampe. Gjorde et siste desperat forsøk på å pådra seg en langvarig skade i jubelscenene som fulgte etter at seieren var et faktum. Har alltid gitt 110% for klubben og vil bli husket. Lenge.
David James – 277 kamper 0 mål (1992 – 1999)
Jeg lyver ikke når jeg sier jeg har noen gode minner av David James som målvakt. Mer skal sannelig ikke til for at han får en plass i troppen, og henvises korrekt til benken, i håp om at Jerzy Dudek aldri vil pådra seg skader eller suspensjoner. Først etter karrieren hans på Anfield var over, valgte James å vise seg som en skikkelig burvokter. Typisk.
Gary McAllister – 87 kamper 9 mål (2000 – 2002)
Hva gikk denne mannen på i vårsesongen 2000/01-sesongen? Husker godt min bror spøkte om at han forlangte rullator og kamferdrops i sign-on-fee da han signerte for Liverpool. Ord han senere skulle få spise i seg. Var en katalysator i treble-sesongen, og målene formelig haglet inn fra skotten, hvis isse bar bud om en hard oppvekst i Newarthill. Og alle husker vel det frisparkmålet mot Everton?
Dirk Kuyt – 285 kamper 71 mål (2006 – 2012)
Nederlenderen var ofte inspirert av hans hjemlands tresko når det kom til mottak, og tok ofte i mot kula på en måte som ikke lignet grisen. En blanding av kulthelt og legende, dette. Bidro i løpet av sin Liverpool-karriere med utallige viktige scoringer, og en innsats og løpskapasitet selv ti Duracellkaniner ikke klarer å etterligne. Fortjener en plass på benken.
Erik Meijer – 27 kamper 2 mål (1999 – 2001)
Kaprer den siste plassen på grunn av sin ubrukelighet. Evnet ikke å score ett eneste ligamål for Liverpool, til tross for at hans eneste oppgave var å holde seg inne i boksen og dytte den i nettet. Forsvarer sin plass på benken ved å aldri komme innpå, og derfor holde den god og varm til enten Neil Ruddock eller Stephane Henchoz ikke orker mer.
Disse 16 utvalgte har i løpet av sine Liverpool-karrierer dekket hele følelsesregisteret mitt, og ført til at alderdommen nok kommer vel tidlig. Samtidig har de gitt meg uforglemmelige høydepunkter, noen har til og med maktet å bidra med trofeer. Kom gjerne med ris og ros i kommentarfeltet! Tilgjengelig på twitter er jeg også: @AxelGogstad.
Takk for meg!
19. okt. 2012
Akademia XI
Skrevet av Al-rhayar Abd Bhargansus. (Twitter: @ReierMoll)
For et drøyt år siden tok jeg turen inn i akademia og forsøkte å mikse retorikk og fotball til en tredelt bloggpost kalt «retorikkligaen». Utgangspunktet for denne bloggen er også innenfor akademia, og sterkt inspirert av @fhunnestad sine karakterbeskrivelser i et innbilt festlokale.
Akademia og fotball hører ikke sammen. Et unntak finnes i Danmark hvor de har Akademisk Boldklubb (AB), som ble startet av akademikere som ønsket å spille fotball og hvor Nobelprisvinner Nils Bohr var målmann. Broren Harald Bohr var stjernen på laget. Men fotball og akademia funker dårlig sammen noe denne anekdoten om Nils Bohr viser:
AB var rimelig overlegen i en kamp mod et udvalgt tysk hold – 'Mittweida' – og Niels Bohr fik tiden til at gå ved at stå og læne sig op ad den ene målstolpe. Pludselig blev der sparket en lang bold mod ABs mål. Alle forventede, at Niels ville gå ud og tage bolden, men han gjorde ingenting. Efter kampen måtte han erkende, at hans tanker var omkring et matematisk problem, som optog ham mere end kampen. (Wikipedia).
Det er få fotballspillere som både tar utdannelse og spiller fotball. Fotballspillere har antydning til å være lavt utdannet, med noen unntak. Fredrik Winsnes er utdannet lege. Graham Le Saux ble mobbet og kalt homo fordi han leste aviser, noe som sier det meste om utdanningsnivået i engelsk fotball. Det er få engelske fotballspillere som kan skilte med mastergrader. Utrolig nok er Ian Dowie et hederlig unntak, med en mastergrad i ingeniørfag. Ellers kan man nevne en gammel kjenning, Seyi Olofinjana (Hull) som nå har tatt en mastergrad i kjemiteknikk. Men dette er unntakene.
Derfor har jeg valgt å skrive en blogg hvor utgangpunktet er at fotballspillerne ikke ble fotballspillere. De fant ut i tidlig alder at de i stedet for fotball ville satse like hardt innenfor akademia, og alle er blitt professorer innenfor sitt felt. Så hvilken vei ville de valgt og hvilke fagområder er de spesialister i? Dette er med andre ord «det akademiske drømmelaget» satt opp i en offensiv 3-4-3 formasjon.
Som alltid kom med egne forslag til professoremner i kommentarfeltet under.
Keeper Jens Lehmann – jusprofessor (spesialisering i strafferett og straffeprosess)
Jens var en luring helt fra han var en liten gutt. Allerede på barneskolen lærte han seg triksene man trengte for å vinne krangler. Om disse triksene var etter boken eller ikke det var ikke så viktig. I et Tyskland som var veldig fokusert på regler og orden, så var Jens en av dem som alltid ønsket å utfordre autoriteter og establishmentet, og tok alltid på seg rollen som klassens tillitsmann. Han fant sin nisje når han startet på jusstudiet, der kunne han lære seg enda flere triks på hvordan man kunne vinne krangler og terge autoriteter. Doktorgraden til Jens omhandlet strafferett og straffeprosess, og han ble raskt en ekspert i slue forsvarsstrategier i strafferett. Jens har den seneste tid blitt beskyldt for plagiat og at han jukset til seg til både en Ph.D.- og professortittel. Det er trolig korrekt, men Jens har tatt alle som beskyldte han for retten og har vunnet (selvfølgelig) disse rettsakene med sine tjuvtriks.
Midtstopper Jamie Carragher – professor i engelsk lingvistikk
Jamie ble født i Bootle, en forstad til Liverpool, og skjønte tidlig at dialekten som ble pratet i området var meget spesiell. Den var såpass spesiell at resten av England hadde store problemer med å forstå hva som ble sagt. I tidlig alder, allerede som 6 åring ble lille Jamie med faren på pub for å se Liverpoolkamper, men fotballen ble etterhvert uinteressant. Jamie ble sittende å lytte på de rare lydene som kom ut av munnen på de forskjellige bargjestene og forsøkte å forstå hva de sa. Han forstod raskt han hadde en unik mulighet, med sin innsidekunnskap, til å bidra til at Scouser-engelsken ble forstått. Jamie ble den yngste professoren i lingvistikk i Storbritannia noen gang i en alder av 30. Avhandlingen omhandlet selvfølgelig Scouser-dialekten. For tiden veileder han den meste talentfulle språkviter siden han selv gikk på universitetet, et språkgeni med samme bakgrunn som han selv, Wayne Rooney.
Back – John Arne Riise – professor i medievitenskap
Historiene om John Arne, helt fra han var en liten pjokk, handler som oftest om at han var glad i oppmerksomhet. Han var i lokalavisen allerede som fireåring etter å ha samlet inn penger til Redd Barna (pengene ble brukt på snop, men han kom iallefall i avisen). Det å se seg selv på trykk gav John Arne mersmak og opp gjennom ungdomstiden forsøkte han å melde seg på alle typer konkurranser som kunne resultere i å komme på TV. Etter myndighetsalder slo John Arnes stadig økende kunnskaper om media inn, og han ble kjent som «reality John-Arne» fordi han var den eneste nordmannen som greide å delta i alle realityshow på norsk fjernsyn. Det ledet etterhvert til et studieløp innenfor medievitenskap, hvor han brukte alle sine erfaringer i en avhandling om «realitysjangeren». De siste årene har han i større grad seilet opp som Norges fremste ekspert på sosiale medier og han har et eget forskningsprosjekt støttet av Forskningsrådet som omhandler Twitter! Han er den dag i dag den klart mest siterte professor i norsk offentlighet i en hard kamp mot Trond Blindheim og Elisabeth Hartmann.
Back – Charles Puyol – professor i statsvitenskap
Charles ble født i det lille katalanske tettstedet La Pobla de Segur. Helt fra han var gammel nok til å gå fikk han servert historier om Josep Tarradellas sin tilbakekomst til Barcelona året før han ble født etter Francos regime. Den katalanske nasjonalismen fikk tidlig en sentral plass i Charles sitt liv. Foreldrene ønsket han skulle forsøke å spille fotball på den katalanske storheten Barcelona, men etter å ha ødelagt skulderen i ung alder, så ble det studier i stedet. Charles var aldri noe skolelys, men han jobbet hardere og var mer fokusert enn alle andre studenter. I sin avhandling så han på katalansk nasjonalisme og undersøkte Jordi Pujol sin karriere som leder for det katalanske frihetspartiet. Charles selv er overbevist om at han er oppkalt etter Pujol og at det er et tegn på at han skal ta over stafettpinnen som leder for det katalanske folk. Han går av og til på Barcelona-kamper, men da mer av politiske årsaker enn fordi han er interessert i fotball.
Defensiv midtbane Andrea Pirlo – professor i matematikk
Man skjønte tidlig at lille Andrea var noe utenom det vanlige. Som liten fant han alltid rom i huset ingen viste en gang fantes, og hadde nesten en overnaturlig evne til å vite hva som fantes rundt ham til en hver tid. Interessen for verden rundt ham bare økte med årene og hans evne til å orientere seg i nye omgivelser var imponerende. Denne interessen for rom førte han inn mot matematikken, hvor han kunne regne ut alle typer rom og da alltid vite hvordan omgivelsene rundt ham oppførte seg. Pirlo ble sett på som en uhyre talentfull matematiker og når han oppdaget topologien så var det ingen tvil om hva han skulle dedikere livet sitt til. I avhandlingen som gjorde han verdenskjent så fant han et nytt topologisk rom, mellomrommet, som ble hans varemerke også som professor.
Venstre Midtbane Ryan Giggs – psykologiprofessor
At Ryan Giggs var en familiemann skjønte man tidlig. Under sin oppvekst i Wales observerte han mange skilsmisser blant foreldrene til sine venner, og bestemte seg for at hans oppgave i livet var å hjelpe folk å holde sammen. Han fant tidlig en interesse i psykologi, og når Giggs gikk inn for noe så gjorde han det ordentlig. Doktorgraden om familieterapi ble levert før han ble grå i håret, og han startet en praksis som den dag i dag er Englands best besøkte. Han har rekorden i flest terapisamtaler for en engelsk psykolog, foreløpig 643. Grunnen til hans suksess er teorien om «keep it in the familiy», at alle familiære krangler bør holdes i familien. Dessverre har denne teorien fått noen skudd på baugen det siste året, men Giggs er ennå en meget velrenommert psykologiprofessor.
Høye midtbane – Frank Ribery – professor i islamske studier
Som liten gutt så ble Frank rammet av en fryktelig ulykke. Bilen han og familien satt i kræsjet, og Frank overlevde så vidt. Han fikk mange synlige arr i ansiktet, men dette har Frank i ettertid sagt at er Guds (Allahs) påminnelse om at han lever. Som ungdom var Frank fattig og jobbet sammen med sin far på en byggeplass. Der ble han introdusert for sin kone Wahiba, ei fransk dame med algeriske røtter. Wahiba var muslim og Frank ble så interessert i hennes religion at han startet å studere Islam på universitetet, og i tillegg valgte han å konvertere for å få mulighet til å gifte seg med Wahiba og få reise til Mekka. Dessverre har det i den senere tid vist seg at når Frank blir virkelig interessert i noe, så går han hundre prosent inn i materien. Det har derfor versert rykter om at hans interesse, kun akademisk selvfølgelig, i det mindreårige prostitusjonsmiljøet i Paris har vært litt for intens. Frank har selv sagt han kun undersøkte den religiøse tilhørigheten til disse jentene, men det er usikkert hvor mye sannhet det egentlig ligger i det utsagnet.
Offensiv Midtbane Lionel Messi - filosofiprofessor
Lionel var fra han var født et helt eksepsjonelt barn. Han kunne skrive når han var ett år og kom med logiske tankerekker som var en professor verdig allerede som 8-åring. Et geni som man bare fant en gang hvert årtusen. Han startet på universitetet i Argentina allerede som 15-åring, men flyttet kjapt til Europa for få større utfordringer. Allerede som 20-åring holdt han foredrag som gav nye perspektiver på Kant, Heidegger, Platon og Aristoteles. Han var grunnpilaren for et nytt paradigme i filosofien «Messianisme» som er blitt det styrende tankesettet i filosofien de siste 10 år. I motsetning til andre store filosofer nekter Messi å anlegge skjegg og han har beholdt sin ungdommelige frisyre. De siste årene har han vært i en stadig økende akademisk filosofidiskusjon mot en annen nytenkende playboy-filosof som hevder at Messianismen bør erstattes av «Ronaldisme»,men foreløpig er Messianisme det ledende tankesettet innenfor filosofien.
Spiss Adrian Mutu – professor i kjemi
Det var liten fremtidsoptimisme i Romania når Adrian ble født. Han lærte tidlig at skulle han ha en lys fremtid, så måtte han lære seg et yrke som resten av Europa kunne ha bruk for. Heldigvis var Adrian dyktig i naturfag og spesielt i kjemi. Han elsket å eksperimentere med ulike stoffer og se hva han kunne greie å lage. Veien inn til universitetet var kort og han ble kjent i akademiske kretser fordi han «uoffisielt» blandet akademia og business. Avhandlingen hans omhandlet et nytt narkotisk stoff, et stoff han selv hadde testet og laget (Mutus). Dette er et stoff som etterhvert også ble populært på gata. Adrian sitt enorme talent innenfor kjemi gjorde han til professor, men han var ikke veldig populær blant sine kolleger. Han har flere ganger blitt sparket fra ulike universiteter, men han alltid funnet et nytt sted å jobbe. I disse dager har han nettopp avsluttet et meget omdiskutert tverrfaglig forskningsprosjekt med farmasøyten Kolo Toure. Spør du han på tomannshånd så er han selv overbevist om at Breaking Bad er basert på hans eget liv.
Spiss Luis Alberto Suárez – professor i teatervitenskap
Da Luis ble født i Salto (Uruguay), på grensen til Argentina, så snurret såpeserier fra nabolandet på tv'en hele dagen. Luis ble fascinert av disse skuespillerne og hvor flinke de var til å være troverdige karakterer som folk fikk sympati for. Luis skjønte tidlig at det var skuespiller han ønsket å bli og gikk på flere ulike skoler for å lære seg skuespillerkunsten. Men Luis hadde et problem. Han var utrolig flink til å forstå teorien bak alle typer rolletolkninger, og kunne alle skuespillerteknikker på rams. Men han greide ikke å spille en troverdig rolle. Alle rolleprestasjoner ble slaktet av lærere og andre medelever, rett og slett fordi Luis ikke greide å overbevise andre enn seg selv om sin egen skuespillerprestasjon. Etter et uendelig utall av dårlige rolleprestasjoner, så valgte Luis heller å satse på det teoretiske som lå bak. Han reiste til Amsterdam og begynte på universitetet der. Han ble raskt sett på som det største akademiske talentet innenfor teatervitenskapen på mange tiår, siden han kunne all teori om skuespill fra før. Han spesialiserte seg innenfor dramatiske såpeserier og analyserte hvordan disse seriene greide å få mange seere selv om rollefigurene til stadighet overspilte og overtolket rollene sine.
Spiss John Carew– professor i sosialantropologi
Lille John, som han ble kalt som barn, var tidlig opptatt av andre kulturer. Mye av grunnen var nok fordi hans far kom fra Gambia, og John fikk smaken på andre kulturer etter flere reiser til Gambia som ung. Denne interessen for kulturer bare økte gjennom tenårene, spesielt etter en interrailtur i Europa. Etter et stopp i Valencia, som ble lengre enn planlagt, så forstod han at den seksuelle kulturen i Spania var annerledes enn i Norge. Dette interesserte John så mye at han valgte å studere sosialantropologi, med fokus på ulike seksuelle kulturer i Europa. Etter feltarbeid både i Spania, Frankrike, Italia, Tyrkia og England hadde han nok datamateriale til en avhandling som ennå er ansett som noe av det bedre innen feltarbeid med fokus på sex og kultur. Han har blitt kritisert av noen for å «go native» siden han personlig har testet ut de ulike sex-kulturene og preferansene i sitt feltarbeid, men Carew har avvist dette som misunnelse mot hans grundige arbeid og hans metodevalg.
Benken
Edgar Davids – Professor i eksperimentell fysikk. Ble født med lab-briller. Valget ble dermed enkelt.
Kim Ojo – Professor i teologi. Kjent som den eneste teologen som har direkte tilgang til Gud. Det mener han iallefall selv.
Carlton Cole - Professor i informatikk. Ble kjent som det største talentet innenfor informatikken, men lager til stadighet ubrukelige, men morsomme apper som aldri oppdateres. Har stagnert som informatiker.
Cristiano Ronaldo – Professor i fysiologi. Vokste opp med et mål om å se ut som en gresk olympiastatue og alle triksene endte i en karriere innen fysiologi.
Trifin Ivanov – Mislykket ernæringsfysiolog. Trifin forsøkte seg som ernæringsfysiolog, men når han bikket førtiårene så hadde han glemt alle teoriene som holdt han slank og troverdig. Endte opp som fotballtrener allikevel.
For et drøyt år siden tok jeg turen inn i akademia og forsøkte å mikse retorikk og fotball til en tredelt bloggpost kalt «retorikkligaen». Utgangspunktet for denne bloggen er også innenfor akademia, og sterkt inspirert av @fhunnestad sine karakterbeskrivelser i et innbilt festlokale.
Akademia og fotball hører ikke sammen. Et unntak finnes i Danmark hvor de har Akademisk Boldklubb (AB), som ble startet av akademikere som ønsket å spille fotball og hvor Nobelprisvinner Nils Bohr var målmann. Broren Harald Bohr var stjernen på laget. Men fotball og akademia funker dårlig sammen noe denne anekdoten om Nils Bohr viser:
AB var rimelig overlegen i en kamp mod et udvalgt tysk hold – 'Mittweida' – og Niels Bohr fik tiden til at gå ved at stå og læne sig op ad den ene målstolpe. Pludselig blev der sparket en lang bold mod ABs mål. Alle forventede, at Niels ville gå ud og tage bolden, men han gjorde ingenting. Efter kampen måtte han erkende, at hans tanker var omkring et matematisk problem, som optog ham mere end kampen. (Wikipedia).
Det er få fotballspillere som både tar utdannelse og spiller fotball. Fotballspillere har antydning til å være lavt utdannet, med noen unntak. Fredrik Winsnes er utdannet lege. Graham Le Saux ble mobbet og kalt homo fordi han leste aviser, noe som sier det meste om utdanningsnivået i engelsk fotball. Det er få engelske fotballspillere som kan skilte med mastergrader. Utrolig nok er Ian Dowie et hederlig unntak, med en mastergrad i ingeniørfag. Ellers kan man nevne en gammel kjenning, Seyi Olofinjana (Hull) som nå har tatt en mastergrad i kjemiteknikk. Men dette er unntakene.
Derfor har jeg valgt å skrive en blogg hvor utgangpunktet er at fotballspillerne ikke ble fotballspillere. De fant ut i tidlig alder at de i stedet for fotball ville satse like hardt innenfor akademia, og alle er blitt professorer innenfor sitt felt. Så hvilken vei ville de valgt og hvilke fagområder er de spesialister i? Dette er med andre ord «det akademiske drømmelaget» satt opp i en offensiv 3-4-3 formasjon.
Som alltid kom med egne forslag til professoremner i kommentarfeltet under.
Keeper Jens Lehmann – jusprofessor (spesialisering i strafferett og straffeprosess)
Jens var en luring helt fra han var en liten gutt. Allerede på barneskolen lærte han seg triksene man trengte for å vinne krangler. Om disse triksene var etter boken eller ikke det var ikke så viktig. I et Tyskland som var veldig fokusert på regler og orden, så var Jens en av dem som alltid ønsket å utfordre autoriteter og establishmentet, og tok alltid på seg rollen som klassens tillitsmann. Han fant sin nisje når han startet på jusstudiet, der kunne han lære seg enda flere triks på hvordan man kunne vinne krangler og terge autoriteter. Doktorgraden til Jens omhandlet strafferett og straffeprosess, og han ble raskt en ekspert i slue forsvarsstrategier i strafferett. Jens har den seneste tid blitt beskyldt for plagiat og at han jukset til seg til både en Ph.D.- og professortittel. Det er trolig korrekt, men Jens har tatt alle som beskyldte han for retten og har vunnet (selvfølgelig) disse rettsakene med sine tjuvtriks.
Midtstopper Jamie Carragher – professor i engelsk lingvistikk
Jamie ble født i Bootle, en forstad til Liverpool, og skjønte tidlig at dialekten som ble pratet i området var meget spesiell. Den var såpass spesiell at resten av England hadde store problemer med å forstå hva som ble sagt. I tidlig alder, allerede som 6 åring ble lille Jamie med faren på pub for å se Liverpoolkamper, men fotballen ble etterhvert uinteressant. Jamie ble sittende å lytte på de rare lydene som kom ut av munnen på de forskjellige bargjestene og forsøkte å forstå hva de sa. Han forstod raskt han hadde en unik mulighet, med sin innsidekunnskap, til å bidra til at Scouser-engelsken ble forstått. Jamie ble den yngste professoren i lingvistikk i Storbritannia noen gang i en alder av 30. Avhandlingen omhandlet selvfølgelig Scouser-dialekten. For tiden veileder han den meste talentfulle språkviter siden han selv gikk på universitetet, et språkgeni med samme bakgrunn som han selv, Wayne Rooney.
Back – John Arne Riise – professor i medievitenskap
Historiene om John Arne, helt fra han var en liten pjokk, handler som oftest om at han var glad i oppmerksomhet. Han var i lokalavisen allerede som fireåring etter å ha samlet inn penger til Redd Barna (pengene ble brukt på snop, men han kom iallefall i avisen). Det å se seg selv på trykk gav John Arne mersmak og opp gjennom ungdomstiden forsøkte han å melde seg på alle typer konkurranser som kunne resultere i å komme på TV. Etter myndighetsalder slo John Arnes stadig økende kunnskaper om media inn, og han ble kjent som «reality John-Arne» fordi han var den eneste nordmannen som greide å delta i alle realityshow på norsk fjernsyn. Det ledet etterhvert til et studieløp innenfor medievitenskap, hvor han brukte alle sine erfaringer i en avhandling om «realitysjangeren». De siste årene har han i større grad seilet opp som Norges fremste ekspert på sosiale medier og han har et eget forskningsprosjekt støttet av Forskningsrådet som omhandler Twitter! Han er den dag i dag den klart mest siterte professor i norsk offentlighet i en hard kamp mot Trond Blindheim og Elisabeth Hartmann.
Back – Charles Puyol – professor i statsvitenskap
Charles ble født i det lille katalanske tettstedet La Pobla de Segur. Helt fra han var gammel nok til å gå fikk han servert historier om Josep Tarradellas sin tilbakekomst til Barcelona året før han ble født etter Francos regime. Den katalanske nasjonalismen fikk tidlig en sentral plass i Charles sitt liv. Foreldrene ønsket han skulle forsøke å spille fotball på den katalanske storheten Barcelona, men etter å ha ødelagt skulderen i ung alder, så ble det studier i stedet. Charles var aldri noe skolelys, men han jobbet hardere og var mer fokusert enn alle andre studenter. I sin avhandling så han på katalansk nasjonalisme og undersøkte Jordi Pujol sin karriere som leder for det katalanske frihetspartiet. Charles selv er overbevist om at han er oppkalt etter Pujol og at det er et tegn på at han skal ta over stafettpinnen som leder for det katalanske folk. Han går av og til på Barcelona-kamper, men da mer av politiske årsaker enn fordi han er interessert i fotball.
Defensiv midtbane Andrea Pirlo – professor i matematikk
Man skjønte tidlig at lille Andrea var noe utenom det vanlige. Som liten fant han alltid rom i huset ingen viste en gang fantes, og hadde nesten en overnaturlig evne til å vite hva som fantes rundt ham til en hver tid. Interessen for verden rundt ham bare økte med årene og hans evne til å orientere seg i nye omgivelser var imponerende. Denne interessen for rom førte han inn mot matematikken, hvor han kunne regne ut alle typer rom og da alltid vite hvordan omgivelsene rundt ham oppførte seg. Pirlo ble sett på som en uhyre talentfull matematiker og når han oppdaget topologien så var det ingen tvil om hva han skulle dedikere livet sitt til. I avhandlingen som gjorde han verdenskjent så fant han et nytt topologisk rom, mellomrommet, som ble hans varemerke også som professor.
Venstre Midtbane Ryan Giggs – psykologiprofessor
At Ryan Giggs var en familiemann skjønte man tidlig. Under sin oppvekst i Wales observerte han mange skilsmisser blant foreldrene til sine venner, og bestemte seg for at hans oppgave i livet var å hjelpe folk å holde sammen. Han fant tidlig en interesse i psykologi, og når Giggs gikk inn for noe så gjorde han det ordentlig. Doktorgraden om familieterapi ble levert før han ble grå i håret, og han startet en praksis som den dag i dag er Englands best besøkte. Han har rekorden i flest terapisamtaler for en engelsk psykolog, foreløpig 643. Grunnen til hans suksess er teorien om «keep it in the familiy», at alle familiære krangler bør holdes i familien. Dessverre har denne teorien fått noen skudd på baugen det siste året, men Giggs er ennå en meget velrenommert psykologiprofessor.
Høye midtbane – Frank Ribery – professor i islamske studier
Som liten gutt så ble Frank rammet av en fryktelig ulykke. Bilen han og familien satt i kræsjet, og Frank overlevde så vidt. Han fikk mange synlige arr i ansiktet, men dette har Frank i ettertid sagt at er Guds (Allahs) påminnelse om at han lever. Som ungdom var Frank fattig og jobbet sammen med sin far på en byggeplass. Der ble han introdusert for sin kone Wahiba, ei fransk dame med algeriske røtter. Wahiba var muslim og Frank ble så interessert i hennes religion at han startet å studere Islam på universitetet, og i tillegg valgte han å konvertere for å få mulighet til å gifte seg med Wahiba og få reise til Mekka. Dessverre har det i den senere tid vist seg at når Frank blir virkelig interessert i noe, så går han hundre prosent inn i materien. Det har derfor versert rykter om at hans interesse, kun akademisk selvfølgelig, i det mindreårige prostitusjonsmiljøet i Paris har vært litt for intens. Frank har selv sagt han kun undersøkte den religiøse tilhørigheten til disse jentene, men det er usikkert hvor mye sannhet det egentlig ligger i det utsagnet.
Offensiv Midtbane Lionel Messi - filosofiprofessor
Lionel var fra han var født et helt eksepsjonelt barn. Han kunne skrive når han var ett år og kom med logiske tankerekker som var en professor verdig allerede som 8-åring. Et geni som man bare fant en gang hvert årtusen. Han startet på universitetet i Argentina allerede som 15-åring, men flyttet kjapt til Europa for få større utfordringer. Allerede som 20-åring holdt han foredrag som gav nye perspektiver på Kant, Heidegger, Platon og Aristoteles. Han var grunnpilaren for et nytt paradigme i filosofien «Messianisme» som er blitt det styrende tankesettet i filosofien de siste 10 år. I motsetning til andre store filosofer nekter Messi å anlegge skjegg og han har beholdt sin ungdommelige frisyre. De siste årene har han vært i en stadig økende akademisk filosofidiskusjon mot en annen nytenkende playboy-filosof som hevder at Messianismen bør erstattes av «Ronaldisme»,men foreløpig er Messianisme det ledende tankesettet innenfor filosofien.
Spiss Adrian Mutu – professor i kjemi
Det var liten fremtidsoptimisme i Romania når Adrian ble født. Han lærte tidlig at skulle han ha en lys fremtid, så måtte han lære seg et yrke som resten av Europa kunne ha bruk for. Heldigvis var Adrian dyktig i naturfag og spesielt i kjemi. Han elsket å eksperimentere med ulike stoffer og se hva han kunne greie å lage. Veien inn til universitetet var kort og han ble kjent i akademiske kretser fordi han «uoffisielt» blandet akademia og business. Avhandlingen hans omhandlet et nytt narkotisk stoff, et stoff han selv hadde testet og laget (Mutus). Dette er et stoff som etterhvert også ble populært på gata. Adrian sitt enorme talent innenfor kjemi gjorde han til professor, men han var ikke veldig populær blant sine kolleger. Han har flere ganger blitt sparket fra ulike universiteter, men han alltid funnet et nytt sted å jobbe. I disse dager har han nettopp avsluttet et meget omdiskutert tverrfaglig forskningsprosjekt med farmasøyten Kolo Toure. Spør du han på tomannshånd så er han selv overbevist om at Breaking Bad er basert på hans eget liv.
Spiss Luis Alberto Suárez – professor i teatervitenskap
Da Luis ble født i Salto (Uruguay), på grensen til Argentina, så snurret såpeserier fra nabolandet på tv'en hele dagen. Luis ble fascinert av disse skuespillerne og hvor flinke de var til å være troverdige karakterer som folk fikk sympati for. Luis skjønte tidlig at det var skuespiller han ønsket å bli og gikk på flere ulike skoler for å lære seg skuespillerkunsten. Men Luis hadde et problem. Han var utrolig flink til å forstå teorien bak alle typer rolletolkninger, og kunne alle skuespillerteknikker på rams. Men han greide ikke å spille en troverdig rolle. Alle rolleprestasjoner ble slaktet av lærere og andre medelever, rett og slett fordi Luis ikke greide å overbevise andre enn seg selv om sin egen skuespillerprestasjon. Etter et uendelig utall av dårlige rolleprestasjoner, så valgte Luis heller å satse på det teoretiske som lå bak. Han reiste til Amsterdam og begynte på universitetet der. Han ble raskt sett på som det største akademiske talentet innenfor teatervitenskapen på mange tiår, siden han kunne all teori om skuespill fra før. Han spesialiserte seg innenfor dramatiske såpeserier og analyserte hvordan disse seriene greide å få mange seere selv om rollefigurene til stadighet overspilte og overtolket rollene sine.
Spiss John Carew– professor i sosialantropologi
Lille John, som han ble kalt som barn, var tidlig opptatt av andre kulturer. Mye av grunnen var nok fordi hans far kom fra Gambia, og John fikk smaken på andre kulturer etter flere reiser til Gambia som ung. Denne interessen for kulturer bare økte gjennom tenårene, spesielt etter en interrailtur i Europa. Etter et stopp i Valencia, som ble lengre enn planlagt, så forstod han at den seksuelle kulturen i Spania var annerledes enn i Norge. Dette interesserte John så mye at han valgte å studere sosialantropologi, med fokus på ulike seksuelle kulturer i Europa. Etter feltarbeid både i Spania, Frankrike, Italia, Tyrkia og England hadde han nok datamateriale til en avhandling som ennå er ansett som noe av det bedre innen feltarbeid med fokus på sex og kultur. Han har blitt kritisert av noen for å «go native» siden han personlig har testet ut de ulike sex-kulturene og preferansene i sitt feltarbeid, men Carew har avvist dette som misunnelse mot hans grundige arbeid og hans metodevalg.
Benken
Edgar Davids – Professor i eksperimentell fysikk. Ble født med lab-briller. Valget ble dermed enkelt.
Kim Ojo – Professor i teologi. Kjent som den eneste teologen som har direkte tilgang til Gud. Det mener han iallefall selv.
Carlton Cole - Professor i informatikk. Ble kjent som det største talentet innenfor informatikken, men lager til stadighet ubrukelige, men morsomme apper som aldri oppdateres. Har stagnert som informatiker.
Cristiano Ronaldo – Professor i fysiologi. Vokste opp med et mål om å se ut som en gresk olympiastatue og alle triksene endte i en karriere innen fysiologi.
Trifin Ivanov – Mislykket ernæringsfysiolog. Trifin forsøkte seg som ernæringsfysiolog, men når han bikket førtiårene så hadde han glemt alle teoriene som holdt han slank og troverdig. Endte opp som fotballtrener allikevel.
5. okt. 2012
Slips rundt hodet XI
Skrevet av Freddy dog Santos (@fhunnestad)
Alle har vi sett dem, disse ulike karakterene en kan kjenne igjen på fester. De dukker alltid opp, og har sine forskjellige personligheter som etterhvert blir veldig tydelige. Kim Hiortøy beskriver forøvrig dette ganske så godt i Erlend Loes bok L, og kaller det «festens dramaturgi».
Her har jeg forsøkt å kombinere noen klare festpersonligheter jeg husker fra min ungdoms- og studietid, med kjente fotballspillere og hvordan jeg tenker at de ville passet inn på denne imaginære festen. Festen som her beskrives finner sted i et mindre tettsted, og finner sted på sommeren etter russetida. Festdeltakerne har gjerne en tilgjort verdensvanthet i denne brytningstida mellom videregående og studier, og har etter å ha festet jevnt hele våren opparbeidet seg en relativt fersk – men massiv – erfaring i bratt flaskeføring. De fleste skal straks flytte til en universitetsby for å begynne å studere, mens noen blir igjen i bygda fordi de skal jobbe hjemme på gården eller ikke har gode nok karakterer.
Har du andre forslag til «festkarakterer» som passer til en fotballspiller? La debatten gå i kommentarfeltet.
Keeper - Petr Čech
Etter en hodeskade i barndommen har Petr alltid vært sett på som litt «treig», men er en ulv i fåreklær og ble medlem av MENSA allerede i barnehagen. Sitter stort sett tilbakelent i et hjørne, smiler og nipper forsiktig til en lettøl han har fått med seg fra mamman sin. Om han får påspandert litt sterkere saker og er i riktig humør kan det hende han forteller en skikkelig drøy svensken, dansken og nordmannen-vits. Totalt håpløs i kontakt med jenter, men dristet seg til å dra ei jente i BH-strikken etter litt for mye lettøl i russetida.
Venstreback – Ashley Cole
Kommer utelukkende «fashionably late» til fester og nikker avmålt og cocky til kjentfolk – overser resten. Har en entourage av ryggslikkende undersotter som varter ham opp og forteller siste sladder fra periferien. Er skolens rundbrenner, og mener alltid at gresset er grønnere på den andre siden. Presterte å feie over vaktmesterens kone mens han var sammen med den fineste jenta i klassen. Pådro seg klamydia allerede som 12-åring.
Midtstopper - John Terry
Er stort sett alltid invitert, mest av gammel tradisjon fordi han er en av gutta som tidlig fikk fjonbart og kunne kjøpe øl til klassekamerater som betalte godt. Han tar umiddelbart kontrollen, gjør seg selv til festens midtpunkt og tar æren for alt verten har stelt istand. Er fæl til å sette seg ved stereoanlegget for å styre musikken, og setter gjerne på Toto – Hold The Line for så å skru ned volumet litt uti låta og si «hør! Hør...hør nå. Hør på synthen nå...detta er mussikk!!» Kan komme med ufine kommentarer til Maicon, men vil benekte dette i ettertid.
Midtstopper – Jamie Carragher
Flytta til bygda fra ei enda mindre bygd litt nordøst og oppover. Har en nesten uforståelig dialekt som er et stort handicap i sosiale sammenhenger. Ved et tilfelle fortalte han en vits til en kompis, hvor kompisen skjønte poenget først 2 uker seinere – etter litt hjelp fra nynorsklæreren. Jamie er stille og rolig i hverdagen, men danser gjerne på bordet på festen. Har alltid med hjemmebrent, og kjører moped til og fra fest.
Høyreback - Maicon Douglas Sisenando
Maicon ble adoptert fra Sør-Amerika, men har vokst opp i Trøndelag og har på grunn av erting for hudfargen sin alltid måttet slåss for tilværelsen. Denne delen av hans personlighet kommer tilsyne litt utpå festen, når han benytter enhver anledning til å forsøke å yppe til slåsskamp. Dessverre er han alltid så håpløst full at han ender opp med å selv få bank, og noen andre må ringe etter taxi for å få ham hjem. Lyder kallenavnet «hold brillan».
Midtbaneanker - Sergio Busquets Burgos
Sergio er han fyren som vil dra igang sære drikkeleker hvor bare han kan reglene. Er god til å posisjonere seg i sofaen, og utløser om nødvendig brannalarmen hvis han ser at jenta han er keen på prater for lenge med en konkurrent. Blir gjerne furten og sur når andre går lei av hans intense korrigering og pirking på fakta når andre forteller historier. Klarer alltid å skylde på andre hvis det mangler øl i kjøleskapet, og får backing av kompis Iniesta. Sniker konsekvent i dasskø.
Venstrekant - Cristianita Ronaldo dos Santos Aveiro
Christianita er hun jenta som er dritfin, og veit det sjøl. Veldig opptatt av å rette på kløfta, «poute» og kaste på håret når det tas mobilbilder som umiddelbart legges ut på facebook. Har alltid med seg lavkarbo-rusbrus, og lager et massivt helvete om noen skulle være så uheldige å ta feil flaske fra kjøleskapet. Får aldri støtte fra kjøleskapets hersker Iniesta, som stort sett alltid står bak «feiltakelsen». Begynner å gråte 2-3 ganger i løpet av festen for å få sympati fra begge kjønn, men har bestandig en bitende og syrlig kommentar på lager. Har selvfølgelig vært bortpå Ashley Cole.
Høyrekant - Luís «Nani» Carlos Almeida da Cunha
Festens ubestridte dramaqueen, som en halvtime ut i festen låser seg inne på dass hvor hun skriker og hyler. Der inne forblir hun til noen får overtalt henne til å låse opp, eller noen dirker opp låsen. Drikker alltid bacardi razz med sprite, og blir brutalt selvutleverende i fylla. Forteller gjerne historier om en «vanskelig» barndom, der de største problemene var å få skrapt sammen nok penger til hair-extensions for å ligne på Christianita.
Fremre midtbane - Andres Iniesta
Befinner seg stort sett på kjøkkenet med en duggfrisk fancy importøl i hånda, hvor han kan diskutere og løse verdensproblemer med likesinnede. Plasseringen på kjøkkenet gjør at han til enhver tid står nært kjøleskapet, og har utviklet en nærmest telepatisk evne til å vite hva de andre festdeltakerne skal ha. Står gjerne klar til å servere akkurat riktig øl til riktig tid idet noen kommer inn kjøkkendøra. Dette bidrar selvfølgelig også til at trafikken inn på kjøkkenet begrenses til et minimum. På et microanlegg i vinduskarmen spiller Andres gjerne sløy progrock som aldri ville fått gjennomslag ute i stua. Ender alltid opp med en av Christianitas smartere venninner.
Angrep - Lionel Andrés Messi
Festens store klovn. Varter alltid opp med fiffige korttriks og fingerferdig magi som får jentene til å måpe og gutta til å juble. Lionels naturlige evne til å gjøgle og få folk til å le er gjenstand for intens misunnelse fra Terry og Cole, som kun ser ham som en konkurrent om oppmerksomheten. (Terry har tatt flere tryllekurs, men ender alltid opp med å kløne det til). Går tilsynelatende aldri tom for tryllekunster, men viser sjelden samme triks to ganger og trekker etterhvert ut på kjøkkenet hvor Iniesta står klar med øl som Messi på kunstferdig vis åpner med en binders. Han har aldri havnet i slåsskamp, fordi han rett og slett er umulig å få tak i.
Angrep - Andrew Thomas "Andy" Carroll
Andy er en svær, høy, mørk og kjekk branne av en fyr, som på mange måter er en anakronisme. (Med sin friluftsinteresse og enorme fysikk hører han hjemme i steinalderen.) Kommer på fest med en 6-pack Newcastle Brown Ale, som er kylt ned før noen rekker å si «eplekake». Får alltid beundrende blikk fra jentene, men får aldri napp av den enkle grunn at han – når han er ferdig med ølen – drikker seg sveiseblind på hjemmebrenten han får fra kompis Jamie. Banker Terry og Cole til støv med bind for øya og den ene armen på ryggen.
Alle har vi sett dem, disse ulike karakterene en kan kjenne igjen på fester. De dukker alltid opp, og har sine forskjellige personligheter som etterhvert blir veldig tydelige. Kim Hiortøy beskriver forøvrig dette ganske så godt i Erlend Loes bok L, og kaller det «festens dramaturgi».
Her har jeg forsøkt å kombinere noen klare festpersonligheter jeg husker fra min ungdoms- og studietid, med kjente fotballspillere og hvordan jeg tenker at de ville passet inn på denne imaginære festen. Festen som her beskrives finner sted i et mindre tettsted, og finner sted på sommeren etter russetida. Festdeltakerne har gjerne en tilgjort verdensvanthet i denne brytningstida mellom videregående og studier, og har etter å ha festet jevnt hele våren opparbeidet seg en relativt fersk – men massiv – erfaring i bratt flaskeføring. De fleste skal straks flytte til en universitetsby for å begynne å studere, mens noen blir igjen i bygda fordi de skal jobbe hjemme på gården eller ikke har gode nok karakterer.
Har du andre forslag til «festkarakterer» som passer til en fotballspiller? La debatten gå i kommentarfeltet.
Keeper - Petr Čech
Etter en hodeskade i barndommen har Petr alltid vært sett på som litt «treig», men er en ulv i fåreklær og ble medlem av MENSA allerede i barnehagen. Sitter stort sett tilbakelent i et hjørne, smiler og nipper forsiktig til en lettøl han har fått med seg fra mamman sin. Om han får påspandert litt sterkere saker og er i riktig humør kan det hende han forteller en skikkelig drøy svensken, dansken og nordmannen-vits. Totalt håpløs i kontakt med jenter, men dristet seg til å dra ei jente i BH-strikken etter litt for mye lettøl i russetida.
Venstreback – Ashley Cole
Kommer utelukkende «fashionably late» til fester og nikker avmålt og cocky til kjentfolk – overser resten. Har en entourage av ryggslikkende undersotter som varter ham opp og forteller siste sladder fra periferien. Er skolens rundbrenner, og mener alltid at gresset er grønnere på den andre siden. Presterte å feie over vaktmesterens kone mens han var sammen med den fineste jenta i klassen. Pådro seg klamydia allerede som 12-åring.
Midtstopper - John Terry
Er stort sett alltid invitert, mest av gammel tradisjon fordi han er en av gutta som tidlig fikk fjonbart og kunne kjøpe øl til klassekamerater som betalte godt. Han tar umiddelbart kontrollen, gjør seg selv til festens midtpunkt og tar æren for alt verten har stelt istand. Er fæl til å sette seg ved stereoanlegget for å styre musikken, og setter gjerne på Toto – Hold The Line for så å skru ned volumet litt uti låta og si «hør! Hør...hør nå. Hør på synthen nå...detta er mussikk!!» Kan komme med ufine kommentarer til Maicon, men vil benekte dette i ettertid.
Midtstopper – Jamie Carragher
Flytta til bygda fra ei enda mindre bygd litt nordøst og oppover. Har en nesten uforståelig dialekt som er et stort handicap i sosiale sammenhenger. Ved et tilfelle fortalte han en vits til en kompis, hvor kompisen skjønte poenget først 2 uker seinere – etter litt hjelp fra nynorsklæreren. Jamie er stille og rolig i hverdagen, men danser gjerne på bordet på festen. Har alltid med hjemmebrent, og kjører moped til og fra fest.
Høyreback - Maicon Douglas Sisenando
Maicon ble adoptert fra Sør-Amerika, men har vokst opp i Trøndelag og har på grunn av erting for hudfargen sin alltid måttet slåss for tilværelsen. Denne delen av hans personlighet kommer tilsyne litt utpå festen, når han benytter enhver anledning til å forsøke å yppe til slåsskamp. Dessverre er han alltid så håpløst full at han ender opp med å selv få bank, og noen andre må ringe etter taxi for å få ham hjem. Lyder kallenavnet «hold brillan».
Midtbaneanker - Sergio Busquets Burgos
Sergio er han fyren som vil dra igang sære drikkeleker hvor bare han kan reglene. Er god til å posisjonere seg i sofaen, og utløser om nødvendig brannalarmen hvis han ser at jenta han er keen på prater for lenge med en konkurrent. Blir gjerne furten og sur når andre går lei av hans intense korrigering og pirking på fakta når andre forteller historier. Klarer alltid å skylde på andre hvis det mangler øl i kjøleskapet, og får backing av kompis Iniesta. Sniker konsekvent i dasskø.
Venstrekant - Cristianita Ronaldo dos Santos Aveiro
Christianita er hun jenta som er dritfin, og veit det sjøl. Veldig opptatt av å rette på kløfta, «poute» og kaste på håret når det tas mobilbilder som umiddelbart legges ut på facebook. Har alltid med seg lavkarbo-rusbrus, og lager et massivt helvete om noen skulle være så uheldige å ta feil flaske fra kjøleskapet. Får aldri støtte fra kjøleskapets hersker Iniesta, som stort sett alltid står bak «feiltakelsen». Begynner å gråte 2-3 ganger i løpet av festen for å få sympati fra begge kjønn, men har bestandig en bitende og syrlig kommentar på lager. Har selvfølgelig vært bortpå Ashley Cole.
Høyrekant - Luís «Nani» Carlos Almeida da Cunha
Festens ubestridte dramaqueen, som en halvtime ut i festen låser seg inne på dass hvor hun skriker og hyler. Der inne forblir hun til noen får overtalt henne til å låse opp, eller noen dirker opp låsen. Drikker alltid bacardi razz med sprite, og blir brutalt selvutleverende i fylla. Forteller gjerne historier om en «vanskelig» barndom, der de største problemene var å få skrapt sammen nok penger til hair-extensions for å ligne på Christianita.
Fremre midtbane - Andres Iniesta
Befinner seg stort sett på kjøkkenet med en duggfrisk fancy importøl i hånda, hvor han kan diskutere og løse verdensproblemer med likesinnede. Plasseringen på kjøkkenet gjør at han til enhver tid står nært kjøleskapet, og har utviklet en nærmest telepatisk evne til å vite hva de andre festdeltakerne skal ha. Står gjerne klar til å servere akkurat riktig øl til riktig tid idet noen kommer inn kjøkkendøra. Dette bidrar selvfølgelig også til at trafikken inn på kjøkkenet begrenses til et minimum. På et microanlegg i vinduskarmen spiller Andres gjerne sløy progrock som aldri ville fått gjennomslag ute i stua. Ender alltid opp med en av Christianitas smartere venninner.
Angrep - Lionel Andrés Messi
Festens store klovn. Varter alltid opp med fiffige korttriks og fingerferdig magi som får jentene til å måpe og gutta til å juble. Lionels naturlige evne til å gjøgle og få folk til å le er gjenstand for intens misunnelse fra Terry og Cole, som kun ser ham som en konkurrent om oppmerksomheten. (Terry har tatt flere tryllekurs, men ender alltid opp med å kløne det til). Går tilsynelatende aldri tom for tryllekunster, men viser sjelden samme triks to ganger og trekker etterhvert ut på kjøkkenet hvor Iniesta står klar med øl som Messi på kunstferdig vis åpner med en binders. Han har aldri havnet i slåsskamp, fordi han rett og slett er umulig å få tak i.
Angrep - Andrew Thomas "Andy" Carroll
Andy er en svær, høy, mørk og kjekk branne av en fyr, som på mange måter er en anakronisme. (Med sin friluftsinteresse og enorme fysikk hører han hjemme i steinalderen.) Kommer på fest med en 6-pack Newcastle Brown Ale, som er kylt ned før noen rekker å si «eplekake». Får alltid beundrende blikk fra jentene, men får aldri napp av den enkle grunn at han – når han er ferdig med ølen – drikker seg sveiseblind på hjemmebrenten han får fra kompis Jamie. Banker Terry og Cole til støv med bind for øya og den ene armen på ryggen.
10. juni 2010
VM - England
I evighetens navn, MÅTTE DE VINNE! La oss nå glemme alle straffekonker som har vært. La oss til og med glemme at Lampard har bommet på sine to siste straffespark før VM. Hvis England skal vinne VM, hvilket de skal i år, er de nødt til å overvinne denne straffesparkfobien som hjemsøker laget i hvert eneste mesterskap. Hva er egentlig problemet? 11 meter, en keeper og so much net to hit (for å sitere Del Piero om hvorfor han IKKE var såååå nervøs i VM-finalen mot Les France i 2006). Det eneste man egentlig skal huske er å vente til dommeren blåser før man skyter. Hvilket minner meg på en viss reklame som går for tiden. Gerrard er her og Lampard er her og takk og pris for at Carragher er her (Uff da).
England har en stolt fotballhistorie (de hakke de vettu, som Olaf Tufte ville sagt det). De vant så langt tilbake i 1966, men i min levetid har de tilnærmet alltid sviktet når det har dratt seg til, og da spesielt i straffekonker. Alle husker vel Southgate i 96 (selv om dette var et godt mesterskap for landet)? Hva med Pearce og Waddle i semien i 1990? Eller hva med Ince og Batty mot Argentina i 98? Eller hva med Beckham og Darius Vassell(!) i Euro 2004? For ikke å glemme 2006 som vist i videoen ovenfor. Hvis man slenger på Seaman i 2002 mot Brasil kan man summere opp mesterskapsskuffelsene til England de siste 20 årene. Men nå får straffer være straffer. Over til hvorfor England vinner i år. ...Nå tror jeg nesten ikke på det selv en gang.
Fabio-o-o-o
Capello er mannen som sitter ved roret i det kommende sluttspillet i Sør-Afrika. Et taktisk geni som har Serie A og Champions League triumfer med Milan, Serie A titler med Juventus og Roma og La Liga tittel med Real. I tillegg er han en veldig stilig type med sans for defensiv organisering. Noe England antakelig vil trenge. Han ledet laget til seier i ni av ti kvalifiseringskamper inn mot VM. En mann som er vant til å vinne og som har hevdet respekten til alle spillerne i troppen.
Troppen
I forhold til David Beckhams skade tror jeg at det er en massiv blow at han ikke er med til VM. Både for ham selv og for laget. Verdens kjekkeste fotballspiller er kanskje besides the point, men han er nå en gang det, og han vet å takle media, vet å takle presset, vet å takle motgang, vet å takle medgang. Men som den lure reven Capello er, så har han tatt med Beckham som en del av støtteapparatet. Rio Ferdinands skade blir faktisk sett på som en ”blessing in disguise” av TeamTalks Simon Wilkes. Dette gjør plass til Mr.Glass ved siden av John Terry.
Ledley King, som ikke trenger å trene lenger, har vært utrolig bra for Tottenham i år. Jeg tror at han og Terry skal stoppe det meste av angrepsspillere motstanderne har å by på. Carra er som nevnt med, antakelig i mangel av andre alternativer til Glen Johnson på høyre. Men hvis det fryktelige skulle skje at backene Cole og Johnson bli skadet eller suspendert må man si at England sliter BIG TIME. Warnock på venstre og nevnte Carra på høyre er en massiv svekkelse.
På midten er det bare Spania som kan matche styrken til England. Alternativene er mange med spillere som Gerrard, Lampard, Barry, Milner, Lennon, Cole avdeling Joe samt Carrick og Wright Phillips. Personlig ville jeg latt WP være hjemme til fordel for Theo Walcott som er mer en impact player. Likevel er det offensiv firepower og defensiv kapasitet av ypperste verdensklasse Capello har å rutte med på midten. Og her ligger nøkkelen til suksess. Samtidig er det viktig at Barry må kommer tilbake fra skade for at Lampard og Gerrard skal kunne prestere sammen.
På topp har Capello tatt med Rooney, Crouch, Heskey og Defoe. Det store spørsmålstegnet er hvorfor Heskey er blitt slik en favoritt. Bent var i 30-mannstroppen, men ble sendt hjem. Og hvis man skal ha en stor målfarlig headespiss vil jeg si at Kevin Davies er vel så bra.
I forhold til oppstilling og system tror jeg det blir 4-4-2 mot USA i første kamp med James i mål. Johnson, Cole, King og Terry bak er udiskutabel. På midten blir det nok Gerrard, Barry, Lampard og Lennon med Rooney og Crouch foran seg. Hvis det dog var mitt ansvar ville jeg spilt 4-4-1-1 med Joe Cole inn på venstre og Gerrard i en fri rolle bak Rooney. Kanskje jeg ville brukt Milner i stedet for Lennon også. Heldigvis er det ikke mitt ansvar.
VM 2010
Jeg tror (les: HÅPER OG BER OM) at England vinner. Gruppa forseres med tre strake seiere. Tyskland blir slått etter ekstraomganger i åttendedel, Uruguay knust 3-1 i kvarten før man UTROLIG nok vinner på konk mot Brasil i semien. Deretter blir det 2-2 mot Spania i finalen og en ny seier etter straffekonkurranse. Dette har jeg i hvert fall tippet på TV2s tippekonkurranse.
Nøkkelen til suksess ligger i skadefrie backer, samarbeidet Lamard-Gerrard-Rooney og en overvinnelse av straffekonkfobien. Jeg tror det skjer og at de løfter pokalen for første gang siden 1966! Og legger til at jeg har satset 1000 kroner på dette til en gaveodds på 8.25.
Avslutter denne altfor lange og følelsesladede bloggen med å synge: THREE LIONS ON A SHIRT!
England har en stolt fotballhistorie (de hakke de vettu, som Olaf Tufte ville sagt det). De vant så langt tilbake i 1966, men i min levetid har de tilnærmet alltid sviktet når det har dratt seg til, og da spesielt i straffekonker. Alle husker vel Southgate i 96 (selv om dette var et godt mesterskap for landet)? Hva med Pearce og Waddle i semien i 1990? Eller hva med Ince og Batty mot Argentina i 98? Eller hva med Beckham og Darius Vassell(!) i Euro 2004? For ikke å glemme 2006 som vist i videoen ovenfor. Hvis man slenger på Seaman i 2002 mot Brasil kan man summere opp mesterskapsskuffelsene til England de siste 20 årene. Men nå får straffer være straffer. Over til hvorfor England vinner i år. ...Nå tror jeg nesten ikke på det selv en gang.
Fabio-o-o-o
Capello er mannen som sitter ved roret i det kommende sluttspillet i Sør-Afrika. Et taktisk geni som har Serie A og Champions League triumfer med Milan, Serie A titler med Juventus og Roma og La Liga tittel med Real. I tillegg er han en veldig stilig type med sans for defensiv organisering. Noe England antakelig vil trenge. Han ledet laget til seier i ni av ti kvalifiseringskamper inn mot VM. En mann som er vant til å vinne og som har hevdet respekten til alle spillerne i troppen.
Troppen
I forhold til David Beckhams skade tror jeg at det er en massiv blow at han ikke er med til VM. Både for ham selv og for laget. Verdens kjekkeste fotballspiller er kanskje besides the point, men han er nå en gang det, og han vet å takle media, vet å takle presset, vet å takle motgang, vet å takle medgang. Men som den lure reven Capello er, så har han tatt med Beckham som en del av støtteapparatet. Rio Ferdinands skade blir faktisk sett på som en ”blessing in disguise” av TeamTalks Simon Wilkes. Dette gjør plass til Mr.Glass ved siden av John Terry.
Ledley King, som ikke trenger å trene lenger, har vært utrolig bra for Tottenham i år. Jeg tror at han og Terry skal stoppe det meste av angrepsspillere motstanderne har å by på. Carra er som nevnt med, antakelig i mangel av andre alternativer til Glen Johnson på høyre. Men hvis det fryktelige skulle skje at backene Cole og Johnson bli skadet eller suspendert må man si at England sliter BIG TIME. Warnock på venstre og nevnte Carra på høyre er en massiv svekkelse.
På midten er det bare Spania som kan matche styrken til England. Alternativene er mange med spillere som Gerrard, Lampard, Barry, Milner, Lennon, Cole avdeling Joe samt Carrick og Wright Phillips. Personlig ville jeg latt WP være hjemme til fordel for Theo Walcott som er mer en impact player. Likevel er det offensiv firepower og defensiv kapasitet av ypperste verdensklasse Capello har å rutte med på midten. Og her ligger nøkkelen til suksess. Samtidig er det viktig at Barry må kommer tilbake fra skade for at Lampard og Gerrard skal kunne prestere sammen.
På topp har Capello tatt med Rooney, Crouch, Heskey og Defoe. Det store spørsmålstegnet er hvorfor Heskey er blitt slik en favoritt. Bent var i 30-mannstroppen, men ble sendt hjem. Og hvis man skal ha en stor målfarlig headespiss vil jeg si at Kevin Davies er vel så bra.
I forhold til oppstilling og system tror jeg det blir 4-4-2 mot USA i første kamp med James i mål. Johnson, Cole, King og Terry bak er udiskutabel. På midten blir det nok Gerrard, Barry, Lampard og Lennon med Rooney og Crouch foran seg. Hvis det dog var mitt ansvar ville jeg spilt 4-4-1-1 med Joe Cole inn på venstre og Gerrard i en fri rolle bak Rooney. Kanskje jeg ville brukt Milner i stedet for Lennon også. Heldigvis er det ikke mitt ansvar.
VM 2010
Jeg tror (les: HÅPER OG BER OM) at England vinner. Gruppa forseres med tre strake seiere. Tyskland blir slått etter ekstraomganger i åttendedel, Uruguay knust 3-1 i kvarten før man UTROLIG nok vinner på konk mot Brasil i semien. Deretter blir det 2-2 mot Spania i finalen og en ny seier etter straffekonkurranse. Dette har jeg i hvert fall tippet på TV2s tippekonkurranse.
Nøkkelen til suksess ligger i skadefrie backer, samarbeidet Lamard-Gerrard-Rooney og en overvinnelse av straffekonkfobien. Jeg tror det skjer og at de løfter pokalen for første gang siden 1966! Og legger til at jeg har satset 1000 kroner på dette til en gaveodds på 8.25.
Avslutter denne altfor lange og følelsesladede bloggen med å synge: THREE LIONS ON A SHIRT!
Abonner på:
Innlegg (Atom)