LØRDAG 20. oktober 2012
Først som sist; endelig har jeg karret meg ombord på Materazzia-skuten. Her er jeg førstereisgutt, skårunge og knapt lettmatros når man ser på de ulike tastaturkunstnerne som befinner seg her. Jeg funderte lenge og vel på hva mitt første innlegg skulle handle om, og kom frem til at en ukritisk hjemme-hos-variant kunne passe. En dag i en kommentators liv, på matchdag vel og merke. Om dette ble supplert med bilder så kunne det kanskje male frem et bilde av hvordan det ser ut for oss bak mikrofonen. Nå skal det påpekes at jeg ikke har en ringeste anelse hvordan dagene er for Espen Ween, Kasper Wikestad eller Jon Champion. Dette er min versjon, her jeg lever i min egen lille satellitt i Stockholms skjærgård med familien som består av sjefen sjøl; min kone Mari (som ikke vet hvilket land hun kommer fra, hun er født i Sverige, men har finsk pass, hun heier på Sverige i fotball og Finland i hockey), samt Nikolaj (snart 4) og Julian (en plass mellom 1 og 2). For sånn er det, jeg har ikke bodd i Norge siden august 2000 da jeg dro til Australia for å studere film & TV. Deretter dro jeg til Stockholm i mai 2002, hvor jeg nå har grodd fast. I august 2003 startet jeg hos CANAL+ etter 15 måneders intens mailbombing, og etter alle disse årene så bretter jeg nå ut en hemmelighet eller to om kommentatoryrket. Her blir det ikke høy sigarføring og fjonge barer, dette blir ikke rosa av noe som helst slag og det blir definitivt ikke i boblebadet. Derimot et aldri så lite innblikk i det noe spesielle yrket til en småbarnspappa som meg.
Det er lørdag og Napoli skal møte Juventus oppe i Torino kl. 18.00. Nu kör vi.
08.30. Nå blir jeg bokstavelig talt tatt på senga. Får by på den. Har stående avtale med Mari om at jeg skal få sove litt lengre de dagene jeg kommenterer kveldskamper. Det er fair. Men vent, jeg er jo hjemme i min egen seng! Allerede her kan jeg altså rive ned en illusjon om fotballkommentering. Nei, vi er ikke alltid på plass på arenaen til kampene vi kommenterer, med mindre du ikke heter Øyvind Alsaker, eller muligens Roar Stokke. Regelen er ganske grei; Ser du kommentatoren i kamera før avspark, i en såkalt stand-up, ja da er han på plass. Ser du han ikke, da sitter han off tube, altså i et studio i Oslo, Bergen eller i mitt tilfelle i Stockholm. Før var det alfa & omega for meg å komme meg ned til Italia, det å være på plass var alt som det handlet om. Etter jeg ble pappa så smerter det ikke like mye å ikke få dra avgårde. Ofte kan det være at man er borte onsdag til mandag om det skal lages reportasjer osv. Det er lang tid vekk fra familien. Men på den andre siden så har vi kombinert min tilstedeværelse i Italia med ferier der nede. Da har Mari fått ta hånd om barna på hotellet og når kampen er ferdig så har vi reist rundt noen uker. Det har vært fint. Men jeg er sjelden på plass. Dessverre. Før var det Premier League som fikk mesteparten av ressursene, nå er det La Liga og Europa League. Det er ikke reisen og oppholdet som koster, men det å leie et sete på en stadion fullt utstyrt for TV-kommentering. Vi snakker femsifrede beløp. Så det er mest bunkers. En gang måtte jeg attpåtil dra til studioet som ligger nord i Stockholm for å kommentere Hammarby i Royal League i stedet for å sitte på Söderstadion i Stockholm hvor jeg bodde på den tiden. Det er også ganske ensomt. Jeg har på alle disse årene aldri hatt med meg en ekspertkommentator. Men hei, jeg klager ikke!
09.00. Står opp og blir møtt av Wilshere og Oxlade-Chamberlain utkledd som små kopier av meg selv som for lengst er i gang med dagens matcher. Lett frokost.
09.30. Ut å trimme hekken. Etter vi flyttet til skjærgården har vi nå både egen hekk og epletre. For en nordlending er det eksotisk og stor stas. Hekken og treet er mine ansvarsområder. Samt brødbakst og husvask. En hekksaks er forøvrig regelrett livsfarlig. Som å bære rundt på Marco Materazzi.
09.45. Nå er det slik at det som er en vanlig helg for andre er hverdag for meg. Lørdag og søndag er egentlig mandag og tirsdag om du skjønner. Jeg jobber i helgene og har fri mandag til fredag. Eller fri og fri, denne tiden skal jeg disponere til research for kommende kamper. Så her kan man jo nesten velge selv. Ligge på sofaen, være lat og komme dårlig forberedt, eller legge flid og yrkesstolthet i det hele. Jeg har uansett jobbet med Juventus vs. Napoli hele uken og alt jeg egentlig behøver nå er lagoppstillingene. Derfor kan jeg ta med meg hele familien til Värmdövallen. Nikolaj skal på gymnastikktrening. Jeg gikk selv på turn i over 10 år og mener bestemt at det er hovedårsaken til at jeg aldri noensinne har hatt en strekkskade eller kramper på fotballbanen, selv ikke nå som 36-åring. Jeg spiller fortsatt fotball i seriesystemet i en utpreget Litmanen-rolle. Sist gang jeg headet var i 1998. Så (eller ”allora”, som et kvinnelig italiensk studioanker ville sagt det): Mens mamma Mari passer Nikolaj så tar jeg selv med Julian ut i skogen for et barnevognsrally hvor jeg helt enkelt løper med vognen. Suveren trening og barna elsker den type fartslek.
10.30. Tankene kretser rundt mulige scenarios for Edinson Cavani i kveld, og vi kommer ned fra skogen hvor det gledelig nok pågår en fotballturnering. Jeg elsker barneidrett. Har vært trener for både senior- og puttelag, men det er noe eget med de små. Ekte idrettsglede. Kan knapt vente til mine barn blir store nok slik at de kan spille og jeg kan trene dem. Värmdö IF, som spiller i 2. divisjon i Sverige og har en gedigen ungdomsvirksomhet, blir vår klubb.
11.00. Tilbake i heimen og Nikolaj jubler over posten som er kommet. Han har fått nok et brev fra en av mange snille nordmenn som har sendt bilder vi mangler til Panini-albumet fra sommerens EM. Tenke seg til at Zlatan skulle bli siste spiller på plass i vårt album. Og ja, det er en Torino-lue som Nikolaj bruker.
11.10. Vi setter på oss litt Finnsnes IL-klær og tar en liten fotoseanse på terrassen for å vise vår støtte på twitter og Facebook til vårt kjære FIL som 13.00 skal ut i skjebnekamp i 2. divisjon.
11.20. Tar en dusj og en kjapp badstu, hverdagsluksus. Mari tryller frem en italiensk ragù til lunch. Får lillebror til å sove. Plukker frem lørdagsfilm til Nikolaj.
12.15. Siste finpuss hjemme på kontoret. Her sitter jeg mandag til fredag i all min ensomhet og pusler med mitt. Jeg er ikke i stand til å jobbe uten dobbeltskjerm. Det vises ikke, men det står faktisk et portrettbilde av Dennis Bergkamp på rammen her.
12.30. På tide å komme seg avgårde og panservognen tar både meg og oss trygt rundt omkring. Før miljøvernere går bananas så vil jeg bare fortelle at dette er en piggfri sak som er snillere mot sine omgivelser enn alskens skrothauger som fiser rundt i trafikken. Bruker dessuten bare 0.8 på blandet kjøring. Altså like mye som Javier Zanetti.
12.45. På vei inn mot byen så stopper jeg og henter ny leveranse av fotballbøker. Jeg humrer for meg selv da jeg ser at det på mange måter er mitt eget fotballiv som oppsummeres denne gang. Empati, idioti, Arsenal, italiensk fotball og CM/FM. Jeg leser (altfor) mye bøker og alskens utgivelser om fotball som det unike svenske magasinet Offside og etterhvert Josimar. På nettet var Football Italia liksom bibelen, men dem er helt ærlig blitt så dårlig at jeg har gitt dem opp. Twitter har overtatt mye av researchrollen. Om man følger de rette folkene så får man tilgang på gode artikler, fine historier og rett type vinkler for sine egne matcher. For statistikk er det https://www.soccerassociation.com som er sheriff. Koster en tusenlapp i året, men det er det verdt. Av rene kommentatortekniske hjelpemidler så er det matnyttig å høre igjennom sine egne kamper og motta feedback fra venner og kolleger. Ta hand om halsen, det er jo stemmen man lever av. Jeg går jevnlig til en logoped. Det er en smule overkill, men å få hjelp til å finne rett type pusteteknikk og kroppsholdning gir kanskje det lille ekstra når Maicon plutselig bestemmer seg for å avgjøre en hel sesong.
13.00. På plass i TV4-huset. Her finnes kontorene til Canal Digital, C More, Hego (grafikkkongen) og Ericsson hvor sendingskontrollen til både TV4 og C More ligger. Altså selve hjertet, blodpumpen. I Norge kommenteres det på Mediatec oppe på Økern i standsmessige lokaler som deles med Viasat. De fleste av våre kamper sendes ut fra Sverige så derfor lar det seg ordne at jeg har sittet i Sverige og kommentert for norsk TV i snart ti år. Men nå handler det om Finnsnes vs. Mo, siste serierunde i 2. divisjon hjemme i Norge. Jeg har 18 sesonger bak meg som spiller i FIL, på alle nivåer, og er født og oppvokst ved Finnsnes stadion. I dag er jeg supporter og økonomisk bidragsyter. Samtidig som jeg følger med på liverapporteringer fra Finnsnes stadion pusler jeg litt med Juve vs. Napoli, som nå ikke er så mange timene unna. Holder også et lite øye på Tottenham vs. Chelsea på Viaplay.
15.30. Skuffelsen gir en følelse av tomhet du bare finner i et nedlagt lager. Nedrykk fra allnorsk fotball på målforskjell. Tankene går til kampen mot Nesodden i august hvor vi ledet 4-0 etter en times spill, men det endte 4-4. Tar en lang samtale på telefon med min beste venn og Mr. FIL, Yngve Waller Nilsen, mens jeg trøstespiser en steak sandwich. Samtidig kommer meldingen om at klubben jeg grunnla og var spillende trener for i fem år, FC Andrea Doria, taper sin kvalik til svensk divisjon 3. Det er en sånn dag, ja.
16.00. Nå er Rolle på plass. Rolle er det nærmeste jeg kommer en kollega. Arve og Espen og Petter og hva alle heter er mine egentlige kolleger, men jeg ser dem jo nesten aldri. Så Rolle er min mann i krigen. Av de 486 kampene (ja, jeg fører statistikk, jeg har f.eks. kommentert Milan 111 ganger, Chievo 22, Portsmouth 8 og Peru 1, Ibra har scoret 49 mål i mine kamper, Pato 22, Adriano 12 og Wayne Rooney 4, Felipe Melo har blitt utvist 3 ganger, mens det bare har blitt scoret 14 selvmål på alle disse kampene, ok jeg behøver hjelp, ser den) jeg har kommentert så har Rolle vært tekniker på minst 400 av dem. Du kan trygt si at vi kjenner hverandre. Han kan ikke så mye om fotball, men er en jævel på ledninger, knapper og elektronikk. Han synes Atalantas trener (Stefano Colantuono) er den tøffeste, han savner den lille bjørnen (Pavel Nedved) og han kjører Harley Davidson. Man kødder ikke med Rolle. Jeg prater ganske mye med Rolle underveis i kampene på det som heter talk-back-knappen. Da går jeg ikke ut på luften, men kan kommunisere bare med han. Når jeg tenker meg om så prater vi om mye rart underveis.
16.30. Siste forberedelser gjennomføres og dette er min utsikt. På tavlen henger lagoppstillingene til Juventus og Napoli i forrige serierunde. Der henger også databaser, dvs. informasjon om hele sesongen for begge lag som jeg gjør manuelt. Man kan printe ut slikt på nettet, men skriver man det ned selv så husker man det. Rundt 2007 kunne jeg draktnummeret til samtlige spillere i Serie A. Jeg tar ikke så hardt i lengre. Tabellen henger også der, den er fin å ha. På bordet ligger spillerprofiler for begge lag som jeg jevnlig oppdaterer, du finner lagoppstillinger og arket med mine egne stikk. Altså det som jeg føler er verdt å nevne under kveldens kamp. Den store skjermen er der den internasjonale feeden kommer inn. Vi har ingen ekstravagante skjermer som du ser. Det er faktisk ganske nylig at jeg fikk flatskjerm med HD. Inntil forrige sesong satt jeg på en 32-tommers tjukk-TV med bildekvaliteten fra helvete. Vi har ingen ekstra vinkler eller noe slikt. Vi ser eksakt det du ser, samtidig som du ser det. Å melde offside er ren tombola. Derimot har vi tilgang til det som heter guide. Altså en kommentator med et annet språk som du kan ha på øret. Å prate selv mens du har noen på øret er ganske vanskelig og når det kommer en engelskmann som attpåtil sitter i et studio i London for Serie A så er det meningsløst. Derimot om du er heldig så kan du få en italiensk kommentator som er på plass på arenaen og derav litt hjelp med uttalelse om det kreves. Om man henger med bare, for italienske kommentatorer prater uhorvelig fort. Tro meg, her har de som jobber med Premier League et stort fortinn. Fra Premier League får man også lagoppstillinger. For Italia så er det få klubber som tar seg bryet å levere offisielle lagoppstillinger før avspark på sine hjemmesider. Liverapporteringen Tempo Reale til Gazzettaen er ofte bare tull og XI som kommer i grafikken på den internasjonale feeden er ren bingo. Jeg stoler ikke på lagoppstillinger før jeg ser spillerne selv komme ut på banen. De andre skjermene er min egen Mac, som jeg naturligvis kobler til en tredje skjerm. Det er ikke mange årene siden vi ikke hadde internett underveis i kampene. Nå kan jeg følge med på twitter og se hva andre mener og kanskje plukke opp ting jeg selv ikke har notert. Snus, vann og ordbok – check.
17.53. To minutter til sendingsstart. Lydsjekk er gjennomført. Jeg har også justert opp mitt nye elektriske bord slik at jeg kan stå å kommentere. Det frigjør mye luft og gir et mer levende språk. Bruker ofte å tenke når jeg har nedtelling på øret fra Rolle (10, 9, 8 osv.) hvor utrolig nervøs jeg var de første årene. Klarte knapt å puste da. Nå er det bare kos.
20.30. Vel hjemme. Juventus er sterke og slår Napoli med 2-0. Arsenal, som jeg fulgte på iPhonen med et 1/16-dels øye underveis tapte og gjorde fotballdagen for mine egne lag komplett bedriten. Men Mari har laget en god indisk rett, vi unner oss en duggfrisk pilsner og ser Lazio mot Milan. Det er ikke røde løpere, dress, fiffige passiarer med tidligere spillere, god mat på Giannino, prosecco og stjerneglans i øynene slik man faktisk har fått oppleve en og annen gang når man har vært der nede. Men jeg rekker akkurat å si godt natt og gi et ømt kyss til mine sønner. Det er, når alt kommer til alt, det viktigste. ”Wilshere er med igjen nå, hva pappa?”, spør Nikolaj på ren stockholmsnordnorsk. ”Ja, han er det, gutten min”. Så sovner han med et smil om munnen.
23.00. I morgen venter en ny dag, en ny kamp. Heia fotball. God natt.
