Davids sin kamp mot Goliat

Skrevet av Superfriend Straight. (@svensundet)

Davids´ kamp mot Goliat utspilte seg i Nord-London relativt nylig, nærmere bestemt på Underhill Stadium i Barnet, der Edgar Davids av en eller annen syk grunn har tatt over et av verdens dårligste fotballag. I rollen som Goliat finner vi den overvektige, tidligere superspissen, James Beattie. Ja du leste riktig, legendene Edgar Davids og James Beattie spiller fotball på engelsk fotballs aller laveste (profesjonelle) nivå. Derfor stakk Materazzia til Barnet for å se for å se hva Edgar og James driver med i bunnen av League 2.

Det er fredag kveld og vi er en times taxitur nord for Hyde Park, på Barnets sjarmerende hjemmebane Underhill, ikke langt unna High Barnet Underground Station. Underhill Stadium er nok mest kjent for at den faktisk ligger i en slak bakke. Målet i sør-enden er betydelig nærmere havet enn målet i nord-enden, noe som er lett synlig fra vår plass på ståtribunen som ligger i øst. Om det er en fordel å spille i ned eller oppoverbakke er fortsatt uvisst, men magefølelsen sier meg at det er nedoverbakke som gjelder for James Beattie i alle fall.

På plenen bak South Stand ligger det en liten lodge der hjemmefansen møtes før kampen. Det kryr av øltørste menn der, og heldigvis selger de også dette produktet i baren. Ølet som serveres er av typen London Pride (terningkast 4(svak)), og hvis du har lyst på en liten matbit før kampen kan du gå bort i buene utenfor stadion og bestille take away mat inn i lodgen. Vi prøver oss på en toast som kun inneholder bacon… det er altså ikke noe ost eller saus eller grønsaker eller noe som helst annet på toasten, bare bacon. Heldigvis elsker jeg bacon og skylder ned siste rest av sandwichen med siste rest av ølet (Terningkast 2(sterk)). På vei bort til baren, tar jeg turen innom lodgens slående vakre toalett. Ja det må jeg si, toalettet holder høyere standard enn forventet. Ved pissoaret møter jeg en ung, lokal helt (anslår alder til å være 21). Han går selvsagt med en «Pete Doherty-hatt» og ser på meg med et overbærende blikk før han starter opp følgende dialog med stemmen full av forakt.

Han: Dutch right? You are Dutch right?
Jeg: Norway. Hehe. I am from Norway.
Han: Aaaah Norway right. One of the Scandinavian countries. You scandinavians all have the same flag, only with different colours in them. Right?
Jeg: Yes. Hehe (nervøs latter). It is a cross in the middle of all of them.
Han: Yes. Norway, let me see, that is REEEEED, WHITE and…. BLUE! Red, White and Blue, RIGHT?
Jeg: Yes. Hehe.

Han smeller igjen døra og forlater meg alene på toalettet. Det virket ikke som om han var så glad i nordmenn. Takk og pris for at jeg ikke var fra Nederland, det virket som om han mislikte dem enda mer. På grunn av Edgar Davids er det veldig mange Nederlendere her i disse dager, blir vi fortalt av et par betraktelig hyggeligere Barnet fans som vi møter senere. Så populær er Davids at det ikke går an å få kjøpt drakten hans i supportersjappa, fordi den er utsolgt! De har drakter, men er tomme for bokstaven ”S” til å ha på ryggen. Alternativet er å trykke nummer ”38 Edgar” (noe som er problematisk da deres spiller nummer 17 faktisk heter Anthony Edgar) på ryggen, eller rett og slett ta til takke med ”38 David”. Hvis du derimot ikke er så opptatt av Davids, kan du jo alltids sette ”36 John”, «9 Kabba» eller ”31 Oster” (eller Oter siden de mangler «S») på drakta. Barnet har nemlig en rekke kjente og kjære navn i stallen sin. Nummer 36 er den tjuesyv år gamle halvt liberiske nederlenderen Collins John som blant annet har scoret 20 mål på 95 kamper for Fulham i den tiden da karrieren hans gikk litt mer på skinner. Nummer 31 er John Oster kjent som et av Evertons største talenter på slutten av nittitallet. Men nok prat om drakter, nå er det klart for kamp.

Guns n Roses ”Sweet Child O Mine” ljomer ut fra stadionhøytalerne idet Barnet og Accrington Stanley løper ut på gressmatta på Underhill. Speakeren annonser at mannen inni Mr Bumble-kostymet, maskoten, er en nordmann for anledningen. På ståtribunen blir vi bæsjet på av fuglene i taket, men det gjør ingenting. Vi skal tross alt se Edgar Davids og James Beattie i en durabelig duell. Accrington Stanley stiller med sin nyærvervelse Beattie på benken. Kaptein og spillende manager for Barnet er altså Edgar Davids, mens både Collins John og John Oster er forvist til tribunen. Et par unge Barnet-fans som jeg møter i kioskkøen sier at Collins John har vært rubbish i hele år og derfor ikke får spille. De kan også informere om at pølsene i kiosken er rubbish, at paien i kiosken er rubbish, at hamburgen i kiosken er rubbish og at kaffien de selger i kiosken er rubbish. For å dra samtalen over på noe hyggeligere så spør jeg dem om hvem som er de mest kjente spillerne i Barnets historie?

Barnet boys: Linvoy Primus played here.
Jeg: Oh! Linvoy Primus. Portsmouth legend. Great Player.
Barnet boys: Barry Fry was a manager here, he is pretty famous. And Dougie Freedman played here!
Jeg: Wow, Dougie Freedman? He scored loads of goals on my football manager game!
Barnet boys: Yeah! He used to play for Barnet!! (47 kamper, 27 mål, journ anm.)
Jeg: Ok, who else?
Barnet Fansen: Paul Furlong. (38 kamper, 5 mål, journ. anm)
Jeg: And who is your best player right now?
Barnet boys: Ricky. Ricky is our best player by far.

Kampen er i gang foran ca 2200 (kapasitet: 6023) fremmøtte tilskuere og Barnet stiller i en slags 4-2-3-1 formasjon med Davids i midten av de tre som ligger fremst på midtbanen. Ute på venstrevingen finner vi lagets desidert beste spiller Ricky Holmes. Ricky kom til Barnet i 2010 etter å ha banket inn 84 mål på 208 kamper for Chelmsford City i Conference league. Holmes er en liten dribleglad ving som kommer til en rekke innlegg i løpet av kampens første halvtime, dessverre blir det aldri farlig foran mål der Barnet stiller med den fattige Sørloth-kopien Jake Hyde. Jake Hyde er ganske god som feilvendt spiss, men scorer visst aldri mål (gikk selvsagt målløs av banen denne kvelden også). Siden 2008 har han spilt for 7 forskjellige klubber uten å imponere nevneverdig. På høyrekant i denne ambisiøse formasjonen finner vi banens svakeste spiller, nummer 10 Jonathan David ”Jon” Nurse fra Barbados. Nurse har en grusom dag på jobben og er i likhet med paien i kiosken såkalt rubbish. Det er egentlig ganske mye som er rubbish i Barnet. Banen ligger i en bakke, fuglene bæsjer på oss, maten er dårlig og spillet likeså, heldigvis er publikum i fyr og flamme og fulle av one-liners i god engelsk tradisjon. Linjemannen er for eksempel ekstremt populær da han i det 71. minutt markerer at straffesparket som Barnet nettopp har bommet på må tas om igjen. Great work «lineo» ropes det fra tribunen og vi registrerer at linjemannen (the lineo) er Barnets viktigste spiller i dag. Straffen settes i mål av Mark Byrne på forsøk nummer to og Barnet utligner til 1-1 etter at Accrington på mirakuløst vis klarte å krangle til seg et ekstremt heldig mål. Det skapes dessverre ikke sjanser i denne kampen. Etter 90 minutter noterte jeg 1-1 i sjanser og 1-1 i mål. Edgar Davids har altså en lang vei å gå før laget hans er på full fart mot opprykk. Mitt tips er å spille en 4-4-2 slik at spillere som Jon Nurse skjønner hva slags formasjon det er de spiller. I denne kampen var det bare Ricky Holmes og Davids som hadde ferdigheter til til å spille i denne 4-2-3-1 varianten.

Ja, Davids ja! Det er jo Edgar Davids vi er her for å se på. Hvordan spilte egentlig han? Jo nå skal du høre. Man ser at Davids har vært en strålende spiller en gang i tiden, men denne kvelden makter han ikke å dominere kampen. Han sender noen smarte kortpasninger og fordeler baller fint fra sin sentrale rolle, men han setter ikke fyr på kampen før de siste 15 minuttene da Accrington Stanley bestemmer seg på å bytte innpå James Beattie. James Beattie var en fantastisk spiss når han banket inn mål for Southampton fra 1998-2005, (må ikke forveksles med den skotske poeten James Beattie) han har til og med spilt 5 landskamper for England. James Beattie anno 2012 er ingen fantastisk spiss, nå er han bare overvektig, og treig, og sur, og i dårlig form, og i stand til å sette Edgar Davids ut av spill. I det samme minuttet som Beattie stabler seg inn på banen, så blir Davids tildelt et billig gult kort for å sparke ned en motstander på hjørnet av 16-meteren. Få minutter senere får Davids enda et billig gult kort av dommeren. To gule resulterer som alle vet i ett rødt og den spillende manageren og kapteinen må slukøret peilie ut kursen mot dusjen. Når Davids ser det røde begynner ALLE på tribunen å klappe. Der går han av banen tenker vi, legenden Edgar Davids. Jeg kommer nok aldri til å oppleve å se Edgar Davids spille i levende live igjen. Dommeren var for øvrig, i likhet med Beattie, rubbish, og sikkert godt fornøyd med å kunne sette det røde kortet til Davids på CVen sin. Davids sin kamp mot Goliat endte altså 1-1, og fremstod nok som mye mindre dramatiske enn den i bibelen. Men sånn er livet av og til. Av og til blir det 1-1 mellom Davids og Goliat.

Ja og i tilfelle du lurte, Edgar Davids spillte selvsagt med de oransje brillene sine.

Cupfinalen 2012: En høddare

Materazzias cupfinaleredaksjon: Bears Island, Kenny Koevermans, Highhill og @ehauger (og Caressa)

Alle foto av Eivind Hauger (@ehauger og Flickr)

Vi har gleden av å annonsere en ny materazziafavoritt: Hans Julius Eriksen Norbye. For et unikum denne mannen er. Ikke bare spiller han en fantastisk god fotballkamp, og er ifølge Caressa "god nok for Serie A". Neida. Han er også verdens beste fotballspiller fra Karasjok. I tillegg er han på twitter under det fantastiske navnet @donjuhans. Som om ikke det var nok lager han tegneserier. Men, nei, vi er ikke ferdig. Moderklubben heter Nordlys. Nordlys. Nordlys.

Det er kaldt på Ullevaal og vi lærer aldri.

Men det var altså Hødd som vant! Etter vi endelig fikk oppleve vår første straffesparkkonkurranse live! Det var stort. Enormt stort.

 Materazzia gratulerer IL Hødd som kongepokalvinnere i fotball 2012!

Live from the news room vol. (#postmaterazziajulebord) CUPFINALEN MMXII

Skrevet av Bears Island, Highhill og Kenny Koevermans.

Velkommen til cupfinalen 2012

Eg trur og håpe at Ole Martin Årst avgjør denne her kappestriden. Også håpe eg at det blir fred i verden og at Steven Gerrard får en lykkelig alderdom. Dessuten får vi aldri glømme størrelsen på brystkassa til David Unsworth. Den e faktisk like stor som sjansen for at Ole Martin avgjør i dag.

Per-Jarle Heggelund

Dette var de første ordene som møtte oss på presserommet på Ullevaal stadion. Det følte vi var såpass bra at det fikk lov til å åpne denne cupfinale-artigheten. Hødd møter Tromsø og de er rett og slett VELDIG store underdogs. For å vise det på en skriftlig måte kan vi jo gå gjennom benken til Tromsø: Koppinen, Nystrøm, Andersen, Yndestad, Johansen og Årst. Kan det være Norges sterkeste benk per dags dato? Vi tar like godt begge lagene etter nummer på drakten.

Tromsø: Lekstrøm, Mbodji, Björck, Kristiansen, Drage Y. Jenssen, Ondrasek, Norbye, Bendiksen, Ciss, Prijovic.

Hødd: Nyland, Moltu, Grodås, Klock, Sandal, Helland, Nilsen, Heltne, Aursnes, Sllin, Latifu.

Hødd har et spennende og ungt lag. Men det er ingen av oss som tror at dette blir noe annet enn Tromsøseier. Eller vent. Highhill tar plutselig dissens mot resten av redaksjonen og går for Høddseier.

Tips
Kenny: 2-6
Bears: 1-3
Highhill: 1-1, konk, Hødd vinner.
Caressa: 0-2

Så skjer det noe: her skulle vi blogge om cupfinalen og så blir vi stående å diskutere Liverpoollegender i stedet. Nicky Tanner, Mike Hooper og Ronny Rozenthal er navn som dukker opp.Vi føler oss priviligerte som får lov til å ta deres navn i våre munner og snakke med andre som faktisk vet hvem de er. Ahhhh. Feels like home. Ok, det var en digresjon.

Vi har blogget previews denne uken. Les om Tromsø og Hødd og dommerne i andre blogginnlegg. Spesielt Førehandsvurderinga av Hødd er verdt en titt for å bli kjent med årets Askeladd. Kor e alle Heltnene(?), tenker du kanskje? De spiller for Hødd, og to av dem starter i dag.

Bears har gjort research på statsa til dommer Sælen og ikke funnet noe særlig. Han er en litt kjedelig dommer som ikke gir så mye kort. Dermed regner vi med at han kommer til å gjennomføre denne kampen ubemerket og utmerket.

Forresten; takk til alle som gjorde gårsdagen til en heidundrende opplevelse. Dere vet hvem dere er.

Nå begynner kampen snart, så da skal vi finne plassene våre på tribunen.

Hodejegeren - en dommer-preview

Skrevet av Highhill (@kristofferhogas)

Headhunting is the practice of taking and preserving a person's head after killing them
seeking out candidates often when normal recruitment efforts have failed. Headhunters are generally considered more aggressive than in-house recruiters or may have pre-existing industry experience and contacts.

Kjetil Sælen dømmer cupfinalen på søndag. Kjetil Sælen er etter eget utsagn headhunter. Headhunter. Hodejeger. Jeg elsker det.

Det er noe Hollywoodesque, noe unorsk og noe farlig ved det å være headhunter. Sett bort fra Aksel Hennies forsøk på å drepe noe av sjarmen ved å være hodejeger, kan vi ikke påstå annet enn at Kjetil Sælen blir den dommeren med det feteste yrket ved siden av dommergjerningen.

For dette er første gangen Sælen dømmer en cupfinale, etter å ha vært 4. dommer i 2006 da Fredrikstad slo Sandefjord 3-0. Han har ifølge norsk fotballdommerforening dømt 115 kamper i Eliteserien og har vaket på dette nivået siden 2003. Han bor i indre Arna og dømmer for Arna-Bjørnar, og alle mulige forsøk på å finne noe grums om dommer Sælen har mislykkes, så jeg gir opp. En headhunter kan det å skjule sine spor og etterlate en plettfri overflate. Bare hør her: Han har utdanning fra NHH, jobbet innefor idretten og tollvesenet, er sertifisert bruker av selekteringsverktøy og har jobbet internasjonalt for frivillige organisasjoner som for eksempel Kirkens Nødhjelp. Stille vann har dypest grunn.

Selv på Twitter er han totalt corporate. Bortsett fra twitternicket. @Headhunter1000. Smak litt på det. @Headhunter1000. Høres ut som Judd Trumps kallenavn  "Mr. Haircut 100" på speed. Men vi har vel nå vår andre cupfinaledommer som er på Twitter, etter at @Edvartsen har hatt æren av å dømme tidligere. Kan vi denne gangen håpe på en tweet eller to på kampdagen så aviskommentatorene får noe å skrive om? Sælen følger forøvrig fem stykker på Twitter, der en er nylig abdiserte Twitterdronning @Orjas. Nå fikk jeg forøvrig vemmelige bilder i hodet av Twitterkongen fra Molde og ex-Twitterdronningen sammen. Beklager, alle sammen.

Dommerne, ja. Linjeløpere denne gangen er ferskvaresjef Reidar Gundersen med hobbyene friluftsliv, mat og krigshistorie. En sylfrekk treenighet der som jeg vet flere i Materazzia setter pris på. På andre langlinje vil Sven Erik Midthjell fra Eid IL trave. Politibetjent av profesjon og har vært 4. dommer i flere Champions Leaguekamper denne høsten. Lystavleholder er for anledningen Kristoffer Helgerud.

Med dette ønsker vi dommerne lykke til på søndag! Og skitt jakt.

16 År(st) siden sist (Ja, det blir seier til TIL)

Skrevet av Kenny Koevermans

Tromsø. De siste årene har Tromsø vært en force to be reckoned with både under Steinar Nilsen og avtroppende trener Per Mathias Høgmo. De har ikke nådd helt opp i Tippeligaen, men vært "oppi" der som det så fint heter. Cupfinalen blir Per Mathias Høgmos (foreløpige) siste kamp som trener for "Gutan". Og ja, jeg sier det like godt først som sist: Dette vinner de. Høgmo er av Drillo-skolen. Det vil si at undervurdering ikke eksisterer i hans vokabular. Og uansett så tror jeg at laget fra nordens Paris har lyst til å gi en NM-tittel i avskjedsgave til høyt respekterte Høgmo. Derfor regner jeg bare med at Yttergård Jenssen og gjengen fikser denne biffen. Det eneste som kanskje kan by på stress er jo selvfølgelig Tromsøs forkjærlighet for eget kunstgress. Ullevaal er tross alt fortsatt en gressbane selv om den kanskje som stadion holdes kunstig i live. (Men dette er ikke en blogg om ny nasjonalarena).

Hva har så Gutan å by på?

De har en mann som deler fornavn med verdens kuleste trener. Denne mannen ble også tilfeldigvis toppscorer i årets Tippeliga. Denne mannen heter Zdeněk Ondrášek. Denne mannen har kallenavnet "The Cobra". Og han har en svær kobra tatovert på ryggen. Diggbart. Kobraen var forøvrig den første spilleren i historien som har gått fra SK Dynamo České Budějovice og direkte til utlandet. Og hvilket utland da! Tromsø liksom... SK Dynamo sin styreformann er Karel Poborsky og de har tatt nummer 8 ut av drift for å hedre han. NOK om det... Av de fjorten målene til Ondrasek i TL kom tre av dem på bortebane. Alle tre på gress (Molde og Bergen (2)). Ondrasek står bokført med tre mål i årets NM. Det samme som Wilhelm Pepa fra Jerv og Arne Dalhaug fra Staal Jørpeland. Lukter ikke svidd av akkurat det, men jeg tror uansett at Hødds forsvar skal få noe å bryne seg på.

Ruben Yttergård Jenssen er en annen stjerne som i år virkelig har tatt et nytt steg i karrieren. Er han virkelig bare 24 år? Det føles litt som om han har vært med i en evighet. Ble tidligere kåret til Nord Norges beste spiller per oktober 2012 av bloggen nordnorgeunited.net. Akkurat det har nok ikke endret seg i høst. Havnet på en respektabel niende plass på årets VG-børs.

Tromsø har en meget solid tropp. Spesielt defensivt er de gjerrige og gode. Med 32 baklengs i år er det kun Molde som har færre med sine 31. Hele 24 av disse kom dog på bortebane hvorav 19 ble sluppet inn på en eller annen gressbane. Men nå spiller tross alt begge lagene i årets cupfinale på bortebane. Tromsø slapp inn ett mot Enga i årets besøk på nasjonalarenaen. Morten Berre scoret med bakhodet. Ergo, vanskelig å gardere seg mot sånt... Men man skal heller ikke kimse for mye med statistikk, så jeg tenker meg fort at de slipper inn ett eller to.

I NM startet Tromsø med heftige 0-2 borte mot Porsanger og fortsatte med 1-2 borte mot Stjørdals-Blink før de deretter tok seg av Tromsdalen med hele 4-0. Mot anti-cup-laget Start måtte de så ut i straffekonk etter 1-1 på Sør Arena. Kun Materazzia-favoritt Glenn Andersen maktet å score for Start i konken så det endte 1-4 til TIL(!). I kvarten ble Glimt ekspedert med 1-0 etter scoring av Kobraen før de sendte Molde hjem med 2-1 i sekken etter semifinalen på Alfheim.

Ser man på når målene til Tromsø blir scoret har de en flott statistikk! De scorer nesten like mange av sine 45 mål i hvert kvarter av kampen. Hvis man deler kampen inn i seks kvarter er statistikken slik: 7-8-8-7-7-8.

Så ja. De har troppen, de har treneren, de har profilene. Men det spørsmålet som alle stiller seg er selvfølgelig; har de musikkvideoen?


Dette var faktisk ganske så bra. Dette var jo faktisk helt konge. Av de cupfinalelåtene og videoene jeg har sett i min tid tror jeg denne kun må se seg slått av kultvideoen til Glimt i '93. En skikkelig godlåt med skyhøy allsangfaktor. En video med triksing og pasninger i slow-mo, avsluttet av en gjennombruddspasning av Høgmo til (hvem ellers?) Årst som løper mot mål med hele Tromsø, gammel som ung, i ryggen. Tør jeg si at jeg faktisk fikk gåsehud? Definitivt.

Til sist vil jeg slenge på et tips. Jeg elsker at ting går bra for de gode gutta. Årst er en av de gode. Han scorer. The Cobra scorer to. Scorer gjør også tre andre guter. Derfor vinner Tromsø 6-2.

Tipper en scoring i hvert av kampens seks kvarter for laget fra nord.

Ses på Ullevaal.

Kilder: Wikipedia, altomfotball.no, til.no, nordnorgeunited.net, Bears Island og Highhill.

Hødd - ei førehandsvurdering

Av Bears Island

La meg få følgende frem i lyset med en gang; Jeg har ikke snøring på Hødd. Eller, jeg hadde ikke snøring på Hødd. I forkant av denne teksten noterte jeg følgende liste.

Dette vet jeg om Hødd:

• Jeg hadde et fotballkort på 90-tallet av en Høddspiller, husker ikke navnet. Het han noe med Giske mon tro? 
• De er fra Ulsteinvik. Ulsteinvik ligger i Sunnmøre (tror jeg), og er i nærheten av steder som Haram og Hareid. 
• De spiller på Høddvoll, en dødstøff bane med lekeplass i den ene svingen og utsikt over havet i den andre svingen. 
• Karl Oskar Fjørtoft har spilt der. 
• Kenny Koevermans, medblogger, var i Ulsteinvik i vår. (Ja, nå begynner det å bli tynt) 
• Stabilt lag på andrenivå i Norge. 
• Ronny Osnes, som vi følger på twitter, er keepertrener der. Jeg har forøvrig sett at Ronny har kommentert facebookstatusen til min mellomleder (i mitt sivile liv, that is). 
• En eller annen unggutt var med å sikre cupfinalen i deres triumf over Brann. 

Etter iherdig research sitter jeg igjen med bloggen som er skrevet under. Jeg deler den opp i en baktung og sideskeiv 2-3-formasjon; Mikro og makro, og på topp får du PS, PPS og PPPS.

1. Makro

Et gjensidig, felles sinnelag, som binder mennesker sammen så de danner en enig Gemeinschaft-vilje, betegnes her som forståelse(consensus). Det er den særskilte sosiale kraft og sympati som holder menneskene sammen som lemmer av et hele...
                                                                                                         Ferdinand Tönnies

I min jakt etter informasjon om Hødd får jeg en gave sendt fra himmelen. En gammel venn tipser meg om en fyr som vet masse om Hødd. Jeg ringer.

“Hødd er et veldig ungt lag, mange av spillerne er i begynnelsen av tyveårene og fra Ulsteinvik eller tilhørende område”. Dette er jo så vakkert at man kan begynne å gråte. Grasrota lever, og cupen blir med ett mer meningsfull. Bort med alle investrotere investorer og frem med lokal tilhørighet, satsing på unge og håpefulle, samt kunnskap bygd opp over tid.

Arthur Garnes er mannen bak sitatet ovenfor. Han er trener for Lokomotiv Oslo, men opprinnelig fra Ulsteinvik. Med en far som æresmedlem av Hødd og manglende talesperre, skal det vise seg, når det kommer til Hødd, er Garnes gull på telefonen! Etter en 27 minutters samtale (les; entusiastisk foredrag) om Hødd fremstår jeg som en Hødd-ekspert. At jeg er ute og spaserer, og dermed ikke har muligheter for notater eller opptak viser seg å være et lite problem. Men bare lite. Hjernen er generelt mer mottakelig for fotballrelatert informasjon enn annen informasjon.

Dette er ikke et eventyr om Askeladden, som surrer rundt, er litt rappkjefta og har en god dose flaks. Nei.
Dette er ikke et eventyr à la Follo, som på mirakuløst vis, med elendig struktur og manglende historie karret seg til cupfinalen. Nei. Dette er så mye mindre sexy, men så ufattelig mer tiltrekkende likevel.

Hødd er historien om en klubb som ble grunnlagt i 1919. Som startet med å spille fotball på jordet til Benjamin Osnes. Som brukte hesjestaurer som målstenger. Dette er historien om klubben som rykket opp til øverste nivå i 1965, med en kameratgjeng bestående av Kjetil Hasund i spissen. En god generasjon med fotballspillere hvis fysiske tilstedeværelse og fotballfaglige kunnskap har hjulpet Hødd til å bli en stabil klubb i seriesystemet. Et og annet nedrykk til tredje nivå, men stabilt på andre nivå. De har ikke tatt av når omverden har tatt av. Når pr-kåte investorer, uten forståelse for at fotball skapes fra bunnen av, har kjøpt inn “store” spillere, sparket trenere, glemt ungdomsavdeling og rekruttering, da har Hødd jobbet stille og rolig. De har holdt seg til Osnes, Sundgot, Hasund, Giske, Roppen, Saunes og andre lokale etternavn. 

Kanskje litt grått, men samtidig har de tatt vare på, og forvaltet den edleste verdien fotballen har. Samholdet.

2. Mikro
Så litt mer fokus på selve finalen, og Hødds spillere. Garnes mener (med forbehold) at vi kan forvente følgende lag i en 4-2-3-1-formasjon, Nyland; Latifu – Moltu – Klock (Kap.) – Grodås; Nilsen – Aursnes; Helland – Sandal – Heltne; Sellin.

Hødd begynte sesongen i 4-3-3, og forsøkte det vi i Norge kaller "spillende" fotball. Med andre ord ønsket de ikke å lempe baller oppover banen i et forsøk på å vinne andreballer og slikt. Grei skuring om vi ser bort i fra at det gikk ganske dårlig i begynnelsen av sesongen. De gikk ikke bort fra grunntanken, men de gjorde noen formasjonsendringer. To sentrale midtbanespillere ble løsningen, med en offensiv foran dem igjen. Det førte til at Hødd fikk en oppsving og berget plassen i Olsten Norsk Personal-ligaen.

Spillere å se opp for:

Ørjan Håskjold Nyland: Har aldersbestemte landskamper på U16, U17, U18 og U21. Sto for Norge mot Frankrike i Drammen. Kåret til årets Hødd-spiller av lokalavisa Vikebladet-Vestposten.

Frederik Klock: Kaptein og har vunnet cupfinalen tidligere. For Brann mot Lyn for åtte år tilbake var han ubenyttet reserve.

Steffen Moltu: Spilte i Skarbøvik frem til han var 24 år, etter to sesonger i Hødd er han selvskreven i midtforsvaret.

Victor Grodås: Sønn av sin far, nei, han er faktisk venstreback. 20 år gammel. Danket ut en annen habil venstreback midt i sesongen, Ruben Kenneth Brandal (22 år). Hødd med luksusproblem på venstrebacken.

Fredrik Aursnes og Sivert Heltne Nilsen: Danner sentral midtbane. Seksten og tjueto år gammel. 16 år gammel og fast på sentral midtbane i bemanningsbyråligaen. Talent.

Pål André Helland: Hatt en kjempesesong. Offensiv høyre. 10 mål i serie og 6 i cup, mange målgivende også.

Erik Sandal: Indreløper før de la om formasjonen, nå offensivt bindeledd i tier-rollen. Blikk og pasninger. Kåret til årets spiller i Adeccoligaen 2011 av Tips.

Med utgangspunkt i elleveren ovenfor er gjennomsnittsalderen på laget 23,3 år. I 2008 gjorde Hødd det godt i junior-NM og kom til semifinalen, mange av spillerne fra det laget er i årets stall. Trener for det juniorlaget var, selvfølgelig, dagens a-lagstrener Lars Arne Nilsen.

Slik begrunner farskapet aller tydeligst idéen om herredømme innen Gemeinschaft: Her betyr det ikke herredømme bruk og rådighet til gang for dem som er herrer eller herskere, men oppdragelse og opplæring som barneavlens fullendelse, kunnskapsformidling ut fra egen livserfaring - noe som først etter hvert og i økende grad kan bli besvart av den oppvoksende slekt, slik at et virkelig gjensidig forhold kan oppstå...
                                                                                                           Ferdinand Tönnies

P.S Vegard Heltne (som forventes å starte på venstrekant) og Eirik Heltne er brødre. De er også søskenbarn med den sentrale midtbaneduoen Fredrik og Sivert. Sivert er forøvrig sønn av treneren, Lars Arne Nilsen.

P.P.S I arbeidet med bloggen bet jeg merke i logoen til Hødd. En viking med Hødd over skjoldet. Arne Flatin, NRK-journalist og forfatter av boka "Heia Hødd - 1919-1999", kunne fortelle meg at det var i forbindelse med klubbens 50årsjubileum det ble lyst ut en tegnekonkurranse. Oppgaven var å tegne et nytt klubbemblem for Hødd, som til nå hadde hatt et enkelt klubbmerke med skriften "Hødd". Ei jente fra Skodje vant konkurransen og fikk noen gratisbilletter. Etter at vikingen kom inn i klubbmerket er det ikke uvanlig å si at Høddspillerne kjempet som vikinger.

P.P.P.S  Materazzia ønsker Hødd lykke til i cupfinalen!




Kilder:
Arthur Garnes
Arne Flatin
Ferdinand Tönnies
Wiki
SNL
Hodd.no

De fem beste jeg har sett live

Skrevet av Ehauger. (@Ehauger)


Det skal være julebord – og ett av kriteriene for å få lov til å være med har vært å skrive et innlegg for Materazzia. Min store plan opprinnelig, var å skrive et stykke vitenskap, fundamentert i statistikk og framvist med plansjer, kakestykker og stolpediagram.

Det skjer ikke. Ikke enda, i det minste.

Det jeg derimot kan bidra med er noe som alle elsker: En liste. Og det er ikke hvilken som helst liste. Jeg skal prøve å rangere de fem beste spillerne jeg har sett spille. Live. I levende live. In the flesh.

Kriteriene er dermed satt, og man kan filosofere litt. Hvilke fem spillere er det jeg kan ha sett – som også er best. For å gi dere litt bakgrunn. Jeg er 32 år gammel, stor fan av Vålerenga, kun sett en Premier League-kamp og like mange Bundesliga-kamper. På stadion. Jeg har sett en del norsk fotball, noen treningskamper (Vålerenga – Manchester United, for eksempel) og noen få landskamper (var drita på Norge – Hviterussland, veit ikke om jeg kan mene å ha sett den). Dermed har vi lagt grunnlaget; la oss starte.

Først noen spillere som ikke nådde lista:
Bosko Balaban, Ruud van Nistelrooy, John Carew, Kjetil Wæhler, Kjetil Rekdal, Zé Roberto, Per Egil Ahlsen, , Wayne Rooney, Aki Riihilahti, John Arne Riise og mange flere…

5.  Freddy dos Santos (Sett gjennom hele 2000-tallet)
Okei. Han er egentlig ikke en av dem fem beste spillerne jeg har sett, jeg skal være med på det. Hvorfor skal jeg ta han med da? Han er på mange måter en reinkarnasjon av hva en VIF-spiller skal være. Bohemsk, litt over midt på treet god, en flott ambassadør og en fyr som ikke scora i mot det nye laget sitt (Vålerenga) da han spilte for det forrige laget sitt (Molde). Dette var i 2000 så jeg forventer ikke at noen husker det. Siden det ikke finnes noe opptak av den kampen så slenger vi heller inn dette klippet:


4. Paul Scholes (sett i Vålerenga – Manchester United, 05.08.2012)
Som Arsenal-tilhenger liker jeg ikke å innrømme det, men denne fyren er god. I stedet for å komme med mange flotte ord lar jeg heller Lars Eide forklare hvorfor han bør være på lista. Les innlegget hans HER.

3. David Brocken (sett i Vålerenga 2003 – 2005)
Han var gammel allerede når han kom til Vålerenga og vi hadde ikke så store håp til fyren. Kjenning av Kjetil Rekdal fra Belgia – og jaggu så fant vi ikke ut at belgisk blå er bra. For belgisk blå var dritbra. Antageligvis den beste backen som har vært i klubben (sorry Freddy, Tom Henning og Hai). Krona spilleroppholdet med cup- og seriegull.  Flott fyr og en flott spiller. Burde vært i VIF lenger. Ja – også hadde han det hardeste skuddet nord for Skagen:


2. Jean Ronny Johnsen (sett på landskamp i ’91 og i en del kamper for Vålerenga)
Den luneste forsvarsspilleren jeg har sett. Ja. Det finnes sikkert spillere som har vært bedre, men det er ikke så farlig. Jean Ronny hadde hovmesterblikk og var kongen i forsvaret. At han i tillegg har verdens beste navn gjør ingenting. Det gjør faktisk opp for de ufattelig fæle gambling-reklamene han deltar i.


1. Zlatan Ibrahimovic (sett i Vålerenga – Barcelona, 29.07.2010)
Gudbenådet spiller. Fin på håret og stor i kjeften. At han i tillegg klarer å vinne å vinne serien omtrent hvor enn han spiller gjør han bare enda bedre. Mannen er en bauta. Hvor enn han går så blir det gull.
Jeg vil hylle han med denne videoen, mest fordi man midt i der ser en ufattelig grinete Rafael van der Vaart.


Så var det jo denne da...


Hvilke spillere er de beste dere har sett?

Love Shine a Light

Skrevet av Kronbein. (@Kronbein)

Jeg er ingen damemagnet. Det har jeg aldri vært. Mang en gang har mitt hjerte blitt knust. Det har vært av ei skreppe fra det glade sørland, ei berte fra det bitre vestland eller til og med ei storbrysta høne fra det sossete østlandet. You name the place, og sannsynligheten er meget stor for at jeg har blitt dumpa av ei dame der i fra.

Hun fra sørlandet var en sommerflørt. The girl next door. Langt blondt hår, blå øyne og en figur Kari Jaqeusson ville misunt. Vi holdt hender, kysset til sommernattas svale stund ble til en morgensol som gjorde oss begge røde i kinna. Jeg trodde vi skulle leve resten av livet sammen. Hun skulle på studietur til Bali… Tårene rant nedover kinnet.

Tiden leger alle sår, sies det. Om ikke tiden gjør det, så gjør i hvert fall en ny forelskelse susen. Berta fra vestlandet ble min legedom. Blikket hennes fanget mitt. Jeg jaktet henne. Dag og natt tenkte jeg på henne. Tanker ble til handling, og handling ble til lange turer i Oslos gater. Sommeren var på hell. Høstens vakre fargepalett malte Oslo med farger som jeg har aldri har sett, verken før eller siden. Det var vakkert. Hun var vakker. Jeg trodde vi skulle leve resten av livet sammen. Vinteren kom. Frosten satt seg i bakken, og mens jeg satt hjemme foran peisen og følelsene mine ble bare varmere og varmere, da var hun ute i snøen og laget snømenn med andre. Høsten kom aldri tilbake… Tårene rant nedover kinnet.

Så var det min ungdoms og fordums kjærlighet. Fullstendig forskjellig fra meg, sto for alt jeg ikke sto for og gjorde alt jeg ikke gjorde. Men det var noe. Vi hadde noe, noe spesielt. Hver dag i nesten seks måneder tok jeg og pappa bilen. Bilturen varte i tjue minutter. Jeg gikk av og pappa kjørte hjem igjen. Han skjønte det, men vi snakket aldri om det. Han skjønte hva det ville si å være forelska, han hadde vært der selv.

Hun var aldeles nydelig og når vi var sammen, bare oss to… Akk, ja vi kunne sitte flere timer uten å si et ord til hverandre. Så ville blikkene våre møtes og det føltes som om vi hadde delt alt. En vårdag i april gikk vi tur langs stranden og leide hender. Hennes lille hånd i min, det var himmel på jord. Jeg trodde hun aldri ville slippe hånda mi. Hun holdt allerede i en annens hånd… Tårene rant nedover kinnet.

Det er lite som kan måle seg med den følelsen man får i det en forelskelse starter. Kriblingen i magen. Den endeløse ventingen på den perfekte mulighet til å si at man er glad i en. Den svette hånda som sakte, men bestemt griper fatt i den andre. Det første kysset som man har drømt om i flere uker. Så skjer det, og man svever i et slags kjærlighetsunivers bare de som er forelska kan kjenne seg igjen i.

Akkurat den følelsen har jeg opplevd mange ganger, men ikke bare med jenter. Ikke bare med hun som dro til Bali, eller hun som lekte i snøen, ei heller med hun som holdt i flere hender. Nei, den følelsen har jeg fått så uendelig mange ganger med en gjeng som har gitt meg så uendelig mye. Denne gjengen som har slått Portugal hjemme, holdt lekestue med Skottland, vunnet mot Italia, Brasil, Tyskland og ikke minst England. Den gjengen.
           
Men den gjengen har samtidig knust hjertet mitt. Mange ganger. Tårene har rent nedover kinnet.

27. juli neste år skal jeg gifte meg. Hun er helt perfekt. Ja, jeg elsker henne. Langt brunt hår, vakre blå øyne og verdens søteste nese. Hun skarrer på r-en og er min beste venn. Det tok lang tid før vi virkelig fant ut at det var oss, men når vi endelig fant det ut, var det ikke tvil i våre hjerter. Jeg vet at vi skal leve resten av livet sammen.

Men jeg har en tilståelse å komme med. Jeg er på en måte utro. For jeg er forelska igjen, ikke bare i min forlovede, men i noen andre… Men jeg skammer meg ikke. Det bare skjedde, like plutselig som det har skjedd før, like uventet og like dramatisk. Denne gjengen som tidligere har knust mitt hjerte, hardt og brutalt, nå har jeg falt pladask igjen. Jeg kan ikke lenger skjule mine følelser..

Jeg er sikker i min sak. Vi skal leve resten av livet sammen…

Alt for Norge!

Fotballens 10 pinligste skuespillerprestasjoner

Skrevet av Anders Vindegg (@andersvindegg).


Filming og andre mer eller mindre lure triks har blitt stadig mer vanlig i toppmatchene rundt om på kloden. Det mange spillere imidlertid ser ut til å glemme i kampens hete, er at det ikke bare er tre par dommerøyne som holder oppsyn med deg, men svært ofte også flere TV-kameraer som fanger opp hver eneste lille detalj av det som skjer ute på gresset. Det har ført til en del spesielle situasjoner, og satt mang en overbetalt fotballspiller dårlig lys.

I dette blogginnlegget har jeg plukket fram noen av fotballverdens aller mørkeste øyeblikk. Her er de ti pinligste skuespillerprestasjonene:

10. Slaven Bilic vs. Laurent Blanc
Det er semifinale i fotball-VM i 1998. Vertsnasjon Frankrike leder 2-1 over Kroatia. Etter 76 spilte minutter får Frankrike frispark, og ballen slås inn i Kroatias 16-meter. I en duell med Laurent Blanc går Slaven Bilic ned for telling. Det ser umiddelbart stygt ut, men TV-bildene viser imidlertid raskt at førstnevnte knapt var nær Bilic. Blanc får likevel marsjordre av den spanske pipeblåseren (for øvrig for aller første gang i karrieren). Han mister med det også den påfølgende finalekampen mot Brasil.


9. Cristiano Ronaldo vs. Ignazio Abate
Real Madrid og AC Milan møttes i Champions Leagues innledende gruppespill i 2010/2011-sesongen. Real-keeper Casillas setter spillet raskt i gang med et lagt utspill mot Cristiano Ronaldo. I kamp om ballen, etter at den faktisk er ute av spill, får Ronaldo et lite klaps på halsen av Milans Ignazio Abate. Dette klapset på halsen utløser noen voldsomme smerter i ansiktet på Ronaldo, som vrir seg i smerter på gressmatta. Ikke helt overraskende imponerer han ikke Milan-pitbull Gennaro Gattuso med skuespillerprestasjonene sine.


8. Mohammed Gassid vs. Sergio Ramos
Sommeren 2009 ble FIFA Confederations Cup (aka. prøve-VM) arrangert i Sør-Afrika. I gruppespillet møttes Spania og Irak. Fem minutter før pause får Mohammed Gassid i Iraks mål avverget en mulighet for Spania. Sergio Ramos er tett på keeper Gassid i kampen om ballen, men får hoppet over Irak-keeperen. Lufttrykket fra Ramos’ støvler synes imidlertid å være så kraftig at Gassid får store smerter i ansiktet, og han blir liggende å vri seg. Som den svenske kommentatoren sier i klippet: «Jag vet inte va han håller på med».


7. Erika vs. USA
I kvinnefotball er i alle fall mitt inntrykk at det ikke er helt like mye juks og fanteri som hos gutta. Men det skjer. Og når det forekommer fanteri, så gjøres det skikkelig. Det er kvartfinale mellom Brasil og USA i VM-sluttspillet fra 2011. Det er ekstraomganger og Brasil leder 2-1. I et forsøk på å drøye tid finner Brasils Erika ut at hun plutselig skal legge seg ned og spille skadet i eget felt – helt uten noen åpenbar grunn. Erika må til og med hentes av banen på båre, men skaden er «heldigvis» ikke verre enn at hun ganske raskt kan hopp av sin legetransport og komme seg ut på banen igjen. Og som så ofte før viser det seg at «karma’s a bitch». USA utligner til 2-2 to minutter på overtid i ekstraomgangene, og vinner kampen på straffespark.


6. Knut Anders Fostervold vs. Pétur Marteinsson
En norsk klassiker. Det er 1999, og Molde spiller mot Stabæk på Nadderud. Etter å ha blitt småprovosert, langer Stabæks Pétur Marteinsson ut en dvask hånd mot Moldes Knut Anders Fostervold. Fostervold rekker å tenke seg om både en og to ganger, før han bestemmer seg for å kaste seg ned som om han var skutt. Bildene fra det som kvalifiserer til en Oscar gikk verden rundt, og er senere også blitt udødeliggjort av gjengen i Golden Goal. Et lite heldig øyeblikk for en ellers svært sympatisk spiller.


5. Dida vs. Celtic-supporter
Hjemmelaget Celtic har nettopp sikret seg seieren med scoring på overtid mot AC Milan i Champions League i 2007. En av Celtics supportere løper ut på banen, og i sin feiringsiver toucher han Milan-keeper Dida i brystet. Dida reagerer med å løpe etter supporteren for å «ta» ham i ca. tre meter, før han plutselig kommer på at kanskje vil være mer formålstjenelig om han blir skadet. Absurde scener, og det fører faktisk til at Dida blir suspendert av UEFA i én kamp. Celtic får bot for ikke å ha kontroll på egne supportere.


4. Rivaldo vs. Tyrkia
Rivaldo var en aldeles strålende fotballspiller, men har i ettertid kanskje blitt husket mer for opptrinnet i kampen mot Tyrkia i Verdensmesterskapet i 2002, enn for sine fotballferdigheter. Det er første gruppespillkamp og Rivaldo skal ta corner. Tyrkias Hakan Ünsal sparker kula (riktig nok i overkant hardt) mot brasilianeren. Ballen treffer Rivaldo i låret, og reaksjonen hans er å kaste seg ned mens han holder seg for ansiktet. Dommeren reagerer med å utvise Ünsal. Seinere får Rivaldo en bot av FIFA på 5000 pund for sin latterlig teatralske oppførsel.


3. Bryan Carrasco vs. Edson Montano 
Det er 2011 og U20-fotball i Sør-Amerika. I Sør-Amerika kan de finne de på villeste ting, men denne «prestasjonen» er helt fantastisk.  Her er det Chile som møter Ecuador, i en kamp der vinneren vil kvalifisere seg til U20-VM. Chiles Bryan Carrasco er desperat etter seier, og i et forsøk på hvem-pokker-veit-hva, gjør han noe av det merkeligste man har sett på en fotballbane. Jeg lar videoen tale for seg selv, og nøyer meg med å sitere kampkommentatorene: «Ha ha ha ha ha ha ha ha ha!»


2. Duisburg-trener Norbert Meier vs. Köln-spiller Albert Streit
En av de aller pinligste skuespillerprestasjonene kommer faktisk ikke fra en spiller, men fra en trener. I 2005 møtes Duisburg og Köln til match i Bundesliga. Foran benken havner Duisburg-coach Norbert Meier i en klassisk «jeg-er-tøffere-enn-deg-hode-mot-hode»-stanging med Köln-spiller Albert Streit. Meier og Streit er så vidt nær hverandre, men det hindrer ikke at de begge går i bakken så det synger. Det hele ser fullstendig latterlig ut, men det ender med at det kun er spiller Streit som blir utvist. TV-bildene viser jo imidlertid at Meier var vel så delaktig og skyldig. Det hele ble svært pinlig for Duisburg, og Meier fikk to dager etter kampen sparken fra klubben. Han ble også suspendert i tre måneder av det tyske fotballforbundet.


1. Roberto Rojas vs. Brasil
Året er 1989. Roberto Rojas står i mål for Chile i VM-kvalifiseringskamp mot Brasil på legendariske Maracanã stadion i Rio de Janeiro. Chile, som ligger under 1-0, vil være ute av det kommende VM-sluttspillet i 1990 hvis de taper. Men etter rundt 70 minutters spill tar Chile-keeper Rojas plutselig telling. Fyrverkeri, kastet fra tribunedelen med en brasiliansk fans, ligger ulmende en meter unna og ser ut til å ha skadet Rojas hardt. Rojas, blodig og ille tilredt i ansiktet, blir gitt behandling utenfor banen. Lagkameratene nekter å fortsette kampen, fordi de mener at spilleforholdene er usikre. Det hele ender med at resten av kampen blir avlyst.

Men videobevis viser seinere at Rojas slett ikke har blitt truffet av noe fyrverkeriet. Det Rojas imidlertid har gjort, er å kutte seg med et barberblad gjemt i keeperhansken sin! Målet var å få kampen stanset og Brasil straffet av FIFA. Da dette ble kjent, ble Brasil tildelt en 2-0-seier, et resultat som også sendte Chile ut av 1990-VM i Italia. Chile ble også nektet deltagelse i 1994-VM i USA fem år seinere. Roberto Rojas ble på sin side utestengt på livstid fra all fotball. Det samme ble trener Orlando Aravena og landslagslegen. I 2001 ble Rojas benådet, og utestengelsen opphevet av FIFA. Ironisk nok tjener Rojas i dag til livets opphold som fotballtrener i nettopp Brasil.


Blant andre kandidater som ikke nådde helt opp finner vi blant annet: Diego Simeone vs. Beckham, Cesc Fabregas vs. Sevilla, Kyle Lafferty vs. Aberdeen, Joey Barton vs. Gervinho, Harald Aabrekk vs. Bodø/Glimt, Sergio Busquets vs. Inter Milan, Didier Drogba vs. Jens Lehmann.

Har du en «favoritt» du savner på lista? Legg inn en kommentar da vel – gjerne med link til video. Cheers.

Overtid

Inno di Mameli takker for kampen. In abzurdum, selvfølgelig.

Det er igrunn den mest naturlige ting av verden, når man bare tenker litt over det; ingen fotballklubb driver fremover uten å ta farvel med en sentral spiller eller to, og en fotballblogg med respekt for seg selv bør jaggu følge den samme løypa. Det finnes bare én André Flem. (Det finnes virkelig bare én André Flem, skal man tro skattelistene. Riktignok er det enda fire personer som har latt seg døpe dette, men de har dobbeltnavn alle sammen, og det blir som å vanne ut god Cola.)

I kjølvannet av Caressas innlegg er det fristende å ikle seg drakten til en troende, i dét øyeblikk han kommer i kontakt med Gud. Én tanke melder seg umiddelbart: ”Jeg visste det, han er Arsenal-fan”.
Caressas åpenbaring har gitt Materazzia en førsteklasses mulighet til å føre sin egen belieberhistorie i pennen – og denne gangen kan 1. Mosebok gjøres riktig, endelig kan den omhandle det vi alle håpet da vi leste overskriften til Bokens første kapittel første gang: ”Knallharde midtstoppere! Let there be PAIN!” Se for deg skuffelsen i lille Erlands ansikt da han leste fortsettelsen. Hvis fremtidens ivrige ønsker å benytte seg av disse ord i en slik test, skal det bli slik, men da bør det også påpekes at Bears Døperen høres ut som det motsatte av gjenopplivning, og at Kenny Iskariot har en slags klang ved seg.

Jeg kan ikke fordra dagens fotball. Med jevn fart utvikler den seg ufortrødent i gal retning, og min interesse daler taktfast etter. I dag skal det være kontroll. Det skal være spisskompetanse. Det skal være 4-2-3-1. Det skal være tikka-masala eller hva fandango det heter for noe, det Barca holder på med. Det er så dørgende kjedelig. Vi har forstått at Xavi og Iniesta er gode til å sentre ballen, det var Peru også i VM i nittenhundreogpilogbue! Neste vær så god!

Finn frem ditt beste broderte lommetørkle og tenk på hvilken underholdningsverdi og tiltrekningskraft fotballen hadde tidligere. I dag er det utenkelig å lage en actionfotballfilm (Goal er drama), men det var det ikke i 1981 da Sly lagde Victory – bare fem år etter at han var nominert til to Oscars for Rocky. Vi venter på oppfølgeren, Hallvar! Eller kanskje ikke. De ville vel gjort den til en politisk korrekt bromance i dag. ”Adriaaaaan…ooooo!!!”

Luksusspilleren er borte. Han som ødelegger ethvert system, samtidig som han får deg til å tro på at det finnes overlegne vesen et sted i universet, for eksempel ytterst ute til høyre i LA Galaxy. Det er noen få krampetrekninger igjen, men snart er det slukket og lukket for dem uten fysikk og Vaart.

Dette er grunnen til at jeg nå ser ut mot sidelinjen i lengsel etter å bli sendt i garderoben for den evige dusj. Onde tunger vil hevde at Inno ikke har jobbet så mye hverken hjemover eller fremover de siste par år uansett, og at det er på tide å vike plass. De har i så fall rett i at jeg har løpt etter skyggen på San Siro, blant annet for å unngå Bears ”Sauron” Islands olme blikk og tvangsmessige oppdrag. ”Skriv en EM-blogg. Få med masse statistikk. Du hører fra oss.” For det første er det en stor skam at dette søppelet som presses frem for å slippe inn på årets julebord blir å lese foran glimrende og grundige innlegg som There is a light that never goes out . For det andre er det som å be Shakespeare om å skrive parkeringsbøter.

Nei fydda, der kom jeg til å stemple meg selv som en dugelig fotballskribent. Jeg skaper behov for min egen eksistens, det har vært på moten i det siste. Og jeg skal fortsette, mens jeg ennå har ordet i det offentlige bakrom: Nå må folk begynne å servere whiskyen sin i høye, tunge glass, og for Caressas skyld, ikke snakk i mobiltelefonen din når du kjører kollektivt! Det er veldig irriterende for oss andre og på denne tiden av året er det en sikker vinner i smitteveien. Sånn.

I dette øyeblikk ser jeg nummeret mitt dukke opp på tavlen, endelig. Publikum buer, så jeg tar meg god tid.

Takk for meg.

Like kjært som blomster, er en donasjon til mitt statuefond. Den skal reises utenfor Bislett stadion og hete ”Fotballbloggeren”. Something’s rotten alright.

There is a light that never goes out

Skrevet av Eivind Bisgaard Sundet. (@Eibisu)

Noen folk er større enn livet selv. Kazuyoshi Miura er en slik mann. Han har forfulgt barndommens drøm, og lidenskapen for fotballen brenner fortsatt sterkt i ham. Kongen av japansk fotball er blitt 45 år, og spiller sitt første verdensmesterskap i disse dager.

Verdensmesterskapet
Vi befinner oss i Thailand og det er verdensmesterskap i futsal. Det er sjuende gangen mesterskapet avholdes, og kun to nasjoner har vunnet trofeet. Det er de ikke helt ukjente fotballnasjonene Spania og Brazil. Spania og Brasil er også i år favoritter til tittelen, men muligheten for at andre lag blander seg inn er stor. Den store utfordreren i år er Russland, med Portugal som en outsider. Det russiske laget var nær å tukte Spania i årets europamesterskap og holdt Spania til 1-1 etter ordinær tid i finalen.
Gruppespillet i årets verdensmesterskap er nå over, og la meg bare si: dette er ingen sport for pensjonister.

Big In Japan & Forever Young
Kong Kazu, Kazuyoshi Miura eller 三浦 知良, som han helt faktisk heter, er verdensmesterskapets eldste spiller (6 måneder eldre enn sin lagkamerat, Tetsuya Murakami. Begge er født i 1967). Historien om Kazu begynner for lenge lenge siden, i et land langt langt borte. I Solens Rike, helt øst i verden, vokste lille Kazu opp med en umulig drøm. Han ville bli fotballspiller i et land som ikke omfavnet fotballen slik han selv gjorde. Kazuyoshi lot aldri drømmen slippe ut av tankene, og da han ble 15 år forsto Kazu at han måtte bort for å kunne nå sine mål. Drømmen førte lille Kazu vekk fra Fuji fjellet, og han krysset det enorme Stillehavet. Da han ankom den andre siden, måtte han overvinne sør-amerikanernes skepsis ovenfor en 15 år gammel japansk gutt som kun hadde et ønske: å bli fotballspiller. King Kazu er den meste populære japanske fotballspilleren gjennom tidene. Og da snakker vi om 11`er fotball. Kazu lyktes etter flere år som juniorspiller i de brasilianske amatørers rekker. Det var forøvrig i Brasil Miura først prøvde futsal. Han sikret seg sin første proffkontrakt med Pelés klubb Santos i 1986. Han var den første japanske spiller i Brasil. Etter noen år med en omflakkende tilværelse i forskjellige brasilianske lag, og med varierende suksess, drar Kazu tilbake til Japan. Hjemme blir han momentant en stor stjerne. Den første A-landskampen spiller han i 1990 og det første av i alt 55 landslagsmål kommer 26. August 1992 mot Nord-Korea. Målet Miura scorer skjer en snau måned etter at Katsutoshi ”Rafael” Henmi kom til verden. Henmi er den yngste spilleren i Japans tropp til årets VM i futsal. (Litt artig er det at Henmi som toåring emigrerte til Brasil med sine foreldre. Det var altså i Brasil også Hemni ble futsalspiller. Og det er derfor han bærer tilnavnet Rafael).

I 1993 blir Kazu Miura som første japanske spiller, kåret til den beste spilleren i Asia. Miuras tilbakekomst til Japan var sammenfallende med oppstarten av  J-League. Og King Kazu Miura blir synonymt et suksessen til den nye ligaen. En popularitet som aldri har dødd hos japanske fotballtilhengere. Da det i fjor ble spilt en veldedighetskamp til inntekt for jordskjelvofrene ble skoene til de forskjellige spillerne auksjonert bort. Kazu sine sko gikk for 70.000 dollar, mens skoene til en av dagens store J-League stjerner, Tulio Tanaka, til sammenligning gikk for 3.000 dollar. Tulio Tanaka er oppvokst i Brasil, med japansk far og brasiliansk mor. Tulio Tanaka krysset også Stillehavet som 15 åring. Fra Brasil til Japan.



Tomáš Skuhravý!
Miura vinner de fleste kåringer i japansk fotball, men suksess i hjemlandet er ikke det han drømte om da han vokste opp. Han ville prøve sitt talent blant verdens beste. Derfor setter han seg på flyet til Europa sommeren 1994. Han bærer fortsatt på drømmen om å bli en stor internasjonal fotballstjerne. Det er Genoa-direktør Aldo Spinelli som har fått det for seg at en japansk spiller i italiensk liga kan være god forretning, og Spinelli tror at King Kazu og Tomáš Skuhravý kan bli et meget godt spisspar. Suksessen uteblir for Kazu i Genoa, med unntak av hans mål i lokaloppgjøret mot Sampdoria. Dette står som Miuras signatur i europeisk klubbfotball.



Frankrike 98
Etter det mislykkede Serie A-oppholdet, vender Kazu tilbake til Japan, og retter fokuset sitt mot den største scenen i internasjonal fotball: Verdensmesterskapet. Japan har aldri deltatt i et sluttspill, men det vil Kazu gjøre noe med. Miura scorer 14 mål i kvalifiseringen til mesterskapet i 1998, og han startet den avgjørende play-off kampen mot Iran som Japan vant 3-2. Men da laget setter seg på flyet til Frankrike sommeren '98 er det uten King Kazu Miura. Han er blitt vraket av landslagstrener Takeshi Okada, til fordel for yngre spillere som Nakata og Ono. Opinionen i Japan er dypt sjokkert over utelatelsen av Miura. Japan taper tre strake kamper i sluttspillet i Frankrike, og i Japan mener fortsatt mange at det ikke hadde skjedd om mannen som hadde brakt fotballen fra Brasil til hjerte av det japanske folk, hadde spilt. Kazu selv er dypt skuffet over at drømmen om å skinne på den viktigste arenaen i verdensfotballen blir tatt fra ham.

Pierre Littbarski
For å døyve skuffelsen over vrakingen fra verdensmesterskapet drar Kazu igjen til Europa. Denne gangen er det Dinamo Zagreb som skal få glede av fotballferdighetene. Dette oppholdet blir også lite ærefullt med null mål på kun en håndfull kamper. Tapre Miura returnerer nok en gang til røttene. I år 2000 spiller han sine siste landskamper og scorer sitt siste landslagsmål, passende nok i 4-0 seieren mot Jamaica, laget som hadde slått Japan 2-1 i verdensmesterskapet i Frankrike to år tidligere. Fra hjemkomsten frem til 2005 spiller Miura for klubbene Kobe og Yokohama. En dag ringer telefonen hjemme hos Kazuyoshi Miura. Det er den tyske legenden Pierre Littbarski. Han spør om Miura er klar til å dra ut på et siste eventyr: spill i A-League og klubben Sydney FC. Det var tidenes første sesong av A- League. Miura hadde være hjertet til J-League helt fra starten og skulle nå gjøre det samme i Australia. I en alder av 38 år fikk han muligheten til å erobre nok et kontinent. Det ble med 4 kamper og 2 mål for Del Pieros nye klubb. Da turen til Oseaniske kontinent var over, slo Kazu seg ned i Yokohama. Her har han spilt fast siden. Klubben har holdt til i J-League 2 med unntak av 2007 sesongen, da det var oppe i den øverste divisjonen. Han har vært profesjonell fotballspiller i 26 sesonger på 4 forskjellige kontinenter, og nå har han endelig sluttspillkamper i et verdensmesterskap.



Kongen er død, Kongen lever
Da er vi tilbake i Thailand og verdensmesterskapet i futsal. Japan ryker ikke overraskende på en smell i første matchen mot Brasil. Fire ganger før har Brazil tatt hjem pokalen. Gruppe C var den hardeste i årets mesterskap. Brasil, Portugal og Japan i samme gruppe, samt Libya, som i dette selskapet egner seg best som gulvklut. Japan er regjerende Asia-mestere i futsal. På dag to av verdensmesterskapet møter hall-samuraiene, Portugal. Kampen spilles i Nakhon Ratchasima, og futsalhallen er dominert av japanske fans med håp og forventning til sin aldrende majestet. Kampen starter på dårlig vis for Japan. Målene renner inn bak den japanske målvakten. Japan ligger under 4-1 og det gjenstår åtte minutter av 1. omgang. Det er da hendelsen som snur kampen til fordel Japan inntreffer. King Kazuyoshi Miura går i press på Portugisernes store stjerner Ricardinho, eller O Mágico, som han også blir kalt. Ricardinho er en av de virkelig store stjernene i futsalen, Han er blitt kåret til verdens beste spiller i 2010, han spiller til daglig for Nagoya Oceans i Japan. Nagoya Oceans tok hjem Futsal Asian Champions League i trofeet i 2011 og bronsemedaljen i årets utgave. I årets kamp i verdensmesterskapet i futsal møter Ricardinho fem av sine klubbkamerater i det japanske laget. Det Ricardinho finner på når han utfordrer kongen av japansk fotball vil forandre kampens utfall. Ricardinho tar med seg Kazu på en karusell, han vil ydmyke den gamle kongen. I Japan, et meget hierarkisk samfunn, skal du behandle mennesker som Kazuyoshi Miura med den ypperste respekt. Japanske tilskuere i hallen er i sjokk over hva de får servert. At Ricardinho som er proff i Japan ikke forstår at en ydmykelse av en så stor og mektig mann som Miura vil gjøre noe med det japanske laget, er veldig merkelig. Ricardinhos opptrinn rettet mot Miura antenner en ild i det japanske laget. Latterliggjørende dansetrinn og dragninger, mot en ryggende og ustø Kazu. Han ser svimmel ut den gamle kongen. Han er ikke lenger kongen av fotball, han er middelaldrene herre som ikke kjenner sine egne begrensninger. Han har dratt til et verdensmesterskap i en idrett han nesten ikke har vært borti siden han forlot Brasil i 1990. Kazu får inn ei halvhjertet takling, men istedenfor at ballen går i sikkerhet, havner Miuras takling hos Portugals toppscorer Cardinal, som på et touch setter opp Joao Matos, som i blinde, finner Richardinho. O Mágico har jogget inn på blankt mål, og setter ballen forbi keeper! 5-1! Fortsatt ikke en omgang spilt! King Kazu Miura ligger som en felt konge på parketten da ballen triller i nettet. King Kazu Miura har abdisert.



Men et japansk lag som blir ydmyket er ikke akseptabelt, og hele laget bruker denne ydmykelsen av Miura som en samlingspunkt for et av de beste comebackene jeg har sett. Et minutt etter den ydmykende seansen scorer Yoshi. Portugal går til pause med en 5-2 ledelse, og har vært det klart beste laget. Med den gnisten Ricardinho tente hos samuraiene, gjør at det er et helt annet Japan som kommer på banen til 2. omgang. Miura selv holder seg mest i bakgrunnen som innbytter, mens lagkameratene kjører alle mann i angrep. Stillingen er fortsatt 5-2, da det kun er ti minutter igjen. Japan tar da ut keeperen, og spiller med få unntak resten av kampen med 5 utespillere mot det mektige portugisiske futsallaget.

Det lykkes. 32 minutter: Kitahara scorer! 33 minutter: Morioka scorer! 36 minutter: Henmi SCORER! Det ender 5-5. Det veives med japanske flagg med påskriften King Kazu i hallen. Kongen var ikke død. Laget hans har reddet æren og det japanske futsallandslaget tar seg videre til utslagningsrunden.

Søndag 11. November får vi kanskje se King Kazu Miura for aller siste gang i en internasjonal kamp. Da spiller Japan mot Ukraina i 8-dels finalen av årets verdensmesterskap i futsal. Lenge leve Kong Kazu!

Paul Aaron Scholes – en hyllest

Skrevet av Lars Eide. (@LarsEide)


”Of course I can tackle. There’s plenty of evidence of that.”  – Paul Scholes.

Det er så mye med den mannen jeg beundrer. Jeg tenker på så mye når jeg hører navnet Paul Scholes. En levende legende, som her får en liten hyllest.

Jeg begynte å heie på Manchester United rundt 1994. Faren min er United-supporter, og min eldre bror heier på Liverpool. Jeg og min tvillingbror kunne fort blitt vippet over på den gale siden, men heldigvis valgte vi riktig.

"In the last 15 or 20 years the best central midfield player — the most complete — is Scholes. He is a spectacular player who has everything. If he had been Spanish, he would have been valued more."  — Xavi

Sommeren 1994 vil jeg tro Paul Scholes satt hjemme, sliten etter trening, og tenkte på når han skulle få sjansen. David Beckham, Gary Neville, Keith Gillespie og Nicholas Butt for å nevne noen, hadde allerede fått prøve seg i en kamp eller to sesongen 93/94. Dette var alle spillere fra det legendariske ”Class of ’92” (En annen historie, men Class of ’92 fortjener et innlegg! Noen som tar opp hansken?)

Så var ferien over. Paul Scholes var for alvor med i diskusjonen. Han ble imidlertid ikke brukt med det første, men Sir Alex så sitt snitt da United skulle møte Port Vale i ligacupen. Scholes er med fra start. United vinner 2-1. Scholes scorer begge målene.



Tre dager senere debuterer han i ligaen. Det ender med 3-2-tap mot Ipswich, men Scholes noterer seg for nok et mål. Det ble 17 ligakamper for Scholes den sesongen.

“I’m star struck when I see Paul Scholes because you never see him. On the pitch you can’t catch him. Off the pitch he disappears.”  — Luis Figo

Etter det har han vært en mer eller mindre fast brikke på United i 19 (!) sesonger. Det er så lenge det. Det fins ikke mange av dem. Og de som velger å vie hele proffkarrieren sin til en klubb, og leverer år etter år, er det lett å bli glad i.

Paul Scholes. Jeg tenker på omstillingsevnen hans. Han begynte som en boks-til-boks-spiller. Han har vært kantspiller. Han har vært én av to spisser. Og mot slutten av karrieren gikk han over til å ligge litt dypere i banen. Han har vist en enorm evne til å omstille seg i løpet av alle de årene kreativiteten, teknikken, løpskraften og farten hans har endret seg.

Det er mange grunner til å hylle Paul Scholes. Han har alltid vært der. Spillere kommer og går. Det gjør trenere også. For meg er Paul Scholes Manchester United, og Manchester United er Paul Scholes.

“At La Masia his name was mentioned a lot. In some ways, he was one of our teachers.”  — Lionel Messi

Jeg tenker på de strøkne langpasningene. Ett touch, legge til rette og PANG - ballen går 50 meter paddeflatt på lissa til medspilleren på kanten. På den kanten har Beckham vært, Poborsky (legende), Ronaldo, Nani., Sharpe, Kanchelskis og selvfølgelig Giggs, men noen andre får lage et innlegg om han. De kommer og de går. Men Scholes består. Han har alltid vært der.

Hvis du har drøye åtte minutter til rådighet:


Paul Scholes. Jeg tenker på knallharde vristskudd fra distanse.



Basisferdighetene er helt perfekte. Ikke noe stort finterepertoar. Han blir hyllet av verdens beste spillere, og samtidig er han ganske enkel i sin ballbehandling. Det er det som foregår oppi hodet på rødtoppen som interesserer. Noen burde ta en kikk oppi der.

Han har ingen fiksfakserier ved seg, som Per-Jarle Heggelund tar et aldri så lite oppgjør med på sin egen blogg. Sveisen, skoa og de utatoverte armene. Jeg liker det.

I år har han fire gule kort på 406 Premier League-minutter. Ja, ja – ingen er perfekte.

“I have no hesitation in putting a name to the embodiment of all that I think is best about football. It’s Paul Scholes.”  — Sir Bobby Charlton

Jeg har faktisk lyst til å henge opp volleyen hans mot Aston villa i 06/07-sesongen på veggen. For et teit uttrykk, tenker du sikkert. Nei, jeg mener det. Jeg vil kjøpe en liten flatskjerm, henge den på veggen, installere en dvd-spiller skjult i veggen og bare la den scoringen gå om og om og om .... og om igjen.



Hvem er din favoritt? Har du en Youtube-video med vedkommende du ønsker å dele? Jeg vil i så fall se det i kommentarfeltet!

Takk for meg. Ha det bra.

Being: Strømmen

Vi har gleden av å presentere vår første blogg fra en fotballspiller på toppnivå. Etter intens nettverksbygging, en del mas og lovnader om et morsomt julebord har vi fått Simen Stamsø Møller, spiss på Strømmen IF og eks Tromsø, Kjelsås, Skeid og Lille Tøyen til å blogge for oss. Simen er også kjent for sine eminente livedekninger av fotballkamper for ANB og som kommentator på C More (tidl. Canal +). 

Skrevet av Marco Simone

Jeg spiller fotball for et lag som heter Strømmen IF. For andre året på rad har vi havnet i bunnstriden i Adeccoligaen. Vi står på kanten av stupet, og avgrunnen der nede heter 2. divisjon. I år har vi spilt på Sør Arena. Neste år kan Skedsmo Stadion være destinasjon for bortekamp.

Vi har som sagt hentet fram overlevelsesinstinktet før. I fjor lå vi tre poeng og fem mål bak Asker før siste kamp. Asker tapte 5-1 borte mot Sandefjord. Vår kamp mot Nybergsund endte slik:



Den siste uka har vi spilt tre kamper, i kategorien cupfinale hva viktighet for klubben angår. Her er min lille dagbok fra noen svært hektiske dager.

Søndag 28.10: Kongsvinger (b)
Høsten er den beste årstiden, spesielt for fotball. De store ligaene sparkes i gang, og våres egne sesonger skal defineres og avgjøres. Det beste som finnes er en viktig flomlyskamp på et vått underlag, hvor frostrøyken flommer ut av kjeften og bare fingre er kledde med vanter. Vi har tatt turen til de dype skoger for å møte et Kongsvinger på randen av konkurs. Tidligere på dagen har en elendig linjedommer frarøvet mitt kjære Liverpool to poeng på Goodison Park. Litt hånlig fliring fra et par United-fans er intet mindre enn forventet.

Før en kamp har alle spillere noen rutiner man må igjennom. Selv bruker jeg ofte YouTube-klipp for å motivere meg og drømme meg bort. Før bussen stanser på iskalde Gjemselund, sørger jeg for å la min fotballgud Zinedine Zidane ta meg med til drømmeland.



”Vi skal vinne dueller og andreballer. Vi ligger kompakt når de har ballen, og varierer mellom å være gjennombruddshissige og ballbesittende når vi har den". Coach Erland Johnsens ord ser ikke ut til å nå fram. Vi starter kampen brukbart, men havner under 0-1 etter selvmål. Like etter header jeg et innlegg fra Kim André Brandtzæg (eks. Levante og Rachel Nordtømmes nye flamme) i stolpen. Godkjent minus er trenerens dom i garderoben ved halvtid.


Keeperen blir reddet av sin beste venn.

Like etter pause serverer vi Olav Tuelo Johannesen ballen, og spissen gjør 2-0. Kampen går inn i dvalemodus helt til jeg legger ballen til vår toppscorer Kristoffer Tokstad, som leker Steven Gerrard anno 2005, og hamrer inn reduseringen. Minuttet etter er Armin Sistek alene med keeper, men bommer. Armin var en ”bomber” i vår, med bl.a. to kandidater til årets mål, men nå opplever han måltørke. Dermed taper vi 2-1, og ligger fortsatt ett poeng under streken.

Onsdag 31.10: Mjøndalen (b)
Ettersom vår eminente jamaicanske burvokter Duwayne Kerr var opptatt med VM-kvalifisering for et par uker siden, fikk vi utsatt vår kamp den helgen, og må spille nok en tøff bortekamp bare tre dager etter tapet på Gjemselund. Som alltid sørger jeg for å spise MASSE ris, litt kylling, og drikke minst tre liter vann tre timer før kampstart.

Vi blir enige om å først og fremst bryte ned deres spill ved et kompakt og godt soneforsvarsspill, for så å være dødelig effektive på kontringer.

Ingenting stemmer for oss i 1. omgang. Det er rett og slett flatterende at disse Tippeliga-jagende brunskjortene kun leder 1-0 etter 45 minutter. I garderoben forsøker vi å motivere hverandre ved å minne oss på at dette er en bonuskamp, og at vi kan klare minst ett poeng.

Vi ser hverandre dypt i øynene, og kommer ut med en helt annen gnist og tilstedeværelse etter pause. Bevegelsene er der, og jaggu sitter pasningene plutselig. Derfor føles det som et vaskekte ballespark når Anders Karlsen på vakkert vis dobler Mjøndalens ledelse etter syv minutter av 2. omgang. Så slår vi tilbake. I løpet av to minutter blir 2-0 til 2-2. Jeg assisterer både reduseringen til nevnte Brandtzæg, og utlikningen til Espen Olsen. Det likner kanskje ikke en spiss å si dette, men jeg er faktisk mer glad i være tilrettelegger enn målscorer. Ikke fordi jeg er så snill og ålreit og sånn, men fordi jeg alltid har satt sinnsykt stor pris på å bli servert selv. Selvfølgelig gir det ikke den samme orgasmiske følelsen som å score selv, men det gir en helt egen tilfredstillelse å slå en assist.


2-2. Jeg i servitørrollen. Min gode venn Espen i konsumentrollen. En rolle han på alle måter trives i.

Vi har plutselig tatt over initiativet i kampen. Mjøndalen fremstår som Adeccoligaens svar på Zdeněk Zemans Roma. Armin Sistek får en stor sjanse, men keeper Forn redder flott. Så kommer episoden som jeg håper jeg slipper å tenke på utover vinteren. Kim Brandtzæg slår et innlegg som spretter i bakken inne i hjemmelagets felt. Jeg kommer meg foran midtstopperen deres, og får satt hodet på ballen. 2-3? Neida, stolpe ut. Igjen!


Close, but no cigar. Nok en heading i det loddrette metallet.

Det lakker og det lir. Minuttene går, Mjøndalen overtar banespillet. 90 minutter rundes. Det legges til tre minutter. Så – et frispark ute ved cornerflagget, en klarering, et nytt innlegg, litt klabb og litt babb – og 3-2! Kamp slutt.

Å si at stemningen i garderoben etter kampen er dårlig vil være sjælve Understatement Of The Year. Men samtidig kan vi ikke annet enn å bli enige om å ikke la oss knekke fullstendig.


Som den elendige taperen jeg er, var jeg nedbrutt etter kampen. Her ble jeg sittende i flere minutter, før keepertreneren vår nærmest måtte bære meg inn i garderoben.

Søndag 4.11: Alta (h) 
Vi har rukket et par treninger siden Mjøndalen-kampen. Men heldigvis har vi ikke Felix Magath som trener, så belastningen har vært minimal. I tillegg har våre fysioterapauter fått selskap av en massøse, så sykestua har til tider vært overbefolket. Før kampen teller jeg syv mann som sliter med skavanker og småskader etter de to siste kampene. Årets siste hjemmekamp står for tur. Jeg er sjef for musikken i garderoben, og rekker gjennom følgende spilleliste mellom oppmøtetiden og spillermøtet.

1. Guns N’ Roses – Sweet Child O’ Mine
2. REO Speedwagon – Roll With The Changes
3. Oasis – Acquiesce
4. Steve Harley & Cockney Rebel – Make Me Smile
5. Dirty Pretty Things – Blood Thirsty Bastards

I dag møter vi et allerede nedrykksklart Alta, og da er det selvsagt vi som skal regjere med hurtig angrepsspill og påfølgende målsjanser. Lagene rundt oss skal alle ut i tøffe hjemmekamper. Hødd møter Sandefjord, Tromsdalen får Bodø/Glimt på besøk, og Bryne skal bryne seg på våre banemenn fra Nedre Eiker. Så litt hjelp bør det være mulig å få.

Passende nok fikk jeg nye sko i posten to dager før denne kampen. Jeg bruker størrelse 47 ½, så skoene må spesialbestilles per eBay. Skoene er hvite, og det trives jeg med. Av en eller annen grunn føler jeg meg bedre med hvite sko på føttene.


Nye Marco Simone-sko. Haters gonna hate.

Vi går ut i et forrykende tempo. Kampen har ikke vart i ett minutt før Tokstad får alle sjansers svigermor når han header ballen rett på keeper fra seks-syv meters hold. Deretter må keeper gi retur på Brandtzægs harde skudd. Returen setter jeg i mål, men linjemannen er tross den tidlige kampstarten (kl.12.30) våken, og annullerer korrekt for offside. Jeg spiller Armin alene med keeper, men måltørken hans vedvarer.

De gul- og blåstripede finnmarkingene er ganske tannløse, og sprer verken eder eller galle på vår banehalvdel. Likevel står det 0-0 til pause. Vår trener forklarer at vi må vri spillet kjappere, komme til innlegg, og skape action i deres boks. Med 59 minutter på klokken bærer pausepraten frukter. Høyreback Fredrik Nilsen slår et godt innlegg, som jeg møter ved første stolpe. Headingen er (som jeg lærte av Sigurd Rushfeldt i Tromsø at den alltid skal være) i bakken før den går i mål. 1-0. Det føles så befriende, som om 200 kg er tatt av mine og lagets skuldre.


Alle gode ting er tre. Petr Čech må kapitulere.

Forrige sesongs siste hjemmekamp var også mot Alta. Da ledet vi 1-0 til det gjensto ti minutter, men kampen endte 1-2. Heldigvis er vi nærmere 2-0 enn nordlendingene er utlikning i år.

ELEKTRISK stemning på tribunen når STRØMMEN går opp i LEDNINGEN 1-0. Her ved supporterne i Greyhounds.

Etter kampen tar vi imot fortjent hyllest fra 368 (minus de åtte fra Alta), men vi må dessverre registrere at alle våre argeste konkurrenter har fått med seg poeng – Hødd og Tromsdalen har til og med slått Sandefjord og Bodø/Glimt. Faen! Visst hørte jeg speakeren si at Hødd ledet mot Sandefjord underveis, men dette var nesten for drøyt. For min del snus jubelen til fortvilelse - seiersropet stopper i halsen. Det føles ikke lenges som en seier, men kun en videre billett til kampen om overlevelse.

Tabellen før siste serierunde:
.

Kampene:


Here we go again. Jeg har vært i nedrykksstrid tre ganger, og aldri rykket ned. Men det har aldri sett så tøft ut som nå. Til helgen reiser 15 spreke, uthvilte og jævlig gode fotballspillere til Trondheim for å bestemme Strømmen IFs skjebne. Til da synger vi, på vaskekte trøndersk, med på refrenget til Bjarne Brøndbo.

Hilsen
Simen Stamsø Møller
Strømmen IF

Alle kampfoto: Kristin Daly. 

Fotball og språkbruk: grøfter og feller - en ufaglærts analyse av dårlig språkføring i arbeidet med formidling av fotball i massemediene

Skrevet av Giorgios Christoforos.


I de følgende setninger kommer du forhåpentligvis til å lese noe som gjør at det å se en fotballkamp aldri blir det samme igjen. Eller, rettere sagt, å høre på det som blir sagt under en fotballkamp blir aldri det samme igjen. Jeg ønsker at du skal oppleve det jeg opplever – nemlig ekstrem irritasjon over dårlig språkbruk. Hvorfor ønsker jeg det? Fordi de som jobber i denne bransjen har språk som sitt virkeområde, og slike banale eksempler jeg nå skal servere viser at det ikke er språket disse folka jobber med. Men det burde de. Jeg er ingen fagmann, men har instinktivt bitt meg merke i en del språklig slurv og unøyaktigheter. La oss starte med det som kanskje irriterer meg mest:

1. Ord: ”Omdiskutert”
Mulig setning: ”Rødt kort til Fevang! Den er omdiskutert!”
Nei, det er den ikke. Den er ikke omdiskutert før den er omdiskutert. Og omdiskutert betyr at flere har diskutert det og at det finnes flere meninger om saken. I de fleste tilfeller brukes ordet ”omdiskutert” i stedet for ordet ”tvilsom” eller ”kontroversiell”. Som i: ”den er omdiskutert”=”den er tvilsom” eller ”den avgjørelsen er omdiskutert”=”den avgjørelsen er kontroversiell”. At noe er kontroversielt betyr at det må være kontroverser rundt det. ”Tvilsom” refererer da gjerne til situasjoner der det er tvil om hva som skjedde, eller hva som er rett, mens kontroversiell ideelt sett burde brukes der det kan sås tvil om presedens, enten bruken av den eller om dette skal skape presedens. At noe er omdiskutert er derfor heller ikke en gang i nærheten av å bety det samme som ”feil”. Det betyr  heller at det kan være feil, men at nettopp det er diskutabelt. Dermed kan det oppstå en diskusjon omkring hendelsen. Men sjansen for at situasjonen har rukket å bli omdiskutert fra det øyeblikket situasjonen skjer og til kommentatoren ser reprisen, er så latterlig lav at all kommentering i sanntid bør være kjemisk fritt for ordet ”omdiskutert”, med mindre man da skulle ønske å henvise til en omdiskutert situasjon i fortiden.

2. Ord: ”En”
Mulig setning: ”Han kan sette inn en Moa i form”
Én Moa? Finnes det flere? Noen ganger spiller en Yttergård Jensen til en Årst på løp, og så avverger en Muri. Dropp en! Dette antar jeg egentlig brukes for å understreke et poeng om sammenlikning. ”Her kommer en skadefri Henning Hauger innpå”. Altså at man stiller denne ”en” spiller/trener/dommer etc, i dagens utgave opp mot en tidligere. I dette tilfellet en skadet Hauger. Dette er i og for seg et greit utgangspunkt, men det vitner om et lite fantasifullt ordforråd, selv når det brukes riktig. Når det på ingen måte brukes riktig, men kun som et fyllord er det bare en ting å si; Petter Myhre. Dette er også i liknende kategori som bruken av uttrykket ”i forhold til”, som er et fyllord hele nasjonen lider under. ”I forhold til banespillet har RBK tatt seg opp”. En gang til: i forhold til banespillet? Hva er det som er i forhold til banespillet? Eller menes det kanskje at RBK har mer av banespillet i andre omgang sammenliknet med det de hadde i første omgang? Eller er det RBK som i forhold til VIF har mer possession? ”I forhold til” krever at noe settes i forhold til noe. Det gjør det sjelden. Dessverre.

3. Ord: ”Proff”
Mulig setning: ”Han drar til Danmark for å bli proff”
Mange fotballspillere i Norge har i de siste årene opplevd lønnskutt, eller at lønningene har blitt redusert i forhold til (!) tiden før finanskrisen. Allikevel lever mange spillere svært godt av den lønnen de hever i sine klubber. Flere av dem tjener over en million kroner i året. Det er mer enn en lærer. Det er mer enn i veldig mange andre yrker. At sportsjournalister allikevel fortsetter å skille mellom at det å spille i Norge og det å spille i utlandet er forskjellen på proff og ikke proff, er for meg hinsides ubegripelig. Å være proff er en forkortelse for å være profesjonell, som betyr at man livnærer seg av sin profesjon. I dette tilfellet er fotballspiller profesjonen. Om ikke en fotballspiller som tjener, la oss ikke ta for hardt i og si, 600.000,- i året, med arbeidsinstruks om å hvile mellom de to daglige øktene, er proff, så er det få av oss kan kalle oss profesjonelle. Ideen om utenlandsproffen stammer fra den tiden da norske fotballspillere stort sett var semi-profesjonelle. Det betyr at fotballen var én av to eller flere inntekter den respektive spilleren hadde. Å få et tilbud fra andre land betydde gjerne at lønnen var såpass god at man kunne livnære seg fullt ut på denne lønnen. Det å bli ”utenlandsproff” var derfor en helt vanlig betegnelse på en som var amatør eller semiprofesjonell i Norge, men som ble proff da han dro til utlandet. At man fortsatt snakker om ”proffeventyret” eller ”utenlandsproffen” er på grensen til søtt. Men jeg skal gjerne bytte bort den søtheten med at journalistene heller omtalte det som ”eventyret” eller ”fra-proff-til-rik-i-varme-strøk.”

4. Ord: ”Mål”
Mulig setning: ”Hadde den gått inn, så hadde det vært mål!”
Dette er kanskje et billig poeng fra min side, men det er såpass irriterende at det må nevnes. Særlig fordi jeg skal nevne flere avarter av denne Scheie-klassikeren. Problemet med disse setningene er at reporteren og/eller ekspertene og analytikerne roter seg opp i en hel del språklige, men også filosofiske problemstillinger. For å dissekere eksempelet over: Ja, selvfølgelig hadde det blitt mål hvis den hadde gått inn. Men det gjorde den ikke! Den gikk utenfor. Deal with it! Et annet eksempel er setningen ”denne kampen trenger et mål”. Selvsagt er målet med kampen for begge lag å score mål. Det er jo ikke noe tvil om det. Men når vedkommende skal uttrykke hva som kan få tilfredsstilt dennes underholdningsbehov, ved å påpeke hva som trengs for å oppnå den perfekte dramaturgi, faller bunnen ut av fotballen som konkurransesport: Vi venter for å se hva som skjer! Det er jo det som er hele poenget! Denne kampen trenger overhodet ingenting. Denne kampen er det som skjer nå. Så hold kjeft, kommentér det som skjer, og ikke det som ikke skjer eller som kan komme til å skje. Dette gjelder alle former for ”hadde den duppet før…”, ”hadde han vært litt raskere…” osv. Jeg kalte det et billig poeng i begynnelsen for å understreke at dette er en naturlig reaksjon fra menneskets side: ”hvis bare…” Dette er dog blitt en såpass stor del av pausepjatten at man snart må starte med å konstruere fiktive hendelser på den interaktive touch-screenen, Morten Langli kan få se hvordan kampen hadde gått hvis alt skjedde på hans premisser. Ideen om at kamper trenger mål henger sørgelig nært sammen med å redusere fotball til kun å være god tv og gode inntjeningsmuligheter. Men fotball er mer enn det. Det er livet. Det er spenning, og det er gjerne der hjertet overtar for hjernen. La oss håpe det fortsatt kan være sånn.

5. Ord: Sine og borger
Mulige setninger: ”Keeperen tar ballen i sine hender” og ”Dette borger for en god annen omgang”

Helt til slutt vil jeg bare kort nevne noen litt koselige gullkorn fra Olav Traaen og Arne Scheie. Du leste dem over og når du tenker deg om så har du hørt disse uttrykkene. Det er veldig koselig når keeperen bruker sine egne hender. Det er vel bare Traaen som bruker dette uttrykket slik. På samme måte er ordet ”borge” noe bare Arne Scheie kan, og får lov til å bruke. Jeg har ikke overhørt andre som bruker dette ordet i kommentering av fotball. Og godt er det. For Scheie er Scheie, ballen er rund og cup er cup. Eller er det virkelig dét?

Semiotisk hilsen Giorgios Christoforos.

En brokete forsamling Liverpool-spillere anno 1995 - 2012

Materazzia-redaksjonen ønsker en ny gjesteblogger velkommen! Hans etternavn er Gogstad-Anfield, og det i seg selv er nesten nok til å bidra i vår lille fiskedam av en fotballblogg. Han bor i Southampton og følger i rekken av excellente korrespondenter vi har tilknyttet oss gjennom årene. Enjoy, sier vi bare!

Skrevet av Axel With Gogstad-Anfield 

PS: Dette er mitt virkelige navn. (Twitter: @AxelGogstad)

Det er en stor ære og ikke så rent lite fornøyelig å få lov til å bidra på denne bloggen, som holder et så høyt nivå at dette føles virkelig som å hoppe etter Wirkola/Bredesen/Weissflog/ - take your pick.

I min søken etter tema til mitt første gjesteinnlegg, tenkte jeg det ville vært det beste å skrive noe jeg faktisk kan (i mine øyne) en god del om. Liverpool og jeg har i år 17-årsjubileum. Et kjærlighetsforhold av typen berg og dalbane, som har gitt mange oppturer, så vel som nedturer. Utrolig mye rart har kommet og gått inn og ut av portene av på Anfield disse årene. Noen har hatt fotballegenskapene til en trofast benkesliter på et 7. divisjonslag, men som jeg allikevel av en eller annen grunn har klamret til mitt bryst, og forsvart med mitt eget liv i mang en opphetet diskusjon.

Da tenkte jeg det ville være passende å plukke ut min startellever, bestående av mine personlige kulthelter/favoritter de siste 17 årene, med tilhørende benk. Jeg vil ikke på noen måte påstå at dette laget ville kjempet i toppen av Premier League sesong etter sesong – det gjør vi jo strengt tatt ikke nå heller. Men dette laget ville i hvert fall gitt meg voldsomt hodebry når jeg skulle plukket ut navn og nummer på ryggen til min neste drakt. For de av oss som mener det ikke er tøv å gå med spillernavn på ryggen.

Dette laget er meget begrenset når det kommer til fart, med få men hederlige unntak. Her er det knallhardt arbeid som er nøkkelen til suksess, med et lite hint av teknikk og finesse i noen lagdeler. Formasjonen er en leken 4-3-3, uten sammenligning med Brendan Rodgers´ mannskap forøvrig.

Noen vil helt sikkert gå av skaftet for at jeg har utelatt Steven Gerrard. Captain Fantastic er en av mine absolutte favorittspillere gjennom alle tider, men her er det viktig å få frem at Gerrard er en ekte helt, en legende, først og fremst på grunn av sine fremragende kvaliteter som fotballspiller, så vel som hans lokale tilhørighet. På dette laget er det kultheltene som får sin rettmessige hyllest.

I mål: Jerzy Dudek – 186 kamper 0 mål (2001 – 2007)
Mange mener at Jerzy var en veldig god keeper hvis man så bort fra at han ikke kunne stå i mål. Og det var absolutt kamper han hadde lagt igjen keepertalentene sine igjen i hjembyen hans Rybnik, men ikke 25. mai 2005. Den redningen mot Schevchenko i andre ekstraomgang, står igjen som en av de beste redningene i Champions Leagues historie, og etterligningen hans av Bruce Grobbelaars klovnestreker i 1984, gjør den godeste Dudek til en soleklar ener i kassa. Kan dog få trøbbel med å få den nødvendige autoriteten og respekten til stopperparet på dette oppsettet.

Høyreback: Steve Finnan – 217 kamper 1 mål (2003 - 2008)
Det var denne posisjonen jeg fant aller vanskeligst å plukke ut. Jeg kunne kanskje (og burde, i noens øyne) jukset litt og dyttet Jamie Carragher ut her – av åpenbare årsaker. Allikevel havnet Finnan et hestehode foran Carra. Selve Mr. Consistent og herr Unsung Hero in persona. Gjorde så å si aldri en blemme og likte seg aller best på jobb når ingen la spesielt merke til ham. Dessuten er løpskapasiteten hans et absolutt must på dette laget, de gangene Stephane Henchoz står igjen i teknisk sone for å hente seg inn.

Høyre midtstopper: Stephane Henchoz – 205 kamper 0 mål (1999 – 2005)
Sveitseren bar konstant et ansiktsuttrykk som bar bud om at denne mannen kom til å segne om av utmattelse når som helst. Hadde ikke målteft for fem flate øre, og i likhet med Jamie Carragher, skjønte han etterhvert sitt eget beste og holdt seg nede i forsvar på offensive dødballer, sannsynligvis for å få igjen pusten. Allikevel dannet han et av Premier Leagues mest solide stopperpar på den tiden, i tospann med Sami Hyypiä, og la ingenting igjen ved dørene.

Venstre midtstopper: Neil Ruddock – 152 kamper 12 mål (1993 – 1998)
Razor Ruddock er en mann det var umulig å ikke bli glad i. Matchvekten hans ble aldri offentliggjort, men jeg kan vanskelig se for meg at den var under 100 kilo. Med fett- og muskelmassen jevnt fordelt, brukte han beinknusende taklinger til å kompensere for hans manglende fart for alt det var verdt. Legendarisk øyeblikk da han, drevet av vilje og pur faenskap, stanget inn 2-2 mot Manchester United, uten helt å være klar over hva han nettopp hadde gjort dagen etterpå. Godt egnet som Jerzy Dudeks personlige livvakt.

Venstreback: Djimi Traore – 141 kamper 1 mål (1999 – 2006)
Plukkes ut på laget ene og alene på grunn av 3. rundekampen i FA-cupen mot Burnley i 2005. Måten han ballettdanset inn selvmålet som sendte Liverpool hodestups ut av cupen, ville trolig gitt ham hovedrollen i Tsjajkovskijs mesterverk Svanesjøen. Sannsynligvis en av de minst begavede fotballspillerne som har en Champions League vinnermedalje på gutterommet.



Høyre midtbane: Danny Murphy –  249 kamper 44 mål (1997 - 2004)
Vanskelig å utelate Old Trafford-dødaren. Selv den dag i dag er han en spiller som ikke får nok kreditt for hans ytelser på banen, i mine øyne. Hvis jeg ikke husker helt feil, ble han matchvinner på Old Trafford ikke mindre enn tre ganger i løpet av hans Liverpool-karriere. Gjorde alltid som han ble bedt om, jobbet knallhardt for lagkameratene sine og er en sann gentleman. Ekstra gøy å se ham med kapteinsbindet i Blackburn nå om dagen.

Sentral midtbane: Igor Biscan 118 kamper 3 mål (2000 – 2005)
Igor Biscan er kanskje selve definisjonen på kulthelt. Den høyreiste kroaten hadde de første sesongene ingen verdens ting å bidra med på Anfield, og fikk et slags gjennombrudd først under Rafa Benitez, i den forstand at han endelig begynte å spille i det minste brukbart. Deler sammen med Djimi Traore førsteplassen som den minst begavede spilleren som har vunnet Champions League. Supportersangen hans er også udødelig: Igor Biscan. He was a giant of a man. He should be playing for Milan, Igor Biscan.

Venstre midtbane: Patrik Berger - 196 kamper 35 mål (1996 – 2003)
Sammen med blant andre Jamie Redknapp og David James (!), bidro Patrik Berger voldsomt til at den kvinnelige andelen av Liverpools supporterskare vokste på midten av 90-tallet. Regnes som en av Liverpools kjekkeste spillere gjennom tidende, og det var ikke bare jentene som falt pladask for ham. Venstrebenet hans var vel så dødelig som utseendet, og har bidratt med flere kandidater til årets mål. Hans kremmerhus av et frispark mot United på Old Trafford, er en avgjørende faktor til hans plass i startelleveren.

Høyre angriper: Luis Suarez 65 kamper 29 mål (2011 - )
Var lenge i tvil om jeg kunne ta med en såpass fersk spiller med på laget, men etter feiringen hans mot Everton sist søndag, fantes det ikke et fnugg av tvil i mitt hjerte. Spesielt festlig er det at absolutt bortimot alle, som er så uheldige å ikke holde med Liverpool, kan ikke fordra vår herlige, uruguayanske dramaqueen. Spiller som han konstant er besatt av Gamle Erik, og har en vinnervilje som er gull verdt. Slår tunneler på motspillere like ofte som jeg vasker ørene mine, og har en teknikk, temperament og personlighet som det er umulig å ikke elske. Hvis du har ham på din side, vel å merke.

Sentral spiss: Andy Carroll 58 kamper 11 mål (2011 - )
Big Andy er, til tross for undertegnede sin heterofile legning, én av tre mann som hadde fått meg på rygg. Mannen med den hestehalen er så elegant og stilfull der han galopperer bortover det grønne teppet. Hans nese, glede og teft for alkoholholdige drikker, er bare med på å øke min uendelige begeistring for geordien. At han etter alle solemerker er tapt for Liverpool (kan ikke tenke meg at han har en fremtid under Brendan Rodgers,) er for meg en større tragedie enn da den lysluggede, platinablonde, uspiselige spanjolen, hvis navn vi ikke nevner, forlot klubben.

Venstre angriper: Titi Camara 33 kamper 9 mål (1999 – 2000)
Titi Aboubacar Camara var ikke lett å bli klok på. Jeg har ennå ikke sett en Liverpool-spiller mer ujevn i prestasjonene enn Titi. Fra det helt fantastiske til noe av det mest hjelpeløse du kan se på en fotballbane. De sistnevnte prestasjonene tilgis raskere enn du kan si Aboubacar på grunn av én eneste hendelse: I oktober 99 tok Liverpool i mot West Ham på Anfield. Camaras far hadde kvelden før på tragisk vis gått bort. Alt lå til rette for at guineaneren ville score til ære for sin far, og skjebnen skuffet ikke. Foran Anfield Road End scoret han, og sank deretter strigråtende ned på sine knær. Husker det øyeblikket som det var i går der jeg satt hjemme i stua, 13 år gammel, og hulket med. (Ca 1:20 ut i denne videoen)

Benken:

Jamie Carragher – 709 kamper 5 mål (1996 - )
Riktignok har Carra «hele» fem mål på samvittigheten, men man må aldri glemme at han har syv gærne veien. At to av dem kom i en og samme kamp mot Man Utd, gjør det hele litt tragikomisk. Hans teft for selvmål til tross, er han ikke bare en spillerlegende, men også en kulthelt i mine øyne. Utkonkurrerer hans kollega Steven Gerrard i temperament og scouseaksent. Hinket rundt på slutten av finalen i Istanbul etter å ha gått ned for telling to ganger i løpet av kampen på grunn av krampe. Gjorde et siste desperat forsøk på å pådra seg en langvarig skade i jubelscenene som fulgte etter at seieren var et faktum. Har alltid gitt 110% for klubben og vil bli husket. Lenge.

David James – 277 kamper 0 mål (1992 – 1999)
Jeg lyver ikke når jeg sier jeg har noen gode minner av David James som målvakt. Mer skal sannelig ikke til for at han får en plass i troppen, og henvises korrekt til benken, i håp om at Jerzy Dudek aldri vil pådra seg skader eller suspensjoner. Først etter karrieren hans på Anfield var over, valgte James å vise seg som en skikkelig burvokter. Typisk.

Gary McAllister – 87 kamper 9 mål (2000 – 2002)
Hva gikk denne mannen på i vårsesongen 2000/01-sesongen? Husker godt min bror spøkte om at han forlangte rullator og kamferdrops i sign-on-fee da han signerte for Liverpool. Ord han senere skulle få spise i seg. Var en katalysator i treble-sesongen, og målene formelig haglet inn fra skotten, hvis isse bar bud om en hard oppvekst i Newarthill. Og alle husker vel det frisparkmålet mot Everton?

Dirk Kuyt – 285 kamper 71 mål (2006 – 2012)
Nederlenderen var ofte inspirert av hans hjemlands tresko når det kom til mottak, og tok ofte i mot kula på en måte som ikke lignet grisen. En blanding av kulthelt og legende, dette. Bidro i løpet av sin Liverpool-karriere med utallige viktige scoringer, og en innsats og løpskapasitet selv ti Duracellkaniner ikke klarer å etterligne. Fortjener en plass på benken.

Erik Meijer – 27 kamper 2 mål (1999 – 2001)
Kaprer den siste plassen på grunn av sin ubrukelighet. Evnet ikke å score ett eneste ligamål for Liverpool, til tross for at hans eneste oppgave var å holde seg inne i boksen og dytte den i nettet. Forsvarer sin plass på benken ved å aldri komme innpå, og derfor holde den god og varm til enten Neil Ruddock eller Stephane Henchoz ikke orker mer.

Disse 16 utvalgte har i løpet av sine Liverpool-karrierer dekket hele følelsesregisteret mitt, og ført til at alderdommen nok kommer vel tidlig. Samtidig har de gitt meg uforglemmelige høydepunkter, noen har til og med maktet å bidra med trofeer. Kom gjerne med ris og ros i kommentarfeltet! Tilgjengelig på twitter er jeg også: @AxelGogstad.

Takk for meg!