Love Shine a Light

Skrevet av Kronbein. (@Kronbein)

Jeg er ingen damemagnet. Det har jeg aldri vært. Mang en gang har mitt hjerte blitt knust. Det har vært av ei skreppe fra det glade sørland, ei berte fra det bitre vestland eller til og med ei storbrysta høne fra det sossete østlandet. You name the place, og sannsynligheten er meget stor for at jeg har blitt dumpa av ei dame der i fra.

Hun fra sørlandet var en sommerflørt. The girl next door. Langt blondt hår, blå øyne og en figur Kari Jaqeusson ville misunt. Vi holdt hender, kysset til sommernattas svale stund ble til en morgensol som gjorde oss begge røde i kinna. Jeg trodde vi skulle leve resten av livet sammen. Hun skulle på studietur til Bali… Tårene rant nedover kinnet.

Tiden leger alle sår, sies det. Om ikke tiden gjør det, så gjør i hvert fall en ny forelskelse susen. Berta fra vestlandet ble min legedom. Blikket hennes fanget mitt. Jeg jaktet henne. Dag og natt tenkte jeg på henne. Tanker ble til handling, og handling ble til lange turer i Oslos gater. Sommeren var på hell. Høstens vakre fargepalett malte Oslo med farger som jeg har aldri har sett, verken før eller siden. Det var vakkert. Hun var vakker. Jeg trodde vi skulle leve resten av livet sammen. Vinteren kom. Frosten satt seg i bakken, og mens jeg satt hjemme foran peisen og følelsene mine ble bare varmere og varmere, da var hun ute i snøen og laget snømenn med andre. Høsten kom aldri tilbake… Tårene rant nedover kinnet.

Så var det min ungdoms og fordums kjærlighet. Fullstendig forskjellig fra meg, sto for alt jeg ikke sto for og gjorde alt jeg ikke gjorde. Men det var noe. Vi hadde noe, noe spesielt. Hver dag i nesten seks måneder tok jeg og pappa bilen. Bilturen varte i tjue minutter. Jeg gikk av og pappa kjørte hjem igjen. Han skjønte det, men vi snakket aldri om det. Han skjønte hva det ville si å være forelska, han hadde vært der selv.

Hun var aldeles nydelig og når vi var sammen, bare oss to… Akk, ja vi kunne sitte flere timer uten å si et ord til hverandre. Så ville blikkene våre møtes og det føltes som om vi hadde delt alt. En vårdag i april gikk vi tur langs stranden og leide hender. Hennes lille hånd i min, det var himmel på jord. Jeg trodde hun aldri ville slippe hånda mi. Hun holdt allerede i en annens hånd… Tårene rant nedover kinnet.

Det er lite som kan måle seg med den følelsen man får i det en forelskelse starter. Kriblingen i magen. Den endeløse ventingen på den perfekte mulighet til å si at man er glad i en. Den svette hånda som sakte, men bestemt griper fatt i den andre. Det første kysset som man har drømt om i flere uker. Så skjer det, og man svever i et slags kjærlighetsunivers bare de som er forelska kan kjenne seg igjen i.

Akkurat den følelsen har jeg opplevd mange ganger, men ikke bare med jenter. Ikke bare med hun som dro til Bali, eller hun som lekte i snøen, ei heller med hun som holdt i flere hender. Nei, den følelsen har jeg fått så uendelig mange ganger med en gjeng som har gitt meg så uendelig mye. Denne gjengen som har slått Portugal hjemme, holdt lekestue med Skottland, vunnet mot Italia, Brasil, Tyskland og ikke minst England. Den gjengen.
           
Men den gjengen har samtidig knust hjertet mitt. Mange ganger. Tårene har rent nedover kinnet.

27. juli neste år skal jeg gifte meg. Hun er helt perfekt. Ja, jeg elsker henne. Langt brunt hår, vakre blå øyne og verdens søteste nese. Hun skarrer på r-en og er min beste venn. Det tok lang tid før vi virkelig fant ut at det var oss, men når vi endelig fant det ut, var det ikke tvil i våre hjerter. Jeg vet at vi skal leve resten av livet sammen.

Men jeg har en tilståelse å komme med. Jeg er på en måte utro. For jeg er forelska igjen, ikke bare i min forlovede, men i noen andre… Men jeg skammer meg ikke. Det bare skjedde, like plutselig som det har skjedd før, like uventet og like dramatisk. Denne gjengen som tidligere har knust mitt hjerte, hardt og brutalt, nå har jeg falt pladask igjen. Jeg kan ikke lenger skjule mine følelser..

Jeg er sikker i min sak. Vi skal leve resten av livet sammen…

Alt for Norge!