Skrevet av Marco Simone
Jeg spiller fotball for et lag som heter Strømmen IF. For andre året på rad har vi havnet i bunnstriden i Adeccoligaen. Vi står på kanten av stupet, og avgrunnen der nede heter 2. divisjon. I år har vi spilt på Sør Arena. Neste år kan Skedsmo Stadion være destinasjon for bortekamp.
Vi har som sagt hentet fram overlevelsesinstinktet før. I fjor lå vi tre poeng og fem mål bak Asker før siste kamp. Asker tapte 5-1 borte mot Sandefjord. Vår kamp mot Nybergsund endte slik:
Den siste uka har vi spilt tre kamper, i kategorien cupfinale hva viktighet for klubben angår. Her er min lille dagbok fra noen svært hektiske dager.
Søndag 28.10: Kongsvinger (b)
Høsten er den beste årstiden, spesielt for fotball. De store ligaene sparkes i gang, og våres egne sesonger skal defineres og avgjøres. Det beste som finnes er en viktig flomlyskamp på et vått underlag, hvor frostrøyken flommer ut av kjeften og bare fingre er kledde med vanter. Vi har tatt turen til de dype skoger for å møte et Kongsvinger på randen av konkurs. Tidligere på dagen har en elendig linjedommer frarøvet mitt kjære Liverpool to poeng på Goodison Park. Litt hånlig fliring fra et par United-fans er intet mindre enn forventet.
Før en kamp har alle spillere noen rutiner man må igjennom. Selv bruker jeg ofte YouTube-klipp for å motivere meg og drømme meg bort. Før bussen stanser på iskalde Gjemselund, sørger jeg for å la min fotballgud Zinedine Zidane ta meg med til drømmeland.
”Vi skal vinne dueller og andreballer. Vi ligger kompakt når de har ballen, og varierer mellom å være gjennombruddshissige og ballbesittende når vi har den". Coach Erland Johnsens ord ser ikke ut til å nå fram. Vi starter kampen brukbart, men havner under 0-1 etter selvmål. Like etter header jeg et innlegg fra Kim André Brandtzæg (eks. Levante og Rachel Nordtømmes nye flamme) i stolpen. Godkjent minus er trenerens dom i garderoben ved halvtid.

Keeperen blir reddet av sin beste venn.
Like etter pause serverer vi Olav Tuelo Johannesen ballen, og spissen gjør 2-0. Kampen går inn i dvalemodus helt til jeg legger ballen til vår toppscorer Kristoffer Tokstad, som leker Steven Gerrard anno 2005, og hamrer inn reduseringen. Minuttet etter er Armin Sistek alene med keeper, men bommer. Armin var en ”bomber” i vår, med bl.a. to kandidater til årets mål, men nå opplever han måltørke. Dermed taper vi 2-1, og ligger fortsatt ett poeng under streken.
Onsdag 31.10: Mjøndalen (b)
Ettersom vår eminente jamaicanske burvokter Duwayne Kerr var opptatt med VM-kvalifisering for et par uker siden, fikk vi utsatt vår kamp den helgen, og må spille nok en tøff bortekamp bare tre dager etter tapet på Gjemselund. Som alltid sørger jeg for å spise MASSE ris, litt kylling, og drikke minst tre liter vann tre timer før kampstart.
Vi blir enige om å først og fremst bryte ned deres spill ved et kompakt og godt soneforsvarsspill, for så å være dødelig effektive på kontringer.
Ingenting stemmer for oss i 1. omgang. Det er rett og slett flatterende at disse Tippeliga-jagende brunskjortene kun leder 1-0 etter 45 minutter. I garderoben forsøker vi å motivere hverandre ved å minne oss på at dette er en bonuskamp, og at vi kan klare minst ett poeng.
Vi ser hverandre dypt i øynene, og kommer ut med en helt annen gnist og tilstedeværelse etter pause. Bevegelsene er der, og jaggu sitter pasningene plutselig. Derfor føles det som et vaskekte ballespark når Anders Karlsen på vakkert vis dobler Mjøndalens ledelse etter syv minutter av 2. omgang. Så slår vi tilbake. I løpet av to minutter blir 2-0 til 2-2. Jeg assisterer både reduseringen til nevnte Brandtzæg, og utlikningen til Espen Olsen. Det likner kanskje ikke en spiss å si dette, men jeg er faktisk mer glad i være tilrettelegger enn målscorer. Ikke fordi jeg er så snill og ålreit og sånn, men fordi jeg alltid har satt sinnsykt stor pris på å bli servert selv. Selvfølgelig gir det ikke den samme orgasmiske følelsen som å score selv, men det gir en helt egen tilfredstillelse å slå en assist.

2-2. Jeg i servitørrollen. Min gode venn Espen i konsumentrollen. En rolle han på alle måter trives i.
Vi har plutselig tatt over initiativet i kampen. Mjøndalen fremstår som Adeccoligaens svar på Zdeněk Zemans Roma. Armin Sistek får en stor sjanse, men keeper Forn redder flott. Så kommer episoden som jeg håper jeg slipper å tenke på utover vinteren. Kim Brandtzæg slår et innlegg som spretter i bakken inne i hjemmelagets felt. Jeg kommer meg foran midtstopperen deres, og får satt hodet på ballen. 2-3? Neida, stolpe ut. Igjen!

Close, but no cigar. Nok en heading i det loddrette metallet.
Det lakker og det lir. Minuttene går, Mjøndalen overtar banespillet. 90 minutter rundes. Det legges til tre minutter. Så – et frispark ute ved cornerflagget, en klarering, et nytt innlegg, litt klabb og litt babb – og 3-2! Kamp slutt.
Å si at stemningen i garderoben etter kampen er dårlig vil være sjælve Understatement Of The Year. Men samtidig kan vi ikke annet enn å bli enige om å ikke la oss knekke fullstendig.

Som den elendige taperen jeg er, var jeg nedbrutt etter kampen. Her ble jeg sittende i flere minutter, før keepertreneren vår nærmest måtte bære meg inn i garderoben.
Søndag 4.11: Alta (h)
Vi har rukket et par treninger siden Mjøndalen-kampen. Men heldigvis har vi ikke Felix Magath som trener, så belastningen har vært minimal. I tillegg har våre fysioterapauter fått selskap av en massøse, så sykestua har til tider vært overbefolket. Før kampen teller jeg syv mann som sliter med skavanker og småskader etter de to siste kampene. Årets siste hjemmekamp står for tur. Jeg er sjef for musikken i garderoben, og rekker gjennom følgende spilleliste mellom oppmøtetiden og spillermøtet.
1. Guns N’ Roses – Sweet Child O’ Mine
2. REO Speedwagon – Roll With The Changes
3. Oasis – Acquiesce
4. Steve Harley & Cockney Rebel – Make Me Smile
5. Dirty Pretty Things – Blood Thirsty Bastards
I dag møter vi et allerede nedrykksklart Alta, og da er det selvsagt vi som skal regjere med hurtig angrepsspill og påfølgende målsjanser. Lagene rundt oss skal alle ut i tøffe hjemmekamper. Hødd møter Sandefjord, Tromsdalen får Bodø/Glimt på besøk, og Bryne skal bryne seg på våre banemenn fra Nedre Eiker. Så litt hjelp bør det være mulig å få.
Passende nok fikk jeg nye sko i posten to dager før denne kampen. Jeg bruker størrelse 47 ½, så skoene må spesialbestilles per eBay. Skoene er hvite, og det trives jeg med. Av en eller annen grunn føler jeg meg bedre med hvite sko på føttene.

Nye Marco Simone-sko. Haters gonna hate.
De gul- og blåstripede finnmarkingene er ganske tannløse, og sprer verken eder eller galle på vår banehalvdel. Likevel står det 0-0 til pause. Vår trener forklarer at vi må vri spillet kjappere, komme til innlegg, og skape action i deres boks. Med 59 minutter på klokken bærer pausepraten frukter. Høyreback Fredrik Nilsen slår et godt innlegg, som jeg møter ved første stolpe. Headingen er (som jeg lærte av Sigurd Rushfeldt i Tromsø at den alltid skal være) i bakken før den går i mål. 1-0. Det føles så befriende, som om 200 kg er tatt av mine og lagets skuldre.

Alle gode ting er tre. Petr Čech må kapitulere.
Forrige sesongs siste hjemmekamp var også mot Alta. Da ledet vi 1-0 til det gjensto ti minutter, men kampen endte 1-2. Heldigvis er vi nærmere 2-0 enn nordlendingene er utlikning i år.

ELEKTRISK stemning på tribunen når STRØMMEN går opp i LEDNINGEN 1-0. Her ved supporterne i Greyhounds.
Tabellen før siste serierunde:

Kampene:

Here we go again. Jeg har vært i nedrykksstrid tre ganger, og aldri rykket ned. Men det har aldri sett så tøft ut som nå. Til helgen reiser 15 spreke, uthvilte og jævlig gode fotballspillere til Trondheim for å bestemme Strømmen IFs skjebne. Til da synger vi, på vaskekte trøndersk, med på refrenget til Bjarne Brøndbo.
Hilsen
Simen Stamsø Møller
Strømmen IF
Alle kampfoto: Kristin Daly.
Flott innlegg! Lykke til i Trondheim!
SvarSlett