Materazzias bloggdokumentar Bill.Mrk: Glede søker make, sorg søker innsats

Materazzia tar norsk fotball på alvor. Derfor har vi valgt å teste ut et nytt konsept, bloggdokumentaren. 

De neste dagene vil Materazzia lage sin helt spesielle oppkjøring til fredagens kamp mellom VIF og Haugesund på Ullevål Stadion. Vi har funnet to gode venner. Den ene er fra Østlandet, mens den andre er fra Vestlandet. Den ene heier på Vålerenga, den andre heier på Haugesund. 364 dager i året er de gode venner, men på fredag tar vennskapet slutt noen timer. Materazzia tenker å være flue på veggen før, under og etter kampen på Ullevål for å presentere fotballen fra den siden som alltid har vært den viktigste, fansen sin side. 

Les også episode 1 om Vålerenga, episode 2 om Haugesund og episode 3 om oppkjøringen før kamp

Episode 4 og sesongavslutning: 

Bill. Mrk: Glede søker make, sorg søker innsats

Klokken litt over ni fredagskvelden. Vi står utenfor Ullevål. Vi har vært vitne til det som pent kan kalles en drittkamp. En kamp som eksploderte i 5 minutter for så å bare ulme ut i en daff avslutning. Vi har sett Klanen få en ny helt i Deshorn Brown. Vi har sett Måkeberget synge om pølse og øl i fraværet av imponerende prestasjoner på banen. Vi har rett og slett sett en helt ordinær fotballkamp i norsk Tippeliga.

Deshorn Brown imponerte i kampen mot Haugesund.
 Foto: Eivind Hauger

Vi har satt oss på en bydelskro, inne i et hjørne. Jimmy Hoffa har vært i perlehumør en god stund og har bygget argumenter for at ”I”er Norges svar på Mourinho. Keegan er stille. Har i noen bisetninger sagt at han heller skulle valgt Vard som favorittlag, men avfeier det som en spøk ( tror vi).

Klanen imponerte mer enn lagene på banen
Foto: Eivind Hauger

Hoffa og Keegan er enige i at seieren til Enga var fortjent. Og at kampen var kjedelig. Et par eksplosjoner av Brown i første omgang var alt man kunne glede seg over. I følge Keegan hadde Haugesund sin første sjanse 56 minutter ut i kampen. Han etterlyser innsatsen Haugesund var kjent for. Vinnerviljen. Risiko i spillet. Hoffa er fornøyd med tre poeng og full kontroll. Men mener dette ikke holder i lengden. Begge drikker øl. Vennskapet ble ikke utsatt for de store prøvelsene. Til det var kampen for daff, innsatsen til Haugesund for dårlig og kontrollen til Enga for stor.

En skulle tro at de egentlig ikke brydde seg sånn veldig.

Så feil kan man ta. Tidlig neste morgen tikker det inn en melding. Fra Keegan.

Vel, tyngdekraften virker som regel som forventet. Penger, hovedstad, landslagsarena, og (la oss være ærlige) bedre sportslige evner, gjør som regel forskjellen. Men hvorfor tok de ikke til motmæle, hvorfor sloss de ikke mer? 0-1, 0-2, OK, det var et slag i solar plexus. Men så roet det seg ned. Kampen ventet på at noen som kunne ta kontroll, noen som kunne gjøre en forskjell.

Men Grindhaug forble stille på benken. Ingen taktisk inngripen. Kun en spiss ellers en daff defensiv og kompakt midtbane. Selv når vi passerte 80 minutter og det var “do or die” skjedde det ingenting. Hvorfor? Jeg vet at Haugesund ikke vinner alle kamper i år. Men jeg forventer at de prøver.  I dag skjedde det ikke. Hvor var arbeidsmoralen, hvor var den “Grindhaugske etikk”. Dette holder ikke. Dette må bli bedre. Gå ut på Haugesund Stadion neste helg og vis byen, og landet, at nå, - nå er det alvor. Et lag, en by, en filosofi – Peis På!

En time senere tikker det inn en melding fra Hoffa.

Jeg ville ha trøkk, taklinger og tifo på tribune fra en potensiell ny rival. Det eneste trøkket kom fra klanen, de leverte! Kampen var over til pause. Haugesund skulle hente uavgjort. Enga skulle hente 3 poeng og safet inn ledelsen. Enga har en lang vei å gå, men det virker så mye tryggere nå enn i fjor. Vi har bedre kontroll bakover og med potensialet som skal spilles inn på topp med Zahid i spissen kan det snakkes om medaljer på Valle. Brown scora kanskje 2 heldige mål, men man kunne se at selvtilliten kom snikende. Han blir farlig nå. Rekdal sier Enga skal kjempe om gull på sikt. Sikta er god akkurat nå.

Lidenskapen lever ennå i norsk fotball. Heldigvis.

En veldig fornøyd Jimmy Hoffa i forgrunnen. Klanen i bakgrunnen
Foto: Abd Bhargansus

Materazzias bloggdokumentar: Bill. Mrk. Hovedstadsklubb søker rival

Materazzia tar norsk fotball på alvor. Derfor har vi valgt å teste ut et nytt konsept, bloggdokumentaren. 

De neste dagene vil Materazzia lage sin helt spesielle oppkjøring til fredagens kamp mellom VIF og Haugesund på Ullevål Stadion. Vi har funnet to gode venner. Den ene er fra Østlandet, mens den andre er fra Vestlandet. Den ene heier på Vålerenga, den andre heier på Haugesund. 364 dager i året er de gode venner, men på fredag tar vennskapet slutt noen timer. Materazzia tenker å være flue på veggen før, under og etter kampen på Ullevål for å presentere fotballen fra den siden som alltid har vært den viktigste, fansen sin side. 

Episode 1: 

Bill. Mrk. Hovedstadsklubb søker rival (Vestlandsklubb med skarring)

Jeg er en 31 år gammel odelsgutt uten førerkort fra Petter Solbergs hjemkommune og har bodd 5 år i Bergen, og elsker byen. Åssen i helsike endte jeg opp som supporter av laget som «ikke hører bønda nå, neei, neei» og «hater, hater, hater Bergen by»?

Vel, Fredrikstad var langt nede i divisjonene og Moss stinka (pun intended), så tidlig 90-tall var jeg landslagsfan og fast innslag på Ullevål på alle landskampene uten å ha et favorittlag i Norge. En gang midt på 90-tallet fikk jeg et Vålerengaskjerf av onkelen min som bodde i Oslo. Etter det begynte jeg å følge litt med på hva Enga foretok seg, og som trofast landslagsfan tok interessen seg betydelig opp da Drillo tok over Enga i 98. 

Samme høst møtte Vålerenga Besiktas i Cupvinnercupen og vant sammenlagt (Nei, Liverpoolfans, den råeste 3-3 kampen i Istanbul blei spilt i 98, ikke i 2005), Kjell Roar Kaasa herja og Carew slo igjennom. Anders Krystads beskrivelser av kvelden i Istanbul er nydelig lesning.  I kvartfinalen fikk Enga juling på banen av Zola og co, mens Klanen ga Chelseafansen vokaljuling på tribunen. For Klanen er alle utafor Oslo bønder, så Stamford Bridge fikk selv smake «mø mø mø» og melking av ku-bevegelsen. Etter kampen blei Klanen klappa ut av stadion av et utsunget og sjarmert hjemmepublikum. Ryktet sier at de selv brukte «melkinga» mot neste lag de møtte i Premier League. Det er ikke til å stikke under en stol at Klanen har hatt sitt å si for trekke nye supportere til klubben, inkludert meg selv. 

At ting gikk drit med Enga rundt millenniumskiftet sammenfalt greit med at interessen dreia seg vekk fra fotball til pubertale problemer på videregående. Apropos pubertale kropper så var jeg som fotballspiller sjøl en lang staka med ålreit teknikk; Indre Østfolds svar på Tore Andre Flo. Høydepunktet som fotballspiller var å dra 360-finta til Zidane i kamp som spydspiss på Trøgstad/Båstads juniorlag. Det påfølgende skuddet gikk over…

Etter to år i Oslo i de gode Enga-åra 2004 og 2005 flytta jeg til det mange Engafans ser på som helvete; Bergen. Jeg blei glad i byen. Brann? Not so much. Med mindre det er kampdag for Brann-Vålerenga, så går du IKKE med Enga-effekter i Bergen. Ferdig snakka. Har prøvd meg på skjerf på pub for å se en random Vålerengakamp og holdt på å få juling av hissige bergensere. Enga mot Brann var øst mot vest, by mot land, bokmål mot skarring, hovedstad mot «breiband til distriktan», og så plutselig… Blei dette oppgjøret tatt vekk fra oss av en kaksig svenske med håret vannkjemma bakover og premature ejaculation-styret som bare Trond Mohn kan elske. Med Brann trygt planta i OBOS-ligaen trenger vi en ny rival, gjerne fra vestlandet og med rare lyder i dialekta, det gjør bare kontrasten større. Togstasjonen på vei til Gardermoen er lissom ikke nok motstand aleine.

Det er her Haugesund kommer inn (Viking rykker ned med en annen svenske). Istedenfor Festspillene i Bergen har de polsk frijazzfestival for å feire at de fikk fisk i år også. Tristere kan det ikke bli. Men fotballaget har jaggu ikke vært så verst de siste åra, og Grindhaug er en trener man bare må like. Supporterne har jeg hatt nærkontakt med en gang, som bartender på et Haugesund-vorspiel før de skulle møte Løv-Ham i Bergen. Halvparten måtte kastes ut fordi de ikke oppførte seg, resten blei for fulle til å huske kampen. Det er sånn det går når du ikke får din daglige dose med sild og jazz. Om de kan ta plassen til Brann? Vel, når Vamp kan gjøre suksess, så kan alt skje med folk fra Haugesund. Om de blir sendt hjem med det åttende Ullevål-tapet på 9 kamper mot Enga får vi se på fredag. «Vi er Vål’enga, Oslo by, St. Halvards menn»!

Jimmy Hoffa

---

Les også episode 2: Materazzias bloggdokumentar: Bill. Mrk. Vestlandsklubb søker storebror
Les også episode 3: Materazzias bloggdokumentar: Bill. Mrk. Vennskap på prøve