Materazzias bloggdokumentar: Bill. Mrk. Hovedstadsklubb søker rival

Materazzia tar norsk fotball på alvor. Derfor har vi valgt å teste ut et nytt konsept, bloggdokumentaren. 

De neste dagene vil Materazzia lage sin helt spesielle oppkjøring til fredagens kamp mellom VIF og Haugesund på Ullevål Stadion. Vi har funnet to gode venner. Den ene er fra Østlandet, mens den andre er fra Vestlandet. Den ene heier på Vålerenga, den andre heier på Haugesund. 364 dager i året er de gode venner, men på fredag tar vennskapet slutt noen timer. Materazzia tenker å være flue på veggen før, under og etter kampen på Ullevål for å presentere fotballen fra den siden som alltid har vært den viktigste, fansen sin side. 

Episode 1: 

Bill. Mrk. Hovedstadsklubb søker rival (Vestlandsklubb med skarring)

Jeg er en 31 år gammel odelsgutt uten førerkort fra Petter Solbergs hjemkommune og har bodd 5 år i Bergen, og elsker byen. Åssen i helsike endte jeg opp som supporter av laget som «ikke hører bønda nå, neei, neei» og «hater, hater, hater Bergen by»?

Vel, Fredrikstad var langt nede i divisjonene og Moss stinka (pun intended), så tidlig 90-tall var jeg landslagsfan og fast innslag på Ullevål på alle landskampene uten å ha et favorittlag i Norge. En gang midt på 90-tallet fikk jeg et Vålerengaskjerf av onkelen min som bodde i Oslo. Etter det begynte jeg å følge litt med på hva Enga foretok seg, og som trofast landslagsfan tok interessen seg betydelig opp da Drillo tok over Enga i 98. 

Samme høst møtte Vålerenga Besiktas i Cupvinnercupen og vant sammenlagt (Nei, Liverpoolfans, den råeste 3-3 kampen i Istanbul blei spilt i 98, ikke i 2005), Kjell Roar Kaasa herja og Carew slo igjennom. Anders Krystads beskrivelser av kvelden i Istanbul er nydelig lesning.  I kvartfinalen fikk Enga juling på banen av Zola og co, mens Klanen ga Chelseafansen vokaljuling på tribunen. For Klanen er alle utafor Oslo bønder, så Stamford Bridge fikk selv smake «mø mø mø» og melking av ku-bevegelsen. Etter kampen blei Klanen klappa ut av stadion av et utsunget og sjarmert hjemmepublikum. Ryktet sier at de selv brukte «melkinga» mot neste lag de møtte i Premier League. Det er ikke til å stikke under en stol at Klanen har hatt sitt å si for trekke nye supportere til klubben, inkludert meg selv. 

At ting gikk drit med Enga rundt millenniumskiftet sammenfalt greit med at interessen dreia seg vekk fra fotball til pubertale problemer på videregående. Apropos pubertale kropper så var jeg som fotballspiller sjøl en lang staka med ålreit teknikk; Indre Østfolds svar på Tore Andre Flo. Høydepunktet som fotballspiller var å dra 360-finta til Zidane i kamp som spydspiss på Trøgstad/Båstads juniorlag. Det påfølgende skuddet gikk over…

Etter to år i Oslo i de gode Enga-åra 2004 og 2005 flytta jeg til det mange Engafans ser på som helvete; Bergen. Jeg blei glad i byen. Brann? Not so much. Med mindre det er kampdag for Brann-Vålerenga, så går du IKKE med Enga-effekter i Bergen. Ferdig snakka. Har prøvd meg på skjerf på pub for å se en random Vålerengakamp og holdt på å få juling av hissige bergensere. Enga mot Brann var øst mot vest, by mot land, bokmål mot skarring, hovedstad mot «breiband til distriktan», og så plutselig… Blei dette oppgjøret tatt vekk fra oss av en kaksig svenske med håret vannkjemma bakover og premature ejaculation-styret som bare Trond Mohn kan elske. Med Brann trygt planta i OBOS-ligaen trenger vi en ny rival, gjerne fra vestlandet og med rare lyder i dialekta, det gjør bare kontrasten større. Togstasjonen på vei til Gardermoen er lissom ikke nok motstand aleine.

Det er her Haugesund kommer inn (Viking rykker ned med en annen svenske). Istedenfor Festspillene i Bergen har de polsk frijazzfestival for å feire at de fikk fisk i år også. Tristere kan det ikke bli. Men fotballaget har jaggu ikke vært så verst de siste åra, og Grindhaug er en trener man bare må like. Supporterne har jeg hatt nærkontakt med en gang, som bartender på et Haugesund-vorspiel før de skulle møte Løv-Ham i Bergen. Halvparten måtte kastes ut fordi de ikke oppførte seg, resten blei for fulle til å huske kampen. Det er sånn det går når du ikke får din daglige dose med sild og jazz. Om de kan ta plassen til Brann? Vel, når Vamp kan gjøre suksess, så kan alt skje med folk fra Haugesund. Om de blir sendt hjem med det åttende Ullevål-tapet på 9 kamper mot Enga får vi se på fredag. «Vi er Vål’enga, Oslo by, St. Halvards menn»!

Jimmy Hoffa

---

Les også episode 2: Materazzias bloggdokumentar: Bill. Mrk. Vestlandsklubb søker storebror
Les også episode 3: Materazzias bloggdokumentar: Bill. Mrk. Vennskap på prøve

Fotballens følelser: Hatet

Mitt mantra er at fotball er følelser!

Dette skal være den første i en rekke tekster om følelsene man kommer over når man er interessert i fotball. For fotballinteressen skaper en rekke følelser. Fotball skaper samhold, kjærlighet, tilhørighet, ekstase, depresjon, skam, sinne, overraskelser, frustrasjon og så mye mer, men også hat.

Hat eller i bestemt form, hatet, er en tilstand av avsky mot noe. Det finnes en rekke definisjoner. Filosofen Descartes mente det var en bevissthet om noe som er dårlig, kombinert med en trang til å distansere seg fra dette noe. David Hume mente det var en følelse som ikke lot seg definere og var vanskelig å tokte.

Det er ut av Hume sin definisjon at kladden til dette innlegget var skrevet i affekt, en tilstand preget av lite eller ingen rasjonell aktivitet hvor følelser tar over for et refleksivt tenkende hode. Kladden inneholdt termer som ondskapen selv og Hitlers bastardsønn. Da er det godt at noen timer i tenkeboksen har klarnet hodet mitt igjen.

Hat i fotball kan være så mangt. Det kan ligge innfødt i deg, i ens habitus om du vil, hvis du har blitt sosialisert inn i supporterskaren til et lag. For eksempel er de fleste fotballinteresserte partizanere i et hatforhold til Røde Stjerne og dens supportere, og vice versa. Noe et brannbelyst derby for et par uker siden kan bekrefte. Har man en far eller onkel som lærer deg opp til å bli supporter for et lag, så arver du egenskapene han tillegger dette laget. Med andre ord også hatet som følger med. Blir du opplært til å heie på Røde Stjerne hater du alt som har med Partizan Beograd å gjøre, generelt vil du faktisk mislike de fleste partizanere også.

Alle som er tilhenger av et lag misliker et lag også, minimum. Sett bort i fra ens klubbtilhørighet finnes det kan også være andre grunner til å hate lag eller spillere.

Det kan være politisk. Man hater Real Madrid fordi Franco brukte dem til sin fordel, eller man hater Arsenal fordi de kjøper opp alt som kryr av 14-16-åringer med silkeføtter rundt i fotball-europa. Eller kanskje det er relatert til spillestil. Du avskyr en spillestil som pesten, den er destruktiv og hater at fotballen blir forsøplet med slikt.

Det er flere grunner til å hate. Selv misliker jeg flere lag, jeg hater få. Jeg misliker flere spillere, jeg hater få.

En spiller jeg hater, og som er grunnen til at jeg begynte dette innlegget i dag, er Pavel Nedved. Han skal legge opp etter denne sesongen. Dette innlegget skulle egentlig være en hyllest til det faktum at han legger opp, men det blir for dumt. Hvorfor, spør du deg kanskje? Det er ikke fordi at jeg synes det hadde vært barnslig å skrive om hvor mye jeg hater ham, for det hadde bare vært på sin plass.

Svaret er at jeg kommer til å savne ham, den jævla idioten av en hjulbeint grisespiller.

For det er jo ganske deilig å ha noen å hate. I fotball er det ikke bare deilig, det er essensielt også.