Materazzias bloggdokumentar Bill.Mrk: Glede søker make, sorg søker innsats

Materazzia tar norsk fotball på alvor. Derfor har vi valgt å teste ut et nytt konsept, bloggdokumentaren. 

De neste dagene vil Materazzia lage sin helt spesielle oppkjøring til fredagens kamp mellom VIF og Haugesund på Ullevål Stadion. Vi har funnet to gode venner. Den ene er fra Østlandet, mens den andre er fra Vestlandet. Den ene heier på Vålerenga, den andre heier på Haugesund. 364 dager i året er de gode venner, men på fredag tar vennskapet slutt noen timer. Materazzia tenker å være flue på veggen før, under og etter kampen på Ullevål for å presentere fotballen fra den siden som alltid har vært den viktigste, fansen sin side. 

Les også episode 1 om Vålerenga, episode 2 om Haugesund og episode 3 om oppkjøringen før kamp

Episode 4 og sesongavslutning: 

Bill. Mrk: Glede søker make, sorg søker innsats

Klokken litt over ni fredagskvelden. Vi står utenfor Ullevål. Vi har vært vitne til det som pent kan kalles en drittkamp. En kamp som eksploderte i 5 minutter for så å bare ulme ut i en daff avslutning. Vi har sett Klanen få en ny helt i Deshorn Brown. Vi har sett Måkeberget synge om pølse og øl i fraværet av imponerende prestasjoner på banen. Vi har rett og slett sett en helt ordinær fotballkamp i norsk Tippeliga.

Deshorn Brown imponerte i kampen mot Haugesund.
 Foto: Eivind Hauger

Vi har satt oss på en bydelskro, inne i et hjørne. Jimmy Hoffa har vært i perlehumør en god stund og har bygget argumenter for at ”I”er Norges svar på Mourinho. Keegan er stille. Har i noen bisetninger sagt at han heller skulle valgt Vard som favorittlag, men avfeier det som en spøk ( tror vi).

Klanen imponerte mer enn lagene på banen
Foto: Eivind Hauger

Hoffa og Keegan er enige i at seieren til Enga var fortjent. Og at kampen var kjedelig. Et par eksplosjoner av Brown i første omgang var alt man kunne glede seg over. I følge Keegan hadde Haugesund sin første sjanse 56 minutter ut i kampen. Han etterlyser innsatsen Haugesund var kjent for. Vinnerviljen. Risiko i spillet. Hoffa er fornøyd med tre poeng og full kontroll. Men mener dette ikke holder i lengden. Begge drikker øl. Vennskapet ble ikke utsatt for de store prøvelsene. Til det var kampen for daff, innsatsen til Haugesund for dårlig og kontrollen til Enga for stor.

En skulle tro at de egentlig ikke brydde seg sånn veldig.

Så feil kan man ta. Tidlig neste morgen tikker det inn en melding. Fra Keegan.

Vel, tyngdekraften virker som regel som forventet. Penger, hovedstad, landslagsarena, og (la oss være ærlige) bedre sportslige evner, gjør som regel forskjellen. Men hvorfor tok de ikke til motmæle, hvorfor sloss de ikke mer? 0-1, 0-2, OK, det var et slag i solar plexus. Men så roet det seg ned. Kampen ventet på at noen som kunne ta kontroll, noen som kunne gjøre en forskjell.

Men Grindhaug forble stille på benken. Ingen taktisk inngripen. Kun en spiss ellers en daff defensiv og kompakt midtbane. Selv når vi passerte 80 minutter og det var “do or die” skjedde det ingenting. Hvorfor? Jeg vet at Haugesund ikke vinner alle kamper i år. Men jeg forventer at de prøver.  I dag skjedde det ikke. Hvor var arbeidsmoralen, hvor var den “Grindhaugske etikk”. Dette holder ikke. Dette må bli bedre. Gå ut på Haugesund Stadion neste helg og vis byen, og landet, at nå, - nå er det alvor. Et lag, en by, en filosofi – Peis På!

En time senere tikker det inn en melding fra Hoffa.

Jeg ville ha trøkk, taklinger og tifo på tribune fra en potensiell ny rival. Det eneste trøkket kom fra klanen, de leverte! Kampen var over til pause. Haugesund skulle hente uavgjort. Enga skulle hente 3 poeng og safet inn ledelsen. Enga har en lang vei å gå, men det virker så mye tryggere nå enn i fjor. Vi har bedre kontroll bakover og med potensialet som skal spilles inn på topp med Zahid i spissen kan det snakkes om medaljer på Valle. Brown scora kanskje 2 heldige mål, men man kunne se at selvtilliten kom snikende. Han blir farlig nå. Rekdal sier Enga skal kjempe om gull på sikt. Sikta er god akkurat nå.

Lidenskapen lever ennå i norsk fotball. Heldigvis.

En veldig fornøyd Jimmy Hoffa i forgrunnen. Klanen i bakgrunnen
Foto: Abd Bhargansus

Derfor gleder jeg meg til seriestart

Av David Batty

Mange har nok samme utgangspunkt som meg: Man ønsker å se alt av fotball, men hverken tiden, eller spesielt hjemsituasjonen tillater det.

I mitt tilfelle er sulteforinga på fotball forbundet med en liten tass på snart 2 år som krever, nær sagt, all min tid. I tillegg har min kone gått hen og blitt gravid igjen, med termin om nøyaktig én måned. Og, som ved sist graviditet har hun en bekkenløsning fra helvete, som innebærer fullt NAV-stipend, sofasliting og ekstra myke håndtak på krykkene.

Problemet: Jeg får ikke sett den fotballen jeg selv ønsker.

Misforstå meg rett. Det er absolutt IKKE synd på meg. Det å stifte sin egen familie er fantastisk, og det å tilbringe tid med mini er det beste jeg vet. Det blir helt sikkert også magisk med enda en potensiell Zidane om ca 30 dager, samt ei frue som kan være med barna like mye som hun ønsker selv.

Det siste halvåret har jeg derfor priset meg lykkelig over Premier League-matchene med kampstart klokken 21.00. Det samme gjelder Champions League-rundene. Det har ikke spilt noen som helst rolle hvilke lag som har spilt, bare det har vært fotball og muligheter for harde taklinger, kremmerhus i krysset, finslepne finter og annet snacks. Selvsagt har det vært rom for en og annen ettermiddagskamp, men i beste familietid er det ikke lett å få med seg alle de vakre detaljene som gjør sporten så fantastisk. Jeg har forøvrig ikke tall på hvor mange gloser min kone har slengt etter meg mens jeg har hatt blikket festet på kampen på skjermen, når jeg i utgangspunktet har hatt ansvaret for Supermann som forserer det tredje hinderet på vei opp bokhylla med sikte på å fly. Eller de gangene du vet det utspiller seg et toppoppgjør et eller annet sted i Europa, men istedenfor å nyte selve kampen, forsøker du å unngå at junior rir geit eller spiser dyreekskrementer i husdyrparken på Ekeberg.

Ergo er jeg nå i ekstase på grunn av sesongstarten i den norske toppfotballen. Kanskje ulikt mange andre er jeg ikke opprørt over når og hvordan seriespillet er organisert av NFF i Norge. Seriestarten utvider selvsagt ikke døgnet eller passer på familien min. Men den bidrar til enda flere kamper på skjermen (til min kones fortvilelse) – noe som gir flere og større muligheter for å se, analysere og i det hele tatt bli underholdt av det man liker aller best å bli underholdt av. I tillegg fortsetter den norske fotballen når resten av den europeiske snadderhylla tar pause. Det betyr fotball gjennom hele året – i visse perioder (april-mai og august-november) med «dobbel» dose.

Det spiller altså liten rolle om det er Sandnes/Ulf mot Jerv eller Rosenborg mot Molde som vises. For meg vil uansett fotballens magi bre seg, og det uforutsigbare knyttet til hvert oppgjør gir bare livet en ekstra dimensjon.

Derfor gleder jeg meg til seriestarten den 6. april.


Les også resten av innleggene fra Materazzias norske måned:

• Be Kind, Rewind – norsk fotball anno 1915
• Produktet som ble plassert på feil hylle
• Kokt grill
• Viking
• Norges Automobile Fotballforbunds XI