Skrevet av Eivind Bisgaard Sundet og Kenny Koevermans.
Maybe I will never be
All the things that I want to be
But now is not the time to cry
Now's the time to fint out why
I think you're the same as me
We see things they'll never see
You and I are gonna live forever
We're gonna live forever
Gonna live forever
Live forever
Forever
Oasis - Live Forever
Etter 1 poeng etter de tre første serierundene er det tilløp til panikk trøndelag. Det er det ingen grunn til. Vi tror at RBK er på riktig spor. Og vi tror de vinner Tippeligaen i år, og at de kommer til å legge grunnlaget for en ny storhetstid. Vi har full forståelse for at dette innlegget går bitte litt på tvers av Materazzias Tippeligatips Vol. Toppsjiktet, Middelhavsfarerne og Bunnsjiktet, men dette er Kenny Koevermans og Eivind Bisgaard Sundets vurderinger – så ikke hugg de andre.Grunnen til vår nidaroske optimsme har materialisert seg i listeform (selvfølgelig).
6 gode grunner til at en ny storhetstid er på gang i Rosenborg
Grunn 1
Det første argumentet er at RBK har den beste stallen i Tippeligaen. Keeperen er kanskje ligaens beste. Både Dorsin og Lustig er ligaens beste i sine posisjoner. Høiland er en meget bra backup for disse to. Solid er også midtstopperkorpset til trønderne. Larsen har vært litt vaklende i innledningen, men dette er forbigående. Bjärsmyr, Lago og backup Høiland gjør dette til et forsvar som skal bli vanskelig å bryte ned, samt at backene har nok offensiv kraft til å skape mye ugang fremover.
Det svake leddet skal være midtbanen, men med norske landslagspillere i Lille Per og Markus Henriksen, Fredrik Winsnes og kantspillere som Moldskred, Olsen og Fredheim Holm er vi uenige i at dette er for dårlig til å vinne Tippeligaen. At ikke Annan lenger er i Trondheim, må journalister og fans glemme. Hvem vet, kanskje Henriksen eller Per Cilijan vokser på dette. Winsnes er en gammel traver, men har ennå ingen alder i forhold til tidligere RBK-legender som Ørjan Berg og Roar Strand. Kantspillerne til RBK har et vidt repertoar. Hurtighet og fot med T. Olsen. Matchvinneregenskaper i Moldeskred. Finesse og utforutsigbarhet i Fredheim Hom. At sistnevnte blir en suksess under Jönsson er vi helt sikre på. Spillertyper som Fredheim Holm har blomstret i Stabæk. I bakhånd har de spennende spillere som Åsen og Jamtfall. Åsen var ifølge Roar Strand den spilleren som var best på trening gjennom fjorårssesongen for RBK.
Grunn 2
Lokal rekruttering er vår grunn nummer to. Igjen er det mange trøndere i stallen - mange av dem toneangivende. Joar Bakenga, Lille Per Skjelbreid og Markus Henriksen er spillere som dominerer Tippeligaen. Vi må også huske at RBK ikke lengre sover i timen når det kommer til talentutvikling. Det vil komme nye RBK spillere gjennom dette systemet i den nærmeste fremtid. Av unge spillere å se opp for nevner vi Robin Bjørnholm, Ole Sælnes og Serge Gamwanya.
Grunn 3
Grunn nummer tre er Janne Jönsson som gjorde underverker med Stabæk. Janne kommer til å lage en verdenstjerne av Bakenga. Sann våre ord. Vi er sikre på at det Jönsson jobbet mest med i Stabæk var linken mellom Gunnarsson og Nannskog. Nå er denne linken allerede oppe å går i RBK med Bakenga og Prica. Den bevegelige Bakenga er jo bare en enda mer komplett utgave av Nannskog. Bakenga er hurtig, har gode basisferdigheter, gjør kloke bevegelser uten ball, spiller på ett og to touch når det trengs, er en notorisk målscorer og er god på hodet. I tillegg har han hodet på rett plass, og RBK-blod i årene. Ydmyk og sulten. Prica er mer en target mann, ikke samme type som Gunnarson var i Stabæk, Men han er fotballklok og en notorisk måljeger. RBK har også Daniel Fredheim, som kanskje kan ta Gunnarsonrollen fra en kantposisjon.
Grunn 4
Den fjerde grunnen er at Rosenborg fortsatt har dobbelt så mye ressurser å benytte seg av enn noen andre i Tippeligaen. Medisinsk støtteapparat, treningsforhold og sportslig stab er den beste i serien. Selv om de går i minus har de fortsatt nok penger til å hente inn det de måtte ha lyst på av spillere før høstsesongen.
Grunn 5
Grunn nummer fem er den offensive kraften i laget. De har målscorere og assistleverandører i alle ledd. Ok, så sliter de kanskje litt med balansen når Annan er borte, men det er små justeringer unna å være perfekt. RBK har sluppet inn en del mål i starten hvor de har blitt brent på overganger, men så har også motstanderne vært drepende effektive. Offensivt har RBK et massivt repertoar og er kapable til å banke inn haugevis av mål i alle kampene de skal spille i år.
Grunn 6
For det sjette er det jo slik at de nå spiller uten press. Etter denne seriestarten er faktisk RBK-laget uten forventningspress. Vi tror dette vil føre til at de unge RBK’erne nå vil få muligheten til å skinne i Eliteserien. Jönsson er kommet for å bli satset på, og han sitter kanskje tryggest av trenerne i serien.
Hva kan felle RBK? Utålmodighet og feil fokus er jo en klassisk fallgruve. Blir publikum og sjefene på brakka for utålmodige med Janne Jönsson og den nye generasjonen, kan det nærme seg slutten for RBKs storhetstid i Norge. Vi kunne kanskje se tendenser til en presset Hoftun etter 4-4 mot LSK forrige helg. At Iversen og Annan er borte ble omtrent brukt som en unnskyldning fra RBK-leiren. Ved å ”miste” Annan og Iversen, har man fått plass til Bakenga, Åsen og Henriksen. Hoftun må skifte fokus og være offensiv! RBK bør si at de solgt Iversen fordi Bakenga er bedre og at de solgte Annan, Stadsgaard og Demidov fordi de ville bort.
Med den desidert beste troppen i Tippeligaen tror vi at RBK uten det overhengende gullpresset vil blåse inn mål og vinne kamper med god margin, så fort forsvaret og det defensive leddet på midtbanen begynner å sitte. Når de kanskje også bruker sommerpausen til å hente inn et par kvalitetsspillere tipper vi at Rosenborg kommer til å ta utelukkende trepoengere i høstsesongen.
Viser innlegg med etiketten Bakenga. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Bakenga. Vis alle innlegg
15. apr. 2011
7. okt. 2009
Fotball og integrering
Noen vil nok kalle meg en optimist, kanskje til og med en håpløs romantiker. Samtidig kan jeg muligens også havne i kategorien av dem som ser på globalisering som positivt, fremfor negativt og homogeniserende for vårt samfunn.
Stadig er det debatter om at vi som lever i et forbrukersamfunn manipuleres av reklame, press fra større multinasjonale selskaper og konforme retningslinjer til å gjøre det samme, like det samme og forbruke det samme. Vi er ikke i det hele tatt frie mennesker i våre valg og vurderinger. Vi er blitt varer og vi fremmer oss selv som gode investeringer for arbeidsgivere, venner og andre relasjoner, samtidig som vi vurderer mennesker rundt oss som både gode og dårlige investeringer i forhold til vår dyrebare tid og våre dyrebare ressurser. Jeg velger rett og slett ikke å se på det slik. Jeg velger å innta en mer positiv holdning. Fremfor å se fullstendig deterministisk på våre liv og den tiden vi lever i, velger jeg romantikken any day of the week and twice on Sunday,
Nettopp dette skal innlegget handle om. Et positivt syn på globalisering, innvandring og (selvfølgelig) fotball. Jeg beveger meg faretruende nær et politisk standpunkt her, og setter meg parat for et verbalt ballespark fra Inno og hans samfunnskritikk, men velger likevel å prøve og skrive litt om fotball og integrering. UEFA og en del europeiske land er nå i gang med å beskytte landenes talentutvikling ved å innføre kvoter for hvor mange utenlandske spillere et lag kan stille med, både i innlandsligaene og i konkurranser i regi av UEFA.
På den ene side er dette forståelig. For at et lands talenter skal kunne utvikles må de få sjansen til å spille på et høyere nivå etter hvert som de blir bedre. På den annen side kan vi se på dette fra et samfunnsperspektiv. Landegrenser blir stadig mer åpne. Arbeids- og humanitær innvandring er blitt en ressurs for å utvikle samfunnet videre, samtidig som det er av ren nødvendighet enten fra landenes, eller fra immigrantenes side. Er det da riktig av ligasystemer og organisasjoner innenfor fotballen å stå i veien for at fotballag skal kunne skape det beste ut fra deres forutsetninger? Hvor viktig er det egentlig for fans at spillere kommer fra samme sted som laget selv? Er kanskje laget, samholdet, følelsen av fellesskap, følelsen av å være med å bygge egne tradisjoner og tilhørighet til andre mennesker kanskje like viktige for spillere og fans i dag som det er å bygge videre på alle de gamle tradisjonene?
Jeg mener at vi skal se optimistisk på den fremtiden fotballen har i et integrerende samfunn, hvor vi velger å tillegge betydning det mennesket har å tilføre et fellesskap, uavhengig av hvor det vokste opp og hvilken etnisk benevnelse det vil omtale seg med. Av ulike grunner har folk kommet til Norge og bosatt seg her. I valgkampen vi akkurat har vært gjennom har politikerne feigt nok (og vanlig nok) spilt på frykten hos folk. Frykten for den fremmende. Frykten for de som representerer noe annet enn den tradisjonelle nordmann (hva nå enn det måtte være). Frykten for utlendingene. De som leder statistikker over kriminalitet. De som ”vi” nordmenn ikke bør slippe inn i vårt land.
Samtidig har vi fotballspillere som John Carew, Mushaga Bakenga, Joshua King, Etzaz Hussain, Harmeet Singh, Moa, Mohammed Fellah og ”sarpingen” med det fantastiske navnet Hugues Wembangomo som representerer noe av det ypperste Norge har å by på av fotballtalenter, som vi aldri kunne hatt glede av på det norske landslaget hvis det ikke hadde vært for innvandring. Tipper at speider-Eivind (venn av Materazzia) kan supplere denne listen med mange unge lovende spillere som aldri hadde spilt med norsk flagg på brystet om det ikke hadde vært for at familiene hadde innvandret til Norge. Tenk også på hva importerte spillere bidrar med gjennom spill i tippeligaen. De hever nivået, og de hever våre landsmenn som må kjempe hardere for å slå gjennom. Samtidig er Tippeligaen blitt en utviklingsarena for afrikanske fotballspillere som etter hvert tar steget ut i de større ligaene. Dette gjør Tippeligaen attraktiv for de dyktigste speidere, som igjen kan føre til at både de som er kjøpt for å ta et steg videre i karrieren, og egne utviklede talenter kan bli oppdaget og få sjansen i større klubber og ligaer.
Jeg mener at fotball i stor grad kan bidra til at innvandrere møtes med større aksept når de kommer til Norge. Gjennom fotball får mange innvandrere gode muligheter til å utvikle seg og vokse inn i roller. Fotball er et lagspill som har sine individualister. Disse må likevel jobbe for laget, for at det skal fungere. Akkurat som i samfunnet, hvor vi kan utvikle oss i forskjellige retninger, men likevel må bidra for at samfunnet skal fungere optimalt.
Jeg tror at når en 55 år gammel erketrønder med stor bart og øl-mage innehar en drakt Bakenga på ryggen, eller når en pensjonert fisker fra Kristiansand både har en Annan drakt og en Owello drakt hjemme, da har ikke bare fotballen, men samfunnet tatt et steg videre mot det bedre (Ikke noe vondt om de utvalgte gruppene her, kunne like gjerne valgt halvsløve studenter fra Grimstad eller Mandal, pubeiere fra Oslo, leger fra Stavanger eller sosialarbeidere fra Bergen). La oss finne en gylden middelvei. La oss utvikle våre talenter og gi dem sjansen, men la også tippeligaen være en arena hvor stjerner kan skinne, uavhengig av hudfarge og opprinnelse.
Hvor mye kjedeligere hadde ikke ligaen vært uten Mikel, Ramovic, Annan, Bakenga, Pall Gunnarsson, Owello, Singh, Angan, Edu, Moa, Konan Ya, Thione og Diouf. Fotball er en arena for utvikling og samarbeid. La den forstette å være det, og ikke la proteksjonisme bidra til økte avstander mellom folk, verken på fotballbanen eller i samfunnet forøvrig.
Stadig er det debatter om at vi som lever i et forbrukersamfunn manipuleres av reklame, press fra større multinasjonale selskaper og konforme retningslinjer til å gjøre det samme, like det samme og forbruke det samme. Vi er ikke i det hele tatt frie mennesker i våre valg og vurderinger. Vi er blitt varer og vi fremmer oss selv som gode investeringer for arbeidsgivere, venner og andre relasjoner, samtidig som vi vurderer mennesker rundt oss som både gode og dårlige investeringer i forhold til vår dyrebare tid og våre dyrebare ressurser. Jeg velger rett og slett ikke å se på det slik. Jeg velger å innta en mer positiv holdning. Fremfor å se fullstendig deterministisk på våre liv og den tiden vi lever i, velger jeg romantikken any day of the week and twice on Sunday,
Nettopp dette skal innlegget handle om. Et positivt syn på globalisering, innvandring og (selvfølgelig) fotball. Jeg beveger meg faretruende nær et politisk standpunkt her, og setter meg parat for et verbalt ballespark fra Inno og hans samfunnskritikk, men velger likevel å prøve og skrive litt om fotball og integrering. UEFA og en del europeiske land er nå i gang med å beskytte landenes talentutvikling ved å innføre kvoter for hvor mange utenlandske spillere et lag kan stille med, både i innlandsligaene og i konkurranser i regi av UEFA.
På den ene side er dette forståelig. For at et lands talenter skal kunne utvikles må de få sjansen til å spille på et høyere nivå etter hvert som de blir bedre. På den annen side kan vi se på dette fra et samfunnsperspektiv. Landegrenser blir stadig mer åpne. Arbeids- og humanitær innvandring er blitt en ressurs for å utvikle samfunnet videre, samtidig som det er av ren nødvendighet enten fra landenes, eller fra immigrantenes side. Er det da riktig av ligasystemer og organisasjoner innenfor fotballen å stå i veien for at fotballag skal kunne skape det beste ut fra deres forutsetninger? Hvor viktig er det egentlig for fans at spillere kommer fra samme sted som laget selv? Er kanskje laget, samholdet, følelsen av fellesskap, følelsen av å være med å bygge egne tradisjoner og tilhørighet til andre mennesker kanskje like viktige for spillere og fans i dag som det er å bygge videre på alle de gamle tradisjonene?
Jeg mener at vi skal se optimistisk på den fremtiden fotballen har i et integrerende samfunn, hvor vi velger å tillegge betydning det mennesket har å tilføre et fellesskap, uavhengig av hvor det vokste opp og hvilken etnisk benevnelse det vil omtale seg med. Av ulike grunner har folk kommet til Norge og bosatt seg her. I valgkampen vi akkurat har vært gjennom har politikerne feigt nok (og vanlig nok) spilt på frykten hos folk. Frykten for den fremmende. Frykten for de som representerer noe annet enn den tradisjonelle nordmann (hva nå enn det måtte være). Frykten for utlendingene. De som leder statistikker over kriminalitet. De som ”vi” nordmenn ikke bør slippe inn i vårt land.
Samtidig har vi fotballspillere som John Carew, Mushaga Bakenga, Joshua King, Etzaz Hussain, Harmeet Singh, Moa, Mohammed Fellah og ”sarpingen” med det fantastiske navnet Hugues Wembangomo som representerer noe av det ypperste Norge har å by på av fotballtalenter, som vi aldri kunne hatt glede av på det norske landslaget hvis det ikke hadde vært for innvandring. Tipper at speider-Eivind (venn av Materazzia) kan supplere denne listen med mange unge lovende spillere som aldri hadde spilt med norsk flagg på brystet om det ikke hadde vært for at familiene hadde innvandret til Norge. Tenk også på hva importerte spillere bidrar med gjennom spill i tippeligaen. De hever nivået, og de hever våre landsmenn som må kjempe hardere for å slå gjennom. Samtidig er Tippeligaen blitt en utviklingsarena for afrikanske fotballspillere som etter hvert tar steget ut i de større ligaene. Dette gjør Tippeligaen attraktiv for de dyktigste speidere, som igjen kan føre til at både de som er kjøpt for å ta et steg videre i karrieren, og egne utviklede talenter kan bli oppdaget og få sjansen i større klubber og ligaer.
Jeg mener at fotball i stor grad kan bidra til at innvandrere møtes med større aksept når de kommer til Norge. Gjennom fotball får mange innvandrere gode muligheter til å utvikle seg og vokse inn i roller. Fotball er et lagspill som har sine individualister. Disse må likevel jobbe for laget, for at det skal fungere. Akkurat som i samfunnet, hvor vi kan utvikle oss i forskjellige retninger, men likevel må bidra for at samfunnet skal fungere optimalt.
Jeg tror at når en 55 år gammel erketrønder med stor bart og øl-mage innehar en drakt Bakenga på ryggen, eller når en pensjonert fisker fra Kristiansand både har en Annan drakt og en Owello drakt hjemme, da har ikke bare fotballen, men samfunnet tatt et steg videre mot det bedre (Ikke noe vondt om de utvalgte gruppene her, kunne like gjerne valgt halvsløve studenter fra Grimstad eller Mandal, pubeiere fra Oslo, leger fra Stavanger eller sosialarbeidere fra Bergen). La oss finne en gylden middelvei. La oss utvikle våre talenter og gi dem sjansen, men la også tippeligaen være en arena hvor stjerner kan skinne, uavhengig av hudfarge og opprinnelse.
Hvor mye kjedeligere hadde ikke ligaen vært uten Mikel, Ramovic, Annan, Bakenga, Pall Gunnarsson, Owello, Singh, Angan, Edu, Moa, Konan Ya, Thione og Diouf. Fotball er en arena for utvikling og samarbeid. La den forstette å være det, og ikke la proteksjonisme bidra til økte avstander mellom folk, verken på fotballbanen eller i samfunnet forøvrig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)