VM 2014 – Elfenbenskysten – CM-Bakayoko og elefantene

Av Andy Windass (@andersvindegg)

Hvor jævla god var ikke Ibrahima Bakayoko på Championship Manager 97/98? Svaret: Han var jævla god. Og langt fra bare «luretall» (slik enkelte andre i Materazzia-redaksjonen så feilaktig hevder). Nei, Bakayoko var det man kaller en wonderkid. Se bare på statsene til denne CM-guden fra Elfenbenskysten:


(Skjermdump, privat hos noen på internett)

Men debatten har altså rast i redaksjonen om hvor vidt Ibrahima Bakayoko faktisk var CM 97/98-klasse, eller om han bare var en stor klump med haus. Har du en mening om saken? Legg igjen en kommentar!

Det som er derimot hevet over enhver tvil, er at den virkelige Ibrahima Bakayoko aldri helt nådde opp til statusen til wonderkidden og CM-legenden med samme navn. Ifølge mine kilder (Wikipedia) er den virkelige, nå 37 år gamle Ibrahima Bakayoko, fortsatt aktiv fotballspiller. Nomaden har vært innom en rekke mer eller mindre gode/dårlige (stryk det som ikke passer) klubber i Frankrike, England, Spania, Italia og Hellas, før han nå er tilbake i Frankrike og tjener (?) til livets opphold i klubben Stade Bordelais på fjerde øverste nivå. Wow. Noen landskamper fikk han også karet til seg. Faktisk 45 i tallet. Den siste i 2002, og på de kampene scoret han ikke mindre enn 30 ganger. Imponerende.

Elefantene fra Vest-Afrika
I dag er Bakayoko dessverre milevis unna en plass i Elfenbenskystens tropp til Brasil-VM, så det får være nok CM-nostalgi og Bakayoko-prat for nå. La oss heller se på noen harde fakta om Elfenbenskysten:

Republikken Elfenbenskysten (fransk: République de Côte d'Ivoire) er et land i Afrika ved Guineabukta, som grenser til Liberia, Guinea, Mali, Burkina Faso og Ghana. Hovedstaden er Yamoussoukro midt i landet, flyttet fra kystbyen Abidjan. Sammenlignet med andre land i regionen har landet en forholdsvis bra økonomi og infrastruktur, men har lidd under borgerkrig og politiske motsetninger mellom landets nord og sør. Elfenbenskysten er verdens største produsent av kakao. (Takk, Wikipedia.).

Som vi alle vet er borgerkrig og politisk uro no’ dritt, og det har med andre ord ikke vært noen dans på roser å være ivorianer. Men på tross av urolighetene har Elfenbenskysten, eller The Elephants som landslaget kalles, fostret en imponerende mengde godt-over-snittet nydelige fotballspillere de siste årene. Det har også ført til at gode spillere på løpende bånd har blitt eksportert til europeiske toppklubber.

Landslaget til Elfenbenskysten har kvalifisert seg til de tre siste sluttspillene. I 2006 i Tyskland havnet elefantene på tredjeplass i gruppe B, bak Argentina og Nederland, men foran Serbia og Montenegro. (Fun fact: Elfenbenskysten var det eneste laget i VM-sluttspillet som hadde en tropp utelukkende bestående av spillere som spilte klubbfotball utenfor hjemlandet.)

Med Sven-Göran Eriksson som coach i Sør-Afrika i 2010 ble laget på nytt nummer tre i det innledende gruppespillet. Denne gangen i gruppe G, bak Brasil og Portugal, men foran Nord-Korea.

Elefant-troppen til Brasil
Det ser ikke ut til å bli de største endringene i Elfenbenskystens tropp til mesterskapet i Brasil sammenlignet med troppen i Sør-Afrika for fire år siden. Fire år eldre har imidlertid alle blitt, og en sannsynlig tropp til Elfenbenskysten vil nok være blant troppene med høyest snittalder i Brasil-VM.

I buret har elefantene fortsatt rutinerte Boubacar Barry, som etter alle solemerker er med i sitt tredje VM. Men det blir spennende å se om Stabæks Sayouba Mandé kanskje kan utfordre ham. Mandé fikk sin landslagsdebut mot Belgia i mars i år.

I forsvaret har man den aldrende duoen Kolo Touré (Liverpool) og Didier Zokora (Trabzonspor), sammen med backer som Arthur Boka (Stuttgart) og unge Serge Aurier (Toulouse (og et spennende talent på FM 2014)).

Framover kan elefanttrener Sabri Lamouchi (et fint kjøp fra Auxerre på CM 97/98, husker du vel?) velge blant en rekke klassespillere. Cheick Tioté (Newcastle) er den stabiliserende spilleren på midten, og Yaya Touré (Man City) er uten tvil en av verdens aller beste fotballspillere. Lenger framover er spillere som Gervinho (Roma) og Salomon Kalou (Lille) veletablerte stjerner, og sist men ikke minst finner vi kaptein og målgarantist Didier Drogba helt framme. I tillegg er for eksempel Ndri Romaric (Bastia), Max Gradel (Saint-Étienne), Seydou Doumbia (CSKA Moskva) og Wilfried Bony (Swansea) spennende kort i Lamouchis tropp.

Går elefantene videre?
Elfenbenskysten har havnet i gruppe C, sammen med Colombia, Hellas og Japan. Det kan fort bli en jevn affære. Colombia er nr. 4 på FIFA-rankingen (men blir Falcao klar etter skade?), Hellas er nr. 10, Elfenbenskysten nr. 21 og Japan nr. 47.

For en med helt gjennomsnittlig peiling på landslagsfotball, ser denne gruppa vidåpen ut, og alle vil kunne slå alle. Men Elfenbenskysten har spillere med X-faktor, og det vil derfor ikke overraske meg hvis de afrikanske elefantene for første gang i historien går videre fra gruppespillet i VM – og det selv uten en 20 år gammel utgave av CM-Bakayoko på laget.

Vive les Éléphants! Vive la Côte d'Ivoire!

VM 2014 – Australia – G’day, Oz!

Av Andy Windass (@andersvindegg)

Australia og fotball. Smak litt på det. Det er noe skurrer, ikke sant? Definitivt. I Australia har fotball (eller footy) tradisjonelt vært noe helt annet. Fotball, i den australske betydningen, er nemlig en vill blanding av europeisk fotball, rugby, amerikansk fotball, håndball og reint barbari. Ifølge Wikipedia har det norske landslaget (ja, faktisk) i denne sporten en dedikert person med stillingstittelen «skadeansvarlig». Det sier vel det meste.

Stillingen i footy blir ofte ting som 87-123 og det er hands opp og ned i mente. Helt kokos! Se bare litt på galskapen i denne videoen, så skjønner du hva jeg mener:



Men hvis vi går litt dypere ned i materien, og analyserer opphavet til den gjennomsnittlige australier, er det kanskje ikke så rart at man «down under» har lagt sin elsk på denne sporten. De drøyt 20 millionene som bor der nede, i et land på størrelse med USA, består tross alt stort sett av etterkommere fra en gjeng med drapsmenn, fanger og andre utskudd som ble sendt dit av britene på 1700-tallet. Altså ikke rart det fortsatt kan gå litt vilt for seg. Hvordan Brasil i det hele tatt tør å slippe dem inn i landet forstår ikke jeg.

Nuvel. Europeisk fotball har fått en stadig større standing «down under» de seneste årene, og det australske landslaget, eller «Socceroos» som de kalles, har faktisk kvalifisert seg til de siste tre sluttspillene på rad. Ingen dårlig prestasjon for et land hvis kultur for europeisk fotball er relativt fersk.

Del Piero som trekkplaster
Australsk seriefotball har også kommet seg litt de seneste årene. Det på tross av at Australia har adoptert den ekstremt tullete amerikanske modellen, der det ikke er mulig å rykke opp og ned fra toppserien uten enten å ha bøttevis med cash eller gå konk.

Men tilførsel av dollar har ikke sett ut til å være noe problem for klubbene i toppdivisjonen A-League. Snarere tvert imot. Aldrende superstjerner som Alessandro Del Piero, William Gallas, Romario, Dwight Yorke, Emile Heskey, Juninho, Mario Jardel og Benito Carbone er noen av de som har tatt turen til Russell Crowe og Nicole Kidmans hjemland for å tjene noen ekstra kroner uten altfor mange anstrengelser mot slutten av karrieren.

Spesielt høy kvalitet kan det likevel neppe sies å være på den hjemlige fotballen i Australia. For et par år siden overvar jeg «storkampen» mellom den australske tittelforsvareren Newcastle Jets og Nagoya Grampus fra Japan i den asiatiske utgaven av Mesterligaen, AFC Champions League. Nivået var det – for å si det forsiktig – ikke Crocodile Dundee-klasse over.

VM-laget til Socceroos
Men nok om hjemlige ligaforhold. Det australske landslaget har opplevd et aldri så lite generasjonsskifte siden mesterskapet i Sør-Afrika i 2010. Borte er spillere som Mark Schwarzer, Craig More og Harry Kewell. I tillegg er Lucas Neill et usikkert kort, og MLS-spilleren Tim Cahill er ikke den målgarantisten han en gang var.

I mål ser Socceroos ut til å lande på Club Brugge-målvakt Mathew Ryan. I bakhånd har man også Liverpools Brad Jones og Mitchell Langerak, som til daglig tjener til livets opphold i Borussia Dortmund.

Tim Cahill
Foto: Camw/Wikimedia Commons

I forsvarsrekka ser det i skrivende stund ganske tynt ut. Veteranen Lucas Neill ble utelatt fra troppen som spilte siste treningskamp mot Ecuador i mars. Dermed ser Dynamo Moskvas Luke Wilkshire ut til å bli den mest rutinerte i backlinja, men sammen med ham ser det ikke ut til å være mye som kan minne om klasse.

På midtbanen blir Crystal Palace’ og Australia-kaptein Mile Jedinak etter all sannsynlighet den Socceroos må stole mest på. Bak ham er det en rekke karer som til daglig tjener sine penger i europeiske bakgårdsklubber. Det holder neppe i VM.

I angrepet er Tim Cahill (NY Red Bulls) still going strong. Sammen med Mathew Leckie i FSV Frankfurt i 2. Bundesliga, er det den gamle Premier League-stjernen som Socceroos må sette sin lit til, dersom det skal bli jubel og spretting av en Tooheys Extra Dry eller to på andre siden av jorda under mesterskapet.

Så hvordan går dette, Skippy?
I VM i Sør-Afrika gjorde Australia et relativt godt mesterskap. Det var kun julingen mot Tyskland (0-4) som forhindret at Sooceroos gikk videre fra sin gruppe, etter at det ble 1-1 mot Ghana og seier 2-1 mot Serbia i de resterende gruppespillkampene.

I årets VM er motstanden minst like tøff, med Nederland, Spania og Chile som motstandere i gruppe B. Når det australske laget i tillegg ser ut til å være svekket på mange områder fra 2010, vil det ikke være annet enn en sensasjon dersom Australia skulle klare det kunststykket å kvalifisere seg til en sekstendedelsfinale.

Mitt tips er at det (dessverre) blir tidlig VM-exit og en rask retur til Australia for Socceroos. Hooroo, Brazil – G’day, Oz!

Sa-sa-sa, bra-bra-bra, høstlaget Skeid er tilbake

Av Andy Windass (@andersvindegg)

Prolog: Skeid har tradisjonelt vært et høstlag. På 50-, 60-, og 70-tallet, i klubbens storhetstid, var det på høsten at Skeid fant formen. Det var da Skeid satt inn nådestøtet. Ifølge gamlegutta på Nordre Åsen skyldes det at Skeid «i gamle dager» aldri hadde noen god gressbane å trene på før langt ut i mai.

– Fy faen. Det skakke væra mulig for oss å rote bort seieren på hjemmebane mot Follo 2. Ikke er det Follo heller, men Follo 2. Andrelaget til FOLLO!

Kommentaren faller fra en Okse som tusler deprimert og duknakket med Skeid-skjerfet rundt halsen ut portene på Nordre Åsen. Skeid har nettopp spilt en skikkelig drittkamp, og tapt 1-2 for de nest beste Follo Fotballklubb har å by på.

Sesongen før, i 2012, hadde Skeid, til alles store overraskelse, prestert å rykke ned fra Oddsenligaen. Skeid skulle for første gang i klubbens historie spille på nivå fire i Norge. Men selv med mange utskiftninger i stallen i løpet av vinteren, var de fleste av den oppfatning at trener Kjell Sverre Hansen Wold og hans mannskap burde feie gjennom 3. divisjon. Men så langt hadde laget vært milevis unna å innfri forventningene.

Blant nesestyverne er 0-4 (!) borte mot Oppsal, 1-1 hjemme mot Rustad, to hjemmetap mot Oslo City (serie og cup), uavgjort borte mot Kråkerøy, og altså et nytt tap på eget gress mot Follo 2. På tabellen er det hele fem poeng opp til serieleder Oppsal. Det er tidlig i august måned, men sett med Skeid-øyne var det likevel mørkt. Bekmørkt.

Men så kommer endelig høsten. Oppturen starter det med en oppskriftsmessig 8-0-seier borte mot Nesodden 2. Så blir serieleder Oppsal slått 1-0 hjemme på Nordre Åsen. Deretter følger seiere mot Sparta, Romsås, Rustad og Askim. 24-0 i målforskjell. Og brått er det ikke bare trist å holde med Skeid lenger. Top of the league!

Høstlaget Skeid er i form. Kjempeform. Vårlaget Oppsal er spilt utover sidelinja. Inn har Sprint-Jeløy og Oslo City kommet. I slutten av september er det duket for oppgjør mot dem begge. Først Sprint, som slås 3-1 på hjemmebane. Deretter seier og revansje mot Oslo City.

Når så City og Sprint deler poengene broderlig første helgen i oktober, er Skeid plutselig i posisjon til å sikre opprykket med seier mot andresorteringen til Sarpsborg 08.

Det er mandag 7. oktober. Høstlaget Skeid står med åtte strake seiere, og kan sikre opprykket hjemme. Det er en forventningsfull stemning blant de frammøtte på den lille jordvollen på Nordre Åsen. Til og med bladene på trærne rundt er farget symbolsk i rødt. Det er nødt til å være Skeids dag.

Stian Nikodemussen

Det er lenge et tett oppgjør mot Sarpsborg 08. Men så: I andre omgang tar bortelaget ledelsen og det blir stille på jordvollen. Det er imidlertid ikke uten grunn at Skeid har spilt hele høsten uten å tape. Først kommer utligningen til 1-1 som bringer håpet tilbake. Deretter dukker kaptein Martin Vethe opp på en corner og stanger inn 2-1-ledelse. Lukten av opprykk begynner å bre seg på jordvollen. Stemningen på Nordre Åsen er på topp idet en høy ball slås inn i feltet til Sarpsborg. Veteran og toppscorer Stian Nikodemussen snur seg og utfører et perfekt brassespark. Det eksploderer på jordvollen når ballen fyker inn bak keeper. En scoring det kommer til å bli fortalt historier om i flere tiår framover. Så vakkert, så deilig, og hvilken perfekt måte å vinne en opprykkskamp på.

@skeidfotball Det målet kommer det til å gå legender om!
— Materazzia (@materazzia23) October 7, 2013

Det er høst. Og høstlaget Skeid er klare for opprykk.

Epilog: Når siste seriekamp er spilt i 2013, har Skeid også vunnet mot Kråkerøy og slått stakkars Bøler 17-0. Det er ny klubbrekord. Den forrige rekorden ble satt i 1963, da Raumnes & Årnes IL ble slått 15-0 i en cupkamp. Jeg gleder meg allerede til våren og seriestart i 2014.

Nei til bingo i Fair Play-ligaen

En gjesteblogg skrevet av Andy Windass (@andersvindegg).

Det må bli slutt på at klubbene i Tippeligaen får ødelegge Fair Play-ligaen med vilkårlig bruk av spillere på sine reservelag. Kast dem ut.

Bingo-Rosenborg, Bingo-Vålerenga, Bingo-Godset, Bingo-Tromsø, Bingo-Molde, Bingo-Stabæk, Bingo-Aalesund, Bingo-Odd og Bingo-Viking. Disse lagene er alle en del av norsk 2.-divisjon, populært kalt Fair Play-ligaen. Det burde de ikke være. Dagens 2.-divisjon ødelegges av Tippeliga-klubbenes reservelag.

Årsaken er enkel. Vi som følger Fair Play-ligaen tett ser det runde etter runde, år etter år: Klubbene i Tippeligaen stiller med reine juniorlag og taper med 6-7 mål mot avdelingens bunnlag i en kamp, for så å stille med et halvt lag fra A-lagsstallen i den neste, og ta poeng mot topplagene. De bidrar dermed til en skjevhet i konkurransen mellom klubbene i divisjonen, som på sikt ikke gagner verken topp- eller breddefotballen.

En «kokkosliga»
Årsaken til bingo-troppene som sendes på banen av toppklubbenes reservelag skyldes en rekke faktorer, som tett kampprogram, slitasje på klubbens beste spillere, skadesituasjonen, reiselengde osv. Utover i sesongen, når kampprogrammet blir tettere og skadesituasjonen verre i Tippeligaen, sier det seg selv at A-lagene ikke kan frigi like mange spillere til å spille reservelagskamper som de kanskje kunne i starten av samme sesong. Fordi det er rein bingo hva slags tropp reservelagene fra Tippeligaen stiller fra kamp til kamp, skaper det for det store flertallet av klubbene i Fair Play-ligaen en unødvendig vanskelig situasjon. Det gir en konkurransevridning som er uheldig for 2.-divisjon, og til syvende og sist norsk fotball som helhet. For så viktig er 2.-divisjon som utviklingsarena for unge spillere. Det må NFF (og toppklubbene selv) ta på alvor. Det gjør de ikke i dag, ved å tillate at reservelagene gjør Fair Play-ligaen til en dårlig vits. Det er bare å se på resultatene i kampene der reservelagene er representert. Sjelden har vel betegnelsen «kokkosliga» passet bedre enn om dagens ordning i 2.-divisjon.

Et eksempel er hentet fra klubben som står meg nærmest, Skeid. I midten av mai kom Tromsøs andrelag på besøk til Bislett stadion. TIL 2 stilte med et lag som Skeids jenter13-lag sannsynligvis ville spilt jevnt med, og Skeid moste Tromsø – uten å anstrenge seg – med 6-0. (Resultatet i denne kampen ble riktig nok endret på skrivebordet til NFF i ettertid). I det motsatte oppgjøret på Alfheim stadion i slutten av august stilte Tromsø 2 et betydelig sterkere mannskap. TIL startet kampen med seks spillere fra A-stallen. Skeid fikk en langt tøffere oppgave, og det endte med poengdeling og 1-1. Dette er bare et av mange, mange eksempler der andrelagene stiller med lag som ikke er til å kjenne igjen fra kamp til kamp i løpet av en og samme sesong. På hjemmebane stiller Tippeliga-klubbenes andrelag ofte (men ikke alltid) med et sterkt mannskap, mens de på bortebane (og særlig gjelder det når kampen spilles langt hjemmefra) sender unggutter på banen som knapt har begynt å spille 11’er-fotball.

La oss se på noen eksempler fra inneværende sesong i 2.-divisjons avdeling 4.

Bingo-Vålerenga:
Runde 9: Vålerenga 2 – Fram Larvik 3-0
Runde 10: Tromsdalen – Vålerenga 2 9-0
Runde 13: Vålerenga 2 – Hasle-Løren 6-0
Runde 14: Vålerenga 2 – Harstad 0-1
Runde 15: Ørn Horten – Vålerenga 2 2-2
Runde 16: Vålerenga 2 – Skarp 11-0
Runde 17: Skeid – Vålerenga 2 6-1

Bingo-Strømsgodset:
Runde 6: Strømsgodset 2 – Vålerenga 2 6-1
Runde 7: Senja – Strømsgodset 2 6-1
Runde 10: Mjølner – Strømsgodset 2 8-1
Runde 11: Strømsgodset 2 – Fram Larvik 6-1

Som man ser av oversikten går VIF 2 altså fra 13. til 17. serierunde fra å knuse lille Hasle-Løren 6-0 hjemme, for så å tape 0-1 for bunnlaget Harstad (også hjemme). Deretter spiller de 2-2 borte mot hjemmesterke Ørn, før de maltrakterer Skarp med 11-0 på eget gress. Uka etter taper så VIF 2 hele 6-1 for Skeid. VIFs reservelag er ikke alene om å levere pinlig varierende resultater. Eksemplene fra resultatene til Godset 2 viser det samme. Og det ser likedan ut i de tre andre avdelingene.

Åpenbart fører andrelagenes tilstedeværelse i divisjonen altså til bisarre resultater i løpet av en sesong. Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at slike resultater svekker verdien av nivå 3 i det norske seriesystemet. Det er lite heldig for attraktiviteten på Fair Play-ligaen, både kommersielt og blant publikum.

Regelendringer til ingen nytte
Diskusjonen rundt andrelagenes tilstedeværelse i 2. divisjon har pågått lenge, og rett skal være rett: NFF har forsøkt å stramme inn regelverket flere ganger. Seinest i 2010. Da vedtok forbundstinget en regelendring som gjorde at andrelagene til klubbene i Tippeligaen bare kan stille med tre «overårige» spillere på banen samtidig. All ære til tinget og NFF for det. Og selv om man kanskje kan argumentere for at situasjonen tross alt er blitt bedre enn den var for noen sesonger siden, er det likevel helt åpenbart at ordningen med andrelag i 2.-divisjon ikke fungerer.

Tippeliga-klubbens reservelag makter rett og slett ikke å stille med noenlunde jevne tropper i 26 serierunder på rad. Det er ikke fair play ovenfor konkurrentene i divisjonen, noe som mildt sagt er ironisk i en divisjon som i 2009 ble døpt om til nettopp «Fair Play-ligaen». Det grenser til det latterlige at Norges Fotballforbund lar de store klubbene rasere en hel divisjon, som forbundet på sine egne nettsider attpåtil selv definerer som «toppfotball». Tippeliga-lagenes andrelag må derfor ut, bort og vekk fra seriesystemet, og det litt faderlig kvikt.

Noen vil ha det til at reiseutgiftene til Tippeliga-lagenes andrelag da vil gå i taket, fordi de da vil måtte reise rundt og spille mot andre reservelag landet rundt for å få nødvendig matching. Den argumentasjonen holder imidlertid ikke, all den tid reservelagenes tilstedeværelse i divisjonssystemet åpenbart går utover verdien av dagens 2.-divisjon og kvaliteten på fotballen. Egne «rekruttserier» for de beste klubbene fantes på 70- og 80-tallet. Det fungerte da, og det vil fungere nå. Da vil også terminlistene kunne settes opp og tilpasses førstelagenes kampprogram på en helt annen måte. I dag er det ofte slik at 2.-divisjonslagenes kamper flyttes til mandag dersom reservenes førstelag spiller kamp i løpet av helga. Det er en kjent sak at lørdagskamper er å foretrekke med tanke på tilskuere og stemning på kamp, heller enn kveldskamp på en trøtt mandag.

Til det beste for norsk fotball
Misforstå meg rett: Jeg forstår godt at lagene i Tippeligaen gjør som de gjør. De utnytter bare regelverket til det fulle. Og det har de all rett til. Problemet er at regelverket er som det er. Ved neste fotball-ting (i mars 2012?) bør det derfor fremmes forslag om å kaste andrelagene ut av divisjonssystemet. La dem leke i sin egen, betydningsløse reserveliga. Det vil være til det beste for norsk fotball.

Det vil sannsynligvis også føre til at Tippeliga-lagene, for å gi unge lovende spiller matching på høyest mulig nivå, leier ut flere spillere til lagene i sjiktet under Tippe- og Adeccoligaen. Det vil igjen - på sikt - bidra til å heve nivået på norsk fotball, tror jeg. I England, der man riktignok har noe bedre ressurser og enklere logistiske forhold, fungerer et system med egne reserveligaer helt utmerket. Hvorfor skulle det ikke også gå bra i Norge?