Og så du, min sønn Brutus

Materazzia presenterer en av de morsomste på twitter. Vår nye gjesteblogger er Bryan Robson aka @heinevik.


En liten gutt kommer tassende, det er en lørdag, det er tidlig/-midt 80 tall. Gutten kan ikke være mer enn 6-7 år gammel. Han har nok vært ute å lekt, klatret i trær, spilt fotball, stått på ski (det var mye snø på midten av 80-tallet) eller syklet. Unger var ute å lekte på den tiden. Hele tiden, alltid. Far sitter foran sin splitter nye Bang&Olufsen – røsten til Arne Scheie høres i hele stua. ”dette er en strålende dag for fotball dere”.

”Hvem er det som skal spille?” - spør gutten.
”Det er det stolte, røde, fra Merseyside. Nemlig Liverpool!” – sier faren, med myndig stemme.
”Ååå! Hvem skal de spille mot?” – gutten prøver å virke interessert, men tankene er nok allerede på barne-tv og lørdagsgotteri.
”Det er Manchester United. Tullelaget fra Manchester, som ikke har vunnet ligaen siden sent 60-tall”. ”Da heier jeg på de!” – sier gutten,
 ”Også du, min sønn Brutus” – mumler en lettere indignert far. ” Du må bestemme selv!”

Et kjærlighetsforhold har startet.

Jeg aner ikke hvordan kampen gikk, jeg aner heller ikke sannehetsgestalten i historien, men det er sånn jeg husker den. Det er sånn jeg har gjenfortalt den til andre. Og det er sånn min far husker den.

Det første sikre minnet jeg har fra en Manchester United-kamp, er finalen i FA-cupen i 1985. Kevin Moran fikk et hardt idømt røde kort. Peter ”diving” Reid kastet seg ned på midtbanestreken, og fikk på den måten hedersmannen Moran utvist. Det er sånn jeg husker det.

United-legenden Norman Whiteside visste råd, skrudde ballen rundt 4-5 blå og inn i hjørnet til en sylslank Southall. ”Min” første tittel i boks, og det mot Everton som uka før hadde hentet hjem ligapokalen. Everton med storspillere som Steven og Stevens. Radcliffe og Southall. Sheedy og Bracewell. Sånn husker jeg det.

Skolehverdagen ble nå brukt til å diskutere fotball. Hele tiden. Kjøpene ble analysert. Alle var enig i at Danny Wallace var den klart beste av Wallace brødrene. Mye bedre enn Rodney, Raymond og William. Mike Duxbury var den beste backen i Europa, og Gary Bailey, den Sør-Afrikanske panteren, var den beste keeperen på denne siden av Alex Stepney. Selv med Englands desidert beste stall og ikke minst Englands beste midtbanespiller, ble det ikke mange titler utover 80-tallet. Utrolig nok. Sånn husker jeg det.

Ikke bare var de gode, de så bra ut også. Mal Donaghue. Supermodellen fra Belfast som kom fra Luton til en glamorøs tilværelse i Manchester. Viv Anderson, den best trente personen i verden siden Johnny Weissmuller. Neil Webb, midtbaneelegant og godt over gjennomsnittet lekker. På en hetrofil måte, selvsagt. Sånn husker jeg det.

Flere titler ble det ikke, utrolig nok, på 80-tallet. De gikk stort sett til Everton og Liverpool. Men så, i en legendarisk finale på Wembley en mai-dag i 1990, startet på mange måter oppturen for United. United møtte Crystal Palace og det høydramatiske oppgjøret endte 3-3. Verdens beste spiller i en årrekke, Bryan Robson puttet ett, mens managerlegenden Mark Hughes scoret to. En nylig skadefri Ian Wright storspilte for CP (ikke paresen, men Crystal Palace), og puttet 2 etter at han kom inn som innbytter. Hvem som scorte det siste for CP husker ingen. I allefall ikke jeg. Returoppgjøret endte med oppskriftsmessig seier, og United fikk sitt første trofè siden 85. Noe stort var i gjære. Kampene som ble sendt på u-kanalen TVNorge, gjorde det vanskelig for oss parabol-løse å få sett kampen. Heldigvis timet far og jeg et besøk til noen i den øvre middelklasse, og vi fikk se det første oppgjøret.

Returoppgjøret så jeg på radio. Vant du FA cupen på 80 tallet så fikk du spille noe som het cupvinnercupen. Der lekte United seg frem til finalen. En finale som ble spilt i badekaret i Rotterdam. Super-manager og Gøran Sørloth-kopi Mark Hughes puttet to for de røde (eller var det Steve Bruce, en annen manager-legende, som var sist på ballen på det første?), og da hjelp det lite at den hardtskytende Ronald Koeman flakset inn et trøstemål. Europa var farget rød, oppturen som startet året før fortsatte. På europacupvinnerene spilte Pallister og Bruce i midtforsvaret. Den beste midtstopperduoen noensinne. Den ene backen ble gestaltet av frisparkspesialist Denis Irwin, den andre av supermodell Clayton Blackmore. Sånn jeg husker det.

På midten spilte Paul Ince og Bryan Robson. En av de to er verdens beste spiller gjennom tidene. Sånn jeg husker det. Ex-Barcelonaspiller Mark Hughes spilte i spann med matematikkprofesor Brian McClair på topp. Selvsagt kunne ikke Barcelona stå i mot dette laget, og United gikk gjennom cupvinnercupen det året uten tap.

Fotballen ble snudd på hodet året etter. Til manges fortvilelse. Sky, heretter kalt ”den store stygge ulven”, kastet penger på bordet for tv-rettighetene til verdens beste liga. Søndags- og mandagskamper var født, med cheerleading, og mye annet tull.

Fotballen døde litt den 20 februar i 1992.
Datoen Premier League ble vedtatt.

Det er 9 desember 2012. I Stavanger kommer en 6 åring inn i stua. Far sitter foran Samsungen og stemmen til Frode Marti runger i stereoanlegget. ”Det er en strålende dag for fotball her i øst-London”. ”Kim e det som spela?” sønnen lurer oppriktig på hva far sitter å ser på, og fortsetter på sin karakteristiske Stavanger/Stordsk-dialekt. ”Kim e di røde?”
”Det er West Ham mot Liverpool, tullelaget fra Merseyside, som ikke har vunnet ligaen siden sent 80-tall”.
 ”Eg heie litt på Liverpool eg, pappa.”
”Også du, min sønn Brutus” – mumler en lettere indignert far. ” Du må bestemme selv!”

Kanskje et nytt kjærlighetsforhold har startet?

@heinevik