London 17. mars. 2012

Skrevet av Kronbein

Jeg var verdens gladeste da jeg åpnet gaven fra min kjære Marit på julaften. Inni lå det et brev hvor det sto at jeg kunne dra på hvilken som helst fotballkamp jeg ville. Hvor som helst.

Så jeg dro til London. Sammen med Marit, ja jeg vet. Fotballtur med dama? Det er prisen jeg måtte betale, men som jeg like fullt lever svært godt med. Marit har knapt vært på en fotballkamp, en omgang på Sør Arena for 4 år siden og noen sporadiske besøk på Frogner Stadion for å se kjæresten ligge i horisontalen for sitt kjære Oldenborg i 4. divisjon. Jeg får ofte pes for at jeg bruker så mye tid på fotball, trening, champions league, premier league, tippeligaen. Nå var det på tide å vise henne hva det handler om, hva ekte fotball er, hva ekte kjærlighet er.

Valget falt til slutt på kvartfinale i FA cupen mellom Tottenham og Bolton. Spurs er mitt lag, det har det vært siden David Howells var det mest engelske navnet jeg visste om. Billettene bestilte jeg på forhånd i gjennom et noe lugubert bookingfirma som jeg ikke engang husker navnet på. Avtalen var at billettene skulle leveres i loungen til hotellet dagen før mot at det lå 240 pund og ventet på vedkommende som skulle avlevere dem.

I god tro leverte jeg mine pund til consiglieren i hotellet og dro/ble dratt ut i villmarken av Londons handlegater. Da vi kom tilbake til hotellet senere på kvelden, 15 kilo tyngre, skulle jeg bare plukke opp billettene og gå rett til sengs. Men nei, ingen billetter, men heldigis lå pundene igjen. Jeg hev meg sporenstreks på telefonen til selskapet og krevde en forklaring. De unnskyldte seg og kunne ikke skjønne hvorfor billettene ikke var på plass og forsikret meg om at innen en time ville en mann som het Mark ringe meg og da måtte jeg gå ned i lobbyen og gi han mine pund mot at jeg fikk billettene. Hjertet pumpet. En time senere gikk jeg ned i lobbyen, i en mørk krok sto det en mann med lang grå jakke, hetten hang over hodet hans så det var vanskelig å få kontakt. ”Mark?”, spurte jeg. Han kikket opp, tok meg i hånden, ga meg billettene og tok pundene mine. Så gikk han. Jeg kikket ned i hånden min. Der lå det nå to ”Executive box” billetter. Game on.

Dagen etter gikk turen til stadion, White Hart Lane. Vi fant plassene våre, i det som skulle vise seg å være den private boksen til mannen som drev billettselskapet vi hadde bestilt billetter gjennom. Der fikk vi hilse på tidligere Spurs-spiller Steve Sedgley og jeg latet som om at jeg vagt kjente Erik Thorstvedt slik at vi skulle ha noe å snakke om. Så begynte kampen. For øvrig kan jeg nevne at boksen vi satt i var naboboksen til familien Bale og hadde tidligere tilhørt en lang mann med etternavn Crouch.

0-1, Bolton går opp i føringen. Både jeg og Marit synker ned i setene våre, det har gått 9 minutter og Marits første fotballeventyr ser ut til å ende som en Lars von Trier film, dårlig.

1-1, Kyle Walker smukker inn utligningen med hodet. Stadion eksploderer, endelig, jeg har vært her før. Jeg kjenner følelsen, men å få lov til å dele den følelsen med Marit, som de sier i Mastercard reklamen, priceless.

Så skjer det. Vi sitter rett ovenfor 16 metereren til Bolton når en spiller faller i bakken. Fabrice Muamba. White Hart Lane blir etter hvert musestille. Man kan høre en knappenål falle. En tilskuer løper ut på banen og det blir startet gjennopplivning med hjertekompresjoner og munn til munn.

Folk snur seg vekk, noen gråter, de er redde. Jeg tar meg selv i å tenke, shit. Skal det ende slik, 240 pund for 40 minutter med fotball, også var det jo Marits første kamp. Så kjedelig. Så kjedelig for oss. Det tar noen sekunder før jeg klarer å vri tankegangen tilbake til Muamba og hans beste. Så skjer det, en mann noen rader nedenfor oss snur seg mot resten av publikum. Blikket hans er vilt, han løfter hendene før han begynner å skrike. ”Fabrice Muamba, Fabrice Muamba”. Ropet går etter hvert taktfast rundt hele stadion, over 30 000 mennesker.

Før kampen hadde de kommet til Nord London for å støtte laget sitt, for å heie laget sitt frem mot en semifinale i FA cupen. Nå heiet de alle på samme mann. De heiet på livet. Ropene som omfattet navnet til Muamba ble etter hvert druknet i ville jubelrop, som jeg kun har hørt på TV, når et lag vinner et strort trofè eller som når Frankrike vant VM i 98 og Deschamps løftet trofeet. Det var sanseløst, man jublet ikke for seier, eller et trofè, men det ble jublet fordi håpet om liv sto sterkere enn dødens angst.

Det ble med 40 minutter fotball for meg og Marit. Jeg tror egentlig det holdt for Marit, i hvert fall med den avslutningen. Men jeg tror også hun skjønte litt mer av hva jeg holder på meg når jeg benker meg foran skjermen hver helg, med drakta på og med hånda på hjertet. For fotball handler ikke bare om 22 menn som løper rundt og sparker en ball. Det handler om livet. Og om man ikke kan sette av 90 minutter i uka til livet, ja, hva har man egentlig tid til da…