Så er Tippeligaen over for denne gang, om enn noe på overtid. Verdens beste tippeliga, som noen sier. Og det er det vanskelig å argumentere mot. Men norsk fotball viser seg ikke fra sin beste side om dagen. Noen sier det er krise. Noen sier det er ræva. Noen bryr seg ikke.
2016 har vært et annus horribilis. Egentlig bare et i rekken av horribiliser. Men betyr det at vi kollektivt skal rekke hendene i været, legge oss på sofaen og hengi oss til Premier League?
Jeg bor i en by der engasjementet rundt det lokale topplaget er tilsynelatende proposjonalt med klubbens suksess. Det betyr generelt lav oppslutning. Det synes jeg er trist, men forståelig. Men det er mest trist. Fordi det er så tydelig at fotballsupporterne er i ferd med å redusere seg selv til konsumenter av et underholdningsprodukt. Er vi virkelig bare blitt late og kravstore? Har vi byttet ut lidenskap med krav om innhold? En av de største feilene som er gjort i norsk fotball og europeisk fotball er å fremstille fotballen som et rent underholdningsprodukt som skal kunne generere seere. Nedover i divisjonene vil man se at det går an å engasjere seg selv om nivået på fotballen er relativt lavt. Det går altså an å følge et lag utelukkende med lidenskap. Selv i Norge.
De fleste fotballinteresserte nordmenn har et lag i England. Mange nordmenn har et lag i England og Norge. Noen nordmenn har et lag i Norge og et annet land utenom England, og en liten del nordmenn har et lag i et land utenom England. Kjennskapen til annen europeisk ligafotball gjør at folk lirer av seg setninger som:
- Jeg gidder ikke følge med på norske fotball. Det er så dårlig.
- Jeg følger ikke med på norsk fotball; jeg ser på ordentlig fotball.
- Landslaget er bare ræva. Jeg gidder ikke følge med, med mindre de kommer til et sluttspill.
- Norske spillere er så dårlige.
Det er vel min generasjons skyld. Vi fikk overdose på 90-tallet. Men det var et blaff. Så kom tv-avtalene, pengene, nye stadioner, luftslott og en godt timet finanskrise. Det virker som om vi hadde det bedre uten penger, men med mye engasjement. Merkelig nok. Vi hadde en gjeng med landslagsspillere som alle strevde mot å komme til utlandet for å tjene de gode pengene. Inntil nylig, kanskje ennå, ser man det motsatte- dårlige spillere kommer til Norge for å tjene de gode pengene. I takt med importen av middelmådige spillere fra utlandet har kvaliteten på norsk fotball gått ned.
Og så forvitrer det lokale engasjementet i norsk toppfotball. Kanskje det bare er en magefølelse. Men den ideen om at norsk fotball er så dårlig at det ikke verd å se, er noe jeg hører oftere og oftere. Det er nesten utelukkende på bekostning av engasjement for et lag fra England. Men, kjære deg, du som elsker England og avskyr- og avskriver norsk fotball: din lokale fotballklubb trenger deg! Om du bare bryr deg om utviklingen av norsk fotball! Det er gedigen forskjell på å tenke: norsk fotball er ræva- jeg drar til England og betaler skjorta for å se én kamp, og å tenke: norsk fotball er ræva- her må vi bidra alle mann og kvinner!
Det er vanskelig å opparbeide seg følelser for et lag, ja kanskje umulig. Men du klarte det med Liverpool. Og Chelsea. Steder, kulturer og dialekter du vet forsvinnende lite om. Men husk å legge igjen halvparten av ditt selverklærte fotballengasjement i hjemlandet ditt, byen din, stedet ditt og klubben din. Fordi yndlingsklubben din i England er full av spillere fra andre land, fra klubber der noen har ofret penger og fritid for at en klubb skal forstre nye talenter, store spillere og enda større forbilder. De vokser ikke på trær, kjære venn! De kommer ikke gratis. Det tar timesvis med taktikk og pedagogikk å fostre opp fotballspillere. De fleste av dem fostres opp langt fra La Masia. Noen av dem vokser opp på Sotra, i Nesvåg, Gulset, Stranda, you name it. I avsidesliggende byer på vestkysten av Afrika, i arbeiderklassebydeler i Spania. Hvem skal se på dem, hvem skal heie på dem hvis alle sitter inne og liveoddser seg gjennom Stoke – West Ham?
Min egen klubb opplevde for noen år siden økt engasjement ved nedrykket. Denne motbakketanken trigger noen av oss. Det trigger de av oss som tenker: ”På tide å brette opp ermene og få skuta på rett kjøl!” Men hva kan vi gjøre? To ting, først og fremst: gå på kamp. Og hvis du ikke har mulighet til det: kjøp tilgang til lagets kamper hvis de sendes. Del lagets Facebookinnlegg, oppmuntre de som står nært klubben i styre og stell, snakk godt om din egen klubb til andre og medsupportere. Vær fornuftig kritisk til egen klubb når det går ræva (det gjør det for alle med jevne mellomrom!). Still din egen klubb berettigede spørsmål når du mener de er på jordet. Gå inn som sponsor hvis du har mulighet. I lavere divisjoner er små beløp betydningsfulle. Alt dette og mer kan du gjøre. Ikke fordi jeg sier det, men fordi du kjenner nå at, ja dette er meg! Jeg er en stayer, jeg er en supporter! Jeg vil ikke være en som dilter og som bare er der i gode tider, jeg vil være der på gråværsdagene, jeg vil gå i krigen, jeg vil kjempe og jeg vil heie! Det er den supporteren klubben din trenger, det er den supporteren Norges fotball trenger og du kjenner selv at det er den supporteren du egentlig ønsker å være.
Heia norsk fotball!
