This is Euphoria

Red. anm: Klokken 5.04 tikket mailen inn, en mail fra en fan. En fan som beskriver hvordan han kjenner serieinnspurten på kroppen.

Av Lapskaus (@OyvindBerdal)

Brendan Rodgers, i skrivende stund er klokken 04.37, vanlige mennesker skal ikke på jobb før 08.00. Mitt første møte er klokken 09.00, men i sofaen sitter jeg, etter fire timers søvn. Du har akkurat slått West Ham. Vi har akkurat slått West Ham. Det er ca åtte timer siden. Og nå sitter jeg her, på Sandaker. Og du, ja du sitter sikkert og ser kampen i opptak. For tredje gang. Ser du effekten Lucas hadde på balansen i laget? Eller måten Gerrard psyket ut Adrian, Allardyce eller hva de nå enn heter? Bring'em on, sier du, så det gir gjenklang i det svære huset ditt. Så det store selvportrettet over deg blir levende.

Også tenker du på tallet 5. Vi tenker alle på tallet 5. Det gjør de i Kuala Lumpur, på Harvard, 71 grader nord og sør for ekvator. Det er som en Turing- kode, bedårende enkel, det er 5 som gjelder. Ganger 90. + overtid.

4-2-3-1, 4-3-3, 4-4-2, diamant eller gråstein? Kjært barn har mange navn, men en ting er sikkert, du må pleie din indre sjimpanse. Bite fra deg. Akkurat som Luis har gjort det, akkurat som Luis gjør det, en gang bokstavelig, nå litterært.

Så sender du kanskje en sms. Ikke så langt, akkurat langt nok, for adressaten sitter også oppe. Får ikke sove, vi får ikke sove noen av oss. Men Steven George Gerrard, MBE, kongen av Liverpool og kjempers fødelands kaptein, er ikke våken. Han er i transe. Har vært det siden Stoke-kampen. Fikk ferten da. Og nekter å slippe taket.

” Well played son” står det. Det holder. Dette er ikke Wernham & Hogg. This is Anfield.