Magne Hoseth – et forhold

Stum beundring i fire akter

Av Georgios Christoforos (@fjalz)

Prolog
Har du noen gang opplevd at en av dine favorittspillere velger akkurat din klubb? Det har du kanskje hvis du heier på en av de store klubbene i Europa. Der spillere selges for hundrevis av millioner og klubbledere lever av å skaffe supporterne akkurat det de ber om. Man hva med DIN klubb, den klubben du vokste opp i, den klubben som viste deg hva Tippeliga, førstedivisjon eller Allsvenskan var for første gang?

1

Jeg var en av dem som på begynnelsen av 2000-tallet elsket å mislike Magne Hoseth. Som så mange andre. Men han var god, å ja, ingen tvil om det. Det tok mange, mange år før jeg skjønte at det var jeg som var idiot og ikke han. I ettertid føles det litt som da jeg fikk den første skiva til Fleet Foxes i julegave og skuffet, men ærlig konstaterte overfor giveren at dette ikke var noe for meg. Ett år etter var jeg på konsert med dem på Sentrum Scene. Du skjønner greia.

2

Jeg vet ikke hvilket år det var. Kanskje er det mange år siden, kanskje er det få. Jeg var på Sør Arena og så Start-Molde. Hvem er det som står der i midtsirkelen og strør de lekreste pasninger, vender spillet elegant, eller vender av en og to, før han sender av gårde en perfekt timet stikker? Det er rart å tenke tilbake på det. Jeg er ikke metodist og er følgelig ikke så opptatt av tid og sted. For meg handler det bare om at jeg var der, jeg så det, jeg fikk åpenbaringen. Magne Hoseth levde lenge i skyggen av sin egen fortid. En fortid fylt med kontroverser, hets, mote, talent, CSKA og CL, FCK, VIF og et uforløst potensial. Det var ikke det at jeg ikke visste at han var tilbake i Molde. Eller at jeg ikke visste at han var god. Det var bare det at… han var best. Jeg ble bergtatt.

3

Da Hoseth sikret Molde gullet i fjorårets cupfinale jublet jeg. For ham. Han var tross alt en av mine favorittspillere. Og jeg unnet ham det. Jeg smilte på veien hjem fra kompisen jeg hadde sett kampen hos. For Hoseth. For silkefoten, skuddfoten, pasningsfoten. Og ham, hele fyren, fortida, hetsen, familien, kreften, alt sammen. Jeg innbiller meg at jeg var på gråten. Kanskje var jeg det. Det er så lenge siden. Det er så nært.

4

I sommer kom det noen rykter i media om at Magne Hoseth var nær ved å signere for Stabæk. Det føltes uvirkelig. For meg kunne det vært Di Maria, Özil eller Ronaldo. Det hadde vært kult det. Men Magne Hoseth, til MIN klubb? Nei. Jo! Jeg rakk ikke en gang å finne fram hvilken hatt jeg skulle si jeg skulle spise før det hele var et faktum. Magne Hosth- en av mine favorittspillere, mannen med foten, hadde signert for klubben i mitt hjerte. Jeg trenger ikke fortelle dere hvor god han var i de første kampene. For meg var det en bonus. For meg var det Hoseth. Magne. I min klubb. Ufattelig.

Epilog
På onsdag spiller Magne Hoseth semifinale. Mot Molde. For Stabæk. Med silkefot. Jeg må slutte å skrive nå.