Av David Batty
Mange har nok samme utgangspunkt som meg: Man ønsker å se alt av fotball, men hverken tiden, eller spesielt hjemsituasjonen tillater det.
I mitt tilfelle er sulteforinga på fotball forbundet med en liten tass på snart 2 år som krever, nær sagt, all min tid. I tillegg har min kone gått hen og blitt gravid igjen, med termin om nøyaktig én måned. Og, som ved sist graviditet har hun en bekkenløsning fra helvete, som innebærer fullt NAV-stipend, sofasliting og ekstra myke håndtak på krykkene.
Problemet: Jeg får ikke sett den fotballen jeg selv ønsker.
Misforstå meg rett. Det er absolutt IKKE synd på meg. Det å stifte sin egen familie er fantastisk, og det å tilbringe tid med mini er det beste jeg vet. Det blir helt sikkert også magisk med enda en potensiell Zidane om ca 30 dager, samt ei frue som kan være med barna like mye som hun ønsker selv.
Det siste halvåret har jeg derfor priset meg lykkelig over Premier League-matchene med kampstart klokken 21.00. Det samme gjelder Champions League-rundene. Det har ikke spilt noen som helst rolle hvilke lag som har spilt, bare det har vært fotball og muligheter for harde taklinger, kremmerhus i krysset, finslepne finter og annet snacks. Selvsagt har det vært rom for en og annen ettermiddagskamp, men i beste familietid er det ikke lett å få med seg alle de vakre detaljene som gjør sporten så fantastisk. Jeg har forøvrig ikke tall på hvor mange gloser min kone har slengt etter meg mens jeg har hatt blikket festet på kampen på skjermen, når jeg i utgangspunktet har hatt ansvaret for Supermann som forserer det tredje hinderet på vei opp bokhylla med sikte på å fly. Eller de gangene du vet det utspiller seg et toppoppgjør et eller annet sted i Europa, men istedenfor å nyte selve kampen, forsøker du å unngå at junior rir geit eller spiser dyreekskrementer i husdyrparken på Ekeberg.
Ergo er jeg nå i ekstase på grunn av sesongstarten i den norske toppfotballen. Kanskje ulikt mange andre er jeg ikke opprørt over når og hvordan seriespillet er organisert av NFF i Norge. Seriestarten utvider selvsagt ikke døgnet eller passer på familien min. Men den bidrar til enda flere kamper på skjermen (til min kones fortvilelse) – noe som gir flere og større muligheter for å se, analysere og i det hele tatt bli underholdt av det man liker aller best å bli underholdt av. I tillegg fortsetter den norske fotballen når resten av den europeiske snadderhylla tar pause. Det betyr fotball gjennom hele året – i visse perioder (april-mai og august-november) med «dobbel» dose.
Det spiller altså liten rolle om det er Sandnes/Ulf mot Jerv eller Rosenborg mot Molde som vises. For meg vil uansett fotballens magi bre seg, og det uforutsigbare knyttet til hvert oppgjør gir bare livet en ekstra dimensjon.
Derfor gleder jeg meg til seriestarten den 6. april.
Les også resten av innleggene fra Materazzias norske måned:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar