VM 2014 - Mexico - Mitt eneste håp for Mexico

Av iPrimaPunta

Snart er det VM, og ingen snakker om Mexico. Ingen bryr seg om Mexico. Dette til tross for at landet rommer 100 millioner mennesker, og ved to anledninger har vært vertsnasjon for verdens flotteste fotballturnering. Vi kommer riktignok til å spise mye taco i løpet av VM, men det stopper liksom der. Personlig har jeg kun ett håp for mexicanerne; at de kan fremstå som et velorganisert lag i en turnering som ofte preges av individualisme.

Jeg skal ikke lyge. Det er en tøff oppgave å skrive om Mexico. Forkunnskapene er beskjedne og jeg hadde knapt nok reflektert over Mexicos VM-deltakelse før jeg så navnet mitt oppført ved siden av dem. Dette er en tildeling jeg skremmes av, og jeg utelukker ikke at alle betraktninger heretter er hårreisende upresise.

I så fall må dere ha meg tilgitt.

De fire typer deltakernasjoner 
Foruten manglende forkunnskaper, opplever jeg det slik at Mexico har en relativt ubetydelig rolle i mesterskapet. Jeg pleier å tenke at ethvert VM-sluttspill har fire typiske deltakernasjoner, og mexicanerne havner i den minst gjeve bolken – den ingen bryr seg om.

Favorittene: Spania, Brasil, Argentina, Nederland, Tyskland, Italia og England, for å nevne noen, utgjør favorittene. Selv om flere av disse ganske åpenbart ikke kommer til å henge med når toget går, så har de en historisk tyngde som uansett vil gjøre dem til forhåndsfavoritter. De utgjør den sportslige stammen i ethvert VM-sluttspill.

Hipsterne: Chile, Colombia og Belgia peker seg ut i årets sluttspill og erstatter dermed Uruguay fra forrige mesterskap. Dessuten har jeg hørt at vi alltid må se til Sveits. Alle VM-sluttspill har en knippe lag med nye, friske talenter og en strålende kvalikrunde. Et av disse lagene pleier å nå langt. Jeg ser frem til wikipedia-tunge artikler om hvordan det gikk til.

Kasteballene: Disse deltar tilsynelatende kun for å heve nasjonens sosiale kapital. Vesten står klar til å legge hodet på skakke, og sende Honduras og de afrikanske landene et omsorgsfullt blikk når de skal gi befolkningen en pause fra hverdagen. Det er vanskelig å forstå hvor mye dette betyr for dem. Det skal vi gjenta til det kjedsommelige.

Ubetydelighetene: Her er lagene som mangler raison d'être. Hva er egentlig vitsen med Polen? For alle andre enn nordmenn selv, hva hadde vært poenget med å ha Norge i VM? Og hva er vitsen med Mexico? De er for store til at vi skal føle noen omsorg, og for små til at de skal være favoritter. De har heller ikke utviklet seg på en slik måte at vi gleder oss til å se hva de egentlig stiller opp med, og er således ikke blant VM-hipsterne. Jeg merker at jeg virkelig driter i Mexicos VM-sluttspill.

Eller gjør jeg egentlig det?

Mexicansk klubbfotball er gøyere enn du skulle tro
Det var en periode jeg så en del søramerikansk fotball for å utvide horisonten og danne meg et inntrykk av unge, fremadstormende talenter. Det var totalt sett en ganske stor skuffelse.

I Argentina og Brasil preges kampene litt for ofte av voldsom strekk, hvor lagene - avhengig av trenernes høyst varierende risikoaversjon - vil ha X spillere i forsvar, og 11-X spillere i angrep. Relasjonelt er de to bolkene, etter min oppfatning, skuffende dårlig. Ofte, ikke alltid, har jeg sett kamper der dynamikken mellom lagdelene uteblir fullstendig og det hele koker ut i en smakløs potetstappe. Det kan være ganske irriterende med mindre det faktisk er noen ordentlig spennende spillere på banen.

Litt lengre nord, i mellom-Amerika, opplever jeg at fotballen er noe annerledes. Mexicansk klubbfotbal har den frigjorte rytmen fra Sør-Amerika, og den noe mer polerte taktiske dimensjonen fra europeisk fotball. Lagene opptrer i større grad på en enhetlig måte, og mens enkeltmannsprestasjonene kanskje er noe mindre imponerende enn i Argentina og Brasil, så kan lagspillet generere noen utrolige scoringer.

Særlig frisk i minnet står Clausura-finalen i desember 2011, der UANL Tigres herjet fullstendig med Santos Laguna. Jeg er overbevist om at jeg hadde kunne gitt ørten flere gode eksempler på utrolige mexicanske fotballkamper dersom jeg faktisk fant tid til å se på fotballen deres.

Mens Premier League er en underholdende liga med mange gode spillere, vil de færreste påstå at det engelske landslaget normalt sett har vært en stor attraksjon i mesterskapssammenheng. Så hvorfor messer jeg om at mexicansk klubbfotball er spennende? Hvilken betydning har det egentlig for landslaget deres?

Samkjørte mexicanere
Fjorårets Gold Cup endte i en uforutsett fadese for mexicanerne. 81 000 mennesker var på tribunen da lille Panama slo ut store Mexico. Tidligere på sommeren hadde de levert en uinspirert innsats i Confederations Cup. De dårlige prestasjonene førte til at landslagssjef José Manuel de la Torre fikk sparken, og etterhvert (via en måned med totalt fire landslagssjefer) ble han erstattet av bælfeite Miguel Herrera.

Herreras første oppdrag kom i dobbeltoppgjøret mot New Zealand, hvor vinneren ville stikke av med en billett til VM-sluttspillet. Mexico vant sammenlagt 9-3, men det mest iøynefallende var at landslagssjefen kun hadde plukket spillere fra Liga MX. Ti av spillerne kom også fra Herreras tidligere klubb América.

Handler dette om en stor nasjon ribbet for store profiler? Med spillere som Guillermo Ochoa (Ajaccio), Hector Moréno (Espanyol), Diego Reyes (Porto), Andrés Guardado (Bayer Leverkusen), Javier Aquino (Villarreal), Javier Hernández (Manchester United) og Giovani Dos Santos (Villarreal) er jeg ikke helt sikker på om vi får et svar i den ene eller andre retningen. Mexico mangler kanskje de helt store profilene, men de har utvilsomt kvalitetsspillere utstasjonert rundt omkring i Europa.

Spørsmålet er om Herrera vil fortsette med en mexicansk stamme, eller om stadig flere spillere fra europeisk fotball vil bli dratt inn i laget. I treningskampene etter kvalifiseringen mot New Zealand har både Diego Reyes og Chicharito funnet veien tilbake i startsoppstillingen, men det virker ikke usannsynlig at etablerte spillere vil måtte kunne vike for yngre, hjemlige spillere som Carlos Peña, Isaac Brizuela og Alan Pulido (takk @gio_mx).

Blir det gøy, blir det kjedelig, blir det bra eller blir det dårlig? Jeg aner virkelig ikke, men jeg er åpen for å bli imponert av et mannskap som kjenner hverandre godt, både som medspillere og motspillere fra hjemlig liga, og som kommer til Brasil helt uten forventninger knyttet til seg.

Mexicanerne åpner mot Kamerun, og tacoskjellet kan ikke knuse her dersom de skal ha ambisjoner om å gå videre fra gruppespillet. I de to andre gruppespillkampene venter nemlig Brasil og Kroatia. Ut i fra treningskampene er det vanskelig å si hvordan Mexico ser ut inn mot verdensmesterskapet. Etter dobbeltoppgjøret mot New Zealand har Mexico knust Sør Korea 4-0, og spilt 0-0 og 2-2 mot henholdsvis Nigeria og USA. Ikke direkte imponerende, men heller ikke så dårlig at jeg føler noen omsorg for dem.

Med andre ord nøyaktig som jeg venter å se Mexico i sommerens VM. Dessverre.