Poetry in motion

Av Marco Simone

En søndag for 25 år siden våkner åtte år gamle Steven George Gerrard på et loft i Huyton, en kriminelt belastet arbeiderklasseforstad til Liverpool. Det hadde ikke blitt mye søvn den natten. Dagen før hadde han, mamma Julie, pappa Paul og storebror Paul sett de fryktelige bildene fra Hillsborough rulle over tv-skjermen. Dere kjenner historien. Under FA-cupsemifinalen mellom Nottingham Forest og Liverpool ble trengselen på tribuneseksjonen Leppings Lane Stand enorm etter at politiet hadde åpnet en ekstra port. 96 mennesker mistet livet den dagen. Den lille familien forsto at tragedien rammet hele byen deres, men den skulle komme enda tettere innpå dem.

Lille Steven kjapper seg ned trappen. I stua står bestefar Tony. Han var stadig innom, han bodde jo rett borti gata. Men han er aldri innom klokka halv ni søndag morgen, og i dag er fjeset hans annerledes. Steven skjønner at noe er alvorlig galt. “Familien vår kom oss ikke unna Hillsborough”, sier bestefaren.
”Jon-Paul er død.”

Jon-Paul Gilhooley ble det yngste offeret på Hillsborough den aprildagen i 1989. Han var Steven Gerrards fetter. Og akkurat som sitt søskenbarn var Jon-Paul Liverpool-supporter på sin hals. Onkelen hans hadde en billett til overs, og tiåringen gledet seg veldig til å se Liverpool i en semifinale i FA-cupen. Han kom aldri hjem igjen. Steven fikk ikke gå i fetterens begravelse. Foreldrene ville rett og slett skåne han for den påkjenningen. Men han forsto likevel alvoret, og sørget over tapet av sin jevnaldrende fetter. De to hadde spesielt én ting til felles; kjærligheten for fotball og for Liverpool FC. I sin selvbiografi fra 2007 skriver Gerrard følgende: “Jeg har aldri sagt det før, men jeg sier det nå. Jeg spiller for Jon-Paul.”

Ganske nøyaktig ett år etter hendelsene i Sheffield tok Liverpool hjem nok et ligagull. Fra tribuneplass kunne en niåring fra Huyton konstatere at han og Jon-Pauls helter fortsatt var konger av England.

What ship has never docked on Merseyside?
- The Premiership.

I årene som kom mistet Liverpool sin trone. Graeme Souness kom inn som trener, og gjorde gull til gråstein. Roy Evans tok over, men trofeene uteble. Den nye vinden som blåste over landet het Alex Ferguson og Manchester United. Da Steven Gerrard var liten fikk han husarrest av pappa Paul fordi han gikk i Manchester United-drakt. Hegemoniet til de røde fra Manchester smertet voldsomt i Liverpool.

Steven Gerrard hadde fått plass i klubbens akademi. Han ble tidlig lagt merke til og fikk spille sammen  med gutter som var mye eldre. Rett som det var møtte han tanta Jackie og onkelen Ronny. ”Jon-Paul ville vært veldig stolt av deg”, sa de alltid.

29. november 1998 ble en spesiell dag for familien Gerrard. Yngstesønnen fikk sin a-lagsdebut da han kom innpå for Vegard Heggem i kampen mot Blackburn. I forbindelse med kampen møtte Steven sin onkel og tante. “Han ser ned på meg. Jeg spiller for ham”, sa han da.

Steven Gerrard is our captain,
Steven Gerrard is a red,
Steven Gerrard plays for Liverpool,
A Scouser born and bred…

Etter et par år skjøt karrieren fart for alvor. Steven Gerrard ble beskrevet som det største talentet i England siden Paul Gascoigne. Han ble fast inventar på midtbanen til Liverpool og England. I 2001 tok han og laget en historisk “mini”-trippel, med seier i liga-, FA-, og UEFA-cup. Men til tross for Gerrards gjennombrudd og en jevn strøm av pokaler, klarte ikke Liverpool å utfordre om Premier League-tittelen. Manchester United, Arsenal og etter hvert Chelsea var langt sterkere. I 2002 lå Liverpool lenge på skuddhold til Arsenal, men Arsene Wengers gutter nektet å tape kamper.

I mai 2005 kom høydepunktet i Steven Gerrards karriere. I 84 minutter av Champions League-finalen ble Liverpool rundspilt av AC Milan. Italienerne ledet 3-0 til pause, men i det 54. minutt headet kapteinen inn reduseringen. Resten er historie.

… And then one night in Turkey,
It was 21 years since Rome,
With a Liverbird upon his chest,
He brought the cup back home.


Dream on, dream on,
With envy in your heart,
But you’ll never win the league,
You’ll never win the league.
 (Melodi: You’ll never walk alone)

På denne tiden for fem år siden lå Liverpool hakk i hæl med Manchester United i toppen av Premier League. Gerrard sto selv med 13 ligamål, og Zinedine Zidane beskrev ham som verdens beste fotballspiller. På Old Trafford ble Manchester United slått 4-1. Men den våren vippet Manchester United kampene til sin fordel, mens Andrei Arshavins fire mål i 4-4-kampen på Anfield ble selve manifestasjonen på at det ikke skulle gå. Ikke denne gangen heller.

Siden dette har man ikke vært i nærheten. Gerrards tidligere løpegutter Xabi Alonso og Javier Mascherano ble byttet ut med Christian Poulsen og Jay Spearing. På to år ble ett av europas beste lag til en middelmådighet som slet hjemme mot Wigan, Blackpool og Norwich. Liverpool ble laget ingen fryktet og alle lo av. Erkefienden Manchester United gikk omsider forbi Liverpool i antall seriemesterskap. I fjor hentet Sir Alex Ferguson og hans gutter hjem Premier League-pokal nummer 13, det 20. mesterskapet totalt.

They say our days are numbered we're not famous anymore,
But Scousers rule the country like we've always done before,
Ooooh Campione,
The one and only,
We're Liverpool.
 (Melodi: Oh Campione)

På søndag våkner 33 år gamle Steven George Gerrard i sin luksussvilla oppe i Formby. Han kysser farvel til jentene sine; døtrene Lilly-Ella (10), Lexie (7), Lourdes (2) og kona Alex. På Melwood møter han lagkameratene sine. De er Luis Suárez og Daniel Sturridge – spissduoen ingen kan stoppe. De er Joe Allen og Jordan Hederson – vaktbikkjene som river i stykker motstanderen med sin løpskraft. De er Phillippe Coutinho og Raheem Sterling – to av verdens aller største talenter. Og de er mange andre, alle med én ting til felles; de er skrubbsultne på suksess.

Nå er Liverpool det beste laget i landet. Steven Gerrard står med 13 ligamål hittil. Laget topper tabellen, men må slå Manchester City for å forbli i førersetet. I garderoben gjør en Huyton-gutt seg klar til sin kamp nummer 666 i Liverpool-drakta, den 431. som kaptein. Han løper, dirigerer, kjefter, skryter, takler, header, sentrer og skyter sitt lag mot Premier League-gull.

For lille Jon-Paul og for oss andre.