På arket han holdt opp foran oss stod det tre bokstaver. Hvorfor han valgte akkurat de bokstavene aner jeg ikke, men kanskje var det fordi han hadde et siste håp. Et håp om at det kunne snu, et håp om at dette ble hans definerende øyeblikk. Øyeblikket hvor han endelig skulle vise gutta på laget hva han stod for – øyeblikket hvor garderoben skulle bli hans. Kanskje håpet han at når sesongen var på hell, 8 måneder frem i tid, så var det dette øyeblikket vi skulle se tilbake på og tenke ”ja, vi kan klare det – igjen.”
”ÆRE”.
Kanskje hadde han håpet.. Selv hadde jeg et håp om at det hele bare var en drøm. At jeg snart skulle våkne opp hjemme på sofaen med et eller annet skirenn pesende i bakgrunnen. Kanskje håper jeg på det fremdeles. Å si at jeg noen gang har vært inne i varmen som burvokter for Grimstads stolthet vil nok være å trekke det noen grader celsius for langt. Min storhetsperiode i Jerv kom vår/høst sesongen 2007 da jeg spilte 6-7 kamper på rad. Sporadiske innhopp, utallige kamper på benken og enda flere på tribunen er fasiten jeg kan kikke tilbake på. Bunnpunktet? Rent bortsett fra fasiten må det bli en kald februardag i 2008. At det i tillegg ble min siste sjanse i drakta jeg hadde idolisert og forgudet siden jeg kunne uttale ”Levermyr”, var ikke noe annet enn dårlig nytt for meg – og kanskje godt nytt for Jerv.
Men Jerv har alltid vært drømmen. Helt siden jeg memoriserte treningstidene til A-laget og syklet opp på Holvika for å se Stinesen pepre Terje Henriksen med baller har jeg drømt om Jerv. Om drakten, om garderoben og om Levermyr. Drømt å få varme opp mens Bjørn Larsen spiller Kim Larsen og Ricky Martin sanger om hverandre. Drømt å få navnet mitt sunget av Svaberget til en eller annen kuriøs melodi. Ja, jeg hadde til og med tatt til takke med en sang ala Even-sangen.
”Eeeeeeeeeeeeeeeeven”
Jeg hadde ikke trengt mer.
”Selv Maradona må trene, han kan heller ikke spille fotball når han ser ut som en gris…”
Om det var pedagogen, fotballtreneren eller menneskekjenneren min første trener utga seg for å være når han ytret disse ordene til meg vites ikke. Men i sum oppsummerer de i større eller mindre grad mitt talent. Ubestridt – om jeg bare hadde vært noen hekto lettere. Men noe må det også ha vært, med mindre keepermangelen i Aust-Agder virkelig var så stor i midten av forrige tiår. Tiåret hvor en DJ, en brannmann, en reder, en hurramann og en elektriker voktet målet til klubben med den vakreste seniorgruppa ble det faktisk også plass til gutten som skulle bli prest.
”Du kan ikke bli prest du, kanskje klokker, men aldri prest. Ikke med den munnen der.” At den norske storscoreren kjenner sin geistlighet er kanskje ingen overraskelse, all den tid konsonantene er så myke at de knapt er tilstedeværende. Men da min siste Jerv-trener avsa sin dom over mitt karrierevalg visste han heldigvis – ikke – hva han snakket om. At ordbruken i en 4 mot 4 kamp mot blant andre Svein Vestøl og Roger Simonsen ikke nødvendigvis kvalifiserte direkte til profesjonsstudiet i teologi får så være, for dersom vi bekjenner våre synder er han trofast og rettferdig så han tilgir oss våre synder og renser oss for all urett.
Som prest er livet noe annerledes enn som 2. eller 3. valg i målet til Jerv. De hersens trebenkene er vel det eneste jeg ikke ser ut til å bli kvitt, okke som. Noe av det viktigste for meg er det å få lov til å høre til i noe som er større enn meg selv. Noe som er større enn mine egne feil og nederlag.
Å tro på en høyere makt handler for meg om å strekke seg etter noe man ikke kan nå ved egen hjelp. Å tro på Jesus er å tro på at det som er i det høye også strekker seg etter deg – og griper tak. I et samfunn hvor alt handler om å prestere, det handler om å ha, eie, være og gjøre mest mulig er det herlig befriende å tro på en som elsker meg ikke på grunn av alt jeg gjør, men bare fordi jeg er. For alle oss som har trått noen skritt feil, følt at vi ikke helt har levd opp til det vi skulle så er det i troen på Jesus vi vil få vår oppreisning. I han får vi del i en seier større enn hva vi selv kan oppnå ved egen maskin.
Derfor… eller, kanskje det ikke er teologisk adekvat å si. Kanskje burde jeg heve meg over fordums tid. Kaste minnene om februardagen i 2008 bak mine skuldre og aldri se meg tilbake, men jeg klarer det ikke. Kanskje burde jeg blitt klokker…
Men det er nemlig derfor jeg heier på Jerv – igjen. Det er mitt liv og min tro som gjør at jeg håper litt ekstra, heier litt mer og ber litt oftere. Selv er jeg knapt en parentes i denne klubbens flotte historie, keeperen som nesten rykket ned til nivå 5 med klubben som nå spiller om opprykk til den øverste divisjon. Men om Jerv gikk opp vil jeg også få min seier. Min revansje. Det vi som spilte i Jerv forrige tiår knapt turte å snakke om, det som var så høyt at vi ikke en gang turte strekke seg etter – er nå så nærmere at vi kan lukte det. Tenk å få være en del av det!
”Ære” – stod det på arket hovedtrener Totto Dahlum holdt opp i pausen på Myra kunstgress 16.02.2008. Selv hadde jeg nettopp sluppet inn 6 mål mot FK Arendal i det som må være tidenes verste 1.-omgang av et Jerv-lag. I 2.-omgang slapp vi bare inn 5….
Derfor heier jeg litt ekstra på Jerv når de først skal bekjempe Kongsvinger, Caleb Francis og andre kjempers store klubb, før de skal ut og sloss for en høyere tilværelse enn noe annet Jerv-lag tidligere har vært en del av i to oppgjør mot Tippeliga-laget Stabæk.
Det handler om å være en del av noe som er større enn seg selv, større enn sine egne feil og 11-0 tap mot blaserte arendalitter.
Jeg heier ikke bare på Jerv, jeg tror på Jerv. Og jeg håper at denne høsten skal være høsten da Jerv griper mot stjernene, mot himmelen. Og blir en del av noe større. Og jeg får lov til å si – at også jeg var med på reisen.
Heia Jerv… For alle oss som ikke er, men var en gang. Og som alltid vil være.
Gule og blå.
