Alle bildene E har tatt under kampen finnes på hans Flickr-side.
Viser innlegg med etiketten Høgli. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Høgli. Vis alle innlegg
9. juni 2015
27. mars 2015
Noregs Automobile Fotballforbunds XI
Skrevet av Minotti Bøhn (T-Ford)
Skamløs stjeling av idé fra Liverpool Echo var utgangspunktet for dette innlegget. Dette er ikke originalt (beklager hvis noen har gjort noe lignende jeg ikke vet om) eller nyskapende, men en ganske morsom øvelse. I alle fall hvis man er (delvis) bilnerd og (delvis) glad i landslaget.
Bakgrunnen er som følger. Hvis en av våre landslagsspillere hadde vært en bil, hvilken ville de vært? Basert på hvordan ulike biler fremstår gir jeg dere herved en mulig start-ellever mot Kroatia.
Forbehold 1: Ja, det finnes utallige andre muligheter som antageligvis er bedre enn disse. Kommenter gjerne nederst.
Forbehold 2: Ja, til tider fremstår landslaget mer som biler funnet i kategorien 50 000-110 000 på Finn enn disse modellene. Men vær overbærende og tenk maksnivå.
Ørjan Håskjold Nyland - Porsche Cayenne
Et utseende som rager over de andre – bilenes Mufasa. Når denne kommer kjørende flytter andre seg. Sterk, rask, pen og solid. Alt man egentlig ønsker seg av en bil. Kraftig ytre og smidige ferdigheter. En kombinasjon av bevegelighet og kraft som er sjelden. Av og til kan virkeligheten være for bra og den overvurderes for kjøreferdighetene – noe som kan ende med en snurr i venstrefeltet ved en forbikjøring. Men riktig brukt er den enestående og vil trives best på motorveiene på kontinentet.
Omar Elabdellaoui – Lotus Elise
Rask, fin å se på og leken. En moderne måte å forflytte seg på, samtidig som det er elegant å se på. Alle vil innerst inne ha en Elise i garasjen (hvis det er lov å si). Frekk i frasparket, rask i vendingene og skapervillig. Utrolig spennende kjøremaskin og en nytelse å se på. Eneste som trekker ned er begrenset bruksområde og at den ikke alltid er like trygg og solid.
Vegard Forren – Ssangyong Turismo
Kraftig og litt rund i kantene, men funnet sin form som passer kjørestilen. Skjedd betydelige forbedringer den siste tiden. Både utseendemessig og vedrørende driftssikkerhet. Forvent ikke ren kjøreglede og leken stil, men forvent at den trekker sin del av vekta når bagasjen blir stor og de mindre sportsbilene begynner å spinne. Ssangyong som merke er fortsatt ikke husvarme, så forvent ustabilitet og til dels uventede motorstopp.
Håvard Nordtveit – BMW X3
Freude Am Faren. Bygget for å være en SUV og en offroader som ikke trekker seg fra utfordringer eller ting den møter på. Men samtidig er den en luksusbil som trenger beskyttelse fra terrenget. Burde kanskje ikke vært plassert i skyttergravene, men vært dyttet over i en posisjon mer passende til ferdighetene. Passer bedre til Blitzkrieg enn slaget ved Verdun. Luksusbil som trenger boltringsrom, men som absolutt er allsidig og kler ulike typer føre.
Tom Høgli – Toyota Corolla
Kanskje den mest åpenbare. Corolla er solid, populær og gjør ikke stort ut av seg. Bilen som alle liker, men ingen elsker. Meget populær bruktbil som omtrent ikke faller i verdi så fort nybildroppet er over. Alle lag trenger en Corolla.
Stefan Johansen – Volkswagen Golf
Das Auto. Luksussliteren. Hverdagsfancy. God kombinasjon av beinhard mentalitet og arbeidsmoral, men samtidig en morsom kjøremaskin med ferdigheter langt mer avanserte enn det til tider trauste ytre viser. Kan være alt fra en hverdagsbil med enkle oppgaver og mye søl til paradebil med kreative kjøreferdigheter og lekne piruetter.
Alexander Tettey – Dodge Charger
Muskelbil fra velmaktsdagene med et litt bulkete utseende som krever røff kjørestil. Selve inkarnasjonen av #råskap. Tåler alt og har krefter nok til å gjøre jobben i samfulle 90+3. Ikke alltid like finurlig og elegant, men kraft og styrke løser oppgavene. Klassisk sliter som er populær blant de med en klar agenda. Her er det ikke noe nonsens – kjør først og spør etterpå. Alle trenger en slik en på et tidspunkt.
Per Ciljan Skjelbred – Mercedes E-klasse
Das Beste oder nichts. Stemplet som ferdig, men kjempet seg tilbake. Nå lederstjerna på markedet. Dekker hele spekteret fra kraft til finesse – i tillegg til etterlengtet smartness. Ikke vanskelig å skjønne hvorfor Mercedes igjen er kapteinen og den som kjører først i paraden. Kan til tider være litt anonym og gjemme seg bort i bybildet, men slippes den løs på landeveien er det noe helt annet. Med rett AMG- eller sågar Brabus-modifisering kan den bli et ustoppelig villdyr.
Mats Møller Dæhli – Audi TT
Vorsprung Durch Technik. Ikke den kjappeste og sterkeste roadsteren, men forspranget ligger i teknikken. Alltid i forkant. Audi oser kvalitet i alle ledd. Spesielt i blokkforskyvningene som skjer når firehjulstrekken spenner tak. To liter og 370 Nm gir ikke bare kjøreglede og bra moment, men også arbeidsstyrken til en Audi. En bil i stadig utvikling, og årets modell ser bedre ut enn noen gang. Frekke detaljer og massivt med selvtillit – tiden er forbi da denne modellen ble sett rart på og dyttet på sidelinjen.
Martin Ødegaard – Tesla S
Fremtidens bil for fintfolk. Rask, stille og proppet full av moderne teknikk. Ønsket av fiffen og de som ønsker en bærekraftig fremtid. En bil som flytter grenser for hver nye modell og som ingen egentlig aner hvordan vil se ut som ti år. Sannsynligvis vil dette være bilen som er forbildet for en generasjon nye biler på grunn av kombinasjonen av kjøreferdigheter og miljøvennlighet. Vanskelig å finne noe å sette fingeren på rent objektivt sett. På tross av alle de fine tingene er det en følelse av noe som mangler – det er liksom ikke noe UMPH over bilen. Mangelen på fossilt brennstoff og en skikkelig forbrenningsmotor? For fancy? For nymotens? For tidlig stemplet som det neste store?
Håvard Nielsen – Maserati Biturbo
Det er noen biler som varierer fra himmel til jorden og tilbake igjen på overraskende kort tid. En Maserati fra superbilenes gylne alder var et mesterverk og samtidig helt upålitelig. Kunne bryte sammen hvert øyeblikk. Fra fantastiske prestasjoner til kuperøyk, luft i bremsene og kranglete girskift. Når det stemmer stopper lite en Maserati, når det ikke stemmer stopper en Reliant Robin en Maserati. Når alt spiller på lag er en Maserati deilig å se på, en nytelse å kjøre og umulig å håndtere.
Per-Mathias Høgmo - Citroën DS
Da den kom på markedet i 1955 var den revolusjonær. Hovedfokuset var å være innovativ, DS var den første bilen som benyttet hydraulikk for å optimalisere balanseprinsippet. Det var den første bilen som hadde skivebremser for å bedre allroundkompetansen og hindre større blokkforflytninger. DS var den første bilen med servostyring og ble i sin tid kalt flytsonemodellen som kunne gi sjåfører en økt mindfulness. Sist, men ikke minst var den bygd aerodynamisk noe som gjorde at både ferdighets- og kapasitetsdimensjonen økte. Dette var bilen som førte til at Citroën viste en indre ærgjerrighet sjeldent sett blant vanlige biler på den tiden.
--
Les også resten av innleggene fra Materazzias norske måned:
Skamløs stjeling av idé fra Liverpool Echo var utgangspunktet for dette innlegget. Dette er ikke originalt (beklager hvis noen har gjort noe lignende jeg ikke vet om) eller nyskapende, men en ganske morsom øvelse. I alle fall hvis man er (delvis) bilnerd og (delvis) glad i landslaget.
Bakgrunnen er som følger. Hvis en av våre landslagsspillere hadde vært en bil, hvilken ville de vært? Basert på hvordan ulike biler fremstår gir jeg dere herved en mulig start-ellever mot Kroatia.
Forbehold 1: Ja, det finnes utallige andre muligheter som antageligvis er bedre enn disse. Kommenter gjerne nederst.
Forbehold 2: Ja, til tider fremstår landslaget mer som biler funnet i kategorien 50 000-110 000 på Finn enn disse modellene. Men vær overbærende og tenk maksnivå.
De elleve som skal på road trip er:
Ørjan Håskjold Nyland - Porsche Cayenne
Et utseende som rager over de andre – bilenes Mufasa. Når denne kommer kjørende flytter andre seg. Sterk, rask, pen og solid. Alt man egentlig ønsker seg av en bil. Kraftig ytre og smidige ferdigheter. En kombinasjon av bevegelighet og kraft som er sjelden. Av og til kan virkeligheten være for bra og den overvurderes for kjøreferdighetene – noe som kan ende med en snurr i venstrefeltet ved en forbikjøring. Men riktig brukt er den enestående og vil trives best på motorveiene på kontinentet.
Omar Elabdellaoui – Lotus Elise
Rask, fin å se på og leken. En moderne måte å forflytte seg på, samtidig som det er elegant å se på. Alle vil innerst inne ha en Elise i garasjen (hvis det er lov å si). Frekk i frasparket, rask i vendingene og skapervillig. Utrolig spennende kjøremaskin og en nytelse å se på. Eneste som trekker ned er begrenset bruksområde og at den ikke alltid er like trygg og solid.
Vegard Forren – Ssangyong Turismo
Kraftig og litt rund i kantene, men funnet sin form som passer kjørestilen. Skjedd betydelige forbedringer den siste tiden. Både utseendemessig og vedrørende driftssikkerhet. Forvent ikke ren kjøreglede og leken stil, men forvent at den trekker sin del av vekta når bagasjen blir stor og de mindre sportsbilene begynner å spinne. Ssangyong som merke er fortsatt ikke husvarme, så forvent ustabilitet og til dels uventede motorstopp.
Håvard Nordtveit – BMW X3
Freude Am Faren. Bygget for å være en SUV og en offroader som ikke trekker seg fra utfordringer eller ting den møter på. Men samtidig er den en luksusbil som trenger beskyttelse fra terrenget. Burde kanskje ikke vært plassert i skyttergravene, men vært dyttet over i en posisjon mer passende til ferdighetene. Passer bedre til Blitzkrieg enn slaget ved Verdun. Luksusbil som trenger boltringsrom, men som absolutt er allsidig og kler ulike typer føre.
Tom Høgli – Toyota Corolla
Kanskje den mest åpenbare. Corolla er solid, populær og gjør ikke stort ut av seg. Bilen som alle liker, men ingen elsker. Meget populær bruktbil som omtrent ikke faller i verdi så fort nybildroppet er over. Alle lag trenger en Corolla.
Stefan Johansen – Volkswagen Golf
Das Auto. Luksussliteren. Hverdagsfancy. God kombinasjon av beinhard mentalitet og arbeidsmoral, men samtidig en morsom kjøremaskin med ferdigheter langt mer avanserte enn det til tider trauste ytre viser. Kan være alt fra en hverdagsbil med enkle oppgaver og mye søl til paradebil med kreative kjøreferdigheter og lekne piruetter.
Alexander Tettey – Dodge Charger
Muskelbil fra velmaktsdagene med et litt bulkete utseende som krever røff kjørestil. Selve inkarnasjonen av #råskap. Tåler alt og har krefter nok til å gjøre jobben i samfulle 90+3. Ikke alltid like finurlig og elegant, men kraft og styrke løser oppgavene. Klassisk sliter som er populær blant de med en klar agenda. Her er det ikke noe nonsens – kjør først og spør etterpå. Alle trenger en slik en på et tidspunkt.
Per Ciljan Skjelbred – Mercedes E-klasse
Das Beste oder nichts. Stemplet som ferdig, men kjempet seg tilbake. Nå lederstjerna på markedet. Dekker hele spekteret fra kraft til finesse – i tillegg til etterlengtet smartness. Ikke vanskelig å skjønne hvorfor Mercedes igjen er kapteinen og den som kjører først i paraden. Kan til tider være litt anonym og gjemme seg bort i bybildet, men slippes den løs på landeveien er det noe helt annet. Med rett AMG- eller sågar Brabus-modifisering kan den bli et ustoppelig villdyr.
Mats Møller Dæhli – Audi TT
Vorsprung Durch Technik. Ikke den kjappeste og sterkeste roadsteren, men forspranget ligger i teknikken. Alltid i forkant. Audi oser kvalitet i alle ledd. Spesielt i blokkforskyvningene som skjer når firehjulstrekken spenner tak. To liter og 370 Nm gir ikke bare kjøreglede og bra moment, men også arbeidsstyrken til en Audi. En bil i stadig utvikling, og årets modell ser bedre ut enn noen gang. Frekke detaljer og massivt med selvtillit – tiden er forbi da denne modellen ble sett rart på og dyttet på sidelinjen.
Martin Ødegaard – Tesla S
Fremtidens bil for fintfolk. Rask, stille og proppet full av moderne teknikk. Ønsket av fiffen og de som ønsker en bærekraftig fremtid. En bil som flytter grenser for hver nye modell og som ingen egentlig aner hvordan vil se ut som ti år. Sannsynligvis vil dette være bilen som er forbildet for en generasjon nye biler på grunn av kombinasjonen av kjøreferdigheter og miljøvennlighet. Vanskelig å finne noe å sette fingeren på rent objektivt sett. På tross av alle de fine tingene er det en følelse av noe som mangler – det er liksom ikke noe UMPH over bilen. Mangelen på fossilt brennstoff og en skikkelig forbrenningsmotor? For fancy? For nymotens? For tidlig stemplet som det neste store?
Håvard Nielsen – Maserati Biturbo
Det er noen biler som varierer fra himmel til jorden og tilbake igjen på overraskende kort tid. En Maserati fra superbilenes gylne alder var et mesterverk og samtidig helt upålitelig. Kunne bryte sammen hvert øyeblikk. Fra fantastiske prestasjoner til kuperøyk, luft i bremsene og kranglete girskift. Når det stemmer stopper lite en Maserati, når det ikke stemmer stopper en Reliant Robin en Maserati. Når alt spiller på lag er en Maserati deilig å se på, en nytelse å kjøre og umulig å håndtere.
Per-Mathias Høgmo - Citroën DS
Da den kom på markedet i 1955 var den revolusjonær. Hovedfokuset var å være innovativ, DS var den første bilen som benyttet hydraulikk for å optimalisere balanseprinsippet. Det var den første bilen som hadde skivebremser for å bedre allroundkompetansen og hindre større blokkforflytninger. DS var den første bilen med servostyring og ble i sin tid kalt flytsonemodellen som kunne gi sjåfører en økt mindfulness. Sist, men ikke minst var den bygd aerodynamisk noe som gjorde at både ferdighets- og kapasitetsdimensjonen økte. Dette var bilen som førte til at Citroën viste en indre ærgjerrighet sjeldent sett blant vanlige biler på den tiden.
--
Les også resten av innleggene fra Materazzias norske måned:
21. jan. 2011
Fredagslisten #1
Working Class Hero is something to be. Alle som har vært i nærheten av et spillermøte eller et trenerkurs i norskfotball de siste 20 årene har ettertrykkelig fått innprentet lignelsen at en fotballkamp, en fotballspiller og/eller en fotballklubb er som et hus. Og viktigst av alt for dette huset er grunnmuren, altså fundamentet. I fotball vil dette nesten alltid si innsats, holdninger og selvoppofrelse. Et typisk trenersitat er; først må vi legge ned nok meter og kraft i duellene, altså legge grunnmuren, så tar vi hælsparkene og utsidepasningene etter hvert. I mange år har jeg latt meg fascinere av denne lignelsen som fotballfolk i Norge elsker å ty til. Og jeg har tenkt litt på hvilke typer vi egentlig trenger for å bygge dette fotballhuset. Hvem vil utgjøre bærebjelkene i et slikt lag?
Her følger et nytt begrep i norsk fotball: Snekkeren. Mange vil kanskje stusse på hvorfor vi ikke snakker om mureren, da det er snakk om grunnmur. Mureren er for meg den litt mer drikkfeldige utgaven av snekkeren, vi snakker da spillere som Paul McGrath og Tony Adams. Spillere som har mange av de samme trekkene som snekkeren rent fotballmessig, men som har fått glasset fylt med mer karisma og litt større utfordringer på hjemmebane.
Fotballen har fått en mye hurtigere og mer teknisk karakter de siste årene. Spillere har et mye større reportoar nå enn før, men allikevel finner man fortsatt snekkere rundt forbi i klubbene. Snekkeren har lenge vært en personlig favoritt. Det er typen som gjør grovjobben, lever et lite glamorøst liv, har en kropp som er formet av møysommelig arbeid. Det er han som sier lite, men utretter mye. Always leading by example, som britene sier. Lite skadeutsatt, oftest er det noe kvadratisk og robust over spilleren. Brede skuldre, nakken som en solid takbjelke opp mellom skuldrene, grove trekk i ansiktet. Man får en eim av Øst-Europa når man tar disse spillerne i øyensyn. Som motspiller vet man at smerte vil følge i nærkontakt med snekkeren. Håret er kjemisk fritt for hårprodukter. Mannen har ingen ektravagante sider verken på eller utenfor banen. Ingen hang til triple overstegsfinter, ingen skuespillerier, ingen nedrullede sokker.
Topp 5: Snekkere
1. Oleg Luzhny.
Arsenal og Ukraina. Luzhny spilte 20 år på toppnivå, nærmere 500 klubbkamper og 60 landskamper for Russland og Ukraina. Startet karrieren i Torpedo Lutsk, var senere innom Dynamo Kiev, Arsenal og Wolverhampton. Han var en fysisk robust spiller som utmerket seg med harde taklinger og lavt tempo. Han leverte alltid på det jevne og holdt til i forsvar. Har alt som skal til for å toppe denne listen.
2. Kevin Kline
Boing-spilleren er selve malen for spilleren av denne typen, mannen som alltid leverte. Firkantet, hardtaklende, gir aldri opp og redder gjerne på streken flere ganger per kamp. Unngår toppplasseringen da han kun er et kunstnerisk uttrykk. Stort pluss for bart. (Bildet er lånt fra http://sundfjord.com)
3. Ståle Stensaas
Spillerens evne til å score på langskudd og blekede hår trekker ned helhetsvurderingen her. Stensaas var en spiller som alltid gjorde jobben, spilte sågar proff i selve snekkerligaen, den skotske. Samt vært innom Premier League i Nottingham Forest, uten at jeg husker dette. Det endte med nedrykk i Forest og Ståle har sitt eneste landslagsmål mot Nord-Irland. Klassisk for spillere som Ståle er at han scorer mot såpass dårlig motstand som Nord-Irland og at det var i en betydningsløs treningskamp. Snekkern gir alltid alt. Trivia: Ståle var faktisk snekker før han ble fotballspiller i RBK. Det trekker jo opp.
4. Tom Høgli
Er blitt Mr. Reliable for Norge og Tromsø, og har ennå ikke scoret for noen av dem til nå i karrieren. Har alle forutsettninger for å komme høyere på listen med årene, bør vurdere å gå til en bakgårdsklubb på Øyene og spille til han er noen og 40 år.
5. Ryan Nelsen
Blackburn og New Zealand. Nelsen er en fysisk sterk spiller, dog med et meget begrenset repertoar. Låner uheldigvis hårprodukter av Gamsten. Inspirerte New Zeland til å gå ubesieret gjennom VM, sågar av mange tatt ut på All-star team etter VM. Viser med dette hvor langt det fortsatt er mulig å komme med god innsats.
Av Eivind Bisgaard Sundet
Her følger et nytt begrep i norsk fotball: Snekkeren. Mange vil kanskje stusse på hvorfor vi ikke snakker om mureren, da det er snakk om grunnmur. Mureren er for meg den litt mer drikkfeldige utgaven av snekkeren, vi snakker da spillere som Paul McGrath og Tony Adams. Spillere som har mange av de samme trekkene som snekkeren rent fotballmessig, men som har fått glasset fylt med mer karisma og litt større utfordringer på hjemmebane.
Fotballen har fått en mye hurtigere og mer teknisk karakter de siste årene. Spillere har et mye større reportoar nå enn før, men allikevel finner man fortsatt snekkere rundt forbi i klubbene. Snekkeren har lenge vært en personlig favoritt. Det er typen som gjør grovjobben, lever et lite glamorøst liv, har en kropp som er formet av møysommelig arbeid. Det er han som sier lite, men utretter mye. Always leading by example, som britene sier. Lite skadeutsatt, oftest er det noe kvadratisk og robust over spilleren. Brede skuldre, nakken som en solid takbjelke opp mellom skuldrene, grove trekk i ansiktet. Man får en eim av Øst-Europa når man tar disse spillerne i øyensyn. Som motspiller vet man at smerte vil følge i nærkontakt med snekkeren. Håret er kjemisk fritt for hårprodukter. Mannen har ingen ektravagante sider verken på eller utenfor banen. Ingen hang til triple overstegsfinter, ingen skuespillerier, ingen nedrullede sokker.
Topp 5: Snekkere
1. Oleg Luzhny.
Arsenal og Ukraina. Luzhny spilte 20 år på toppnivå, nærmere 500 klubbkamper og 60 landskamper for Russland og Ukraina. Startet karrieren i Torpedo Lutsk, var senere innom Dynamo Kiev, Arsenal og Wolverhampton. Han var en fysisk robust spiller som utmerket seg med harde taklinger og lavt tempo. Han leverte alltid på det jevne og holdt til i forsvar. Har alt som skal til for å toppe denne listen.
2. Kevin KlineBoing-spilleren er selve malen for spilleren av denne typen, mannen som alltid leverte. Firkantet, hardtaklende, gir aldri opp og redder gjerne på streken flere ganger per kamp. Unngår toppplasseringen da han kun er et kunstnerisk uttrykk. Stort pluss for bart. (Bildet er lånt fra http://sundfjord.com)
3. Ståle Stensaas
Spillerens evne til å score på langskudd og blekede hår trekker ned helhetsvurderingen her. Stensaas var en spiller som alltid gjorde jobben, spilte sågar proff i selve snekkerligaen, den skotske. Samt vært innom Premier League i Nottingham Forest, uten at jeg husker dette. Det endte med nedrykk i Forest og Ståle har sitt eneste landslagsmål mot Nord-Irland. Klassisk for spillere som Ståle er at han scorer mot såpass dårlig motstand som Nord-Irland og at det var i en betydningsløs treningskamp. Snekkern gir alltid alt. Trivia: Ståle var faktisk snekker før han ble fotballspiller i RBK. Det trekker jo opp.
4. Tom Høgli
Er blitt Mr. Reliable for Norge og Tromsø, og har ennå ikke scoret for noen av dem til nå i karrieren. Har alle forutsettninger for å komme høyere på listen med årene, bør vurdere å gå til en bakgårdsklubb på Øyene og spille til han er noen og 40 år.
5. Ryan Nelsen
Blackburn og New Zealand. Nelsen er en fysisk sterk spiller, dog med et meget begrenset repertoar. Låner uheldigvis hårprodukter av Gamsten. Inspirerte New Zeland til å gå ubesieret gjennom VM, sågar av mange tatt ut på All-star team etter VM. Viser med dette hvor langt det fortsatt er mulig å komme med god innsats.
Av Eivind Bisgaard Sundet
7. sep. 2010
Yes we can! (Pressekonferanse på Ullevaal)
For en kveld vi har hatt på Ullevaal! I skrivende øyeblikk har vi uerfarent nok valgt bort mixed zone for pressekonferanse, bare for å finne ut at de selvfølgelig starter med bortelaget... Porque?
Ok, la oss ta en liten oppsummering, Materazziastyle!
Norge hadde en stor sjanse i mot hvor Meireles slapp gjennom linja. Men han trodde heldigvis at han var offside og tuppet ballen over. Ellers var forsvarsfireren bunnsolid. Vi har slått Quaresma og Nani med Høgli og Ruud. Klassisk Drillo.
Ellers satt Carew inn en takling vi aldri har sett før. 100 prosent innsats, 100 kilo muskler, 100 kilometer i timen. Og en kjapp Huseklepp føk inn i seksten og dermed var det 1-0. Deretter kan man bare si at det var det berømte DET! Ullevaal var blitt et fort igjen med en forsvarsmur som kunne gitt Rune Bratseth gåsehud.
Vi skyter inn at han portugiseren som trener Portugal virker presset og litt småsinna på pressekonferansen. Syns ikke noe særlig om Norges sjanser til å vinne pulja.
Andre ting som skjedde under kampen var at vi ikke hadde internett, Ruud (ikke van Nistelrooy) holdt på å score på en klarering fra midtbanen. Vadim Demidov var bra, Brede Hangeland var möcke bra og Christian Grindheim var möcke möcke bra! Gutta vokste på seg selvtillitt gjennom hele kampen, og paniske pasninger i første omgang ble snudd til rolige vurderinger i andre.
Ellers fikk vi på sms fra Inno at vi hadde byttet ut to I'er med to U'er på venstrebacken, og at det måtte nevnes. Så da nevner vi det. Rekord?
Nå kom Drillo inn her. Deilig.
Drillo berømmer innbytterne og er godt oppdatert på Danmarks resultat. Han er videre strålende fornøyd med poengene og advarer mot at vi tar av. Portugal fremsto som forventet, sier han. Vi er ikke overrasket over at han ikke var overrasket over Portugal. De hadde jo tross alt sendt Rolf Teigen ned for å spionere på dem mot Kypros!
- De som sier fotball er morsomt, aner ikke hva de snakker om, mener Drillo om det å sitte på benken i sluttminuttene.
- Jeg ler ikke og jeg griner ikke. Jeg er ikke noe følelsesmenneske, avslutter han.
Med det avslutter vi også med et spørsmål og et svar: Kan vi gå til EM?
YES WE CAN!
Ok, la oss ta en liten oppsummering, Materazziastyle!
Norge hadde en stor sjanse i mot hvor Meireles slapp gjennom linja. Men han trodde heldigvis at han var offside og tuppet ballen over. Ellers var forsvarsfireren bunnsolid. Vi har slått Quaresma og Nani med Høgli og Ruud. Klassisk Drillo.
Ellers satt Carew inn en takling vi aldri har sett før. 100 prosent innsats, 100 kilo muskler, 100 kilometer i timen. Og en kjapp Huseklepp føk inn i seksten og dermed var det 1-0. Deretter kan man bare si at det var det berømte DET! Ullevaal var blitt et fort igjen med en forsvarsmur som kunne gitt Rune Bratseth gåsehud.
Vi skyter inn at han portugiseren som trener Portugal virker presset og litt småsinna på pressekonferansen. Syns ikke noe særlig om Norges sjanser til å vinne pulja.
Andre ting som skjedde under kampen var at vi ikke hadde internett, Ruud (ikke van Nistelrooy) holdt på å score på en klarering fra midtbanen. Vadim Demidov var bra, Brede Hangeland var möcke bra og Christian Grindheim var möcke möcke bra! Gutta vokste på seg selvtillitt gjennom hele kampen, og paniske pasninger i første omgang ble snudd til rolige vurderinger i andre.
Ellers fikk vi på sms fra Inno at vi hadde byttet ut to I'er med to U'er på venstrebacken, og at det måtte nevnes. Så da nevner vi det. Rekord?
Nå kom Drillo inn her. Deilig.
Drillo berømmer innbytterne og er godt oppdatert på Danmarks resultat. Han er videre strålende fornøyd med poengene og advarer mot at vi tar av. Portugal fremsto som forventet, sier han. Vi er ikke overrasket over at han ikke var overrasket over Portugal. De hadde jo tross alt sendt Rolf Teigen ned for å spionere på dem mot Kypros!
- De som sier fotball er morsomt, aner ikke hva de snakker om, mener Drillo om det å sitte på benken i sluttminuttene.
- Jeg ler ikke og jeg griner ikke. Jeg er ikke noe følelsesmenneske, avslutter han.
Med det avslutter vi også med et spørsmål og et svar: Kan vi gå til EM?
YES WE CAN!
Abonner på:
Innlegg (Atom)